id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
109998
|
TeamMe på Hovefestivalen:
Dream Team
Drømmepoppen fra Hedmark og Amfiscenens form bidro til en herlig sonisk og visuell opplevelse.
KONSERT:
Team Me STED:
Amfiscenen, Hove PUBLIKUM: ca 2000 AKTUELT ALBUM:
«To The Treetops»
Det som begynte som ettmannsprosjektet til Marius Drogsås Hagen resulterte i fjorårets kanskje mest kritikerroste norske plate.
Men en bra plate er ikke alltid et frampek mot en god liveopplevelse.
Og oppmøtet foran Amfiscenen er ikke til å skrike av.
Når Hagen og hans gjeng entrer scenen, er det flate området foran scenen så vidt berørt, og hele affæren ser mørk ut.
Men fra den første drømmende gitarklirringen begynner menneskemengden å renne nedover mot midten i den skålformede arenaen.
Sammen med de store, fargerike ballongene som kastes rundt etter hvert, og selv uten lysshow blir det litt av en visuell opplevelse når løpende jenter fyller skålen i euforisk dans.
Den velskrudde lyden får hver av nyansene i den drømmende fantastipoppen sin fortjente plass.
Seks låter virket noe kort, men i den solfylte Amfiscenens bolleformede prakt stemte det meste.
| 1
|
109999
|
Digg sommer med Admiral P
Mer sjarmerende kan det knapt bli - Admiral P gir deg sola tappet på mp3!
Norskzambieren fortsetter som leverandør av plagsomt fengende gladlåter knyttet til sommeren.
De færreste har vel rukket å glemme fjorårets «Snakke litt», og her tar han for alvor opp kampen med Sirkus Eliassens «Æ vil bare dans» som dette årets store sommerhit.
«Kallenavn» går ut i tempo à la Trond-Viggo Torgersens «Slapp reggae», men så fort Admiral P åpner munnen justeres feelgood-faktoren opp i rekordfart.
Det fuglekvitrende kvinnekoret i bakgrunnen passer perfekt og gir assosiasjoner til paraplydrinker under en strandparasoll i Karibien.
Yr og forelsket
Tekstmessig er det en i overkant yr og forelsket Admiral P vi møter.
På sedvanlig gebrokkent vis drar og vrir han i vokalene, fletter inn engelske uttrykk som det mest naturlige i hele verden og synger om seg og kjæresten som kongen og dronningen - «like søte som bier når dem lager honningen».
Det siste tekstutdraget er bare en av mange vendinger som kommer til å sjarmere deg ned i kne med Admiral Ps helt spesielle sang-/toastingstil.
I det hele tatt: klarer du ikke å smile og lengte etter sola når du hører «Kallenavn», er det rett og slett ikke håp for deg!
STEIN ØSTBØ
| 1
|
110000
|
R.Kelly:
«Write Me Back»
(RCA/Sony)
Stueren lakenlek.
For dem som var vant til den slibrige og hyperseksuelle R. Kelly, kom den stuevennelige soulen i «Love Letters» (2010) som et sjokk.
Han følger opp den selvproduserte platen med enda en øvelse på produksjon og antydning.
Det er noe mildt forstyrrende med at mannen med det liberale forhold til urin lager låter som mamma kan danse til.
Eller gjøre enda verre ting, om man velger å lese Roberts egentlige tanker.
Sjokkeffekten har forsvunnet siden sist.
Han synger helt fantastisk, men produksjonen er bare teit.
Det låter som backingbandet i et pensjonistbryllup.
Litt underholdende, men la oss håpe at neste års «Black Panties» blir litt eklere.
BESTE LÅT:
«Green Light»
| 0
|
110002
|
Maroon 5: «Overexposed»
(A&M/Universal)
Gisp!
Maroon 5 selger sin «sjel»!
De var først et indieband (Kara's Flowers).
Så et blåøyd popsoulband.
Dernest tok vokalisten Adam Levine av seg skjorta og begynte å «move like Jagger».
Nå har de sluppet inn utenforstående låtskrivere, latt Max Martin ta over skuta og laget et helt album med oppjaget elektropop à la Jagger-hit'en.
Selvsagt har de det.
Maroon 5 er Amerikas mest opportunistiske band.
Det er mulig å savne den kliniske sensualiteten fra «Hands All Over» (2010).
«Overexposed» sikter seg inn på dansegulvet snarere enn soverommet, blir monoton og har et grøssende stygt omslag.
Men det blir nok hits av det, og det er hva Maroon 5 er til for.
BESTE LÅT:
«Payphone»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
110003
|
Gojira:«L'Enfant Sauvage»
(Roadrunner/Warner Music)
Furiøse franskmenn.
Gojiras femte kan fort bli stående som et av årets store metal-album, for på «L'Enfant Sauvage» smeltes alle deres velkjente metal-elementer sammen til en svært vellykket legering - death, thrash, doom, progressiv - you name it!
Allerede åpningssporet «Explosia» har spor av alt dette, før det styggvakre tittelkuttet overtar.
Resten av platen ledsages av beinhard og monotont hypnotiserende riffing, ilter tromming og en vokal så dyster og desperat at du får lyst til å ringe nødnummeret - alt toppet med Gojiras velprøvde stopp/start-teknikk som skaper sårt tiltrengt dynamikk i det massive lydbildet.
Gojira har vært jevnlig på besøk i Norge det siste året.
Vi ser dem mer enn gjerne igjen.
BESTE LÅT:
«The Axe»
| 1
|
110004
|
Totally Enormous Extinct Dinosaurs:«Trouble»
Totally Enormous Extinct Dinosaurs:
«Trouble» (Universal)
Mismot - alltid bedre med Moog.
Spektakulært døpte Orlando Higginbottoms bidrag på Damon Albarns humanitære 2011-innspilling har nok medvirket til at 26-åringen ble tafset på av Nokias reklamebyrå i februar.
Det skal ikke brukes mot ham.
Heller ikke at briten draperer synkoperte synthriff i monoton melankoli med spinkel og fortvilt vokal.
For dette kler den nær-likeglade elektrominimalismen han fascineres av, uten at fascinasjonen brukes påtatt og mekanisk.
Derimot fremvises en sjelden og smittende sjangerglød, som skjermer enkelte svake låter.
Artistnavnet er av typen «vanskelig å huske - umulig å glemme».
Som musikken, altså.
BESTE LÅT:
«Garden»
| 1
|
110005
|
Linkin Park:«Living Things»
(Warner Bros.)
Tenåringer i trettiårene.
Etter et par «søkende» album møter Linkin Park seg selv i døren:
«Living Things» er en hybrid av gammelt «nu metal»-mas og deres «nye», ikke mindre usubtile stadionrock-jeg.
Målet er vel å holde liveshowet deres på veien i enda et par år.
Det går sikkert greit.
Men det må sies:
De er, musikalsk sett, et dypt begrenset band.
Og den konspiratorisk anlagte «eksistensielle angsten» deres er grunt gymnasial.
De låner ulyder fra den nye amerikanske elektroniske dansemusikken, og avslutter med en siklende emo-klineballade.
Rick Rubin har leid ut navnet sitt til omslaget, men har neppe vært så mye som innom studioet.
BESTE LÅT:
«Victimized»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
110007
|
Chris Robinson Brotherhood:«Big Moon Ritual»
(Silver Arrow/import)
Slipp slengbuksene løs, det er sommer.
The Black Crowes nøt en håndfull slagere, og ble stående i spagaten mellom ønsket om å lage konsise «classic rock»-hits for MTV og den mer steine sørstatsrocken de begikk på scenen.
Nå har vokalisten Chris Robinson funnet seg et sett nye brødre, og kan la freakflagget vaie fritt.
Ikke én sang her er under syv minutter.
Alle er dandert med fabelaktig gitarspill signert Neal Casal, som virkelig får kanalisert sin indre Dickey Betts (Allman Brothers).
Retro?
Er'ru gæær'n.
Men husk at Robinson vært retro i hele sitt liv.
Og at for mange er denne kosmisk soulfulle rocken selve lyden av sommer.
BESTE LÅT:
«Rosalee»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
110010
|
Plumbo-anmeldelse:Folkets røst
På sitt andre studioalbum seiler Plumbo for alvor opp som D.D.E.s folkelige utfordrere og ironiserer samtidig over sin famøse Spellemannblunder.
Derfor virker det nesten påfallende at «Rådebank» kommer på markedet nøyaktig samme dag som de nye platene til nettopp Madcon og D.D.E.
For de to sistnevnte er på en måte sentrale på Plumbos nye.
ALBUM: POP/ROCK PLUMBO «RÅDEBANK» (PIRAYA MUSIC/BARE BRA MUSIKK) (I SALG FREDAG)
Først og fremst via partylåta «SvartePer» - nok en Plumbotittel som spiller på kulør.
Her selvironiserer Plumbo ganske så herlig over feiden med Madcon under årets Spellemannpris, og det skal Plumbo ha; det er imponerende hvordan de siden den gang har snudd sin egen idioti til en vellykket bønn om empati.
Samtidig er «SvartePer» som snytt ut av nesa på D.D.E. musikalsk - den har festkvaliteter mer enn nok til å bli Plumbos «Det går likar no», på samme måte som «Gimle sag» har balladekvalitetene til å bli Plumbos «Vinsjan på kaia».
Mer tankevekkende er det at Plumbo på en langt mindre vellykket måte går D.D.E.s boogie-glade, folkelige rock i næringen andre steder på platen.
Her blir låtene stående i stampe og tekstlige lettvintheter om kjærlighet og damer mister ethvert spor av eleganse.
Det finnes med andre ord ingen nye, dristige skritt som singlen «Ta meg» bar bud om, dessverre.
Så er det da også lagerslitasje som forårsaker «Rådebank», både i biler og åpenbart hos Plumbo.
Når gutta går på jakt i britisk folkemusikk igjen, dukker - som flere ganger før - andre sanger opp.
I dette tilfellet er refrenget til avslutningen «Bønder i byen» kun en lett omskriving av «Loch Lomond».
Samarbeidet med Endless på «Ta meg» lovte godt for Plumbos utvikling, men de tar det aldri videre her.
Likevel er rølpelementene kraftig tonet ned, uten at det går utover Plumbos folkelige alibi.
«Rådebank» inneholder flere gode låter, men som tilfellet så ofte har vært også hos deres musikalske blodsbrødre i D.D.E., blir helheten foreløpig for ujevn.
BESTE LÅT:
«Drømmeland»
| 0
|
110011
|
Anmeldelse:Djevelen i Miss Mwangi
LÅT:
HIP HOP/R&B Stella Mwangi «Bad As I Wanna Be» (EMI)
Omslagsbildet gir en pekepinn:
Fjorårets solstråle av en Melodi Grand Prix-vinner i monokromfarger, med den største - øh - «sigaretten» sett på et platecover siden Bob Marleys «Catch A Fire» (1973) på vei ut av den tidligere så bredt smilende munnen.
Overraskelsen - eller «sjokket», litt ettersom hvordan man ser på ting - blir ikke mindre når man hører låten: Dyp, blytung hip hop-R&B, nesten dub-reggaeaktig seig, med et goldt analogsynth-tema ulende transeaktig narkotisk i venstre stereokanal, akkompagnert av perkusjonselementer som høres ut som de er innspilt i en krypt.
Og så teksten.
Så langt fra «Haba Habas» optimistiske bestemor-livsfilosofi som det er mulig å komme.
«Bad As I Wanna Be» fortoner seg som en sang om å lange dop og blåse i de moralske konsekvensene.
«Pow pow pow/I turned your lights off», messer Mwangi dovent, ugjenkjennelig livstrett.
Det kan være en type metodeskuespill, dette.
«Bad As I Wanna Be» føles uansett en smule foruroligende.
Den føles også som en mørk hit, og som et musikalsk sett fruktbart, ett hundre prosent komplett brudd med fortiden.
| 1
|
110013
|
Test av Volkswagen Up:Denne småbilen er suveren
Mer bil for pengene enn Volkswagens nye Up skal du lete lenge etter.
VG og NAF har testet Volkswagens egentlige folkebil, den nye Up.
Startprisen i Norge er på drøye 120.000 kroner.
I det andre hjørnet har vi satt en representant for den mest solgte bilen i denne klassen i dag, Peugeot 107.
- Når du kjøper ny bil til under 130.000 kroner i avgiftslandet Norge er det ikke fantastiske kjøreegenskaper, sportslighet eller for den saks skyld masse personlighet du forventer.
Her er det snakk om en bil med plass, komfort og nok kjøreegenskaper til å komme deg fra A til B på en grei måte som gjelder, sier NAFs tekniske konsulent og medlem av VG og NAFs testteam, Audun Bergerud.
Fra et godt forsete i det velkjente VW-miljøet håndterer du den 3,4 meter lange bilen som en drøm i trange bygater eller for den saks skyld i små parkeringshus.
Svingradiusen på bilen er ørlite større enn hos den franske konkurrenten, men forskjellen er ikke større enn at det aldri oppleves som et problem.
Den manuelle femtrinnskassen må brukes litt aktivt for å få flyt i kjøringen med den 60 hestekrefters sterke tresylindrede bensinmotoren.
Men sånn er det gjerne i dette aller billigste bilsegmentet.
Bra på støy
Samtidig har Volkswagen greid å støyisolere bilen bedre enn de fleste av konkurrentene i klassen.
Plassen inni lille Up er klart bedre enn hos konkurrenten.
VGs testbil var en variant med utstyrsgraden High Up til 145.000 kroner.
Her får du med utstyr som tåkelys foran, oppvarmede forseter, turteller og elektriske vindusheiser foran.
Et manuelt klimaanlegg må du faktisk også betale ekstra for på den rimeligste varianten (5200 kroner), som du må på Peugeot 107.
Dette er standard i utstyrsgraden High Up.
HER ER VÅRE VURDERINGER:
Førermiljø
Meget bra til svært rimelig minibil å være.
