id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
109696
|
TV-premiere:Bye & Rønning
Ingen er bedre til å parodiere norske kjendiser enn Anders Bye.
Det er befriende med et humorprogram uten studio og small talk eller noen annen form for introduksjon:
Her går komikerduoen Anders Bye og Jon Niklas Rønning rett på sketsj.
Programmet er så rett frem og kjapp i formen at man nesten blir litt paff over å få reinspikka humor så rett i fleisen.
Duoen har skrevet alle tekster selv og visstnok skapt rundt 80 karakterer til serien som de nå får lov til å boltre seg i beste sendetid på lørdagskvelden på NRK1 med.
Hvert program består av en hel haug sketsjer, parodier og musikkvideoer, så det må jo nødvendigvis bli litt varierende kvalitet på innslagene.
Jeg kunne gitt alt fra terningkast to til seks hvis jeg skulle vurdert hver enkelt sketsj.
Etter å ha sett første episode, må jeg innrømme at jeg er litt hmm, hva er konklusjonen på programmet i sin helhet?
Jeg lo absolutt ikke av hvert innslag.
Parodien på Grandiosa-reklamen er litt mer æsj enn morsom, men herregud, gutta drar på med ekkel fett- og kvisesminke og tar den helt ut.
Vi må få skryte av NRKs sminkeavdeling.
De får jo til de utroligste ting.
Anders Byes Jan Thomas-parodi er fortsatt den eneste som gjelder.
Sorry, «Torsdag kveld fra Nydalen».
Og Jon Niklas' Ole Paus er like godlynt.
Og om ikke Ingerid Bjørnov-parodien er hysterisk morsom, så er den i alle fall meget treffende og veldig flinkis.
Anders Bye er i en egen klasse når det gjelder å parodiere norske kjendiser.
Et høydepunkt i første episode er også musikkvideoen der gutta lar den gamle «Idol»-vinneren Kjartan Salvesen få komme tilbake i rampelyset med det bønnfallende refrenget:
«Vær så snill, dette MÅ bli en hit».
Det fungerer også fint med det enkle grepet å la Lydverkets Asbjørn Slettemark introdusere de musikalske innslagene.
Episode to er bedre enn den første - og trekker opp helhetsvurderingen flere hakk.
Jeg lo godt og kjente meg igjen i møtet med den bergenske taxisjåføren, og det er spenstig av Anders Bye å parodiere Ingrid Bjørnov i møte med den ekte Lillebjørn Nilsen - som altså er Byes egen svigerfar.
Ingrid Bjørnov blir aldri den samme etter Anders Bye.
Men aller best:
Anders Byes parodi på Susanne Sundfør og musikkvideoen «White Foxes» (nå «Tight Boxer») er helt genial og viser alle stjernekvalitetene til Bye.
Dermed glemmer vi det litt ujevne inntrykket fra første episode - og gir duoen terningkast fem.
PS!
Introen der Bye & Rønning er stjerner ute ved havet er veldig kul.
Kan jeg få se sketsjen bak?
CAMILLA NORLI
| 1
|
109698
|
Film:Hyper svenske
Ny, høyintensiv og brutal reise inn i underverdenen i Stockholm.
«Snabba cash 2» er fortsettelsen på fortellingen om unge Johan, «JW»s, totalhavari av en klassereise, gutten fra småby-Sverige som trodde han kunne leke med de store, rike gutta på Stureplan i hovedstaden.
Første film var en glitrende presis utforskning av JWs nitide kamp for å leke overklasse.
Oppfølgeren er en mer av en renspikket gangsterfilm.
Skjønt, «JW» får tatt et oppgjør med pappaguttene i en sår nøkkelscene som dirrer av klassehat etter å ha fått det slengt rett i ansiktet:
Det du vil ha, JW, kan ikke kjøpes for penger: Klasse.
Vi møter ham på vei ut til sin første permisjon, fortsatt med drømmer om å slå seg opp i Stockholms finansverden.
Handelshøyskolesleiken er borte, og i fengselet har han utviklet et tett forhold til torpedoen Mrado.
Parallelt følger vi Mahmoud, lavere plassert i serbiske Radovans narkoimperium- og villstyringen Jorge.
Vi forstår raskt at det vil bli møter mellom de tre i løpet av filmen - alle svikefullt jaktende raske penger.
Filmen skifter med å følge de fire karakterene, med tilbakeblikk og frempek - vi føler på den alltid tilstedeværende paranoiaen hos de fire.
Regissør Najafi, med dokumentarbakgrunn, vokter seg vel for å lage forherligende gangster-eventyr.
«Snabba Cash 2» er beinhard realisme, skitten uglamorøs og brutal.
I korte sekvenser blir vi minnet på at disse gutta faktisk opererer side om side med gressklippere, lekende barn og forstadsidyll.
«Snabba Cash 2» har blitt en temposterk skandi-thriller av beste merke - det er bare å glede seg til treeren allerede.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
109699
|
FILM:Vampyr i solnedgang
Den siste er faktisk den beste.
De fem «Twilight»-filmene - sendrektige som kunstfilmer fra det gamle Sovjetunionen - kunne med fordel ha vært komprimert til én.
De er uansett så godt som identiske:
Først en time-halvannen med ménage à trois-forviklinger (denne gangen gjort verre av en lei «farskapssak») og lengsel i sakte film, akkompagnert av trist pop.
Så en trussel, dernest et slag.
Det er, i grove trekk, det.
Et barn er kommet til.
Dølla - unnskyld, Bella - har begynt å spille på vampyrlaget.
Hun og Edward gleder seg, i en velkommen avveksling fra de andre filmenes «sex = død»-propaganda, til å ligge med hverandre i 10 år sammenhengende.
Så begynner de ekle volturiene å lage kvalm.
Tid for slag!
Denne siste installasjonen reddes av nettopp slaget.
Det foregår på en gløtte i skogen, litt borgerkrig-aktig, og er både ganske vakkert og svært voldelig.
Hoder henruller, vampyrene får nye overnaturlige krefter etter behov, Michael «britisk klyse til leie»
Sheen «camper» det opp noe grenseløst og Bella finner sin nye blodsugeridentitet.
Det er den mest visuelt spenstige sekvensen i serien, men ikke i seg selv nok til at «Part 2» kan kalls en god film.
Stewart og Pattinson er simpelthen det kjedeligste paret på denne siden av Posh og Becks.
Seriens mest uttrykksfulle «skuespiller» - Taylor Lautners brystkasse - er nå som oftest tildekket.
Effektene er «cheesy».
Romantikken blaut.
Filmen står i lange perioder nesten helt stille.
Det er viktig og riktig at verdens 14 år gamle jenter får lov til å hyle og hvine og fryde seg.
Og gjerne over «Twilight»-filmene.
Men det er ikke mange årene til denne serien, og denne avslutningen, kommer til å kjede dem like mye som den kjeder alle oss andre.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
109700
|
Spillanmeldelse:«Little Big Planet Karting»
(VG Nett)
«Little Big Planet» tar skrittet over i racing-genren med «Little Big Planet Karting».
Resultatet er fargerikt, underholdende og veldig likt «Mario Kart».
Skal jeg beskrive «Little Big Planet»-serien med ett ord, så må det være «sjarmerende».
Den trivelige tøybylten med knappeøynene, de fargesprakende landskapene, de søtmorsomme miniplottene - alt presentert av den godmodige stemmen til Stephen Fry (i den engelske versjonen, spillet er også lokalisert til norsk).
Det er rett og slett umulig å mislike «Little Big Planet».
Etter to eventyr i plattformgenren handler det altså om go-kart-racing i «Little Big Planet Karting».
Med på bilturen har utviklerne husket å pakke de fleste av de egenskapene som gjorde forgjengerne så populære.
Sackboy kan fortsatt modifiseres og kles ut i en sann myriade av ulike antrekk, hatter, briller, paraplyer og det meste annet man kan tenke seg.
Selve bilen kan da bygges i ballongdyr, byttes ut i en flyvende mini-zeppeliner eller modifiseres med skipshorn-tute.
Valgmulighetene er kort og godt enorme.
De fleste av brettene er billøp mot syv motstandere.
Her slår likheten til «Mario Kart»-spillene inn for alvor, med et rikt arsenal oppfinnsomme våpen, gjemte snarveier og en spillmekanikk som sørger for at sistemann får noen voldsomme fordeler.
Med jevne mellomrom byttes baneløpene ut med en rekke alternative spillmoduser.
Hyppigst er «battle mode» hvor målet er å slå ut motstandere innen en gitt tidsfrist på et mellomstort stadium-område.
Ikke helt ulikt «battle mode» fra, joda, «Mario Kart».
Når sant skal sies så er det flere avgjørende forskjeller fra Nintendos populære maskotracer, og den japanske spillutvikleren har da heller ikke monopol på lekne go-kart-spill.
«Little Big Planet Karting» har også mye til felles med «ModNation Racers».
Brettene, som ligger fordelt på et knippe planeter med ulike temaer, har sine egne små historier, akkurat som i de tidligere «Little Big Planet»-spillene.
De lykkes både med å være søte og morsomme, men i motsetning til tidligere synes jeg ikke den overhengende historien er særlig sammenhengende i «Karting».
Dessuten er énspillerdelen kortere enn tidligere, iallefall hvis man ikke er fanatisk opptatt av å samle hver minste lille hemmelighet og belønning som ligger gjemt rundt omkring.
Men nå handler egentlig ikke «Little Big Planet Karting» om énspillerdelen.
Som Stephen Fry slår fast hver gang anledninger byr seg, så handler «Little Big Planet» om å skape og å dele.
Foreløpig er det litt tidlig å si noe om hva slags baner som blir skapt rundt omkring på kloden i tiden fremover, men skal man dømme utifra forgjengerne og verktøyene man har tilgjengelig i «Karting», kommer det til å bli veldig mye som er veldig bra.
Sackboy har kanskje enda ikke samme spillhistoriske pondus som Super Mario, men «Little Big Planet» er i ferd med å bli en spillserie man kan stole på at leverer hver eneste gang.
«Litte Big Planet Karting» er allerede i dag et veldig bra spill.
Med all den kreativiteten som finnes der ute har det potensiale til å bli fantastisk.
Jeg gleder meg iallefall veldig til å se hva som kommer ut på the «imagisphere» i tiden fremover.
LITTLE BIG PLANET:
KARTING Plattform:
PS3 Genre:
Bilspill Alder:
7 Utvikler:
United Front Games/Media Molecule Utgiver:
Sony Mer info (Wikipedia)
| 1
|
109701
|
Spillanmeldelse:«Skylanders: Giants»
(VG Nett)
«Skylanders: Giants» fenger fortsatt barn i flere aldre, og er langt fra det verste de kan bruke tiden på.
Skylanders har blitt en kjempehit blant barna.
Jeg har selv tre barn i førskolealder og skolealder, og de er alle smågærne etter Skylanders.
I likhet med de fleste andre gutter i den alderen.
Activision vet å sko seg på dette, og slår selvsagt til med en oppfølger.
Konseptet er akkurat det samme som sist.
Man kobler en liten lekeportal til spillmaskinen, setter figurene oppå og så er det bare å begynne å spille.
Barna kan selvsagt spille alene, men det er rimelig poengløst.
Halve gleden er å samarbeide om å bekjempe fiender, dytte bort steiner og finne skatter.
Denne gangen er historien som følger:
Skylanderkjempene er forvist til jorden, og trenger hjelp for å komme tilbake til Skylands.
Figurene er større og sterkere enn sist, og de har flere ferdigheter.
I tillegg lyser de når de plasseres på portalen (til stor glede for barna!).
Jeg testet spillet på mine egne små tre, og det fenget dem akkurat like mye som sist.
Og jeg sitter igjen med akkurat den samme tanken som sist - at dette langt fra er det verste de kan bruke tiden sin på.
Det er enkelt for dem å spille selv, så du slipper å måtte assistere dem hele tiden, de klarer fint å bytte figurer på portalen og manøvrere dem dit de skal.
Det gir dem en god følelse av mestring.
I tillegg setter det krav til samarbeidsferdighetene.
Spillet utfordrer også barn i flere aldre.
De eldste legger opp strategier og spiller mer avansert, mens de minste kan styre rundt og more seg med å bytte figurer på portalen.
Moroa fortsetter gjerne når spillet er slått av også, ved at barna leker med figurene.
Dermed føles det ikke så ille å svi av noen kroner på ekstra figurer i leketøysbutikken (for dette blir det garantert masing om).
Og i tillegg kan barna bruke figurene de hadde fra forrige spill.
Summa summarum:
Anbefales!
SKYLANDERS:
GIANTS Plattform: 360 (testet), PS3, Wii, Wii U Genre: Action/eventyr Alder: 7 Utvikler:
Toys for Bob Utgiver:
Activision Mer info (Wikipedia)
| 1
|
109703
|
Albumanmeldelse:Melody's Echo Chamber - «Melody's Echo Chamber»
Endelig en introvert jente.
ALBUM:
INDIEROCK (Domino/Playground)
Du er muligens lei innadvendte gutter som driver énmannsorkester på eget soverom?
Vel, her er en jente fra samme sjenerte univers, og hei, hvor mye morsommere.
Godt hjulpet av soveromekspert Kevin Parker (Tame Impala) lager franske Melody Prochet sjøsyk, skurrete snublerock med svevende vokal og uforståelige tekster.
Utforskende tolker de seg gjennom de fineste sjangerne Europa har å by på, fra kraut til Kevin Shields, på engelsk og fransk, selvsagt med generøse mengder romklang.
Selv om det kreves et viss frilynne, er resultatet marginalt sært og overraskende oppslukende.
BESTE LÅT:
«Some Time Alone, Alone»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
109705
|
Albumanmeldelse:Hanne Sørvaag
- «All Is Forgiven»
Skal vi låvedanse?
ALBUM: COUNTRYPOP (DaWorks/Musikkoperatørene) Albumet er innspilt i Nashville, steelgitar blir spilt og sangeren har cowboyhatt.
Så da er «All Is Forgiven» country, ikke sant?
I og for seg.
Countrymusikk forutsetter ikke nødvendigvis at låtmaterialet er all verdens originalt.
Men om det ikke er det, bør det helst veies opp av noe annet:
Stemme eller personlighet, for eksempel.
Sørvaag har ikke mye av noen av delene.
Spesielt «uptempo»-materialet er til tider dansebandstivt, og tekstene - «jump in the hay-hay-hay!» - mangler vidd.
Ikke vondt å lytte til.
Men noen artist er den ganske begavede låtskriveren Sørvaag i grunnen ikke.
BESTE LÅT:
«Back To Missing You»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
109706
|
Albumanmeldelse:Green Day - «¡Dos!»
¡Boss! Neida.
Joda.
ALBUM: ROCK (Reprise/Warner) Californiapunkveteranenes innfall om trilogi på kortest mulig tid er i motbakke: førsteplaten er allerede ute av salgslistene, vokalist Billy Joe er på rehab og deler av turnéen er avlyst.
Nummer to oser ikke av medvind heller.
Trioen gjør et slags sotet speil til bandets garageprosjekt Foxboro Hot Tubs (to låter er til og med en del av Foxboros livesett), ispedd discosak med Lady Cobra-rap (hun: Ke$ha-bra, men malplassert) og en hyllest til Amy Winehouse.
Resten:
Gøyal forglemmelig poppunk i møte med forsmedelig vrøvl som like gjerne kunne vært på en komplett b-sideutgivelse.
Aldri forkomment, men opplevelsen av en trilogi med mer gimmick enn mimikk er markant.
BESTE LÅT:
«Ashley»
TOR MARTIN BØE
| 0
|
109708
|
Albumanmeldelse:Christina Aguilera - «Lotus»
Skjera'guilera?
RCA/Sony Album
Hun har gjort modige bevegelser i løpet av karrieren, som knallsamarbeidet med undergrunnshelten DJ Premier på «Back to Basics», og den eksperimentelle elektronikken på den surrete, men undervurderte sisteplaten «Bionic».
Nå, to år senere, virker Christina Aguilera lei risiko.
Joda.
Styrkepopen glimter heldigvis til mellom de anonyme balladene og horrible «Circles».
Den synkopiske nakkerykkeren «Your Body» er Max Martins sterkeste produksjon på noen år, og friske «Make The World Move» med Cee-Lo gir en god dose glede.
Men vi har hørt dette før.
Aguilera brøler om hjerter og selvstendighet, men fremstår som prekete der hun før var inspirerende.
Det skjuler seg et par saftige strofer på «Lotus», men fruen har mistet gnisten til å overraske.
BESTE LÅT:
«Your Body»
SANDEEP SINGH
| 0
|
109709
|
Albumanmeldelse:Soundgarden - «King Animal»
Overraskende vitalt fra ett av nittitallets største band.
16 år har gått siden sist gang nittitallets fineste ga ut en plate, men det skulle man nesten ikke tro.
Fra første anslag i åpningen (med den talende tittelen «Been Away Too Long») er vi momentant tilbake i lydhagen som vi elsket så inderlig på midten av nittitallet.
«King Animal» er på ingen måte noen «Superunknown», men den viser at Soundgarden og dets medlemmer har tålt tidens tann svært godt som naturlig, tidsmessig bindeledd mellom Led Zeppelin og den siste stoner-bølgen.
Naturlig nok handler det fremdeles om en av rockens beste røster, Chris Cornell.
Hans knurrende sirene av en stemme viser ingen alderdomstegn.
Likevel er «King Animal» mer en triumf for gitarist Kim Thayil som er overalt på dette albumet.
Det er hans riff, ennå lett gjenkjennelige med melodiske hint til Østen, som driver platen fremover.
Det må være en fryd å spille i et band med en så oppfinnsom gitarist, hvilket Cornell høyst trolig er klar over.
Han har tross alt hatt Tom Morello i ryggen i Audioslave siden sist gang Soundgarden var et band.
Det finnes verken en «Spoonman» eller «Black Hole Sun» på «King Animal».
Derimot har platen flust av den deilige, seige dynamikken mellom knyttneveriff og og drømmende, nær psykedeliske passasjer som gjorde Soundgarden uimotståelige på nittitallet.
Med andre ord:
Jeg klarer simpelthen ikke å bruke mot dem at de høres ut som seg selv fra den gang.
BESTE LÅT:
«Bones Of Birds»
| 1
|
109710
|
Albumanmeldelse:One Direction - «Take Me Home»
One Direction er boybandet alle kan like.
Men de har tatt for lett på oppgaven det er å lage album nummer to.
I alt maset om Justin Bieber er det underspilt hvor store One Direction er.
Platen deres fra i fjor har solgt det tredobbelte av Biebers siste på verdensbasis.
Deres første norgeskonsert - i Telenor Arena om et halvt år fra nå - solgte ut på 20 minutter.
Det hører med til historien at «Up All Night» er en av de beste boybandplatene noensinne.
Og det er viktig for grupper som dette å fore sitt unge, rastløse publikum med ferskvare, men all den tid «Up All Night» fortsatt selger som sukkerspinn på tivoli synes det prematurt med en oppfølger allerede nå.
Særlig fordi «Take Me Home» oser av hastverk og lettvinte løsninger.
Den er intet annet enn en blass kopi av forgjengeren.
Der «Up All Night» fremstod som et gjennomtenkt overskuddsprodukt, låter denne platen som noe de har harvet unna i femminutters pauser mellom TV-opptredener, autografskriving og besudling av fans på hotellrommet.
De tungt prosesserte gitarene låter ikke like friske nå.
Tekstene er enda mer utspekulert rettet mot ukyssede småjenter (verst:
«Last First Kiss»).
Rockreferansene (The Clash' «Should I Stay
Or Should I Go « på singelen «Live While We're Young», Queens «We Will Rock You» på, eh, «Rock Me») er klønete og blodharry.
Interessant nok er de desidert best i en av de tre sangene der medlemmene selv deltar i skrivingen:
«Summer Love» er en nær perfekt akustisk tåreperse i samme landskap som det voksne Take That har beveget seg i - og er medforfattet av en Take That-entreprenør.
Det finnes imidlertid en redningsplanke, som hever utgivelsen fra en soleklar toer på terningen.
I fjortisvennlig stil kommer platen nemlig i en «limited edition»-utgave utformet som en skoledagbok, med hauger av bilder av kjekkasene.
Det bisarre er imidlertid kvaliteten på de fire ekstra låtene man får i denne versjonen - rene sjarmbomber som alle holder «Up All Night»-nivå.
Kjip hovedavtale med utmerket bonusordning, altså.
One Direction er i sannhet et boyband utenom det vanlige.
BESTE LÅT:
«Summer Love»
| 0
|
109711
|
Film:Vaklende krimeksperiment
«Headshot» starter med et skudd i skallen, før den hopper i tid for å nøste opp historien om den tidligere politimannen Tul, som har blitt ideologisk leiemorder.
Når han våkner opp etter hodeskaden, ser Tul alt opp-ned.
Ettersom han lærer seg å leve med denne tilstanden, ser han selvfølgelig det meste i et nytt lys.
Symbolikken er ikke diskré.
Det er heller ikke de filosofiske ambisjonene, der filmen pløyer gjennom korrupsjon, kjærlighet, tro, samt en ideologi om å utrydde onde mennesker.
For hvem er egentlig de onde?
Som et visuelt eksperiment, fungerer «Headshot» ganske bra.
Fortellingen, derimot, halter.
Den hopper mye fram og tilbake i tid, samtidig som stilen veksler fra kjapt, kornete og håndholdt action, via Tuls opp-ned synsvinkel, til dvelende bilder som bugnende visuelle buffeter i det thailandske landskapet.
Noen snertne kamp- og torturscener trekker opp, men filmen fremstår for opptatt av å være stilig til å bry seg om at det er så mange logiske brister i historien at det blir vanskelig både å følge og å føle med rollefigurene.
Den oppnår selvfølgelig å være en annerledes film-noir, men samtidig å være en film det er lett å falle av.
Der «Headshot» er vakker, er den veldig vakker, og der det brister, knaker det stygt.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 0
|
109713
|
Briljante «buddies»
Her kommer en skikkelig fransk gledesspreder, en av høstens store overraskelser på kino!
«De urørlige» er fortellingen om et tilsynelatende fullstendig umulig vennskap fortalt med råbarket humor, ironi og stor hjertevarme.
Men også med en sosial klo, fritt for propagandering av noe slag.
Styrtrike, rullestolavhengige Philippe - proppfull av kulturell kapital på skikkelig fransk maner - skal ansette en ny hjelpepleier.
Inn døren for å søke - kun «proforma» for å sikre seg trygdepenger - kommer breiale Driss, en gatesmart, småkriminell fra en av de nitriste forstedene utenfor Paris.
Til alles store overraskelse ansetter Philippe unggutten, og i løpet av filmen får vi se hvordan vennskapet utvikler seg.
Og det er nå det begynner å bli riktig så moro!
Humoren består i gjensidig erting, Driss lar på ingen måte Philippes handikap gå upåaktet.
Philippe svarer med hoderisting og smått arrogante kommentarer om innvandrerens manglende dannelse og smak.
Sammen lurer de også snobbete kunstsamlere med et hysterisk stunt hvor Driss agerer vanskelig tilgjengelig samtidskunstner.
Rått og avvæpnende, for hele tiden viser de to en grunnleggende respekt for hverandre.
Det er skrevet og spilt så godt at varmen formelig strømmer fra lerretet ut på oss i salen.
Jeg kan simpelthen ikke huske å ha ledd sånn av en fransk film noen gang.
Filmen er «basert på en sann historie», og tematikken (rik hvit/fattig svart) formelig roper på sentimentalitet.
Det kommer muligens i stort monn i den amerikanske nyinnspillingen som er under planlegging, men unngås heldigvis her.
Det gjør «De urørlige» til en av de mest festlig oppløftende filmopplevelsene i år.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
109714
|
Spillanmeldelse:«Hotline Miami»
(VG Nett)
«Hotline Miami» er en sjeldent intens opplevelse.
Handlingen i spillet er satt til 1989 og gameplay og estetikk matcher årstallet.
Sett ovenifra i 2D-perspektiv får man servert herlig glorete neon og sprutende innvoller der man styrer en morder rundt i et univers der noe er veldig, veldig galt.
Vår tvilsomme hovedperson mottar telefoner som sender ham på oppdrag som er brutalt enkle:
Drep samtlige i denne bygningen.
