id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
109841
|
Film:En storartet affære
Beryktet trekantdrama - briljant film.
Dødelige intriger, sex, sjalusi, makt og galskap!
Fyll, horeri og vold!
Ekstravagante hatter, kjoler, parykker og korsett.
Jo da, fans av kostymedramaer får 17. mai og julaften på en gang når filmversjonen av dansk histories mest beryktede trekantdrama har premiere.
Uhyggelig godt fortalt er det også, og man har med seg et fyrverkeri av et skandinavisk toppensemble til å gjennomføre oppgaven.
En raspende sensuell fortellerrøst - filmens «Askepott», den ufrivillige dronning Caroline Mathilde - tar oss 250 år tilbake i tid.
Uten at man noen gang får følelsen av å se noe tungt og forgangent historisk:
«En kongelig affære» er et drama som føles sprell levende og moderne.
Som 15-åring blir Caroline Mathilde giftet bort til den gale og uberegnelige kong Christian VII av Danmark.
Tre år senere, i 1769 entrer Johann Struensee historien.
Tyskeren som blir kongens livlege og nære venn - og som altså faller for kona hans og endevender så vel det politiske liv som det bak soveromsdørene på slottet.
Filmen vier romantikken og trekantdramaet mest tid, og går ikke like grundig inn i Struensees politiske ideer og revolusjonære gjennomføringskraft.
Konspirasjonene og renkespillet flettes inn i filmfortellingen på en måte som ikke kjennes påklistret, det politiske borer hele tiden inn i det private.
Historien er full av interessante bikarakterer - og det er imponerende hvordan regissøren klarer å gi alle tid og liv nok til at vi blir kjent med dem.
Jeg må nok en gang trekke frem svenske David Dencik, slu og kompromissløs som embetsmann Guldberg.
Valget av 47-årige Mads Mikkelsen til rollen som 32-årige Struensee har blitt kritisert i hjemlandet.
Jeg tviler likevel på om det finnes noen som kan matche Hollywood-stjernens utstråling og autoritet i en slik rolle, vi tror på ham som forfører på mer enn et plan.
Lengden, to og en halv time, vil nok skremme bort noen, og den noe omstendelige introduksjonen vi får av Struensee kunne nok vært trimmet ned litt.
Uansett, «En kongelig affære» er en uhyre vellaget og medrivende stykke film som kan anbefales langt utover sjanger-fantastenes rekker.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
109843
|
Konsertanmeldelse Jack White:Hvit gøy
En konsert med Jack White (37) er som et varietéshow i seg selv.
Jack White Sentrum Scene, Oslo Publikum:
Cirka 1800 (fullt) Aktuell CD: «Blunderbuss»
Rocken har i øyeblikket to store Willy Wonka-figurer.
Den ene er den utadvendte, noen ganger kokett hjertevarme Flaming Lips-frontmannen Wayne Coyne.
Den andre er den tidligere The White Stripes-føreren Jack White.
White kan virke streng, intens på grensen til det usunne.
Men han er leken nok til å ha bygd seg sin egen musikalske «sjokoladefabrikk» på utsiden av Nashville, og bruker dagene til lage haugevis av musikk, innlede festlige samarbeidsprosjekter og produsere utpreget ubrukelige ting som for eksempel tre tommer store vinylplater som ingen kan spille.
Selv skilsmissen hans for et par år siden, uansett hvor smertefull den sikkert var, fikk preg av å være en slags kreativ «performance».
Han tar med seg lekegrinden ut på turné.
Scenearbeiderne hans er kledd i dresser og hatter, som FBI-agenter i en film noir fra 1940-tallet.
De to store tingestene på hver side av scenetaket er ikke vifter, men lys.
Han reiser rundt med ikke ett, men to band - ett helt feminint, ett helt maskulint.
Det var det mannlige bandet - Los Buzzardos - vi fikk se i Oslo i går.
White behandlet dem som en levende organisme i konstant metamorfose, han «coachet» dem, så strengt på dem og klappet dem på ryggen.
De spilte formidabelt, ikke minst trommeslageren Daru Jones og «norgesvennen» Fats Kaplin på steelgitar og fiolin.
White byttet gitarer mellom nesten hvert eneste nummer, noen ganger mikrofon også, spilte piano, skippet statisk over scenen og utstrålte febril konsentrasjon.
Det var, fra åpningen med «Dead Leaves And The Dirty Ground» og til avslutningen med «Seven Nation Army», som å se et elektrisk vaudevilleshow, en type epileptisk prog-americana som tok opp i seg nesten alle amerikanske musikkformer.
Blues og hardrock, selvsagt, country (en fin versjon av Hank Williams' «You Know That I Know») og soul, folkemusikk og barneregler («We're Going To Be Friends»), psykedelia og gud-vet-hva.
The Raconteurs-låten «Steady As She Goes», illustrerte den elastiske bredden:
Den startet som powerpop, utviklet seg via et reggaeparti (med melodicasolo) og endte opp som en type gospel.
Mange av sangene fikk nye introer og etterspill, låtene ble bøyd og tøyd og strukket, tempiene ble halvert eller slakket, så økt eller doblet.
White var innpisker i sitt eget medisinshow, og søkte hele tiden etter enda mer musikk i sanger som er nokså fullstappede av ideer fra før.
Det kan bli mye.
Det blir mye.
Noen ganger er det å se Jack White på scenen som å være i en musikalsk tørketrommel.
Det er mulig å forstå hvorfor enkelte finner ham teatral og utmattende.
The White Stripes-konserten på Betong i Oslo i 2002 var av den nesten livsforandrende typen; som å oppleve rock'n'roll for første gang - én gang til.
Hadde jeg måttet velge mellom da og nå, hadde jeg nok fremdeles tatt tidsmaskinen til den.
Men du verden.
Sentrum Scene i går var dypt fabelaktig.
Rocken er muligens død.
Jack White insisterer i alle fall på å ha det mest mulig moro med de jordiske restene dens.
Ære være.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
109844
|
Bokanmeldelse:Ingvar Ambjørnsens «Natten drømmer om dagen»
Flukt og fanteri i et Telemark og Aust-Agder feriefolket sjelden ser.
Sune har holdt seg i ro lenge, men når sommeren går over i høst, skolene begynner og hytter stenges, da tar han bena fatt.
Stryker til skogs.
Sune er en av dem som behersker naturen bedre enn mennesker.
En vandrer.
Det er med andre ord en outsiderrolle med lange litterære tradisjoner, ikke minst i Norge, Ingvar Ambjørnsen griper fatt i denne gangen.
Og han gjør skikkelsen til sin.
Landskap i Telemark og Aust-Agder er bærende grunn i Sunes fortelling.
Han følger sin egen vei fra hytte til hytte.
Bryter seg inn eller leter frem nøkler gjemt på lure steder.
Sover i andre folks senger, drikker spriten deres, spiser hermetikken, forsyner seg med en regnjakke.
Tankene går lett til Terje Larsen, den notoriske "Vandreren" som herjet Hytte-Norge i flere tiår.
Men, Ambjørnsens vandrer er også noe ganske for seg selv, når han først tar seg inn på en hytte, hogger han gjerne ved eller maler en vegg i samme slengen.
Det er Sunes stemme som gir oss handlingen, og romanen veksler mellom nære naturbeskrivelser i Sunes enetaler fra skog og hav og mer dialogdrevne scener.
For ja, selv om Sune søker ensomheten, vikler han seg stadig inn i ymse forbindelser, tjenester og gjentjenester.
Og en natt kommer en ung kvinne gående ut av svarte skogen.
Vi trekkes inn i et nettverk av mc-folk, gamle hippier, fortapte idealister og andre sjeler som ikke er helt A4.
Flere av dem kunne utvilsomt fortjent en roman for seg selv.
Hendelsenes gang nærmer seg stadig noe som kan minne om et krimplot, men det som først og fremst trekker leseren videre er likevel Sune selv, hans ord.
Typisk nok lugger det litt de få ganger omverdenens stemmer trenger seg på, som om teksten får et litt påtvungent kommentarnivå.
Sune er ikke nødvendigvis tillitsvekkende som guide til sin egen historie.
Han kan være omtrentlig med detaljene, og der skogen beskrives med innlevelse, forblir bakgrunn, familie, hva han går fra, i skyggene.
Men stemmen hans er også forførende, om han er aldri så vrien, vil vi likevel gjerne følge med videre, høre mer.
| 1
|
109846
|
TV-ANMELDELSE:Litt for lite homser...
Nye «Homsepatruljen» blir nesten litt for streit.
Premiére på TV3 i kveld klokken 21.30.
I forkant av kveldens TV-comeback etter syv år, har de fem nye homsene selv sagt at de vil tone ned det litt skrullete over programmet og gjøre det mer maskulint.
Hvorfor?
Det er akkurat som om det er litt for lite sprut og gnist over den nye homsegjengen.
De er sikkert noen flotte menn, men i premieren får vi heller ingen ordentlig presentasjon av hver enkelt.
I stedet går homse-kaptein Per Sundnes rett på sak med introduksjon av patruljens første objekt Bendik (33).
Produksjonen bruker laaaang tid på å vise hans håpløse sider og familiemedlemmers beskrivelser og bekymringer.
Vi skjønner fort at denne fyren trenger et puff bak, de trenger ikke gå så i dybden:
Gode Bendik har sosial angst og tilbrakt litt vel mye tid foran datamaskinen inne i sin egen leilighet.
Han liker t-skjorter, trener ikke, har Cars-tapet på veggen og er glad i Pepsi Max og pølser.
All denne utbroderingen går utover selve «oppussingen» - som blir for stusselig.
Joda, Bendik får vært med personlig trener Tore på trening, han får farget øyenvipper, bryn og hår hos frisør Alex- og han får på seg en blazer over t-skjorten sammen med stylist Espen.
Men det blir altfor lite tips og råd - også til de som sitter hjemme i sofaen.
Vi får noen få tips, men de trekker faktisk programmet mer ned enn opp.
Det ser jo ut som TV-shop fra 80-tallet!
Innpakningen her er for dårlig!
Og hva skjer med at trenings-guru Tore Vik bare åpner kjøleskapet til Bendik og sier at han har byttet ut innholdet med mer sunn mat.
Ikke noe mer, liksom?
Vi vet jo at Tore Vik kan mye om kosthold og har mange tips på lur, her får vi ikke vite noen ting om hvordan Bendik skal endre vanene sine.
Den siste biten liker jeg godt.
Når «nye» Bendik står alene i sin «nye» leilighet (den oppussingsbiten fikk vi heller ikke sett mye til) og homsepatruljen forlater ham.
Det er et godt vendepunkt og TV-øyeblikk:
Nå skal han vise frem sitt nye jeg.
Det er dette øyeblikket som gjør at jeg også kommer til å sjekke ut neste ukes program - tross alt.
Det er et godt grep at homsene samles og ser avslutningen på TV mens de drikker champagne og kommenterer straightingens forvandling.
Her er det mer morsomme kommentarer og litt mer gnist.
Og hvordan klarer Per Sundnes seg som homsegeneral istedenfor GP-general?
Helt fint, det er faktisk ikke noe man tenker noe særlig over.
Av CAMILLA NORLI
| 0
|
109848
|
TV-anmeldelse:Kongen på humorhaugen
Intelligent.
Underfundig.
Ellevilt.
Hysterisk morsomt.
Det er stikkord for Espen Eckbos nye humor-serie «Asbjørn Brekke-show» som har premiere på TVNorge i kveld.
Det er bare å gi seg ende over.
Bedre start på TV-uken enn «Asbjørn Brekke-show» skal du lete lenge etter.
Espen Eckbos nye humorserie er rett og slett hysterisk morsomt.
Nesten til å le seg i hjel av.
Vi kjenner Asbjørn Brekke fra «Nissene på låven».
Abildsø-mannen i Espen Eckbos skikkelse er vel noe av det mer sosialt klumsete man kan tenke seg.
Men med eget show blir han likevel en suveren konge på haugen.
Tatt langt ut
Selv om Espen Eckbo ikke peker direkte på noen av helgens talkshow-helter på NRK1 og TV 2, trenger man ikke lete lenge for å finne kjente elementer tatt så langt ut som det er mulig uten at det blir feil.
Artikkelen fortsetter under bildet.
I løpet av knappe 25 minutter vikler «Asbjørn og Espen» kjendisgjestene inn i de mest elleville settinger.
Totalt uten hode og hale, men slett ikke blottet for snert og moro.
Han målbinder dem fullstendig og vi ler med dem og ikke av dem.
Dette er underfundig, tidvis stillfaren, men intelligent humor.
Alt ligger ikke helt oppe i dagen, samtidig som det ikke tar mange sekundene å oppdage poengene og da sitter de.
Asbjørns ukjente sønn?
Selvfølgelig har også Asbjørn Brekke sin egen utegående reporter.
Hadde vi ikke visst bedre og vært så ett hundre prosent sikre på at den gode Asbjørn slett ikke kan ha en ukjent sønn, har i hvert fall Espen Eckbo skapt en figur i Ove Hoff som har mye til felles med Asbjørn Brekke der han farter rundt.
Uten den minste bismak
Uten den minste bismak er «Asbjørn Brekke show» bare 25 minutter til lutter glede.
Og jeg gjør mer enn gjerne talkshow-vertens ord til mine egne:
«Det er heldigvis bare en uke til neste uke».
«Asbjørn Brekke-show» har premiere i kveld på TVNorge klokken 22.00.
| 1
|
109849
|
Robbies «norske» singel imponerer ikke
Robbie Williams' nye singel lener seg på en norsk DJ.
Men står ikke støtt av den grunn.
LÅT: POP Robbie Williams «Candy» (Universal) Det begynner å bli noen år - jeg tror vi kan si syv - siden en førstesingel fra et kommende Robbie Williams-album var en begivenhet i seg selv.
For alle med spesiell interesse for hvordan norske artister livnærer seg er det et poeng ved «Candy» at singelen er basert på en gammel låt av den velrenommerte DJ-en Todd Terje.
Nordmannen har høstet mye skryt internasjonalt for klubbkuttet «Inspector Norse» i sommer, og det er ikke utenkelig at det er dette som har satt Williams på sporet av Todd Terjes «Eurodans» - hvis melodilinje er ryggraden i Robbies comebackforsøk, ellers unnfanget med hjelp av Take That-kollega Gary Barlow.
Bla, bla.
Er låten noe bra?
Tja.
Det er en blåserdrevet og strykerdrapert discosang, fri for Williams' tidvise forsøk på å lage hits med «edge».
En «hei og hå»-låt som noe anstrengt jager gla'stemning.
Lettfordøyelig tøv som underholder mildt i tre minutter, for så å forlate bevisstheten for alltid.
Man forventer ikke mer enn passabelt poptjafs fra Robbie, og sånn sett kan vi si at «Candy» innfrir.
Samtidig er det en klart svakere låt enn «The Flood», sangen som åpnet Take That-albumet Williams deltok på for to år siden.
At han bet i det sure eplet og lot seg gjenforene med sine gamle kolleger sier nok mest om hvor langt nede han faktisk er som soloartist - og «Candy» er neppe rustet til å gi storkjeften poptronen tilbake.
Det er morsomt at den gir penger i kassen til en norsk DJ som til daglig opererer langt unna mainstreamsfæren.
Men som singel betraktet er den nok en bagatell fra Williams' kant.
| 0
|
109850
|
Test av Peugeot 508 RXH:Mer luksusfølelse
Følelsen av luksus er sterkere både når du ser på nye Peugeot 508 RXH og når du sitter inn i den meget velutstyrte bilen.
Dessverre blir det litt med følelsen.
Den ser langt bedre ut utvendig enn sin tyske konkurrent som ikke har endret seg nevneverdig på flere år.
Sittekomforten er upåklagelig og rundt førerplassen oser det av klasse og stil.
Det er når du kobler inn EMG-girkassen og begynner å kjøre at minusene gjør seg gjeldende.
Pent på papiret
For selv om den elektronisk styrte manuelle girkassen i bilen er blitt merkbart bedre enn i tidligere varianter, blir du dratt frem og tilbake i bilen for eksempel ved kraftig akselerasjon.
En elektromotor på 37 hestekrefter driver bakhjulene mens en vanlig dieselmotor på 163 hestekrefter hjelper forhjulene.
Dette gir et på papiret veldig pent forbruk men også på vanlig landeveiskjøring målte VG og NAF 0,53 liter per mil mot 0,59 liter på VW Passat Alltrack.
Dette er hvis du bruker kjøremodusen auto.
Stiller du derimot inn kjøremoduset i sport skjer girskiftene raskere og langt mer behagelig.
Da mister du imidlertid hele drivstoffordelen rimelig raskt.
Samtidig stjeler batteripakken og elektromotoren noe plass i bagasjerommet som ofte er svært viktig i denne klasse familiestasjonvogner.
Den gjør også at bilen blir mer enn 100 kilo tyngre enn konkurrenten.
På veien er 508 RXH et greit bekjentskap.
Kjøreegenskapene i større dumper er mer av det komfortable slaget med en svak duving mens skarpere kanter og slag merkes godt.
Den ellers godt utrustede bilen trenger ifølge leasingselskapet Autolease xenonlys, oppgradert interiør med skinn eller Alcantra samt metallic lakk for å holde verdifallet lavest mulig.
Etter kjørte 45000 kilometer eller etter tre år vil markedsprisen da være rundt 60 prosent av nybilprisen.
Her er våre vuderinger:
Førermiljø:
Meget god standard.
Gode standard seter, grei sikt, mindre støy enn i VW Passat Alltrack.
Kjøreegenskaper:
Helt greit.
Litt dårligere fremkommelighet enn konkurrenten, tyngre, ikke så lett å håndtere.
Plass:
Bra plass i baksetet, men langt mindre i bagasjen enn Passat Alltrack.
Dette er viktig i en stasjonsvogn.
Miljø:
Langt bedre enn alle konkurrenter, selv om blandet forbruksmåling viste 0,53 l/mil mot oppgitt forbruk på 0,41 l/mil.
Sikkerhet:
Fem av fem stjerner i EuroNCAP.
Test av standardutgaven vitner om en meget sikker bil
Å eie:
Gjennomsnittlig bra på verdifall.
Årlige driftskostnader de første tre årene ligger litt over snittet i klassen med 4600 kroner ifølge Autolease.
Pris:
En kostbar innstegspris på bilen, men du får masse av utstyr på kjøpet.
Design:
Pen både utvendig og innvendig.
LESER DU DENNE SAKEN PÅ MOBILEN?
HER FINNER DU FLERE BILNYHETER.
HER ER VG NETTS BILSIDE PÅ FACEBOOK - KLIKK LIKER, OG VI OPPDATERER DEG.
For under en halv million får du familiestasjonsvognen løftet i understellet og trekk på alle hjul.
VG og NAF har testet Volkswagen Alltrac og dieselhybriden Peugeot 508 RXH.
<br><br><a href="http://www.vg.no/bil-og-motor/artikkel.php?artid=10060830">Klikk her for å lese testen av VW Alltrack</a><br><a href="http://www.vg.no/bil-og-motor/artikkel.php?artid=10060828">Klikk her for å lese testen av Peugeot 508 RXH</a>
| 1
|
109851
|
Test av VW Passat Alltrack:Vinner på veien
VW Passat Alltrack føles ikke like ny som den faktisk er.
Samtidig leverer den jevnt over på alle andre punkter.
Det er noe solid og traust over den litt røffere og hevede varianten av Norges mest solgte stasjonsvogn.
Selv om bakkeklaringen er tre centimeter høyere enn en vanlig Passat med sine 16,5 centimeter er dette et godt kompromiss for vanlig kjøring mellom bilens tyngdepunkt og kjøreegenskapene.
Under vanlig kjøring og bruk registreres ikke noe merkbar forandring på kjøreegenskapene.
VW PASSAT ALLTRACK ER KJØRT I DUELL MOT PEUGEOT 508 RXH.
Passatens firehjulstrekk med navnet 4Motion er et mer gjennomprøvet firehjulssystem enn Peugeots system.
VG og NAF forsøkte i en litt uhøytidelig test å kjøre begge bilene i testen opp en krapp bakke med løs grus.
Her begynte 508 RXH i firehjulstrekkmodus ganske kjapt å spinne og ble stående et stykke opp i bakken.
Med offroadknappen i Passaten trykket inn styres alt fra bremser, gasspedalfølsomhet og giring (med DSG-kassen.)
Dette bragte Passaten rett opp den samme bakken.
Dessverre er ikke denne DSG kassen tilgjengelig på varianten med 140 hestekrefter, som etter vår mening er mer enn sterk nok for norske forhold.
Dessuten blir den 46000 kroner dyrere enn den med 170 hestekrefter VG kjørte.
Sistnevnte koster fra 489400 kroner eller omtrent det samme som Peugeot 508 RXH med 200 hestekrefter.
For minst mulig verdifall anbefaler leasingselskapet Autolease følgende ekstrautstyr: minimum xenonpakke, sportspakke, avtakbart hengerfeste og metallic lakk.
De anbefaler også adaptiv cruisekontroll med citystopfunksjon.
Da vil modellen ifølge dem holde seg langt bedre i pris i bruktmarkedet etter kjørte 45000 kilometer eller tre år.
Her er våre vurderinger:
Førermiljø:
Ryddig og oversiktlig, mangler tiltefunksjon på standardsete.
Kjøreegenskaper:
Kjører bedre både på landeveien og der du trenger litt mer offroadegenskaper.
Plass:
Noe dårligere bakseteplass, men langt større bagasjerom.
Miljø:
VG og NAFs testrunde ga et forbruk på 0.59l/mil.
Oppgitt forbruk på 0,58 l/mil
Sikkerhet:
Den ordinære VW Passat-utgaven har frem stjerner i EuroNCAP.
Ikke noe grunn til å tro at denne hevede varianten er noe dårligere.
Å eie:
Holder seg meget godt i verdi.
Årlige driftskostnader under snittet i segmentet med 2900 kroner i året i treårsperioden.
Pris:
Skulle hatt DSG på innstegsmodellen med 140 hestekrefter.
Ellers greit priset med litt mindre ekstrautstyr.
Design:
Enkel og greit både utvendig og innvendig
LESER DU DENNE SAKEN PÅ MOBILEN?
HER FINNER DU FLERE BILNYHETER.
HER ER VG NETTS BILSIDE PÅ FACEBOOK - KLIKK LIKER, OG VI OPPDATERER DEG.
For under en halv million får du familiestasjonsvognen løftet i understellet og trekk på alle hjul.
VG og NAF har testet Volkswagen Alltrac og dieselhybriden Peugeot 508 RXH.
<br><br><a href="http://www.vg.no/bil-og-motor/artikkel.php?artid=10060830">Klikk her for å lese testen av VW Alltrack</a><br><a href="http://www.vg.no/bil-og-motor/artikkel.php?artid=10060828">Klikk her for å lese testen av Peugeot 508 RXH</a>
| 1
|
109852
|
Bortekamp
Amatørene har «Idol».
Proffene har «Stjernekamp» - hvis de godtar å spille på bortebane.
«Stjernekamp» - NRK, lørdager
Snart ti år etter TV2s springbrett for syngeglad ungdom introduserer NRK et konsept som speiler virkeligheten for norske artister i 2012.
Et program hvor de får være artister, ja visst, men hvor de må gjøre noe annet enn det de er kjent for å være gode til.
Ti artister skal gjennom ti sjangre, man skal finne landets «ultimate entertainer», hvilket vil si artisten som er såpass karakterløs og samtidig kampdyktig at vedkommende kan beherske hummer og kanari like godt.
«Stjernekamp» er med andre ord «Idol» med proffer i stedet for amatører.
Det har en tidligere «Idol»-programleder, et par tidligere «Idol»-dommere og - jaggu - et par tidligere «Idol»-artister.
Spenningsmomentet fra «Idol» er imidlertid borte, for det er en vesensforskjell på å se et helt ubeskrevet blad klatre mot sine etterlengtede 15 i rampelyset, og på å se et knippe etablerte artister med behov for karriereløft ty til det lille statskanalen har å falby dem.
Man tar seg i å lure på vitsen med å se noen av våre mest lovende unge urbane artister kave i ukjent farvann; det er ingen overraskelse at reggaegutten Nico D og soulsirenen Sisi Sing virker lett fortapte i møte med musikalsjangeren.
Ikke er det morsomt heller.
Dommerpanelet fremstår som en overflødig heiagjeng.
Når Ole Evenrud ikke engang greier å refse Jenny Jensen for en avsindig radbrekking av «Mamma Mia», frarøver han programmet sjansen til å bli mer underholdende.
«Stjernekamp» ser i det minste veldig bra ut, og ledes sjarmerende av Kåre Magnus Berg.
Vi får håpe at de snubler over flere aha-opplevelser som Mariann Thomassens nydelig skjøre «Jesus Christ Superstar»-nummer i går; øyeblikk der en artist vokser på nytt territorium i stedet for bare å fremstå fremmedgjort.
| 0
|
109853
|
Høstutstillingen:Nerdrums fallitt, andres triumf
Odd Nerdrum er på Høstutstillingen for første gang på mange år.
Men det er ikke hans kunstverk som oppleves som det viktigste.
ANMELDELSE:
«Høstutstillingen 2012 - Statens 125. kunstutstilling»
Kunstnernes Hus, Oslo, 8/9 - 7/10
På forhånd var det sagt at mye ville dreie seg om 22. juli på årets utgave av Høstutstillingen.
Så også Nerdrums store maleri «No Witness».
Det viser en mordscene der to menn i lendekleder(!) er portrettert i det den ene skyter den ubevæpnede og forsvarsløse.
Parallellen til Utøya er åpenbar, men det er ingen ting ved fremstillingen som knytter det til det som skjedde 22. juli i fjor.
Tvert i mot, situasjonen er virkelighetsfjern, anatomien er mangelfull, og sammenhengen de to er plassert i gir ikke publikum anledning til å knytte sine følelser til bildet.
Motivet kan minne om Nerdrums «Mordet på Andreas Baader» fra 1978, men årets maleri er ikke halvparten så bra.
Da er det noe helt annet å se Sverre Mallings tette portrettegninger av terroristen.
De ble tegnet i rettsalen og trykket i Klassekampen, men det er mye bedre å se dem i virkeligheten.
De har en lavmælt og knudrete kvalitet som gir grunnlag for en åpen diskusjon om psyke og personlighet.
Det samme kan man tenke om årets sjokk, Tommy Olssons video «Exit Wound #2».
Han er invitert av årets jury, og viser en angstskapende BDSM -video.
Men mens sadomasochisme er i ferd med å bli stuerent, viser Tommy Olsson oss en variant der dominans og underkastelse er helt i grenselandet av hva som er tolererbart.
Da er det en helt annen inderlighet over Hans Georg Kohlers gruppeportrett av uskyldige menn som ble massakrert i en afghansk landsby.
Hans lavmælte fremstilling gir dem et ansikt og når gjennom med langt større kraft enn Nerdrums manierte fremstilling.
Årets høstutstilling har en lavmælt kvalitet med mange små verk og god montering.
Den tillater både sjarmerende og alvorlige verk å tre frem, som de lavmælte broderiene til Kristine Fornes.
Eller Aslak Gurholt Rønsens «Sinking Ship», som setter forlis av typen Titanic inn i en overraskende sammenheng.