Har ikke entouch vindusheiser, mangler dybdejustering av ratt men har stort sett alt annet.
Kjøreegenskaper Perfekt til sin bruk, litt masete giring, men presis og kortsteget kasse, litt lite direkte styring.
Plass Klart størst i klassen både bak og i bagasjen.
Miljø Meget bra og gjerrig bensinmotor med et forbruk helt nede på 0,41 l/mil.
Pris Blant de aller rimeligste minibilene og du får faktisk masse bil for pengene.
Å eie Bilen taper seg mindre i pris og har lavere vedlikeholdskostnader enn det som er vanlig i klassen ifølge Autolease.
Etter 45.000 kjørte kilometer eller tre års bruk forventer de at markedsverdien er 60-62 prosent av nybilprisen.
De årlige vedlikeholdskostnadene er forventet å være 2800 kroner.
Sikkerhet
Har City nødbremsfunksjon som standard.
Toppscore i Euroncap som en av få minibiler.
Design
Ok utvendig, pen innvendig.
LESER DU DENNE SAKEN PÅ MOBILEN?
HER FINNER DU FLERE BILNYHETER.
HER ER VG NETTS BILSIDE PÅ FACEBOOK - KLIKK LIKER, OG VI LEGGER DE VIKTIGSTE BILNYHETENE RETT I FEEDEN DIN.
De er knøttsmå tøffinger som trives aller best i trange bymiljø men fungerer også utmerket som en bil nummer to på landet.VG og NAF har testet Volkswagens egentlige folkebil, den nye Up.
Startprisen i Norge er på drøye 120.000 kroner.
I det andre hjørnet har vi satt en representant for den mest solgte bilen i denne klassen i dag, Peugeot 107.
| 1
|
110014
|
Hjerteknuser
«Handle with care», synger Tom Petty - uten å følge sin egen oppfordring.
KONSERT:
Tom Petty STED:
Norwegian Wood, Oslo PUBLIKUM: ca. 8500 (utsolgt) AKTUELT ALBUM:
«Mojo»
Norwegian Wood er som kjent festivalen der alt var bedre før.
En tankegang som tidvis slår heldig ut, noe gårsdagens konsert med Tom Petty & The Heartbreakers blir et bevis på.
Floridamannens siste plater handler da også litt grinete om hvordan ting var bedre før, og jeg er ikke sikker på om han ser ironien i at dette i høyeste grad også gjelder ham selv.
Samtidig er han her for å gi folk det de vil ha, i stor grad det samme som da han sist var i Norge, for 20 år siden.
Det åpner aldeles fenomenalt; «Listen To Her Heart» smeller opp dørene til popbutikken, hvor det plukkes fra øverste hylle når trekløveret «I Won't Back Down», «Here Comes My Girl» og «Handle With Care» smelter godt voksne hjerter i tusentalls.
Men vi slipper ikke unna:
Når hvite amerikanske rockstjerner når en viss alder ser de seg simpelthen nødt til å spille blues.
Ikke at Petty ikke har hatt blåtonene med seg siden starten av karrieren, men han behandlet dem mer virilt i hine hårde.
Nå blir det mer sånn, du vet, gubberock.
(Alt var bedre før.)
Han overdriver ikke dette, dog.
Heldigvis.
Petty er den mest lutryggede rocklegenden jeg har sett på en norsk scene (Mark Knopfler sittende på krakk inkludert), men det understreker bare inntrykket av ham som en ydmyk hedersmann i det godes tjeneste.
Den heftige powerpop-avslutningen på «Don't Come Around Here No More» og en skjønn, saktegående «Free Fallin'» bekrefter dette ytterligere.
Det er også en fryd å høre et av rockens klassiske, mindre ihjelkanoniserte backingband i aksjon.
The Heartbreakers' lune groove og porøse punch sørger for at Petty både popper opp og rocker ut i tilfredsstillende doser.
| 1
|
110016
|
Øvre alder: 11!
Denne filmen vil ha et ytterst smalt nedslagsfelt, jeg vil anta mellom seks og elleve år.
Det er en del action og spennende moro her, som jeg vil anta har et klart frydefullt potensiale for omtrent dette alderstrinnet.
De yngre vil bli noe skremt, de eldre henge seg opp i «uvesentligheter» som manglende sammenheng i handlingen, for mye sentimentalitet, helt klart i overkant enkle persontegninger.
Det handler om sønn og stefar, som ikke har allverdens beste forhold.
Men en dag får sønnen inn noen ytterst svake radiosignaler, som han tror er fra sin eventyrlystne bestefar:
Bestefaren har funnet en mystisk øy, tidligere besørevet av klassiske eventyrfortellere som Jules Verne, Jonathan Swift og Robert Louis Stevenson.
Far og sønn tar av gårde, og får følge av en tvilsom helikopterpilot og hans megasøte datter.
Datteren går i shorts.
Og det går som man kan tenke seg.
Filmen er en oppfølger av «Reisen til jorden indre» fra 2008, også den sterkt inspirert av Jules Verne.
Den gangen var det forholdsvis ukjente skuespillere.
Det kan man knapt nok si nå - så opplegget er utvilsomt antatt å lønne seg.
En ikke altfor risikabel spådom må bli at det ligger an til mer - enda mer.
| 0
|
110017
|
Sterkt om sex og følelser
Det «farlige» med sex, er at det kan føre til følelser.
Derfor er «Weekend» en kjærlighetsfilm helt utenom det vanlige.
Russell lever et tilbaketrukket, velordnet liv i Manchester.
En kveld treffer han Glen.
Det blir en ganske nedruse one-night-stand ut av det.
Det viser seg at de to har mye felles; samtalene går lett.
Og de er betatt av hverandre; sexen går enda lettere.
Så den ene kvelden blir neste dag og neste kveld og natt.
Før det blir klart at Glen er egentlig på vei bort - han skal flytte til USA neste dag.
Vi snakker altså homoforelskelse.
Og vi snakker kort tidsfrist; enhver romantikkfilms oppskrift på å bringe action inn i følelsene.
Både homo-perspektivet og tidsfristen fungerer meget godt her.
Homofilien, fordi det elementet av «utenforskap» som ennå måtte eksistere i et forhold mellom to av samme kjønn, spiller en rolle - om enn uventet.
Og den korte tiden de har på seg, virker som en katalysator på dramaet.
Filmen belyser klokt og innsiktsfullt og sensuelt «utenforskapets» utfordringer.
Ikke fordi verden på utsiden trykker på.
Men fordi det har så mye å si for særlig den mest utagerende og provoserende av de to, Glen.
Vi vil alle være enestående og noe helt for seg selv.
Glen insisterer på mange måter på sin seksuelle legnings eksklusivitet, i alle fall i forhold til sin egen selvforståelse.
Faste forhold er ikke mulig, å unngå forakt kan ikke unngås.
Og spørsmålet blir om ikke han selv er mer opphengt i stereotypiene enn noen andre.
Det er et modig spørsmål!
Russell er ikke så fri som Glen.
Men langt mer avslappet og mindre problemorientert.
Han har behov for å tro på varige og viktige forhold; varig kjærlighet.
Er det tragisk?
Neida; ikke det spor!
Hele filmen er en utforsking av det moderne unge menneskets utfordringer om å finne seg selv, finne en annen, finne sin plass.
Det er et faktum at mennesker som oppsøker den moderne tids paringsarenaer, gjerne begynner med sex; det er ikke spesielt vanlig å nekte seg selv nytelse - helst øyeblikkelig.
Gjerne kombinert med utstrakt rusbruk.
Det spiller overhode ingen rolle at dette er en homsefilm; problemstilingene, temaet og gjennomføringen er hundre prosent relevant for absolutt alle.
Filmmediet har helt siden starten dyrket det harmoniske heteroseksuelle forholdet.
Å se en film som dette blir et forfriskende brudd med en hundre år gammel filmtradisjon, med et helt nytt fortegn.
Anbefalingen er betingelsesløs!
| 1
|
110018
|
Grise-retro
God gammeldags purkekomedie oppdatert med alt grisepratet som har blitt lovlig på 2000-tallet.
som følger formelen til siste ballespark.
Hollywood er livredd for å introdusere kinopublikummet for noe helt nytt, derfor har man børstet støv av TV-serien som gjorde Johnny Depp kjent - som de fleste har glemt for lengst.
Det gjøres et småartig poeng av i det Depp sjøl piller av seg løsnesen og avslører seg selv som purk i forkledning med replikken i en scene langt ut i filmen:
«I used to be in Jump street to!»!
Kostelig nok det, dessverre er de to som skal bære filmen fram til den episoden langt fra like sjarmerende som gamle Depp.
Nerden (Hill) og sportsidioten (Tatum) som hatet hverandre på gymnaset finner utrolig nok tonen på politiskolen syv år etter, og blir etter en flau debut omplassert til å spane for å avsløre en narkoring på en videregående skole.
Da må man agere 18-åringer igjen med all moro det fører med seg - dessuten må de snu om rollene fra da de selv var 18 etter en misforståelse hos rektor.
Jonah Hill gjentar rollen fra «Superbad», denne gangen i forkledning.
Manuset er minst like full av penis- og sugevitser som Hills gjennombruddsfilm, men det tværes ut og føles langt fra like, øh, friskt som den gang.
Jeg legger ikke listen høyt for griseprat, men innimellom hadde det vært ok om også flere minutters dialog om suging hadde en eller annen retning.
Langt artigere er det når manuset leker og fjaser med den uironiske originalen, for er det en ting «21 Jump street» skal ha ros for så er det at den tar seg selv svært lite høytidelig.
Ikke en eneste gang skal vi glemme at dette er ment som rein moro.
Men de to i hovedrollen skylder altså for mye sjarm til at filmen blir det.
Tatum sliter stort med å gi steinansiktet nyanser og stryker på komisk timing, mens Hills gamle kjenning var langt morsommere da han var yngre og veide mer.
Her virker han overraskende uengasjert til tross for at han selv også er med på manussiden.
At man etter en halvtime tar seg til å tenke seg helt andre i hovedrollene er vel intet kompliment.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
110021
|
Effektivt strupetak
Fikk du ikke nok av Kvelertaks sjokkdebut for to år siden, bør du sjekke ut dette beslektede strupetaket til kompisene i Purified In Blood.
Purified In Blood:
«Flight Of A Dying Sun» (Indie Recordings)
Struper er i det hele tatt sentral på rogalendingenes tredje album.
Ikke bare åpner det med krigersk strupesang fra Sibir - noe som setter den grimme tonen for hele albumet - men Hallgeir S.
Enoksens rått tilskårne strupebånd får nå dominere vokalen helt alene, ettersom Glenn Reaper har sluttet i bandet.
Ikke for det - Glenn gjester faktisk sine gamle bandkolleger på «Iron Hands».
En annen gjest er Erlend Hjelvik fra Kvelertak som gjør den gyngende og fresende «Mot Grav» til et av platens bedre spor.
Kanskje kan vi takke nettopp vennene i Kvelertak for at Purified In Blood fremdeles låter så vitalt som her og på foregående «Under Black Skies» som kom ut uken i forveien for Kvelertaks debut i 2010 og ufortjent kom litt i skyggen av denne.
Da hadde Purified In Blood i flere år vært det heteste navnet på alles metal-lepper, men tok i stedet en lengre pause da flere av medlemmene brøt ut av bandets opprinnelige straightedge-filosofi.
En miks mellom de to foregående albumene, sier Purified In Blood selv om «Flight Of A Dying Sun».
Og denne gangen har de rett.
Både hardcore-elementene, den melodiøse riffingen og den vibrerende aggresjonen er her, men samtidig er gitarsoloene utvidet og innføringen av orgel i lydbildet må sies å være særs vellykket.
Sånn sett er det to spor skiller seg klart ut som definerende for Purified In Blood anno 2012 - «Escape To Solace» der gutta bygger massive, hypnotiske metalriff bak hardcorevokalen, og tittellåten som er den perfekte krysning av nettopp hardcore og klassisk britisk heavy metal fra det gylne åttitallet.
Etter en turbulent karriere ser det endelig ut til å gå Purified In Bloods vei - så fortjent, så fortjent!
BESTE LÅT:
«Escape To Solace»
| 1
|
110024
|
Bobby Womack:«The Bravest Man In The Universe»
Skyggen av soul.
Tre måter å rehabilitere gammel helt på: 1. Gi ham, eller henne, en kassegitar og en haug sanger om å dø.
2. Svøp ham/henne i fordums storhet (ref. årets flotte Dr. John-album).
Eller 3.
Send vedkommende til London og lag et hypermoderne elektronisk album (Gil Scott-Heron og nå Bobby Womack).
Den undervurderte soulkjempen Womacks stemme - ru av alder og smerte nå - er fremdeles noe å høre.
Men dette albumet handler mer om initiativtager Damon Albarn (som er mange ting, men ikke spesielt «soulfull») enn den angivelige hovedpersonen.
Og «Love Is Gonna Lift You Up» var da forbrytersk åttitalls-«cheesy», var den ikke?
BESTE LÅT:
«Deep River»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
110025
|
Joe Walsh:«Analog Man»
Lykkelig bajas.
Ah, Jeff Lynne - hvor har du og den kjipe skarptrommelyden din vært i det siste?
Sammen med «the new kid» i Eagles, Joe Walsh, gitarist og humorist, ja - og laget hans første soloalbum på et par tiår.
Walsh' vidd er temperert av den store «jag vil tacka livet»-inderligheten som uvilkårlig griper tak i 64 år gamle menn som er blitt edru og har giftet seg igjen.
Og albumet renner ut i det helt marginale:
En «funky» instrumental og et James Gang-opptak med Little Richard fra 1970.
Melodiene er funksjonelle, fullstendig uoriginale.
Men mangelen på selvhøytidelighet er forfriskende.
Spesielt sett i forhold til Eagles-kollegaene hans.
BESTE LÅT:
«Analog Man»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
110026
|
Big K.R.I.T.:«Live from the Underground»
Hetebølger fra sørstatene.