«Hotline Miami» er voldelig.
Ekstremt voldelig.
Du kommer over et solid utvalg av makabre våpen.
Slagvåpnene er lydløse, mens de litt mer effektive pistolene vil avsløre nærværet ditt for alle fiendene.
Gjennom spillet vil du også låse opp en rekke dyremasker.
Disse vil gi deg en fordel når du ifører deg dem.
Noen, som for eksempel det å kunne drepe fiender med å svinge en dør mot dem, er særdeles hjelpfulle.
Ofte fremstår spillet som blodig hjernetrim, mens andre ganger belønner det deg for å herje hodeløst rundt.
Det er ikke noen fasit på hvordan du skal slakte deg gjennom brettene, men uansett hva du gjør, er du nødt til å gjøre det fort.
Dette er et snikespill for den utålmodige.
Vanskelighetsgraden er nesten like bestialsk som volden.
Fienden er på deg som en hissig veps det øyeblikket han får øye på deg og du tåler kun et slag.
Med litt uflaks kan du fort dø en åtte-ti ganger i løpet av et minutt.
Siden du kan prøve på nytt i samme sekund som du feiler har allikevel spillet en god rytme og et helt fantastisk lydspor er med på å underbygge spillets hektiske tempo.
«Hotline Miami» er ikke helt fri for skavanker.
Det kunne ha hatt godt av et litt mer fornuftig lagringssystem og bossene som dukker opp er i overkant frustrerende.
Uansett er dette en heftig og vellykket kombinasjon av retroperspektiv og frisk originalitet.
«Hotline Miami» er en skitten perle.
HOTLINE MIAMI Genre: Action Plattform:
PC Alder: 18 Utvikler:
Dennaton Games Utgiver:
Devolver Digital Mer info (Wikipedia)
| 1
|
109716
|
Spillanmeldelse:«Football Manager 2013»
(VG Nett)
Måten Sports Interactive år på år klarer å forbedre «Football Manager» er ikke annet enn imponerende.
I år er det mer enn bare overfladiske forandringer og finpuss Sports Interactive byr på, for i «Football Manager 13» er det flust av nyheter og videre utviklinger som er med på gjøre spillet enda bedre enn fjorårsutgaven.
Under kampene får man nå en kontinuerlig input fra assistenttreneren sin om hva som foregår på banen.
Denne informasjonen kan være om kroppsspråket til en spiller, om noen føler seg slitne eller bare hvordan de presterer på banen.
Dette gjør han samtidig som han gir tips til hva som kan gjøre for å forbedre situasjonen.
Det er nå også blitt mye enklere å gjøre taktiske grep og bytter i løpet av en kamp.
Borte er tiden hvor man måtte bla seg ut og inn fra alskens menyer for å gjøre det man ville.
Nå er de fleste mulighetene bare et tastetrykk unna.
Måten man utfører og delegerer treninger og treningsmengde på har også fått en massiv overhaling.
Dette har vært et av fokusområdene til utviklerne de siste årene, men i år føles det både bedre og enklere enn tidligere.
For eksempel, hvor man før måtte inn å forandre treningsfokus før hver kamp om man skulle oppnå maksimal effekt, styres nå alt ved hjelp av en kalender med månedsoversikt.
Her er det enkelt å planlegge langt frem i tid, og man har muligheten til å bestemme hvilken fokus, arbeidsmengde og hviledager laget ditt skal ha.
Rett og slett fantastisk.
Den største nyheten i årets «Football Manager» er nok uansett inkluderingen av modusen «Football Manager Classic».
Dette er en modus hvor mye av detaljstyringen fra hovedspillet er automatisert, og det ligner derfor mye mer på det «Football Manager» mange kjenner fra flere år tilbake.
I denne forenklede utgaven skal det i teorien vlre mulig å spille en sesong på rundt åtte timer.
Ved å tilby en slik modus frir de både til nye spillere så samt som den generasjonen som vokste opp med å elske spillserien, men som nå befinner seg i en livssituasjon som kanskje ikke tillater at man bruker hver ledige time i dagen på å vinne Champions League med Sverre IL.
Nytt i årets «Football Manager» er også muligheten til å gjennomføre enkelte utfordringer, akkurat som vi man kan gjøre i stort sett alle av dagens sportspill.
Disse utfordringene kan for eksempel være å vinne ligaen med en spesielt begavet generasjon eller ri stormen av å avlutte med seriegull når store deler av spillerstallen er ute med skader.
Dette er en forfriskende måte å spille «FM» på, og kan sikkert være med på å gi et avbrekk imellom de lengste spillene.
Årets utgave er penere, spiller bedre og tilbyr mer dybde og enn aldri før, og er uten tvil mitt favorittspill i serien.
Samtidig er innføringen av Football Manager Classic med på å tilby et mer lettbent spill til nye spillere eller de som ikke lengre har like mye tid til å være virtuell manager.
Dette bør være et tilskudd i samlingen til alle fotballfans, uansett om man har tidligere utgaver eller ei.
FOOTBALL MANAGER 2013 Plattform:
PC Genre:
Sport Alder:
3 Utvikler:
Sports Interactive Utgiver:
SEGA
Mer info (Wikipedia)
| 1
|
109718
|
Test av Toyota Prius +Seven:Dønn solid syvseter
Endelig har Toyota kommet med en supergjerrig og solid syvseters familiebuss.
Dessverre er motoren litt for daff til å nå helt til topps.
VG og NAF har kjørt Prius+ Seven, den første ekte syvseteren på det norske markedet med hybriddrift.
Den velkjente drivlinjen i Prius med bensinmotor og elektrisk motor leverer til sammen 136 hestekrefter.
Men det oppleves faktisk som hakket for lite for denne bilen når du trenger rask akselerasjon eller skal klatre opp en bratt bakke med full bil.
Så er også syvseters-Priusen mer enn 100 kilo tyngre enn originalen.
Dette er ikke en bil for de store kjøreopplevelsene.
Her er det rolig cruising og ikke spesielt aktiv kjøring som gjelder.
Innstegsprisen på 311.900 kroner er svært bra.
Toyotas rykte er også nærmest upåklagelig, og borger for et forutsigbart bilhold.
Selv med seks personer i bilen, hvorav fire var småbarn, kjørte VG bilen på 0,48 liter bensin per mil.
Det oppgitte forbruket ligger milevidt under konkurrentene, som tyr til diesel i stedet for bensin.
Motoren leverer først ordentlig på høyere turtall.
Da hviner og bråker den en del.
Bilen kjører helt greit, men har litt slapp styring og en helt grei avfjæring.
Men blir den presset i sving, både krenger og duver den.
Den 4,6 meter lange bilen har større plass bak som syvseter enn de fleste av konkurrentene, med sine 200 liter.
Det fordrer imidlertid at du tar i bruk brønnen(e) under gulvet.
Som femseter har den omtrent samme plass bak som en Toyota Avensis.
Det er i det hele tatt mye funksjon og lite jåleri og sportslighet ved nye Prius+ Seven.
Biladministrasjonsselskapet Autolease anbefaler minst utstyrspakken Executive for minst mulig verdifall.
Denne pakken koster 20.000 kroner ekstra, og inneholder mye forskjellig utstyr.
De anbefaler også en gunstig navigasjonsløsning til bilen for minimalt verdifall.
HER ER VÅRE VURDERINGER:
Førermiljø:
Enkelt og oversiktlig, greie seter, god sikt rundt bilen, en del motorstøy ved kraftig akselerasjon.
Kjøreegenskaper:
Midt på treet til familiebuss å være, men trygt og forutsigbart.
Plass:
God plass både i baksete og bagasjerom.
Greit innsteg til tredje seterad.
Miljø:
Klart best i klassen.
Sikkerhet:
Den vanlige stasjonsvognvarianten har toppscore i EuroNCAP.
Alt mulig sikkerhetsutstyr tilgjengelig.
Å eie:
Toyota blir bare slått av statusmerkene Lexus, Audi og BMW på å ha de mest fornøyde eierne på NAFs årlige Autoindex.
Samtidig mener Autolease at lavere avgifter på hybridbiler kan føre til høyere verdifall enn gjennomsnittet, da bilen allerede blir prispresset på bruktimport.
Anslått restverdi etter tre års kjøring er 60 prosent av nybilpris.
Pris:
Et trygt merke til en meget bra pris.
Gode utstyrspakker.
Design:
Helt greit interiør og eksteriør til denne klassen å være.
LESER DU DENNE SAKEN PÅ MOBILEN?
HER FINNER DU FLERE BILNYHETER.
HER ER VG NETTS BILSIDE PÅ FACEBOOK - KLIKK LIKER, OG VI OPPDATERER DEG.
| 1
|
109725
|
Aerosmith:«Music From Another Dimension!»
Ludderrock.
Tilbake etter åtte år med såpeopera, og det er stive, svette smil og helgarderinger over hele linja.
«Music From Another Dimension!» trykker på alle de vante knappene - funky hardrock, boogie og blues, Stones-rockere som maser mer enn de svinger, et utall powerballader.
Samt et par nye avarter:
Powerballader av typen country (en duett med Carrie Underwood) og - grøssende fælt - musikal («Another Last Goodbye»).
Diane Warren, Marti Fredriksen og Desmond Child har hjulpet til med å konstruere dette overlessede Frankenstein-monsteret av et «rock»-produkt.
Det blir vel en ny turné, om ikke annet.
Og slik går no åran.
BESTE LÅT:
«Oh Yeah»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
109726
|
God Seed:«I Begin»
Glem skandalene rundt Gaahl.
Medieomtale rundt lovbrudd, fengsel, bandkrangel, kontroversielle kirkebrannuttalelser, omstridt skuespillervirksomhet og offentlig status som homofil har fulgt i Gaahls fotspor etter at han og King brøt med Gorgoroth for tre år siden.
Nå er imidlertid Gaahl tilbake der han bør være, som frontfigur for et av landets beste metal-lag.
Gorgoroth kan så vidt spores i den rasende, infernalske åpningen på «I Begin», men i et uhyre sterkt midtparti bretter God Seed ut de dystersvarte kappe-ermene sine og avslører et mye mer komplekst lydbilde, tidvis farlig suggererende og med arrangementsmessige detaljer som nå også omfavner elektroniske impulser, vellykket implementert i det knugende uttrykket.
For Gaahl må «I Begin» sees på som en personlig triumf som også bør få en effekt utenfor hans musikalske virke.
BESTE LÅT:
«Alt liv»
| 1
|
109729
|
Prins Thomas:«Prins Thomas II»
Fremdeles ingen majestet.
Dansegulvhåndverker Thomas Moen Hermansen gjør ikke nødvendigvis feil på sitt andre soloalbum.
Men fremdeles bærer tilnærmingen hans til musikkhåndverket preg av å være måltilpasset nettopp dette gulvet han mestrer så godt.
Ingenting i veien med det når låttitler og rytmer er på sitt sedvanlig strålende - slik både prinsen og norsk house skal være.
Dessverre er låtene som sådan på sitt sedvanlig ujevne, slik veldig mye norsk house ofte er.
Best er 36-åringen i strekket mot tjue år gammel Aphex Twinsk monomani, der melodi er totalt uinteressant og den tvungne oppbygningen er forutsigbar, men definitivt fruktbar.
BESTE LÅT:
«Bom Bom»
TOR MARTIN BØE
| 0
|
109730
|
Bo Kaspers Orkester:«Du borde tycka om mig»
Mer pop-jazz på svenska.
Det blir stadig vanskeligere å være enig i årets platetittel fra Bo Kaspers Orkester etter tyve år med sofistikert salongbord-popjazz av den døsige, men ofte sensuelle sorten.
Best er de - som alltid - når de utforsker akkurat dette, men det skjer ikke ofte nok denne gangen.
Derimot hviler det nå noe matt og nesten trett over Bo Kasper og hans låter.
En av Sveriges heteste produsenter for tiden, Christian Walz (Veronica Maggio), pøser på med strykere, men burde heller rendyrke blåserarrangementer som i blinkskuddet, «Vilket år».
Der lever lydbildet igjen, ellers blir det altfor mye velkjent, midtempo plankekjøring.
Men det funker nok bra for alle som i løpet av disse tyve årene har elsket dette orkesterets lydmessige teflonoverflater.
BESTE LÅT:
«Vilket år»
| 0
|
109731
|
Brian Eno: «Lux»
Lysende vakkert.
Om noen skulle klare å utfordre den konvensjonelle opplevelsen av musikk som pur underholdning, uten å bruke provokasjon som hersketeknikk, og samtidig gjøre det nærmest umulig å beskrive resultatet, er Brian Peter George St. John le Baptise de la Salle Eno (puh!) fremdeles mannen.
64-åringens første, i dobbelt forstand rene, soloplate siden 2005 er lyden av lysets bevegelse, visstnok basert på arbeider fra et Torino-galleri.
Snikende dissonans og skjult velvære vil heller ikke denne gangen frelse nye tilhengere, men tilfredsstille oss som er overbevist om at Enos ambiente utgivelser egentlig er kulminasjonen av Neil Youngs' credo:
«It's all one song».
BESTE LÅT: (ingen «låter» her)
TOR MARTIN BØE
| 1
|
109732
|
Kaizers Orchestra:«Violeta Violeta III»
En størreennsegsjælopplevelse - in symphony.
ALBUM: ROCK Kaizers Orchestra «Violeta Violeta vol.
III» (Petroleum/Sony)
Man kan mene så mangt om de jærske tønnedrylerne, men èn ting skal de ha:
Fansen deres er ekstremt dedikerte.
Ikke minst årets mobile virusapp reflekterte en tilbedning trolig kun ett band kunne oppnådd her på toppen av kloden.
Tredje album i den vinglete trilogien utvider handlingen med en dødfødt tvilling, Djevelens fysiske tilstedeværelse og dimensjonskryssing mellom den ene og andre siden.
Et slags «Åndenes makt for sigøynerorkester», kombinert med en skremselspropaganda for sprit norsk kulturliv ikke har vært utsatt for siden nåsåene herjet i «The Julekalender».
De musikalske temaene henger tydeligere sammen, og albumet skaper effektivt kontrapunkt til både seg selv og de to foregående utgivelsene, best gjennomført i avsluttende «Sekskløver».
Den gjennomgående bruken av Stavanger Symfoniorkester er så høystemt at man fint kan overbevises om at det virkelig har flommet over for sekstetten.
Platens kvalitet er også hovedsaklig knyttet til hvordan man opplever dette symfoniske.
Er det meatloafsk musikaldekadanse eller er det en faustoperette à la Tom Waits?
Det har lyst til å være det siste, men heller mer mot det første.
Når det er sagt, dette er første gang på lenge jeg har hørt at kombinasjonen av symfoniorkester og poporkester har fungert, og tross noen veike låter - «Det polaroide liv» er blant det mer irriterende fra gruppen noensinne - er dette strålende musikalsk stormannsgalskap.
Men få noen voksne til å skrive librettoen neste gang.
BESTE LÅT:
«Siste dans»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
109733
|
Spillanmeldelse:«XCOM:
Enemy Unknown»
(VG Nett)
Originalen var en klassiker, det kan også nytolkningen «XCOM:
Enemy Unknown» bli, for det er lenge siden det har vært like morsomt å drepe romvesen i et turbasert taktikkspill.
For atten år siden var «UFO: Enemy Unknown» en av de heteste titlene innen strategigenrén, og ble gjerne omtalt i samme åndedrett som for eksempel «Civilization».
Siden har det vært flere oppfølgere, uten at de har vært av samme kvalitetsmessige kaliber som originalen.
Med «XCOM:
Enemy Unknown» har serien endelig fått en verdig oppfølger.
Mye av det som gjorde originalen så populær er videreført, samtidig som veldig mye er forandret, forenklet og forbedret.
Igjen er det skumle romvesen på ferde, og igjen er det opp til den paramilitære organisasjonen «XCOM» å stoppe dem.
Som kommandør er det din oppgave å finne ut hvorfor E.T har bestemt seg for å lage hakkemat av menneskeheten, sette en stopper for romuvesenet og samtidig hindre at verdens regjeringer bukker under for frykt og panikk.
Spillet er grovt sett delt i to.
Fra en underjordisk base kan man drive forskning, utvikle nye våpen, organisere kampfly og rekruttere soldater.
Her gjør du også ditt beste for å hindre at panikkmåleren til ulike nasjoner fylles opp.
Skjer det, mister du verdifull økonomisk støtte.
Det kan være katastrofalt, for man trenger en velfylt lommebok for å redde verden.
En av dine viktigste virkemidler for å holde inntektene oppe, er å få best mulig satelittdekning av planeten.
Med satelitter kan du nemlig oppdage UFO'er og sende kampflyene dine etter dem.
Nedskutte UFO'er gjør seg godt på forsiden av avisene, om de derimot får terrorisere lokalbefolkningen helt uforstyrret, er veien til panikk kort.
Basebygging og politisk sjonglering til tross, selve hjertet av «XCOM: Enemy Unknown» er de turbaserte, taktiske kampene.
De tar til når du går i nærkontakt med romvesnene, enten det dreier seg om å redde VIP'er, utforske UFO'er eller forhindre terror.
Om noen hadde trodd at turbasert taktisk action ikke kunne fungere i 2012, er «XCOM:
Enemy Unknown» beviset på at de tar grundig feil.
Her trenger man ikke å tenke på spillmekanikken som ligger bak, den føles så naturlig og så velkonstruert at man instinktivt skjønner om noe er lurt eller dumt.
Det er med andre ord sjelden behov for prøving og feiling.
Med et så intuitivt system, er det nesten litt overflødig at innledningsbiten er så omfattende og vellaget som den er.
Den spenner seg over flere oppdrag og styrer deg i riktig retning, uten å bli irriterende eller for lang.
Her har mange andre spill i genrén mye å lære.
Da kan man tilgi småpirk som at byomgivelsene i Nigeria ser kliss like ut som byomgivelsene i USA, eller at kuler til stadighet glir gjennom betongmur uten å ense dem.
Spillet sier klart ifra hva som gir halvt og fullstendig dekke, så sistnevnte er egentlig bare et lite grafisk irritasjonsmoment.
Litt irriterende er det også at man blir presset til å ikke drøye med å fullføre hovedoppdragene.
Selv om man klarer samtlige oppdrag knirkefritt og satser tungt på best mulig satelittdekning, fylles de ulike nasjonenes panikkmålere frustrerende hurtig.
Særlig mot slutten.
Et par slike irritasjonsmomenter og en ikke så altfor dyp historie hindrer ikke «XCOM: Enemy Unknown» fra å være en av de beste turbaserte taktiske skytespillene jeg har spilt på svært lenge.
Når læringskurven i tillegg er paddeflat, er det ingen grunn til at ikke «XCOM: Enemy Unknown» skal sette «XCOM»-serien og turbasert UFO-jakt på spillkartet, også i 2012.
Skikkelig underholdene er det ihvertfall.
XCOM:
ENEMY UNKOWN Plattform:
PC Genre:
Strategi Alder: 18 Utvikler:
Firaxis Games Utgiver: 2K Games
Mer info (Wikipedia)
| 1
|
109736
|
Film:Høvelig Halloween-horror
Ambisiøs, litt pretensiøs, men brukbar.
Krimreporter Ellsion er fortsatt forfatterkjendis, men trenger en ny bestselger.
Han flytter inn i et hus som tidligere var bebodd av en familie som ble drept under mystiske omstendigheter (minus ett av barna, som simpelthen forsvant).
Han har med kone og to barn.
Sønnen plages av mareritt.
Datteren har det med å tegne demoniske enhjørninger på tapetet på barnerommet.
Ellison selv bælmer whiskey rett fra flaska, og går rundt i stummende husmørke ikledd ufikse cardigans.
På loftet finner han en boks med gamle Super 8-filmer.
Disse dokumenterer ikke bare mordet han etterforsker, men også en serie andre, lignende grusomheter.
Han blir så sjokkert at han brenner fast filmen i fremviseren, kløna, og drikker enda litt tettere.
Kalkungrossisten Derrickson prøver med «Sinister» å blåse nytt liv i «found footage»-horrorfilmen.
Forsøket er ikke ueffent, men heller ikke godt nok:
Som «chiller» blir den i seigeste laget, og som psykologisk drama i «The Shining»-tradisjonen - er Ellison i ferd med å bli gal? delirisk? - nokså halvveis.
Hawke er god og uglamorøs i hovedrollen.
Monsteret, «Mr. Boogie», ser ut som det er sluppet ut fra et Darkthrone-omslag fra 1994.
Slutten, «forklaringen», blir lettvint, dog, og spørsmålet man sitter igjen med er skuffende prosaisk:
Hvorfor har ikke denne familien en Mag-Lite i huset som alle andre?
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
109737
|
Film:Adekvat i akvariet
Vegetarianerpropaganda for de minste.
Fiskene har ikke uventet mer personlighet enn de (i et par tilfeller rasistisk) karikerte menneskene i denne ellers svært politisk korrekte animasjonsfilmen.
Men alle henter karaktertrekkene sine i utseendet:
Ålene er sleipe, sjøhesten og kongepingvinene er majestetiske.
Skilpaddene, som er heltene her, er søte når de er små, og godslig treige når de blir gamle.
Ikke for regissør Stasser de komplekse figurene vi kjenner fra bedre animasjonsfilmer.
Våpenet er sleggen, enten det dreier seg om fargepaletten (neonglorete), utnyttelsen av 3D-mediet (insisterende) eller moralen:
Det verste for en fisk er å «havne i magan til et menneske».
Historien er på sin side spinkel:
Fisk fanges.
Havner i et akvarium på en pretensiøs restaurant (typisk gjest: en smattende tjukkas i cowboyhatt).
Fisk må rømme.
Filmen er fin å se på.
Men ikke noe for foreldre som vil at barna skal spise seipanettene sine.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
109738
|
Albumanmeldelse:Hellbillies - «Tretten»
Lykketall.
Ulempen ved å ha høye standarder, og leve opp til dem i 20 år, er at folk kan begynne å ta deg for gitt.
«Tretten» er Hellbillies tiende studioalbum.
Her gjelder det å vokte seg vel for å ikke trekke på skuldrene og tenke:
«Aha.
Enda et utmerket Hellbillies-album».
Om kvaliteten er konstant, er det ikke slik at Hellbillies står stille.
Gruppen tar stadig skritt bort fra den veldresserte countrylyden på de tidlige platene.
Forgjengeren «Leite etter lykka» (2010) var direkte rå.
«Tretten» føles mer nitid, men fortsatt frisk.
Hellbillies anno i dag er kanskje fortsatt et countryrockband.
Men de er et countryrockband der rocken som regel trumfer countryen.
«Det ingen andre ser» og «Pille med bråk» plusser metallisk, psykedelisk ragarock til bandets arsenal av norskamerikanske musikksjangre.
Radiokanalene får sitt med to klassiske ballader:
«Kom te meg» og nydelige «Drøyme om deg», sistnevnte pyntet med et vemodig feletema.
«Leita natt og dag» er en slik melodi som Tom Petty nok gjerne skulle hatt på samvittigheten, men som avdøde Stephen Bruton faktisk skrev.
«Maset» er en type hissig new wave-rockabilly, «Poker» og «Tiger i bur» de fengende midtempo-sangene.
Bevegende «Reise i lag med deg» er den umiddelbare klassikeren bandet må belage seg på å spille på alle sine konserter herfra til evigheten.
Arne Moslåttens tekster er mer generelle enn før, og det er lov å savne den lokale forankringen i Ål, med dertil hørende pussig persongalleri (fyren pleide å være rene Kjell Aukrust).
Det er også mulig å mene at Hellbillies er et enda bedre «singelband» - ja, et av Norges beste noensinne - enn «albumband».
Men det er ikke mulig å mene at de ikke skjemmer oss bort.
BESTE LÅT:
«Reise i lag med deg»
* Albumet slippes mandag 5. november
| 1
|
109739
|
TV-anmeldelse av «HJEM»:Haltende bygdeoriginaler
NRK har fått med seg at norske TV-tittere elsker det landlige, flott natur og bygdeoriginaler.
Og dét har de lykkes å fylle «Hjem» med.
Men så skorter det på mye annet.
Historien utspiller seg i Vestfossen og følger tobarnsmoren Annika (Jannike Kruse), bondejenta Oda (Heidi Ruud Ellingsen) og landslagsskiløper Trine (Kaia Varjord).