Årets utgave er den 125. i rekken, og da er det naturlig å se seg tilbake.
Det gjøres blant annet med en montasje av Edvard Munchs fotografier, en installasjon som i all sin hyggelighet ikke kommer i nærheten av skandalen han skapte da han viste «Syk pike» på Høstutstillingen i 1886.
Det er noe halsstarrig over mange verk.
Christopher Nielsens installasjon er herlig burlesk, mens Barbro M. Tillers «Gjenstridig flora» er en overveldende dokumentasjon av alle de 88 «uønskede» planteartene hun har funnet i Nedre Møllenberggate i Trondheim.
Like i nærheten har Svein Flygari Johansen plassert et melkeglass på et bord som vibrerer hver gang et tog kjører over broen ved et London-galleri.
Det skjer ofte og i sann tid, og det er fascinerende å følge glassets vandring over bordet.
Det er i det hele tatt mye fint å se, og det er en stund siden Høstutstillingen var så bra.
Silje Elisabeth Hammer må få lov til å oppsummere kunstnernes situasjon:
På bunnen i en boks med glassplate som isolasjon mot omverdenen har hun skrevet med kritt:
«Self»:
Skjørt, utviskbart og med en ambisjon om internasjonalt gjennomslag.
Slik opplever mange kunstnernes situasjon i dag.
| 1
|
109855
|
Elephant9 with Reine Fiske:«Atlantis»
Koloss på funkføtter.
Norges mest atletiske, psykedeliske, mastodontgroovende jazzrock/prog/hardrock trio - vel, ved siden av Motorspycho da - nå også med den svenske gitaristen Reine Fiske (Dungen) med på laget.
Det låter fremdeles som en av Joe Zawinuls (Weather Report) mest brutale drømmer, eller som Miles Davis anno 1971, tilsatt fett hardrockorgel à la Keith Emerson eller Jon Lord.
Fiskes tilstedeværelse gjør dem et lite hakk mer melodiøse, enda litt mer brumlebass-funky.
Selv de improviserte strekkene føles stramme.
Det er musikk med en voldsomt kinetisk kraft.
Hele tiden på vei - og hele veien interessant.
BESTE LÅT:
«Atlantis»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
109856
|
Narum:«Sol og regn og ælt»
Trippel triumf.
Det hører til sjeldenhetene at noen makter å gi ut tre album helt først i karrieren som er like jevne og bra.
Søskentrioen i Narum har klart det.
«Sol og regn og ælt» fraviker nemlig ikke mye fra de to foregående platene, men Narum har funnet en elastisk form på sine lengtende, melankolske hverdagsviser som gjør at uttrykket deres aldri stivner.
Denne gangen utvider de smått forsiktig med bredere The Band- og Van Morrison-stemninger, uten at det jordnære utgangspunktet forlates, snarere tvert om.
Stemmen til Benedikte Narum Jenssen - Einas egen Nanci Griffith - vokser seg stadig varmere og varmere og skinner som vannet på Skjelbreia en solvarm sommerdag etter storebror Lars Christians skreddersydde sanger på dialekt.
Det er lov å gratulere med nok ei flott plate!
BESTE LÅT:
«Lyd i et gammalt piano»
| 1
|
109859
|
Gallows:«Gallows»
Mas, mas, mas.
For tre år siden ga Gallows ut dèt årets kanskje beste og mest rasende hardcore-album, «Grey Britain» (for en tittel!).
I 2012 er vokalist og ideolog Frank Carter borte og Gallows låter aller mest som et pop-band i forhold til nevnte plate.
Dårlig er det ikke, bare svært enerverende i sin rendyrking av turbonegerske oh-oh-oh-refrenger.
Energien er der og Wade Macneil er nær identisk Carter (dog uten dialekten) i stemme, men så er det disse refrengene som kontinuerlig skaper en følelse av kortpustede forsøk på å skjule svake låter bak et hemningsløst publikumsfrieri.
Det var slett ikke den veien jeg trodde Gallows skulle gå etter «Grey Britain».
Denne platen vil trolig favne bredere, men trofaste Gallows-fans vil nok riste på hodet.
BESTE LÅT:
«Depravers»
| 0
|
109860
|
Askil Holm:«Ei ny tid»
Han var bedre på engelsk, gitt.
Holms forrige album var et syvmilssteg for ham, en habil countrrockplate med input fra Martin Hagfors.
Den fikk ufortjent dårlig kritikk og ble en flopp, noe som har fått den forhenværende «nye gitarkameraten» til å ta en manøver han er glad i:
Å vende kappen etter vinden.
Og konsensus i Musikk-Norge 2012 er at alt skal være så mye bedre på norsk.
Ergo har vi her hans første album på morsmålet, noe som i namsosguttens tilfelle betyr et forsøk på vaskekte trønderrock.
Det fungerer på et Åge-refererende karsk-anthem som «Ingen fest uten skinnvest», men albumet er dominert av intimtyranniserende semiballader med ulidelig lyrikk («Tenk at nå så lite/Kan værra så stort») medforfattet av Jon Niklas Rønning, komiker på mer ufrivillig vis her.
BESTE LÅT:
«Starten på slutten»
| 0
|
109861
|
The XX:«Coexist»
The ZZ.
Londonkvartetten debuterte med et stillegående, noe kategoriplagiert, men gjennomgående nydelig lydspor til løvets farvel med trærne for tre år siden.
Suksessen, som kanskje ikke var helt forventet, besvangret blant annet beatmaker Jamie XX med det nærmeste man kan komme en superstjernetittel i hans sjanger, og krympet bandet til en trio.
Det skulle ikke ha så mye å si, de kreative musklene er de som ble igjen, right?
Jo da - å tillegge gitarist Baria Quershi komposisjonell definisjonsmakt ville være en overdrivelse.
Men det er, like fullt, noe trist - og ikke trist som i melankolsk - ved «Coexist».
Fra den åpner med prydminimalistiske «Angels», nesten bå-ret alene av Romy Madley-Crofts stemme, og ender i den tomme «Our Song», er musikken deres trivelig, nydelig og andre tomme adjektiv som ender på «ig» - med unntak av modig.
The XX i 2012 går i ring i sitt eget stillestående føleri.
Beaten betones noen steder sterkere, noen ganger nesten dubstepsk i sine store øde landskap.
Men trioen prøver ikke å skrive nye låter.
På sitt beste skriver de sanger så skjøre og vare at du nesten ikke tør å skru opp volumet, i frykt for å knuse dem.
På det verste bedriver de musikalsk følelses-snuff.
Men gjennomgående er de repetative, klonede og en tommere versjon av seg selv.
Hva som skjedde?
De ble åpenbart så opptatt av å gjenta egen suksess, at de glemte at mangelen på suksess var det som motiverte dem fra starten av.
Slikt kan skje de beste.
Men nå er ikke The XX lenger blant dem.
BESTE LÅT:
«Tides»
TOR MARTIN BØE
| 0
|
109864
|
Showpremiere:Tyll og tøys
Paljetter og plattheter.
Neon og nonsens.
Levde liv og lange legger - that's Showgirls!
Premiere:
Showgirls Sted: Chat Noir, Oslo Med:
Elisabeth Andreassen, Guri Schanke, Marian Aas Hansen og Hilde Lyrån Dansere:
Bjørn Wettre Holthe, Kjetil Tefke, Samuel Brandt og Urban Haglund Regi:
Johan Osuldsen
I sannhet må det sies at det ble vanskelig å finne showets personlighet under «Showgirls»-premieren i går kveld.
Midt i et fyrverkeri av lys, lyd og fargerike kostymer flagret følelsene flyktig forbi som sommerfugler.
I det ene øyeblikket var damene dødsens alvorlige, sentimentalt suttende på eimen fra fordums tider - i det neste demonstrerte Bettan brautende buskis av typen underbuksehumor, før de førte oss tilbake til elegante og pikante Pigalle-stemninger med burlesk danseteater.
Sprangene - eller krumspringene - er brå.
Et sted inni dette sanseangrepet skimtet vi glimt av Elisabeth, Guri, Marian og Hilde.
De kom ut i paljettkjoler til Lady Gagas «Born This Way», noe de aldri burde ha gjort om de ikke skrur opp mikrofonlyden under neste forestilling eller blir like frekke som senere i showet.
Litt for mye går forresten på engelsk, hvilket burde være unødvendig i et år da erkenorske Chat Noir fyller hundre år.
«Showgirls» har blitt en påkostet, men fryktelig ujevn og tidvis forvirrende affære.
Ett eksempel:
Når Marian kommer ut i vindtett tøy og fallskjerm på «71 grader nord» forventer vi i denne settingen et muntert nummer.
Vi får det stikk motsatte.
Hva Marian og hennes egen ektemann for øvrig finner på i «Bye Bye Blackbird» tør jeg ikke engang prøve å beskrive
- Marian tar heldigvis grusomt igjen i en flott versjon av Joni Mitchells «Both Sides Now».
Prinsesse-nummeret har veldig gode anslag, men er for langt.
Guri forsøker forgjeves å gjøre gull av «Kunstpause», et nummer som knapt ville fått plass i en skolerevy.
Og danserne burde aldri slippe til bak mikrofonen - de bør snakke med beina, det er derfor de er dansere.
Imidlertid bidrar danserne sterkt til kveldens store nummer, Hilde Lyråns «Singletango» - en så fenomenalt fyrig og halsbrekkende tango-oppvisning, faktisk en koreografert orgasme, at publikum sitter med hjertet i halsen og svarer med stående applaus når Hilde kommer helskinnet fra behandlingen av danserne.
En klassiker!
Likevel slår det meg at damene er bedre i stand up enn i show, iallfall før forestillingen er enda nøyere innstudert og justert.
Den herlig selvironiske og lett mobbende tonen (stort sett om alder) mellom sangene utgjør en balanse som «Showgirls» trenger og som bringer blodet tilbake i et show som stilistisk er en nytelse, men som sjelden har dybde.
Hver for seg har Marian, Guri, Elisabeth og Hilde heldigvis mye å spille på, de har åpenbart valgt sine egne tema for kvelden, men når alle er på scenen samtidig slås autopiloten på.
Koreografien er derimot utsøkt og Cårejånni Enderuds kostymer er fantastiske.
Liker du damene og har sansen for visuelt ekstravagant showbiz, kan du med andre ord trygt se også årets utgave av «Showgirls».
Selv om den kunne ha vært enda bedre.
| 0
|
109865
|
TV-premiere:Tårevått - men også litt usmakelig
Det er noe som ikke føles helt bra i denne realityserien der norske millionærer føler seg bedre ved å donere litt av sin formue til veldedige organisasjoner.
TVNorge satser altså på en norsk versjon av «Secret Millionaire» - der en hemmelig millionær lever en uke sammen med frivillige ildsjeler - og til slutt avslører sin identitet og deler ut sjekker.
Er det lov å si at jeg får litt vond smak i munnen av dette konseptet?
For vi møter noen flotte og sympatiske millionærer.
Vi møter mange hjertevarme, oppofrende og fantastiske frivillige som daglig jobber for at folk som trenger det får mat, tak over hodet og noen å snakke med.
Men programmet bygger opp under forskjellen på fattig og rik - og forestillingen om at de rike veldig gjerne vil hjelpe de fattige.
Det sier ikke noe om mekanismene bak disse forskjellene.
Her får en riking boltre seg i beste sendetid på TV - og det vil gå opp noen lys for millionærene underveis:
Tenk, det er noen som lever slik i Norge.
Tenk, så bra jeg egentlig har det.
Tenk, det finnes folk som ofrer seg totalt for andre.
Og til slutt kommer renselsen:
Jeg er ikke den dere tror, jeg har det faktisk bedre enn de fleste nordmenn - men jeg vil gjerne gi deg en sjekk på 50.000.
Jeg innrømmer lett at det kom tårer og klump i halsen.
Så da må det jo være god TV?
Ikke nødvendigvis - når den vonde smaken i munnen kommer på nøyaktig samme tidspunkt som tårene.
Jeg beklager overfor den sympatiske rikingen Einar Øgrey Brandsdal (37) som åpner opp og forteller om sin spillavhengighet som førte til selvmordsforsøk.
Nå er han en suksessrik gründer som har tjent en formue på netthandel.
Han er virkelig en fin fyr - og han har sikkert måtte la seg overtale for å være med i programserien.
Men jeg kan ikke for at jeg tenker:
Kan ikke disse millionærene donere penger til frivillige organisasjoner på en annen måte, ja, mer i det skjulte?
Alle de frivillige i Trondheim rører ved meg.
De gjør en formidabel innsats.
Den uføretrygdede mannen som får en sjekk til å kjøpe seg møbler, treffer også TV-seeren med sin åpenhet.
Men jeg vil ikke si som rikingen: at det var noe vakkert over øyeblikket der han får gaven.
For det er ikke noe vakkert over dette.
Av CAMILLA NORLI
| 0
|
109868
|
FILM:Tilbake til videobloggen, jenter!
Hvorfor skal du se en helaftens spillefilm med to av de mest utspjåka karakterene fra en av de siste årenes komediesuksesser på TV?
Produktet som nå foreligger klarer på ingen måte å gi et tilfredsstillende svar; «Tina og Bettina - The Movie» er uten snert og overraskelser, og skylder hjertevarme.
Langfilmen fremstår som en uttværet sketsj, hvor høydepunktene som finnes allerede er sett i traileren - og hørt i Madcons ultrafengende promohit.
Plotet - når det ikke avbrytes av kleine musikalnumre som sikkert hadde funket torsdag kveld - er slik:
De overflatiske 15-åringene Tina og Bettina fra Smestad deler folk inn etter «labels»; kule, nørder og «hooorer».
De styrer dessuten elevrådet med jernhånd.
Kraftig utfordret blir de når vakre Synnøve Risnes blir presentert på første skoledag.
Hun sier hun kommer fra naboskolen Midtstuen, og blir med alle midler forsøkt utstøtt, anført av kompromissløse Tina, med en litt nølende Bettina ved sin side.
På vei mot årets høstens store begivenhet - og filmens finale - Halloween-festen, presenteres vi for arketyper, gjenkjennelige fra amerikanske high-school-filmer, splashet utover lerreret med kjempepensel.
Jada, jeg vet det er meningen, problemet er bare at man simpelthen ikke ler.
Det fleipes selvsagt med vestkant-klisjeer og fordommer.
Enkelte oneliners er morsomme, som når Trygve Hegnar presenteres som lærer for årets valgfag: hedgefond-forvaltning.
Men gode Trond Kirkvaag, alias Jacob Winche-Lanche fra Montebello gjorde dette langt smartere på TV for femten år siden.
Det er kanskje dumt av meg, men jeg hadde faktisk et lite håp om en eller annen tvist, et lite innblikk bak fasaden som kunne utfordret eller utviklet karakterene.
Men nei, alt fjases bort og faller grunt til jorden.
Vest er vest og øst er fremdeles øst, og Tina og Bettina får bare fortsette videobloggingen til flere enn blodfansen forstår.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
109870
|
Konsertanmeldelse The Killers:- INGEN KILLER
The Killers er det perfekte festivalbandet.
Men det var jo ikke der de var i går.
Konsert: The Killers Sted:
P3Sessions, Sentrum Scene i Oslo Publikum:
Ca 1300 Aktuell:
«Battle Born» kommer om to uker
Siden jeg så Las Vegas-gjengen sist på en liten scene i Norge - på Rockefeller i 2009 - har The Killers vokst seg til det fullblods arenabandet som de viste spirene til den gangen.
Det betyr litt for mange endringer som dessverre ikke kan reverseres når de plutselig dukker opp på en liten klubb igjen etter flere år på arenaer.
Først og fremst lyden.
Som fremdeles er tilpasset nettopp en arena.
Deretter publikumsfrieriet, ikke fra hovedmann Brandon Flowers, men fra bandet som helhet.
Hvilket medfører - blant annet - at «Human» helt mister sin opprinnelige ynde og blir et brautende allsangnummer, at «All These Things That I've Done» hales ut i det uendelige og at hverken band eller publikum noen gang helt finner hverandre i avslutningsnummeret, deres jublende signaturlåt «When You Were Young».
Da har jeg ikke engang vært innom Dave Keunings voksende The Edge-kompleks.
Og hvorfor skjer det?
Jo, fordi gitartrillene fungerer perfekt utover et stadion, men ikke så godt mellom veggene på Sentrum Scene.
Om opplevelsen ikke var den beste musikalsk, ble det iallfall en festaften for fansen.
De fikk hele hitrekka, inkludert «Runaways» innledningsvis - førstesinglen fra kommende «Battle Born», fulgt av «Somebody Told Me» som ble et tidlig høydepunkt før megalomanien banket på døren.
Et U2 som forsøker å spille Springsteen-låter, som en vittig tunge sa underveis.
En treffende beskrivelse, for er det noe The Killers er gode til, er det å matche sine egne inspirasjonskilder som U2 og Joy Division med Springsteens arenavennlige og grandiose rock-stemninger.
Derfor ses vi helst på et litt større lokale neste gang, The Killers!
| 0
|
109871
|
TV-anmeldelse:Boligjakt uten særpreg
Boligmarkedet koker og er brennhett.
Men det spørs om det blir budkamp om Boligjakten som har premiere på TV3 ikveld.
«Boligjakten»
Norsk serie i ti deler, TV3 Premiere ikveld 21.30 Programledere:
Siri Graf Stenberg og Hans Christian Espenes
Ikke slik å forstå at programmet er i dårlig forfatning og har stort og påtrengende behov for oppgradering.
Men særpreget mangler.
Det som skal få dette objektet til å skille seg ut i mengden, er ikke tilstede.
Sympatiske og lette å like
TV3 skal ha ros for at de ikke har valgt en av de faste programlederne, men i stedet lett og funnet to eiendomsmeglere som har god fagkunnskap og som samtidig fungerer godt på TV.
Uten at de blir mer megler enn programleder.
Siri Graf Stenberg og Hans Christian Espenes er sympatiske og lette å like.
Men det kan selvfølgelig ha noe med å gjøre at de faktisk har byttet side og taler kjøpernes sak.
Jeg føler at jeg er middels godt oppdatert på hva man skal se etter, være oppmerksom på når man går på boligjakt.
Rett og gal budgiving, hvordan få mest mulig, ut av minst mulig.
En hver avis med respekt for seg selv, bruker minst et par sider i uken på tips om både hva man som kjøper skal se etter, hva man som selger bør legge vekt på.
Det er jo akkurat det samme Boligjakten handler om også, godt pakket inn i masse småprat om masse annet.
Unge mennesker på jakt etter bolig, ikke veldig hippe og kule og som sådan kanskje noe lettere å identifisere seg med for folk flest.
Jessheim og Østfold
Hus på Jessheim, småbruk i Østfold.
Man får i hvert fall en viss peiling på mulighetene:
Godt å se at ikke alt fokus er på små og dyre leiligheheter i Oslo.
Blir ikke hekta
Men jeg kan ikke si at jeg blir hekta på dette, kanskje er markedet stort nok til respektable seertall.
For målgruppen synes noe begrenset og nytteverdien virker noe større enn underholdningsverdien.
Samtidig er det noe folk flest blir lei av, så er det å gå på visninger.
60 visninger på 10 uker
Her har TV3 lagt opp til seks visninger i uken - og med en serie på ti programmer, blir det 60 visninger i løpet av høsten.
Her er det en viss fare for at seerne kan gå lei.
Materialtretthet, for å holde seg til terminologien.
| 0
|
109872
|
Anmeldelse av Dylan:Uperfekt storm
Bob Dylan (71) lager ikke feilfrie mesterverk, verken da eller nå.
Så alle skal være fornøyde med at «Tempest» er en bortimot «perfekt storm».
Bob Dylan «Tempest» (Columbia/Sony) «Hypen» forut for det 35. studioalbumet hans har vært ualminnelig intens, selv til Bob Dylan å være.
Hofforganene Rolling Stone, Uncut og Mojo har allerede rullet ut de aller høyeste karakterene.
Langt fremskredne Dylan-fanatikere har det med å være tiltrukket av det apokalyptiske i kunsten hans, og «Tempest», har vi fått vite, er full av - som han synger - «every kind of sorrow»:
Et ménage à trois-blodbad i den dirrende, refrengribbede «Tin Angel».
Forliset til det satiremagasinet The Onion kalte «verdens største metafor» - skipet Titanic - i tittelkuttet.
Raseriet mot Wall Street i «Early Roman Kings», «Scarlet Town» og «Pay In Blood».
Dylan selv har uttalt at han ønsket å lage et «religiøst album», men at han ikke fikk det til.
Men den gammeltestamentlige moralismen har han jammen fortsatt kontroll på.
«Tempest» er et godt Dylan-album.
Det dyrker mystikken og døden Dylan finner i folk- og bluesmusikken, men sukrer pillen med et par eksempler på de arkaiske musikkformene - «parlour songs», Tin Pan Alley, musikk fra før 2. verdenskrig - som han for alvor begynte å kjæle med på «Love And Theft» (2001).
«Soon After Midnight», for eksempel, både fråtser i klisjeer («Charlotte»/«harlot»/«scarlet»), samtidig som den frydefullt etablerer nye:
«I'm searching for phrases to sing your praises».
Dylan skriver ikke lenger «metafysisk» poesi.
Men han er en djevel på vittige kupletter og gode, gammeldagse rim.
Den nesten kvarterlange sjømannshantyen om Titanic byr på fine tekstlinjer, det skulle bare mangle, men melodien burde unnet seg et refreng eller et mellomparti.
Sangen til John Lennon, «Roll On, John», er bevegende på en gammel-mann-skriver-sang-til-en-mann-som-burde-vært-en-gammel-mann måte, men teksten er sjokkerende klønete («your bones are weary»?
Lennon var bare 40 da han døde).
Jeg tipper den, som «Lenny Bruce» (1982), er delvis improvisert.
Lyden er fenomenal
- Dylans vokal er så sentral i lydbildet at det føles som om man er inne i munnen hans.
Jeg tror det er et album som kommer til å stå seg godt - ja, vokse - over tid, slik alle de senere albumene hans, med unntak av skjødesløse «Together Through Life» (2009), har gjort.
«Tempest» er ikke perfekt, nei.
Men tre-fire absolutte fulltreffere er jammen ikke noe å kimse av.
Neste gang vil vi ha det «religiøse» albumet.
BESTE LÅT:
«Long And Wasted Years»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
109873
|
TV-anmeldelse «Forbindelser»:Treffende intimtyranni
«Forbindelser» trer seg over skrevs netthinnen din og pumper ut puteøyeblikk i en fryktløs videreføring av selvblotting på sosiale medier.
Synes du overdeling på Facebook er kleint, kan du styre unna «Forbindelser».
Men er du blant dem som verdsetter god, gammeldags grafsing i andres privatliv, er det bare å finne fram popkornet.
Konseptet følger fem norske jenter/damer i alderen 15 til 47 år.
Foruten alder spenner de også fra Synne (21) som er så ekstremforelska at det nesten gjør vondt å se på, til overflatekyniske Suzanne (30) som aldri har hatt kjæreste.
De henvender seg til kameraet som en slags videodagbok, i tillegg til noe filmingassistanse.
Og det tar ikke mange minuttene før vi har vært innom nesegrus forelskelse, one night-stands og bryster som siger.
Vi er med på en slags levende Instagram «behind the scenes».
Personlig og utleverende
Det er mye triviell hverdagssutring og bekymring for vekt og hvilken vinkel man er vakrest fra, men også større temaer som hva man gjør når foreldre blir syke eller borte, hvordan man finner ut hvem man selv er, og selvfølgelig søken etter kjærlighet.
«Forbindelser» byr på både sosialporno, intimsoneinvasjon og overeksponering.
Sånn sett føyer programmet seg inn i tendensen til nærhetstyranni som har kommet med den økende bruken av sosiale medier de siste årene, hvor snart alle vet hva naboen spiste til middag og foretrekker av undertøy.
Også her foregår det selvfølgelig en utvelgelse av hvilke biter seerne får lov til å se, men de fem damene er sjenerøse med hva de deler.
De byr på både snørr, kyss og tårer og lar oss også se sprekkene i fasaden.
Til tider lar de oss se så mye at en kan begynne å lure om de om noen år fremdeles vil synes det er greit å ha utlevert seg selv og familiene sine i den grad.
Men det gir seerne et inntrykk av oppriktighet og ekthet og at vi faktisk ser på virkelige liv.
Tradisjonelle tema
Klippingen flyter overraskende godt mellom håndholdte opptak og tilleggsbilder, og tempoet i fortellingen skifter raskt nok mellom damene til å holde interessen oppe, uten at det blir heseblesende.
Pinlige puteøyeblikk hører med sjangeren, og det makronære balanseres med triviell distanse.
Tjue minutter oppleves som en passe dose overdeling av gangen.
FEM kaller «Forbindelser» et unikt tidsportrett og en nyskapning.
Men vi har sett lignende reality-utleveringsprogrammer på andre kanaler i lengre tid, spesielt på MTV.
Noe av appellen ved programtypen er at man kan velge seg sine favoritter man kjenner seg igjen i og prise seg lykkelig over at man ikke minner om andre.
FEM har lykkes i å finne en godt sammensatt cast som i hvert fall på overflaten befinner seg i svært forskjellige faser av livet.
Litt stusslig er det at de klareste fellestrekkene blant selverklærte sterke damer som dette, er at de bekymrer seg for utseendet, ønsker å gå ned i vekt og finne seg en mann (de som ikke allerede har en).
Men «Forbindelser» treffer målgruppen og fremstår som en velgjort, varmsår serie uvanlige glimt av vanlige liv.
INGVILL DYPFEST DAHL
| 1
|
109874
|
«The Spiral»:Dramatikk og dynamikk
I kveld er det premiere på den internasjonale dramaserien The Spiral på NRK1.
Den bør du ikke gå glipp av.
Her er det dramatikk og dynamikk fra første scene.
Serien er på fem episoder og handlingen er lagt til en rekke forskjellige europeiske land.
Raske sceneskift gir deg en følelse av å være med på en spennende reise.
Utgangspunktet er et internasjonalt kunstnerkollektiv basert i København og deres karismatiske leder Arturo.
Han har stor og velutviklet sans for stunt som skaper oppmerksomhet i medier over hele Europa.
Bruk av nye medier sprer budskapet raskt og effektivt.
Produksjonen er belgisk, men med flere store co-produsenter, blant annet NRK.
Skuespillerne kommer fra mange land, også fra Norge.
Viktoria Winge og Nils Jørgen Kaalstad representerer de norske fargene.
Bruken av skuespillerne som vekselvis snakker sine egne språk seg imellom og engelsk i gruppen, sammen med den geografiske reisen rundt i Europa, er med på å skape dynamikk og spenning.
En spenning som i første episode topper seg med et mildest talt spektakulært samordnet tyveri av seks verdenskjente malerier fra museer i seks europeiske land.
Hvor også Nasjonalgalleriet i Oslo er et av åstedene.
Kanskje litt for spektakulært, kanskje litt for lite troverdig.
I virkeligheten vil man ikke tro, eller i hvert fall vil man ikke like å tro at det er mulig.