Det er rart å kalle dette en debutplate når Mississippi-gutten K.R.I.T har utlevert seg så enormt i de siste gratisteipene sine.
Men nå er sørstatsunderet offisiell, og heldigvis like kompromissløs.
Som rapper er Big K.R.I.T. enestående.
Sidestilt med Black Hippy-kollektivet, har hans folkelige besettelser og reflekterte sjel vært det mest spennende i gatelandskapet de to siste årene.
Men de selvproduserte beatene imponerer mest.
Saftige basslinjer, gnistrende trommer og lidenskaplige licks er ren sommerkveldsidyll.
Også har han jaggu fått BB King til å bidra i den nydelige «Praying Man».
King Remembered In Time er i ferd med å leve opp til navnet sitt.
BESTE LÅT:
«Hydroplaning»
| 1
|
110028
|
Rush: «Clockwork Angels»
Endelig adrenalin-Rush igjen.
Selv om «The Wreckers» midtveis her er pur pop(!), markerer denne platen en retur til det Rush som svært mange har elsket i rundt førti år - poengterte, harde riff, behersket og mer avslappet vokal fra Geddy Lee og overraskende brekk som tar låtene i nye retninger hele veien.
Og sannelig har de også funnet tilbake til konseptalbumet (om en ung manns fremtidige reise gjennom en grusom verden¿), dog uten å dele låtene i kvarterlange suiter.
Lydmessig er det en repeterende nytelse å høre samspillet mellom tre fantastiske musikere som behandler instrumentene sine med både kraft og lidenskap.
Syntesen er nær uslåelig og ender opp som en av de aller beste platene fra Rush noensinne.
BESTE LÅT:
«Seven Cities Of Gold»
| 1
|
110029
|
Kimbra:«Vows»
Wow.
Ja, det er hun som synger annenverset på Gotyes allestedsværende breakupkvad.
Og på samme måte som han hun pleide å kjenne:
Krystallklart produsert i et forvirrende og fengslende soulpopvanvidd.
Newzealenderen speiler seg i det glatteste flinkisåttitallet (åpenbart at dette ikke har samme gjenklang i Oseania), men med melodier fra den tiden da milkshake og rulleskøyter var ungdommelig.
Vokalen, med sine nærmest uendelige overdubs, er spesielt imponerende; 22-åringen bobler av en sjangerblanding som ivrige referansejegere kan meskse seg med i flere evigheter.
Noen ordinære funksoullåter trekker ned, men dét gjør henne i denne sammenhengen bare menneskelig.
BESTE LÅT:
«Settle Down»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
110032
|
Woody vegg-til-vegg
Den nå 77 år gamle Woody Allen er et stykke filmhistorie helt for seg selv.
Filmmaker og sjefsnevrotiker, før og fremst.
Men også klarinettist, stand-upper, manusforfatter, skuespiller, kvinneelsker, jazzentusiast og gud - som han aldri har trodd på - vet hva.
Denne filmen gir et usedvanlig bredt og innholdsrikt bilde av mannen, hans liv og virke, helt fra barndommen i New York og frem til i dag.
De etterhvert årvisse filmene settes i sammenheng, tendensene analyseres, privatlivet refereres; alt ved hjelp av hovedpersonen selv og en perlerad av alle de utmerkede skuespillerne og andre mennesker som har vært del i livet hans.
Kostligst av alt:
Hovedpersonen selv inviterer oss inn i det innerste av arbeidsprosessen sin; hvordan han utvikler ideer og hvordan han legger opp filmskapingsprosessen.
Dette er simpelthen et must for alle Woody- og filminteresserte!
Det er nesten forunderlig underholdende til dokumentar å være - ikke minst fordi så mange av de tusenvis av vitser og gags han har servert siden tidlig i tenårene farer forbi.
For eksempel om hans år gamle skrivemaskin:
«Den er solid som en tanks.
Den er tysk».
På den skrev han vister, som 15-åring, som:
«Toppen av hykleri er når en ateist skriver bok om at Gud ikke finnes.
Og ber om godt salg.»
Denne kinofilmen er på to timer.
Det vil holde for de fleste.
De virkelig innbitte fans vil kanskje vente på DVDen; den bør være på filmens opprinnelige tre timer.
| 1
|
110034
|
Test av Audi A6 3,0 TDI:Voldsom nytelse
Stort nærmere en voldsom og herlig bensinmotor kommer du ikke med en dieselbil.
Audi A6 byr nå opp til dans med 313 illsinte dieselbrølende hestekrefter.
Da VG i fjor høst kåret folkets favorittbil 2011 var nye Audi A6 bilen som sto ensom igjen etter at mer enn 50.000 enkeltlesere hadde avsagt sin dom.
Nå har familiefavoritten fått en ny motor som gjør et allerede godt valg langt dyrere, med en startpris på 925.900 kroner, men enda mer attraktivt.
Med firehjulstrekk, luftfjæringer, en herlig Porsche-utviklet Tiptronic automatgirkasse og hele 313 dieselhestekrefter er dette et rådyrt men herlig bekjentskap.
Motorlyden fra den 3 liter store sekssylindrede biturbo- dieselmotoren høres ikke ut som noen dieselmotor vi har hørt før.
Dette minner mer om enda større bensinmotorer.
Det er en dyp hissig brumming som fra rundt 1500 omdreininger med kjøreoppsettet innstilt i «Dynamic», skyver deg kraftig tilbake i de bøtteformede setene, samtidig som bilen kyles forover med enorm kraft til familiebil å være.
0-100 km/t greier familiestasjonsvognen på 5,3 sekunder.
Speedometernålen stoppes elektronisk på 250 km/t.
Det samme draget i motoren har du omtrent uansett i hvilke hastighetsområder du befinner deg.
Maksimalt dreiemoment er på 650 newtonmeter og dette er tilgjengelig fra nevnte 1500 omdreininger til like oppunder 3000 omdreininger per minutt.
Svitsjer du bilen over i komfortmodus blir den merkbart mer dannet.
Giringen skjer saktere, fjæringene er mykere og bilen er plutselig som en hvilket som helst premium familiestasjonsvogn.
Som alltid med slike biler er det et stort og åpent spørsmål hvem som ønsker å bruke 1,2 millioner kroner, som VGs toppspekkede bil koster, på en slik bil i Norge.
Men etter en periode bak rattet på denne er det nesten så du forstår det.
Hovedkonkurrenten, BMW 535 Xdrive, har omtrent den samme prisingen.
Du kan også få den samme motoren og den samme girkassen i den nye litt røffere og mer høyreiste Audi A6 Allroad Quattro.
Da øker inngangsprisen fra drøye 900.000 kroner til like oppunder en million kroner.
HER ER VÅRE TERNINGKAST:
Førermiljø:
Bra sikt, herlige seter, pent og rent interiør.
Kjøreegenskaper:
Herlig i både høye hastigheter og i bymiljø.
Plass: God plass i baksetet.
Bra med bagasjeplass.
Miljø:
Et forbruk på 0.64 l/mil er veldig bra, men slipper ut noe mer CO- enn BMW.
Sikkerhet:
Toppscore for sedan i EuroNCAP.
Alt mulig sikkerhetsutstyr tilgjengelig.
Å eie:
Verdifall på bilen vil ifølge Autolease være høyere enn på A6 med 204 hk motor.
Bilen vil synke mellom 52 og 54 prosent i løpet av de tre første årene eller de 45.000 første kilometrene.
Pris:
Høy pris, men sånn er det bare i Norge.
Design:
Ikke veldig spennende design men et helhetlig og stilfullt interiør.
| 1
|
110035
|
Kevins triumf- VG anmelder Dexys nye plate
Popsuksessens påfølgende nedtur tok knekken på Kevin Rowland (58) og bandet hans.
Nå gjenoppstår både mann og band med bravur.
Det er høytid for comeback fra folk som har vært lenge borte.
John Lydon og hans Public Image Limited har akkurat gitt ut sin første plate på 20 år, det samme gjør Beach Boys nå.
Men dette er bedre og viktigere:
Det første albumet på 27 år fra Dexys, tidligere Dexys Midnight Runners, som huskes på to vidt forskjellige måter.
1)
Bandet bak alle bryllupsfesters mor, den transatlantiske nummer én-hiten «Come On Eileen» - som endog har blitt gjenstand for en legendarisk one-hit-wonder-spøk i «Simpsons».
2) Et band som ga ut tre spektakulære, livsforandrende album i perioden 1980 - 1985, med varianter av soul, pop og keltisk folkemusikk ingen har gjort dem etter.
Versjon 2 er den man bør kjenne, og gjør man det, er det nesten ikke måte på hvilken begivenhet dette er.
Den legendarisk egenrådige bandleder og perfeksjonist Kevin Rowland har i et kvart århundre slitt med kokainmisbruk, hjemløshet, to soloflopper, sviktende selvtillit og det å i det hele tatt fungere som menneske.
At han har greid å samle troppene til denne briljante platen er like sensasjonelt som det er logisk for alle som kjenner hans begavelser.
«One Day I'm Going To Soar» er like majestestisk og poetisk som den underskjønne tittelen hinter om.
Musikken er oppløftende og unik, slik den alltid har vært med Dexys.
Humoristisk og brennende engasjert, også det som før.
Men enhver Dexys-plate er en egenartet opplevelse.
Den forførende sensuelle undertonen her er ny.
Det samme er lydbildet; aldri har Dexys vært mer minimalistiske og intime, selv om platen har både blås og stryk i rikt monn.
Dette er Dexys' klart mest sørstatsinspirerte verk til nå, men den irskættede Rowlands vokal (sobrere, mindre hulkete nå), tekster og artistiske estetikk levner aldri noen tvil om at dette er britisk musikk.
Sørgmodig og smart danner den et betagende bakteppe for Rowlands bekjennelser om utilstrekkelighet, ensomhet og manglende evne til å spille med på kjærlighetens premisser.
Men om han ikke fikser romantikk i privatlivet, er Rowland til gjengjeld en av popmusikkens største romantikere.
Hans tilbaketog er ikke bare gledelig; det er verdifullt.
BESTE LÅT:
«She Got A Wiggle»
Slippes mandag.
Visste du at:
Al Greens «Greatest Hits» (1975).
Mye av det perfekte midtempogroovet fra syttitallets største soulartist har funnet veien til det nye Dexys-albumet.
Hør også på: Coverlåtsamlingen «My Beauty» (1999) ble ettertrykkelig latterliggjort pga.
Kevin Rowlands bruk av «mannekjole» på omslaget.
Men platen er fin.
| 1
|
110036
|
The Walkmen:«Heaven»
The Walkmen:
«Heaven» (Bella Union/Universal)
Lever ofte opp til tittelen.
Det er ikke mye brennstoff igjen i bandene som fikk medvind av The Strokes' gjennombrudd et drøyt tiår tilbake.
Ta nå bare The Strokes selv.
The Walkmen er imidlertid New York-kvintetten som nekter å bli kjipe, manglende momentum og kjedelig bandnavn til tross.
«Heaven» er en lugnere affære enn den hektiske forgjengeren «Lisbon», men har mye av den samme euforiske stemningen.
Paul Maroons kimende klangfulle gitarer, Hamilton Leithausers Rod Stewart-tangerende vokal, de svulmende melodiene og det vidåpne lydbildet gjør «Heaven» til en plate for folk med for mye skamvett til å sette pris på Kings Of Leon.
Greit, det er ikke så sexy med band som fortsatt jakter gjennombrudd på album nummer syv, men The Walkmen byr seg frem med verdigheten i behold.
BESTE LÅT:
«Heaven»
| 1
|
110039
|
The Hives:«Lex Hives»
(Universal)
Latterlig lovforslag.
Bandet med rockens stiligste attityd etter Mick Jagger har ikke forandret seg, selv fem år siden forrige album.
Det er det heller ikke behov for, all den tid de konstruerer riff og melodier som sitter fra første stund, og bare vokser seg kraftigere.
På deres femte plate er dessverre det motsatte tilfelle.
Med få unntak lager svenskene liksomaggressiv gå-på rock, friskt mikset, men med de samme stagneringsvarslene som gjorde inspiratorene The Sonics til trøtte bluesgubber.
Howlin' Pelles kvintett er ikke der enda, men de bør umiddelbart ta et alvorlig oppgjør med låtskriver Randy Fitzsimmons.
Synd han er fiktiv.
BESTE LÅT:
«Wait A Minute»
TOR MARTIN BØE
| 0
|
110040
|
Patti Smith:«Banga»
(Columbia/Sony)
Rockens tungetaler.
Fjorårets fabelaktige opptreden på Norwegian Wood beviste at Smith fremdeles er en ytterst beåndet konsertartist.
På 65-åringens første album med originalmateriale siden fine «Trampin'» (2004) gjør hun det jammen på plate igjen også.
Skjønt ikke hele veien.
Første halvdel av «Banga» består av nokså streite poplåter.
De er OK, men minner oss på at Smith ikke først og fremst er melodiker.
Hun er en ekstatiker, og det er når hun slipper sjamanen og kunstgroupien i seg, løs, at «Banga» virkelig blir verdifull.
De bablende besvergelsene hennes målbærer et apokalyptisk ærend.
Smith tar seg selv uhyre høytidelig.
Det er fint.
BESTE LÅT:
«Constantine's Dream»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
110041
|
Neneh Cherry & The Thing:«The Cherry Thing»
(Smalltown Supersound)
Jazz N'Dour.
Allerede under andre lytting glemmer man at første plateaktivitet fra Neneh Cherry siden 1996 sirkulerer rundt improvisasjonskunstens surrete storebror, frijazz.
Kombinasjonen av den soulhåse 48-åringen og The Things enestående evner (Cherrys stefar Don er inspirasjonen for den norske trioens navn) har resultert i finurlig originaltrofaste forvrengninger av divergenter som Suicide, Ornette Coleman og Martina Topley-Bird.
Like deler utmattende og imponerende, tross noen vel outrerte innfall for nybegynnere.