Når den lokale countryhelten og damefuten Leif Åge faller sammen på scenen og blir innlagt med hjertesvikt, forteller han datteren Annika at han er far til Oda og Trine også, og at hans siste ønske er at de tre samles i begravelsen.
En stresset og skuffet Annika gjør et forsøk på å informere halvsøsknene, og så er selvfølgelig forviklingene i gang.
Dramaserien bærer preg av mange kokker, og har også svært mange manusforfattere under manusredaktør Margrete Kåset, som også var manusredaktør på «Himmelblå».
Flere av dem har bakgrunn fra barneprogrammer og filmer, som «Barnas Supershow» og «Knerten».
De ferdige epsiodene fremstår som mange fikse ideer en ikke har fått til å henge sammen.
En del av scenene fungerer fint som sekvenser eller sketsjer, men snubler kraftig i overgangen til neste.
Det er ikke klippingen eller skuespillet som svikter, men historiens troverdighet.
Jeg tror på rollefigurene Trine og hennes intenst kontrollerende managermor, selv om de er kraftig karikerte, og kan godt kjøpe alle klisjeene om country-groupies og innpåslitne journalister.
Men helheten setter seg i halsen.
Serien veksler lite elegant mellom pompøst drama og situasjonskomikk.
Du rekker akkurat å bli engasjert før en klein-konstruert scene bryter illusjonen.
Det er glimtene av «den norske folkesjela», eller i hvert fall forestillingen om den, redder serien til en viss grad.
«Hjem» har gode elementer, som forhåpentligvis får bedre gli videre i serien.
Anmeldelsen er basert på de to første episodene.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 0
|
109740
|
Albumanmeldelse:Iris DeMent - «Sing The Delta»
Innerst i sjelen.
Iris DeMents uaffektert bevrende vibrato rommer liksom generasjonenes slit og sorg.
Alle gledene og byrdene ved familie, tradisjon og arbeid.
Mange av oss trodde ikke at vi skulle få høre et nytt Iris DeMent-album i det hele tatt.
I alle fall ikke ett bestående av 12 nye, egenkomponerte sanger.
Det er 16 år siden forrige gang, Iris er blitt 51 og høres annerledes ut:
Hun spiller piano nå, snarere enn gitar, og det på klassisk kirkemanér.
Musikken er vel så mye - ja, mer - gospel enn country, her og der med blåsere.
Stemmen har mindre av folksangerens renhet, mer av countrysangerens knekk og twang:
Hun er blitt enda et hakk mer nasal, enda mer lik Loretta Lynn.
Temaene er de samme, dog.
Iris, den yngste av 14 søsken, skriver fortsatt om det evige - jorden vi går på - og det forgjengelige: vi som går på den.
Den strikt religiøst oppdratte DeMent ser all verdens verdi i det å tro, men er så «uheldig» at hun er for godt intellektuelt utrustet til å få det til.
Sangene går saktere enn før, tar sin tid.
«Sing The Delta» er country som sann soulmusikk, en fordypning og forlengning av de fenomenale to første albumene hennes («Infamous Angel», 1992 og eksepsjonelle «My Life», 1993).
Det setter dype spor etter seg.
BESTE LÅT:
«The Night I Learned Not To Pray»
| 1
|
109742
|
Albumanmeldelse:Kendrick Lamar - «Good Kid, m.A.A.d city»
Hype innfridd.
ALBUM:
HIP HOP Kendrick Lamar «Good Kid, m.A.A.d city» (Aftermath/Universal)
Som følge av Dr. Dres omfavn og fjorårets godteip, «Section.80», har Kendrick Lamar fått byrden av å være 2012s mest hypede rapper.
Yelawolf sto i samme sko i fjor, men snublet i sin studiodebut.
Det er ikke Kendricks plan.
Comptongutten flyter som en fjær over porøse beats.
Ingrediensene er oversupplerte - tolv forskjellige produsenter, fortellinger i multiperspektiv og schizofrene låter.
Dette kunne fort ha blitt sølete i andres hender, men platen bindes sømløst sammen av Kendricks teft for historier.
Sjarmen er ikke på høyde med André 3000, men han babler like tiltalende når han unnskylder sin egen uvitenhet og utleverer hjembyens dilemmaer med kløkt.
Velstøpt, velfortalt og veldig mulig årets beste gateplate.
BESTE LÅT:
«The Art Of Pressure»
| 1
|
109743
|
Albumanmeldelse:Ole Ivars - «Guttetur & gledeshus»
Trykker på kopimaskinen for 35. gang.
ALBUM:
DANSEBAND Ole Ivars «Guttetur & gledeshus» (Tylden&Co./Bare Bra Musikk)
Slik er det; Ole Ivars virker vaksinert mot nyskapning, men rir det samme konseptet år etter år - nå med en litt misvisende tittel, ettersom alvoret faktisk er i høysetet i år.
Ole Ivars og da spesielt låtskriver William Kristoffersen kan vanskelig klandres for sine gjentagelser.
Nødrimene er færre denne gangen, og han vet nøyaktig hvor enkle hverdagsbetraktninger som skal til for å få fansen i godt humør.
Og det skal sies - dette er en gjeng med tilsynelatende evig godt humør.
Egentlig finner jeg bare ett eneste eksempel der Kristoffersen utfordrer seg selv melodisk; «Om igjen og om igjen» er jo en god poplåt i Smokie/tidlig Dire Straits-ånd.
Tør du prøve igjen, William?
BESTE LÅT:
«Om igjen og om igjen»
| 0
|
109744
|
Albumanmeldelse:Andrew Bird - «Hands Of Glory»
Herlighet.
ALBUM:
AMERICANA Andrew Bird «Hands Of Glory» (Bella Union/Universal)
Det er så snaut med tid siden 38-åringens strålende sjuende, at man nesten må ty til klisjeer som armklyping.
For selv om dette er et såkalt appendiks til årets hovedutgivelse, er resultatet på ingen måte svakere.
Mer roots- og bluegrassrettet enn storebror, betonet av en Townes van Zandt-standard (Om den er bedre?
Tjæh).
Men på ingen måte sjangerlåst.
Han starter i en dysterlystig begravelse, fortsetter med mordhymner og avslutter med ni minutters fortvilelse som til slutt biter albumet i halen.
En klisjé til:
To slike utgivelser i en karriere hadde vært imponerende i seg selv.
To på et halvt år, derimot.
Du milde.
BESTE LÅT:
«Orpheo»
| 1
|
109745
|
Albumanmeldelse:Amund Maarud - «Dirt»
Med møkk under neglene.
Maaruds forrige plate het «Electric», denne heter «Dirt».
«Electric Mud» (1968) er tittelen på Muddy Waters' psykedeliske forsøk på å tilnærme seg Jimi Hendrix, to åpenbare forbilder for Skogbygdas store sønn.
Tilfeldig?
Uansett, den forrige var mer blues enn rock, denne er mer skittenrock enn blues igjen, selv om sistnevnte alltid ligger i bunn.
Hvilket avslører to andre inspirasjonskilder for «Dirt», nemlig Deep Purple («Hillside Blues») og spesielt Led Zeppelin («Honey Bee»).
Disse urkildene topper Amund Maarud med (fremdeles) ungdommelig fandenivoldskhet, høyt tempo og eminent gitarspill gjennom hele platen.
Tidvis mørkt, i et tidvis i overkant lurvete lydbilde, men suverent og autoritært gjennomført av en som nekter å la seg sette i bås.
Selv om han er fra bygda.
«Dirt» låter som et BigBang fra møkkakjelleren, tolk det positivt.
BESTE LÅT:
«Your Star Is Fading»
| 1
|
109746
|
EP-anmeldelse:Cashmere Cat - «Mirror Maru»
Himmelsk mjauing.
Når dørvakten St. Peter lar deg passere over himmelens røde løper, er det den boblende lyden av Cashmere Cat som dunker fra innsiden av Perleporten - søt, optimistisk og sofistikert klubb-R&B.
Magnus August Høiberg ligner på Link fra «Zelda»-spillene, men var et beist bak miksepulten under DJ-navnet Final.
Under nytt navn leverer Haldens store sønn en liten samling av frenetisk, munter, men samtidig tung, UK garage-inspirert synth-sødme.
Fire spor av svevende vestkystbass, modulerte pipestemmer, knust åttebits-arpeggio, sensuell harpe og enestående trommemønstre som aldri mister roen.
Dette er en slimete og bedårende femtenminutters portal inn i fremtiden.
Lyden av skyer og sukkerspinn har aldri vært så tøff.
BESTE LÅT:
«Mirror Maru»
| 1
|
109748
|
Albumanmeldelse:Loreen - «Heal»
Dyster kraftpop.
Det er lett å sette Eurovision-vinnere i en jallabås.
Den europeiske glittergallaen er kanskje vår fremste føder av døgnfluer, men i år ser den jaggu ut til å ha gitt liv til en virkelig artist.
Loreen vifter vekk stigmaet med en debutplate preget av smakfull og dyster dansepop - et blodkommersielt uttrykk i rå harmoni med det kunstneriske.
Suggererende eurodance møter fengende følelser.
Ikke bare er Loreen rustet med fabelaktige stemmebånd, man blir også omfavnet av hennes inviterende og til tider tårebringende toner.
Vokalkraften er på Beyoncé-nivå og skjørheten overgår Rihanna på sitt beste.
Lyden består av høstens råvarer.
Våte og kjølige synther i dynamikk med buldrebass og pumpende trommer.
Den elektroniske teksturen sitter utmerket i «In My Head» og en nydelig oppdatert versjon av fjorårets «Sober».
Med knakende trommer og modulerte strykere har «If She's The One» en cinematisk pophouse-synergi man ikke har sett maken til siden Madonnas «Ray Of Light».
Pompøs og praktfull kraftpop.
Prognosen var at Loreens kunstneriske integritet ville krasje med forventningene til en «Eurovision»-vinner, for det det slår som regel feil når man faller mellom to stoler.
Men Loreen lander elegant på begge ben.
BESTE LÅT:
«Sober»
| 1
|
109750
|
Film:Medrivende samtidshistorie
Glitrende fortalt Palme-portrett som ikke stryker medhårs.
Dokumentarfilmen om Skandinavias mest begavede og omdiskuterte politiker etter krigen er medrivende samtidshistorie - og en reise tilbake til «drømmen om folkhemmet».
Med klare paralleller til vår egen «Gerhardsen»-periode.
Men selvsagt er det først og fremst et grundig forsøk på å forstå den populære, men svært omstridte politikeren; overklassegutten som var så fascinert av «ekte arbeidsfolk» og ble sosialdemokratiets ubestridte leder.
Gjennnom arkivklipp og intervjuer med familien, venner, meningsfeller - og motstandere trer bildet av en idealistisk talsmann for «den nye tid» etter krigen fram.
Men også av en politiker som ble tatt i urent trav flere ganger.
Filmskaperne har dessuten fått tilgang til unike private super 8-opptak.
De brukes smakfullt og med omhu.
Dette er ingen grafsedokumentar, men filmskaperne er slett ikke engstelige for å pirke i det ubehagelige.
Fint styrer man unna glansbilde-portrettene biografi-filmer om «store menn» ofte kan bli.
«Palme var en som ofte tok æren fra andre» uttaler blant annet høyrepartiets Carl Bildt i dokumentaren, mens en profilert journalist som fulgte Palme hele karrieren ikke legger skjul på at Palme var en mester i «politikersvar»:
«La meg stille spørsmålet på en annen måte».
Filmen viser eksempler - og vinner på nyanseringen.
Palme satte store utenrikspolitiske spor etter seg.
Med kraftige - og modige - angrep på amerikansk utenrikspolitikk under Vietnamkrigen, klar tale mot Apartheid og andre diktaturer ble han en slags maktas talsperson for protestbevegelsene.
Ikke alltid lett å balansere, men et opptak fra en studentdemonstrasjon med sinnene i kok viser Palme på høyden:
Med flere titallstusen demonstranter mot seg velger han uten å bli bedt om det å gå de unge i møte.
For å høre hva de har å si.
Hets tar han også i mot, før han setter skapet formidabelt på plass med en flammende tale til forsvar for demokratisk kamp for frihet.
Sterkt - som denne dokumentaren.
Endelig er det på tide å snakke om noe annet enn «Palmedrapet» - dét fungerer kun som ramme her og vil få fram gåsehuden på alle som husker lørdagsmorgenen i februar 1986 da den ufattelige nyheten kom.
Filmen om ham er et utmerket sted å begynne.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
109751
|
Film:Urkraftens drønn
Urkreftene møtes med tordenkraft i denne rå, upolerte og pulserende filmen fra et skittent, fattig hjørne av Louisiana.
I senter står en jentunge på rundt seks år som tar pusten av deg med sitt mot, sin tapperhet og sin indre styrke.
Vesle Quvenzhane Wallis i rollen som Hushpuppy fremstår som inkarnasjonen av selveste Moder Jord!
Zeitlins film har vakt berettiget oppsikt.
Den forener spenning, følelser og en dystopisk fremtid med høy puls og et bankende hjerte.
Det er magisk realisme i fortellingen om folkene som lever fra hånd til munn utenfor folkeskikken i «Badekaret», et samfunn avskåret fra omverdenen; et sted der en orkan kan utgjøre forskjell på videre eksistens eller ikke.
Som i en storm virvles vi inn i historien om den vesle jenta og hennes alkoholiserte far.
Med en slags skitten skjønnhet fortelles det om urmenneskets kamp for tilværelsen.
Omgitt av gjørme, papp, gamle oljefat og rønner tviholder befolkningen på sin integritet, uansett hvor sauset inn i alkohol den kan være.
I dette mylderet fremstår Wallis som en røff liten huleboer med magisk evne til å ta opp kampen mot monstre av de fleste slag - og magi til å forføre sitt publikum
| 1
|
109752
|
Film:Galler-galle
Foruten den verste 3D-en jeg har sett siden postkort-3D, leverer den siste filmen om de to gallerne lite annet enn en rotete fortelling med for mange historietråder.
Noe av grunnen er nok at manusforfatterne her låner historiene fra både «Asterix hos britene» og «Asterix og vikingene» og mikser disse sammen til en ugjenkjennelig suppe.
Og hadde den bare smakt greit, ville de vært tilgitt, men her skviser filmskaperne inn flere kjærlighetshistorier, et småsurt «bromance»-forhold, og flere leksjoner i skikk og bruk i britenes kamp mot romerne og vikingenes jakt etter frykt - som tydeligvis var datidens RedBull.
I tillegg fremstår humoren skjevt vinklet i forhold til målgruppen, spesielt når det går på sjekking av damer, drikking og kulturkollisjon-spøker.
Ekstremt mye humor er bygget opp rundt kulturforskjellen mellom franskemennene og britene, hvor gallerne bare vil elske og sloss mens britene drikker varmt vann og snakker omstendelig.
Svært mye at humoren er foranktet i rammer som er fjerne for norske barn.
Og i tillegg har de lagt til en ekstremkarikert inder som gir en litt vemmelig bismak.
En god del slapstick-humor vil nok redde underholdningsverdien for enkelte, gitt at de orker å henge med så langt.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 0
|
109753
|
Bokanmeldelse:Jesus er trønder
Snåsamannen har skrevet sitt åndelige testamente.
Det gode menneske fra Trøndelag er blitt 86 år gammel, og har - i riktig tid til julesalget - bestemt seg for å utgi sine siste meddelelser til offentligheten.
Som prosa betraktet er det ikke enkelt å skulle underlegge tekstene i «De gode gjerninger» vanlig litterær kritikk.
Til det er det snakk om altfor enkle, nærmest rørende banale livsbetraktninger, skrevet på et slags hjemmesnekret «trøndsk».
Mer og mer får jeg assosiasjoner til en andaktsbok, der jeg leser meg gjennom Gjerstads tanker om sin egen livsgjerning.
Joralf fra Snåsa har i likhet med Jesus fra Nazareth helbredet mennesker for deres plager ved hjelp av håndspåleggelse.
Det sier seg selv at en slik evne lettest lar seg forklare ved å søke til kristendommen, og Gjerstad har da også utstyrt den lille boken med flere av sine egne religiøse tekster.
Store deler av boken består for øvrig av brev fra mennesker han har «helbredet», og det er interessant å lese hvordan skepsisen mot skolemedisinen er sterk og levende blant mange av disse.
Et stykke på vei er vel derfor også denne boken et forsvarsskrift fra Gjerstad og hans allierte.
Ellers merker jeg meg at Snåsamannen uttrykker en lavmælt, men tydelig kritikk mot enkelte utviklingstrekk i Den norske kirke, selv om man nok bør være skriftlærd selv for helt å få tak på hva han egentlig mener er gjort galt.
Men visdomsordene står altså i kø, både hans egne og de mer kjente kirkefedrenes.
Det er på mange måter tankevekkende at kulturradikalernes gamle forlag, Gyldendal, nå er blitt den fremste formidleren av religiøs klingklang.
| 0
|
109754
|
Film:Craigs beste Bond
Det er bare å puste lettet ut før du igjen holder pusten i spenning:
«Skyfall» er leken som «Casino Royale», men med flere mørke godbiter.
Det er lenge siden jeg har sett så mange gode elementer flettet så elegant sammen i en actionpakke som i «Skyfall».
James Bond har reist seg etter «Quantum of Solace» og er seriens beste med Daniel Craig så langt.
Vi starter i Istanbul, hvor en heftig jaktsekvens gjennom gater og over både hus- og togtak setter en deilig sitrende standard for filmen.
Og den blir bedre.
Bond jakter en stjålet harddisk med hemmeligheter som garantert vil koste mange liv.
Med så mye på spill er M villig til å gå over lik for å få reparert skaden, og det ser en stund ut som om hun går over 007 sitt.
Samtidig er MI6 under politisk press for å få fram i lyset hva de egentlig driver med.
Ganske snart skjønner vi at «Skyfall» handler om noe mer.
Noe trer fram fra skyggene i Ms fortid og truer både henne og flere nasjoners sikkerhet.
Det gir Judi Dench muligheten til å spille på et uvant glimt av sårhet i tillegg til det sedvanlige syrlig skarpe.
Og bidrar til filmens noe uvante dybde.
Sjelden har vi sett James Bond så sårbar og «vanlig dødelig» som i denne filmen.
Det er godt å se agenten svette og slite med bragder han pleier å gjøre i blinde.
Og referansene til hans skrøpelighet uteblir selvfølgelig ikke.
Møtet mellom gamle hunder og nye triks er et tydelig uttalt tema filmen gjennom.
Ikke minst i møtet mellom 007 og hans nye, unge Q i et kunstgalleri, der Q sammenligner Bond med et krigsskip som skal vrakes, og 007 kritiserer kollegaens kviser.
For en annen vellykket forening er den mellom en svært dyster undertone og bristende bobler av humor.
Munnhuggeriet mellom M og Bond er som forventet, men i tillegg får vi en helt utsøkt skurk i Javier Bardems skikkelse.
At en Bond-skurk balanserer mellom genialitet og galskap er ikke noe nytt, men Bardems blonde Silva tilfører noe fengslende friskt.
Om ikke annet, så definitivt i seksuell spenning.
Litt mindre friskt er det at han som Bond-skurker flest har en tendens til å forklare seg i detalj til motstanderen.
I det minste gjør han det med stil.
Regissør Sam Mendes har klart å sette sitt eget merke på filmen, samtidig som den har en klassisk Bond-følelse.
For entusiaster må det være en salig opplevelse å se enkelte scener.
Fotograf Roger Deakins, en fast samarbeidspartner med Coen-brødrene, og som jobbet med Mendes på «Revolutionary Road», gjør «Skyfall» til en visuell lekker sak i både smale tyrkiske smug og på øde skotske sletter.
Film 23 i rekken er også den første Bond-filmen som har gjort meg alvorlig blank i øynene.
Bérénice Marlohe som Bond-babe får såpass liten spilletid at det er lite annet å si enn at hun utfyller funksjonen som vakker og nervøs staffasje.
Naomie Harris som Eve viser mer kjemi med 007, av flere grunner.
Ser du «Skyfall» for damenes skyld, vil du bli skuffet.
Men er du derimot interessert i 007 selv, har en Bond-film aldri vært mer tilfredsstillende.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 1
|
109758
|
Hilde Louise Asbjørnsen:«Månesjuk»
(Grappa/Musikkoperatørene)
Mørke kabaretsanger.
Asbjørnsen er en allsidig og svært dyktig utøver, skuespiller, sanger - og vinner av NRKs dirigentkonkurranse «Maestro».
Det er et solid kvalitetsstempel på alt hun gjør, så også med «Månesjuk».
Med tekster på dialekt gir hun glimt i et burlesk, mørkt rom av lengsel og uforløst kjærlighet.
Tangentspiller og produsent Anders Aarum bidrar til et originalt lydbilde, med banjo, bassklarinett og annet klanglig krydder.
Likevel griper ikke platen helt.
Uttrykket blir enkelte ganger for teatralsk og distansert, og det er ikke alle melodiene som klarer å feste seg.
Det er også en del grep som gir følelsen av å ha hørt det før - for eksempel et gjennomgående skramlete uttrykk som ligner for mye på Tom Waits.
BESTE LÅT:
«Du held i meg»
| 0
|
109759
|
Jake Bugg:«Jake Bugg»
(Mercury/Universal)
Fullt på høyde med banantyggisen.
18 år gamle Jake Bugg fra Nottingham er britenes nye komet:
Oppvarmingsjobber for Stone Roses og Noel Gallagher er allerede på CV'en, og denne debuten forventes å gå rett til topps på hjemmebane.
Bugg er et duggfriskt pust i et singer/songwriter-landskap hvor en dølling som Ed Sheeran hylles uhemmet.
En skarprøstet, festglad rock'n'roll-kid som kan sin Buddy Holly og Everly Brothers like godt som sin Bob Dylan - «Ballad Of Mr. Jones», heter en låt - og har en rockhistorisk fingerspissfølelse av typen som gjorde The La's legendariske og Oasis uovervinnelige.
Han bærer et halvt århundre på sine spinkle skuldre, og bringer lite annet til torgs enn sin ungdommelige friskhet.
Dét er til gjengjeld evig gyldig valuta i dette markedet.
BESTE LÅT:
«Taste It»
| 1
|
109760
|
Swedish House Mafia:«Until Now»
(Virgin/EMI)
Utdatert mashup.
Da har partysvenskene tenkt å gi seg som gruppe, ettersom de selv føler å ha nådd taket.
Farvelplaten er en ferdigmiks av egen arena-house og bearbeidelser av andres låter - en slags karriereoppsummering som utfordrer både albumformatet og lytterens tålmodighet.
DJ-trioen har spesialisert seg på overtydelige synther og udannede dance-melodier støpt for hjernebarken.
Det fungerer utmerket i «Greyhound» og remiksen av Miike Snows «The Wave», men med 80 minutter gir de seg selv god tid til å bli uengasjerende.
Velmikset og mer dynamisk enn sist, men tiden er ikke moden for å mimre til «One», «Euphoria» og Florence & The Machines «You Got The Love» ennå.
Så man skriker neppe etter et ekstranummer med det samme.
BESTE LÅT:
«The Wave»
| 0
|
109764
|
Titus Andronicus: «Local Business»
(Beggars Banquet)
Rock mot, eh, spiseforstyrrelser.
Hei, du som intenst gnurer på Gaslight Anthem-platene dine.
Denne er til deg.
New Jersey-kvintettens tredje presterer å være et tungt håndterlig og engasjerende frihetsrockende punkanthem, uten å bli fjongt, seriøst eller konseptuelt.
Derimot en lokal rosablogg om røykeslutt, sannheten om vokalists Stickles spesielle spisevegring, Nietzsche og (selvsagt) asfaltfremmedgjøring.
Frierier i form av Roy Bittan-pianotriller og Arcade Fire-utrop er litt billig, men likevel greit når det bare er ett av mange forbløffende triks i et mindre umiddelbart, men betraktelig mer varig og skarpere uttrykk enn før.
BESTE LÅT:
«In A Small Body»
| 1
|
109765
|
Jason Lytle:«Dept.
Of Disappearance»
(Anti/Tuba)
Det motsatte av å forsvinne.
Grandaddy, Lytles gamle band, stilte gjenforent på et par festivaler i sommer.