Men den «lille» svakheten som ligger i dette, oppveies i episode nummer to hvor politietterforskningen gir et fascinerende innblikk i det planleggingsarbeidet som ligger bak dette koordinerte kunsttyveriet.
Uansett - spennende er det - og etter å ha sett de to første episodene er ikke jeg i tvil om hvilken som er min favorittkanal på søndager denne høsten.
| 1
|
109875
|
Test av Peugeot 208:Knøttlite ratt - sparsomt forbruk
Med en liten, men overraskende sprek dieselmotor kan du kjøre veldig billig i denne franske nykommeren.
Motoren i nye Peugeot 208 med et volum på 1,4 liter og relativt beskjedne 68 hestekrefter, er langt fra noen racer.
Den oppleves likevel såpass sterk at du ikke trenger gire som en gal for å holde tempoet.
Fabrikktall for snittforbruk er oppgitt til 0,38 liter per mil.
På vår langtur, uten bykjøring, klokket vi inn et forbruk på 0,3 liter per mil.
Samme rute med 1,6-dieselen på 93 hestekrefter, med en passasjer og noe mer bagasje ble gjennomført til 0,36 liter per mil.
Om motoren er gjerrig, er rattet kanskje enda gjerrigere.
Det er trolig det minst rattet i en moderne produksjonsmodell.
Fordelen skal være at man slipper å se instrumentene gjennom rattet.
Det gjelder ikke alltid.
For denne føreren kom øvre del av rattet likevel litt i veien for instrumentene.
Men når du først har justert deg på plass og fått noen mil på baken i denne bilen, kjennes kjørestilling og førermiljøet meget bra ut.
Den lille «hjemmehjelpsdoningen» er faktisk også en prima langturbil.
Toyota Yaris topper
I denne klassen er Toyota Yaris dronningen med et salg hittil i år på 2028 biler.
Det er nesten dobbelt så høyt som Volkswagen Polo.
Deretter følger Ford Fiesta og Suzuki Swift.
Peugeot regner med å selge 1250 eksemplarer fra mai og ut året.
I november kommer en ny generasjon, tresylindrede bensinmotorer under panseret på nye 208, på 1,0 og 1,2 liter.
Disse vil stå for 60 prosent av totalsalget når de er på plass, ifølge Peugeot.
Ifølge leasingselskapet Autolease er det modeller med følgende ekstrautstyr som holder seg best i verdi:
Velg fem dører, 1,2 82 hk bensinmotor og minimum Active utstyrsvariant, samt metallic lakk.
Førermiljø:
Usedvanlig lite «fransk», få knapper og ryddig dashbord-layout.
Meget bra berøringsskjerm.
God sikt alle veier.
Trangt mellom koppholdere.
Mangler noe korsryggstøtte.
Bra støydemping.
Hverken spesielt stabil eller spesielt komfortabel duve-fransk, men mer fast i fisken enn vi er vant med.
Noe upresis girkasse.
Lettkjørt.
Plass:
Oppleves svært romslig, også i baksetet.
Ok bagasjeplass med ikke altfor høy lasteterskel.
Miljø:
Pene forbrukstall på papiret - og i virkeligheten.
Sikkerhet:
Fem av fem stjerner i EuroNCAP.
Svært god beskyttelse for voksne foran, barn bak, og fotgjengersikkerhet.
Å eie:
Ifølge leasingselskapet Autolease holder modellen seg meget godt i verdi og omtrent som gjennomsnittet i klassen i bruktmarkedet.
Årlige driftskostnader som snittet i klassen.
Peugeot er bare på 14. plass på NAFs eiertilfredshetsundersøkelse Autoindex.
Det er godt under gjennomsnittet.
Men merket har klatret fra 20. plass fra forrige års undersøkelse.
Pris:
Noe bedre pris enn konkurrentene, ifølge tall hentet inn fra Opplysningsrådet for Veitrafikken.
Det finnes rimeligere modeller i klassen enn de som er nevnt i tabellen under.
Design:
Stilfull og trendy caffe-latte-look.
LESER DU DENNE SAKEN PÅ MOBILEN?
HER FINNER DU FLERE BILNYHETER.
| 1
|
109880
|
Cat Power:«Sun»
To skritt bak - og tre skritt fram.
Samtidig.
De som trodde Chan Marshall ga sitt endelige slipp på undergrunnsmetodikken med «The Greatest» traff bare delvis.
Seks år etter drar hun tilbake til sitt egenproduserte, vanskeligstilte jeg - der harmoniene nydelig motsier hverandre og vokalen ikke enes om klang.
Men i stedet for å være frynsete desavuert og nevrotisk deprimerende som «You Are Free», er 40-åringen opprømt, full av selvtillit og øyeblikkelig dansbar.
Selvsagt mer vonsviken enn såret, med lyriske tilløp til angstskrik og utagerende skuffelse, men det er den, tross alt, overhengende følelsen av lidelse og håp som gjør den lyse albumtittelen underlig treffende.
BESTE LÅT:
«Silent Machine»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
109881
|
Anmeldelse:Bob Mould:
«Silver Age»
Ja, vi hüsker.
Det tok langt tid for Bob Mould (51) å bli forlikt med seg selv.
Men ikke nok med at han nå har skrevet selvbiografi og spilt «Copper Blue» (1992) på årets Øya-festival.
Med «Silver Age» møter han sitt gamle «jeg» i døren, og lever vel med den han ser.
Nå mangler det strengt tatt bare en gjenforening med åttitallsbandet hans, punkpoppionerene Hüsker Dü.
38 kjappe minutter, 10 sanger, sursøtt gitarøs, fett á la Sugar snarere enn vilt og løst som Hüsker, nesten helt fritt for det rasende, suicidale mørket i de første soloalbumene hans, jevnere enn noen Foo Fightersplate.
Det er det beste, mest fengende albumet hans på 20 år.
BESTE LÅT:
«Stream Of Hercules»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
109882
|
Anmeldelse:Animal Collective:
«Centipede HZ»
Kollektivnedtur.
At forrige album, «Merriweather Post Pavillion», fremskaffet et ekstremt overskudd av tilhengere ser ikke ut til å hverken interessere eller skremme brooklynerne.
Årets utgivelse er mer innfallsbasert, mindre popvennlig og uten tvil betraktelig mindre tilgjengelig.
Om det henger sammen med at gitarist Deakin bidrar i studio for første gang siden 2007 er én vinkel.
Men realiteten er at de på ingen måte er tomme for ideer.
Ideene kommer bare, for ofte, i veien for låtene.
Noen gjennomgående anstrøk av schmaltz er kvartetten for dyktige til å unngå, og virkelig uforbederlig anarkisk blir det aldri.
Det var garantert også meningen.
BESTE LÅT:
«Applesauce»
TOR MARTIN BØE
| 0
|
109883
|
Anmeldelse:Jens Lekman:
«I Know What Love Is'nt»
Håpløst romantisk.
Han lever muligens i en drøm, men det er en skjør og romantisk én.
Jens Lekman har kombinert samples, piano, gitar og feelgoodtekster på altfor få album så langt.
Svenskens tredje har tatt fem lange og er om mulig enda mer konseptuelt på alle mulige former av hjertesorg; alt som kjærlighet ikke er.
Det er hverken seigklissent og gråtkvalt, men lett-trippende arrangert og hysterisk underfundig.
Spesielt når 31-åringen i tittellåten viser seg å ha laget den morsomste og søteste sangen om proformaekteskap noensinne.
Når jeg tenker meg om, er det vel også den eneste.
BESTE LÅT:
«The End of the World Is Bigger Than Love»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
109884
|
Øystein Sunde:«Sundes 5 første»
De fem første er de fem beste.
Nå, på det som kan være tampen av CD-æraen, kommer omsider Øystein Sundes tidligste album på sølvdisker.
Samt som digitalfiler, selvsagt, og på vinyl.
(Komplettister må fremdeles tråle antikvariatene etter lydsporet til den norske versjonen av Disneys «Robin Hood» (1973) og de to smertefullt sjeldne svenske samlingene «Sunderfundigheter» (1973) og «Hurtbulleri hvit saus» (1975)).
«1001 fnatt» (1970) og «Det året det var så bratt» (1971) kom mens Sunde fremdeles var aktiv i gruppen Christiania Fusel & Blaagress, men presenterer oss for en fiks ferdig soloartist.
Oppskriften har stort sett vært den samme siden:
Country og bluegrass, motormunn og munnhell, Roger Miller og Jerry Reed og «talkin' blues», her dessuten ispedd litt Beatles og bossanova.
«Ikke bare tyll» (1974) har et par låter der Sunde på ubekvemt vis prøver å late som han er en seriøs og følsom visesanger («I Oslo et sted», «Hjemme igjen»).
De dårlige salgstallene må ha skremt ham, for han har knapt prøvd seg på noe lignende siden.
Men albumet er fint, det.
«Klå» (1974) er et deilig instrumentalalbum i ånden fra Area Code 615.
«På sangens vinger» (1976) bærer i likhet med «Tyll» preg av en hipsteraktig Slottsparken/Club 7-humor, vovet á la Shel Silverstein.
Jeg synes det er det beste albumet hans.
BESTE LÅT:
«Sykkel-eiker»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
109886
|
Dagfinn Lyngbø-premiere:Se, han synger!
Et kvarter før finalen i humorshowet Stereo blir det plutselig musestille blant det feststemte hjemmepublikumet på Ole Bull Scene i Bergen.
Showpremiere:
«Stereo».
Av og med Dagfinn Lyngbø.
Ole Bull Scene, Bergen.
Dagfinn Lyngbø har nettopp avlevert et par fine vitser om lyder som forsvinner når noen en er glad i er borte for godt til ettertenksom humring.
Nå står han her med en kontrabass - og synger!
Helt på alvor gjør han sin egen versjon av Kaizers'-hiten «Hjerteknuser» - til sin egen far som døde brått mens Lyngbø jobbet med showet vi ser.
Og du verden hvordan det funker!
Før dét har latterkulene nådd langt ut på Torgallmenningen etter forrykende harselering over hvitevarer som på død og liv må avgi lyd, skremmende lydmalende besøk hos skoletannlegen - og Lyngbø som et fullverdig korps helt alene.
Alt levert med en briljant timing vestlendingen er alene om i Humor-Norge.
Selv tok jeg meg i å vræle av latter etter en forholdsvis billig vits om familiefar Lyngbø som tror hele familien har fått harepest etter surfing på lommelegen.no.
Det skal nesten ikke gå an, men 38-åringen er så heseblesende til stede - her og nå, hele tiden - at det blir humorgull.
Den røde tråden er kanskje ikke like sterk som i gigantsuksessen «Evolusjon» denne gang, uten at det er direkte plagsomt.
Lyd er gjennomgangstemaet, og Lyngbø utfordrer seg selv og lokker det utroligste ut av micen.
Opptil flere sangnumre leverer han og kameraten, multiinstrumentalisten Bjarte Jørgensen også.
Lyngbø feiler kun én gang «Idol»-parodier er det nok andre kolleger som gjør bedre enn ham.
Hans versjon av ei typisk norsk «kassegitarjente»-låt med de vanvittigste avsporinger treffer blink, det samme gjør faktisk rappen om «hvor skapet skal stå», som ender opp et helt annet sted.
Men Lyngbø er fortsatt best rett opp og ned når poengene serveres i mitraljøsetempo: om brustne trekant-drømmer, om stigbøyler i øret - og om politiet på mislykkede antidop besøk på ungdomsskolen.
Lyngbø blir bare bedre med årene - og en av hans aller største styrker er evnen til å få deg i salen til å tro du er med på noe helt spesielt hver gang.
Her er ingen forhåndsprogrammerte «blemmer» hvor vi forledes til å tro at han liksom mister tråden - på faste steder.
Nei, Lyngbø bruker - og tar vare på deg som er til stede akkurat denne kvelden.
Og når han makter å presse så mye moro ut av livet som tobarnsfar i Sørkedalen, kan vi jo bare glede oss til han og Pernille Sørensen får produsert fem - og som han selv sier det: «full surround».
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
109887
|
Bokanmeldelse:Bleke smertehjerter
Roman, Tiden.
139 s. Kr. 329,-
To venninner følges gjennom en langhelg der de hver for seg oppsøker emosjonell, seksuell og sosial fornedrelse.
Desperat etter å vinne fred og fly fra emosjonell smerte klasker de kropp og hjerte på livets spillebord.
De voldsomme tematikkene inkluderer også skyld etter en venns død, og grunnleggende ensomhet.
Dermed blir portrettene av ballettdansende Simone og psykologistudenten Amalie blir for grunne.
Lange skildringer av begges voldspregede sexliv gjør at det lille de har av egen personlighet smelter sammen.
Møtene med ulike menn, en bursdagsfest og livet i den lille leiligheten byr heller ikke på dypere leseopplevelser - hendelsene haster for monotont forbi i denne korte og opphugde teksten.
Heldigvis byr boken også på noen scener der ordene pulserer, der forfatteren tar et mer følsomt og innovativt grep om det ganske ordinære språket.
Særlig mot slutten, når Ildfuglens dans øker en indre temperatur formidles både smerte og frihet.
Hovedpersonen Simones hud sprekker opp også i overført betydning, slik at man ser glimt av hjertet.
Dermed fremstår alle de fantasiløse sidene med hjerteløs, tilfeldig, ekskrementtilsølt, blodig og voldtektslignende sex som bortkastet.
Hvis intensjonen var å beskrive den renselse og styrke enkelte opplever ved slik underkastelse, mangler mye.
Dette pirrer ikke, det er er ikke engang egnet til å sjokkere, selv om boken fremstiller en mer redelig brutalitet enn kommerse BDSM-flørter som bestselgeren Fify Shades of Grey.
MAY GRETHE LERUM
| 0
|
109888
|
Konsertanmeldelse:Leonards lykkelige dommedag
Leonard Cohen synger som om det var hans siste stund.
Og har det moro samtidig.
KONSERT:
Leonard Cohen STED:
Koengen, Bergen AKTUELT ALBUM:
«Old Ideas» PUBLIKUM:
Cirka 11.000
I den beste låten fra årets Leonard Cohen-album, «Going Home», beskriver fortelleren, Gud, Cohen som en kanalisering for seg selv, men også som «a bastard living in a suit».
Den dresskledde bastarden løper uansett inn på scenegulvet nøyaktig på sekundet for annonsert konsertstart.
Uforskammet sprekt - men det handler mest om tiden.
Han har ikke mye av den igjen.
Derimot har han en dyp, utømmelig respekt og takknemlighet for andres tid.
For sine ni bandmedlemmer, tre kordamer og fire teknikere som bruker tid sammen med ham.
Den elegante kanadieren introduserer dem flere ganger, både for å vise sin takknemlighet og respekt - men også som en katalysator for applaus (selv når den lokale lysmannen hilses, med et smil, som John Fancypants).
Dessuten holder han gjennomgående hatten andektig foran seg under alle gitar-, fiolin- og orgelsoli.
Men spesielt er han takknemlig for publikums tid - konsekvent omtalt som «friends» - og at til og med trærne på Bergenhus festning beveger seg i takt med musikken.
Muligens er det innøvd høflighet, men det oppleves og føles oppriktig.
Fra han tradisjonelt åpner med klezmerske «Dance Me To The End of Love» til han avrunder like tradisjonelt med «I Tried to Leave You»» holder han blikket mot himmelen i hvert eneste vers, som for å forsikre seg om at høyere makter også følger med, og kneler etterpå med hodet bøyd til publikum, som for å forsikre dem om at hvert eneste ord er sant.
Konserten leveres i flerdelte sett, sett som alene ville fungert som fullverdige konserter.
Ikke alt er like nødvendig.
Låtene der kordamene får regjere alene er vakre, men fjerner den bekmørke bunnen som kun kanadierens gravrøst mestrer, å brumle uten å rumle.
Og med med over tretti låter, må mindre interessante innslag av nyere tid aksepteres.
Dessuten er ikke bandversjonen av synthpophiten «First We Take Manhattan» spesielt velfungerende.
Men de store øyeblikkene, som en myk «Sisters of Mercy», en virkelig inspirert «Hallelujah» og en alltid like intens «Anthem» framføres som om han gjenskaper og gjenopplever teksten der og da.
Men tilbake til tiden:
En konsert på over tre og en halv time uten dødpunkter, ville vært et mirakel.
Bruce Springsteen klarer det ikke.
Leonard Cohen klarer det heller ikke.
Men han er den som er nærmest til å få miraklet til å bli virkelig.
TOR MARTIN BØE
PS!Lenoard Cohen spiller i Halden i kveld.
| 1
|
109891
|
TV-anmeldelse:Landsfarer på kjedelige veier
En god halvtime tok det før jeg trakk på smilebåndet.
Det lover ikke bra for en ny humorserie.
I kveld var det premiere på «Landsfareren» på TV3.
Sammen med kompis og reiseassistent Mudasser Khan legger komikeren Zahid Ali ut på en reise fra nord til sør i Norge.
På veien leter de etter Norges beste hjemsted, morsomste yrke, flotteste natur og vakreste damer.
De starter i Karasjok og mye taler for at jeg hopper av der.
Etter å ha slitt meg gjennom den første halvtimen uten så mye som å trekke på smilebåndet, løsnet det litt da våre pakistanske venner ville mate reinsdyrene med en boks med joikakaker.
Ideen er egentlig ikke så dum.
To pakistanere, egentlig svært så integrerte i bykulturen i hovedstaden, legger ut på den store reisen fra «sameland til sørland».
Men på mange måter stopper det i sameland, selv om det tar seg litt opp de siste ti minuttene.
Før det, ble det altfor mye tråkking, enten det var på bena eller i en bobil.
Jeg blir ikke engang pinlig berørt i Khan og Alis møte med lokalbefolkningen.
Jeg blir bare likegyldig og det er nesten enda verre.
For når jeg blir likegyldig, da begynner jeg å lete etter fjernkontrollen på jakt etter noe annet å se på.
Da har i hvert fall gutta tapt lenge før de kommer til Lavangen som er neste stopp på reisen.
For ikke å snakke om det blide sørland ved reisens slutt.
| 0
|
109892
|
FILM:Unikt dokument
Denne usminkede filmen om fire sterke og sårbare ungdommer er blitt et unikt historisk dokument.
Den har også noen av de mest hjerteskjærende scener jeg noen gang har sett på film.
Regissøren Kari Anne
Moe hadde en plan om å følge fire ungdommer fra ulikt politisk hold; å speile deres engasjement i forkant av skolevalget i fjor.
Så kom 22. juli.
En av ungdommene, Johanne, var på Utøya.
En annen, Sana, sto på Oslo S da bomben smalt, rett før hun møtte regissøren.
ette er dokumentert i filmen, som også har fanget inn den ungdommelige gleden fra Utøya dagene og timene før det smalt; taler, bading, kortspill og underholdning.
Kort sagt; idyll.
Det er hjerteskjærende bilder, når du vet hva som skal skje.
Og det gjør fysisk vondt å se Johanne senere fortelle sin Utøya-historie; et rystende mareritt som berettes direkte, detaljert, nærmest på inn og ut-pust.
Regissøren har valgt den kronologiske veien i filmen, og bruker god tid på å etablere forholdet til de fire ungdommene.
De kommer fra svært ulike miljøer og gir dermed et fint speilbilde av et mangslungent samfunn.
Dessuten er de reflekterte, direkte og ærlige i sine synspunkter, folk du får sympati for uansett politisk tilhørighet.
Filmen er noe ensartet i begynnelsen, enkelte scener fra den politiske arena kunne godt vært strammet til.
Desto sterkere blir kontrasten etter 22. juli.
De bekymringsløse blikk har fått et solid drag av alvor.
Gjennom de fire ungdommene evner filmen å si noe om hvordan hele befolkningen ble rystet.
Med nennsom hånd har regissøren belyst etterdønningen etter 22. juli.
Historien til Johanne er naturlig nok den som gjør mest inntrykk, både gjennom hennes sterke beretning fra Utøya, men også gjennom hennes senere refleksjoner i forhold til det hun opplevde.
Men også de tre andre, Sana, Henrik og Haakon er personer som angår deg.
Ulike som de er, har de noe til felles; de snakker fra levra og veksler mellom seriøse formuleringer og lattervekkende replikker.
De bidrar til filmens verdi som historisk dokument.
| 1
|
109894
|
Plateanmeldelse:Alanis Morissette
Alanis Morissette var hard mot de harde, og ironisk mot de ironiske.
Nå er hun bare uinteressant.
ALBUM:
POP Alanis Morissette «Havoc and Bright Lights» (Collective Sounds/Sony Music)
Karrieren til Alanis Morissette er på alle måter låst til «Jagged Little Pill» (1995), som med sine 33 millioner overleverte eksemplarer fremdeles er blant tidenes mestselgende.
(Perspektiv:
«Sgt.
Pepper's Lonely Hearts Club Band» har solgt 32 millioner.)
Tross en nå datert nittitalls-produksjon er det et popalbum som, uavhengig av hva man måtte mene om det, står tidens prøve.
Ikke minst på grunn av den troverdige og nifst hatefulle uthengingen av eksen, som først ble overgått av Lily Allen over ti år senere.
Senere har karrieren gått så som så, med et kreativt lavmål i den akustiske gjeninnspillingen av nettopp «Jagged Little Pill».
Selv fikk jeg tro på at 38-åringen kunne bli voksensinna og relevant da hun spredde den inngående, seige og forunderlig vittige pianoparodien på Black Eyed Peas' brysomme «My humps» i 2007.
En tro som ble styrket ved at forrige album, «Flavors of Entanglement» (2008), viste ønske og vilje til å gjøre noe nytt.
Det blir visst med troen.
Ettersom Morissettes kreative kraft er sterkest når det skjer store endringer i livet hennes, har hun skrevet og spilt inn sitt åttende mens hun har vært hjemme med sin nyfødte sønn.
Sammen med produsent Guy Sigsworth har det blitt en forvirrende, småsinna og veldig uinteressant affære.
Den starter popgrungehissig, raser over i trauste uinteressante ballader og ender i forglemmelige poplåter.
Den har foruroligende tyggemotstandsfrie feministoder («Woman Down»), forsøk på å sette forhold inn i en større universell sammenheng («Lens») og ikke minst en, dessverre, irrelevant nittitallsaggressiv sak om å ville beskytte barna sine («Guardian»).
Til Morissettes forsvar:
Hun kan ikke huske noe særlig av innspillingen.
Men i motsetning til David Bowie, som påberoper seg det samme om hele 70-tallet, har ikke dette medført noe minneverdig for ettertiden.
Snarere årets mest forglemmelige utgivelse.
BESTE LÅT:
«Havoc»
TOR MARTIN BØE
| 0
|
109895
|
Plateanmeldelse:Vidar Johnsen
Ektefølte klisjeer.
ALBUM:
POP Vidar Johnsen «Galskapens land» (WEME/Musikkoperatørene)
Johnsen, tidligere vokalist på kontrakt i Vamp, her på egen hånd og på norsk, har store ting på hjertet, formidlet via tekstforfatter Ingvar Hovlands kvasipoetiske penn.
Det er svulmende spirituelt - «løft ditt blikk å løft ditt beger / hjerta e ein ensom jeger» - og Johnsen legger hele sin sjel i vokalen.
Det er også stint av grip dagen-klisjeer.
Musikken er lekkert arrangert og fremført; sofistikert på Kirkelig Kulturverksted-vis.
De mer folkrockende øyeblikkene sender tankene i retning gamlebandet.
En samvittighetsfull produksjon.
Men summen av storslåtte selvfølgeligheter og antatt episk musikk blir baktung.
BESTE LÅT:
«Inn i mitt liv» MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
109898
|
Plateanmeldelse:Robert Cray
Isblå eleganse.
ALBUM: BLUES Robert Cray «Nothin' But Love» (Provogue)
Seksten studioplater ut i karrieren har Robert Cray på langt nær revolusjonert uttrykket sitt, men han er en ener og perfeksjonist i kunsten å gjøre popvennlig blues.
Crays stemme har dessuten fått en om mulig enda varmere patina med årene, mens den glass-skarpe gitarlyden på sin side stadig bringer minner om hans avdøde kolleger fra klassiske «Showdown!» (1985), Albert Collins og Johnny Copeland.
«Nothin' But Love» er som tittelen lover full av ektefølt kjærlighet til en sjanger som alltid har vært truet av utryddelse, men som likevel er grunnlaget for all rock.
BESTE LÅT:
«Worry» STEIN ØSTBØ
| 1
|
109899
|
Plateanmeldelse:Swans
Dommens dag - the soundtrack.
ALBUM: POSTROCK Swans «The Seer» (Young Gods/import)
Når en harm Gud, for anledningen i kroppen til Godzilla, kommer ned til jorden for å si hva han mener om oss, vil det låte omtrent som dette.
Swans' nye, to timer lange epos er en prosess og en prøvelse.
Musikk så vulkansk at den på et tidspunkt får naturlig utløp i lyden av en brann.
New York-bandet - som ifølge legenden pleide å spille så høyt at publikum kastet opp - er blitt kalt industri- og støyrock, men er egentlig det første postrockbandet, kapable til så vel seig avant-blues som slående skjønnhet.
Sjefen Michael Gira er 58.
Han kaller dette albumet en «kulminasjon».
Sant.
«The Seer» er et monolittisk mesterverk.
BESTE LÅT:
«The Apostate» MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
109900
|
Plateanmeldelse:Dan Deacon
Hyperaktiv elektronikkpolitikk.
ALBUM: ELEKTRONIKA Dan Deacon «America» (Domino) Visst skal det ikke være lett å følge innfallene til Dan Deacon.
Etter syv album på forskjellige selskap gjør 30-åringen en halv plate elektrorastløs Arcade Fire og tilsvarende mengde episk Sufjan Stevens.
Der Stevens sitt prosjekt baserer seg på ett album per delstat, smeller Deacon til med ett firedelt USA-låtprosjekt som i sin absurde grandiositet og åpenbare roadtripdedikasjon beveger seg fra orkestrerte fanfarer, shoegazeelektronika via noe kammermusikkaktig, før det ender i bredskjermet indiepop.
Akkurat vanvittig nok til å tas seriøst uten at man mister smilefjeset - men muligens blir litt mer tankefull.
BESTE LÅT:
«The Great American Desert» TOR MARTIN BØE
| 1
|
109902
|
Plateanmeldelse:Wild Nothing
Om kjærlighet til pop.
ALBUM:
INDIEPOP Wild Nothing «Nocturne» (Bella Union/Universal)
Nostalgi kan gjøre så mangt.
Jack Tatums opplevelse av lydbaserte barndomsminner gjør ham i stand til å skape den tilnærmet perfekte «om Joy Division covret Kate Bush's «Cloudbusting»-stemningen.
Tidvis havner han riktignok så tungt på åttitallskjøret at mumling og drømmerier nesten tar over låtene og prøver å fortrenge at de en gang var ment å være popsanger.
Hvilket bidrar til at det tidligere soveromsprosjektet ved første møte kan oppleves som løse svermerier mer enn ekte popkjærlighet.
Men summen av alle disse svevende allusjonene og utydelige parafraseringene har mer for seg enn bare å eksistere som bakgrunnsflyt.
BESTE LÅT:
«Disappear Always» TOR MARTIN BØE
| 1
|
109904
|
Vellaget bagatell
Huff, hvor vanskelig det er å bli en voksen mann i norsk film!