Men ettersom The Things dogma er å aldri øve før en innspilling, er resultatet - ja da!
- rått som sushi.
BESTE LÅT:
«Dream Baby, Dream»
| 1
|
110042
|
The Beach Boys:«That's Why God Made The Radio»
(Capitol/EMI)
Giktiske åreknutebein lunter ut i sanden.
Har du lyst til å «go steady» med The Beach Boys (alder: 63-71)?
Nå har du sjansen - en siste gang.
«That's Why God Made The Radio» er bedre enn man kunne frykte på tre avgjørende punkter:
Melodiene, arrangementene og korharmoniene.
Når det gjelder «tematikken» er den mer forstyrrende enn det meste.
The Beach Boys synger fortsatt om det samme som de har sunget om siden 1968:
Gårsdagen er ikke over, husker du da vi gjorde ditt og datt, skal vi ikke gjøre det igjen?
Den innstendige, falske infantiliteten disse barnemennene bringer til torgs er ganske ubehagelig i lengden.
BESTE LÅT:
«That's Why God Made The Radio»
| 0
|
110044
|
Mektig «Prometheus»
Ridley Scotts etterlengtede «Prometheus» er sci-fi i særklasse.
På mange måter.
Det er 30 år siden Scott beveget seg i sci/fi-verdenen med «Bladerunner».
Tre år før dét kom kultfenomenet «Alien», som «Prometheus» tangerer, som en slags forløper.
Dog uten spesielt irriterende kopiering.
Aliens vil likevel finne mange og gyldige nok referanser - om man leter og er oppmerksom.
Det handler om romskipet «Prometheus», som beveger seg til en fjern galakse for å finne en klode oppfinnsomme vitenskapsfolk har funnet ut er pekt ut for dem i årtusengamle hulemalerier.
Året er 2092.
Hvorfor de drar?
Vel; livets gåte?
Drømmen om udødelighet?
Nokså grunnleggende ting, som man forstår, gjenkjennelig i de fleste mytologier og religioner.
Legenden om Prometheus er greske.
Dette er like mye Bibelens historie om Babels tårn: mennesker som i vanvittig overmot vil fravriste Gud(ene) deres hemmeligheter.
Vi skal ikke spoile for noen.
Bare summere opp:
Teknisk og visuelt er dette et fulltonende og praktfull verk!
Bilder og lyd og effekter er simpelthen helt topp.
Noomi Rapace er den perfekte senterfigur, sterk nok både mentalt og fysisk til å levere kraftfull menneskelighet i en iskald og magisk fiendtlig verden.
Michael Fassbender er glitrende - og ørlite, nødvendig morsom - som robot.
Og birollegalleriet virksomt; det er godt mulig å se hvem som skal dø først og grusomst...
Filmens svakhet er historien, som litt for mye bærer preg av dette blir en føljetong.
Eller:
Det blir i alle fall soleklart lagt opp til en oppfølger.
Det er selvfølgelig intet åpenbart krav, selv til Ridley Scott, at han skal avsløre gåten om livets opphav her og nå.
Men han kunne forsøkt litt hardere på akkurat dét, likevel...
Men ellers?
Et klart must for alle som vet det.
De som ikke vet det, er allerede fortapt.
| 1
|
110045
|
Miley mister møydommen
Demi Moore og Miley Cyrus er mor og datter, med omtrent like store sex-probemer.
Både de og vi burde vært spart for det.
Den lett gjennomskuelige unnskyldningen for å lage denne filmen, er å late som man vil forsøke seg på en (forhåningsvis) moderne oppvekstfilm om ungdommer i storby-USA i dag.
Med narko og sexpress og vanskelige foreldre, barbering nedentil og sånt.
I virkeligheten handler det mye mer om å forsøke å skape voksenverdier av Disneys sukkersøte pengepresse Miley Cyrus, som nå nærmer seg 20 år, og derfor skal få lov til littavhver.
Som man forstår er litt av hvert.
Rammene er den klassiske high-school-komedien.
Men ekstra ilegg av en dæsj musikkfilmklassisisme (det leder frem til en musikkonkurranse, ja - dog uten Miley på scenen) og lett krydret av sex & singleliv for tenåringer.
Resultatet er blitt Romantikk for ikke-lengre-fullt-så unge-jenter.
Klisjeene står i kø, de kjappeste snarveier er brukt for å bringe litt drama og tårer inn i verket, noen bipersoner lempes sakesløse inn, litt moderne ungdomsrock daler ned.
Den «vovede» delen av filmen er et slags budskap om at enten man er tenåring eller noenogførti, kan problemene være ganske like.
Og fremfor alt må man være tro mot seg selv
Og det er greit nok.
Uten at noen likevel kan bli støtt:
Både Miley og mamma Moore har, for eksempel, sex med BHen på.
Tryggest slik!
| 0
|
110047
|
VGs anmelder om den nye låten:Biebers beste
(Island/Universal)
Superb sommerpop.
Man kan le av hysteriet rundt Justin Bieber, men pophistorien har vist oss mang en gang at småjentene ofte har rett.
I tilfellet Bieber har låter som «Boyfriend» og «Baby» vært gode argumenter.
Etter 18-åringens dagsferske singel å dømme, har jentene rett denne gangen også.
Den er sofistikert sjarmørpop det er umulig å krangle med.
«Die In Your Arms» er i tillegg en sang som kan åpne nye dører for Bieber.
Den spiller på referanser som også snakker til et mer voksent publikum; her er det gjenklang av syttitallssoul generelt og Jackson 5 spesielt, mens det stadig tilbakevendende introtemaet har god, sommerlig Beach Boys-smak.
Med kyndig produsenthjelp av Rodney Jerkins melder Bieber seg inn i selskapet for tidløs pop, der han tidligere primært har vært tidsriktig R&B-influert.
Men tro nå ikke at han har glemt sitt kjernepublikum:
Den sødmefylte teksten og vokalen er så til de grader skrudd i retning av ukyssede jenter at man kunne ha beskyldt noen for kynisme - om det ikke var for at det låter så inderlig ektefølt.
| 1
|
110048
|
Heste-møkk
En dårlig idé, elendig utført:
Neil Young & Crazy Horse gir deg marerittutgaven av den amerikanske skolesangboken.
Sist vi hørte fra et fulltallig Neil Young & Crazy Horse på plate var i den endeløse, komisk uinspirerte versjonen av Jerry Reeds «Baby, What You Want Me To Do» som avsluttet skuffende «Broken Arrow» i 1996.
(Gitaristen Frank «Pancho» Sampedro avsto klokelig fra å bidra på ørkesløse «Greendale» i 2003).
Når den «eksentriske» canadieren og «verdens beste barband» nå endelig spiller sammen igjen, blir hansken tatt opp nøyaktig der de slapp den.
På søppelfyllingen.
Det som burde vært en rockbegivenhet er blitt en sann prøvelse:
11 sanger fra den amerikanske skolesangboken og folkemusikken - Stephen Fosters «Oh Susanna», «Tom Dooley» (her «Tom Dula»), Woody Guthries «This Land Is Your Land» og desslike - sendt under dampveivalsen av et Crazy Horse som ikke en gang «groover», en Young hvis perversitet nå lett kan forveksles med varig svekkede sjelsevner og et malplassert blandakor.
Det låter surt, stygt og rått - men ikke på den herlige måten.
Absurde bunnmål blir nådd i de to sangene som ikke en gang passer inn:
«God Save The Queen» (!) og en hånlig idiotisk versjon av The Silhouettes' «Get A Job».
Alle vet at man må ta dusteriet med geniet hos Young.
Det er således lov å håpe at dette pølsevevet er en pisse stein oppvarming til et skikkelig Young & Horse-album.
(Ennskjønt håpet er i ferd med å renne ut:
Det er snart 18 år siden Youngs siste fullt ut fantastiske plate - «Sleeps With Angels»).
En gang i tiden var det noe interessant selv ved Youngs mange fiaskoer.
«Americana» er bare dum.
Den får den kompromissløst hjernedøde «Re-ac-tor» (1981) til å høres ut som et dypsindig, subtilt, mangefasettert mesterverk i forhold.
BESTE LÅT:
«Wayfarin' Stranger» MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
110050
|
Test av Mitsubishi ASX:Grei på det meste
Selv om utfordrerne står i kø, slår fremdeles salgssuksessen Mitsubishi ASX godt fra seg i klassen.
Kombinasjonen firehjulstrekk, pris (starter på 317.400 kroner) og plass er fremdeles blant de aller beste i klassen.
Det er strengt tatt bare nykommeren Subaru XV som matcher ASX på dette.
Det er ikke en støyfri opplevelse å kjøre ASX, men med unntak av noe bråk fra hjulene og dieselklakking er den mindre støyfull enn Subaru XV.
Både Nissan Qashqai og Mazda CX5 er merkbart bedre på dette punktet.
Avfjæringen på ASX er litt stump.
Motoren er litt lat på lavere turtall, men kommer seg fint ved mer normal motorgange.
To eller fire
Mitsubishi gir deg muligheten til å velge mellom to- eller firehjulstrekk, eller det kan låses i lavere hastigheter.
Plassen i baksetet er meget bra i ASX, og i bagasjerommet er det bare Mazda CX5 som slår den.
Leasingselskapet Autolease anbefaler følgende utstyr for minst mulig verdifall: minimum utstyrsvarianten Intense.
Velg også metallic lakk.
HER ER VÅRE VURDERINGER:
Førermiljø
Ikke de beste forsetene, mer støyer mer enn de beste nye konkurrentene.
Kjøreegenskaper ASX har fått flere sterke konkurrenter de siste par årene.
Den er ikke like stram som de beste.
Mer dødgang i styringen og noe daff på lave turtall.
Plass Bare slått av den langt dyrere Mazda CX5 på plass i bagasjerom og baksete.
Miljø Bra men ikke like imponerende som det var for et par år siden.
Lavest CO2-utslipp men noe høyt forbruk.
Pris Svært bra kombinasjon av pris og plass.
Å eie Bilen holder seg i verdi som gjennomsnittet i klassen etter 45 000 kjørte kilometer eller tre år, ifølge Autolease.
Noe høyere årlige driftskostnader enn snittet, 7000 kroner.
Sikkerhet Toppscore i EuroNCAP krasjtest.
Design Helt greit både innvendig og utvendig.
SE VIDEO FRA TESTEN HER!
| 1
|
110051
|
Test av Nissan Qashqai:Smått men godt
Med en ny mindre dieselmotor og lavere inngangspris seiler også Nissans storselger Qashqai opp som et av de heteste kortene i klassen.
Men den er fremdeles litt for dyr og har for lite plass for å nå helt til topps.
Så langt i år har den rimeligere varianten med trekk på to hjul stått for den største delen av salget.
Den koster 313.300 kroner, mot den testede firehjulstrekkerens 351.100 kroner - med samme 130 hestekrefters dieselmor.
Det betyr at bilen som firehjulstrekk også får en inngangspris som ligger cirka 40000 over Subaru XV og Mitsubishi ASX.
Men det merkes bak rattet.
Borte er det meste av støyen under kjøring, og borte er den litt mer spartanske interiørkvaliteten og komforten.
I minste laget
Plass i baksetet og i bagasjerommet blir litt i minste laget i den testede varianten.
Bilen fås også i en syv seters variant med trekk på alle fire.
Da øker inngangsprisen til 378.100 kroner og bagasjerommet (som femseter) øker med 140 liter til totalt 550 liter.
Bilen er, som Mitsubishi ASX, litt død på lave turtall, men kommer fint hvis du jobber litt med den.
Autolease anbefaler utstyrsvarianten Tekna for lavest mulig verdifall.
Den har det meste, inkludert xenon, navigasjon og panoramatak.
Trenger du syv seter, er også dette bra for verdifallet.
HER ER VÅRE VURDERINGER:
Førermiljø Bra kvalitet, lavt støynivå.
Kjøreegenskaper Mykt kjøreoppsett gir litt krenging men mer komfort, litt død på lavt turtall.
Plass Liten bagasjeplass.
Også blant de minste i både dybde og bredde i baksetet.
Miljø Lavest oppgitt blandet forbruk i testen med 0,51 l/mil.
Også blant de laveste på CO2.
Pris Midt på treet, men flere hestekrefter og langt mer komfort enn både Mitsubishi ASX og Nissan Qashqai.
Å eie Holder seg ifølge Autolease like bra i pris som gjennomsnittet i klassen basert på 3 år eietid eller 45 000 kjørte kilometer.
Forventede årlige vedlikeholdskostnader i perioden er på 3400 kroner eller under snittet i klassen.
Sikkerhet Toppscore i EuroNCAP.
Design Greit både innvendig og utvendig.
| 1
|
110052
|
Test av Mazda CX5:Den nye kongen i klassen
Mazda CX5 er langt større, sterkere og bedre enn alle konkurrentene.
Dessverre koster den også mer.
Den gylne kombinasjonen trekk på alle fire, diesel og automatgir er det faktisk bare denne rykende ferske bilnyheten som kan by på i denne testen.
Den 2,2 liters store og 150 hestekrefters sterke dieselmotoren er både den store fordelen og ulempen med bilen.
Mitsubishi og Subaru greier seg med 110-115 hestekrefter.
Til vanlig bruk holder det i massevis, og det er 50.000 kroner billigere.
Samtidig er det naturligvis en stor forskjell for den kjøreglade å kunne ratte en bil med masse kjørevillige hestekrefter, langt mer bunndrag og en presis styring.
Mazda introduserer også i denne modellen sin nye Skyactive-teknologi for lavere drivstofforbruk.
Det gir godkjente resultater:
Den absolutt største og sterkeste motoren i testen bruker faktisk ikke mer drivstoff enn de svakere konkurrentene!
Lengden på 4,56 meter (omtrent som en Skoda Octavia) gjør Mazda CX5 til den klart lengste bilen i testen.
Bagasjerommet og bakseteplassen er også langt større enn hos konkurrentene.