Men dette er ikke et nytt bandalbum.
Nå er prosjektene mer like enn de har godt av, ikke bare på grunn av Lytles døsende barneaktige vokal - også seigt storslåtte akkordsekvenser med evigvarende avslutninger er like deler signatur og verktøy.
Innfall som å kombinere en Chopin-nocturne med skabbete trommer og et over åtte minutter langt avsluttende skranglekeyboardepos høres kanskje underlig gråsprengt ut, men gjør at californieren for første gang på veldig lenge både låter varmt og interessant igjen.
BESTE LÅT:
«Get Up and Go»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
109766
|
Sterk oppvekker
Kompromissløst til forsvar for menneskeverdet.
Margreth Olin er tilbake i dokumentargenren etter fiksjonsflørten med Amanda-vinner «Engelen».
Fortsatt like brennende engasjert, heldigvis.
Denne gangen er det en lovendring fra 2009 om enslige asylsøkere som har fått henne til å gripe kameraet.
Den ga barn midlertidig opphold frem til de fyller 18 år.
Siden er det ut.
Vi følger fire-fem vidt forskjellige unggutter, alle med uhyrlige historier i bagasjen - ingen av dem «gode nok» til permanent opphold i riket.
I en svært effektivt sammensatt sekvens får vi det servert rått, enkelt og brutalt:
Afghaneren Khalid blåser ut lysene på kaken fra kameratene på asylmottaket på 18-årsdagen.
Samme dag kommer brevet fra UDI hvor drømmen om et nytt liv i Norge kveles svart på hvitt med saksbehandlerspråk.
Vi får aldri vite hvorfor guttene nektes oppholdstillatelse.
En svakhet ved filmen muligens, men et bevisst valg tror jeg:
Olin vil at det vi ser, og det vi hører skal være nok til å vekke oss til å se hele mennesker.
Vi får guttenes egen fortellinger, deres versjoner uten korrigeringer og kritiske spørsmål.
Det er ingen grunn til å ikke tro på det vi hører.
Regissørens bruk av voiceover er også tonet litt ned denne gangen.
Et klokt valg, i hennes tidligere filmer har den ofte forstyrret opplevelsen ved å være for insisterende tilstede.
Olin tar sterke virkemidler i bruk, og tvinger egentlig seeren til å bli med:
I åpningsscenen trekker hun en Utøya-sammenligning noen kan oppleve usmakelig.
For denne anmelder ble scenen en grymt effektfull inngang til temaet.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
109767
|
Film:Langsomt sjokk
Et nervevarmende gjensyn for fansen, men en middels tidtrøyte for andre sjokkfantaster.
«Paranormal Activity»-konseptet har nådd sitt fjerde stop i melkeprosessen.
Etter at den første filmen om demonbesatte Katie Featherston fikk kinodistribusjon og kassasuksess har vi både sett oppfølger- og forløper-film.
Her beveger vi oss fremover i tid igjen, noe som tillater utbredt bruk av web-kameraer, mobilfilming og Xbox Kinect-opptak i de «autentiske» hjemmeopptakene filmen gir seg ut for å være klippet fra.
Historiens pådriver er tenåringsjenta Alex, som oppdager at merkelige ting skjer i huset når den underlige nabogutten må bo hos dem noen dager.
Hun får hjelp av kompis/kjæresten Ben til å rigge teknikken - og så er opptakene av underlige fenomener i gang igjen.
Og «Paranormal Activity 4» er en helt grei grøsser.
Spesielt tenåringene og barna gjør en god jobb som vekselvis skremmende og skremte.
Du får din dose småhopp i stolen.
En del av dem dog billige sjokk fra brå klipping.
Men filmens problem er den til tross for sin korte varighet på én time og 20 minutter virker langdryg.
Den slår bein på seg selv ved at teknikken den baserer seg på krever mange lange oppbygninger mot skrekksjokk hvor du bare sitter og skanner lerretet for spøkelser.
Det fungerte helt fint i originalen, som da var et friskt pust, men er nå såpass forslitt at det fremkaller mer fliring enn frykt.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 0
|
109768
|
Film:Uforløst spenningsidé
Ideen er slettes ikke dum.
Men «To liv» vil mer enn den makter å levere.
«To liv» følger tysk-norske Katrine, hvis far var en tysk soldat.
Hun ble sendt på barnehjem gjennom Lebensborn-programmet under krigen, og kom til Norge fra Øst-Tyskland som 25-åring for å bli gjenforent med sin norske mor.
Høsten 1990, like etter murens fall, blir hun oppsøkt av en advokat som ønsker å føre et massesøksmål for mot staten.
Katrines umiddelbare reaksjon er å nekte å delta, og så å reise til nyåpnede DDR for å forsøke å slette spor.
Etter hva kan vi bare gjette.
Lenge.
Som familiedrama fungerer filmen til tider, men som thriller har den så store spenningshull at den vanskelig passer i sjangeren.
Ideen regissør Georg Maas har som utgangspunkt, som kombinerer flere faktiske elementer fra vår nære fortid, er fascinerende.
Men historien bygges for langsomt opp og lugger flere ganger underveis.
At Katrines beveggrunner skal være et mysterium er selvfølgelig, men en skal ikke behøve å lure på hvorfor en skal engasjere seg som seer.
Köhler gjør likevel en imponerende jobb i rollen som den konfliktfylte Katrine, Sven Nordin glir fint inn som hennes joviale ubåtkaptein-mann, og Linn Ullmann gjør hva hun kan med den lille plassen hun har som Katrines mamma Åse.
Bildet som tegnes av 90-tallsbergen er vakkert formidlet av fotograf Judith Kaufmann, og lydsporet overtaler deg nesten om at filmen er spennende, selv når den ikke er det.
Det hjelper når intensiteten skrus til mot slutten, men deretter kommer et antiklimaks i raknende troverdighet.
Det er også flere mindre tråder underveis som er vanskelige å tro på.
Som kjærlighetsinteressen mellom Katrines datter Anna (Bache-Wiig) og advokaten (Duken), eller at man ikke roper etter hjelp om man ser en barnevogn rulle nedoverbakke mot trafikkert vei.
«To liv» har mange gode ingredienser, men får dem ikke helt til å passe sammen.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 0
|
109769
|
Film:Småsøt fefortelling
«Vingenes Hemmelighet» er blitt en småsøt film om utfordringene når to verdener møter hverandre.
Tingeling er en varm fe i Sommerskogen, og har ikke lov til å reise til Vinterskogen.
Men én dag krysser hun likevel grensen, og opplever at vingene hennes gløder.
Dermed starter jakten på å finne ut hvorfor.
På veien møter Tingeling bokormer, snøugler og en ukjent søster, og lærer noe om både vennskap, samarbeid - og årstidene.
Historien er enkel og banal, og bakgrunnene ikke mer intrikate enn at produktet lett kunne forveksles med en barne-TV-episode.
Men 3D tilfører filmen en dose visuell attraksjon og det er nok søte dyr og småskumle utfordringer til å holde de minste interessert.
Eldre barn vil nok forvente mer action og moro, men i den drøye timen den varer har filmen et tempo tilpasset det yngste kinopublikummet.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 0
|
109770
|
Film:Motbydelig bra
Hvordan stille ubehagelige spørsmål på en fascinerende måte?
Den kompromissløse østerrikeren Ulrich Seidl gir noen løsninger - og våger å bruke filmmediet til å utforske tabuemner.
Seidl er en som fortsatt vil oppnå noe med det han gjør, og har med «Paradis Kjærlighet» levert nok en grenseløs, debattvekker av en film.
Sett stort på det er det nord-sør-problematikk han tar for seg denne gangen, men filmen reflekterer grundig rundt menneskelig samkvem og «den umulige kjærligheten».
Den 50-årige alenemoren Teresa har en trygg jobb i det offentlige, men lever et liv blottet for ømhet og omfavnelser.
Hun reiser til Kenya, hvor både ømhet og sex er lett tilgjengelig - om du har penger.
Noen klare, uuttalte regler må følges.
Men kan kjærlighet kjøpes?
Teresas nekter å se at fattigguttene som falbyr seg for dem noen sinne kan bli deres jevnbyrdige.
Filmen er grusomt ærlig, og modig i det den viser umuligheten i et slikt forhold.
Seidl gjør ingenting for å tildekke i skildringen av de østerikske kvinnenes ganske motbydelige jakt på mannebein - her står nedverdigelsene i kø.
For begge parter må jeg legge til.
Det er scener i «Paradis kjærlighet» så klamme og vemmelige at man helst vil se bort.
Hvordan han har klart å få med seg skuespillerne på slike regelrette ydmykelser foran kameraet er meg en gåte - det er avskyelig, avskyelig ærlig.
På tross av alle motbydeligheter sitter man likevel igjen med en del sympati - og medynk med ulykkelige Teresa.
Innimellom er det faktisk lov å le.
Utbytting, forfengelighet, fråtsing - og Jakten på kjærligheten.
Seidl utfordrer og tvinger deg til å nøyere etter i speilet, det er nemlig ikke sikker du liker det du ser.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
109771
|
TV-anmeldelse «Normal galskap»:Godt om galskap
Det er mulig det er en helt «normal galskap», men det kilte stort sett i magen min nesten hele det første programmet av Are Sende Osens nye serie som har premiere på NRK1 i kveld.
«Normal galskap»
Norsk underholdningsserie i seks deler.
Programleder Are sende Osen.
Premiere i kveld på NRK kl. 21.40
Med skrekkblandet fryd og overstrømmende lykkelig for at jeg satt trygt foran et TV-apparat, ble jeg med når Are følger to erfarne basehoppere som oppfyller en gammel drøm:
Et vågalt svingstangstunt på toppen av en 1200 meter høy klippe.
Og det går rett ned - og jeg røper kanskje ikke for mye ved å si at det nesten går rett til helvete også.
Men når alt går bra, er i hvert fall utgangspunktet godt for at det blir bedre TV-underholdning.
Og det er en mulighet som Are Sende Osen forvalter godt.
Man trenger ikke akkurat være Einstein for å skjønne at ekstremsport kan være med livet som innsats.
Men den gode Are klarer å gi mange svar på hvorfor noen mennesker er villige til å risikere alt - og vi snakker utvilsomt om alt, for noen sekunders nytelse.
Det blir en fascinerende og tankevekkende blanding og balansegang av saklig informasjon, og en nesten overveldende trang til å måtte se hvordan dette går.
Klarer de stuntet?
Har de to våghalsene de ytterst små marginene på sin side?
Dette er infotainment slik det skal være.
Nok en gang byr Are Sende Osen på seg selv, her er det ikke slik at «tankene mine får du aldri», tvert imot tenker han høyt som de fleste av oss tenker inni oss og stiller spørsmålene vi andre ville stilt.
Så etter et halsbrekkende første program, som blir brukket opp av uhøytidelig animasjon, er det bare å glede til de fem neste:
Her skal Are prøve (og sannsynligvis lykkes ganske så godt) å gi svaret på hvorfor tilsynelatende oppegående mennesker prøver å presse seg inn i skjønnhetsidealer, spiller bort pengene sine, tror på ånder eller tiltrekkes av smerte.
| 1
|
109772
|
«Led Zeppelin:Celebration Day»:
Snarvei til himmels
«Alle» ville se Led Zeppelins gjenforeningskonsert.
Nå får de det nest beste alternativet.
KONSERTFILM
«LED ZEPPELIN:
CELEBRATION DAY» UK.
Tillatt for alle.
Regi:
Dick Carruthers MED:
Robert Plant, Jimmy Page, John Paul Jones, Jason Bonham
Ifølge Guinness rekordbok var det tidenes mest ettertraktede konsertbilletter.
Da Led Zeppelin skulle holde sitt første helaftens show på 27 år var det over 20 millioner som prøvde å bestille billett - og kun 18 000 som fikk.
Det var ikke lite som sto på spill i Londons O2 Arena 10. desember 2007:
Med avdøde John Bonhams sønn Jason på trommer ville bandet, etter vokalist Robert Plants utsagn, rette opp det elendige inntrykket bandets to korte opptredener på åttitallet ga.
Jobben ble gjort.
Det var jeg så griseheldig å få se ved selvsyn - og et gjensyn nå, fem år etter, bekrefter at britenes hardrocklokomotiv beseglet sin legende den kvelden.
Som film er «Celebration Day», i likhet med konserten, langt på vei strippet for fiksfakseri.
Den tungt YouTube-kringkastede seansen er riktignok krydret med det som ser ut til å være snutter filmet med mobil.
Fokus er uansett på bandmedlemmene, selv om de også fant en pen jente som synger til «Stairway To Heaven».
I starten er kamera så tett på den samlede kvartetten at det like gjerne kunne vært skutt på en liten klubb.
Etter hvert som de jobber seg gjennom de 16 låtene blir det mer tydelig at det er en arenakonsert vi er vitne til.
Og det låter enormt.
Bandets virtuose omgang med djevelsk blues, rå erotikk og mørk mystikk leveres med intuitiv kommunikasjon og utemmet entusiasme.
På første refreng i låt nummer to, «Ramble On», utveksler Page og Plant et luringblikk som ikke er til å ta feil av; seks ukers intens øving har gitt avkastning, de vet at dette går veien.
I filmen er man også skånet for lydproblemene de hadde i åpningsnummeret «Good Times Bad Times».
Plants stemme er ikke så høyt oppe og svever som man er vant til fra bandets plater, men slik var det ofte på syttitallet også, dokumentert på den storselgende DVD'en de ga ut i 2003.
Spesielt gitarist Jimmy Page har en fantastisk kveld på jobben, og fremstår som tidenes tøffeste hvite bluesgitarist der han begjærlig hiver seg over riffene, som om det er siste gang han har muligheten.
Plants motvilje mot en fullblods gjenforening betyr muligens også at så er tilfelle.
Og for et syn Page er med sølvrevsveis og ulveglis.
Bonham junior greier seg fint, men det må sies at han ikke fremkaller hakesleppene faren hans bidro til i hine hårde.
Filmen gjengir konserten slik den var; i disse ører med et litt for seigt midtparti.
«No Quarter», «Since I've Been Lovin' You» og «Dazed And Confused» er selvfølgelig hjørnesteiner i Zep-katalogen, men i samlet flokk utgjør de noe tung materie.
Like fordømt:
Høydepunktene hagler.
«Ah-ah»-samspillet med publikum i «Black Dog».
Den frenetiske siste halvdelen av «In My Time Of Dying».
Tidenes første, og steintøffe, livefremføring av «For Your Life».
En hamrende «The Song Remains The Same».
Og helt til sist et oppsummerende og kontant punktum i form av «Rock And Roll».
For ikke å glemme øyeblikket som definerte bandet i deres storhetstid, og som også gjør det denne kvelden:
En «Kashmir» så hårreisende tung og perfekt at de kunne nøyd seg med å spille bare den - og likevel høstet alles gunst.
* Filmen vises på Ringen Kino i Oslo i kveld og i morgen.
Den slippes på DVD 19. november.
| 1
|
109773
|
TV-anm:«Ingen kjære mor»:
Tafatt oppdragelses-TV
Bølgen av bortskjemte tenåringer er ikke ferdig med å skylle over skjermen.
Problemet er at du knapt merker den lenger.
«Ingen kjære mor» samler seks bortskjemte, hjemmeboende jenter i alderen 18-20 år og sender dem på en dannelsesreise til fjerne strøk.
En slags krysning mellom «Gullungene» og «Den store reisen».
Det funker bare nesten.
Kanskje er det fordi vi allerede har sett nettopp «Gullungene», «Teenage Boss» og et vell av andre utenlandske konsepter som går ut på å rive vekk dunputene foreldregenerasjonen har sydd under armene på sine søte små - og så angrer seg når de ser at resultatet blir alt annet enn søtt.
For skal et slikt konsept fungere, må det også engasjere.
Nå havner det så langt bak i strømmen av tenåringssutring at det knapt nok blir en irriterende murring.
At jentene lirer av seg selvfølgeligheter som at «Det er veldig uvant plutselig å skulle bo midt i jungelen» og «Det var mye verre å svømme mot strømmen enn med strømmen» får oss ikke til å løfte ett øyenbryn - botoxbehandlet eller ei.
Introen varer i drøye to minutter, hvor vi presenteres for en rad utsagn fra angrende foreldre og selvtilfredse jenter, samtidig som en fortellerstemme opplyser at jentene skal ut på en dannelsesreise ledet av en tidligere yrkesmilitær.
Problemet er at vi da ikke aner hvem disse menneskene som snakker er.
Seerne kunne med fordel fått navn å knagge empatien eller irritasjonen sin på allerede innledningsvis.
I stedet tar det lang tid før vi får vite hvem som er hvem av jentene, som veksler mellom heller å ville hogge av seg en arm enn å gå uten sminke, og å frykte mangel på dusj i Borneos jungel.
Joda, de er bortskjemte, men som vant seer av sutre-reality vekker ikke dette annet enn likegyldighet.
Spesielt når det som er av småprovoserende klipp blir gjenbrukt til det kjedsommelige.
Da blir en sittende å lure på om en ikke hadde mer spenstig råstoff å klippe i.
Jentene er rett og slett ikke ufordragelige nok, og lederen deres så konstruktivt forståelsesfull at det nærmer seg ny dunpute.
Selvfølgelig gir det en viss tilfredshet å se jentene snuble snufsende i møte med den insektbefengte virkeligheten, og sånn sett kan nok serien appellere til seere som har klart å unngå å se seg mette på oppdragelses-TV.
Resten av oss får fremdeles mer spenning og mindre sutring av å se «Supernanny».
Anmeldelsen er basert på de to første episodene.
«Ingen kjære mor» er en norsk realityserie i 8 episoder som går på TV2 tirsdager kl. 21.40 (men premieren går 20.00).
| 0
|
109775
|
Låtanmeldelse:Erik og Kriss - «Frostrøyk»
Frostrøyk?
Snarere dampen fra piss i snøen.
Man kan ikke annet enn å ta hatten av for stayerevnen deres.
Det kreves mye arbeid for å kunne leve av låter når man er nærmest blottet for musikalske ferdigheter.
Muntre harrylåter som «Lighter» og «Ølbriller» lar seg tolerere, men Erik og Kriss tar seg vann over pannebåndene når de prøver seg i dybden.
Som seriøse låtskrivere har de ingenting å formidle.
På «Frostrøyk» får de rapping til å virke som kvantefysikk.
Etter fire album burde det ikke være like vanskelig å holde takten.
Men neida.
Bærumsguttene rapper fortsatt som om de er livredde for trommene sine.
Samtidig som de «tråkker over lik» og snubler seg gjennom stavelsene, evner de å ærekrenke det norske språk med plumpe metaforer, kvasipoesi og et forvirrende narrativ allerede i åpningslinjene:
«Dypfryst.
Pust rimer i hånden min/Februarnatten fryser i måneskinn/Tråkker over lik for å komme inn/Opptint.
Fikk inn varme som sommervind».
Det er trist på papiret, og grusomt for ørene.
Den kjølige og kantete synthproduksjonen minner om bakgrunnssporet til «Donkey Kong Country 2» - den eneste positive assosiasjonen denne verdiløse låten gir.
Skriv heller om jenter med for mye sminke eller noe.
| 0
|
109776
|
Låtanmeldelse: The Rolling Stones - «Doom And Gloom»
50-årsjubilantenes første nye låt på syv år er høyspent og tent.
LÅT: ROCK The Rolling Stones «Doom And Gloom» (Universal)
Å høre en splitter ny sang fra et av rockens tyngst kanoniserte band kan være en villedende opplevelse.
Lettelse over at det ikke er direkte pinlig kan mistolkes i en slik grad at man tror det er virkelig bra - og så gir man det hele litt tid, og skjønner til slutt at det bare er et okay ekko av fordums storhet.
Men akkurat her og nå kan jeg ikke si annet enn at «Doom And Gloom» er nesten overveldende kul.
Dette forspillet til samleplaten «GRRR!» er det ene av to nye spor de har spilt inn for anledningen.
Og vi må i hvert fall tilbake til «Mixed Emotions» (1989) for å finne en tilsvarende fet førstesingel fra The Rolling Stones.
Låten har et voodoo-groove av typen bandet mistet grepet om utpå syttitallet, et samspill mellom skitten riffing og eggende tromming som bringer tankene til både «Let It Bleed» (1969) og «Sticky Fingers» (1971).
Tøft tøv Produsent Don Was har fjernet snerklaget av dyr studiolyd som har plaget det meste av Stones-katalogen de siste tiårene.
Og Mick Jagger imiterer seg selv bedre og mindre karikert enn på fryktelig lenge; han høres kanskje ikke ut som om han mener tøvet han synger, men man kan høre at han synes det høres tøft ut.
De har til og med kostet på seg et skummelt mellomparti som oser av overskudd.
«Doom And Gloom» er simpelthen ustresset, smussete rock'n'roll med djevelsk glimt i øyet.
Og langt bedre enn hva man våger å forvente av et 50 år gammelt band.
| 1
|
109777
|
«Forbrytelsen»:Maks mørketid!
Kryp under teppet i sofaen og la det københavnske høstmørket senke seg
- Sarah Lund er tilbake!
Premiere sesong 3 NRK1 mandag klokken 22.00
Med ny genser, men med like få smil, desillusjonert og lei - og nok en gang på vei ut av jobben som etterforsker på «Gården».
Fortvil ikke, hun blir i hvert fall i med oss i ti uker til!
Tredje - og siste sesongs to første episoder oser gjenkjennelig av dansk høykvalitet, her er lite som tyder på at man har blitt late og høye på pæra etter to sesonger med megasuksess.
Man hiver etter pusten allerede i prologen når en kraftig,tatovert sjømann jages i en dødsfelle i Københavns gråtriste havneområde.
Bakteppet for årets sesong er finanskrisen i Danmark, og snart viser det seg at drapet i det lugubre sjømannsmiljøet skal få ringvirkninger helt til topps i dansk politikk.
Stikkord:
Utflagging, utpressing, valgkamp, og kyniske allianser!
Kjøtt og blod
I velkjent «Forbrytelsen»-stil turneres de enorme kontrastene mellom samfunnets støtter og utstøtte elegant.
Den første halvtimen kan det fort bli mange karakterer og handlingstråder å sortere, men allerede før første episode er over er de intelligent nøstet opp.
Og ikke bare det:
Vi er presentert for et persongalleri av mennesker av kjøtt og blod - med feil og mangler; folk vi higer etter å vite hemmelighetene til.
Det er lett å forstå at nysgjerrige britiske krimfans strømmer til kongens by:
Filmskapernes bruk av byen er helt genial:
København er mørkt og intenst tilstede hele veien, slitne skur og designmøblerte praktbygg.
Sarah Lund er seriens definitive midtpunkt, men ingen «Forbrytelsen» uten gode medhjelpere.
Selv savner jeg fortsatt krasse Jan Meyer fra første sesong, men fremadstormende Asbjørn vokser på deg, og utfyller Lund.
I tillegg dukker Mathias Borch fra overvåkningspolitiet opp, en kjenning av Lund fra langt tilbake som kanskje kan kaste nytt lys over Lunds monomani...?
«Forbrytelsen 3» tar grepet om seeren fra start, og når episodene nærmer seg klimaks gir man seg hen og forbanner uken som kommer med venting på neste avsnitt.
Måten man komponerer «cliffhangere» på i «Forbrytelsen» er simpelthen det beste jeg har sett, med nært hypnotiske virkninger!
Det blir veldig lett å la danskene ta kontroll over timen før sengetid mandag kveld i høst.
Mørketiden er i de beste hender med Sarah Lund og Co.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
109778
|
«Homeland 2»:Starter like glimrende!
Emmy-juryen kan bare sette opp Claire Danes til neste års prisutdeling - for ny glimrende innsats som Carrie Mathison i «Homeland».
Premiere sesong 2 TV 2 mandag kl. 22.40
For to uker siden hentet hun hjem prisen for beste kvinnelige dramaskuespiller under årets Emmy-utdeling.
Det kommer hun til å gjøre neste år også.
Jeg har kun sett første episode av sesong to av «Homeland», men Danes er på et helt eget nivå som skuespiller.
Jeg synes også Mandy Patinkin fortjener pris for rollen som CIA-agenten Saul Berenson og Carries mentor.
Han har en ro og en varme og myndighet - og kommer virkelig gjennom skjermen.