Også i denne, med verdenpremiere under filmfestivalen i Haugesund i august.
Temaet synes helt uoppslitelig - i norsk film:
En helt grei nok mann blir plutselig stilt overfor den tilsynelatende nokså uoverstigelige barrieren i livet at han må bli vanlig høflig, ansvarlig, slutte å pille seg i nesa, ikke alltid være tilgjengelig for den snøvlete kameratflokken for en øl, tjene penger i en alminnelig månedslønnsbetalt jobb.
Slik også i «Mer eller mindre mann».
Det er Henrik (noen-og-30) som denne gangen må gjennom borgerliggjøringens skjærsild, mens fristelsene står som forlokkende smådjevler og byr hånden ved siden.
At kjæresten Tone er gravid, gjør slett ikke dagene lettere:
Graviditet har håndgripelige, følbare organiske, hormonelle og derfor følelsesmessige konsekvenser for en kvinne.
Menn er ikke slik begavet.
Og må ta mer på intuisjon.
Ikke alle er rikelig utstyrt med slikt, heller.
«Mer eller mindre mann» er faktisk meget vellaget.
Den er dertil meget presist rollebesatt og velspilt.
Noe av det mest spenstige i den er den røffe og ville tonen man forstår de to kjærestene har hatt seg i mellom - før alvoret setter inn.
Både Rafaelsen og Heltberg Haarseth leverer sakene med saftig presisjon!
Men temaet er så forslitt, at det kreves mer - til dels betydelig mer - av en filmoppskrift og et -innhold før man skal orke å la seg engasjere.
Og da bremser prosjektet kraftig.
Det er selvfølgelig meget gledelig at en norsk film - denne - vinner hovedprisen under en så sentral filmfestival som den i tsjekkiske Karlovy Vary.
Jeg forstår bare ikke helt hvorfor.
At Henrik Rafaelsen ble beste mannlige skuespiller på sammen festival, er derimot mye mer begripelig.
Når man forlater filmen er det med et klart spørsmålstegn:
Var dette alt?
Og tenker på at om det skulle vært laget film av dette, ville det være stoff til en lang kortfilm eller en novellefilm.
| 0
|
109906
|
Spillanmeldelse:«Kingdom Hearts 3D: Dream Drop Distance»
(VG Nett)
Den usannsynlige hitserien «Kingdom Hearts» har fått et herlig tilskudd på 3DS.
Det er hele ti år siden det første «Kingdom Hearts»-spillet ankom butikkhyllene, et spill som gikk ut på å kombinere rollefigurer, struktur og fortellerelementer fra den populære spillserien «Final Fantasy» med kjente figurer og verdener fra Disney-universet.
De færreste var da i stand til å se for seg en verden der Donald Duck kunne slå av en prat med Cloud Strife, men resultatet blir i dag husket som en av de store klassikerne fra Playstation 2-generasjonen.
Med «Kingdom Hearts 3D: Dream Drop Distance» tar serien turen til Nintendo 3DS.
Det totalt syvende spillet i serien viderefører trenden med merkelige undertitler (deriblant «Birth By Sleep» og «358/2 Days») og fortsetter eventyret til Sora og Riku.
Denne gangen besøker de nye Disney-universer basert på filmer som «Ringeren i Notre Dame», «Tron: Legacy» og «Fantasia».
Og mye er gjenkjennelig.
Historien er fortsatt overraskende dramatisk og kompleks for et spill som inneholder Mikke Mus, kampsystemet er action-basert med rollespill-elementer og visuelt og lydmessig er Kingdom Hearts som vanlig noe av det vakreste man kan få ut av konsollen.
Men dette er mer enn et enkelt ventespill for fans som lengter etter «Kingdom Hearts 3».
Spillet introduserer nemlig overraskende mange nye elementer, blant annet «Dream Eater»-systemet.
I tillegg til å overta fienderollen i spillet er Dream Eaters dine nye lagkamerater, som du kan trene opp, leke med og ta med ut i kamp.
Hvis du synes dette høres ut som en blanding av «Pokémon» og «Nintendogs» er du egentlig ikke så langt unna.
Men det fungerer bra og gir kampsystemet en variasjon og dybde man ikke har sett tidligere i serien.
I tillegg er noen av dem ganske søte.
Innholdsmessig er det også mye nytt her.
Det er totalt 7 spillbare verdener i spillet, og med unntak av et par velkjente områder som popper opp her og der er alt helt nytt.
Hvis du er drittlei av å besøke Ariel og Herkules for ørtende gang i de tidligere spillene trenger du altså ikke å bekymre deg.
Det aller meste i «Kingdom Hearts 3D» har du ikke sett før.
Til tross for nye innovasjoner er ikke dette spillet perfekt.
Det nye «Drop»-systemet, som automatisk bytter mellom de to hovedrollene med jevne mellomrom, byr på konstant irritasjon.
Disney-verdenene føles også ofte litt tomme, mye takket være at det ikke er stort annet enn fiender som vandrer rundt i dem.
Til gjengjeld har Sora og Riku blitt mer akrobatiske enn noen gang.
De kan slenge seg i lyktestolper, surfe ned gjerder og hoppe langs vegger med den nye «FlowMotion»-mekanikken.
Dette har mye å si for hvor friskt dette nye spillet føles, og gjør utforsking til en mer givende opplevelse enn før.
Det er ikke en overdrivelse å si at plottet i «Kingdom Hearts»-serien har blitt mer innviklet enn slektstrærne i «Game of Thrones», og det skal godt gjøres å forstå alt som foregår i «Kingdom Hearts 3D» uten å ha spilt de tidligere spillene.
Det hjelper heller ikke at fortellerelementene, til tross for å skape mye spenning og drama, ofte er mer uklare og abstrakte enn de trenger å være.
Kort fortalt har denne serien utviklet seg til å bli en enorm, storslagen historie som blir fortalt på en noe klønete måte.
Rent visuelt er det lite å klage på.
Den visuelle stilen er fargerik og attraktiv, og de animerte filmsekvensene er godt regisserte og vakre å se på.
3D-effekten utnyttes bra, og gir en ekstra dybdefølelse.
Men hvis man ikke er spesielt begeistret for 3D fungerer det helt fint å slå den av.
Det må også sies at det å kombinere dusinvis av rollefigurer og settinger fra helt ulike filmer, genrer og stiler uten at noe ser rart og malplassert ut er en bragd uten like, og «Kingdom Hearts 3D» gjør dette helt perfekt.
Samlet sett er «Kingdom Hearts 3D» en verdig fortsettelse av serien, og et knallspill i 3DS-biblioteket du absolutt ikke bør gå glipp av.
KINGDOM HEARTS 3D: DREAM DROP DISTANCE Plattform:
Nintendo 3DS Genre:
Rollespill Alder: 12 Utvikler:
Square Enix Utgiver:
Square Enix
Mer info (Wikipedia)
| 1
|
109907
|
Test av Audi A6 Allroad:Luksusfrakteren
Audi A6 Allroad er den komplette norgesbilen for de med velfylt lommebok og sans for luksus og eleganse.
Om du velger den rimeligste varianten til drøye 700.000 kroner, med 204 diesel hestekrefter og den eminente syvtrinns S-tronic-girkassen, eller den større og nesten hundre tusen kroner dyrere 245 hestekrefters-varianten, får du en bil som leverer i bøtter og spann på så godt som alle områder.
Det er ikke bare plast og pynt som skiller denne fra en ordinær A6 stasjonsvogn.
Bakkeklaringen kan justeres fra 13,5 centimeter til over 20 centimeter ved behov (og lavere hastigheter.).
Det sørger luftfjæringene for.
Nettopp disse fjæringene gjør at Audi A6 Allroad fremstår som en langt mer behagelig bil å kjøre enn den aldrende svensken.
Her senker du bilen når du ønsker et lavere tyngdepunkt ved landeveiskjøring eller hever hele doningen når du skal kjøre på mer krevende vei.
VG og NAF kjørte 245 hestekrefters-varianten.
Med et dreiemoment på hele 580
Nm har du masser av trykk i motoren over så godt som hele registeret.
Dette er også en knallgod bil på både motorveien og på dårlige fjellveier.
Selv med billigvarianten på 204 hestekrefter går sprinten unna langt raskere enn den 11 hestekrefter sterkere Volvo XC70 greier: 7,5 sekunder mot 8,9 sekunder.
Den sekssylindrede dieselmotoren har et mye bedre lydbilde enn den femsylindrede motoren i Volvoen.
Her det ingen sjenerende dieselknatring.
Den samme kvalitetsforskjellen merkes også med Audis syvtrinns automatkasse (som strengt tatt er en dobbeltklutsj girkasse.)
Denne girer lynraskt og nesten umerkelig mens Volvos tradisjonelle automat både sørger for et høyere drivstofforbruk og en på langt nær like behagelig kjøreopplevelse.
Dette er klasseforskjell med fordel til tyskeren.
Ifølge leasingselskapet Autolease er dette en bil som holder seg best i pris med følgende utstyrspakke:
Velg minimum teknikkpakke, sportspakke pluss (inklusive skinn/alcantara og sportsseter), full assistentsystempakke, stor navigasjon, DAB radio samt avtagbart hengerfeste.
Modellen på 204 hestekrefter taper seg 2-4 prosent mindre i verdi over en treårsperiode, eller etter 45.000 kjørte kilometer, enn varianten med 245 hestekrefter.
Dette er våre vurderinger:
Førermiljø:
Gode seter, litt begrenset utsyn rundt bilen, lite støy, funksjonelle interiørløsninger.
Sikkerhet:
Den vanlige stasjonsvognen har toppscore i EuroNCAP.
Har alt sikkerhetsutstyr.
Kjøreegenskaper:
Svært bra på alle måter.
Standard luftfjæringer.
Flere kjøremodi.
Plass:
Litt smalere bak men bedre benplass.
Marginalt større bagasjerom.
Miljø:
Gjerrigere, kjappere og blant de aller gjerrigste i klassen.
Pent lavt forbruk på.
Å eie:
Med riktig utstyrsnivå vil markedsverdien for 204 hk være rundt 62-64 prosent av nybilprisen etter 3 år og cirka to prosentpoeng laver for 245 hk.
Bilen har årlige driftskostnader på rundt 3400 kroner i tre års perioden, noe som er under snitttet i klassen. for 245 hk.
Alt dette ifølge Autolease.
Bilen har årlige driftskostnader på rundt 3400 kroner i tre års perioden, noe som er under snitttet i klassen.
Pris:
Dyrere enn Volvo men også mye mer luksusfølelse.
Design:
Absolutt godkjent eksteriør.
Veldig pene interiørløsninger.
LESER DU DENNE SAKEN PÅ MOBILEN?
HER FINNER DU FLERE BILNYHETER.
HER ER VG NETTS BILSIDE PÅ FACEBOOK - KLIKK LIKER, OG VI LEGGER DE VIKTIGSTE BILNYHETENE RETT I FEEDEN DIN.
| 1
|
109909
|
Kon-Tiki-anmeldelse:Forventningene innfridd!
«Kon-Tiki» innfrir forventningene - og gir en god del ekstra.
Dette blir en ny norsk nasjonalfilm!
I tillegg vil jeg anta at filmen, som åpner Den norske filmfestivalen i Haugesund i kveld, har et betydelig internasjonalt potensiale; «Kon-Tiki» er simpelthen glimrende storytelling på et lettfattelig, internasjonalt filmspråk.
Man vet jo hva det dreier seg, man vet hva som skjer, man vet hvordan det ender.
Det er, altså, få overraskelser; alt avhenger av hvordan historien om Thor Heyerdahls seksmanns flåteferd over Stillehavet blir fortalt.
Omfattende
Det er en meget omfattende historie, som filmskaperne først og fremst har måttet jobbe med å forenkle ned til et begripelig filmformat - uten å miste nerven i det hele.
Her har de lykkes, usedvanlig godt!
Det er blitt en historie om små mennesker under universets uendelighet, presis i sin antydningens kunst, dramatisk uten å overspille, godt gjenkjennelig i mennesketypene og hva de går gjennom - uten å mase med overtydelighet.
Og det er en befriende, skjev humor strødd over det hele.
Økonomi Kon-Tiki-kjennere vil savne en masse detaljer, filmkjennere vil gjenkjenne et gjennomført fortellerhåndverk og fortellerøkonomi på alt fra storslåtte naturskildringer til grunnleggende menneskelige følelser.
Filmen har endog en genial scene, der dette lille støvfnugget av en flåte blir plassert midt i universet uendelighet.
20 sekunders filmgull, ikke helt originalt, men ufattelig virkningsfullt!
Mennesker
Men det er og blir menneskene man husker best.
Pål Sverre Valheim
Hagen beveger seg med en ungdommelig - og ikke alltid like velbegrunnet - selvbevissthet med en Larvik-engelsk og geberder nifst nær Heyerdahl selv.
De andre gutta på flåten følger sterkt opp, ikke bare som et fellesskap, men i ikke uvesentlig grad interessante menn, både med karakter, forhistorie og svake og sterke sider.
Det er denne ruglete, sosiale bakgrunnsmosaikken fra birollene som skaper liv og spenning i selve det menneskelige drama, etter at «Thor Heyerdahl» selv naturnødvendig har måtte gå gjennom en del skjematisk forhistoriefortelling.
Alle er, på sine måter, gode.
Så proffene får ha meg unnskyld den ene, spesielt nevnte gledelige overraskelse:
Komikeren Odd-Magnus Williamson, som beveger seg like fjellstøtt på verdenshavet som i de trangere ironifarvann her hjemme.
PR
Den opprinnelige Kon-Tiki-ferden var så spektakulær og er så velkjent, at den helt skjematisk tilhører vår nasjonale og hele verdens bevissthet.
Heyerdahls grunnfestede PR-talent var her en viktig forutsetning.
Bare dét er jo et viktig element, når filmen nå skal selges ute og inne.
Men i tillegg har regissørene Rønning og Sandberg et utpreget, vel anvendt internasjonalt (les: hollywoodsk) grep på sin filmfortelling.
De avsluttende fem minuttene, for eksempel, er gjennomført «unorske» (om et sånt begrep finnes); det nærmer seg noe svulstig, men ender opp i et aldeles logisk følelsescresendo.
«Kon-Tiki» har norsk kinopremiere fredag om en uke.
Det er bare å stille seg i køen, folkens; den blir lang!
Dette er serien som viser hva som skjedde bak kamera under innspillingen av Kon-Tiki.
I andre episode får du bli med da Kon-Tikis avreise filmes.<br><br>VGTV gir deg seks episoder, med publisering på tirsdager og fredager, i ukene før og etter premieren på den nye norske storfilmen.
| 1
|
109910
|
Plateanmeldelse:Bill Fay
En aldrende mann du aldri har hørt om, gjør et comeback du absolutt må høre.
Møt Bill Fay.
Lite er så fascinerende som en artist som gjør det stort, roter karriere og liv til med utvidet medisinskap, ekteskap og annet faenskap - for så å revitaliseres i sitt livs høst til entusiastisk applaus og nytt publikum.
ALBUM: FOLKPOP Bill Fay «Life is People» (Dead Oceans/Tuba)
I engelske Bill Fays tilfelle har det aldri vært noen karriere å rote til.
Så vidt meg bekjent ingen problemer med ulike substanser eller damer heller.
Låtskriveren ga ut noen album grytidlig på syttitallet, solgte ingenting som helst og ble frisluppet.
I de lange tiårene etterpå har Fay for det meste holdt seg for seg selv og overlevd med små spillejobber her og der.
Men, som alltid i slike historier, kommer et vendepunkt der unge, nysgjerrige fans tar initiativ.
Fay ble oppdaget av alternativrockheltene Wilco og gothvisemester Nick Cave.
Spol fram til 2012, og plutselig sitter Fay i studio igjen.
Denne gangen med de beste låtene fra en skrivebordsskuff sprekkeferdig av 40 års konstant påfyll.
Her er pianodrevne mørke ballader, kosmisk gospel og bluesdrevet pop.
Alt spekket med slike sannheter man vet er ektefølte, men som ikke får troverdighet før de fremføres av noen med mer liv bak enn foran seg.
Det gir en melankolsk og sørgmodig grunntone, uten å bli sentimentalt tårepersende.
Ironisk nok er det dårligste sporet coveret av fødselshjelper Wilcos «Jesus Etc.», en låt som fremstår som svak sammenlignet med Fays mesterlige penn.
Nøkkelsporene «The Healing Day», som i sin intense lavmælthet har legende kvaliteter alene, «The Never Ending Happening» og «Big Painter» er dessuten like deler håp og gravskrift.
For skal det gå like mange år til neste gang pianisten og sangeren finner fram til et platestudio, blir det åpenbart ikke flere.
Det vil i så tilfelle være en enda større tragedie enn at annenplaten tok 41 år å lage.
BESTE LÅT:
«The Healing Day»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
109912
|
Plateanmeldelse:Lynyrd Skynyrd
Før var de harryer med humor.
Nå er de bare harry.
ALBUM: SØRSTATSROCK Lynyrd Skynyrd «Last Of A Dyin' Breed» (Roadrunner/Warner)
Det var to grunner til at Skynyrd var så mye bedre enn de mange andre skjeggtrollene som forsøkte seg i sørstatsrock-sjangergründerne The Allman Brothers Bands fotspor.
1. De hadde soul, endog funk.
2. Ronnie
Van Zandt var ikke din typiske machotosk.
Han hadde vidd og hjertevarme.
Lillebroren Johnny, som synger i dagens utgave av bandet (bare Gary Rossington er igjen fra glansdagene) er ikke utstyrt med tilsvarende.
Gitarlyden er fet, bred som Mississippi-deltaet.
Men tekstene er klisjeer som frontkolliderer med andre klisjeer, og «powerballadene» deres er sikkel.
BESTE LÅT:
«Mississippi Blood»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
109913
|
Plateanmeldelse:Jessie Ware
Lovende silkestrupe.
Nå er det på tide å la åttitallet hvile litt, tenker man.
Men så dukker enda en påminnelse om hvor overlegent synthesizerens tiår var på sonisk mangfold.
Jessie Ware oser av jappe-R&B, men unngår mesterlig å la lyden virke gimmickbasert.
Den britiske skjønnheten platedebuterer uken etter sin delikate Øya-opptreden og gjenskaper den silkemyke stemningen i stereoen.
Bløte synther og en stemme som kanaliserer Sadés undertrykte lidenskap og en tidlig Whitney-uskyldighet, henholdsvis gjennom herlige «Running» og «Sweet Talk».
Men Ware er ikke ute etter å lure noen.
Lyden er nå, elektronikken er neo-britisk, og puster bak denne vellydende og sterke debuten.
BESTE LÅT:
«Running»
| 1
|
109917
|
Plateanmeldelse:Real Ones
En strålende attenårsdag.
ALBUM:
FOLKPOP Real Ones «Real Ones & The Extended Family» (Breaking Records/Musikkoperatørene)
Bergensgruppen runder myndighetsalderen med en formidabel vennefest.
Hovedmotivet er at andre artister bidrar på gamle og nye Real Ones-låter eller covrer andres låter.
Det gnistrer akkurat like sjarmerende ujevnt som slikt skal gjøre.
Lars Lillo-Stenbergs kjønnsforvirrende «Natural Woman» er den mest pussige coverlåten siden Mike Patton gjorde Portisheads «Glory Box», mens Jonas Alaskas bidrag på Robyns «Call Your Girlfriend» ikke er like interessant.
Det gjør ikke så mye - dette er en gledelig sammenkomst, der det viktigste ikke er hva som blir sunget, men at det blir sunget.
BESTE LÅT:
«Orlando»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
109919
|
Energisk nonsens
Er du glad i energisk street dance og akrobatisk kreativitet vil du definitivt oppleve dette som et fartsfylt tidsfordriv.
Da vil du svelge unna de åpenlyse klisjeene som dominerer replikker, blikk og handling.
Som i tidligere Step-Up filmer handler det om ungdommelige drømmer; om å «finne seg sjæl» og gjerne redde verden (i alle fall nabolaget) på kjøpet.
Konseptet inneholder også naturligvis en rikmannsdatter med ballettdrømmer som møter smart street danser.
Kropper danser og disser på rytmisk høygir, med duoen McCormick og Guzman som samkjørte folk i førersetet.
Selv om banalitetene nærmest står i kø, kan jeg ikke la være å fryde meg over en del herlige kreative koreografiske påfunn - fulle av energi og trøkk.
| 0
|
109920
|
Kvinnekamp i Egypt
Når så vi sist en egyptisk film på norske kinoer?
Når så vi sist en enkel men god, rasende, viktig og rørende film fra Egypt?
Dette er, med andre ord, en sjelden og viktig opplevelse, milevis unna det vanlige, slagne popkorn-repetoaret.
«678 Kairo» er navnet på en bussrute.
En buss i Kairo, som vanligvis er stappfull og derfor en ønskearena for seksuelt trakasserende menn.
Nelly er kvinnen som ikke finner seg i dette, og gjør sin type opprør.
Det blir skandale, men tre kvinner fra ulike samfunnslag finner sammen.
Og midt i det hele blir dette en høyst konkret kvinnekamp, en avsløring av kultur kultur og rådende holdninger - et enkelt, men effektivt blikk inn i en verden vi ikke kjenner så godt.
Men som er like allmengyldig for dét!
| 1
|
109921
|
Geriatrisk blodsprut
Nostalgisk gjensyn med gamle, til dels karismatiske actionhåndverkere holder ikke helt til å lage en hel film.
«THE EXPANDABLES 2» Man blir en smule delt i møte med denne filmen, mildt sagt.
Ideen er visstnok Sylvester Stallones:
Samle alle de gamle actiongudene fra 70-tallet og frem til i dag.
(Minus Steven Seagal; Jean Claude van Damme er med denne gangen, i motsetning til sist.
Til gjengjeld er han den høysparkende erkeskurken.)
Saken er at et sted på kloden er en Stallone-ledet frilansgjeng villig til å ta krigens skitneste oppdrag.
Og det gjør de, ettertrykkelig.
Det er rått voldelig, særdeles utpenslede blodsprutdetaljer, enhver mann bærer armering som et lommeslagskip, motstandernes tapstall ligger i nærheten av 1. verdenskrig.
Det er kynisk, jævelig, rått.
På den annen side er det ikke til å komme forbi at er man først avstumpet nok til å ha glede av den totalt uansvarlige vold, er dette også røft underholdene.
Det vil si:
Hvis man er gammel nok, eller nok opphengt i actionhistorie til å sette pris på ikke bare de muskelsterke, skytegale og til dels replikksterke machomenn, men også deres mest kjente replikker og figurer fra tidligere tider.
«I`ll be back», hveser for eksempel den tidligere California-guvenøren med en glødende maskinkanon mellom sine digre never.
Og ser ut til å trives utmerket.
Som en etter hvert noe aldersavmagret Chuck Norris gjør det, som Sly selv gjør det - like, om ikke mer, anabolt muskel- og blodåresprengt i sitt 67. år som i velmaktsdagene.
Det går jo an - fra et lett syklig vinkel sett - å si det er imponerende.
Det skal reddes en mann, det skal reddes en dings, det skal reddes en landsby, det skal hevnes en kamerat og verden skal vel i grunnen reddes.
Som sagt:
Avstumpet nostalgisk moro finnes unektelig.
Alt annet avslører alt for lett:
Dette er actiontrim for eldre, muligens for å sikre en bedre pensjon.
| 0
|
109922
|
VGs anmelder om Madonna-konserten:En resirkulerert musikal
Når sluttet det å være på Madonna-konsert å være gøy?
Madonna:
Telenor Arena Publikum: Ca. 20.000 Aktuelt album:
«MDMA»
Noen munker ringer i en kirkeklokke og babler «gregoriansk».
Man aner hvor dette skal bære.
Madonna er mot undertrykkende religion og dogmer generelt, og den katolske kirken spesielt.
Og så er hun for sex og fri kjærlighet!
Vi skjønner.
Stemmen hennes høres absurd ungpikeaktig autotunet ut i «Girl Gone Wild», der hun flankeres av seks mannlige dansere.
Hun tar opp et automatgevær og skyter i gang «Revolver».
Fire kvinnelige dansere tar opp våpen, de også, og den barnslige «hell hath no fury»-hevnfantasien «Gang Bang» - folk som blir skutt i hodet, blodsprut og hjernemasse på videoskjermeen - er enten inspirert av, eller en kommentar til, Madonnas eksmann Guy Ritchies bedritent kjekkasaktige actionfilmer.
Effekten er i alle fall klein.
Publikum, med unntak av de tilreisende gærningene i «The Golden Circle» helt foran, står bom stille, usikre på hva de skal mene.
«Papa Don´t Preach» starter en foruroligende trend.
Slagerne, de folk er kommet for å høre, er enten radikalt omarrangerte eller, som i dette tilfellet, vingeklippede.
Ett vers og ett refreng, og Madonna er over i neste nummer.
Som er «Hung Up».
Selv dette smittende møtet mellom ABBA og disco skusles bort, tynget ned av esoterisk, pompøs scenografi.
«I Don´t Give A» viderefører den tunge katolske ikonografien fra åpningen, og showet føles tåpelig pompøst, som en dataspillutgave av «Da Vinci-koden».
Et seriøst problem er i ferd med å melde seg:
Det går overhodet ikke an å danse til noe som helst under denne selvhøytidelige forestillingen.
Kanskje VG burde sendt en teateranmelder i stedet.
En viss lettelse sprer seg i lokalet da «Express Yourself», med innslag av Lady Gagas «kopi» «Born This Way», melder sin ankomst.
Flygende trommeslagere i uniform heises ned fra taket i «Give Me All Your Luvin´».
Så kommer det en videokavalkade med mange av låtene vi gjerne skulle hørt, men ikke får.
Hun synger skingrende falskt i en «Open Your Heart» som blir en hybrid av Afrika og Riverdance, snakker sjarmerende om at hun snart - etter midnatt - fyller 54, synger den ultratraurige «Masterpiece».
«Justify My Love» kommer på videoskjermen, full av S&M- og «Fifty Shades Of Gray»-estetikk i sorthvitt.
Selv under «Vogue» står folk stort sett stokk stille, enten blendet eller kjedet av moteoppvisningen på scenen.
Illudert lesbesex i bordellomgivelser ville under andre omstendigheter engasjert denne anmelder i betraktelig større grad enn det gjør under «Candy Shop».
«Human Nature» ødelegges av katatstrofalt svak vokal.
Bunnen nås i en teatral pianaoballadeversjon av «Like A Virgin», hvori Madonna viser rumpa og ellers synes å synge om analsex.
«Happy birthday to my ass», synger hun, men versjonen er ribbet for alt - absolutt alt - som i sin tid gjorde den appellerende.
«I´m Addicted» er faktisk en opptur.
Den er det i hvert fall mulig å bevege seg til.
VG må løpe mot utgangen under «I´m A Sinner».
Mange andre, som ikke hadde deadline, var da i ferd med å gjøre det samme.
Madonna er den hardest arbeidende kvinnen i showbiz.
Showet hennes er imponerende nok, målt i lys og dans, og hun var søt da hun feiret bursdagen sin der oppe.