Leasingselskapet Autolease anbefaler følgende utstyr for lavest mulig verdifall:
Minimum utstyrsvarianten Advance Plus, som inkluderer både Xenon og parkeringssensorer.
Autolease anbefaler automatgir, som koster kun 17.000 kroner.
Velg også metallic lakk.
VGs testbil er priset til 425.000 kroner.
HER ER VÅRE VURDERINGER
Førermiljø
Her er alt på stell, bra støydemping.
Kjøreegenskaper Meget bra kompromiss mellom komfort og sportslige kjøreegenskaper.
Plass Klart størst av de testede både bak og i bagasjen.
Miljø Bra med så lave utslipp og forbruk på en så sterk motor.
Pris Litt stor motor på inngangsmodell med firehjulstrekk gir en høy startpris.
Du får imidlertid en bil som også står seg bra mot dyrere konkurrenter som Toyota RAV4 og VW Tiguan.
Å eie Markedsverdi etter tre år eller 45.000 kilometer er ifølge Autolease som gjennomsnittet i klassen.
Laveste estimerte årlige vedlikeholdskostnader i perioden med 2700 kroner per år.
Sikkerhet
Ikke testet i Euro NCAP krasjtest da vi testet og vurderte bilen.
Design Pen utvendig, bra innvendig.
| 1
|
110054
|
Roy Lønhøiden:«Sanger fra veien»
(Hurricane/Cosmos Music Group)
Gripende tungsinn.
Fire år har gått siden Lønhøiden avsluttet sin bunnsolide Finnskogtrilogi, men tematikken er knapt endret.
Lønhøidens verden befolkes fremdeles av enkle hverdagsmennesker med knuste drømmer, gjerne like enslige som ensomme, uten annet enn bitte små glimt av håp og lys.
Dette stoffet behersker Lønhøiden.
Sammen med de blå tonene han tryller frem, sin varme stemme og spartanske arrangementer skaper han nære og gode bilder av store, indre landskap med rifter i sjelen - akkurat slik han gjorde på sine tre første plater.
Forteller- og uttrykksmessig tusler Roy Lønhøiden nå stadig nærmere fotsporene til Henning Kvitnes og Jonas Fjeld.
BESTE LÅT:
«Kom min venn»
| 1
|
110056
|
Pil: «This Is Pil»
(PIL/VME)
Originalt, men utmattende.
John Lydon er ikke like intelligent som mange skal ha det til.
Men han er desto mer ko-ko.
Musikken på Pils første album på to tiår er ganske god:
«Dødsdisco» med buktende dub-bass, Beefheart-aktige gitarstikk og dunkle melodilinjer.
Det er Lydon selv som gjør opplevelsen nær uutholdelig:
Over én time med de manierte, rabiate deklamasjonene hans (mange av dem selvrettferdige, reaksjonære betraktninger om London, en by han forlot til fordel for Los Angeles for 25 år siden) blir klart i meste laget.
Som med gærninger flest, kan man le med eller av ham i en liten stund.
Så begynner man å ønske at han skal stikke snart.
BESTE LÅT:
«I Must Be Dreaming»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
110058
|
Marie Klåpbakken:«Framtida»
(MTG)
En nydelig debut.
Det er slutt på tilværelsen som «hun på fele» i «Hver gang vi møtes» for Marie Forr Klåpbakken fra Vinstra.
Her debuterer hun nemlig med en plate som er søt som markjordbær og inderlig som en varm hånd over hjertet.
Poetisk, nær, melodisk og akustisk - som om Benedicte Narum var den nye vokalisten i Vamp.
Så har da også sistnevntes Odin Staveland produsert «Framtida» og krydret produktet med like deler smektende pop og toner som avslører at Klåpbakken har sine røtter i folkemusikken, blant annet gjennom et par flotte instrumentaler.
Maries fele er like sentral som stemmen hennes - begge utstråler en inviterende glød som gjør «Framtida» til en oppsiktsvekkende bra debut.
BESTE LÅT:
«Perspektiv»
| 1
|
110059
|
Sigur Rós:«Valtari»
(Capitol/EMI)
Seg selv like, men stillere.
For alle som liker det Sigur Rós som høres ut som et lavalandskap omsatt i musikk, komplett med vulkanutbrudd i form av crescendoer og klimaks - og la oss være ærlige, det er de fleste av oss - vil islendingenes nye kunne oppleves som underlig beskjeden.
For aldri har bandet vært mer lydmalende ambiente enn på «Valtari».
Aldri mer på vei mot en slags moderne klassisk musikk.
Etter at trommene og et barnekor har gjort sitt i sang nummer tre, «Varúð», flyter albumet ut i rolige farvann.
Selv vokalen ebber sakte bort.
Et utprøvende album.
Vakkert, selvsagt.
Men jeg savner en melodi, eller et nynneverdig tema, i andre halvdel.
BESTE LÅT:
«Varúð»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
110061
|
Exitmusic:«Passage»
(Secretely Canadian/Tuba)
Femti ord for drøm.
Ikke bli forventningsfull av navnelikheten med Radioheads Romeo og Julie-låt, eller av at vokalist Aleksa Palladin er mest kjent som bohem i «Boardwalk Empire».
Denne brooklyndouen er betraktelig mer dystopisk.
Skjønnheten ligger, som alltid i voldsom svevepop, i det kaotiske, men mystisk kontrollerte synth- og gitarøset som bygger under Palladino.
Hun synger som et stort, døsig barn, men denne gåtefulle formen for inderlig likegyldighet er det som gjør bandet interessant.
Nyskapende, nei - men debutantene er positivt uvante i dét at de fremstår tunge og lavtsvevende, men landsetter i en lettende, innviklet tåke av lyst sinnelag.
BESTE LÅT:
«White Noise»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
110063
|
Makedonia
Kaliopi Bukle - «Crno i belo»
Diva i stemme og utseende som legger ut på en sart pianoballade - trodde vi.
Glir over i tilnærmet metaldrakt etter minuttet.
Det er hverken låten eller Kaliopi tjent med.
Eller vi, for den saks skyld.
| 0
|
110065
|
Malta
Kurt Calleja - «This Is The Night»
Maltesisk blidgutt som har fått en erketradisjonell Eurovision-låt mellom hendene.
Den klamrer han seg smilende fast til, men smilet stivner i takt med sangens forutsigbarhet.
| 0
|
110066
|
Hviterussland
Litesound - «We Are The Heroes»
Det hviler et slitt britisk boybanduttrykk over Litesound, som har kommet opp med en uptempo poprocker som vi alle har hørt uendelig mange ganger før.
| 0
|
110068
|
Ukraina
Gaitana
- «Be My Guest»
Der var houserytmene tilbake, ja!
Dette er ingen låt, det er flere enkelttema satt vilkårlig sammen.
Fotballrefrenget høres ut som om den er lagd for det ukrainske laget i sommerens fotball-EM.
| 0
|
110069
|
Bulgaria
Sofi Marinova - «Love Unlimited»
Sofi har en praktstemme som dessverre ikke får mye å jobbe med på denne technofolk-hybriden.
Den kveles urettferdig nok av technorytmene.
| 0
|
110070
|
Slovenia
Eva Boto - «Verjamem»
Ikke uventet et patosfylt bidrag fra Slovenia, men det blir for mye luft i denne høystemte balladen.
Unge Eva kjemper imidlertid godt med å gi den det løftet den i utgangspunktet ikke har.
| 0
|
110071
|
Kroatia
Nina Badric - «Nebo»
Nina er Kroatias største internasjonale stjerne, men har fått lite melodi å jobbe med her.
Pompøst som bare det, og kraftstemmen sin får hun iallfall bruk for...
| 0
|
110072
|
Sverige
Loreen - «Euphoria»
Svenskene er kløppere til å resirkulere gamle houserytmer, men i år har Norge et sterkere bidrag.
Uoriginale «Euphoria» har et særdeles hektende og velsunget refreng, men det er også alt den har.
| 0
|
110073
|
Georgia
Anri Jokhadze - «I'm A Joker»
En låt som strengt tatt kun består av en ekstremt anmassende Tom Jones-kopi som slynger ut meningsløse slagord.
Helt uten melodi, med unntak av et malplassert folkemusikalsk synthriff.
| 0
|
110074
|
Tyrkia
Can Bonomo - «Love Me Back»
Pussig blanding av arabiske toner, sjømannsshanty og tysk ompa med en like pussig sanger som selv ser ut som om han er delt i de samme tre verdenene.
Ikke lett å bli klok på.
| 0
|
110076
|
Slovakia
Max Jason Mai - «Don't Close Your Eyes»
Finalens hardeste øyeblikk - Max Jason kommer til å rocke ørevoksen ut av europeerne i mai, men det betyr ikke at bidraget hans er bra.
Det er faktisk vel heseblesende og rotete.
| 0
|
110078
|
Bosnia-Hercegovina
Maya Sar - «Korake Ti Znam»
Maya spilte i bandet til fjorårets bosniske deltager, Dino Merlin, og har en vakker ballade som dessverre har en skrikende mangel på noe essensielt i Eurovision - et refreng.
| 0
|
110079
|
Litauen
Donny Montell - «Love Is Blind»
Donny har stemmen, type George Michael, men låten hans forvirrer når den starter som en ren ballade og avslutter i hælene på Gloria Gaynors «I Will Survive».
| 0
|
110081
|
Film:Krigsfarse
Komedie fra en pittoresk liten bosnisk landsby fra dagene like før krigen bryter ut for fullt i 1991.
Tonen og spillestilen er farseaktig lett i en film som ikke makter å unngå å tippe over i såpeopera til tider.
I midten står den usannsynlig kyniske Divko.
Hjemvendt fra 20 år i tysk landflyktighet kaster han brutalt ut ekskona og sønnen første dag.
En voldsomt karikert «bad guy» som viser mer omtanke for sin elskede katt Bonny enn for sin egen familie.
En grusomt irriterende å bruke tiden på må jeg medgi - og utviklingen manusforfatterne sender ham gjennom står på ingen måte til troende.
Alle rundt ham, sønnen, hans sexy «trofé-kjæreste» - og ikke minst den forsmådde eks-kona blir selvsagt Mor Teresa-er i hans nærvær.
Det er for lettvint!
Langt mer intelligent manøvrerer regissør Tanovic rundt de gryende bosniske konfliktene.
Det blir likevel litt lite, litt sent for en film som har klønet seg bort før dramaet virkelig skrus til.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
110083
|
Spillanmeldelse:«Diablo III»
(VG Nett)
Etter mange, lange år er sjefsdemonene fra helvete på marsj igjen.
«Diablo III» er intenst, vakkert, bunnsolid og - passende nok - helvetes underholdende.
Snart tolv år etter «Diablo 2» brukes fortsatt uttrykket «Diablo-klon» synonymt med tredjepersons action-rollespill.
Det er ikke uten grunn, for spillserien fra Blizzard har ikke bare etablert en subgenre, «Diablo»-spillene er også blant de aller beste.
«Diablo III» tar til 20 år etter der «Diablo 2» sluttet.
Fem av helvetes syv herskere er beseiret og sjelene deres sperret inne.
Men om noen trodde det betød fred og fordragelighet, tar de alvorlig feil.
De to gjenværende sjefsdemonene har lagt planer for å befri sine infernalske søsken og underlegge seg hele verden, dog ikke nødvendigvis i den rekkefølgen.
Deler av historien og plottet blir, som i «Diablo 2», formidlet gjennom vakre kuttscener.
Handlingen er allikevel både dypere og mer kompleks, og man er dessuten mer direkte involvert i det som formidles.
Det kan kun beskrives som positivt, og den gode «Diablo»-følelsen er da også tilstede for fullt.
Lengdemessig er «Diablo III» på linje med forgjengeren, det tok meg drøyt 25 timer å spille gjennom første gang.
Uten å avsløre for mye, kan jeg trygt si at slutten både er tilfredstillende og herlig pompøs, det blir neppe noen «Mass Effect 3»-aktige protester her.
Selv om følelsen fra «Diablo 2» er bevart, er det veldig mye som er annerledes i «Diablo III».
På mange måter er nok overgangen like stor nå som den var mellom det originale «Diablo» og «Diablo 2».
Både portaler tilbake til nærmeste by og identifisering av magiske gjenstander er nå kostnadsfritt, en ganske så lang nedkjølingstid gjør at helsedrikker spiller en mindre rolle enn før, og både manadrikker og den blå mana-kulen er erstattet med klasse-spesifikke energimålere.
De mest tydelige og omdiskuterte endringene dreier seg allikevel først og fremst om hva som skjer når rollefiguren din øker i styrke og nivå.
Man kan nemlig verken fordele ferdighetspoeng eller kontrollere hvilke attributer som forsterkes.
I begynnelsen føler man seg nesten litt snytt, men etterhvert som spillet skrider fremover så forstår man hvorfor det er sånn.
I stedet for å superspesialisere seg på noen få ferdigheter eller magiske formler, ender man opp med å bruke et mye bredere spekter.
Man kan maksimalt ha seks av atten slike tilgjengelig av gangen, men utenfor kamp kan man fritt endre sammensetting.
Når hver av disse 18 ferdighetene og magiske formlene i tillegg kan knyttes til én av seks ulike «runestener» blir valgfriheten ganske så stor.
En runesten kan for eksempel gjøre at magimissilen gjør mer skade, deler seg i tre, eller fortsetter med uforminsket styrke gjennom flere fiender.
For magikere blir heller ikke formlene utdatert utover i spillet, ettersom skade og effekt er knyttet direkte til våpenet man holder å hånda.
Altså har kvaliteten på tryllestaven like mye å si for en trollmann som kvaliteten på øksen har å si for en barbar.
Utstyr spiller da også en enormt viktig rolle i «Diablo III».
Hvor godt du gjør det på slagmarken, avgjøres i stor grad av hva du har plassert på de totalt tolv utstyrsboksene til spillfiguren din.
Derfor står også den nye jernsmia helt sentralt i «Diablo III».