I siste episode av første sesong av det som altså er kåret til den beste dramaserien i fjor, forlot vi Carrie på bunnen:
Sparket som CIA-agent, manisk og depressiv om hverandre - og lenket til sykesengen der hun frivillig lot seg behandle med elektrosjokk.
Det hun ikke visste, var selvfølgelig at hun hadde helt rett i alle sine mistanker og mer og mer panikkartede anklager om at den hjemvendte krigsfangen Brody ville gjennomføre terrorangrep mot USA i samarbeid med fienden.
Nå finner vi henne i søsterens grønnsakshage.
Hun har det bra igjen, men hverken egendyrkede grønnsaker, høyt inntak av litium eller ny jobb som språklærer, kan ta vekk savnet etter den litt mer spennende hverdagen i CIA.
Så selv om hun reagerer med sinne når hun blir kontaktet av sin tidligere arbeidsgiver, bærer det av sted på oppdrag i Beirut.
Kontrasten mellom den grønnsaksplukkende, litt bleke og utmattede Carrie i starten, og Carrie som må takle trøbbel allerede ved ankomsten ved landet, er enorm.
Endelig får vi se et skikkelig smil.
Hun er back in business!
Mens Carrie blir sendt til Beirut, er marinesoldaten Nicholas Brody på vei oppover i maktposisjon.
Han er blitt kongressmedlem og nå lanseres han også som visepresidentkandidat.
Ok, kanskje bittelitt usannsynlig raskt karrierestiging, men pytt.
I siste episode i første sesong var han sååå nær å sprenge opp både seg selv, visepresidenten og en haug med ministre i lufta.
Han vil ikke kalle seg terrorist, men båndene til fienden er sterke.
Han vikles i aller høyeste grad inn igjen som terroristen Abu Nazirs viktigste brikke i nye angrep på USA, samtidig som båndet til hans lett opprørske tenåringsdatter Dana blir sterkere.
Sesong to starter like bra som sesong én sluttet.
Nye sammenhenger og plot presenteres på finurlig vis - og vi fortsetter å komme under huden på de sammensatte karakterene som gjør denne serien spesielt bra.
Første episode avsluttes på akkurat samme vis som samtlige episoder i første sesong:
Du vil bare ha mer!
Mer, mer, mer!
| 1
|
109779
|
Test av BMW 1-serie:Kjøremaskinen
For dem som er mest opptatt av kjøreglede og sportslighet holder BMWs 1-serie fremdeles stand mot stadig flinkere konkurrenter.
På slutten av fjoråret kom også BMW med en fornyelse av sin minstemann.
VG og NAF prøvekjørte en 116d med 116 dieselhestekrefter.
De «fire store» i test
VG og NAF har kjørt en stor test av fire biler i det øvre segmentet av kompaktklassen.
Bilene er den lekre og splitter nye Mercedes A-klasse, den svenske supernyheten Volvo V40 mot den knappe et år gamle kjøremaskinen BMW 1-serie.
I tillegg har vi tatt med nye Audi A3.
Denne kommer foreløpig bare med tre dører, men en litt større og femdørs variant av samme modell er klar for Norge i mars måned neste år.
- Her er det vel så mye smak, stil og vektlegging av egenskaper som avgjør valgene.
Alle fire er knallgode kjøp i en stadig tøffere klasse, sier teknisk konsulent og medlem av NAFs testteam, Audun Bergerud.
Designen sitter som et skudd, kjørestillingen er lav og sportslig, setene gode, men ikke minst er bilen blitt romsligere.
Baksetepassasjerene har endelig fått levelig kår, selv om Mercedes A-klasse kan by på bedre plass for de med lange ben.
Bagasjerommet er faktisk større enn i Volkswagen Golf og blir bare slått av Audi A3 i denne testen på dette punktet.
På veien er BMW en ren nytelse å kjøre.
Her stemmer alt.
Som den eneste bakhjulsdrevne bilen i testen leverer den en herlig stabilitet og kjørefølelse.
Samtidig er det VG og NAFs erfaring at bakhjulsdriften ikke fungerer like godt på vinterlig føre som de andre med trekk foran.
Dette erfarte vi da bilen ble testet under disse føreforholdene i fjor.
Selv om støynivået ikke er plagsomt oppleves det som høyere enn hos konkurrentene.
Både dekkstøy (17 tommers felger) og noe dieselknatring er hørbart.
Som hos de fleste av konkurrentene er sikten rundt bilen litt hemmet av store stolper og en lav sittestilling fra førerplass.
Interiørmessig oser BMW av kvalitet selv om det etter hvert fremstår som mindre nyskapende og moderne enn noen av konkurrentene.
Selv om det kanskje ikke er den største ulempen på denne type mindre kompaktbiler er det verdt å merke seg at BMW 116d med den minste dieselmotoren kan den ikke trekke tilhenger i det hele tatt.
Modellen holder seg ifølge Autolease godt i verdi og over gjennomsnittet i klassen i bruktmarkedet.
Med riktig utstyrsnivå vil markedsverdien være rundt 64 prosent av nybilprisen for både dieselvarianten med 116 hestekrefter og 136 hestekrefters bensinmotor.
For å få dette verdifallet anbefaler de at du minimum kjøper den såkalte kjørekomfortpakken og siktpakken.
I tillegg bør bilen ifølge Autolease ha xenonlys og sportsseter.
VG og NAF hadde bare tilgang til en tredørs versjon av 116d da bildene ble tatt.
Innsteg i baksetet og lignende vurderinger er gjort på en tidligere vurdert femdørs variant som ellers er akkurat lik i målene.
HER ER VÅRE VURDERINGER:
Førermiljø:
Grei sikt forover men litt dårlig bakover.
Knallgode seter.
Litt dårlig kontrast i instrumenteringen med oransje tall mot svart bakgrunn.
Kjøreegenskaper:
Kort og greit helt topp.
Sportslig, moro, trygt og komfortabelt.
Plass:
Bedre bakseteplass (men dårligere i lengden bak enn Mercedes A-klasse.)
Trang åpning bak.
Noe høy terskel.
Miljø:
Like bra som sine konkurrenter på CO2-utslipp på dieselvarianten.
Bra også på bensinvarianten.
Sikkerhet:
Fem av fem mulige stjerner og en beskyttelsesgrad på 91 prosent er svært høyt men heller ikke BMW når helt opp til Volvo V40 sin totalscore i EuroNCAP.
Å eie:
Bilen holder seg bedre enn gjennomsnittet i pris som brukt ifølge Autolease, men har et litt høyere verditap enn Mercedes A-klasse og Audi A3 Sportback og Volvo V40 med minste diesel.
Årlige driftsutgifter de første tre årene er som snittet i klassen; rundt 3600 kroner.
BMWs eiere er de mest fornøyde blant alle de testede bilene ifølge NAFs AutoIndex.
Pris:
Noe høyt prisnivå på en del av ekstrautstyret.
Design:
Lekker, stilfull, nydelige linjer langs karosserisiden og panseret.
(Hovedterningen er ikke et gjennomsnitt av delterningene.
Vi har vektlagt bilenes totalinntrykk.
VGs biltester bygger på vurderinger av bilene gjennom praktisk samt vurderinger av spesifikasjoner, priser og utstyr).
| 1
|
109780
|
Test av Volvo V40:Sikker svenske
Med et sprekt ytre og nye innovative sikkerhetssystemer er Volvo V40 en nykommer som det absolutt er verdt å vurdere.
En egen airbag for fotgjengere der den myke puten rulles opp for å ta imot en påkjørt fotgjenger før vedkommende treffer frontruten er blant nyhetene.
Den allerede meget sikre svensken (som nå lages i Belgia og eies av kineserne) fikk med dette systemet den høyeste poengscoren i en krasjtest som det europeiske testinstituttet EuroNCAP har gitt noen bil.
De «fire store» i test
VG og NAF har kjørt en stor test av fire biler i det øvre segmentet av kompaktklassen.
Bilene er den lekre og splitter nye Mercedes A-klasse, den svenske supernyheten Volvo V40 mot den knappe et år gamle kjøremaskinen BMW 1-serie.
I tillegg har vi tatt med nye Audi A3.
Denne kommer foreløpig bare med tre dører, men en litt større og femdørs variant av samme modell er klar for Norge i mars måned neste år.
- Her er det vel så mye smak, stil og vektlegging av egenskaper som avgjør valgene.
Alle fire er knallgode kjøp i en stadig tøffere klasse, sier teknisk konsulent og medlem av NAFs testteam, Audun Bergerud.
Innvendig er det lett å kjenne seg igjen for de som har kjørt en Volvo de siste årene.
Hele midtkonsollen er mye av den samme.
Instrumentpanelet er ikke lenger analogt.
Her sees alt nå på en skjerm med turteller, speedometer og det hele.
Du kan også skifte farge og form på dette, og kan også få tips til mer økonomisk kjøring.
På papiret er Volvo V40 sitt forbruk helt nede på 94 gram/kilometer eller et forbruk på 0,36 l/mil.
Dette er imidlertid bare tilfelle for de aller laveste utstyrsnivåene.
Ønsker du en normalt godt utstyrt bil er forbruket på det samme som både BMW 116d og Mercedes A-klasse leverer på sine gjerrigste dieselvarianter; 0,38 liter/mil.
I praksis kjørte VG og NAF denne på blandet kjøring på rundt 0,54 l/mil, altså noe mer.
Samtidig er dette tilfelle med de to andre også.
Akkurat som med disse to forannevnte bilene stjeler design mye sikt bakover og til siden.
Her er de tre omtrent like dårlige.
Du setter deg imidlertid litt mer rett inn i de gode standardforsetene i Volvoen.
I Mercedes og BMW senker du deg mer ned i bilen.
Å komme seg inn i baksetet er imidlertid en akrobatisk øvelse for voksne mennesker.
Plassen der bak er også trang og høyden under taket, spesielt ut mot sidevinduene.
Volvo V40 er også en bil som kan bli i laveste laget under taket.
Skal du i tillegg koste på deg et panoramatak til 10.000 kroner blir den enda noen millimeter lavere.
Holder seg i pris
Autolease anslår at modellen holder seg bedre i pris enn gjennomsnittet i klassen.
Med riktig utstyrsnivå vil markedsverdien være rundt 66 prosent av nybilprisen for dieselbilen og rundt 64 prosent for bensinbilen etter kjørte 45.000 kilometer eller tre års eiertid.
De anbefaler at du som et minimum velger utstyrsvarianten Momentum (koster med den testede motoren 286.800 kroner) samt xenon og Plusspakke med VOC for lavest mulig verdifall.
Automat på den rimeligste dieselvarianten blir først tilgjengelig i mars neste år.
HER ER VÅRE VUDRERINGER:
Førermiljø:
Gode seter, forseggjort førermiljø, litt mange og små knapper i senterkonsollen, de minst brukervennlige systemene for styring av både navigasjon og instrumentpanelet i testen.
Dårligst på sikt både forover til siden og bakover.
Kjøreegenskaper:
Bra men ikke bra nok i dette selskapet.
Upresise girskift, litt slapp motor sammenlignet med de andre konkurrentene men holder allikevel i massevis til vanlig kjøring.
Plass:
Vanskelig inngang til baksetene.
Trangt i både bredde og høyde bak.
Høy lasteterskel bak.
Miljø:
Selv om det oppgitte dieselforbruket på 0,36 l/mil bare er tilgjengelig på den laveste utstyrsmodellen er V40 like bra som sine argeste konkurrenter på dette punktet.
Sikkerhet:
Best i verden i sin klasse, ifølge EuroNCAPs kollisjonstester og vurdering av sikkerhetsutstyr.
Setter en ny standard for sikkerhet.
Å eie:
Taper seg lite i verdi med diesel men har langt høyere årlige vedlikeholdskostnader de første tre årene (5200 kroner) enn de beste i klassen ifølge Autolease.
Volvo har de minst fornøyde kundene i denne testen ifølge NAFs ferske AutoIndex.
Pris:
Selv om fraprisen ser lavere ut er ikke Volvo V40 med det anbefalte utstyrsnivået noe rimeligere enn konkurrentene.
Design:
Ekstremt forseggjort, innvendig og utvendig.
Stilfull, skiller seg helt fra den andre tre med en spissere front, der de andre er mer kompakte.
(Hovedterningen er ikke et gjennomsnitt av delterningene.
Vi har vektlagt bilenes totalinntrykk.
VGs biltester bygger på vurderinger av bilene gjennom praktisk samt vurderinger av spesifikasjoner, priser og utstyr).
| 1
|
109781
|
Test av Audi A3:Perfekt og kjedelig
Nye Audi
A3 er så perfekt på alle måter at den mister litt sjel og utstråling.
Den ser rett og slett litt kjedelig ut.
For mens mange av konkurrentene helt åpenbart satser på at du skal kjøpe parkeringssensorer og ryggekameraer når du skal få oversikten i parkeringshuset, har Audi lagd en bil hvor vinduene faktisk er til god hjelp:
Her har du både oversikt rundt bilen og får som bonus testens lyseste og åpne kupeløsning.
De fire store» i test
VG og NAF har kjørt en stor test av fire biler i det øvre segmentet av kompaktklassen.
Bilene er den lekre og splitter nye Mercedes A-klasse, den svenske supernyheten Volvo V40 mot den knappe et år gamle kjøremaskinen BMW 1-serie.
I tillegg har vi tatt med Audis nye A3.
Denne kommer foreløpig bare med tre dører, men en litt større og femdørs variant av samme modell er klar for Norge i mars måned neste år.
- Her er det vel så mye smak, stil og vektlegging av egenskaper som avgjør valgene.
Alle fire er knallgode kjøp i en stadig tøffere klasse, sier teknisk konsulent og medlem av NAFs testteam, Audun Bergerud.
Designen blir derimot litt kjedelig, spesielt satt ved siden av den nye Volvoen og Mercedesen.
Det er da også bortimot det eneste negative det er å si om Audi A3.
Førermiljøet er sobert og stilfullt.
Navigasjon og underholdningssystemet som styres fra en berøringsfølsom knott i midtkonsollen, er blant de aller mest intuitive og lekre løsningene som finnes på markedet i dag.
Foreløpig er det bare en tredørs variant av A3 klar i Norge.
Bilen VG kjørte var en bensinvariant med 122 hestekrefter.
Motoren beviser at spesielt i denne klassen av mellomstore biler som blir brukt til mye småkjøring er bensin så absolutt et reelt alternativ.
Dette fungerer meget bra, også med god trekkraft på lavere turtall.
Aktuell neste år
A3-varianten som høyst sannsynlig kommer til å bli bestselgeren i Norge kommer først i mars neste år.
Da kommer Sportback, en femdørs variant som erfaringsmessig vil bli både større i bagasjerommet og i baksetet.
Det borger i så fall godt for de med plassbehov.
Den «lille» varianten VG testet hadde nemlig med sine 360 liter det største bagasjerommet i testen (til sammenligning har en vanlig VW Golf 350 liter.)
Sportback-varianten vil også ifølge Norges nest største bileier, leasingselskapet Autolease, holde seg bedre i pris.
Etter tre år eller 45.000 kilometer blir markedsverdien til Sportbacken anslått til 66 prosent.
Den testede varianten vil «bare» ha en markedsverdi på 64 prosent.
Anbefalt ekstrautstyr i begge tilfeller er minimum Ambition og teknikkpakke.
HER ER VÅRE VURDERINGER:
Førermiljø:
Best på sikt rundt bilen.
Flott interiør som er både lettlest og lettbetjent.
Bra på støy, Beste navigasjonsskjermen (som er standard.)
Kjøreegenskaper:
Litt hard avfjæring over skjøter.
Ellers en svært god bil på veien, kan være sportslig og leken, men setter seg ikke slik som en BMW.
Trygg, sikker, forutsigbar.
Plass:
God plass foran, her får du puste.
Grei plass i bredden bak, som de andre med benplass bak - bortsett fra A-klasse som er best på plass bak.
Bred og fin åpning, fin layout på bagasjerommet, men noe høy lasteterskel.
Miljø:
Svært gjerrig bensinmotor.
Litt større men også gjerrig dieselmotor.
Sikkerhet:
Svært bra på sikkerhet selv om den blir slått av Volvo V40 i EuroNCAP sin test i denne testen og får et terningøye mindre.
Å eie:
Holder seg bedre i verdi som brukt enn gjennomsnittet i klassen.
Også lavere forventede årlige driftskostnader enn gjennomsnittet i klassen med 2800 kroner i året.
Sportback er et bedre valg med mindre verdifall enn den testede varianten.
Audieiere er blant Norges mest fornøyde bileiere, men BMW kunder er enda mer fornøyde.
Pris:
Dyrere enn konkurrentene med sammenlignbare bensinmotorer.
På dieselvarianten er bare motoren for 3 dørs A3 150 hk sterk.
Det blir også dyrere enn konkurrentenes mindre og mer prisgunstige dieselmotorer.
Design:
Stilig front, designmessig nærmest livløs fra A-stolpen og bakover.
(Hovedterningen er ikke et gjennomsnitt av delterningene.
Vi har vektlagt bilenes totalinntrykk.
VGs biltester bygger på vurderinger av bilene gjennom praktisk samt vurderinger av spesifikasjoner, priser og utstyr).
| 1
|
109782
|
Test av Mercedes A-klasse:Stjernen i klassen
Med et oppsiktsvekkende ytre, et stilfullt interiør og kjøreegenskaper helt i toppklassen er Mercedes A-klasse et friskt pust i klassen.
Her er det helt åpenbart at Mercedes har skult til sine tyske premiumkonkurrenter når bilen ble designet.
De «fire store» i test
VG og NAF har kjørt en stor test av fire biler i det øvre segmentet av kompaktklassen.
Bilene er den lekre og splitter nye Mercedes A-klasse, den svenske supernyheten Volvo V40 mot den knappe et år gamle kjøremaskinen BMW 1-serie.
I tillegg har vi tatt med nye Audi A3.
Denne kommer foreløpig bare med tre dører, men en litt større og femdørs variant av samme modell er klar for Norge i mars måned neste år.
- Her er det vel så mye smak, stil og vektlegging av egenskaper som avgjør valgene.
Alle fire er knallgode kjøp i en stadig tøffere klasse, sier teknisk konsulent og medlem av NAFs testteam, Audun Bergerud.
Fra førerplass omslutter et påkostet interiør deg.
VG har kjørt bilen både med det svært sportslige og stive AMG sportoppsettet og en 122 hestekrefters bensinmotor og det Mercedes selv tror blir deres mest solgte variant:
En 1,8 liters dieselvariant med 109 hestekrefter og en syv trinns automatgirkasse (automatkassen koster rundt 20.000 kroner ekstra.)
Med AMG-oppsettet (ekstrautstyr til 29.000 kroner) og bensin blir dette en svært bra bil på veien.
Her er styringen direkte, understellet og de medfølgende 18 tommers dekkene ser bra ut men går ut over komforten på ujevnt og dårlig underlag.
Her slår det rett og slett for mye.
Da er standardunderstellet langt bedre tilpasset folk flest.
Det er fremdeles en god bil å kjøre samtidig som ujevnhetene slukes langt bedre.
Den syv trinns automatkassen er rask og fungerer veldig bra.
Både den minste diesel- og bensinmotoren er gode motorer som både går gjerrig (dieselvarianten har et forbruk på 0,38 liter per mil) og står godt til bilen.
I god Mercedestradisjon tilbys det aller meste av moderne sikkerhetsutstyr.
Standard kommer den med både et kollisjonsvarslingssystem, som varsler deg med lys og lyd når en ulykke kan oppstå, men bremser ikke automatisk ned som Volvo V40 gjør.
Ikke se deg blind på startprisene på bilen på 260 -270.000 kroner.
Du bruker gjerne 30-50.000 kroner i utstyr oppå dette for å få bilen med det utstyret biler i premium kompaktklassen er forventet å ha.
Ifølge leasingselskapet Autolease bør du kjøpe en av de tre pakkene Style, Urban eller AMG sport for å få minst mulig verdifall.
Disse koster 10-15.000 kroner avhengig av hvilke modell du går for og er helhetlige interiørløsninger.
Xenon er også nødvendig.
Om du kjøper billigste dieselmotor eller bensinvarianten er anslått markedsverdi etter tre år eller 45.l000 kjørte kilometer det samme meget gode tallet på 66 prosent.
HER ER VÅRE VURDERINGER:
Fenomenal BMW-klasse på sittestilling.
Gode seter.
God sikt men noe brede stolper bak og på siden som gjør den uoversiktlig å rygge og skifte felt med.
Lav støy på både diesel og bensin.
Kjøreegenskaper:
Høyklasse på veien.
Ligger som limt under press.
Ingen overraskelser eller sleng.
Spiller på lag.
Superpresis manuell girkasse.
Godt ratt, meget presis styring.
Plass:
Trang i lasteinngang i bagasjen.
Baksetet er trangt for tre i bredden, men allikevel best av de testede.
Miljø:
Like bra diesel som konkurrentene med 0,38 l/mil forbruk.
Litt høyere forbruk på billigste bensinvariant (0,55l/mil) enn de beste konkurrentene.
Sikkerhet:
Ikke krasjtestet av EuroNCAP da testen ble skrevet.
Derfor ingen terningkast.
Alt ligger til rette for en toppscore.
Å eie:
Både diesel og bensinvarianten er blant de aller beste kjøpene rent verdifallsmessig ifølge Autolease.
Årlige driftskostnader i de tre første eierårene estimert til 4200 kroner som er snittet i klassen.
Både BMW og Audi har mer fornøyde kunder enn Mercedes på NAFs nye AutoIndex.
Pris:
Meget god pris og gode utstyrspakker til en premiumbil å være.
Design:
Stilig utvendig, bilen har gjennomgått en transformasjon.
Bare navnet er igjen.
Markert, kul front med appell til de som setter pris på design.
Fin kombinasjon av design og praktiske interiørløsninger.
(Hovedterningen er ikke et gjennomsnitt av delterningene.
Vi har vektlagt bilenes totalinntrykk.
VGs biltester bygger på vurderinger av bilene gjennom praktisk samt vurderinger av spesifikasjoner, priser og utstyr).
| 1
|
109783
|
Test av Ford Focus ST:Lykkebilen
Denne bilen er langt fra samfunnsmessig korrekt.
Men du verden så godt humør man blir av den.
Ford Focus ST har en klang blant kjennere av GTI-biler.
Dette er bilverdenens svar på stæsja Grandiosa:
Man tar en ganske vanlig modell i kompaktklassen, utstyrer den med noe av det beste fra de øverste hyllene, og vips så har man en bil som er ganske rally - i både understell - og pris.
VG har testet folkeråtassen sammen med teknisk konsulent i NAF, Dag Edvardsen.
Han har mer enn 40 års erfaring som fast biltester for NAF-bladet Motor og VG.
Ford Focus ST er stinn av krefter levert av Fords egen firesylindrede bensinmotor.
Avfjæringen er stivet opp, understellet er sportslig, styringen suveren og setene gir utrolig god støtte, selv om du legger denne bilen hardt inn i sving etter sving.
Og alt er rammet inn av den skrikende intense lanseringsfargen tangerine scream.
Ford Focus ST i ny versjon - den forrige kom i 2006 - er en meget god mix av en familiebil og kjøremaskin.
Rett over dørstokken med en selvlysende rød ST-logo nedfelt er et formsydd førersete med åtteveis elektrisk innstilling.
Herfra tar du kommandoen over 250 hestekrefter, som kommer til deg akkompagnert av en fintunet brummende motorlyd.
Ford Motor Norge regner med å selge minst 50 av Golf GTI-konkurrenten.
Her er våre vurderinger:
Førermiljø:
Bøttesetene er rally, formstøpt og med fantastisk sidestøtte.
Bra sikt alle veier.
To koppholdere i midtkonsollen.
Kjøreegenskaper:
Girkassen er tettsteget og du smekker og kjapt inn girene.
Motoren spruter og styringen er presis, du får raske beskjeder via rattet for hva som skjer under hjulene.
Styringen er svært direkte, du trenger ikke vri mer enn litt under to runder på rattet for fullt rattutslag.
Svingradiusen virker for stor og ødelegger noe for bilens smidighet.
Forhjulene drar under hardt pådrag.
Ulempen med den sportslige avfjæringen er at du merker hver eneste lille ujevnhet i ryggen.