Karrieren hennes er neppe over, selv om den helt åpenbart er i vanskeligheter.
Alt hun trenger å gjøre for å gjenopplive publikums gunst, er å forsvinne en stund, leve et normalt liv, oppleve noe som føles som et liv utenfor Hollywood-helsestudioet, komme tilbake, snakke ut om «den vanskelige tiden» med Oprah og «ta en Judy Garland»:
Gi noe nytt av seg selv.
Homsene kommer til å elske henne for det.
Slik det er nå reiser hun rundt med resirkulerte ideer.
Dette showet er lite annet enn en musikal om Madonna, hennes karriere og ideen som alltid har opptatt henne:
Elsk hvem du vil.
Men elsk noen.
Madonna må gjerne få vise frem rumpa si til hun blir 100.
Måtte hun gjøre det!
Men neste gang hun avdekker den bør hun ha noe nytt og interessant å fortelle oss.
Og så må hun la folk få danse.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
109924
|
Øya-anmeldelse:Skarpe Diem
Det var ikke bare Norges største hiphop-konsert med norskspråklige rappere - det var trolig den beste også.
KONSERT:
Karpe Diem STED:
Enga, Øyafestivalen PUBLIKUM:
Cirka 6000
Karpe Diem har fått en helt egen status etter 22. juli, en status som senest etter minnemarkeringen fra Rådhusplassen ett år etterpå ble forsøkt tilsmusset av FpU som ikke helt synes å ha forstått forskjellen mellom språklige spissformuleringer til kunstnerisk bruk og konkret debattretorikk.
Karpe Diem ble blant annet beskyldt for å ha oppfordret til å ta livet av Carl I. Hagen.
Hvis det er frasen «hvis du tør å ta livet av Carl Ivar» som FpU mener, foreslår jeg at de også siterer neste linje; «da har du mer guts og baller enn hva vi har».
Bruce Springsteen deltok også på minneseremonien den 22. juli i år.
Har FpU hørt hans «Jack Of All Trades» fra ferske «Wrecking Ball»?
Hans hilsen til de som er ansvarlig for et økonomisk skakkjørt USA er slik:
«If I had a gun, I'd find the bastards and shoot'em on sight».
Men mener han det konkret når det står i en sangtekst?
På Øya lørdag natt spilte Magdi og Chirag for rundt 6000 opplyste mennesker som tydelig har skjønt hva gutta mener.
Og står for.
Likevel kan det ferske utspillet mot dem være noe av grunnen til at Karpe Diem faktisk serverte vel så mye ettertanke som hiphop-fest.
Det kler dem, for Karpe Diem har et vell av tekster som fortjener rom rundt seg og ikke minst kjærlige strykere som understreker det såre, men skarpe alvoret.
For budskapet er uansett klart; toleranse og kjærlighet.
Magdis innledning til «Tusen tegninger» - at han skrev denne som en reaksjon på dritten som står om muslimer (som han selv er) i kommentarfeltene etter saker med Karpe Diem - gjør ikke akkurat denne låten mindre egnet til å bli toleransens nasjonalsang i kjølvannet av 22. juli.
«Påfugler» er en annen låt som alle bør høre ekstra på når de kjenner et grumsete stikk av noe de ikke helt liker.
Magdi er muslim, Chirag er hindu.
Begge er norske.
Punktum.
Men la oss ikke glemme det musikalske.
Karpe Diem er modig når de foran et backdrop bestående av et kors, et hjerte og et dødningehode serverer publikum vel så mange sanger fra kommende «Kors på halsen, ti kniver i hjertet, mor og far i døden», deriblant et nydelig tittelkutt fra verdens største sofa, googlet frem fra Kina.
Røyk-og lysshowet er massivt, basslyden lykkeligvis tidoblet fra Lars Vaulars Björk-amputerte konsert.
Gutta selv er topptente, uhyre velsmurte i tungebåndet og misser knapt et ord gjennom de sytti minuttene konserten varer.
De fortjener virkelig det rådyre fyrverkeriet som avslutter hele Øyafestivalen.
For øvrig et fyrverkeri i alle slags farver, omtrent som helt likt utformede NonStop.
Akkurat slik Karpe Diem selv definerer det norske folk.
| 1
|
109925
|
Øya-anmeldelse:Søta syster
To svenske søstre på triumfferd gjennom Norge.
KONSERT:
First Aid Kit STED:
Enga, Øyafestivalen PUBLIKUM:
Cirka 6000
Johanna (21) og Klara (19) Söderberg vet hva den falne pop-nasjonen Norge trenger for tiden - et førstehjelpsskrin.
Eller First Aid Kit, om du vil.
Midt i en rekke norske festivaljobber droppet de lørdag ettermiddag innom Øyafestivalen for å gni inn det faktum at svenskene slår oss gul og blå i pop-musikk om dagen, enten det er søstrene selv eller de heter Alina, Loreen eller Laleh som denne uka står for samtlige pallplasseringer på Norges offisielle hitliste, VG-lista.
Mutters alene med keyboard og gitar, samt en trommis - og med kun to plater i ryggen burde Engascenen nesten være for stor for dem.
Likevel fjetrer de publikum med sine vakre, klokkeklare harmonier og bunnsolide låter gjennom en hel time.
Der enkelte benytter sjansen til å spille på den største scenen til å pøse på med musikere, skaper First Aid Kit musestillhet kun ved hjelp av stemmer og harpe.
For Øyascenen - og publikummet - er de perfekte, det kvinnelige, lett hippie-aktige motstykket til Fleet Foxes (på Øya i fjor) som også indirekte var en karriere-booster da svenskene ble kjent utenfor sine egne grenser.
Siden den gang har de vist seg som eminente låtskrivere i en klassisk country-/folk-tradisjon, hvilket de selv ikke legger skjul på i sin nydelige hyllest til sine helter, «Emmylou».
Det er Klara som holder gitaren og har hovedstemmen, men storesøster bak tangentene matcher henne perfekt og overbeviser oss om at disse to har sunget sammen siden Klara ble født.
Det er tidvis himmelsk vakkert, og det skader forsåvidt heller ikke at Johanna ser ut som en skjønnere, skandinavisk utgave av Miley Cyrus' «I'm nobody's baby, I'm everbody's girl» synger de avslutningsvis i «King Of The World».
Så sant, så sant.
| 1
|
109927
|
Plateanmeldelse:Maya Vik
Skamløst fengende åttitallssnop.
Knappe halvåret etter solodebuten er norsk pops bassistyndling foran mikrofonen igjen.
Etter konseptuelt vellykkede, men låtsvake «Château Faux-Coupe» er det nå tidligere Montée-medlemmet en enda mer melodisk glødende Prince-protesjé.
Låtene er ubeskyttede åttittallsklingende popfunkslikkerier med lav motstand og høy varighet, og 32-åringen synger obligatorisk lyst og uskyldsrent.
Noe pussig er Morgan Phalens nesten allstedsværende rolle, toppet av at avslutningslåta (som han også har skrevet) er oppkalt etter ham.
Dog tvilsomt at den tidligere Justice-vokalisten skal ha applausen.
For dette er Maya Viks historie.
BESTE LÅT:
«Pictures»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
109928
|
Øya-anmeldelse:Big Bang Björk
KONSERT:
Björk STED:
Øyafestivalen, Oslo AKTUELT ALBUM:
«Biophilia» PUBLIKUM:
Ca. 6000
Både i forkant og etterkant av Björks siste album har det vært mest snakk om teknologien hun har brukt til å komponere og etterpå fremføre musikken på.
I en slags teknofobi har iPadene kommet i veien for det som egentlig var budskapet hennes:
En utforskning av elementene, menneskene, jorden, livet, døden og kjærligheten.
Egentlig det hun alltid har drevet med, men i ekstremt konsentrert og tidvis ekstremt lite tilgjengelig form.
Albumet leverte egentlig aldri godt nok.
I konsertform omdefinerer hun låtrekkefølgen, og starter med de enklest tilgjengelige og lavmælt minimalistiske bitene.
Besetningen består på ingen måte av nettbrett, men med et drøyt dusin jenter som kor, en macoperatør og en trommis.
Björk selv har blålilla Dame Edna-parykk og en scifiaktig romdrakt der hun tripper rundt som rar, opptrekkbar dukke.
Innføringen av jentekoret gjør de rareste låtene betraktelig mer levende, og ikke mekanisk kjølige som på platen, og de gamle, kjente låtene enda varmere.
Vel, gamle og gamle; med unntak av en nydelig «Possibly Maybe» som ekstranummer, er de eldste låtene fra Homogenic (1997).
Islendingen ser på ingen måte bakover.
Det eneste gåtefulle instrumentet er en teslaspole som heises ned fra scenetaket for en brutalt hardtrivende bass.
Animasjonene som spilles bak gjør konserten til en helt spesiell naturfagtime, der viruset blir ulykkelig forelsket i en celle, og Atlanterhavsryggen og tektoniske plater er helt naturlige elementer i en teksten.
Ekstremt langt borte, og samtidig veldig nært.
Når dette avsluttes med miljøvernsingelen «Nattura», selvsagt dedikert vulkanen Eyjafjallajökull i et dundrende, frenetisk raveparty er det ikke lenger teknologien som er viktig, men Björks enestående evne til å være, vel, enestående.
TOR MARTIN BØE
| 1
|
109930
|
Øya-anmeldelse:Fet afghaner
Noen måtte avslutte jobben Frank Ocean ikke gjorde.
Det ble - pussig nok - 1990-tallsheltene The Afghan Whigs.
KONSERT:
The Afghan Whigs STED:
Vika, Øyafestivalen PUBLIKUM:
Cirka 2000
Etter 45 minutter setter Greg Dulli seg ned bak pianoet og synger Frank Oceans «Lovecrimes», fra den diaréplagede R&B-kometens debutsamling av fjoråret, «Nostalgia, Ultra».
Her er det selvsagt lett å slå poenger av typen «gamle/eldst» og klage over den uprofesjonelle ungdommen.
Vi skal dog ikke underslå det faktum at «Lovecrimes» er Cincinnati-bandet The Afghans Whigs comebacksingel, tilgjengelig for nedlasting på Internett i en tid, og at det således ikke er et inspirert innfall at den fremføres.
Der en annen gammel helt med forbindelser til grønsjepoken, Bob Mould, i går hastet seg fort og gæli' gjennom sitt album «Copper Blue», og ellers solte seg pent i glansen av sin anselige legende, har Greg Dulli mer å bevise.
Såpass, faktisk, at han tilsynelatende har slanket seg forut for denne comebackturneen.
Han kaster seg ut i «Crime Scene Part One» som en gammel bokser med en siste sjanse på en tittel, og føler seg forhåpentlig som den stjernen han alltid drømte om å bli.
The Afghan Whigs' flørt med soul og R&B er ikke av ny dato.
Gruppens særpreg på 1990-tallet var nettopp denne kåtskælkete omgangen med svarte musikkformer.
Dulli, tynget av katolsk skyldfølelse på den ene siden og «loverman»-ambisjoner på den andre, fremsto den gangen tidvis som en misogyn askebegerromantiker av den mest håpløst utdaterte skolen (har du noen gang sett et bilde av ham der han ikke patter på en sigarett?).
Han fikk mange og toneangivende fiender.
The Afghan Whigs ble aldri formelt oppløst.
Men de har ikke gitt ut et album siden 1998.
Når han nå spiller og synger sine gamle soulrock-psykodramer atter en gang, er det en liv-eller-død følelse ved seansen.
Det begynner å regne under den funky «66», og Dulli jobber hardt for å holde på publikum.
De blir stående, også gjennom «Gentlemen» (hvor han får demonstrert sine evner som hvit soul-«shouter», samt at stemmen hans er beundringsverdig intakt - trass i alle sigarettene), allsangvennlige «City Solei», «Debonair», «Going To Town» og avsluttende «Miles Iz Dead».
Det var noe mer bevegende enn nok en «gjenforeningskonsert».
Det var et band og en mann som kjempet for sitt artistiske ettermæle.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
109931
|
Øya-anmeldelse:Gabriels engel
(VG Nett)
Ane Brun satser kompromissløst på nytt materiale.
En tøff beslutning, som forsvares av det hun leverer.
KONSERT:
Ane Brun STED:
Øyafestivalen, Oslo PUBLIKUM: ca. 5000
Nylig ble det kjent at Ane Brun skal være oppvarmer for Peter Gabriel på nok en turné, denne gang i USA.
Når man ser hvordan hun fremstår som sceneartist i disse dager, er det ikke vanskelig å forstå rocklegendens valg - det er langt fra utenkelig at han minnes sitt eget syttitalls-jeg som teatralsk frontfigur i Genesis når han ser moldejenta i aksjon.
Antagelig setter Gabriel også pris på den tunge perkusjonen som driver mye av Bruns nye materiale.
Det er da også tydelig at hun tar oppgaven med å promotere sitt siste album på alvor; her er det ingen «hits», bare den esoteriske, inderlige og dynamiske musikken hun dyrket på fjorårets LP "It All Starts With One".
Iført hvit drakt ser hun ut som en krysning av nonne og engel, og det er da også noe sakralt og guddommelig over Bruns stemme.
I likhet med Susanne Sundfør har hun i større grad befridd seg fra instrumentalistrollen, noe som åpner for velplasserte dansetrinn og gjør det morsommere å se på.
Det er også veldig tydelig at Brun morer seg på scenen; ingen forknytte singer/songwriter-tendenser her.
Dette sagt:
Jeg håper Brun ikke har tenkt å undertrykke den gitarklimprende utgaven av seg selv altfor lenge, for det er slik hun er aller best, bevist ved en hjerteskjærende fremførelse av hennes første norskspråklige låt, "Du gråter så store tåra".
Like fullt er det umulig å ikke applaudere den markante satsningen på hennes siste uttrykk.
Avslutningen med den dramatiske «What's Happening With You And Him», den nostalgiske trommefesten "Do You Remember" og den monumentalt bevegende balladen «Undertow» er så overdådig at Peter Gabriel kanskje bør revurdere sin booking.
Oppvarmingsartister ser nemlig ikke ut som dette.
THOMAS TALSETH
| 1
|
109933
|
Filmanmeldelse «ROCK OF AGES»:Ufattelig tåpelig!
Fy flate:
Dette er en tilnærmet uutholdelig tåpelig film!
Egentlig, visstnok, en scenemusikal.
Dog på film får den aldri, aldri! bestemt seg for hva den skal være; romantikk eller satire, moro eller tragisk, ballade eller pønk.
Dessuten er det ubegripelig hvordan det er mulig å lage en helt film kjemisk fri for en eneste original idé, lesse den opp med hele batteriet av klisjeer, pinlige øyeblikk og grassat overspill.
Huff!
Det handler om en landsens jente som i 1987 drar til Hollywood for å oppfylle sine drømmer.
(Sukk).
Hun haver i en rockebule, treffer gutt, eksentrisk kjempemegastjerne med nykker (Cruise, ja) dukker opp.
Komplikasjoner.
Slutten skal vi ikke spoile.
Men vi anbefaler ingen bruk av utstrakt fantasi.
Filmen forsøker å være litt «rå».
Det er kropp og sex og sånn, Cruise viser svett overkropp, en uendelig lang tunge - og (ett sekund) kanskje endog en liten bunt kjønnshår.
Risky!
Nåvel:
Gutten og jenta er søte nok i sitt romantikkstrev.
Alle de voksne stjernen lager egentlig en helt annen, tilsiktet satirisk film.
Blandingen blir en ytterst pinlig tåpelighet.
Finnes det en strime av håp?
Vel:
En scene mellom Russell Brand og Alec Baldwin.
Og musikken er selvfølgelig velprodusert.
Men dette holder ikke til å trekke den opp fra en uforglemmelig dårlig en-er til en to-er, som er bare en dårlig film.
Nevnte jeg rock?
Hele filmen er i bunn og grunn et grenseløst forræderi mot alt som rock heter.
JON SELÅS
| 0
|
109934
|
Filmanmeldelse «TED»:Kvalifisert grisepreik
En ung gutt i en Boston-hovedstad er så ensom, at han til og med er misunnelig på jødeguttene som regelmessig blir banket opp.
En julaften ønsker han seg så en venn.
Det blir en enorm Teddybjørn, som han så ønsker skal bli levende.
Og vips¿!
Tiden går; unggutten 35.
Teddyen er like levende, og hverdagslig ser de bestekompisene 80-tallsepisoder av «Lyn Gordon» på TV mens de røyker hasj og drikker øl og prater skit og har det fint.
Alt mens 35-åringens nokså uforklarlig tilstedeværende kjæreste ser oppgitt på, er snill og tålmodig og venter på et friere etter snart fire års uforpliktende samliv.
Joda, det er muntre greier et stykke på vei, dette.
Og strømmen av bannord, slibrigheten, horer og hasj er vulkansk fra og til kosebamsen (hvilket er hele vitsen med denne filmen).
At Teddy-penisen er minimal, men virksom, får vi endog til bekreftet fra en totalt uventet person.
Totalt!
Joda, det finnes hysteriske øyeblikk her.
Men etter hvert viser det seg vanskelig å holde fyr i helvete.
Og kjedsomheten dukker opp.
| 0
|
109935
|
Filmanmeldelse «TAKE THIS WALTZ»:Nydelig og ærlig
Se dét:
En intelligent, skarpt observerende, nyanserik, ærlig og meget velspilt film om samlivsbrudd og ny forelskelse.
Det er til å bli fryktelig glad for.
Og til dels rystet av.
Canadiske Sarah Polley (33) (manus og regi), er da heller ingen noksagt i filmsammenheng.
Hun var barnestjernen som utviklet unike kvaliteter som voksen skuespiller; den politiske aktivisten som til nå har vist oppfinnsom tilnærming til å være så nær livet som mulig.
«Away From Her» var en helt usedvanlig moden tilnærming til mennesker rammet av alzheimer.
Denne gang handler det om noe så vanlig og vanskelig som samlivsbrudd og ny forelskelse.
Kvinneperspektivet er knivskarpt og klart:
Kvinnen er udelt like «skyldig» i utroskap, begjær og drømmer som mannen.
Det vil si:
Hvorfor snakke om «skyld» når det er livet selv som spiller?
Dette er en oppløftende avslørende film omsider av livet det er vanskelig å snakke om.
Filmen er sensuell, erotisk og vakker og usminket om relasjoner.
Den tar noen avslørende blikk på noen eksistensielle problemstillinger, den har nydelige og velfungerende skuespillere i inspirerte og inspirerende roller.
Noen feil?
Jada; det går vel knapt an å avdekke så følsomme nervetråder uten diskusjon.
Og filmen blir vel litt overtydelig i symbolbruken her og der.
Og litt lang, når sant skal sies.
Men ellers?
En fantastisk film for folk med evne til å la erfaringenes refleksjon råde i møte med levende kunst.
| 1
|
109938
|
A-Laget på Øyafestivalen:Laget lager liv.
(VG Nett)
Det skal mye til å bevege det kresne Øya-publikummet i de sene lunchtider - men bergensgruppen A-laget får det til.
KONSERT:
A-Laget STED: Sjøsiden, Øyafestivalen PUBLIKUM: cirka 800 AKTUELL EP:
«D E D D Går I»
Det er litt av en ildprøve å være årets første innslag på Sjøsiden, og det er flere ting som ikke henger på grep med at A-laget settes i den posisjonen.
Ideelt sett burde bergenserne spilt i mørket, enten senere på kvelden eller den intime klubbscenen, for det første kan det fort bli kleint når slibrig og basstung klubb-hip hop skal åpne en nesten folketom festivalscene.
Klokken er fem på halv fire, solen steker og folk flest har neppe rukket å avansere fra jobbmodus til følelsen av å være på festival.
Men Vågard, Store P, Girson og DJ Boge tar utfordringen av å engasjere Norges kanskje mest kresne publikum på strak arm, og åpner i en eksplosjon av trommer med introen fra «Nokke Feita 3».
Publikummet, som først består av noen trofaste hoder, og to kjolekledde jenter som headbanger, øker i løpet av de første to minuttene med et par hundre - så et par hundre til.
De kule hodenikkerne bakerst, morosøkerne i front.
Den mest merkbare forskjellen fra deres tidligere konserter er at Girson ikke er alene på å bære showet.
Vågard sin selvtillit og sceneutstråling har fått en boost, noe som kan være grunnet lærjakke og solbriller framfor en skjulende hettegenser.
Også Store P er mer utagerende enn før.
Men de samme dype og frenetiske 808-trommene dirrer gjennom Sjøsiden like godt som i det intimet teltet på Hovefestivalen.
Låtvalget er kompromissløst og tilfredstiller den ivrige fansen mer med gamle miksteip-spor, enn de mange som først oppdaget A-laget i fjor med «Funksjonshemmet» - men de kaprer nye hjerter med skitten lekenhet over nittitalls homohouse-orgel i «Nokke pong på det» og Robert Miles-samplet i «Festival-Girson».
Den synkopiske basslinjen i den P3-listede «Flyplass» sitter faktisk bedre live enn på eteren.
Setlisten var noe tettere på Hove, men laget kan puste lettet ut.
«Nå kan de angre på at de ikke lot oss spille senere» sier Girson før de kjører på med den dubsteppete «Hold An (Outro)» og fortsetter den mest energiske middags-konserten på lenge.
SANDEEP SINGH
| 1
|
109940
|
Hi-tech hinderløype!
Nyinnspillingen av «Total Recall» er blitt en heseblesende hinderløype fra actionscene til actionscene, ispedd spede forsøk på å lage en slags handling.
Originalen fra 1990 er hanlagt til Mars og har fenomenet Arnold Schwarzenegger i hovedrollen.
Dagens utgave (med kinopremiere fredag) er lagt inn i en jordisk framtid med Colin Farrell i hovedrollen, med kun to territorier beboelig (etter en forutgående kjemisk krig):
Et slags Storbritannia og et slags Australia.
«Storbritannia» er herrer, «Australia» en koloni.
Men begge er bygget på en sci/fi-novelle av Philip K. Dick.
Det må sies:
Denne nye «Total Recall» leverer mye og hektisk high-tech action.
Kulissene av fremtidsbyer er dystert fremragende.
Det meste av dataanimert fanasifostre er effektivt, troverdig gjenskapt og fungerende.
Det eneste vi undrer oss litt på, er hvorfor pistolenes og maskinpistolenes kuler ikke treffer bedre i en så avansert fremtid.
Vi kommer tilbake til dette.
For det bør nevnes:
Douglas Quaid (Farrell) lever et kjedelig fremtidsliv i kolonien «Australia», men jobber på en robotfabrik i «Storbritannia», en pendlertur på 17 minutter på den eneste forbindelseslinjen mellom sivilisasjonene:
En tunnel tvers gjennom jorden.
Han har vakker kjæreste (Beckingsale), men mareritt om natten.
Det er adskillig som ikke stemmer i tankene og minnene hans.
Derfor føler han sterk tiltrekning til fremtidens farligste «opiumsbule»:
Rekall, der klientene kan få leve akkurat i den fantasiverden de ønsker - ad kjemiske veier.
Men:
Denne kjemiske feriereisen har et alvorlig drawback:
Et menneske virkelige minner kan også gjennopplives.
Og det viser seg at Douglas har adskillig fortrengt minnedynamitt skjult et sted i hjernebarken...
Filmen har noen store problemer.
At Jorden er åsted denne gangen, ikke Mars, er dog uproblematisk.
Colin Farrell greier likevel ikke på noen måte å erstatte Arnold Schwarzenegger.
Riktignok er Farrell er langt bedre skuespiller enn den senere «Govenator».
Men Schwarzeneggers maktiske figur, hans autoritet og aksentlespende slengreplikker skapte et nærvær som langt overgår Farrell i en sjanger som denne.
Hele konseptet er relativt hjernedødt; det hører også med til sjangeren, på sett og vis.
Men man bør likevel fortelle en historie.
Og da blir det verre.
Jeg nevnte de tusenvis av rundene med kuler som avfyres, og som bare sjelden treffer.
Det er selvfølgelig fordi våre helter skal få spillerom.
Men spillerom til hva?
Denne gang løper, hopper, faller, kjører, klatrer, drar de seg opp etter fingertuppene fra de mest svimlende dyp.
Alt som kan gå galt, går galt - inntil det helt (tilsynelatende) bomsikre fella slår seg sammen rundt dem.
Men så huker de seg ned, gitt, løper i skjul, dreper et dusin fiender, og løper videre.
Og hopper og klatrer, osv.
Action-fans får akkurat det de venter på.
Nokså mange andre vil hevde at all høyteknologiske mikkmakk og all løpingen bare er verdens dyreste unnskyldning for å fortelle nesten ingenting.
Og det blir, faktisk, i tynneste laget.
| 0
|
109943
|
Full rulle for de minste
De meget publikumsvennlige amerikanske animasjonsfilmene for barn er inne i en fin utvikling:
Oppfølgerne blir bedre og bedre!
Det gjaldt «Istid».
Det gjelder nå «Madagaskar 3».
I film nr. to forlot vi våre venner - Alex, Marty, Melman, Gloria, Kong Julien, Maurice, pingvinene og sjimpansene - på Afrikas savanner.
Alle disse dyrene hører egentlig hjemme i New Yorks Zoo.
Men på merkunderligste vis har de kommet seg avgårde på eventyr, ikke minst takket være de utrolige oppfinnsomme og dyktige pingvinene - samt egen kløkt.
De lengter tilbake til New York, urbane som de er.
Og hvordan komme dit?
Vel:
Via Europa, synes som en god idé; Monte Carlo - av en eller annen grunn - synes som den riktige inngangen.
Kanskje fordi verdens viktigste sirkusfestival foregår akkurat der?
Ikke vet vi, det blir ærlig talt ikke helt forklart.
Men det er sirkus det kommer til å handle om.
For når den grusomme kaptein/dyrefanger dukker opp, blir det nettopp et tog med sirkusdyr som blir inngangen til eventyret og flukten.
Selv om zoo-dyr og sirkus-dyr ikke så lett ser på hverandre med velvillighet.
Det blir en ellevill reise.
Som strengt tatt fjerner seg enda mer fra «virkeligheten» enn vi er vant til.
Men det er utrolig fargerikt og sprekt.
Og produsenten har også skjønt hva denne type film går ut på:
Masse morsom og fargerik slapstick til barna, et manus og en dialog som også holder de voksne i age.
Joda:
Også med tanke på sommerens elendige vær, blir dette et feiende flott kveldsalternativ for store og små.
Filmen er anmeldt etter påsyn av kopi med originallyd med norske undertekster.
Norsk lydlegging derfor ikke vurdert.
| 1
|
109944
|
Gla`vold med Mel
Karrieren og livet til Mel Gibson har vært i en dyp bølgedal; svært få tør satse på ham.
Men han satser friskt på seg selv:
I «Get the Gringo» er han manusforfatter, produsent og hovedrolleinnehaver.
Resultater er denne ytterst røffe, men relativt rappe gla`-voldsfilmen, som utvilsomt beveger seg i en Quentin Tarantino/Robert Rodrigues-retning, men med deler av Gibsons «Dødelig våpen»-kjeftament på plass.
En klovnekledd
Mel og en tilfeldig kollega har ranet penger på grensa til Mexico.