Her har nok Blizzard hentet litt inspirasjon fra «søppelkverna» i konkurrenten «Torchlight».
I stedet for å bare selge unna magisk, sjeldent og legendarisk utstyr man ikke har bruk for, kan de nå smeltes ned og brukes til å lage nytt utstyr som man faktisk har bruk for.
Forholdet er ikke akkurat én til én, man må gjerne smelte ned både førti og femti gjenstander for å lage én av det man ønsker, men så er da heller ikke «Diablo III» særlig gjerrig på krigsbyttet.
Selv om «Diablo III» byr på fire vanskelighetsgrader, krever hver av dem at du fullfører spillet på den foregående vanskelighetsgraden.
Det gir utvilsomt god gjenbruksverdi, ikke minst fordi de høyere vanskelighetsgradene også åpner nye områder, huler og grotter, men det er kanskje i overkant enkelt på første gjennomspilling.
Men når det eneste negative jeg klarer å si om «Diablo III» er at jeg ikke døde ofte nok, så har jeg faktisk ikke særlig mye å klage over.
For «Diablo III» er akkurat like bra som millioner av fans hadde håpet på.
Eller sagt med andre ord, «Diablo III» er helvetes bra.
DIABLO III Plattform:
PC og Mac Genre:
Rollespill Alder: 16 Utvikler:
Blizzard Utgiver:
Blizzard
Mer info (Wikipedia)
| 1
|
110085
|
Hans Petter Hammersmark:
Oj, her er det noen som har vært på rovtokt i et gospelkor og klonet Sigvart Dagsland og Heine Totland!
Hans Petter fremstår som en allerede utlært entertainer med leken soulsnert i stemmen og inviterende publikumsappell.
Imponerende, rett og slett!
En klar moralsk vinner så langt, iallfall for undertegnede.
| 1
|
110086
|
Martin Halla:
Norges Anthony Hegarty?
Martin ga helt nytt liv til en
annen ihjelsunget klassiker, Trent Reznors «Hurt», og har en insisterende, lys klang i stemmen som gjør han til en sterk outsider i et felt som preges av kraftstemmer.
Selv om stemmeskjelven kan kontrolleres litt mer, har Martin stemmebånd som få andre.
| 1
|
110087
|
Omar Ahmed:
Omar har en stemme som er skapt for 18.mai-morgener som
kommer litt brått på.
Den er silkemyk, soft og herlig glidende.
Selv om også Omar kan begrense stemmeskjelven noe, er han som skreddersydd for et moderne soul-/r&b-uttrykk, nasjonalt som internasjonalt.
| 1
|
110091
|
Elisabeth Kristensen:
Elisabeth har en voldsom stemme, for voldsom.
Den har også
en Christina Aguilera-knekk som jeg sterkt misliker og som er gjentakende kost i denne type konkurranser.
Viljen er definitivt der - evnene også, men da må ikke Elisabeth prøve for mye og for hardt!
| 0
|
110092
|
Aleksander W. Åsgården:
Aleksander har et uttrykk og en stemme som oser sympati,
men veldig lite mer.
Han har ikke utviklet seg til et fyrverkeri, for å si det sånn.
Aleksander tilhører den veldig store gruppen av gode, men helt vanlige stemmer som mangler det lille ekstra særpreget for å vinne en slik konkurranse.
| 0
|
110093
|
Slash featuring Myles Kennedy And The Conspirators «Apocalyptic Love»
Har gitar (og flosshatt).
Mangler nesten alt annet.
Få grupper har forvaltet sitt pund dårligere enn Guns N'Roses.
Sikkert galimatias Axl Rose' feil, alt sammen, men jeg mener:
Kan de ikke bare holde kjeft, gjenforene seg, bli mangemillionærer igjen og ferdige med det?
Det er en trist utseende gjeng noksagter gitaristen Slash har alliert seg med her, i sitt n'te forsøk på å etablere en identitet utenfor gamlebandet.
Vokalisten Kennedy demonstrerer sitt beste Axl-sirenelydforsøk («njæææooh!») i «Shots Fired».
Men denne musikkens tid er så over.
I alle fall inntil Axl tar til vettet.
BESTE LÅT:
«No More Heroes»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
110097
|
Burzum:«Umskiptar»
Unikt.
Men litt på tomgang.
Varg Vikernes' fjerde siden han slapp ut av fengsel i 2009.
Og kanskje går det litt vel fort i svingene nå.
Ordene på «Umskiptar» er alle hentet fra det norrøne eddadiktet «Voluspá».
Mange vil slite tyngre enn vanlig med den dels malmfulle, dels aristokratiske snakkesangen.
Andre vil føle at selve musikken er for streit:
Nokså gammeldags hardrock som sjelden oppnår den sagende harde, knugende depressive stemningen som gjorde «Hvis lyset tar oss» (1994), «Filsofem» (1996) og endog «Belus» (2010) til ytterst problematiske sjangermesterverk.
Det er videre mulig å savne de simple, vakkert trolske ambientsynth-komposisjonene.
BESTE LÅT:
«Alfadanz»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
110098
|
Mount Eerie:«Clear Moon»
Mindre sært enn det fremstår.
Mannen med det østerdalske etternavnet Phil Elverum kommer fra en øy helt nordvest i USA, og er like vanskelig å få konkret sjangergrep på.
Slik man gjerne blir når man for det meste driver band og plateselskap selv.
På forrige album siterte han Burzum og «Twin Peaks», noe som summerer hans noe uvanlige, men velfungerende, balansepunkt mellom svartmetall og indiekraut.
33-åringens femte album er uansett hans mest sindige og konsistente.
Ordene er ikke alltid like viktige, men han skaper dvelende månemørke som er mer behagende enn skremmende, mer talende enn forstummende - men mest av alt naturlig styggvakkert.
BESTE LÅT:
«House Shape»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
110099
|
Soulsavers:«The Light The Dead See»
Et Dave Gahan-album i forkledning.
Depeche Mode-vokalisten har vært en middelhavsfarer både i solo- og bandsammenheng i mange år nå.
Nå har han slått seg sammen med Soulsavers, et britisk produksjonsteam med tre album på samvittigheten, to av dem med Mark Lanegan som hovedvokalist.
Og Soulsavers' stil opprettholdes med Gahan som vokalist og låtskriver: Dyp, mørk, seig amerikansk rock i nærkontakt med soul, country, blues og gospel.
Her er et mørkemannstilsnitt som snakker høyt til fans av Nick Cave og Madrugada, og Gahans gotiske tilbøyeligheter har ikke følt seg så hjemme noe sted siden tidlig nittitall.
Låtene og sangprestasjonene hans skinner så sterkt på denne platen at man kan formelig høre Martin Gore bruse med fjærene.
BESTE LÅT:
«Just Try»
| 1
|
110100
|
Joe Bonamassa:«Driving Towards The Daylight»
Blues à la bemidlet retronerd.
Omslaget reproduserer en lang artikkel om Joe Bonamassas gitarsamling (han har «cirka 285»).
Det er en slik plate.
Bonamassa liker å skryte av at han «tar sjanser» og «kødder med strukturene».
Det er sprøtt, for det er vanskelig å forestille seg mer tradisjonell hard bluesrock enn dette.
I alle fall på denne siden av Rory Gallagher, Stevie Ray Vaughn og Gary Moore.
Lyden er enorm, stinn av romklang.
Platen parafraserer alt fra Willie Dixon-shuffle til en «Stones In My Passway» spilt på Jimmy Page-vis.
Han synger stadig bedre, spiller flott og lager den samme platen om og om igjen.
BESTE LÅT:
«Dislocated Boy»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
110102
|
FILM:Søtt og bløtt
En riktig bløthjertet og sentimental love-story som holder seg flytende i sirupen takket være en sødmefylt kjemi mellom hovedpersonene.
Paige og Leo (McAdams og Tatum) er gift, de elsker hverandre og dyrker sin kjærlighet i minste detalj.
Han driver et lydstudio, hun er kunstner.
En dag smadres idyllen i en bilulykke.
Begge greier seg, men Paige mister hukommelsen.
Det vil si - hun glemmer alt som har skjedd den tiden Leo har vært i hennes liv.
Hun husker sin snobbete familie som hun forlot og sin eksforlovede.
Basert på en sann historie handler dette om Leos kamp for å få kona til å bli forelsket i ham igjen.
Fortellingen dveler ved de varme, romantiske gløtt; de bittersøte minnene Leo klamrer seg til, og dragkampen mellom en bohemsk tilværelse kontra et stereotypt overklassemiljø.
Intrigen er fengende i seg selv, men de ubehagelige fakta sveipes raskt unna.
Det at kvinnens hukommelse er borte, berøres uten snev av alvor.
Det er kun romantikken som gjelder.
Og midt i det søtladne, finnes en kjerne av oppriktig god kjemi mellom McAdams og Tatum - akkurat nok til at de formidler en varmhjertet idé om fenomenet kjærlighet.
| 0
|
110103
|
FILM:Bred despot
Sacha Baron Cohen er tilbake større, mer vulgær og utspjåket.
Men ikke morsommere.
Kostyme og sminkebudsjettene har økt i takt med den britiske komikerens suksess, først med kazakstaneren Borat, så med østerrikeren Brüno.
De var morsomme fordi Cohen fikk - i hvert fall tilsynelatende - intetanende kjendiser og vanlige folk til å gå på limpinnnen -og vise sine pinligste ansikter.
Denne gangen er det ren fiksjon og ikke liksomdokumentar briten bedriver, mindre satire mer bred humor:
«The Dictator»s aller morsomste scene inkluderer et romantisk stevnemøte - inne i en gravid kvinnes vagina!
Det er ikke like morsomt hele tiden, og innimellom blir det dessuten smått ubehagelig.
Cohen spiller general Aladeen, hensynsløs diktator i Wadya (tenk på Irak, tenk på Libya) reiser til New York for å holde tale til FN.
Men etter å ha unnsluppet et kidnappingsforsøk er det vanskelig for en som til vanlig holder seg med dusinvis dobbeltgjengere å bli trodd på hvem han er.
Sammen den usannsynlige medhjelperen, veganfeministen Zoey må Aladeen kjempe seg tilbake til makten for å forsikre seg om at demokratiet aldri blir innført i landet han så kjærlig undertrykker.
Sjokk - og wow-effekten er borte når Cohen lar sin outrerte (ikke sjelden overspilte) diktator møte vanlige skuespillere som gir ham alt spillerom han kan ønske seg.
Å gjøre narr av ondskapsfulle diktatorer vi allerede vet er kjipe blir simpelthen ikke like effektivt.
Litt ubehagelig blir det dessuten når Cohen ikke alltid klarer å overbevise oss om han latterliggjør arabiske diktatorer eller arabisk kultur.
Avstanden blir større enn når han går løs på jødisk kultur som han selv er en del av, og har større detaljkunnskap om.
«The Dictator» fungerer bedre når Cohen retter den satiriske pekefingeren mot USA og veganfeministisk politisk korrekt kultur.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
110104
|
Ved krimmens kilder
Fri, grotesk, til dels spennende men alt for moderne fri diktning omkring døden til «den moderne krimhistoriens far», Edgar Allen Poe.
Den amerikanske forfatteren Edgar Allen Poe (1809 - 1849) har sin store og til dels omdiskuterte plass i litteraturhistorien.
Blant mye:
Den første, moderne detektivhistorie er tilskrevet ham:
«The Murders in the Rue Morge» fra 1841.
(Skjønt norske Maurits Hansen faktisk slo ham med halvannet år med sin «Mordet på Maskinbygger Roolfsen» fra 1840.)
Og diktet «The Raven» er kanskje hans mest kjente litterære prestasjon.
Poes liv var dramatisk, kontroversielt og til dels tragisk.
Omstendighetene omkring hans død i Baltimore i 1849 er aldri riktig blitt avklart.
Denne filmen dikter friskt og vilt omkring en del historiske fakta - dog uten å sjenere seg for de villeste fantasier for å få filmen og historien i havn.
Og drøssevis av ravner til å bevitne det hele.
Det handler om følgende:
En ruset, halvgal Poe blir trukket inn i en komplisert massedrapssak - som viser seg å ha all verden med hans tidligere liv og diktning å gjøre.
Han står i fare for å miste sin elskede.
Til gjengjeld får han sine tapte skriveferdigheter tilbake.
Filmens store problem er at den aldri riktig får bestemt seg for hva den skal være:
Som tidsaktuelt kostymedrama blir den alt for moderne.
Som krimhistorie går den pent inn i rekken av ikke så få «CSI-episoder».
John Cusack får ikke riktig lov til å være seg selv og må dekke feltet mellom narkovrak og actionhelt.
Til å være en skakkjørt fyllik, må det sies at hans tilkommende er usedvanlig vakker og statusopphøyet.
Slikt virker temmelig forstyrrende i en film, som ellers kunne blitt interessant nok om den hadde stolt på at spenningen og tidsånden og Edgar Allen Poe faktisk hadde vært mer enn tilstrekkelig til en god historie - uten moderne TV-krims formulakrav.
| 0
|
110106
|
To Nelson'er er én for mye
(Legacy/Sony)
Nelsons sønn, Lukas, høres ut som en ekstra nasal Willie Nelson-imitator.
Stemmen de deler er så særegen, så uhyre egenartet, at når de synger sammen - noe de gjør mange ganger på dette albumet - blir effekten komisk, ufrivillig parodisk.
Ellers?
Dette er ikke den verste av de nyere Willie-platene, og ikke den beste (den heter «You Don't Know Me» og kom i 2006).
Halvt western swing og halvt «streit» country, iblandet én sedvanlig bløt hasjvits (med en Snoop Dogg som synger, ikke rapper), tolkninger (Coldplay!), nyinnspillinger og en haug gjesteopptredener.
Merle Haggard får deg til å glemme alle de andre.
BESTE LÅT:
«A Horse Called Music»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
110107
|
Siri Stranger:«Siri Stranger»
(PS)
Selv omslaget minner om Mariah.