Men det er jo sånn det skal være.
Plass:
Normalt bagasjerom.
Sportssetene tar noe mer plass enn vanlige seter.
Miljø:
Bedre enn de andre på forbruk og utslipp (se tabell), men du vil antakelig være langt unna fabrikkoppgitt forbruk på 0,56 liter per mil.
Sikkerhet:
Toppscore i EuroNCAP.
Fått priser for sine mange sikkerhetssystemer.
Å eie:
Erfaringsmessig holder slike biler seg rimelig godt i pris, ifølge NAF, selv om markedet er begrenset.
Ford-eierne er bare på 19. plass over Norges mest fornøyde bileiere, ifølge NAF Motors Autoindex.
Pris: Moroa koster.
Testbilen koster over 500.000 kroner med utstyr.
Det er omtrent dobbelt så mye som den best utstyrte varianten med enlitersmotor og 125 hestekrefter.
Design:
Senterkonsollen er ganske «full» og med mange ulike materialvalg.
Vi opprettholder likevel sekseren for stilig, sporty og kraftfull ytre design - sjekk de doble avgasspipene!
Og ikke minst den spesialdesignede motorlyden som er prikken over i-en.
(Hovedterningen er ikke et gjennomsnitt av delterningene.
Vi har lagt mest vekt på motor og kjøreegenskaper).
| 1
|
109784
|
Dette er Oslos nye matmekka
Hjemmelagde pølser, eksklusiv middelhavsfisk, utallige oster og flere hundre ølsorter - alt på ett sted.
Av Eliese Laustsen og Jan Petter Lynau (foto)
Det er tilsynelatende stille når VG møter matkritiker og restauratør André Blomberg-Nygård på den nylagte asfalten utenfor Mathallen i Oslo.
Han er begeistret over at markedskonseptet endelig kommer til Norge, men usikker på om det vil bli brukt nok.
SE TERNINGKAST OG LES ANMELDELSEN NEDERST I SAKEN!
- Slike mathaller har eksistert i andre europeiske land i en årrekke, blant annet i Sverige.
Spørsmålet er om nordmenn kommer til å bruke tilbudet utover vinteren, når snøen ligger som slush rundt føttene, undrer han og klemmer seg gjennom dørene.
Skinnet bedrar, for inne koker det av aktivitet.
Men de kraftige matduftene som vanligvis slår mot deg, de mangler.
- Enten har ikke kokkene rukket å komme ordentlig i gang, eller så er ventilasjonen for god, konkluderer Blomberg-Nygård og setter kursen mot råvarene.
Han beundrer utvalget i fiskedisken på «Vulkanfisk», før han lar seg friste av et pølsemakeri.
- Alt er hjemmelaget i Gudbrandsdalen, skryter butikkslakter Daniel Biskov og lar VGs matkritiker smake på godsakene.
Han lar seg imponere.
Av vinpølse, premiert spekeskinke og kjøttoppskrifter fra 1919.
- En kombinasjon av nært og sært.
Blomberg-Nygård snor seg videre i menneskejungelen, på leting etter en ny matbit.
Forbi bakeriet, stedet med minipaier og «Smak av Valdres».
Valget faller på «Barramon», hvor han blir servert pintxos av innehaver Tore Kristian Tofte.
- Tapas, men i baskisk form, forklarer matanmelderen og sikter til den spansk-franske grenseregionen rundt atlanterhavskysten.
Han forteller at tapas opprinnelig var en matrett som oppsto med hensikt å holde fluer borte fra ølen.
- Det kan jo tenkes at funksjonen var den samme i Basque, men der prater man mer om pinnene som alltid er stukket gjennom pålegget og brødskivene som ofte følger med.
Pintxo betyr jo spiker eller horn.
Han tar en bit.
- Hvordan smakte det?
- Greit.
Det skal være røft, kjapt og nytes med en liten øl.
Typisk arbeiderklassemat.
Og det er garantert mange arbeidere som har spist lunsjen sin her før, poengterer han.
Bygget som nå huser Mathallen ble reist allerede i 1908, da som broverksted.
Og kanskje gjør det noe med oss å entre et så gammelt fabrikklokale?
- Vi merker at folk ønsker å gå tilbake til den gamle måten å handle på.
De liker ord som «hekto» og «dusin» når de skal kjøpe pålegg og egg, forteller Kai Lycke, en av de ansatte på «Husets» til VG.
Her er dommen:
- Veldig innbydende mathall i moderne drakt.
Et alt-i-ett sted med godt utvalg av råvarer til lørdagskosen hjemme.
Passer også utmerket til et glass med gode venner etter jobb.
Først når slakteren får tørrmørnet entrecôte og fiskehandleren har enda flere fisker å velge mellom kommer sekseren frem, mener matkritiker André Blomberg-Nygård.
| 1
|
109785
|
Bokanmeldelse:Den komplette tragedie
Velskrevet og klartenkt.
«En norsk tragedie» vil bli stående lenge - meget lenge - som den aller beste boken om 22. juli-tragedien.
(Dokumentar 366 sider, kr. 399, Gyldendal)
Kan man virkelig finne forklaringen på de ufattelige ugjerningene 22. juli 2011 i én manns psyke?
Eller sagt på en annen måte; kan en kollektiv tragedie forklares individuelt?
Aage Storm Borchgrevink går svært langt i å svare ja på dette spørsmålet i sin nye bok.
«En norsk tragedie» er først og fremst en fortelling.
Fortellingen om hvordan en traumatisert taper fra Oslos beste vestkant transformerte seg selv til en uhyre, til en terrorist og barnemorder.
Fortellingen er skrevet med ett eneste siktemål for øye, nemlig å forklare og forstå hvordan 22. juli i det hele tatt kunne bli mulig.
For å nærme seg et svar på dette grunnleggende spørsmålet tar Borchgrevink i bruk både politiske, litterære og historiske referanser.
Men mest av alt støtter han seg til psykologien i sitt ønske om å knekke gåten ABB.
Og konklusjonen er både beintøff og krystallklar:
Massiv omsorgssvikt la grunnlaget for at en sårbar guttunge utviklet seg til en iskald drapsmaskin.
Forfatteren går svært langt, lenger enn vi er vant til i norsk dokumentarlitteratur, når det gjelder å identifisere og utlevere Behring Breiviks nærmeste familie.
Han navngir moren og ikke bare det:
Han forteller om hennes adferd og oppførsel og går svært langt inn i hennes intime sfære.
Alt var med på å skape en personlighet hos Anders Behring Breivik preget av massiv empatisvikt, emosjonell utviklingshemming og tilknytningsvansker.
For ordens skyld:
Forfatteren fratar ikke på noe tidspunkt Breivik hans individuelle ansvar for ugjerningene.
Han har med hele den sosiale, politiske og ideologiske bakgrunnen, og han viser hvordan Breivik skrittvis og målrettet forberedte seg på det som skulle skje.
Og han skildrer enda en gang selve ugjerningene, sett gjennom øynene til noe av de som ble rammet 22. juli.
I korte, effektive setninger rekapitulerer Borchgrevink de viktigste hendelsene.
Særlig i skildringene fra Utøya makter han å være nøktern og dramatisk på samme tid.
Og bak det hele, bak bombingen av Høyblokka, bak skuddene i Tyrifjorden, bak det uleselige kompendiet og bak den narsissistiske stormannsgalskapen trer avtrykket av et skadet barn frem.
AV SINDRE HOVDENAKK
| 1
|
109786
|
Sympatisk men bitte liten
Jentene i Amanda-vinneren «Til siste hinder» (2011) er blitt ett år eldre i oppfølgeren «Skvis».
Hestene er byttet ut med mopeder og gutter.
Det er en teknisk sett bedre fortalt historie.
De unge skuespillerne er blitt flinkere til å gjøre sin del av jobben.
Men innholdet er like tynt.
Det er sommerferie, det er forelskelse (til dels i samme gutt), en første fyll, krangel, sjalusi - sånne helt normale ungdomskomplikasjoner.
Filmen har også en «skurk», en gutt med drittkjeft og destruktiv oppførsel, helt målsydd etter uheldige Larris i gode gamle «Vangsgutane» - om noen skulle huske ham.
Filmen er sprunget ut av et fortellerglad filmmiljø på Helgeland.
Det er flott!
At man i dette miljøet også blir bedre til teknisk å lage film, er glimrende.
Så neste gang man skal i gang med et filmprosjekt, bør det jobbes mye mer med manus, slik at det blir noe grunnleggende interessant å fortelle om.
Kanskje man endog skal gjeninnføre hester som en del av miljøet; slik sikrer man seg i det minste en målgruppe.
| 0
|
109788
|
Frenetisk klappjakt
Liam Neeson er tilbake som den effektive pensjonerte CIA-agenten Bryan Mills.
Denne gangen bekjemper han en liten hær av albanske bad guys.
«Taken 2» har flust av logiske brister og pompøse voldsscener, men den byr på action i høyt tempo.
Produsent Luc Bessons effektive klo er klart synlig.
Det er fascinerende å se hvordan en mann (Neeson) med et så sørgmodig og omsorgsfullt blikk kan fremstå som en hardtslående og nådeløs killer.
En slags drapsmaskin med ømt hjerte.
I «Taken 2» skal han hevnes, etter at han i forrige film drepte en hel haug albanere, som både kidnappet hans datter, og som levde av å selge unge jenter.
Albanernes slektninger sverger en grusom hevn med Mills som mål.
Rundt handlingsspekkede biljakt-scener, rå nedplaffing og gladiatorlignende slåsskamper er det spunnet en historie om agent Mills, hans datter og ekskone som er ganske tynn og i overkant utroverdig konstruert.
Man har åpenbart ikke gjort seg bryet med å finne en naturlig flyt når følelser er innvolvert.
Det som gjenstår er effektiv action, og det er det mye av.
Stemningen er eksplosiv og de raske glimt fra Istanbuls veier, smug og bakrom gir filmen pulserende driv.
| 0
|
109789
|
Ikke akkurat hypnotisk
Forventningene til filmatiseringen av Lars Keplers «Hypontisøren» har vært skyhøye.
Skuffelsen blir derfor tilsvarende når det viser seg at filmen bare er «så där».
Det har vært hvisket om at endelig skal «Millennium-trilogien» få en verdig oppfølger.
Glem det.
«Hypnotisøren» er blitt en temmelig middels affære, som aldri får bestemt seg for hva den vil være:
Et krimdrama eller et samlivdrama.
Utgangspunktet er et drap på en hel familie; bare en sønn overlever, så vidt.
En smart, men etter måten blodfattig kripos-etterforsker begynner å nøste.
Og en lege (Mikael Persbrandt) viser seg å kunne være nyttig:
Han er en sann hypnotisør, som kan få selv komatøse personer til å snakke.
Men legen har sin indre demoner - og for så vidt en ytre:
Han kone (Lena Olin).
Samt en sønn som er bløder.
Etter hvert utvikler det seg et komplisert puslespilldrama, der man aldri riktig vet hva og hvem som er innblandet.
Lars Kepler (psydonym for ekteparet Alexander och Alexandra Coelho Ahndoril) har nådd langt med sin bestselgende roman.
De er også med på manussiden for filmen.
Manuset er ikke godt nok.
Og regien er langt fra presis nok.
Dette er den ellers meritterte Lasse Hallströms første thriller; han har tidligere bevist sin dyktighet på menneskelig drama.
Noen thrillerregissør er han definitivt ikke.
Hans politihelt havner så aldeles i skyggen av det kjempende ekteparets Persbrandt/Olins (Hallströms ektefelle i det virkelige liv) kiving, at krimgåten blekner.
Han forsyner seg dertil relativt grovt av kunstige spennings-økere, og når den virkelige dramatikken drar seg til er det ikke fritt for at det utvises både fusk i politifaget og lett parodiske trekk.
Det er alltid et dårlig tegn i «whodunnit»-sjangeren, når de viktige avsløringene nærmest blir for antiklimaks å regne.
På grunn av skuffelsen, er det grunn til å tro at jeg er unødvendig kritisk til filmen.
For det finnes utvilsomt gode fortellergrep og fin filmteknikk, her.
Foto og stundesvise miljøskildringer, for eksempel.
Men alt i alt?
Så vidt verd billettpengene.
| 0
|
109790
|
Låtanmeldelse:Adele - «Skyfall»
Hun er et opplagt valg som James Bond-sangerinne.
Men låten er svak både til Adele og Bond å være.
I utgangspunktet er det en god idé å hente inn den multimillionselgende Adele fra Tottenham til å synge sangen som er med på å markere agent 007s 50 år på lerretet.
Med et såpass gildt jubileum å markere er det også naturlig at man tar et steg bort fra de hardtrockende låtene som har preget de siste James Bond-filmene, og sikter mot en klassisk rungende pauker-og-basuner-ballade av typen man ikke har fått til siden Gladys Knight sang «Licence To Kill» i 1989.
Tilfeldigvis er verdens ledende popdiva som skreddersydd til å synge nettopp slike sanger.
Samtidig er det begrenset hva en gullstrupe kan gjøre med gråstein.
(Les videre under bildet)
Det starter med en dempet, dramatisk pianointro.
«This is the end» er det første Adele synger, og det tar ikke lang tid før faretruende strykere melder sin ankomst.
På tampen av første refreng gjør også blåserne sin entré, med toner vi har hørt i et halvt århundre nå.
Som i Bond-filmer flest baller det voldsomt på seg etter hvert; er du skeptisk til voldsomme crescendoer bør du styre unna.
Det er pomp, prakt og romklang, mens Adele synger akkurat så bitende og følelseskaldt som man skal gjøre i disse sangene.
Men det er ikke til å komme bort fra at det er en sterk eim av bestillingsverk over «Skyfall».
Den er en klassisk sjangerøvelse, med alle de riktige ingrediensene på plass, og gjøres i så måte helt etter boken.
Men de beste Adele-låtene er nå engang egnet til å røre dypt, enten det er dunkende dunderpop som «Rolling In The Deep» eller gripende balladeri som «Someone Like You».
Og de beste Bond-låtene har hatt en evne til å leve et selvstendig liv utenfor filmduken.
Det er ingenting ved «Skyfall» som drar i hjertestrengene, den er bare ett stk.
høybudsjetts merchandise, laget fordi noen har et merkevareprodukt å selge, ikke fordi noen har noe vesentlig å formidle.
| 0
|
109791
|
Bokanmeldelse:Eventyrer med uniform
(Sakprosa 362 sider, kr. 399, Gyldendal)
Marinejegeren og etterretningsoffiseren Trond Bolle ble drept av en veibombe sommeren 2010, under et oppdrag i Afghanistan.
Da hadde han tjenestegjort for de norske spesialstyrkene i 21år.
For sine bragder ble Bolle tildelt krigskorset post mortem, en utmerkelse ingen nordmann tidligere hadde fått for krigsinnsats etter andre verdenskrig.
I «Krigshelten» tegner Rolf J. Widerøe og Hans Petter Aass et klassisk portrett.
Det begynner med arbeiderklasseoppvekst, småkriminalitet og manndomsprøver, før eventyrene ute i verden kan starte for alvor.
Vi blir kjent med en målrettet, initiativrik og ansvarlig person.
Men han manglet heller ikke laster, og assosiasjonene går til kriminalromanens agentliv.
Ute i felten ble det gjerne bare tre timers søvn og ett måltid i døgnet, men desto flere sigaretter.
Bolle var ikke bare lett å forholde seg til for sine overordnede, og han var kanskje ikke den av kollegene som lyktes best i å kombinere sitt spesielle yrke med familieliv.
Mot slutten av boken, før han reiser ut på det siste, fatale oppdraget, møter vi en sliten førtiåring.
Lesere som lurer på hva Norge egentlig utretter i det sentralasiatiske fjellandet, blir ikke overrasket når det fremkommer at også Bolle hadde sine tvil.
Gjennom sin lange karriere, fra Balkan på nittitallet til dagens Afghanistan, opplevde Bolle på nært hold det vi andre knapt fikk vite i media.
Dermed utgjør skildringen av hans liv også et viktig bidrag til forståelsen av hva norske spesialstyrker foretar seg rundt om i verden.
At mye av denne informasjonen er gradert materiale, har nødvendigvis gjort kildeinnhentingsarbeidet utfordrende for forfatterne.
Men de har fått mange av Bolles kolleger i tale, noe som blant annet gjenspeiles i flere detaljerte rekonstruksjoner av feltoperasjoner.
Noen ganger savnes det like fullt en presisering av hva slags type kilde informasjonen kommer fra.
Men det skal godt gjøres å portrettere et «hemmelig» liv mer utfyllende enn dette.
STEN INGE JØRGENSEN
| 1
|
109793
|
TV-premiere:Småmorsomt og helt greit
Premiere er i kveld og programleder er Didrik Solli-Tangen, en ikke helt ukjent herre fra Melodi Grand Prix, nå sist kåret til Norges tøffeste kjendis på i «71 grader nord» på TVNorge.
Opplegget er i utgangspunktet morsomt.
I første episode møter vi Bjørn som selger et svært vågalt Nerdrum-inspirert portrett av seg selv, Eirik og Sondre gir bort en selvlaget pølsekiosk og Terje skulle gjerne ha solgt et syv meter høyt troll.
Hverdagskuriosa til å smile av
Hverdags-kuriosa og episoder man absolutt trekker på smilebåndet av.
Selvfølgelig er variasjonsmulighetene mange.
Samtidig tror jeg likevel ikke at jeg kommer til å gråte mine modige tårer dersom jeg skulle komme til å gå glipp av et og annet «Alt er til salgs»-program denne høsten.
Kanskje er det like greit.
TVNorge har lagt opp til fire programmer i uken i intet mindre enn seks uker denne høsten.
Her tror jeg det ligger en betydelig slitasjefaktor, selv om jeg tilhører de som synes at det er viktig med resirkulering.
På mange måter jo dette en form for loppemarked og det er ikke til å komme fra at det ligger stor underholdningsverdi i en del av det som ligger der ute.
Direkte og avslappende
Didrik Solli-Tangen debuterer som programleder i denne serien og kommer godt fra oppgaven.
Han er direkte og avslappet foran kamera og det er tydelig at sceneerfaringen kommer godt med.
| 0
|
109795
|
TV-anmeldelse:Rørende oppussings-TV
Det er vanskelig ikke å bli hverken rørt eller berørt av «Lines gode hjelpere» som har premiere på TV3 i kveld.
Line Verndal som hele Norge kjenner fra TV-serien «Himmelblå», går som programleder i spissen for hjelpe mennesker som har vært igjennom en tøff periode i livet sitt.
Hun møter familier som har vært gjennom sykdom og ulykker som virkelig fortjener å få hjelp til å ordne opp hjemme.
Ikke som Hellstrøm
Men det er ingen Hellstrøm som rydder opp, ei heller noen form for «Ekstrem oppussing» når Line kommer hjem med sine snekkerkyndige venner.
Her er det heller ikke noen form brautende kjekkaseri.
Tonen i programmet er varm, nær og respektfullt.
Og det skulle da virkelig bare mangle når vi i det første programmet blir med hjem til Ragnhild og Gøran på Lysaker utenfor Oslo.
Mistet begge sønnene
De mistet begge sine sønner som en følge av en sjelden nervesykdom da barna kun var tre og syv år gamle.
Paret måtte slutte i jobb og pleide guttene døgnet rundt de siste årene de levde.
Et beskjedent ønske
I TV sammenheng er deres ønske beskjedent:
De vil ha hjelp til å få orden på soverommene til seg og datteren Hanna, som begynte på skolen denne høsten.
Det er et ønske som kler programmet, som snarere handler mer om en ufattelig skjebne enn om oppussing.
Nær og følsom programleder
Line Verndal har en nær og følsom inngang til programlederrollen.
Hun er til stede, hun er medfølende, men overspiller ikke på noen måte.
Hun er der, lytter og blir mer en god venninne enn pågående programleder.
Kan mer enn håndverket
Hennes gode hjelpere, håndverkerne Lars Fossum og Jørgen Gundersen, kan mer enn sitt fag og går tidvis inn i lytterens rolle og bidrar til at familiens skjebne belyses på en gripende verdig måte.
Det blir godt, engasjerende TV uten noen form for bismak.
Selvfølgelig er gleden stor når den lille familien ser resultatet av oppussingen de selv ikke har hatt overskudd til.
Det er godt å kunne glede seg med andre som man føler virkelig fortjener det.
Et lite minus
Eneste lille minus er når alle firmaene som har bidratt med arbeidskraft og varer, skal ha sitt av «ære og omtale» der de til slutt i programmet får stå i hvert sitt klipp med firmalogoer synlig så det holder og ønske Ragnhild og Gøran lykke til.
Det ville vært mer i tråd med programmets tone med en «takk til» på rulleteksten.
| 1
|
109796
|
Nært, modig, varmt
«Liv & Ingmar» er det dobbelt selvportrett av et ekstraordinært kunstnerpar, ved en av dem.
Regissør er indisk/amerikaner, en hengiven beundrer av begge to.
Dette kunne gått riktig galt.
Men blir helt usedvanlig vellykket.
Det handler selvfølgelig om vår egen store skuespillerinne Liv Ullmann og svenskenes regigigant Ingmar Bergman, som levde sammen i fem år; siste halvdel av 60-tallet.
Det ble det historisk viktige filmer, en datter og markante spor av - både kunstnerisk og privat.
Ingen filmer - heller ikke dokumentarer - formidler en objektiv sannhet.
Alt er avspeiling, fokusvalg og tolkning.
Det gjelder selvfølgelig også denne.
«Hvordan var det egentlig å leve og arbeide med Bergmann» må være det hyppigste spørsmålet stilt til Ullmann de siste 50 år.
Denne filmen er nok hennes forsøk på å svare utførlig og offentlig på akkurat dette.
Hun går i sitt 74 år, har viet hele sitt liv til kunsten på film og scene.
Hun vet bedre enn noen hvor tett kunst og liv kan være vevd sammen, og hun vet at hennes og Bergmanns liv vil være interessante nettopp fordi deres samliv ville vært utenkelig uten kunsten - og motsatt.
Etter så mange år, som etter hvert endte i varmt vennskap og fortsatt kunstnerisk samarbeid, kan også de vanskeligste sidene ved samlivet fortelles med et skjevt og medfølende smil - på vegne av begge parter.
Så her stiller hun opp, med hele sitt formidlingspotensial, sin livserfaring, sine overveielser, sine prioriteringer, sin selvinnsikt og sin varme og humor.
Med sin, verdifulle versjon.
Det er et lykketreff å bruke en utenlandsk regissør og kjenner på dette stoffet.
Akolkar er solidarisk med sitt intervjuobjekt.
Men han tilber ikke.
Som ikke-nordmann unngår han glimrende det tidvis slørede, ikke-forstående og tidvis direkte nedlatende synet mange i Norge har hatt på Ullmann.
Hun får sin rettmessige plass!
Filmens mest diskutable side er koblingen mellom visjon og virkelighet:
Private forhold mellom paret Liv og Ingmar kommenteres med scener fra filmene Ullmann og Bergmann laget sammen.
Slik forrykkes det dokumentariske til drama, «sannhet» til kunst.
Og man ledes lettere inn i mytologiens verden, bort fra fakta.
På det annen side:
Virkemidlet er brukt med interessevekkende og kunnskapstung nedtonethet.
Og understreker hele poenget med et dobbeltportrett av kunstparet:
Det nærmeste en film kan komme en sannhet, er en poetisk sannhet.
Som kan være den største sannhet av alle.
| 1
|
109798
|
Rølp og rør
Er du klar for rølpete jentevorspiel vil du helt klar finne flust av tåpelige, pinlige, vulgære og utagerende scener i denne filmen.
Det er høylytt masete, med en del muntre observasjoner innlagt, og med skyhøy «Oh My God!»-faktor.
Frekke bitcher er in i Hollywood.
Jo verre, jo bedre.
Sex, drugs & rock 'n' roll er ikke lenger forbeholdt gutta.
Amerikanerne elsker filmer som sentrerer rundt begivenheter som bryllup.
Storyen er som følger; tykk jente skal gifte seg, hennes tre sjokkerte venninner skal være brudepiker.
De representerer et bredt spekter av karakterer og klisjeer; kontrollfrik, dophue, «looser» for å nevne noe.
At de viser seg å være gode på bunn, er en del av den uramerikanske pakken.