En vill biljakt havner (så vidt) sønnafor;
Mel regner sjansene større der - når han først skal tas.
Fengselet, som mer minner om en syndefull landsby enn et fengsel, viser seg å passe ham.
Han vinner seg en kompis i en skarpøyd 10-åring med dårlige røykevaner.
Og så er så er spillet gang:
Korrupsjon, vold, drap, lag på lag med konspirasjoner og trusler, knark.
Det er livsfarlige trusler innenfra.
Og utenfra.
Alt i rammer av møkk, svette, desperasjon.
Dette er en popcorn-film de lux!
Men den strever en del med å finne balansepunktet mellom komedie og grim vold.
Og når sant skal sies, er intrigene så tallrike at fokus forsvinner nå og da.
Ingen stor film.
Men ikke ueffen som vital råttenskap.
| 0
|
109946
|
Fransk frihetstyranni
Utrolig lang og utpreget fransk historie om mennesker som ødelegges av sin egen frihet.
Men filmen har utvilsomt sine sjarmerende sider.
En parisisk vennegjeng bestemmer seg for å dra på deres sedvanlige sommerferie, til tross for at en av dem ligger hardt skadet på sykehus etter en trafikkulykke.
Dette er mennesker som har «alt».
Bortsett fra noen skikkelige liv.
Alle lever på illusjoner, alle har de sine små og store løgner.
Når alt kommer til alt, og når de litt-større-enn-vanlige prøvelsene kommer, viser de seg at hemmelighetene og løgnene kan ha svært ødeleggende virkninger - på de andre og på dem selv.
På mange måter er filmen sympatisk.
Dette er levende ensemblespill av en rekke av Frankrikes ledende skuespillere mellom 30 og 50.
Det handler om mennesker som absolutt tar for seg av livets goder, og tar dem glatt for gitt.
Problemet er bare at filmen åpenbart handler om for lite.
Den tar drøye to og en halv time, og det blir alt for mye ufokusert snikksnakk ut av det.
Et par av figurene blir dertil nokså karikerte underveis og det er så rent for mange flagrende tråder.
Men, bevares:
Er man først frankofil av legning, må dette utvilsom oppleves som en gledesfilm.
| 0
|
109947
|
Test av Avantree Jogger:Disse kan du jogge med i regnvær
Avantree Jogger er et vanntett og lett hodesett til trening.
Kort sagt
Det er ikke lett å finne ørepropper eller hodetelefoner som fungerer godt til trening.
Løse ørepropper av den typen som ofte følger med mobiltelefonene har en tendens til å falle ut av ørene når du løper eller bedriver andre former for fysisk aktivitet.
Ørepropper av den typen som dyttes inn i ørene («in-ear») fungerer heller ikke alltid så bra, siden ledningen gjerne følger dine bevegelser, noe som fører til støy og skrapelyder.
Avantree Jogger er et trådløst Bluetooth-hodesett beregnet på trening.
Med en vekt på bare 23 gram og vanntett utførelse burde det appellere til alle som liker å trene ute, uansett vær.
Dessverre er ikke lydkvaliteten god nok i forhold til prisen.
Sitter godt på plass
Vårt hodesett var laget i blå og svart plast, men det finnes også i flere andre farger.
Hver høyttaler har en liten ørepropp med en utskiftbar silikontut som går inn i øret.
Denne kan vris rundt, slik at den passer best mulig til dine ører.
De to høyttalerne er bundet sammen med en fleksibel bøyle som festes bak nakken.
Denne bøylen kombinert med lav vekt og utformingen av silikonøreproppene gjør at hodesettet sitter veldig godt på plass når du er ute og løper.
På den høyre høyttaleren er det knapper for å starte avspilling eller hoppe til neste eller forrige sang.
Avspillingsknappen brukes også til å skru av og på hodesettet, og ved å holde den inne noen sekunder kan du også starte Bluetooth-paring med mobiltelefonen din.
Den venstre høyttaleren har to knapper som brukes til å justere lydstyrken.
Alle knappene er laget i gummi, slik at hodesettet skal være vanntett.
Det er lett å føle seg frem til knappene slik at du kan betjene hodesettet problemfritt når du trener.
Fungerer som håndfri
Avantree Jogger har en innebygget mikrofon, og kan brukes som håndfrisett.
Du besvarer en telefonsamtale ved å trykke inn midtknappen på høyre side, den som også brukes til avspilling og til å skru av og på hodesettet.
Har mobiltelefonen din mulighet for talestyring, kan du trykke inn de to volumknappene for å aktivere dette.
Dermed kan du ringe uten å måtte hente frem telefonen.
Ifølge produsenten skal batteriet vare i 8 timer for musikkavspilling eller 9 timer for tale.
Lading foregår via USB.
Det er imidlertid ingen micro-USB-kontakt på hodesettet, så du må bruke den medfølgende spesialkabelen.
Noe av det viktigste med et hodesett til musikk er selvfølgelig at det låter bra.
Her faller dessverre Avantree Jogger fullstendig igjennom.
Da vi fikk det i hendene første gang fikk vi en litt billig plastikkfølelse, og da vi testet det ut med ulike typer musikk fikk vi bekreftet det vi fryktet: dette låter som høyttalere plassert i en blikkboks.
Hodesettet spiller forholdsvis høyt, men det er lite bass og altfor mye mellomtone.
Det låter rett og slett ikke bra.
Da vi gjorde testen fant vi produktet til 599 kroner hos Audas.no, men vi har i ettertid fått vite at det vil selges til rundt 399 kroner hos Avantree.no og etter hvert også andre forhandlere.
Prisen på 399 er ikke så aller verst, men vi tror kanskje de fleste vil bli bedre fornøyd med et par gode "in-ear" ørepropper, gjerne av den typen som har bøyle rundt øret.
Eventuelt kan du legge ledningen over og rundt øret, det er et godt tips hvis du sliter med "ulyd" når ledningen beveger seg.
Et rimelig alternativ til ørepropper er også Koss PortaPro, som er såpass lette hodetelefoner at de fungerer utmerket også til løping.
De koster ikke mer enn et par hundre kroner, og låter vesentlig bedre enn Avantree Jogger.
Det finnes også en SportaPro-modell med bøyle som kan legges bak nakken, men undertegnede synes PortaPro sitter bedre på plass.
Har du problemer med å få vanlige ørepropper til å sitte på plass, bør du vurdere formstøpte ørepropper.
Disse koster mye mer, men ettersom de formes etter dine ører sitter de veldig godt.
Sjekk for eksempel ACS T3, som har svært imponerende lyd.
Legger du ledningen bak øret går de ingen steder uansett hvor aktiv du måtte være.
Les også vår store test av treningsapper til mobilen.
Noen eksterne linker
| 0
|
109948
|
Anmeldelse «The Dark Knight Rises»:Sannelig, han er oppstanden!
«The Dark Knight Rises» kaster allerede i natt sin mørke skygge over alt kinolandet; Hill, hill!
Sivilisasjonens frelseren er her!
Leserne får ha meg unnskyldt forsøkene på en smule kristelig-religiøs språkbruk og ironi, her:
Det er nok regissør Christoper Nolands uttrykkelige hensikt å nærme seg religionenes og urmytenes verden, når han nå avslutter sin Batman-trilogi etter «Batman Begins» og «The Dark Knight».
La det være helt klart:
«The Dark Knight Rises» er tjukk, velsmurt, nattsvart og glimrende underholdning.
Åpningssekvensen er spektakulær.
Så blir det en litt for tam time.
Mens siste halvannen time er ekstraordinær.
Simpelthen!
Filmen når ikke «The Dark Knights» perfeksjon.
Men den når langt, meget langt.
Nolans graving i mytebunken vil kunne starte seminarer både på religionshistoriske og kulturhistoriske institutter.
Men hans samtidsparalleller er minst like sterke, om enn mer skjult (dette er da underholdning for hele verden, må vite!):
Kapitalismens sammenbrudd, antiterrorlovene i land som USA og England, bin Ladens «barn» (helt tydelig, men passelig unnskyldelig):
Terroristene, selvmordsbombere i særklasse, som er villig til å dø for Saken.
For å nevne litt.
Filmbuffs vil dessuten finne lange rekker av referanser i sine gjemmer.
Men først og fremst er jo dette utvikling av alle engler & demoner i Batmans eget univers.
Tilbake Nåvel, saken er denne:
Bruce Wayne har for lengst trukket seg tilbake til sitt slott, Batman er - tilsynelatende - for evig fordømt.
Gotham lever i en livsfarlig idyll.
For fra et råttent, rømningssikkert fengselshull i et ødslig land (for eksempel i Midt-Østen), har et barn unnsluppet.
Og nå er den personifiserte ondskapens adjutant, Bane, underveis for, bokstavelig talt, å underminere hele Gothams sivilisasjon.
Kommer Batman tilbake?
Det kan vel i det minste røpes, uten å forstyrre sarte sjeler i kinokøene.
Og det bør også sies at filmen verken er fylt med lek eller latter.
Dette er så svært og tungt alvor, at det nærmer seg bristepunktet for et actioneventyr.
Christian Bale er plaget, sårbar og effektiv i hovedrollen.
Tom Hardys erkeskurk svært og - unnskyld uttrykket - jævlig nærværende, om enn litt for vanskelig å plassere.
Anne Hathaway sylslankt elegant i sin gummitrikot.
Veteranene Michael Caine og Morgan Freeman tilfører gudskjelov litt rutinert menneskelighet.
Joda, sommerens største filmforventning for de fleste, innfrir!
| 1
|
109949
|
Når Eggum og Sivertsen blir teater:Genialt gjenbruk!
TEATERANMELDELSE, MOSS (VG Nett):
Jada:
Det går an å lage teater av visene til Jan Eggum og Halvdan Sivertsen:
Fredag kveld kom beviset i forestillingen "Ta meg med" i Parkteateret i Moss.
Regissøren Per-Olav Sørensen har utarbeidet konsept og idé:
Fem ulike, "vanlige" mennesker i et tett naboskap.
Bak hver sin dør skjuler de hver sin stemme, hver sine lengsler, hver sine gleder, hver sine sorger.
Ut fra dette lages en medrivende dramaturgi.
Frapperende
På frapperende vis har regissørene valgt blant Eggums og Sivertsens låter - og stort sett bare dem.
Noen ord, noen vers, er borte.
Noen låter er lagt oppå hverandre.
Likevel:
Det blir forunderlig mye levd og ekte liv ut av dette, i tildels djervt tolkede viser.
Når forestillingen er på sitt aller, aller beste - den første timen - oppleves det nesten magisk:
Eggum blir tydeligere, Sivertsen dypere - enn når de selv synger sitt materiale.
Det er godt gjort!
Mang slags
De siste 20 minuttene lykkes ikke forestillingen like stødig å holde en rød tråd.
Det avsporer langt i fra.
Men fokus er ikke helt like glassklart - før Eggums "Det er mang slags kjærlighet" konkluderer det hele.
Ensemblet er strøkent.
Kjersti Elvik og Frank Kjosås er de mest rutinerte skuespillerne.
Og det merkes.
Men de tre andre følger djervt opp.
Og Ida Holten Worsøes nesten hviskende versjon av Halvdan Sivertsens "Kjærlighetsvisa" er et høydepunkt av nydelig sceneformidling!
Arrangørene selv har kalt forestillingen en "malankolimusikal".
Treffende!
Denne forestillingen skal til høst og vår ut på omfattende norgesturné.
Det er bare å glede seg!
| 1
|
109952
|
Kunstanmeldelse Borgny Fartstad Svalastog:«Håpets farger»
Årsdagen for 22. juli nærmer seg.
I Oslo domkirke gir Borgny Farstad Svalastogs billedsuite håp og tro på menneskets evne til å reise seg og gå videre.
Borgny Farstad Svalastog:
«Ihukommelse - 22.07.2011»
Oslo domkirke:
I hvert fall ut august.
Mange har spurt hvordan kunst skal og kan forholde seg til alle følelsene 22. juli åpnet opp for:
Sorg, sinne, frustrasjon og resignasjon, men også forsoning og håp.
Behovet for møtesteder der folk kunne gi uttrykk for følelsene førte til at over en million mennesker søkte til Oslo domkirke den første måneden etter terroren.
Møtet med kunst er en annen måte å bearbeide følelsene på.
Dette gis vi nå mulighet til inne i domkirken.
Borgny Farstad Svalastog har laget en billedsuite på elleve monotypier som henger på begge sider av inngangen nederst i kirkerommet.
Slik rammer de inn publikums inngang til og utgang fra kirkerommet, og gjennom en enkel symbolikk og konkrete titler gis publikum en mulighet til å bearbeide følelsene.
Svalastog (1943) er en erfaren kirkekunstner, og bildene knyttes til kristen liturgi.
Samtidig er billedspråket abstrakt og universelt, og bildene vil kunne tale til alle uavhengig av livssyn.
Monotypi er en grafisk trykkteknikk der hvert eksemplar er unikt.
Kunstneren maler direkte på trykkplaten, og avtrykket blir ulikt fra gang til gang.
Når hun i tillegg trykker opptil åtte lag blir hvert bilde spesielt, selv om flere av dem kan likne på hverandre.
Symbolikken i dette passer også godt til den opplevelsen bildene forholder seg til:
Trykkene kan gjentas, men hvert enkelt trykk blir like unikt som det enkelte menneskes opplevelse av tragedien.
Dermed får også bildene en større mening.
Titlene knytter an til både de konkrete hendelsene i regjeringskvartalet og på Utøya og den liturgiske hjelpen i sorgprosessen.
Billedspråket åpner for personlige tolkninger.
Et rutemønster tar utgangspunkt i likkledet, men minner oss like gjerne om Høyblokkens arkitektur.
Bruken av femarmede stjerner minner om menneskekroppen og snakker om individene som ble massakrert på Utøya.
Billedsuiten starter med håpets farge, og ender med et fjell som motiv der bevegelsen oppover gir et løft til håpet og evnen til å reise seg.
Borgny Farstad Svalastogs suite inviterer til meditasjon.
Da er det synd at det er vanskelig å sitte ned for å se og tenke over budskapet.
En annen plassering kunne fungert bedre.
Men, selv om bildene er enkle, er opplevelsen rik nok til at bildene gjerne blir med deg i tankene etter at du har forlatt domkirken.
| 1
|
109953
|
Konsertanmeldelse Bruce Springsteen:«Showman og sjelesørger»
Bruce Springsteen vil gjerne tilfredsstille absolutt alle.
Og han lykkes langt på vei.
Bruce Springsteen and The E Street Band RDS Arena, Dublin Publikum:
Cirka 35.000
Bruce Springsteen, som har hatt litt trøbbel med å overholde stengetidene i det siste, er litt sen.
Tirsdagens Dublin-konsert starter med at han og Little Steven stiller med en gigantisk strømbryter på scenen, slår den på og starter midt i «Twist And Shout» - omtrent der de ble nødt til å stoppe den i London noen dager tidligere (og det trass i at selveste Sir Paul McCartney var på scenen med dem).
Men nøyaktig klokken 19.40 står han der, alene med en akustisk gitar, og spiller «This Hard Land» i en mørk folkutgave.
En gest til det kriserammede Irland, får vi tro, og ikke kveldens siste.
Han skaper en frapperende intim stemning på en godt over middels koselig arena, og innkasserer sitt første jubelbrøl i det han når tekstlinjen «stay hard, stay hungry, stay alive».
Bandet lunter inn bak ham.
Eller i Jake Clemmons' tilfelle:
Rulles.
Den unge saksofonisten - «originalen» Clarence Clemmons' nevø - ødela ryggen kvelden før, som følge av et kraftig nys (!).
«Han er i konstant smerte.
Men bry dere ikke om det», sier sjefen hans.
«No Surrender» og «Two Hearts».
Bruce uttrykker en pur lykke.
Scenen er helt enkel - bandet stiller i sort.
Det er to videoskjermer på hver sin side av arenaen, ellers er det upretensiøst og enkelt.
Clemmons den yngre får sin første solo i en forrykende «The Ties That Bind».
En publikummer holder opp en plakat med påskriften «Jake, we love you», og det føles mindre kleint enn jeg hadde regnet med.
Nye «We Take Care Of Our Own» passer - med sitt The Searchers-gitartema - fint inn i denne «The River»-sekvensen, som blir avløst av noe enda sterkere.
Nemlig en «Darkness On The Edge Of Town»-sekvens.
Å se 35000 hytte med begge hendene i været til «Badlands» vil for alltid være et av rockmusikkens vakreste, mest dødsforaktende inspirerende syn.
Det knuste, ensomme sjele-ulet i «Something In The Night» er eldre i år, men fortsatt overbevisende sårt.
«Adam Raised A Cain» gløder i alt sitt fra-far-til-sønn-nedarvede blinde raseri.
«Wrecking Ball» og «Death To My Hometown» smaker av irsk vake.
Ikke store sanger, men de gir åpenbart mening for et hardt prøvet Dublin-publikum.
Gospelsoul-avdelingen, med en tunglabbet, utdratt «My City Of Ruins» og gamle «Spirit In The Night» gir oss baptistpredikant-Bruce, og tipper til tider over i kitsch.
«Jackson Cage» er ønskesangen til en publikummer som via plakatmediet hevder at dette er hans 100.
Springsteen-konsert.
«She's The One» har helt siden 1970-tallet vært et mer imponerende byggverk på scenen enn den var på «Born To Run».
Nye «Jack Of All Trades» er nok en av disse sangene som taler til alle som har betalt formodentlig surt oppsparte 96 euro for å være her.
«Atlantic City» ornamenteres med keltiskklingende fele.
Likeså «Darlington County» og den i utgangspunktet helt ubetydelige «Easy Money».
En liten guttunge - fem, kanskje seks - blir tatt opp på scenen for å synge to refrenger i «Waiting On A Sunny Day» og sitte på skuldrene til Onkel Bruce.
En av Springsteens relativt få erotiske øyeblikk, «Because The Night», føles som en av kveldens vektigste, og han forretter verdens mest forlatte sang, «The Promise», alene ved pianoet.
Munnspillet annonserer så «The River», som blir en slags kollektiv, desillusjonert renselse.
Det musikalaktige dramaet i mektige «Backstreets» får scenografihjelp når mørket senker seg.
Som så mange av Bruce' nyere, er «Land Of Hope And Dreams» og «Rocky Ground» sanger som fryktelig gjerne vil, men ikke helt får det til.
I alle fall ikke i dette eleverte selskapet.
«Born In The U.S.A.» er simpelthen et drønn - som fortsetter inn i «Born To Run» (den om at «the highway's jammed with broken heroes on a last-chance power drive», du vet).
Bruce og Steven ifører seg dumme hatter i populistiske «Glory Days», en trall som tydeligvis ligger det irske publikumet nært til hjertet.
«Seven Nights To Rock» er pur gledesutblåsning.
I «Dancing In The Dark» vil en ung jente heller danse med Jake enn Bruce (man bliver eldre).
Avsluttende «American Land» får en lett match her.
Den handler jo om publikumet.
Springsteens miks av alvor og oppløftende, gøyalt tullball er så virtuos at selv en skeptiker fatter tillit til at han vil turnere helgens potensielt utfordrende opptredener i Norge med den største eleganse.
Han ble ikke sjef for ingenting, heller.
De nyere låtene faller gjennom.
Og en Springsteen-konsert i 2012 har ikke det samme eksistensielle alvoret ved seg som de en gang hadde.
Men.
«Det der er en ARTIST», sier min sidemann til meg idet Bruce Springsteen (62) hopper opp på klaveret og danser seg gjennom «Tenth Avenue Freeze-Out».
Det skal være visst.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
109954
|
Konsertanmeldelse Bruce Springsteen:«Showman og sjelesørger»
(VG Nett)
Bruce Springsteen vil gjerne tildresstille absolutt alle.
Og han lykkes langt på vei.
Bruce Springsteen and The E Street Band RDS Arena, Dublin Publikum:
Cirka 35.000
Bruce Springsteen, som har hatt litt trøbbel med å overholde stengetidene i det siste, er litt sen.
Tirsdagens Dublin-konsert starter med at han og Little Steven stiller med en gigantisk strømbryter på scenen, slår den på og starter midt i «Twist And Shout» - omtrent der de ble nødt til å stoppe den i London noen dager tidligere (og det trass i at selveste Sir Paul McCartney var på scenen med dem).
Men nøyaktig klokken 19.40 står han der, alene med en akustisk gitar, og spiller «This Hard Land» i en mørk folkutgave.
En gest til det kriserammede Irland, får vi tro, og ikke kveldens siste.
Han skaper en frapperende intim stemning på en godt over middels koselig arena, og innkasserer sitt første jubelbrøl i det han når tekstlinjen «stay hard, stay hungry, stay alive».
Bandet lunter inn bak ham.
Eller i Jake Clemmons' tilfelle:
Rulles.
Den unge saksofonisten - «originalen» Clarence Clemmons' nevø - ødela ryggen kvelden før, som følge av et kraftig nys (!).
«Han er i konstant smerte.
Men bry dere ikke om det», sier sjefen hans.
«No Surrender» og «Two Hearts».
Bruce uttrykker en pur lykke.
Scenen er helt enkel - bandet stiller i sort.
Det er to videoskjermer på hver sin side av arenaen, ellers er det upretensiøst og enkelt.
Clemmons den yngre får sin første solo i en forrykende «The Ties That Bind».
En publikummer holder opp en plakat med påskriften «Jake, we love you», og det føles mindre kleint enn jeg hadde regnet med.
Nye «We Take Care Of Our Own» passer - med sitt The Searchers-gitartema - fint inn i denne «The River»-sekvensen, som blir avløst av noe enda sterkere.
Nemlig en «Darkness On The Edge Of Town»-sekvens.
Å se 35000 hytte med begge hendene i været til «Badlands» vil for alltid være et av rockmusikkens vakreste, mest dødsforaktende inspirerende syn.
Det knuste, ensomme sjele-ulet i «Something In The Night» er eldre i år, men fortsatt overbevisende sårt.
«Adam Raised A Cain» gløder i alt sitt fra-far-til-sønn-nedarvede blinde raseri.
«Wrecking Ball» og «Death To My Hometown» smaker av irsk vake.
Ikke store sanger, men de gir åpenbart mening for et hardt prøvet Dublin-publikum.
Gospelsoul-avdelingen, med en tunglabbet, utdratt «My City Of Ruins» og gamle «Spirit In The Night» gir oss baptistpredikant-Bruce, og tipper til tider over i kitsch.
«Jackson Cage» er ønskesangen til en publikummer som via plakatmediet hevder at dette er hans 100.
Springsteen-konsert.
«She's The One» har helt siden 1970-tallet vært et mer imponerende byggverk på scenen enn den var på «Born To Run».
Nye «Jack Of All Trades» er nok en av disse sangene som taler til alle som har betalt formodentlig surt oppsparte 96 euro for å være her.
«Atlantic City» ornamenteres med keltiskklingende fele.
Likeså «Darlington County» og den i utgangspunktet helt ubetydelige «Easy Money».
En liten guttunge - fem, kanskje seks - blir tatt opp på scenen for å synge to refrenger i «Waiting On A Sunny Day» og sitte på skuldrene til Onkel Bruce.
En av Springsteens relativt få erotiske øyeblikk, «Because The Night», føles som en av kveldens vektigste, og han forretter verdens mest forlatte sang, «The Promise», alene ved pianoet.
Munnspillet annonserer så «The River», som blir en slags kollektiv, desillusjonert renselse.
Det musikalaktige dramaet i mektige «Backstreets» får scenografihjelp når mørket senker seg.
Som så mange av Bruce' nyere, er «Land Of Hope And Dreams» og «Rocky Ground» sanger som fryktelig gjerne vil, men ikke helt får det til.
I alle fall ikke i dette eleverte selskapet.
«Born In The U.S.A.» er simpelthen et drønn - som fortsetter inn i «Born To Run» (den om at «the highway's jammed with broken heroes on a last-chance power drive», du vet).
Bruce og Steven ifører seg dumme hatter i populistiske «Glory Days», en trall som tydeligvis ligger det irske publikumet nært til hjertet.
«Seven Nights To Rock» er pur gledesutblåsning.
I «Dancing In The Dark» vil en ung jente heller danse med Jake enn Bruce (man bliver eldre).
Avsluttende «American Land» får en lett match her.
Den handler jo om publikumet.
Springsteens miks av alvor og oppløftende, gøyalt tullball er så virtuos at selv en skeptiker fatter tillit til at han vil turnere helgens potensielt utfordrende opptredener i Norge med den største eleganse.
Han ble ikke sjef for ingenting, heller.
De nyere låtene faller gjennom.
Og en Springsteen-konsert i 2012 har ikke det samme eksistensielle alvoret ved seg som de en gang hadde.
Men.
«Det der er en ARTIST», sier min sidemann til meg idet Bruce Springsteen (62) hopper opp på klaveret og danser seg gjennom «Tenth Avenue Freeze-Out».
Det skal være visst.
MORTEN STÅLE NILSEN
Da rockelegendene fremdeles spilte konsert en halv time på overtid, satte London-politiet en brå stopp for showet.
| 1
|
109956
|
Plateanmeldelse Frank Ocean:«Akkurat skeivt nok»
I forrige uke slapp Frank Ocean en bombe.
Nå har han sluppet debutplaten.
ALBUM:
R&B Frank Ocean «Channel Orange» (Def Jam/Universal)
Siden miksteipen «Nostalgia, Ultra» havnet i det øverste sjiktet i samtlige årskåringer fra 2011, kan denne debutskiven glatt regnes som den vanskelige andreplaten.
Men før vi går inn på hvordan Frank Ocean består prøven med glans, må det uunngåelige emnet frem.
Det har vært mye prat om 24-åringens legning de siste ukene.
Ikke uten grunn, da han nylig blogget om sin første forelskelse - en jevnaldrende gutt uten gjensidige følelser.
Det var en velskrevet, men noe enigmatisk skildring av en seksuelt frustrert nittenåring.
Artister flagrer jo ut av skapet her og der, men dette tilfellet er unikt.
Det er få sjangre som tviholder like sterkt på konservative mannsidealer som R&B og hip hop, så med ett ben ut av skapet har Ocean både blitt hetset for homseri og hedret som helt.
Musikalsk irrelevant ifølge mange, men Oceans styrke som både person og artist manifesteres gjennom den dristige åpenheten.
Ocean fremstår som noe så sjeldent som en R&B-sanger med noe annet i tankene enn bare sex.
Vekslingen mellom perspektiver viser en sjelden narrativ teft og denne gangen blør karakterene - enten de er dophuer, taxisjåfører, strippere eller halliker.
Historiene blir fortalt med silkeaktig skittenhet.
Tårer og frysninger kjemper en kamp når han skriker «If it brings me to my knees, It's a bad religion».
Og det er skrevet godt nok til at Oceans mystiske legning blir en valgfri kontekst - men den seksuelle tvetydigheten krydrer selvsagt.
Spenningen slipper ikke, og materialet er til tider så uforutsigbart at det ender i noe så sært som prog-R&B.
Den fantastiske «Pyramids», en oddyssé på ti minutter, går fra åttitallsfunk til russesynth, så fra Vangelis-landskap til klubb-beats, før den rundes av i en Floyd-aktig gitarsolo signert John Mayer.