Stranger har holdt på en stund; det er snart ti år siden historiene om samarbeid med Wyclef Jean begynte å sirkulere.
Det ble ikke verdensherredømme - eller for den saks skyld en plate - av koblingen, og når Stranger nå omsider debuterer satser hun på hjemlig arbeidskraft og morsmålet.
Dét er også det mest interessante ved henne, for dette er nok et eksempel på språkmusikalsk nybrottsarbeid; erkeamerikansk musikksjanger fremført på norsk.
Polert R&B av typen Toni Braxton og Mariah Carey drev med tidlig på nittitallet.
Nå som da er det statisk og traust, og i motsetning til forbildene lukter det ikke hitsamling av albumet.
Imidlertid er det forseggjort produsert og fabelaktig sunget.
Om dette er retro på hugget eller håpløst bakpå får bli opp til øret som hører.
BESTE LÅT:
«Vinden mellom vingene»
| 0
|
110108
|
Garbage:«Not Your Kind Of People»
(Stunvolume/Universal)
Det alternative «we love the 90's».
I ti minutter, under de tre første sangene, er det mulig for en aldrende nittitallist å synes at det er litt gøy å høre fra Garbage igjen.
Det går over.
Man tar seg i å undres hvordan det er mulig for et band å så til de grader henge fast i sitt snart 20 år gamle jeg.
Musikken?
Eksakt den samme.
Arrogant fleskete, tøff-i-trynet industripop.
Tekstene?
Eksakt de samme.
Selvpisking, «mørk» sex, hvor kult og viktig det er å «stå utenfor».
De kan fortsatt konstruere et fengende refreng.
Shirley Manson forblir en fremragende frontkvinne.
Følelsen av allround utviklingsstopp er uansett overveldende.
Om det noensinne fantes et band fra hvem et album nummer to - enn si fem (som dette er) - føltes overflødig, er det Garbage.
BESTE LÅT:
«Blood For Poppies»
MORTEN STÅLE NILSEN
Det alternative «we love the 90's».
I ti minutter, under de tre første sangene, er det mulig for en aldrende nittitallist å synes at det er litt gøy å høre fra Garbage igjen.
Det går over.
Man tar seg i å undres hvordan det er mulig for et band å så til de grader henge fast i sitt snart 20 år gamle jeg.
Musikken?
Eksakt den samme.
Arrogant fleskete, tøff-i-trynet industripop.
Tekstene?
Eksakt de samme.
Selvpisking, «mørk» sex, hvor kult og viktig det er å «stå utenfor».
De kan fortsatt konstruere et fengende refreng.
Shirley Manson forblir en fremragende frontkvinne.
Følelsen av allround utviklingsstopp er uansett overveldende.
Om det noensinne fantes et band fra hvem et album nummer to - enn si fem (som dette er) - føltes overflødig, er det Garbage.
BESTE LÅT:
«Blood For Poppies»
| 0
|
110110
|
Sara Watkins:«Sun Midnight Sun»
(Nonesuch/Warner)
Bluegrass' og indiepopens manglende mellomledd.
Tross årets Punch Brothers-utgivelse, den utad minst skriveferdige i Nickel Creek ser ut til være den som står seg best alene.
Spesielt fordi Sara Watkins Fender-vrenger fela allerede i den instrumentale introen.
30-åringen har med storebror Sean fra forrige trio, og lager tidenes sinteste Everly Brothers-tolkning sammen med Fiona Apple.
Jackson Browne er også innom.
Men det er hennes egne låter som gjør at albumet fyller det vidåpne tomrommet mellom indiepop og bluegrass.
Spesielt når hun skaper nær-Crazy Horse-opplevelser, kan man undres over hvorfor ingen har åpnet dette rommet tidligere.
BESTE LÅT:
«When It Pleases You»
| 1
|
110111
|
Beach House:«Bloom»
(Bella Union/Universal)
En grunnleggende yogameditasjon er omtrent slik:
Forestill deg at du sitter i lotus på en strand, med en sitron.
Forestill deg så at du sakte skjærer en skive av sitronen.
Og så en til.
Fortsett til noen forstyrrer deg, eller til du når indre fred.
Omtrent slik kan man tilnærme seg Beach House-plater.
De handler ikke nødvendigvis om å finne absolutt ro, men deres meditative egenskaper er upåklagelige, sedate og har - til nå - vært basert på skjønnhet gjennom melankoli.
Drømmepop er gjerne det.
Baltimoreduoens fjerde album skiller seg ved første møte ikke spesielt ut fra dette.
Muligens fordi man forventer mer av det transcendentale, mer av vokalist Victoria Legrands alltid trykkende elegante vokal og Alex Scallys lakonisk dvelende gitarer.
Det er smått skuffende.
Men så, hverken brått eller uventet, snarere like glidende som Bergensbanen (utgangspunktet for «Norway»-låten på forrige album) blir alt klart og romklingende:
De er oppstemte.
«Bloom» er lyden av et band som beveger seg forbi sin egen sjanger, og i stedet for å dynke seg i musikalsk selvmedlidenhet, bader seg med solskinnende lykke.
Ikke sprudlende powerpop-glede, men snarere saktmodig Beach Boys-fryd.
Det er refrenger man vil synge med på, og arrangementer som endelig kan måle seg med Legrands vokal.
Oppløftende, gledelig og rensende.
På ingen måte så radikalt at man kan kalle det et paradigmeskifte, men nå lever Beach House opp til de overskuddsinnhentende forestillingene som ligger i bandnavnet, dette å sitte i en liten hytte nær stranden, se ut over bølgene og føle stillheten.
Og kanskje til og med dele opp en sitron.
BESTE LÅT:
«Other People»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
110112
|
Gossip:«A Joyful Noise»
(Columbia/Sony)
Svinger i feil retning.
Beth Ditto og gjengen hennes overlater enda flere tråder til produsenten.
Nå er det Brian Higgins fra Xenomania (Girls Aloud, Florrie) som styrer Gossip vekk fra bandkonseptet.
Det er ikke elendig, men det er litt av et kompromiss når Gossip ofrer det lille som var igjen av deres unike råskap.
Visse låter frister til gjenlytting, men gir ingenting utover det «Music For Men» (2009) ga oss.
Lyden er heldigvis mindre komprimert, men Gossip låter også mindre som et band og mer som et Ditto-prosjekt.
I et utilpass pophouse-forsøk (signert Higgins og housebassisten Fred Falke) synger Beth «move in the right direction».
Håper hun lytter til sitt eget råd neste gang.
BESTE LÅT:
«Into The Wild»
| 0
|
110114
|
Niki & The Dove:«Instinct»
(Sub Pop/Universal)
Forfriskende og nær perfekt fantasipop.
Det er ikke atypisk nabofolket å dyppe dansepop i litt særsøt saus.
Niki & The Dove opprettholder tradisjonen.
Den svenske duoen svever sømløst mellom fjernt og fengende med denne utmerkede debutplaten.
Jo da.
Malin Dahlströms apatiske lidenskap kanaliserer både Fever Ray og Lykke Li (i en Bat For Lashes-innpakning).
Men det låter faktisk enormt og egenartet.
Hypnotiserende klang, vakker vokal og dyriske rytmer er sonisk tivoli.
Versene er like magnetiske som refrengene og lyden henger mellom Kate Bush-aktig eufori og en popsensibilitet à la Whitney Houston og Madonna på åttitallet.
Kort sagt:
Godteri for øre, hjerte og tær.
BESTE LÅT:
«Somebody»
| 1
|
110118
|
Film:Leken midtlivskrise
Den danske regissøren bak «Flammen & Citronen» klasker nå til med en komedie om når livet faller sammen.
Fotballagenten Anna (Steen) har forlatt vinimportøren Christian (Berthelsen) og deres 16-årige sønn og reist Buenos Aires.
Der bor hun med den unge toppscoreren Juan Diaz, mens Christian drikker seg mot konkurs.
Men når han får skilsmissepapirene i posten, tar han med seg Oscar og reiser til Argentina for å vinne Anna tilbake.
Et av problemene med filmen er at den vil alt for mye.
Den spriker i alle retninger der den blander søt kjærlighetshistorie, familiedrama, reisefortelling, slapstick, filosofi og surrealisme.
Det betyr ikke at en film ikke kan ha alle disse ingrediensene, men her synes sømmene for tydelig.
Og i tillegg til den ironiske distansen i filmens lekne dialog, blir den også filtrert gjennom en fortellerstemme som gjengir akkurat hva vi ser skje på lerretet.
Det gjør det vanskelig å engasjere seg i denne slentrende midtlivskrisen.
Samtidig leverer Paprika Steen og Anders W. Berthelsen et samspill og komisk timing som er en fryd for både øyne og ører.
«SuperClásico» er leken i det tunge og spiller bevisst på stereotypier.
Resultatet er blitt en lun, lett haltende komedie som hadde vært tjent med å bestemme seg for hva den egentlig vil fortelle.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 0
|
110119
|
Film:Skrekkelig moro
Fem stereotypirepresentanter for amerikanske ungdommer reiser på helgetur til en øde hytte i skauen.
Der begynner mystiske ting å skje.
Hormonene strømmer og blod både flyter og spruter.
Jada, det høres ut som noe du har sett før.
Hundre ganger, til og med.
Men tro meg, det er verdt å bli med på denne bloddryppende turen ned den veltråkkede skrekkstien.
Den tar noen uventede svinger.
Chris Hemsworth kjent fra «Thor» og «Avengers» spiller sportsidioten.
Jesse Williams fra «Grey's Anatomy» er skolelyset, mens Anna Hutchinson, Fran Kranz og Kristen Connolly spiller henholdsvis «horen», «dophuet» og «jomfruen».
Det gjør de forskriftsmessig, uten å skille seg ut, noe filmen kler.
Det er vanskelig å beskrive «The Cabin in the Woods» uten å ødelegge overraskelsene.
Men de kommer altså.
Og de består ikke bare av brå bevegelser med skarpe objekter som får deg til å hoppe i stolen som programmert.
Det merkes at Joss Whedon har hatt en hånd med i manuset, som er skrevet sammen med regissør Drew Goddard.
«Cabin» er Goddards regidebut, men han har tidligere skrevet manus på den kritikerroste thrilleren «Cloverfield», foruten Wheedon-seriene «Buffy» og «Angel».
Han har også skrevet for J.J. Abrams-seriene «Alias» og «Lost».
Og her leker Whedon og Goddard med skrekksjangeren.
De bruker både sjanger- og rollefigur-stereotypiene, for det de er verdt, men vrenger dem like hyppig som publikums brekningsreflekser.
Det betyr ikke at duoen finner opp skrekkruttet på nytt, men de byr i det minste på et fyrverkeri av frysninger innen en forutsigbar formel.
En rammehistorie sikrer filmen selvbevissthet og en veldig konkret ironisk distanse.
Det kan innvendes at hoppingen mellom den humoristiske rammehistorien og hyttehorroren bryter spenningskurven, men det gir også en ekstra dimensjon til fortellingen - sånn utenom å gi deg smilende pusterom fra pulserende blodsprut.
«Skrik»-filmene har vist at det er fullt mulig å skrike mens du smiler, men du må like veksling mellom vitselevering og knivstikking for å få fullt utbytte av denne filmen.
Og kjøper du konseptet klarer «Cabin» faktisk også å si noe om selvoppofrelse og menneskets natur.
Deler av klimakset blir så voldsomt at det grenser til å slå seg selv i hjel, men hovedinntrykket er at hytteturen er hårreisende bra.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 1
|
110120
|
Film:Blodfattig!
Tim Burton, Johnny Depp, vampyrer, skrekk og komedie; det burde vært bankers.
Utrolig nok er «Dark Shadows» blitt uskremmende, umorsom og kjedelig.
Med andre ord:
Denne gangen går det aller meste galt for parhestene, som mange ganger tidligere, helt siden «Edward Saksehånd» i 1990, har gledet oss med skjev, «gotiske», småmorsom skrekkpoesi.
Vi snakker åpenbart om en gammel suksessoppskrift som ikke lengre virker.
Det eneste som holder forsvarlig standard denne gangen, er bildene og filmtriksene.
Det er vakkert nok og utspekulert nok, sånn sett.
Det handler om den 200 år gamle vampyren Barnabas Collins, som vender tilbake til de levendes verden, etter å ha vært levende begravd i 200 år.
Han havnet i sin tid i sin armerte kiste under jorden, fordi han avviste en heks' tilnærmelser.
Å gjenoppstå i en fiskerlandsby på nordøstkysten av USA anno 1972, er selvfølgelig ikke enkelt.
Det er stor sannsynlighet for at filmskaperne likevel har trodd det har vært enkelt å få dette til å funke; at å få en hvitsminket, alderdommelig snakkende Depp i kjole og hvitt tilbake i et forfallent 70-tallsamerika ga spenst nok i seg selv.
Vel, det er ikke tilfelle.
Historien er på mange måter forenklet ned til småbarnsstadiet.
For likevel å holde det gående, er det lagt inn ekstratablåer og sidespor som spriker i alle retninger.
Filmen får aldri bestemt seg for hva den verken skal inneholde eller fortelle.
Og mangel på holdepunkter og spor gjør at interessen faller nokså fort, og vedblir å forsøke å pumpe liv i en historie som dør mer og mer hen.
Selvfølgelig blir det et tilnærmet durabelig sluttoppgjør.
Men selv da forblir det et slags grunnleggende spørsmål:
Hva var det nå egentlig dette handlet om??
Rollelisten er imponerende.
Men Johnny Depp virker denne gang overdosert på sovemedisin.
Skikkelige damer som Michelle Pfeiffer og Helena Bonham Carter sklir stadig ut av fokus.
Eva Green er heks ute av kurs.
Og en rekke biroller rett og slett pregløs og/eller helt uutnyttet.
Nei, dette var kleint!
JON SELÅS
| 0
|
110123
|
Here We Go Magic:«Different Ship»
Same ship.
New wrapping.
Ingen overraskelse for følgere av brooklynkvintetten at Nigel Godrich er leid inn som los.