Jentene med Kirsten Dunst i spissen trives åpenbart med å bruke skjærende stemmer i maskingeværtempo.
Ufine replikker kommer tett som hagl, og i perioder gremmes man av den overtydelige utageringen.
Mens andre ganger er det nettopp denne utageringen som faktisk gir filmen et anstrøk av herlig forviklingskomedie.
| 0
|
109799
|
FILM:Dropp Dredd
Finnes det noen mindre super superhelt enn Dredd, alias Judge Dredd?
Du vet, han som plaffer ned så vel kvinner som barn og jager tiggere før han blåser hodet av dem?
?
Altså, dette er bakgrunnnen: hele det nordamerikanske kontinentet er et forurenset helvete.
Folk bor som sild i tønne i enorme boligblokker og kriminaliteten herjer.
De eneste som stopper komplett anarki er dommerne, og de fungerer så vel utøvende som dømmende.
Jeg var lenge usikker på om det var en skuespiller som gestaltet ham denne gangen, der han brummer/hvisker seg gjennom den «post-apokalyptiske» møkkabyen gjemt bak hjelmen sin.
Men det skal han ha, han er en mester i å levere ufrivillig morsomme macho-onelinere og blodspruten serveres tredimensjonelt i sakte kino.
Dredd utgir seg ikke for å være noe annet enn en våt gutteromsdrøm laget av voksne mennesker som burde visst bedre.
Eksplosjoner, blodsprut i dystopia.
Dette har vi sett ørten ganger før, det virker som om filmskaperne simpelthen blåser i at 90- og 2000-tallet noen gang skjedde.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
109800
|
Brutal flukt
«Flukt» fungerer fint som ren «northern-action».
Når den forsøker på noe mer, går det kleinere.
Filmen utspiller seg på 1300-tallet, noen år etter Svartedauen.
Tenåringen Signe er på vei over vidda sammen med familien, da de blir overfalt av en røverbande.
Alle blir drept, bortsett fra Signe.
Hun havner i røverleiren - og legger ut på en flukt, sammen med den mye yngre Frigg.
«Flukt» er en hardbarket og rå film; det skal den være.
Det er mye fin og hardbarket energi, Ingrid Bolsø Berdal er en fæl og flott bandeleder, banden er effektivt sammensveiset, Isabel Andreasen er et opplagt filmtalent - flott og smålåtent utfylt av meget unge Milla Olin.
Foto står og løper som et skudd; vekslingen mellom den barske og dramatiske naturen på sørvestre deler av landet, opp mot Hardangervidda, er tatt ut i fullformat, billedmessig meget kompetent fulgt opp av den raske actionforflyttingen.
Vold og død er brutalt og realistisk tatt ut, uten å bli alt for utpenslet.
Slik sett:
En ytterst kompetent sjanger-film!
Men:
Noe skurrer.
Etter hvert er det adskillig som skurrer.
Action-sjangeren er alltid vanskelig å kombinere med følelser.
Ganske tidlig, særlig gjennom den pompøse musikken, får vi et varsel om at her skal vi få oseaner av emosjoner.
Det skjer imidlertid aldri; filmen forblir følelsesmessig flat, i nesten forunderlig grad.
Det skjer fordi det er vanskelig å plassere de fleste rollene i bevisstheten - og dermed identifisere seg med dem.
De to unge jentene er lettest å forstå, selvfølgelig.
Men selv Signe får det vanskelig, som plutselig omformes fra en lett uforklarlig sart blomst, til en handlekraftig hevnens gudinne etter rene «Alene hjemme»-oppskrift.
Dette er rett og slett en manusfeil.
Ja, jeg vet det er en moderne filmgreie å bruke tvil og ambivalens på karakterer for tiden; ingen skal liksom være bare onde eller bare gode.
Men når ambivalens går over i utydelighet og forvirring, bommer man!
| 0
|
109802
|
Singleanmeldelse:Rihannas nye «norske» låt
Coveret til Rihannas nye single kan trolig provosere noen.
Selve låten kommer definitivt ikke til å gjøre det.
«Diamonds»-coveret viser nemlig et sigarettpapir mellom Rihannas fingre, klar til å rulles.
Men det er selvfølgelig diamanter i papiret, ikke en slik type tobakk som stadig flere mistenker at Rihanna har fått sansen for...
Det er de norske Stargate-gutta som står bak låta, sammen med Sia og Benny Blanco, men om dette blir nordmennenes sjette nummer èn-hit i USA med Rihanna er et åpent spørsmål.
Til det mangler den blant annet et løft som man sitter og venter på gjennom hele låta, men som aldri kommer.
I stedet blir refrenget - som forsåvidt er klebrig nok - gjentatt til det irriterende og tildels monotone.
«Diamonds» er en relativt enkel komposisjon som bygges opp rundt det nevnte refrenget.
Etter pianoanslaget dukker det opp en rolig beat og synthstrykere som forsterker følelsen av at Rihanna og Stargate har ønsket å gjøre noe helt annet - noe varmere og mer voksent, kanskje.
Tekstmessig er vi nemlig også langt unna den pågående frekkheten og flørtingen fra foregående «Talk That Talk».
«Diamonds» og refrenget «shine bright like a diamond» har trolig fått sin lengtende, litt såre tone på grunn av Rihannas svært avholdte bestemor som døde i sommer.
Disse ordene brukte hun på Twitter etter at bestemoren gikk bort, og er trolig èn av årsakene til at Rihanna ønsker å presentere seg på en rolig og ettertenksom måte etter hennes bortgang, iallfall enn så lenge.
Men det fordreier ikke fakta her.
Og det er at trioen Stargate/Rihanna har vært bedre tidligere når de nærmer seg et ballade-landskap.
Forhåpentlig har ikke den voldsomme utgivelsesfrekvensen nå fått utslag i et mer anonymt materiale på resten av platen som kommer senere i år.
| 0
|
109803
|
Bokanmeldelse:Sprit og esprit
(Roman 297 sider.
Kr. 329,-.
Forlaget Oktober)
Tilslørt av alkohol, blodtåke og svarte familieflekker lever to godt voksne menn sine liv, med minner om et vennskap de for over tretti år siden trodde skulle vare evig.
Det er et par slitne og ensomme hjerter som banker i denne boken, der selv tap av livslyst og selvrespekt blir beskrevet på måter som gjør leseopplevelsen vakker.
Fortellingens magi ligger i at den fremstår som mer autentisk enn virkeligheten.
Historien om de to barndomsvennene Jim og Tommy, samt Tommys søster og et par andre bipersoner, skaper et veldig nærvær.
Mennene møtes tilfeldig på en bro nær Oslo etter over tretti år uten kontakt, og varsomt lirkes deler av deres historie-puslespill på plass.
Hva har skjedd med dem siden de skiltes utenfor et sykehus, den gang de knapt var voksne?
Hvilke minner har de mistet, hvilken sannhet er sann?
Hva skilte dem egentlig?
Vendepunktene er dramatiske, men aldri svulmende eller for høyrøstet fortalt.
Det finnes ingen fasit når Petterson tegner sine portretter, de to mennenes opplevelser er på samme tid svært situasjonsspesifikke og universelle.
Det som skjer på Lillestrøm, kunne skjedd i Kenya eller på Grønland.
Selv små bipersoner virker besjelet, fra den feite lensmannsbetjenten til en knapt synlig nabokone.
Man trenger ikke å ha tatt i en krafse for å kjenne det svi i nevene når denne forfatteren skildrer nattlig, hektisk umotivert grøftegraving.
Intensiteten i teksten blir forsterket ved et språk som er nesten taktilt, alle sanser må engasjeres når man leser.
I bruddstykker møter vi to familier som på hver sin måte sliter.
Barn blir forlatt både fysisk og psykisk, de voksne lever også ut både makt og avmakt.
Bygda og samfunnet blir til et grålig bakteppe, mens naturen og motorveien er et kjølig og befriende nøytralt tilfluktsrom.
Men i alt dette tråkige og tunge lyser selve språket, og danner en stjernehimmel over boken.
På mesterlig vis greier Petterson å holde nerve og fokus selv når fortellerstemmer, steder og tider skifter brått og overraskende.
Det er disse sømløse overgangene som hever skjebneskildringene opp fra papiret, selvsagt i kombinasjon med et stålsolid og elegant språk.
Få makter å smi konservativt bokmål så lekkert sammen med dialektord og ujålete dagligtale.
For ordens skyld:
Denne leser skulle gjerne revet ut de siste ti sidene og vært spart for overtydeligheten som rasper og riper litt der.
Likevel er dette en roman som gir ny glans og smak til de mest forslitte tematikker.
Sjelden glitrer det slik av en norsk sosialrealistisk oppvekstskildring om fyll, familievold, fattigdom, bygdedyr, savn og svik.
Det er også sjelden å se en så feiret forfatter våge den uhøytidelighet som kreves hvis man skal forholde seg til konkrete steder og fenomener de fleste voksne har assosiasjoner til.
For 1960/70-tallet gjenfinnes mellom disse permene, miljøskildringene er på samme tid tilbakelente og fulle av spiss symbolikk.
Forfatteren har en uforlignelig evne til å zoome inn den mest ubetydelige hverdagsdetalj, han forvandler for eksempel hovedpersonens problem med et skjortevalg til noe som smaker av eksistensialisme.
Og hele tiden, på hver side, lurer man virkelig på hvordan det skal gå med disse menneskene.
Man får lyst til å klappe Tommy og Jim på ryggen, og si at det er noen som bryr seg.
Men de ville nok bare nektet.
MAY GRETHE LERUM
VISSTE DU AT...
* Per Petterson (f. 1952) er oppvokst på Veitvet i Oslo, nå bosatt i Høland i Akershus.
Petterson er utdannet bibliotekar, har arbeidet i bokhandel, som oversetter og litteraturkritiker.
* Han debuterte med novellesamlingen Aske i munnen, sand i skoa i 1987, men er mest kjent for romanene
Ut og stjæle hester og Jeg forbanner tidens elv (2008).
For denne mottok Petterson Brageprisen, Kritikerprisen og Nordisk råds litteraturpris.
* Pettersons bøker utkommer på 49 språk, og han er blant de mest internasjonalt prisbelønnede nålevende norske forfattere.
| 1
|
109805
|
TV-ANMELDELSE:Glem Fraiser, gjør deg klar for «Boss»
Noen ganger skal det bare en introlåt til for at du skjønner at en TV-serie er bra.
Eller i dette tilfellet kan vi si genial.
«Boss» går på VOX søndager kl. 22.10 Dette har jeg ventet på en stund.
På en ny TV-serie som bare fanger meg og drar meg inn i et univers som jeg bare blir helt oppslukt av.
Og for et creepy og mørkt univers ...
«Boss» er en politisk dramaserie om Chicagos korrupte borgermester.
Han får det som regel som han vil - ved hjelp av tvilsomme metoder.
Og den som trodde at Kelsey Grammer, best kjent som radiopsykologen Frasier Crane, var en avdanket sitcom-skuespiller, tar grundig feil.
Det er nemlig han som spiller borgermester Tom Kane.
Han er med i omtrent hver eneste scene i serien, og han spiller like godt i hver eneste en av dem.
Utrolig nok ble han ikke nominert til Emmy for rollen, men han har derimot allerede hanket inn en Golden Globe.
De tre kvinnene i borgermesterens liv imponerer også med godt spill:
Kona (Connie Nielsen), datteren (Hannah Ware) og rådgiveren Kitty - spilt av Kathleen Robertson som produsenten til stort hell har hentet frem fra glemselen:
Hun spilte jo Clare i «Beverly Hills, 90210».
Alle disse kvinnerollene representerer noe helt nytt i en slik TV-serie-setting:
De er så sterke, dyktige, rå - og usedvanlig komplekse.
Her foregår det mye på underflaten.
Kameraføring, foto og regi må også trekkes frem.
Er ikke dette også befriende nytt?
Måten de lar handlingen utspille seg på - uten at det helt synkroniserer med den som snakker.
Eller at borgermaster Kane har munnen lukket, men du hører at han snakker.
Selveste Gus Van Sant har regien på den første episoden.
Regi, bilde og lyd blir virkemidler for å underbygge borgermesterens store hemmelighet:
I åpningsscenen får han nemlig den klare, men nådeløse beskjeden om at han lider av en uhelbredelig nevrologisk sykdom som gradvis vil ta knekken på intellekt, fysikk og alt som er.
Symptomene er allerede i gang.
Og det er som om disse virkemidlene gjør at seeren selv nærmest føler hvordan borgermester Kane og de tre kvinnene har det.
Man kommer definitivt innunder huden på karakterene.
Ja, jeg er betatt!
Eller besatt?
Bare gled deg til åpningsscenen.
Den er genial.
Og snart er du også inne i dette mørke og kyniske, men likevel vakre og stemningsfulle universet.
AV CAMILLA NORLI
| 1
|
109806
|
Single-anmeldelse:One Direction
Watch out, Justin!
LÅT: POP One Direction «Live While We're Young» (Simco/Sony Music)
Justin Bieber har for lengst fått konkurranse i kampen om verdens pikehjerter gjennom One Direction og nå tilspisses den ytterligere.
«Live While We're Young» inneholder alle de rette ingrediensene til å bli en ny monsterhit blant One Direction-fansen.
Den er særs oppstemt, fengende, frisk og allsangvennlig.
«Å-o-å-o-å-o»-refrenget er av den effektive idiottypen som du ikke får fjernet fra hjernebarken før et par dager etter at du koblet hodetelefonene fra ørene.
Sånn kalles en hit.
Svenske Carl Falk og Rami Yacoub har med andre ord gjort et plagsomt praktfullt pop-perfeksjonistisk stykke arbeid fra produsentstolene.
Åpningsriffet stjeler sløyt fra «Should I Stay
Or Should I Go» med The Clash og både melodilinje og produksjon er av det spretne, ungdommelige slaget, akkurat slik One Direction vil og skal fremstilles.
Et sprettent og ungdommelig uttrykk musikalsk er jo også midt i blinken for kjernefansen - la oss være litt gæerne og leve mens vi er unge - men låta vitterlig spruter av dette optimistiske budskapet på en troverdig måte, selv om ingen selvfølgelig kan bygge en hel karriere på å gjenta oppfordringer av slike leveregler i årevis.
Derfor bør også One Direction utvide repertoaret på dette området ganske snart, men foreløpig holder det i massevis.
Akkurat dèt er den digitale tidsalderen et bevis på; under et døgn etter at videoen til denne singlen ble lagt ut på YouTube torsdag kveld, hadde den drøyt 1,7 millioner visninger.
Skjønt - det er jo et stykke til antall visninger av guttas «What Makes You Beautiful» som for øvrig i sin tur rappet nådeløst åpningen av «Summer Nights» fra Grease.
Der står telleverket på utrolige 239 millioner.
Men de er på vei...
STEIN ØSTBØ
| 1
|
109807
|
CD-anmeldelse:No Doubt
No Doubt er tilbake.
Det var ikke nødvendig.
På omslaget til No Doubts tredje album, millionselgende «Tragic Kingdom» trykket bandet de fiffige punktlinjene «Bought and sold out in U.S.A.»
Tygg litt på den.
Californiakvartetten debuterte for 20 år siden, ble droppet av plateselskapet, men jobbet seg fram til å bli monstrøse i 1995.
Etter en pause der vokalist Gwen Stefani fant seg selv som soloartist med «Love Angel Music Baby» og etterpå rotet seg fullstendig bort som soloartist på «The Sweet Escape», har de funnet tilbake til hverandre.
Det vil si, tilbake og tilbake.
I motsetning til forrige utgivelse, helglansede «Rock Steady» (2001) som klarte kunststykket å være både skapunk-annerledes og dagradioformatert, er det lite og ingenting igjen av dette elleve år senere.
I stedet har de sauset sammen en nedleggingstruet fornøyelsespark av tullereggae, liksom-ska, tøysedisko og flust med sanger som har vært utsatt for grov omsorgssvikt.
Nevnte jeg den irriterende falske jamaica-aksenten?
Med unntak av det dancehalldinglende diploproduserte tittelsporet er det veldig lite som egentlig fester seg, selv om man leter og lytter i dagevis.
Slik skal ikke popmusikk være.
Sjangerkaoset lander etter hvert albumet på et slags tredjesortert støpt stykke popmusikk, som låter gammeldags, rotete og liksomhipt.
Og er for det meste, tross Gwen Stefanis visstnok personlige tekster, følelseskaldt fjas på en overfladisk utgivelse.
For om de tullet med sellout-begrepet i 1995, har de i 2012 ingenting annet å vise til enn nettopp det.
Hele utgivelsen bærer preg av å være et desperat forsøk på å ta tilbake et moment fra den tiden da popalbum fremdeles kunne tilpasses en ikke-nedlastbar hverdag, og kombinere det med Gwen Stefanis erfaring med popsingler fra den første delen av solokarrieren.
De presser og presser, men det gir ingen resultater.
BESTE LÅT:
«Push And Shove»
TOR MARTIN BØE
| 0
|
109808
|
CD-anmeldelse:Rival Sons
OK da, så høres Rival Sons fremdeles - og kanskje enda mer - ut som et Black Crowes uten syra som covrer Led Zeppelin.
Med sønnen til Robert Plant på vokal.
Men hva så?
Vi snakker tidløs retro-rock utført med kjærligheten, kløkten og finessen til dagens generasjon.
Produksjon à la The White Stripes hjelper på sluttresultatet - tørr, åpen og med flust av romklang som gir god plass spesielt til Scott Holidays sylskarpe gitarer og Jay Buchanans klassiske shouter-stemme.
Her får du både pustehull som «Jordan» og gjørmete tungrock-epos på åtte minutter («Manifest Destiny Part 1»).
I det hele tatt får du en skive som kan komme til å følge deg i årevis fremover.
BESTE LÅT:
«Keep On Swinging»
| 1
|
109811
|
CD-anmeldelse:Ian Hunter
Det har vært en fryd å følge Ian Hunters senere karriere.
ALBUM:
ROCK Ian Hunter «When I'm president» (Universal) Fyren er 73.
Det er to år eldre enn en av hans store helter, Bob Dylan.
Men Ian låter minst 40 år yngre.
Der forgjengeren fra 2009 bar visse alderdomstegn - ikke kvalitativt, men i den folkrockende musikken og teksttematikken - er «When I'm president» Hunters mest løsslupne, morsomme plate siden - åh, 1979.
Hunter har et av musikkens mest bankende hjerter, og er like god på bitre ballader som han er på alkoholdunstende feiringer av rocken selv.
«President» har begge deler, samt en skjerv poplåter jeg skal vedde på at Jeff Tweedy ønsker han hadde skrevet.
BESTE LÅT:
«Black Tears»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
109813
|
CD-anmeldelse:Mumford & Sons
Enkelte har for lengst avskrevet kvartetten som folkens Nickelback.
ALBUM: FOLKROCK Mumford & Sons «Babel» (V2/Universal)
Det er de på ingen måte, selv om teknikkene fint kan beskyldes for å være kommersialisert gjennomkokte.
Det kan man for så vidt si om folkrocksjangeren som sådan - en annen diskusjon.
Londonernes andre er heftigere, har mer høyrøstede refrenger og er sannsynligvis første gang en banjo høres ut som den må slippe til på en stadionscene.
Ikke akkurat nyskapende fra forgjengeren, men de lener seg mot forbrukerfakta av typen «enda mer av det du liker», der det er opp til en selv å vurdere om det er sunt at dét innebærer en dragning mot Arcade Fire.
BESTE LÅT:
«Below My Feet»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
109816
|
Alexandra Joner:«Come Inside Me»
(Universal)
Hvor er du, Alexandra?
Alexandra Joner fikk en platina-hit med Madcon-samarbeidet «Sunrise», en irriterende fengende sak der Joners repeterende refrengmessing gjorde at hun egentlig kom noe i bakgrunnen av Madcon.
Nå er hun alene, men sliter fremdeles med å presse sin egen personlighet frem i lydbildet.
Men hun bruker triksene i boken for hva de er verdt.
Låttittel med dobbel betydning er noe hennes amerikanske kolleger har flørtet med i lang tid allerede.
«Come Inside Me» skal imidlertid ikke tolkes på den vulgære måten, skal vi tro den uhyre flate teksten.
Uttrykksmessig legger hun seg på en Lady Gaga-linje - ikke helt uvanlig i disse tider, det heller - selv om Joner er enda nærmere fordums dance enn ladyen noen gang har vært.
Og dessverre - hun drukner for mye i produksjonsmessige detaljer.
Det betyr én av to ting - dette er et fullblods kommersielt produkt med brutal dreining mot et marked som ikke bryr seg om kunstneriske kvaliteter.
Eller enda verre - produksjonen er spritet opp for å dekke over nettopp en personlighet som ikke er helt utviklet.
«Stjernemateriale», har Stargates Mikkel S. Eriksen uttalt om Alexandra Joner.
Jo da, hun ser slik ut.
Men høres ikke slik ut ennå.
| 0
|
109818
|
CD-anmeldelse:Karpe Diem
Direkte hetsing har så og si helt veket for tildels sterke personlige refleksjoner på Karpe Diems nye plate.
CD: HIPHOP Karpe Diem «Kors på halsen, ti kniver i hjertet, mor og far i døden» (Petroleum Records/Sony Music)
Akkurat derfor håper jeg landets politisk interesserte høyreside setter seg ned med tekstheftet i hånden og ser hvordan man faktisk kan uttrykke både sinne og skuffelse på en konstruktiv «livet må gå videre»-måte.
Og hvor vanskelig det kan være for vestkantsvartinger å bli husholdsnavn i hele Norge.
Den eneste direkte hetsen på denne platen er den fra før omtalte oralsex-oppfordringen til FrPs Mette Hanekamhaug i «Toyota'n til Magdi», men den vendingen har Hanekamhaug både storsinnet og riktig for lengst sagt at hun ikke tar seg nær av.
Ferdig med det.
Karpe Diems nye skiller seg klart ut fra øvrige norske hiphop-utgivelser ved å være så personlig på så mange ulike områder.
Historiene tilhører voksne rappere rundt tredve, ikke festglade hiphop-tøffinger i en pubertet de sliter med å komme ut av.
Akkurat der blir teksten til «Støv» - samarbeidet med Kråkesølv - en personlig favoritt.
Der maner Karpe Diem frem ubehagelige bilder som du ser nådeløst klart for deg.
Dessuten har både Magdi og Chirag en herlig direkte og leken tilnærming til ordene - de ruller som søte Nonstop i munnhulen til gutta, men kan også ha den litt bitre og langvarige ettersmaken som i «Påfugl» (en klassiker, basta!).
Musikalsk spiller de også opp bredere enn noensinne.
De glemmer aldri hvor de kommer fra, og rapperne Chirag og Magdi får selvfølgelig stor plass.
Men samtidig har de aldri vært nærmere mainstream-pop.
Refrengene er klebende, arrangementene inviterende og stort sett myke.
Helheten trues aldri av alle de tematiske sprangene i uttrykk.
«Kors på halsen, ti kniver i hjertet, mor og far i døden» er et utmerket og viktig sosialt statement.
Iallfall er den så langt unna et partipolitisk program som det er mulig å komme.
Hvorfor?
Fordi det berører.
BESTE LÅT:
«Påfugl»
| 1
|
109819
|
Showpremiere:Ouverture med smell
Ingrid Bjørnov er i sannhet et showmessig Kinderegg; like eminent som standupkomiker, musiker og tekstforfatter.
PREMIERE: «2012 Ouverturen»
Av og med Ingrid Bjørnov STED:
Latter, Oslo REGI:
Ivar Tindberg BAND:
Javed Kurd, Rino Johannessen og Ole Petter Hansen Chylie
Eller stand up-musiker.
Jeg kan iallfall ikke komme på noen som er i nærheten av å kombinere komikk og musikk på samme mesterlige måte som Ingrid Bjørnov - da må vi i så fall tilbake til salige Victor Borge.
«2012 Overturen» handler om begynnelser - om store prosjekter som man gyver optimistisk løs på, men som utsettes helt til de er glemt.
Her nikket hele salen kollektivt gjenkjennende til Bjørnovs herlig selvironiske raljering over oss vanlige menneskers trang til å tro at døgnet har mer enn 24 timer.