Tro det eller ei, men det sitter som en diamantkule.
Å finne en radiohit av «Swim Good»-kaliber er hardt, men lytteropplevelsen er herlig fra start til slutt.
Lyden er oppskalert, og grenser til kontemporær voksenpop - uten å være overprodusert.
Varmt, organisk og analogt, med små synther.
Litt Stevie.
Litt Kool & The Gang.
«Channel Orange» er en leksjon i soul og R&B-historie, men også et klart tegn på at historien endelig bør endres.
Homo eller ikke - Frank Ocean er det største som har skjedd svart mannesang siden D'Angelo.
BESTE LÅT:
«Pyramids»
| 1
|
109959
|
FILM:Ypperlig landeveistur
Lokker en fåmælt tur langs trauste landeveier mellom Asuncion i Paraguay og Buenos Aires i Argentina?
Ikke det, sier du?
Vit da at du går glipp av en stillfaren, men mangslungen, nydelig liten film om lengsel, ensomhet og å nærme seg hverandre.
Lastebilsjåføren Rubén er en mutt, og noe egoistisk arbeidskar som noe uvillig må ha paraguayanske Jacinta og hennes fem måneder gamle datter med i bilen til Buenos Aires.
Sakte, men sikkert - med en uimotståelig søt baby tittende på seg fra passasjersetet - tør han imidlertid opp.
Rubén er glitrende spilt av Germán da Silva som forteller alt med ansiktsuttrykk.
Debutantregissøren er knapp med virkemidlene, men desto mer effektiv:
Se bare hvordan Rubéns såre bakgrunnshistorie forklares med Jacinta som blar i et slitent fotoalbum!
Identifikasjonen og sympatien med Rubén er så ektefølt og intelligent fortalt at man nesten må ta fram lommetørkleet når man nærmer seg Buenos Aires.
Glitrende!
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
109961
|
Film:President på ville veier
Vampyrer er i støtet, presidenter er alltid anvendelige.
Men å gjøre denne miksen til en alvorstynget affære er nokså malplassert.
«Abraham Lincoln:
Vampire Hunter» er proppet med blodsprutende voldsscener der vampyrer tordner frem, ofte forkledd som sørstatssoldater, med en jagende president Abraham Lincoln som effektiv motstander.
Denne absurde situasjonen kunne vært både kul og underholdende dersom humoren - gjerne av det mørke slaget - hadde ligget som en solid påle i basketakene.
Det gjør den ikke og etter en drøy times tid fortoner de endeløse actionscenene seg som et langt gjesp.
Forfatter Seth Grahame-Smith må hatt det artig med å klekke ut ideen om at Lincoln, den amerikanske presidenten som gikk til borgerkrig for å få oppløst slaveriet, i all hemmelighet var vampyrjeger.
Amerikanerne er gode på å bruke sine presidenter for alt de er verdt, både i litteratur og på film.
Siden sex, vold og utroskapaspektet er nærmest oppbrukt, var det på tide med noe nytt; tidens hit - vampyrer.
At Lincoln selv skulle være vampyr var vel i drøyeste laget.
Bedre å la han være vampyrjeger.
Og at regivalget falt på russiskfødte Bekmambeto («Night Watch», «Day Watch») skulle være en garanti for den visuelle blodige biten.
Men det ser så forbasket alvorlig ut.
De historiske begivenheter, som slaveri og kampen for likhet, samt forholdet mellom Abraham og hans kone Mary, skildres som om dette var reinspikka realisme.
Effektiviteten i voldsscenene er det lite å utsette på, og iblant aner vi ironiske spark.
Selve slutten vitner om antydning til vidd.
Persongalleriet er forholdsvis endimensjonalt, selv om Benjamin Walker som Lincoln er god til å slenge med øksa.
Tanken bak dette prosjektet er kreativ.
Får vi kanskje en gang se en norsk film der landsfader Gerhardsen hadde tilsvarende ferdigheter som denne filmens Lincoln?
I så fall må man ikke gå seg vill i alvoret.
Filmen har premiere i dag - på den amerikanske nasjonaldagen.
Happy birthday Abe!
| 0
|
109963
|
Film:Masete og gravid
Oppjaget nedtur til fødeklinikken
Med fare for å høre fryktelig generaliserende og fordomsfull ut:
Jeg har lenge gått med en snikende følelse av at særs mange amerikanere har et noe usunt hysterisk forhold til alt som har med sex, heri inkludert graviditet å gjøre.
Det meste bekreftes i denne tåpelig lettkjøpte, stjernetunge ensemble-komedien hvor vi er med fem forskjellige par i Atlanta før, under, og etter livets store mirakel.
Fem romantiske komedier for prisen av én uten at dét føles som noe superkupp.
Stereotypiene florerer.
Her har du hun som vet alt om barn og babyer som ikke har barn selv (Elizabeth Banks klarer utrolig nok å spille henne litt sjarmerende likevel), den oppofrende bohemfotografen (Jennifer Lopez er et feilvalg til den rollen ja) som adopterer fra Etiopia - og flere.
For å si det slik:
Dette er en type film hvor det striregner når man spontanaborterer.
Slike elementer overrasker ikke i en amerikansk komedie som forsøker å favne absolutt alle «unge voksne» amerikanske par.
Jeg tviler imidlertid sterkt på om noen av skjebnene som portretteres her vil ha veldig stor gjenkjennelseseffekt på unge norske par.
Jeg tror heller ikke diskusjonen omskjæring eller ei, som filmskaperne bruker skummelt mye tid på, er relevant for veldig mange.
Manuset er basert på en «selvhjelps»-klassiker for gravide.
Den var muligens for proppfull av gode ideer, filmskaperne har i hvert fall ikke helt klart å sortere.
En oppjaget, småpanisk stemning preger hele filmen - ikke noe jeg ville anbefalt hverken vordende mødre eller fedre.
Listen for humor ble etter hvert senket såpass at en fjollete pappagruppe i parken anført av Chris Rock påkalte latteren.
Disse sekvensene er de eneste hvor man har lagt seg litt i selen for å overraske.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
109965
|
Konsertanmeldelse:«Bom fra Björk»
ROSKILDE (VG)
Sjelden har forholdet mellom en tradisjonell konsert og dagens innovative musikkutgivelser vært mer problematisk enn da Björk avsluttet Roskilde i natt.
Konsert:
Björk sted:
Orange Scene, Roskilde Publikum:
Ca. 20.000 Aktuell:
Hovednavn på Øyafestivalen i Oslo den 9. august I august headliner hun Øya i Oslo.
Der får en utsolgt festival høre og oppleve godt over halvparten av låtene fra fjorårets «Biophilia» - platen som delvis er innspilt på iPad og først utgitt som en serie apper.
Kul idé - check.
La oss gjøre det - check.
Glem alt av det jeg har gjort tidligere av hits - check.
Og hun har rett.
De er bare ikke der.
Hitene har fordunstet i den allerede sære Björks trang til å leve ut sin kunst i nåtiden.
Ære være henne for det, men fra Nord-Europas største scene fungerer det aldri.
Perfekt for Øya
Men det er perfekt for Øyapublikummet, som er nettopp «det som skjer nå»-publikummet, både musikalsk og digitalt.
De som svarer «kult» og ikke «jævlig bra» når de blir spurt om hva de synes om for eksempel Björk-konserten på Roskilde.
Vår islandske yndling kommer ut på den slunkne og slitne Roskildesletta som på platecoveret til «Biophilia»:
Svart plastjakkekjole som er pumpet opp med slanger rundt armene og en rød parykk som foruten fargen får henne til å ligne den onde heksa i «Dynastiet», Joan Collins' supermerr Alexis.
Rundt seg har hun tolv-tretten korsangerinner i glinsende kjoler som ytterligere gjør dette til en bisarr aften.
Så er det selvfølgelig én som spiller trommer og én som spiller på diverse iPads.
Kompromissløs
Dessverre er ikke sangene fra «Biophilia» i nærheten av å tangere Björk på sitt beste, ei heller fra scenen.
Vi savner den hypnotiske siden fra «Army Of Me», «Human Behaviour» eller «Bachelerette».
Det får hun aldri frem, tross visuelle forsøk bak henne og jentekoret.
Vulkanutbruddene på Island er langt mer spennende foreløpig.
Det som funker fra et studio må foredles og forbedres fra scenekanten.
Der er ikke Björk ennå.
Men hun er kompromissløs, det skal hun ha.
Og villig til å se inn i fremtiden.
Men enn så lenge aner hun ikke hvordan hun kan koble en kald teknisk innovasjon med en tradisjonell live-pakke fylt av innhold og varmt blod.
Øya - vær forberedt...
(Konserten er basert på den første halvannen timen).
| 0
|
109966
|
Spillanmeldelse:«The Walking Dead Episode 2»
(VG Nett)
Lee Everett og hans lille gruppe forsetter kampen for overlevelsen i del to av Telltales interaktive zombiedrama.
Den lille gjengen har klart å finne et sikkert tilholdssted, men maten har tatt slutt.
Med sulten gnagende har stemningen blitt svært så ubehagelig.
Den hjertesyke drittsekken Larry blir ikke akkurat hyggeligere med lavt blodsukker og Kenny er mer en noensinne innstilt på å gå over lik for at hans sønn Duck skal få det han trenger.
Mye ser derimot lysere ut når de støter på to brødre som tilbyr dem både mat og beskyttelse på sin bondegård.
Den første delen av serien handlet mye om hvordan vidt forskjellige mennesker søker sammen i en krise.
Episode to går inn på hvordan den desperate situasjonen begynner å tære på samholdet og hvordan nød har en lei tendens til å få frem det mest irrasjonelle, egoistiske og aggressive i oss mennesker.
For de som har TV-serien friskt i minne er neppe ordene «del to» og «bondegård» særlig oppløftende, men det er liten grunn til bekymring.
«Starved for Help» fremstår som hakket vassere enn den første episoden.
Historien er spennende og velkomponert og valgene man tar er engasjerende.
Man blir ofte satt i situasjoner der man enten må følge fornuften eller følelsene.
Det er også gledelig å se at avgjørelsene man fattet i første del av spillet har fått ringvirkninger.
Dette er forsatt ikke et «spill» i tradisjonell forstand, men en interaktiv historie der man trykker seg gjennom handlingen.
Aksepterer man dette premisset vil «Starved for Help» by på fryktlig og god underholdning.
THE WALKING DEAD EPISODE 2 Plattform: 360, PS3, PC og Mac Sjanger:
Skrekk, Adventure Alder: 18 Utvikler:
Telltale Games Utgiver:
Telltale Games
Mer info
| 1
|
109968
|
Konsertanmeldelse Dr.John & The Lower 911:«Funky doktor»
ROSKILDE (VG Nett)
En legendarisk doktor på Roskildes fjerde formiddag er som himmelen sendt for slitne festivalsjeler.
Sted: Arenascenen, Roskilde Publikum:
Cirka 10 000
Roskilde er kjent for sine søndag formiddagskonserter.
Al Greens gospelseanse med sin egen menighet her i 1999 er mat for historiebøkene.
Dessverre klarte 71-årige Dr.John aldri å gjenta denne seansen.
Doktoren gjør nemlig ikke mer ut av seg enn det han strengt tatt behøver - han er jo en legende i seg selv.
Akkurat det er tydelig under hele konserten: han lunter inn på scenen med voodoo-stokken i hånda og solbriller under hatten der en tjukk hestehale stikker ut.
Setter seg etter hvert bak pianoet der en hodeskalle i korrekt voodoo-ånd troner.
Resten av de fem kvarterene ser vi knapt et smil i det aldrende fjeset, og han ytrer ikke et kommunikativt ord til publikum utover å synge låtene som spenner fra årets finfine album «Locked Down» til klassikere som «Iko Iko».
Men bandet bak han er funky som fy, ikke minst rytmeseksjonen er like tung som den ser ut - rundt tre hundre kilo.
Med seg har Dr.John den opprinnelige briten Jon Cleary som tar mye av grovarbeidet over tangentene - det som Dr.John selv har ordnet utmerket tidligere i karrieren.
Denne gangen blir dessverre mye av hans eget fintfølende pianospill borte i den nevnte rytmeseksjonen.
Det blir mer New Orleans-fest enn eleganse på Roskilde denne gangen, mer muskler enn mojo.
| 0
|
109969
|
Konsertanmeldelse First Aid Kit:«Strålende svensker»
ROSKILDE (VG Nett)
First Aid Kit er ikke lenger et fenomen - de begynner å bli en bevegelse.
Sted: Odeon-scenen, Roskilde Publikum:
Cirka 7000 Aktuell:
Spiller på Supersonic 18. juli i Kristiansand, Øyafestivalen 11. august, Pstereo i Trondheim 18. august og Døgnvill den 23. august og Rått og Råde 24. august.
Søstrene Johanna og Klara Söderberg er bare 19 og 21 år og har allerede holdt på en stund.
Lørdag ettermiddag skapte de feelgood-stemning av en annen verden med sine jordnære, bunnsolide folk-låter og deilige vokalharmonier.
De overskygget faktisk beslektede Alison Krauss som også spilte her lørdag ettermiddag, men som aldri maktet å tenne Arenateltet noen hundre meter unna.
De kommer rett fra turnè med Jack White.
Kanskje er det derfor de henvender seg til publikum på engelsk, men det virker litt underlig at «takk» er det eneste ordet de sier på svensk i et telt som åpenbart er stuvende fullt av nettopp svensker.
Og dansker og nordmenn¿
Men det spiller ingen rolle.
De står for en av årets fineste plater så langt i år, «The Lion's Roar», og etter Roskildejobben står de for en av årets fineste konserter også, noe de forhåpentlig kommer til å gjenta når de kommer til Oslo og Tromsø i august.
Allerede i startakkordene til «This Old Routine» forstår vi at dette blir spesielt.
Søstrene har kastet vekk alle spor av urutinerte småfeil der de dukker opp som senhippie-jenter i flagrende kjoler.
Og slik er mye av stemningen også - som tatt rett fra en visefestival i California i 68.
Spennet er stort fra svært dempede «Ghost Town» via en mektig versjon av tittelkuttet fra den siste platen til en cover av «When I Grow Up» som nesten er bedre enn originalen til Fever Ray.
Men det er i «Emmylou» vi kommer nærmest inspirasjonen til First Aid Kit.
Så er da også sangen en hyllest til forbildene Emmylou Harris og Gram Parsons.
First Aid Kit er kanskje ikke helt der ennå.
Men de har kommet imponerende langt på kort tid.
| 1
|
109971
|
Konsertanmeldelse Jarle Bernhoft:«Jarles triumf»
ROSKILDE (VG Nett)
Vårt kjære naboland i sør fikk servert både Norges mest velkledde artist og beste soulmann i går ettermiddag.
Han heter selvfølgelig Jarle Bernhoft.
Sted: Arena-scenen, Roskilde Publikum:
Circka 17 000
Av og til tenderer konserter med norske artister på Roskildes nest største scene magien.
Det fikset også Jarle Bernhoft i går.
Teltet var fullpakket av hovedsakelig nordmenn som skapte en eventyrlig stemning allerede før Bernhoft gikk på.
Støyen ble øredøvende da han kom, som vanlig ulastelig og korrekt antrukket i dress, og sparket i gang "Control" foran et særs utvidet band som talte to blåsere, to perkusjonister og tre korkvinner utover det vanlige bandet.
Trøkket fra den klassiske soulpakka var mildt sagt formidabelt fra første stund, anført av en overmåte sprek og fyrrig David Wallumrød bak tangentene.
Bernhoft selv hadde åpenbart en god dag på jobben, og hvem har ikke det når du kan skue ut på rundt 17 000 mennesker som danser til rytmene dine og elsker det du holder på med?
Aldri før har vel Jarle Bernhoft glist bredere på en scene.
Og han turnerer den forbilledlig, med fin rutine og stram kommunikasjon.
Hoveddelen av hans fem tilmålte kvarter treffer rett i nerven av danselysten.
«Streetlights» fremstår sjukt funky, men han makter også å roe det hele ned uten å miste intensiteten.
Når Bernhoft nærmest hvisker frem «Stay With Me» tar folk rundt hverandre i det trange teltet og gjengjelder Bernhofts kjærlighet med uvanlig varme.
Han glemmer heller ikke sine forbilder, men går fra Sly Stones «Thank You (Falettinme Be Mice Elf Again)» og rett over i sitt eget paradenummer, «C'mon Talk» - ikke alene med gitaren og diverse effekter denne gangen, men med full sving fra storbandet bak seg.
Strålende!
Om noen skulle være i tvil - Jarle Bernhofts status som en av landets fremste soloartister er til de grader fortjent.
Akkurat dèt beviste han til fulle på Roskilde i går.
| 1
|
109972
|
Konsertanmeldelse The Cure:«En smule Smith»
ROSKILDE (VG Nett)
Robert Smith må snart innse at det ikke finnes en kur for alt, aller minst mot alder og slitasje.
Konsert: The Cure Sted:
Orange Scene, Roskilde Publikum:
Cirka 60 000
Det ble på langt nær noen pangåpning av årets Roskildefestival fra områdets største scene i går kveld, bare noen få timer før nattseansen med Magne Furuholmens Apparatjik.
The Cure er et legendarisk navn i rockhistorien de siste tredve årene, men levde i går aldri opp til sitt gode rykte som ett av åttitallets mest markante britiske rock-band.
Det er ikke frontmannen selv, Robert Smith, som sliter mest.
Han strekker alt han har igjen av stemme med god innsats, men bandet rundt han har blitt både satt og passé.
Den karakteristiske ringlende gitarlyden er der, men ikke så mye mer.
Klassikere som «The End Of The World» og «Pictures Of You» faller pladask til jorden, mens Smith selv tar i såpass at en vanligvis middelhavsfarer som «The Hungry Ghost» blir ett av kveldens store høydepunkt.
Men vi ser det allerede i åpningen («Open» og «High» i rak flukt):
Robert Smith har bokstavelig talt falt sammen, ikke bare bandet hans.
Kjakene (har han vattdotter der?) henger i en grimase som står utmerket til den dystre sinnsstemningen han har bygd en hel karriere på, og både den røde leppestiften og den sorte eyelineren under kråkereirhåret forsterker inntrykket av en mann som har est ut kroppen i takt med sitt ego opp gjennom årene.
Likevel er det spesielt å se The Cure på Roskilde for første gang på elleve år.
De skulle spille her i 2000 også, men avlyste etter tragedien under Pearl Jam-konserten der ni unge mennesker mistet livet.
Sangene er stort sett akkurat de samme som den gang, og den katalogen kan tross alt ingen ta fra dem.
«Friday I'm In Love» kom også til slutt, etter nesten tre timer.
Men da var det ennå et kvarter til fredagen opprant¿
| 0
|
109973
|
Anmeldelse Herreløse med OnklP:«Billig lykke»
(VG Nett)
Herreløse dukket opp for første gang for over ti år siden, men klarte aldri å gjøre seg bemerket nok (musikalsk, altså) til annet enn å ripe overflata fra undergrunnen.
Nå er de her igjen - med god hjelp av avdøde Jokke og hans angerfulle klassiker «Billig lykke» som denne singlen er bygd rundt.
Men det er fremdeles Jokkes låt så det holder.
Herreløse pøser på med egne fyllesyk-klisjéer uten å tilføre Jokkes lille perle annet enn et forsøk på å gjøre en sedvanlig sår Jokke-sang til et hiphop-breialt fest-anthem.
Det lykkes de ikke i, selv om refrenget fenger momentant (men det er fremdeles Jokkes) og produsent Poppa Lars legger blåsermuskler under sine enkle beats.
OnklPs bidrag gjør dette knapt mer interessant.
Når gutta legger mumlebrølet i refrenget i sine nederste stemmeleie, får jeg mer assosiasjoner til en oppsprita versjon av «Være trist-sangen» med Karius og Baktus enn en moderne norsk hiphop-slager.
Og kan vi ikke huske den geniale låtskriveren Jokke for noe annet enn rusen nå, vær så snill?
| 0
|
109975
|
Anmeldelse:Hannes personlige seilas
LARVIK (VG)
Med et bankende hjerte for nordmenns sterke forhold til havet, tar Hanne Krogh oss med på en musikalsk ønskekonsert krydret med en personlig beretning som går skillingsvisen en høy gang.
HVOR:
BØLGEN KULTURHUS LARVIK Forestilling:
«Ta meg til havet»/Hanne og tre tenorer.
Medvirkende:
Hanne Krogh, Thomas Ruud, Marius Roth Christensen, Jan Erik Fillan og koret Tunklang.
Kapellmester:
Stein Austrudd.
Musikere:
Tarjei Nysted, Knut Ingold Brenna.
Visuelt ansvarlig:
Nils Lund.
Og da mener jeg den positive siden av skillingsvisen: den informative nyhetsformidling spekket med følelser.
Forestillingen bygger videre på et program Hanne har hatt i en del år, kalt «Vestavind».
Artisten har tatt fatt i det urnorske - vårt forhold til sjøen, sjøfart, kvinnen som ventet, og sjøveien til det forjettede land - Amerika.
Bakgrunnen er hennes egen families dramatiske historie, som handler om en morfar til sjøs, krig, skammelig behandling fra den norske stat, familien som dro til New York.
Kort sagt en fortelling det finnes utallige varianter av her i landet.
Folkelig så det holder.
Dette er rammen for det som egentlig er en konsert der irske folkemelodier, Vamp, Erik Bye, musikallåter og operaarier mikses i skjønn forening.
De særdeles dyktige musikerne veksler elegant mellom viser og opera, mellom det lette og det dramatiske.
Hanne har også alliert seg med tre tenorer som gir konserten kraftig sjøsprøyt.
Og selv om «O Sole Mio» kanskje ikke er det mest opplagte valget for å fortelle norsk sjømannshistorie, så passer den fint inn en solfylt aften i Larvik.
I det hele tatt er det litt slik at man enten godtar en del av de musikalske sidesprang, eller så synes man det skurrer.
Personlig lar jeg sjarmfaktoren gå foran skurringen - ganske enkelt fordi herrene synger med et trøkk som et opprørt vestlandshav.
En vesentlig bit av forestillingen er bildene på lerretet bak aktørene.
Nils Lund er ansvarlig, og valget av naturbilder fra sjø og strand, fra utvandring og overfart til Amerika, fra 40-tallets New York eller fra italienske sommerlige landsbyer, utgjør et finstemt samspill med musikk, sang og tekst.
Hanne Krogh kunne godt ha strammet inn noe av sin havseilas.
Men det hun serverer, med supert musikalsk støttespill, er en reise i stille farvann og brott sjø.
En reise som angår svært mange nordmenn.
Det hele supplert med mange fine låter.
| 1
|
109976
|
Anmeldelse:Masete og gravid
Oppjaget nedtur til fødeklinikken
KOMEDIE «WHAT TO EXPECT» Amerikansk.
Tillatt for alle.
Regi: Kirk Jones.
Med:
Cameron Diaz, Jennifer Lopez, Elizabeth Banks, Anna Kendrick
Med fare for å høre fryktelig generaliserende og fordomsfull ut:
Jeg har lenge gått med en snikende følelse av at særs mange amerikanere har et noe usunt hysterisk forhold til alt som har med sex, heri inkludert graviditet å gjøre.
Det meste bekreftes i denne tåpelig lettkjøpte, stjernetunge ensemble-komedien hvor vi er med fem forskjellige par i Atlanta før, under, og etter livets store mirakel.
Fem romantiske komedier for prisen av én uten at dét føles som noe superkupp.
Stereotypiene florerer.
Her har du hun som vet alt om barn og babyer som ikke har barn selv (Elizabeth Banks klarer utrolig nok å spille henne litt sjarmerende likevel), den oppofrende bohemfotografen (Jennifer Lopez er et feilvalg til den rollen ja) som adopterer fra Etiopia - og flere.
For å si det slik:
Dette er en type film hvor det striregner når man spontanaborterer.
Slike elementer overrasker ikke i en amerikansk komedie som forsøker å favne absolutt alle «unge voksne» amerikanske par.
Jeg tviler imidlertid sterkt på om noen av skjebnene som portretteres her vil ha veldig stor gjenkjennelseseffekt på unge norske par.
Jeg tror heller ikke diskusjonen omskjæring eller ei, som filmskaperne bruker skummelt mye tid på, er relevant for veldig mange.
Manuset er basert på en «selvhjelps»-klassiker for gravide.
Den var muligens for proppfull av gode ideer, filmskaperne har i hvert fall ikke helt klart å sortere.
En oppjaget, småpanisk stemning preger hele filmen - ikke noe jeg ville anbefalt hverken vordende mødre eller fedre.
Listen for humor ble etter hvert senket såpass at en fjollete pappagruppe i parken anført av Chris Rock påkalte latteren.
Disse sekvensene er de eneste hvor man har lagt seg litt i selen for å overraske.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
109978
|
Film til begjær
Film er ikke alltid best på kino.
Noen ganger er det best på en scene.
«Tatt av filmen», en sceneversjon av filmens historie, sprudler av verbale, musikalske og fysiske finesser.
Av Knut Nærum
Regi:
Kim Bjarke
Med:
Jan Martin Johnsen og Vidar Magnussen
Musikkproduksjon:
Jan Bleiklie Devik Jan Martin Johnsen og Vidar Magnussen bruker alle filmens virkemidler; drama, slapstick, de dvelende dueller i solnedgang-scener, musikaler, komedier og film noir.
Duoen - i finstemt samspill med musikkansvarlig Lars Bleikli Devik - opererer med et lager av lekne detaljer i sitt arsenal av sceniske påfunn.
Det vet å spille ut Knut Nærums energifylte tekst med timing.
Nærum har i sin tekst sammenfattet vesentligheter fra filmens historie, sett med litt andre briller enn de offisielle leksika.
Han har på en ganske imponerende måte flettet sammen sjangre og stilarter, action og glamour, og har med kreativ klo både tatt det store sveipet, og fordypet seg i enkelte fenomener.
Blant de sistnevnte er forestillingens røde trå; kult-tilstanden «Dirty Dancing» og Patrick Swayzes heltemodige replikk «Nobody puts Baby in the Corner».
Lidenskapelig ivaretatt av Magnussen gjennom hele forestillingen.
Oser av overskudd
Regissør Kim Bjarke er dreven i komediefaget, og har garantert bidratt med et vell av detaljer som underbygger det tekstlige materiale.
Kombinasjonen av verbale skyts og spreke sceniske idéer gjør at selv små detaljer oser av overskudd.
Johnsen og Magnussen får brukt de fleste sider av en skuespillers daglige virke når de bakser rundt på scenen som Sonja Henie, Elling, Fred Astaire, Jack Nicholson, Leif Juster eller E.T - for å nevne et knippe.
Forestillingen er som en underholdende actionfilm med drama og «love», en 75 minutters seanse med få dødpunkter og noen absurd komiske høydepunkter.
Blant de sistnevnte er en farseaktig beskrivelse av to noe ensomme skikkelser på E; den utenomjordiske krabaten E.T og vår hjemlige angstfylte Elling.
Og midt i det hele handler det litt om å drømme, både å drømme seg vekk i kinomørkets vidunderlige verden, og å drømme om å bli noe, kanskje få den store rollen.
Gjerne i Kon Tiki 2.