Det handler like mye om ting vi har et nostalgisk og kjært forhold til, egentlig helt uviktige gjenstander som aldri vil bli brukt og som kun tar opp plass.
Men kaste det?
Aldri!
Utredningene om hennes «nostalgiske lagringssyndrom» er til tider hylende morsom.
Men showet dreier seg selvfølgelig også om musikk.
Ingrid Bjørnov har alltid hatt en overutviklet evne til å se akkordsammenhenger, gjerne mellom klassisk og kontemporær musikk, samtidig som hun plukker velkjente stykker fra begge genrer som publikum lett kjenner igjen.
I går imponerte hun stort med «ABBA-sonate i Grieg-moll», der hun slår fast at Sverige og Norges nasjonalkomponister
- Benny Andersson og Edvard Grieg - er én og samme person ...
Andre smått geniale numre er den ufullendte musikalen om Finn Schjøll og mordersneglene, samt fremvisningen av «eksemplaret slukkøret norsk ektemann».
Les: en helt vanlig tørst, norsk trebarnsfar på 17. mai.
Når toppkarakteren uteblir, er det fordi Bjørnov selv går litt i ball med teksten midtveis, strever med å huske ordene og mister litt fremdrift.
Men det kalles premierenerver og vil forsvinne.
Se Ingrid Bjørnov i høst - for en entertainer!
| 1
|
109821
|
Film:Enkelt og greit
En velmenende enkel og grei film om basale instinkter for et barn; ønske om en trygg familiesituasjon.
En barsk tatovør-onkel er alt Mai har av familie.
Sammen med onkelen foretar hun en reise på jakt etter familielykke.
En liten sirkusfamilie, en tiger inkludert, åpner for nye familiære horisonter.
Den drøyt 40 minutter lange filmen egner seg for de aller minste, laget på deres premisser som den er.
Utover det blir det enkle språket nokså ensformig.
| 0
|
109822
|
Film:Senior-terapi
Ekteskapet er hellig, og det er absolutt ingen vei utenom!
Det synes å være moralen i denne Hollywood-versjonen av «hvordan redde ekteskapet» etter fylte 60.
Etter 31 år under samme tak har de hete følelsene fullstendig forvitret mellom Kay og Arnold.
Ja, så ille har det blitt at Kay finner det for godt å søke «intensivrådgiving», heri inkludert grundig kartlegging av sexlivet - nå og da.
Arnold stritter iherdig imot, men blir med til slut.
«Puteøyeblikkene» står i kø på terapi-sofaen selvsagt.
Selv om forholdet skranter, gnistrer heldigvis samspillet mellom Streep (snill, men usikker «grå mus») og Lee Jones (gretten, desillusjonert rutinegubbe).
Man tør virkelig opp i salen sammen med Jones.
Regissøren tar virkelig sjanser når han drøyer ut scenene mellom de to og terapeut Carrell (usedvanlig lavmælt), nesten i kunstfilm-retning.
Helt i uvanlig i en film som denne, som ellers ikke klarer å skjule hvor nøye kalkulert den er for å blidgjøre målgruppen av middelaldrende par hvis ektepakt altså ikke er til for å brytes.
Aldri, uansett.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
109823
|
Film:Verbalt fossefall
Franske følelser utført i et høylytt verbalt fossefall er i utgangspunktet en anstrengende øvelse.
Her er det fremført av velopplagte skuespillere med godt grep om replikkene.
Dette familiære drama har flust av humor, ironiske sleivspark og vennskapelige stikk og skraper lett i velpolerte akademisk fasader.
Det kan minne om dramatiker Yasmina Rezas «Blodig alvor» uten at filmen når opp til samme treffsikre skarpe tone.
Til det blir det for mye prat.
| 0
|
109824
|
FILM:Nådeløst ubehag
Det dirrer av ubehag og uro i 90 minutter i Eva Sørhaugs upolerte blikk på livets nattsvarte side.
Med en gjennomført stemning av uro, resignasjon, aggresjon og brutale handlinger graver Sørhaug inn i ubehaget.
Dette handler ikke om menn som hater kvinner, men om menn som ikke håndterer en situasjon de har havnet i.
For noens vedkommende ender det med bruk av vold mot dem som står en aller nærmest.
I vårt hjemlige sosialdemokratiske lykkeland er statistikken på partnerdrap svært høy.
Gjennom tre ulike par-situasjoner kommer vi tett på ulike sider av den ubehagelige problemstillingen; den testosteronbefengte, paranoide aggresjonsrytter, den nyskilte ektemann med voksende raseri, og den sobre godt voksne mann som stillferdig planlegger sitt endelikt.
Tre typer som lett kunne blitt klisjéfylte menn med overfladisk handlingsmønster.
Når de ikke blir det, men tvert imot angår oss på en nesten invaderende brutal måte, så skyldes det troverdigheten i rollefigurene.
Aksel Hennie pulserer av rastløs energi uten å overdrive som paranoid voldsutøver.
Mads Ousdal er den tilsidesatte i et havarert ekteskap, små replikker og familiære hendelser trigger hans ulmende sinne og etter hvert fremstår han som en trykk-koker uten kontroll.
Bjørn Floberg leverer noe av det beste jeg har sett ham i på film.
Med øm, stillferdig besluttsomhet viser han oss en mann som tar med seg sin samboer ut av livet når nettopp livet blir for vanskelig å håndtere.
Bortsett fra kvinnen i Flobergs historie, er de to andre kvinnene med på å trigge sine menns handlinger.
Pia Tjeltas kroppsspråk og stigende irritasjon og sinne overfor eksmannen (Ousdal) utløser hans aggresjon.
Det smerter å se Kaia Varjord bastet og bundet i egen blodpøl med babyen to meter unna og gubben (Hennie) i voldelig aksjon.
De tre historiene presenteres direkte uten nevneverdig forklaringer.
Årsaken til handlingene er ikke like åpenbare i de tre tilfellene.
Enkelte scener får et stilistisk preg som virker litt tilgjort.
Men Sørhaug er god på detaljene, blikkene og replikkene; ørsmå skarpe reaksjoner som samlet viser hvorfor det kan gå så fryktelig galt.
Hun etterlater et ubehag og byr på nattsvarte erkjennelser, og serverer en sluttscene som starter som en rystelse og ender med en strime av håp.
| 1
|
109825
|
Film:Utmerket utfor
Vi blir ikke rent ned av sveitsiske filmer på kino her til lands.
«Min søster» har nådd gjennom nåløyet, og fortjener plassen; velformulert og engasjerende sosialrealisme som slekter en god del på nordligere europeiske størrelser som Dardenne-brødrene og Mike Leigh.
Settingen er imidlertid så langt fra asfaltjungel det er mulig å komme:
På et snobbete sveitsisk skiferiested sniker 12-åringen Simon seg rundt, forkledt som slalomkjører stjeler han alt hva han kommer over av svindyrt skiutstyr - samt klær, mat, og småpenger.
Han stjeler av nødvendighet, sier han, og selger videre til spottpriser «for å ha råd til mat og dopapir».
Han bor uten foreldre, alene med søsteren i en nitrist leilighet nederst i dalen, der hvor skiheisen starter.
Den fungerer som en i overkant tydelig, men effektiv markør som skiller «oss» fra dem - de som har fra dem som ikke har.
Regissør Meier er tydelig på lag med sistnevnte men er forsiktig med virkemidlene.
Hun gjør ingen kjempepoeng ut av de enorme klasseforskjellene, desto mer sårt og virkningsfullt blir det når hun lar Simon prøve å lyve seg oppover den sosiale rangstigen.
Omtrent midtveis tar historien en overraskende, interessant vending - som kaster nytt lys over 12-åringens kriminelle livsstil - og forholdet til søsteren.
Sterkt og usentimentalt fortalt, ta deg tid til denne litt utenfor de opptråkkede løyper.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
109826
|
Plateanmeldelse:Green Day - «¡Uno!»
Green Day tar et solid steg tilbake i sin egen fortid på første del av trilogien som avsluttes allerede tidlig i januar 2013.
Fire måneder er altså en langt kortere tidsperiode enn for eksempel snart trilogiaktuelle Kaizers Orchestra som har brukt nesten to år på sine tre plater.
Og ved første gjennomlytting kan det høres ut som om Billie Joe Armstrong, Trè Cool og Mike Dirnt har det alvorlig travelt med å bli ferdig.
Platen består nemlig av tolv kompakte pop-punklåter uten et eneste pustehull.
De er med andre ord tilbake i sporet fra sin aller største og første suksess, «Dookie» (1994) - bare enda nærmere popen - og langt unna sine to foregående konseptuelle rock-operetter «American Idiot» (2004) og «21st Century Breakdown» (2009).
Det høres i utgangspunktet både anmassende og slitsomt ut - ikke minst når uttrykket er ekstremt vitalt og energisk med brede gitarvegger, oppfinnsomme riff og hissige trommer - men allerede ved andre gjennomlytting åpner låtene seg og bretter ut et vell av detaljer rundt tregreps-rocken.
Melodilinjene er èn ting - Billie Joe Armstrong er en djevel til å skape catchy hooks.
En annen ting er alle de musikalske referansene som trioen boltrer seg i.
Her har de tydeligvis fått utløp for musikken som har inspirert dem gjennom en over tyve år lang karriere.
Det er for drøyt å nevne alle, men «Troublemaker» er for eksempel den beste The Hives-låten jeg har hørt på en stund, «Rusty James» er pur Teenage Fanclub-glede på dobbel hastighet, «Oh Love» leker med AC/DC-riff, «Kill The DJ» blander pop, pønk og ska som om The Clash har gjenoppstått, mens «Sweet 16» har en deilig nostalgisk sekstitallsfølelse over seg.
Green Day har etter hvert vokst seg til å bli et av verdens ledende arenaband uten å falle i hverken grinebiter- eller surrebøtte-fella.
Snarere tvert om, de makter faktisk fremdeles å fremvise en leken og sulten innstilling til sitt eget yrke.
Med forbehold om at jeg ennå ikke har hørt trilogiens to siste plater, er det også fascinerende å oppleve hvordan kreativiteten bobler over i en slik grad at det blir tre plater av det.
Sett i dette lyset beviser Green Day hva rock'n roll egentlig handler om, nemlig overskudd og moro.
(Platen er i butikkene mandag 24. september, men strømmes allerede nå på WiMP.
Album nummer to i trilogien, «¡Dos!» kommer 12. november, og treeren, «¡Trè!» kommer 11. januar 2013).
| 1
|
109828
|
Anmeldelse:«Doktor Proktor og det store gullrøveriet»
Mer lattermedisin fra Doktor Proktor
Jo Nesbø Barn 228 sider Kr.
299,- Aschehoug Doktor Proktor og gjengen sørger nok en gang for medisin mot humørmangel og utslitt leseglede.
Store og små kommer til å kose seg med denne fjerde boka, der til og med prompepulverets virkning når nye høyder.
Bulle har gått i dekning hos sin venn sør-trønderen, vår helt kan ikke vise seg for noen siden alle tror han løy om sin helterolle under måne-saken.
Men når selveste Kongen og hans to nynorsksnakkende agenter fra (Secret) Garden trenger hjelp for å redde landet, må alle selvsagt stille opp.
Ikke bare er landets gullbeholdning stjålet, nordmenn risikerer å bli fattigere enn «øst-østerrikere».
Det blir også livsviktig å hjelpe verdens kjedeligste engelske fotballag og dets enda kjedeligere trener Krillo til å score mål.
Og hvordan lurer man banditter i poker?
Joda, her får både små og store sitt.
Nesbøs univers er et godt reisemål for høstens høylesningsstunder, de sprelske karakterene leverer trofast sin blanding av svært ung og ganske så voksen humor.
Språket er som alltid lekende, effektivt og spisset med overraskende metaforer.
Nesbøs velkjente sleivspark til både leseren og seg selv skaper en humrende nærhet, denne gangen også skjeve anmelderglis, fordi forfatteren har helt rett når han antyder at skildringen av fotballkampen mot slutten er noe langdryg.
Men etter nesten 200 spenstige sider er slikt lett å tilgi.
MAY GRETHE LERUM
| 1
|
109832
|
Grizzly Bear:«Shields»
Besynderlig ufokusert.
I stedet for å følge opp grandiost vellykkede «Veckatimest», styrer New Yorks klareste røster sjøsykt bort fra seg selv.
Kvartettens styrke ligger i at hver stemme kan skape himmelsk harmoni og hvert instrument kan brukes som rytmebasis.
Selv om det er forståelig at dette ikke misbrukes, blir det her så strengt regulert at de få låtene som tar i nesten blir for gode i forhold til resten.
Sist svarte de på spørsmålet om hva Beach Boys hadde vært om Brian Wilson fikk angstanfall i Williamsburg i stedet for California.
Nå lager de bare middelmådig og uttværet eksperimentell pop for Forsøksgym.
BESTE LÅT:
«A Simple Answer»
TOR MARTIN BØE
| 0
|
109833
|
PINK:«The Truth About Love»
Forbannet løgn.
Fire år siden sist.
I musikkbransjen minst to generasjoner.
Pink har riktignok hatt virkelighetskjenning som pingvinstemme i «Happy Feet 2» og svinset ut noen «Greatest Hits» til julen 2010.
Men når man bedriver dagsfersk popmusikk er årets album for lite, for seint.
Forvirret av sin nye produsent prøver 33-åringen seg på Rihanna-liftoffs, schizofrene hat/elsk-ballader til ektemannen og sampler Modest Mouse.
Eminem og Lily Allen vil gjerne hjelpe, uten egentlig å bidra minneverdig.
Trist, for Alecia Beth Moore, som hun er døpt, er muligens blant de mer jordnære i radiopop-habitatet.
Men jordnær har aldri vært det samme som interessant.
BESTE LÅT:
«Beam Me Up»
TOR MARTIN BØE
| 0
|
109834
|
Carly Rae Jepsen:«Kiss»
Flott singel.
Fæl plate.
Her har man, på bakgrunn av 2012s herligste sommerhit, «Call Me Maybe», gått og håpet at Carly Rae Jepsen skulle evne å begå et debutalbum fullt av poplykke - like uimotståelig som singelen.
Det har hun ikke.
Bloggende popoholikere følte seg en smule snytt da det viste seg at Jepsen ikke var en ukysset tenåring à la Justin Bieber, men i stedet en 26 år gammel semi-kvinne som oppgir James Taylor og Van Halen som sentrale inspirasjonskilder.
Det er OK, selvsagt.
Det som ikke er OK er at produsentene konsekvent ikler henne alle Lolita-popens klammeste klisjeer.
Mangler bare cheerleaderskjørtet.
Det kommer vel i en av videoene.
BESTE LÅT:
«Call Me Maybe»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
109835
|
Nelly Furtado:«The Spirit Indestructible»
Tilbake i skauen.
Det var litt av en make-over da Timbaland transformerte hip hop-hippien Nelly Furtado til den frekke popsensasjonen hun var i 2006.
Men nå som klubbdagene er passé, vil den hun klemme på noen trær igjen.
Og vakler.
Spesielt med produksjonen signert Rodney «Darkchild» Jerkins - en fyr som la sine beste år bak seg før Y2k.
Furtados nasale stemme er litt søt, litt enerverende, og lyden treffer alt mellom oppløftende Miami bass-aktig primalpop, et forsøk på drum&bass, platt Disney-rock, og horribel MGP-disko.
Men det er likevel ikke helt håpløst.
Skogleken resulterer også i gøyale «Parking Lot» og Passion Pit-produserte «Circles».
Men hun må fikse kompasset sitt.
BESTE LÅT:
«Spirit Indestructible»
| 0
|
109836
|
Kari Bremnes:«Og så kom resten av livet»
Sterke sanger om livet.
Bremnes har alltid vært en melankoliens mester, med innlevende menneskeskildringer i blått.
Nå er uttrykket svartere, råere, men fortsatt med glimt og lys.
«E du nord» skildrer mørketiden i nord med metaforisk dybde, «På kanten av et liv» et destruktivt kjærlighetsforhold.
Andre sanger er hverdagsnære, som «Trist når du får tenkt dæ om» om et mor-datter forhold.
Lydhøre musikere, med pianist Bengt E. Hanssen og gitarist Hallgrim Bratberg i spissen, gir et sterkt og overbevisende musikalsk uttrykk, i spennet mellom drivende rockegroove og utstrakte klangflater.
En perle i Bremnes' allerede funklende produksjon.
BESTE LÅT:
«Like før dagen går ned»
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
109837
|
Kråkesølv:«Alle gode ting»
Borgerskapets utakknemlige sønner.
Ytre Saltenguttene har knapt bikket 25, men er allerede på vei til å bli en norsk popanstalt.
Slikt forplikter, men det virker som de har valgt å takke nei til opsjonen.
På kvartettens tredje er fønvindspopen fra deres Øystein Greniskrudde og Spellemann-vinnende andrealbum forkastet til fordel for samme bakgate som den inntagende, om noe vinglete debuten.
Samtidig har de musikalsk beveget seg nærmere Chicago-emoene i Karate enn søvndyssende Death Cab For Cutie.
Et fremragende utgangspunkt, spesielt om låtene blir dystrere og enda mer undrende eksistensielle.
Problemet er at dette mest av alt resulterer i innøvde sjangerøvelser, der man på forhånd kan gjette neste harmoniskifte og intensitetsløft.
Tekstene hjelper på ingen måte til, all den tid de monotont maskingeværleveres med utgåtte munnhell og andre dysfunksjonelle uttrykksformer, og ellers fortvilet viderefører bandsignaturen med nyspunnede metaforer og innkapslet samfunnskritikk.
Enkelte låter klamrer seg til selvrefererende metagrep der låt og låtskriver refererer direkte til seg selv, noe som mest av alt er en interessant idé som ikke fungerer i praksis.
«Hurra for deg»-referansen i albumtittelen er åpenbart sarkastisk ment - men den stiller et relevant spørsmål:
Si meg så, hva vil dere mere?
BESTE LÅT:
«I Limbo»
TOR MARTIN BØE
| 0
|
109838
|
Norsk-svensk homsesuksess
STOCKHOLM(VG)
Svensk-norsk samarbeid på høyeste nivå; Loa Falkman og Sven Nordin har funnet en tone sammen som sprudler av øm kjærlighet.
Premiere: Oscarsteatern.
«La Cage aux
Folles».
Av: Jerry Herman og Harvey Fierstein.
Regi:
Peter Dalle.
Med:
Loa Falkman, Sven Nordin, Per Andersson, Susanne Reuter, Joan Alderman, m.fl. Ærverdige Oscarsteatern i Stockholm satser på det musikalske overflødighetshornet «La Cage aux Folles» denne høsten.
Musikalen om transvestitten Albin og ektemannen Georges er spekket med smektende musikk og bittersøte glefs.
I bunnen dirrer en vemodsfylt streng.
Dette er blitt en sprudlende vifte med skeive fjør!
I tillegg til svenskenes folkekjære Loa Falkman, har teamet bak forestillingen hentet forsterkninger i Norge.
De har selvsagt forsynt seg av en de vet holder, både i rollen generelt, men også i rollen å takle et stockholmsk publikum.
Sven Nordin beviser at valget var rett.
De to erfarne herrene tar sine homser på alvor.
Det er ingen påtvungne overdrevne manerer i deres spill.
Falkman som transvestitten Albin er utsøkt i sitt valg av nyanser når han veksler mellom drama queen stjerna Zaza og når han er den vanlige Albin, Georges svært så feminine partner.
Falkman og Nordin leverer ekte vare i et rytmisk, musikalsk og godt timet samspill.
De er fulle av inderlig ømhet, og i enkeltscener er de rørende nydelige å oppleve.
Glitterfasaden er en scenografisk lekkerbisken, med velopplagte dansere og sangere.
Den outrerte homsedelen ivaretas med gnistrende energi av Per Andersson som Albins opp-passer.
Men det er kjærligheten som er fokuset i oppsetningen.
Rammefortellingen er enkel.
Georges har en sønn; et resultat av en tilfeldig heteroseksuell utskeielse.
Når sønnen vil gifte seg med datter av en politiker med høy moral og kjernefamilie på agendaen, er det duket for problemer.
En del av problematikken utøves som rene farsen, med tendens til overdrivelse.
Det spiller ingen vesentlig rolle for opplevelsen av forestillingen.
Om teksten ikke akkurat er dyptloddende, så er de menneskelige relasjoner mellom hovedpersonene følelsesmessig på et nivå som treffer publikum midt i hjerterota.
Dessuten er det deilig å la seg forføre av smektende musikk med visuell glamour attåt.
Det hele beseglet med et nydelig kyss av to herrer store deler av Stockholm ganske sikker vil heie på i høst.
BORGHILD MAALAND
Ærverdige Oscarsteatern i Stockholm satser på det musikalske overflødighetshornet «La Cage aux Folles» denne høsten.
Musikalen om transvestitten Albin og ektemannen Georges er spekket med smektende musikk og bittersøte glefs.
I bunnen dirrer en vemodsfylt streng.
Dette er blitt en sprudlende vifte med skeive fjør!
I tillegg til svenskenes folkekjære Loa Falkman, har teamet bak forestillingen hentet forsterkninger i Norge.
De har selvsagt forsynt seg av en de vet holder, både i rollen generelt, men også i rollen å takle et stockholmsk publikum.
Sven Nordin beviser at valget var rett.
De to erfarne herrene tar sine homser på alvor.
Det er ingen påtvungne overdrevne manerer i deres spill.
Falkman som transvestitten Albin er utsøkt i sitt valg av nyanser når han veksler mellom drama queen stjerna Zaza og når han er den vanlige Albin, Georges svært så feminine partner.
Falkman og Nordin leverer ekte vare i et rytmisk, musikalsk og godt timet samspill.
De er fulle av inderlig ømhet, og i enkeltscener er de rørende nydelige å oppleve.
Glitterfasaden er en scenografisk lekkerbisken, med velopplagte dansere og sangere.
Den outrerte homsedelen ivaretas med gnistrende energi av Per Andersson som Albins opp-passer.
Men det er kjærligheten som er fokuset i oppsetningen.
Rammefortellingen er enkel.
Georges har en sønn; et resultat av en tilfeldig heteroseksuell utskeielse.
Når sønnen vil gifte seg med datter av en politiker med høy moral og kjernefamilie på agendaen, er det duket for problemer.
En del av problematikken utøves som rene farsen, med tendens til overdrivelse.
Det spiller ingen vesentlig rolle for opplevelsen av forestillingen.
Om teksten ikke akkurat er dyptloddende, så er de menneskelige relasjoner mellom hovedpersonene følelsesmessig på et nivå som treffer publikum midt i hjerterota.
Dessuten er det deilig å la seg forføre av smektende musikk med visuell glamour attåt.
Det hele beseglet med et nydelig kyss av to herrer store deler av Stockholm ganske sikker vil heie på i høst.
BORGHILD MAALAND
«La Cage aux
Folles»
Av: Jerry Herman og Harvey Fierstein
Regi:
Peter Dalle
Scenografi:
Lehna Edwall
Koreografi:
Roine Söderlundh
Med: Loa Falkman, Sven Nordin, Per Andersson, Susanne Reuter, Joan Alderman m.fl.
| 1
|
109840
|
Film:Håndtegnet og skummelt fin
Dette er en utsøkt, «håndtegnet» animasjonafilm, en røff, men estetisk nytelse - som likevel er skikkelig skummel!
At den er laget på gammeldags animasjonsvis, betyr en helt annen stofflighet og et helt annet dynamisk mønster enn de glattpolerte dataanimasjonene vi gjerne får nå til dags.
Det betyr altså ikke at filmen er «finere».
Men den får et helt annet preg, noe som passer denne historien meget godt.
Det handler om Norman, en gutt med paranormale evner.
Det vil si:
Han ser de døde.
Det gjør nesten ingen andre, og Norman blir derfor, som alle andre «annerledes» små og store mennesker, utstøtt.
Men så viser det seg at denne byen har sin helt egne, skumle fortid, som står i ferd med å gjensøke den, noe bare Norman forstår.
Men når ingen vil høre på ham, er det duket for en skikkelig zombi-fest, nifs selv for voksne, men passelig sørpete henslengt og slett ikke uten en røff humor.
Dette er altså ingen barnefilm.
Men barn ned til åtte år - i følge med en ast hånd å holde i - klarer det fint; dette er en fin og vital forberedelse til senere sjokk i livet!
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.