Men drømmer kan rakne så lenge Pål Sverre «fucking» Valheim Hagen alltid kommer ii veien for de store rollene.
Da er et bakgårdstelt i en apotekergård i Grimstad et godt alternativ for en skuespiller, og ikke minst for publikum.
Snurr film!
| 1
|
109979
|
Spillanmeldelse:«The Secret World»
(VG Nett)
Etter å ha vært i produksjon i mer enn seks år er endelig norske Funcoms enorme «The Secret World» klart.
Og det ser jaggu ut til å levere.
Storspillet «Age of Conan» ble aldri den massive suksessen norske Funcom hadde håpet på.
Nå er spillverdenens øyne rettet mot Funcom på ny.
I dag lanserer de offisielt sitt onlinespill «The Secret World».
Og etter rundt 40 timer i denne virtuelle verdenen, ser det så langt ut til at Funcom har lært av sine feil.
«The Secret World» foregår i vår virkelige verden, hvor premisset er at alle konspirasjonsteorier, alle myter og legender, er sanne.
I tillegg til at vi får vandre rundt i storbyer som New York, London og Seoul, får vi også besøke myteomspunnede områder som Egypt og Transilvania.
Vi får oppleve alt fra klassiske zombier og sjømonstre til storslagne kamper mellom vikinger og mayaindianere, som i Funcoms mytologi skal ha blitt utkjempet for over 1000 år siden.
Det hele er med på å gi «The Secret World» en helt unik, og skrudd, identitet.
Det er tre hemmelige organisasjoner spillerne kan bli med i, Templar, Illuminati og Dragon.
Medlemmer av disse kan prate med hverandre og spille sammen i grupper på tvers av tilhørighet i historie-oppdragene.
Men de tre gruppene kan også kjempe mot hverandre.
Både i tradisjonelle arenaer og kampsoner, og i et stort område hvor organisasjonene kjemper for å holde på fire viktige fasiliteter.
Denne krigssonen er alltid åpen, og kan inneholde flere hundre spillere på én gang.
Dersom man kontrollerer disse fasilitetene, vil hele organisasjonen din bli styrket.
Det vil bli spennende å se hvor viktige og dramatiske disse kampene blir når spillerne begynner å forstå spillet skikkelig.
Også evnesystemet og karakterutviklingen er blitt endret radikalt i forhold til andre onlinespill.
Spillet er nemlig blottet for erfaringsnivåer og forhåndsbestemte klasser.
Karakterbyggingen baserer seg i steden på at du setter sammen ulike evner slik du selv ønsker.
Her er det utrolig mye forskjellig å velge mellom.
Du kan bruke alt fra sverd og magi til pistoler og maskingevær.
Funcom ønsker at det skal være mulig å finne sin egen, unike stil, noe som ser ut til å fungere så langt.
Det er mange artige, nyttige og spektakulære evner man kan lære seg, og jeg kan se meg selv fikle med forskjellige «builds» i timevis så snart jeg når spillets senere stadier.
Hva slags utstyr du har spiller fortsatt en rolle, og det er slik man skiller erfarne spillere fra de mindre erfarne.
Men Funcom har sørget for at alt utstyret som påvirker evnene til figuren din kun er talismaner som ikke vises på figurens ytre.
Dermed kan du kle deg akkurat slik du vil, uten at det skal påvirke spillestilen din.
Men selv om Funcom har gjort mye nytt i «The Secret World», har ikke kampsystemet opplevd like mange nyvinninger.
Det meste kjenner vi fra de fleste onlinespill i senere tid.
De har prøvd å skape mer dynamikk ved å gjøre unnamanøvre til en sentral del av kampene, men i bunn og grunn er dette noe vi allerede kjenner fra før.
Funcoms nye storsatsning blir nok ingen utfordrer til «World of Warcraft», som fortsatt styrer MMO-markedet med jernhånd.
Men det er forfriskende å se at Funcom slettes ikke prøver å utfordre de etablerte storspillene.
De prøver å gå sin egen sti, de vil utvikle sjangeren videre.
At det samtidig er et veldig godt spill tar jeg som en svært velkommen bonus.
PS:
Dette er en anmeldelse av den første delen av spillet.
Vi kommer tilbake med en ny anmeldelse i høst som tar for seg resten.
THE SECRET WORLD Plattform:
PC Genre:
Online rollespill Alder: 16 Cirka pris: 399,- Utvikler:
Funcom Utgiver:
Funcom/EA
Mer info
| 1
|
109980
|
TV-anmeldelse Dallas:Klisjeer i kø
TV-premiere av «Dallas» på TV2 i kveld 21.45.
På den bredeste Texas-dialekt, med beste ondskapsfulle JR-undertone, er det fire ord som bedre enn noen oppsummerer inntrykkene av nye «Dallas», som har premiere på TV 2 i kveld:
«Same shit, new wrapping».
Verden har ikke forandret seg i «Dallas».
Man kunne i beste fall håpe at det i beste fall ser slik ut.
Men det gjør egentlig ikke det en gang.
Her står klisjeer og forutsigbarheter i kø:
Selvfølgelig er JRs sønn, som han knapt nok har hatt kontakt med, like ond og utspekulert som sin far.
Arvens forbannelse hviler tungt over denne delen av familien.
Selvfølgelig er Bobbys sønn, som ikke engang er hans egen sønn, sin fars godhet opp av dage.
Her er det miljøfaktoren som slår ut i full blomst.
Selvfølgelig er kvinnene like vakre som sist.
Bilene likeså.
Gjensyn
De som tilhører den første såpegenerasjonen føler vel kanskje en viss gjenkjennelse til JRs «nye» liv slik vi møter ham i den første episoden.
Noen av de andre rollefigurene fra den gang dukker også opp og all verdens TV-sminke kan ikke endre på det faktum at de også er preget av tidens tann.
Sånn sett absolutt til glede for ur-fansen.
Dessverre spilles det meste ut veldig fort, det er ingen overraskelser i noen scener.
Her er det svik og bedrag fra første bilde.
Jo da, serien er proft laget.
Det visuelle inntrykket er storslått.
Det er ikke spart på glitter og stas.
Som tidligere
Hvorfor i all verden skal jeg gidde å se på dette?
Trenger jeg å si at jeg er meg selv svar skyldig?
God sommer og velg gjerne et annet reisemål enn Dallas.
| 0
|
109982
|
TV-anmeldelse «Anger Management»:Dette blir det i hvert fall ikke bråk av
I natt var det premiere på Charlie Sheens nye komiserie «Anger Management» på amerikansk TV.
VGs anmelder har sett de to første episodene.
Dette blir det i hvert fall ikke bråk av.
Det eneste som kan smelle litt måtte være latterkulene.
For det er faktisk ganske så morsomt.
Overraskende nok, både til å være Charlie Sheen og amerikansk sitcom, er ikke «Anger Managment» påtrengende heseblesende eller slitsomt morsomt.
Paradokset er jo nesten fullkomment.
Charlie Sheen som såkalt sinnemestringsterapeut.
Paradokset blir ikke mindre av at han mestrer oppgaven.
Kanskje er det slik flere kritikere hevder at nå har Charlie Sheen fått en hel TV-serie til disposisjon for å vise verden at han slett ikke bare er en forfyllet bølle og voldsmann.
Kanskje er det slik at dette er hans måte å slå tilbake på etter at han for litt over et år siden ble sparket fra suksess-serien «Two and a Half Men»
I så fall lykkes han med det.
Og hva gjør vel det.
For det er et annet bilde som tegnes av Charlie i denne serien.
Han er både snill og morsom - og litt hissig.
Men bare litt.
Og han gjør noe med det.
Selvfølgelig hadde jeg nær sagt.
På flere områdene har de amerikanske TV-produsentene gjort som de gjør med sex:
De er antydningens mestere.
Og i motsetning til i virkeligheten går det ikke utover noen.
Ikke engang eks-konas nye samboer som han gjør alt han kan for å provosere.
Dette kan man selvfølgelig analysere fra a til å.
Kanskje er det til og med slik at han tar seg sammen og oppfører seg mer ordentlig når han er på jobb enn på fylla.
Men dette er en sitcom og ikke et dokudrama.
Det er hva det er og det er morsomt.
Såpass tenker jeg at man kan tillate seg
Ikke slik at du bryter sammen i krampelatter.
Men dialogene er bedre, mindre anstrengte enn jeg har sett i mange andre amerikanske sitcoms.
Ikke så åpenbart forutsigbare heller.
Og kanskje det aller beste av alt, det er mulig å høre sin egen latter uten å bli overdøvet av en lattermaskin som skal fortelle meg når det er morsomme replikker på gang.
Det er drøye 20 minutters episoder som ikke åpner for så mange pauser.
Rammeverket er tett og godt.
Enten er vi er i gruppeterapi hjemme hos Charlie, i fengselet (nei, Sheen er ikke innsatt), eller hos eks-kona og datteren, for ikke å snakke om de faglige og etiske overveielsene som han gjør med sin beste venn og terapeut-kollega mellom lakenene.
Allerede etter den andre episoden skapes det en god forventning om hva som kan komme til å skje i de forskjellige scenene.
Tidligere baseballproff I «Anger Management», spiller Charlie Sheen en tidligere baseballproff og sinnemestringsterapeut ved navn Charlie.
Shawnee Smith («Saw» , «Becker») spiller hans tidligere kone, og Selma Blair («Cruel Intentions», «Legally Blonde») hans terapeut og bestevenn.
Charlie lever et kaotisk liv og jobber hardt med å mestre sinneproblemene sine.
Livet hans blir ikke mindre komplisert av forholdet til terapeuten/bestevennen, ekskona og deres datter på 13 år som sliter med tvangslidelser.
«Anger Management» er løst basert på spillefilmen fra 2003 med samme navn, der Adam Sandler, Jack Nicholson og Marisa Tomei har hovedrollene.
| 1
|
109983
|
TV-anmeldelse «Sommerfesten»:Kjedelig sommerfest
TVNorge pleier å vite hva de gjør og de lykkes ofte med sine satsinger.
Det gjør de ikke med «Sommerfesten» som har premiere i kveld.
NRK1 holder «Sommeråpent», på TV 2 er det «Sommertid».
Men en kjedelig sommerfest, det er det ingen som har lyst til å være med på.
For «Sommerfesten» tar virkelig ikke av.
For å være helt ærlig, dette er ikke et program jeg hadde sett ferdig hvis jeg ikke hadde måttet.
Da hadde jeg garantert hoppet av i den første reklamepausen.
TVNorge har sendt programlederne Pia Lykke og Synnøve Skarbø på turné til syv nordnorske byer.
Det kan jeg forstå.
Det gir selvfølgelig en vakker ramme rundt programmene - og første stoppested er Brønnøysund i kveld.
Men det er ikke nok i seg selv.
Støy og rot Publikum virker uengasjerte, man hører prat i bakgrunnen under intervjuene.
Det hele virker rotete og ustrukturert.
En liten bagatell kanskje, - men jeg synes ikke noe særlig om en programleder som utbryter «Kødder du» under et intervju.
Sommer eller ikke sommer.
Tidvis dårlig lyd og mye ekko under et program som er tatt opp for lenge siden blir for uproft.
Det er få fester man kan fikse litt på etterpå, men det hadde de faktisk hatt muligheten til med «Sommerfesten».
Et lite pluss i boken skal TV Norge ha:
Matserveringen som The Flying Culinary Circus står bak, ser både morsom og appetittvekkende ut.
Men det er dessverre ikke nok til å redde «Sommerfesten».
| 0
|
109984
|
Anmeldelse:Noels oase
HOLMENKOLLEN (VG)Noel Gallagher valgte Oasis både som hode og hale med sitt nye band fredag kveld og avslørte nådeløst kvalitetsforskjellen.
Konsert:
Noel Gallagher's High Flying Birds Sted:
Holmenkollen Publikum:
Anslagsvis 10-11 000
Hans høytflyvende fuglers egen «Shoot A Hole Into The Sun» valgte de å ta over høyttalerne før Noel hektet på seg den akustiske gitaren og fyrte løs underkjente «(It's Good) To Be Free» - en trivelig åpning i ei Kollentåke så tjukk at man måtte helt frem til scenen for å skimte Gallaghers karakteristiske øyebryn.
Og som om ikke det var nok - låt nummer to var like godt «Mucky Fingers» - Oasis det også.
Slik fortsatte det med vekselsvis halvt obskure Oasislåter (vel, «Half A World Away» er kanskje ikke det, men likevel¿) og spor fra den ganske anonyme debuten til Gallaghers High Flying Birds.
Her ligger også ene enden av aksen som Noels nye band befinner seg i: de låter som et Oasis med til dels sterke Kinks-komplekse i den andre enden, ispedd en dæsj Paul Weller uten sistnevntes eleganse.
Dessverre er heller ikke Noel Gallagher en frontfigur à la sin bror.
Ikke minst mangler han LIams arrogante sangteknikk.
Vokalen til Noel er atskillig mer pregløs og forsvinner dessverre også altfor ofte bak et band som lager mye lyd, men som aldri viser mer fintfølelse enn vanlige grovarbeidere.
Foreløpig er det derfor bare å konstatere at Noel Gallagher og hans High Flying Birds enn så lenge vil leve langt inne i skyggen av moderbandet, noe som blir klart når vi hører jubelen da avslutningsnummeret starter, «Don't Look Back In Anger».
Men det er vel egentlig nettopp det Noel Gallagher bør gjøre - se seg tilbake og bli forbanna for at han aldri ble så gode venner med Liam igjen at Oasis kunne fortsette.
| 0
|
109986
|
Anmeldelse Go-Kart Mozart:Genialt idiotisk tullball
Alt etter hvordan man forholder seg til Lawrence Haywards fortid i kultfascinadogruppene Felt og Denim, har man grunnlaget for både å høre og riste på hodet av hans tredje soloalbum.
ALBUM:
INDIEPOP Go-Kart Mozart «On The Hot Dog Streets» (West Midlands Records)
Det er sju år siden sist, og vi befinner oss fremdeles i et alternativt og skakt solsystem, understreket av aparte referanser som gentlemanstyveriet av strykerne fra ABCs «The Look of Love».
Som den opprinnelige Mike Skinner, ikke bare fordi begge kommer fra Birmingham, er 50-åringen fremdeles hysterisk vittig, forvirrende satirisk og komplett hinsides idiotisk arrangert.
Novelty, med stor forbokstav og utropstegn, altså.
BESTE LÅT:
«As Long as You Come Home Tonight»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
109987
|
Anmeldelse Jan Garbarek:Klassisk Garbarek
Tre av Jan Garbareks tidlige ECM utgivelser er samlet i denne boksen, «Sart», «Witchi-Tai-To» og «Dansere».
I et historisk perspektiv er dette et svært interessant utvalg, der man kan høre en gradvis utvikling fra et relativt fritt og utforskende uttrykk til et sterkere melodisk fokus..
Alle er med pianisten Bobo Stenson og Jon Christensen bak trommene.
Arild Andersen og Terje Rypdal medvirker på «Sart», Garbareks andre ECM utgivelse.
Musikken er kraftfull, rocka, fri og dynamisk, men ikke uten sterke melodiske forløp.
«Witchi-Tai-To» er uten gitar og med Palle Danielsson på bass.
Her er melodiske spor fra det amerikanske kontinentet, med komposisjoner av blant andre Carla Bley og Don Cherry.
Samme besetning høres på «Dansere», der musikken er mer forankret i et nordisk, kontemplativt landskap.
Dette er tre utrolig sterke album som det låter friskt av den dag i dag.
BESTE LÅT:
«Witchi-Tai-To»
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
109989
|
Anmeldelse Chris Brown:«Nedslående»
Popmusikkens mest profilerte kvinnemishandler er tatt inn i bransjevarmen igjen.
Ingenting kjøper tilgivelse som suksess.
ALBUM:
R&B Chris Brown «Fortune» (RCA/Sony) «Fortune», oppfølgeren til fjorårets «Fame» (Brown er en mann for de dypsindige refleksjoner), er uinspirerende dusinvare-R&B, hvori opptatt store doser eurodance-«cheese» («-o-o-oh!») og litt tidsriktig «dubstep» (liksom).
Opptil flere av sangene handler om kvinner i den settingen Brown helst ser dem:
På en strippestang.
Brown var først en pudding og er nå en sutrende tosk.
Det er ingenting på «Fortune» som kommer til å bli husket om tre år.
Eks'en hans, Rihanna, spiller i Oslo i dag.
Hør på henne i stedet.
BESTE LÅT:
«Turn Up The Music»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
109990
|
Anmeldelse Mods:Siddis superstars
Et kultband fra 1980-tallet, Mods, og 24 000 av de nærmeste vennene deres.
ALBUM:
POP Mods «Live Viking Stadion 9. juni 2012» (Commercial Animal/Ess Engros AS)
Akkurat idet du trodde populærkulturen ikke kunne bli mer nostalgisk, solgte altså Mods 24 000 - fireogtyvetusen - billetter til sin gjenforeningskonsert på Viking Stadion i Stavanger for halvannen måned siden.
«Mods hvem?», spør alle som ikke er over 30 eller fra Rogaland.
Jo, nå skal dere høre:
Mods var bandet der Morten Abel først ristet på sin lyse lugg, og en forløper for mer velkjente The September When.
Mods sang på norsk, nærmere bestemt siddis, og ga ut to plater i henholdsvis 1981 og 1982:
«Revansj!» og «Amerika».
Den eviggrønne slageren deres, «Tore Tang» - et skillingsvise-sentimentalt portrett av en byoriginal, sikkert inspirert av «storebrødrene» Stavangerensemblets fargerike persongalleri («Kvikke Kanin», «Blyge Harry» med flere) - herjet Norsktoppen i 1981.
Men selv om «Norsk Pop & Rockleksikon» kan fortelle om «Beatles-tilstander», særlig blant jenter, på konsertene deres, forble Mods et regionalt fenomen.
Det var det årsaker til.
Mods var ikke dårlige.
Men de var ikke veldig gode heller.
De hadde røtter i dansebandmusikken, men pepret med drypp av «nyrock», en mild eim av flink progrock og en ikke ueffen evne til å skrive lighterveivende ballader.
Ingenting av dette kan forklare hvorfor voksne menn den dag i dag tar til tårene når «Tore Tang» eller «Me to går alltid aleina» kommer over anlegget på puben kl. 02.30 natt til lørdag i Stavanger.
Det får bli en sak for sosiologene, antropologene og lokalhistorikerne.
«Heia Mods!», skriker Abel ved atskillige anledninger på dette konsertopptaket.
Abel så lenge på bandet som en ungdomssynd, noe han helst ville glemme.
Slik er det ikke lenger.
Få har som Abel kost seg med - ja, kanskje vært avhengig av - livet i popstjernerampelyset.
Han kunne selvfølgelig ikke si nei til 25 000.
Bandet spiller sin lokalrevyaktige poprock med større tyngde nå enn da.
Følelsen av fest er på ingen måte å kimse av, selv om stadionlyden er sedvanlig hul, full av tomme kalorier.
Mods forblir en intern sak for Jæren og tilliggende områder.
Men bandet som ville ha «revansj!», har med dette fått sin.
Absurd.
Og litt artig.
BESTE LÅT:
«Gje meg litt mer»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
109991
|
Anmeldelse Twin Shadow:Musikk for motorsykler
Med tanke på hvor overveldende soveromsdebuten til George Lewis Jr. var, er det vanskelig å tilnærme seg oppfølgeren uten å føle på den dunkende fornemmelsen av bondeanger.
Kan det virkelig være så fantastisk?
Selvsagt kan det dét.
Vel utenfor Brooklyngutterommet har 28-åringen gjenoppdaget motorsykkelen, etter en tragisk ulykke for noen år siden.
Noe som medfører tjukkere synther, bredbeinte trommer og ikke minst høyhastighetsgitarriff som både Prince og Billy Idol vil slåss om opphavsrettighetene til.
Tidsånden ligger muligens tjukt og dekadent oppå, men når den er så til de grader forfinet fartsfylt, er det ikke noen ulempe.
Tvert i mot.
BESTE LÅT:
«Five Seconds»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
109992
|
Anmeldelse Terje Rypdahl:Monumentalt
Terje Rypdals dobbeltplate «Odyssey» gis for første gang ut i sin helhet på cd, med et nyoppdaget konsertopptak fra 1976 på kjøpet.
Allerede etablert blant Europas fremste gitarister, beveger Rypdal seg i et suggererende krysningsfelt mellom jazz, rock og impulser fra europeisk samtidsmusikk.
Elegisk syngende gitarlinjer veksler med drivende riff, 24 minutter lange «Rolling Stone» er igjen med, og bygger seg opp i intenst kokende partier.
I bestillingsverket «Unfinished Highballs» utvides Odyssey-besetningen med storband.
Her er jazzkoloritten mer fremtredende.
«Talking Back» er et høydepunkt, med drivende solo av keyboardist Brynjulv Blix og Rypdal på sopransax, heftig backet opp av trommeduoen Svein Christiansen og Egil «Bop» Johansen.
BESTE LÅT:
«Over birkerot»
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
109993
|
Film:Slaktetid i New York
Alle de slemme gutta går bananas i denne endimensjonale actionthrilleren.
Det er rene slaktetiden.
Regissør Yakin er stilsikker og effektiv i de massive biljaktscener og når det gjelder de ulike nedslaktinger i Manhattans hoteller; litt Tarantino - men uten Tarantinos vidd.
Det oser av testosteron fra første slag når actionhelt Jason Statham i ensom majestet må redde en kinesisk jentunge fra å bli torpedert av gangsterne.
Hun besitter en enestående evne; hun husker alle tall og tallkombinasjoner, noe som gjør henne til en levende datamaskin - med den fordelen at det hun vet ikke kan spores opp av uvedkommende.
Deler av dette er en fartsfylt orgie.
Filmen stjeler rått fra ulike sjangre i basen av action/krim/thriller.
Noe mørk humor kan spores, men adrenalinkicket drukner i ren overdose.
| 0
|
109995
|
Film:Sprek smelting
Overskudd i fjerde «Istid»-runde, med mer av alt det vi liker best.
En ny film «Istid»-serien betyr sikre penger i kassen, og at film nummer fire kommer er vel ingen overraskelse - med et Hollywood stadig mer redde for å ta sjanser.
Fjerde film føles likevel ikke som uttværet stoff, våre pattedyr-venner er morsommere og lager mer action enn noensinne.
Allerede i anslaget får vi bud om et kreativt overskudd man hikster av:
Det maniske ekornet Scrat på jakt etter eikenøtta si får kontinentalplatene i voldsom drift.
Scrat-historiene har til nå bare vært artige sidesprang i «Istid»-serien, men nå er han altså solid integrert i fortellingen - og dukker opp hyppigere enn sist.
Det er det ingen som gråter av, tvert i mot!
Følgene av jakten hans blir svært omfattende:
Splittede mammut-familier, stor oppstandelse, og en generell følelse av verdens ende.
Men, og dette er et viktig men:
Dovendyret Sid holder humøret oppe der han seiler av gårde på isfjellet sammen med stødige Manny og tigeren Diego.
Han har sågar fått med seg bestemor «besta» på laget - (Gisken Armand på breial bergensk, tøft!).
Sid er rett og slett den morsomste, mest elskelige animerte filmfigur på denne siden av Donald Duck.
Dagfinn Lyngbø gir ham flere lag enn originalen med sin slafsete Askøy-naivitet - og det norske filmpublikummet stor underholdning.
Sid var skammelig lite til stede i forrige film - her er han med hele veien, ustyrlig optimist!
3D-effektene er dessuten blitt mer finslepet.
Hvis ikke de forrykende rutsjebaneturene du dras med på lar deg overbevise, sjekk ut detaljene på Sids pels på vei ut av koma etter å ha spist giftige bær!
Den tekniske avdelingen har gått sjumilssteg siden oppstarten i 2002.
Historien er enkel, men rasende effektivt fortalt - her er få dødpunkter mellom isfjellene, uten at det blir for anmasende.
Dette er forrykende sommerunderholdning for hele familien - og både små og store kan altså trygt løse billett til den norske versjonen.
| 1
|
109996
|
Sterk festivalstart
Planlagte musikalske tilfeldigheter ble til en variert og spennende åpning av årets Kammermusikkfest i Risør i går kveld.
At festivalen nok en gang lover så godt er i hvert fall ikke tilfeldig.
Åpningskonsert, Risør Kammermusikkfest Musikk av:
Beethoven, Lutoslawski, Hegdal og Dvorak Med:
Det Norske Kammerorkester, Ian Bostridge, Håvard Gimse, David Hansen, Ellen Ugelvik, Henning Kraggerud m.fl. Risør kirke
Etter som «Tilfeldighetenes spill» er årets tema, startet like godt hele åpningskonserten med en orgelimprovisasjon over Risørsangen som preludium til Erik Fosnes Hansens åpningstale.
Åpningskonserten viste i vid forstand hvordan moderne komponister som Lutoslawski og festivalkomponist Magne Hegdal kombinerer klassiske oppbyggingsformer med, nettopp, tilfeldige elementer.
I Lutoslawskis dobbeltkonsert for obo, harpe og strykere, som ble spilt av Det Norske Kammerorkester, Nicholas Daniel på obo og Ida Aubert Bang på harpe, ble det tydelig hvor vellykket det ofte er å kombinere relativt strenge komposisjonsteknikker med improvisasjon under kontroll - i Lutoslawskis tilfelle små figurer som gjenstas og danner klangflater.
Dermed blir også musikken stående i et levende og spennende spenn mellom det strenge og lineære og det mer massive og levende.
Og godt låt det av både orkester og solister, Nicholas Daniel hadde et nærvær i obotonen som nesten smeltet musikken under taket i Risør kirke.
Magne Hegdals «make beLieve Rag» fra 1981 er derimot av et helt annet slag.
Det var en slags parafrase over Scott Joplins kjente ragtime med nesten samme navn, og selv om komposisjonsprinsippene er noen av de samme som hos Lutoslawski, ble dette en lettere og mer humørfylt affære.
Her fikk vi en slags dekonstruksjon av musikken der kontratenoren David Hansen like godt hadde rollen som dansende sopran i et glitrende samspill med pianisten Ellen Ugelvik.
Et veldig spennende musikalsk uttrykk som naturlig nok havnet et sted mellom ragtime og samtidsmusikk, og der harpisten Ida Aubert Bang etter hvert ble budt opp til dans.
Men eldre musikk var det også, og spesielt Dvoraks Klaverkvartett i Ess-dur, op.
87 ble en musikalsk nytelse.
Kvartetten besto av festivalens kunstneriske ledere Henning Kraggerud og Lars Anders Tomter, Håvard Gimse på klaver og Christian Poltéra på cello, og man kunne bare konstatere hvilke kapasiteter denne festivalen byr på igjen og igjen.
Det ble et vakkert og inderlig samstemt stykke Dvorák med alt det innebærer av bøhmiske folkemusikk og muntre kontraster.
Det kjedeligste denne kvelden ble dermed tenoren Ian Bostridge og Håvard Gimse med Beethovens sangsyklus «An die Ferne Geliebte».
Jo, han sang fint, men likevel virket både musikken og fremførelsen forunderlig satt denne kvelden.
Men kanskje det bare var i lyset av alt det andre?
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.