De har tidligere hatt kvalitative ambisjoner som Radiohead-produsenten tar hånd om - som å bli mer velspilte og enhetlige.
Uten at de legger seg etter sine forbilder fra Oxford.
Men når referansen først er forankret:
Til tider kan dette minne om en psykedelisk soveromspoputgave av «In Rainbows», men fri for Thom Yorkes dveling.
Luke Temples vokal er derimot hypnotisk varm og positivt anonym, hvilket også er med på å gjøre platen litt vanskelig - men desto bedre når den sitter.
Og det er jo mer enn man kan si om Radiohead i det siste.
BESTE LÅT:
«Alone But Moving»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
110124
|
Furiøse skrik
Denne screamo-gjengen fra Bergen er neppe verdt 687 millioner.
Det betyr ikke at de ikke har noe svært verdifullt innen rammene sine.
Social Suicide:
«A Genetic Hoax» (Brilliance Records) (I salg 11. mai)
Det begynner å bli ti år siden sist gang Norge hadde en hardcorescene som også strakte tentaklene opp fra undergrunnen og inn i et mer kommersielt rettet marked uten å tape troverdighet.
De siste to-tre årene tyder på at en ny bølge er på vei inn mot land.
Men der forrige bølge nådde toppen fra Oslo - med JR Ewing, Amulet og Silver - er det Sør-Vestlandet som har overtatt hegemoniet nå.
Purified In Blood og Kvelertak fra Rogaland, Blood Command og ikke minst Social Suicide fra Bergen.
Social Suicide brøt lydmuren med debuten «Broken Pilgrims» for snart to år siden.
Live vakte ungguttene berettiget oppsikt med sjeldent gode ferdigheter, illsint energi og noe som ofte har vært mangelvare i hardcoresjangeren - gode låter.
Faktisk lå det en halvt skjult pop-snert i flere av sporene på debuten, og på denne annenplaten er den ytterligere foredlet.
Siden debuten har vokalist Sondre Haug blitt byttet ut med Marius Jahnsen, hvilket gjør ingenting, i all fall ikke på plate.
Jahnsen har den samme aggressiviteten i stemmen - i skrik som i normal hatvokal - som gjør at Social Suicide elegant kan veksle mellom screamo og klassisk hardcore uten at det virker påtatt, samtidig som de har beholdt pønk-attityden og addet en ørliten metal-egg.
Og mye av styrken ved «A Genetic Hoax» ligger nettopp i bandets velutviklede låtdynamikk.
Allerede på tittellåten helt først kaster Social Suicide seg selvbevisst inn i en serie tempobrekk som skreddersydd for enhver moshpit-elsker.
Samtidig ligger det alltid en melodi i bunn, trolig perfeksjonert ved at Tommy Akerholdt fra nevnte Silver styrer spakene.
Ved et par anledninger trigger gutta sågar allsangrefleksen («Justice Goes Asleep»), tradisjonelt sett ganske så uhørt.
Men likevel utrolig flott.
Dersom ikke Social Suicide får øyne og ører opp på deg fra en festivalscenekant i sommer, må sansene dine være forstoppet for godt.
BESTE LÅT:
«The Ghost Returns».
| 1
|
110126
|
Father John Misty:«Fear Fun»
Fleet Foxes med humor.
Selv om Joshua Tillman har en drøss soloutgivelser i baklommen, er det først i år han har gitt seg som Fleet Foxes-slager og følgelig funnet seg selv.
Under nytt pseudonym og med en litt uklar mytologi er «Fear Fun» den mest sprell levende platen på denne siden av pinsen.
Særlig første tredjedel er på årsbestenivå.
Tillman skaper mørklystig folkpop som lener seg mot hans tidligere band, men med glimt i både øyne og slidegitar.
Hysterisk vittig, uavhengig av om han tar for seg mengden olje i plateproduksjonen, marerittet om å møte alle ekser på en gang eller forsøker å skrive en roman.
Vakker moro.
BESTE LÅT:
«Nancy From Now On»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
110127
|
Marina And The Diamonds:«Electra Heart»
Meta-makkverk.
Andre forsøk, etter en masete, men mildt lovende debut, og det er grunn til å mistenke at leken allerede er over for gresk-walisiske Marina Lambrini Dimandis.
«Electra Heart» er en konseptalbum-kalkun om en kjip narsissist av en kvinnelig popstjerne som lever i en Hollywood-klisjé.
Så langt, så Lana Del Rey.
Musikken er dog overhodet ikke Del Reysk - snarere teatralt overtent og slitsomt overprodusert.
Musikken låter som en «catfight» mellom Katy Perry og Britney Spears - to slike artister som Marina synes å «kritisere».
Problem:
Marinas musikk er dårligere og mer utmattende oppmerksomhetssyk enn både Perrys og Spears'.
BESTE LÅT:
«Hypocrates»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
110130
|
Lars Vaular og Sondre Lerche:«Øynene lukket»
(NMG/G-Huset/Mona/Cosmos)
Fett fra fettere.
Det kunne blitt en klein, gimmickpreget sak dette her - i utgangspunktet er det ikke så mye ved disse karenes respektive uttrykk som tilsier at de burde lage en låt sammen.
Men de har en smart tilnærming til pop til felles, og stor musikkforståelse.
Det er Vaular som sitter i førersetet på «Øynene lukket», med sin sedvanlig subtile rapstil, men resultatet føles unikt, ikke som en typisk Vaular-sang med slekt på besøk.
Det er en mørk, duvende poplåt med tung dub-bass og noen gnistrende, knivskarpe new wave-gitarløp signert Lerche.
En sommerlåt, for så vidt, men dette er lyden av sol på vei ned, ikke opp.
Gjennomgangsfrasen «så jævlig dårlig stemning» understreker at dette ikke akkurat er noe frieri til de som trenger en «Macarena» for sesongen.
Fin er den likevel.
Veldig.
Og den tåler mange runder.
| 1
|
110131
|
Herlig from blasfemi!
«Hva skal vi gjøre nå» er en ytterst tragisk komedie.
Og komisk tragedie.
Det handler om en liten libanesisk landsby, delt på midten mellom kristne og muslimer.
Tradisjonelt har det vært tusenvis av slike blandede landsbyer over hele Midtøsten; man har stort sett levd i fred, mer opptatt av hverdagens strev enn egentlig hva man skal kalle gud.
Slik er det også i «vår» landsby.
Men ingen lever helt isolert.
Og de utenforskapte konflikter trenger seg på; det pågår en krig mellom kristne og muslimer.
Det er mennene som slåss, der er deres «ære», det er de som dør.
I landsbyen er kvinne fortvilet.
De er lei av den truende krigen.
De er fortvilte over de mange døde.
De er klar over tradisjonene, det vet hvilke grenser som ikke kan tråkkes over.
Men i det øyeblikket enda en ung mann dør, forstår de at absolutt alt må snus på hodet, i den gode saks tjeneste.
Heldigvis er det en prest og en imam som ser deres poeng¿
Denne filmen er selvfølgelig en utopi.
Dessverre.
Den balanserer hårfint mellom det overgivent morsomme og det dypt tragiske.
Regissør Nadine Labaki - som også spiller hoverollen - har tidligere utforsket humor og menneskelighet i krigens tid i søte «Karamell» fra 2008.
Med særlig vekt på kvinnenes situasjon i et tradisjonelt mannssamfunn.
Hun gjør det samme denne gangen, men mer alvorlig, mer grunnleggende.
For hun stiller egentlig det spørsmålet millioner av krigstrette mennesker må spørre seg i alle disse regionene der religion og ære og kriger ødelegger enhver form for normal eksistens:
Hva er egentlig og dypest sett vitsen med det hele - når folk dør, generasjoner utslettes og livet blir alt for vanskelig for såkalt vanlige mennesker - som alt i alt kunne hadde det rimelig godt med seg selv og sine naboer.
Dette er på ingen måte en feilfri film.
Men det er et vidunderlig, medrivende og tragisk hjertevarmende eventyr om sanne opprørere mot voldens idioti.
Jeg er nokså sikker på at selv Gud - uansett hva han kalles - smiler lunt av denne.
Selv om noen «rettroende» simpelthen vil kunne finne på å kalle den blasfemisk.
| 1
|
110135
|
Anmeldelse av Kent:Monomane melankolikere
Svenske Kent har ingenting nytt å si.
Men de sier det storslagent.
Kent:
«Jag är inte rädd for mörkret» (Sonet/Universal)
Sveriges største bands 10. plate, og «den svenska synthen» er tonet ned i forhold til de umiddelbare forgjengerne.
Nå er det ikke veldig «gitarbasert», dette, eller «indie».
«Jag är inte rädd for mörkret» er en plate å turnere med:
Vindsvøpt stadionpop basert på melankolske keyboardfigurer à la Coldplay og Keane, bastant båret frem på et kritthvitt komp.
Det er et «fase to»-album, en slik plate en popgruppe lager når de allerede har erobret alt en popgruppe kan erobre, og sagt alt de har å si.
Vokalist Joakim Berg har egentlig bare én ting på hjertet - «ingenting ble som vi trodde det skulle bli da vi vokste opp på 1980-tallet!», subsidiært «åh, tenk å være 18 år igjen!» - men har mye til felles med den andre store svenske evighetsmaskinen, Ulf Lundell, i sitt enorme behov for å si det samme om og om igjen.
Han er sutrete mer enn deprimert, skuffet snarere enn sint, passiv-aggressiv, medisinert melankolsk og enerverende kraftløs.
Han slutter aldri å degge med tristessen sin.
Av og til bøyer han hodet, ydmyk i møte med kjærlighet eller skjønnhet.
Men det varer aldri lenge før han begynner å messe monomant om nederlagene sine igjen.
Det er storslagen tristesse, det skal de ha.
At Kent har erobret alt og sagt alt før, betyr ikke nødvendigvis at «nedturen har satt inn».
«Jag är inte rädd for mörkret» er solid, gildt håndverk; pakket inn i en estetikk som skriker av selvtillit (omslagets egyptiske hieroglyfer i gull forteller oss at dette er viktige, vektige saker, uten egentlig å kommunisere noe som helst om innholdet).
Og det er en del ting å beundre her:
Det isnende strykerarrangementet i «Hänsyn», refrenget i «Färger på natten», det faktum at bandet, etter en presis maktbalanseutredning, nektet å stille opp hos «Skavlan» da det ble klart at de ikke fikk lov til å fremføre den syv minutter lange førstesingelen, «999», i sin helhet.
Langtidsfans vil lepje i seg denne blågule gneldringen som var det nektar.
Mer kresne lyttere vil konkludere med at vi har hørt det beste fra dem.
BESTE LÅT:
«Färger om natten»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
110136
|
Spillanmeldelse:«Trials Evolution»
(VG Nett)
Etter en rekke «Trials»-spill er det kledelig ydmykt av utviklerne å kalle det nye kapitlet en evolusjon.
Det er nemlig på grensen til revolusjon.
Man kan gjerne kalle «Trials»-serien livsverket til det finske spillselskapet RedLynx.
Det startet som flash-spill rundt tusenårskiftet, vokste til PC-spillet «Trials 2: Second Edition» i 2008 og tok turen til Xbox Live Arcade med «Trials HD» året etter.
Denne gradvise perfeksjoneringen kuliminerer nå i det absurd deilige «Trials Evolution».
Her er en allerede glimrende opplevelse finjustert til det brilliante.
Det handler om trials-sporten dette, naturligvis.
Det handler om å navigere en motorsykkel gjennom en hinderløype på best mulig tid, om å gasse, bremse, hoppe, klatre og balansere deg gjennom en racingopplevelse som kanskje heller kan kalles et fysikkbasert puzzle- eller plattformspill enn et motorsportspill.
RedLynx har denne gangen overgått seg selv i utforming av baner.
Opptil flere av dem er rene kunstverk å kjøre gjennom, og variasjonen er også enorm.
Fra duvende ramper høyt oppe i luften til et brett inspirert av D-dagen (!), en seig tålmodighetsprøve på 15-20 minutter og et knippe festlige partyvarianter.
Du får i tillegg en ekstremt avansert kartbygger, hvor du kan lage dine egne baner.
Her har spillet alle muligheter til å nå trackmanianske proposjoner.
Og på toppen av det hele har «Trials Evolution» en ekstremt velfungerende flerspillerdel.
Her konkurrerer enten fire spillere samtidig på rad og rekke på helt like baner, eller i samme bane hvor du ser de andre som hvite skygger.
Sosial spilling gjennomsyrer også hele spillopplevelsen.
Du konkurrerer hele tiden mot alle på vennelisten din om bestetider, også i enspillerdelen, og lokal multiplayer i din egen stue er utrolig morsomt.
Alt dette vekker urspilleren i meg - en bølge av deilig godfølelse fra jakt på gullmedaljer, skaping av egne baner og konkurrering mot venner.
Det føles også godt å trekke en linje helt tilbake til gode, gamle «Excitebike».
En kombinasjon av gammel kjærlighet som blusser opp og en glede over at spillmediet fremdeles evner å vekke fersk, brennende lidenskap, kanskje.
Og jeg er ikke alene.
Vi spillanmeldere må stort sett haste videre til nye spill når anmeldelse er levert, men jeg har på følelsen av at «Trials Evolution» kommer til å følge meg og mine konkurrenter i lang tid.
På lanseringsdagen satt vi og kjempet iherdig om bestetider og plapret entusiastisk om spillet på Twitter.
Vi var som en gjeng fnisende, rødmende tenåringsgutter som så Sabrina i bassenget for første gang.
«Trials Evolution» er simpelthen en utrolig opplevelse.
Jeg er helfrelst.
PS: Kun i salg på Xbox Live Arcade.
Koster 1200 poeng - drøye 100 kroner.
TRIALS EVOLUTION Plattform:
Xbox Live Arcade Genre: Racing/plattformspill Alder: 12 Utvikler:
RedLynx
Utgiver:
Ubisoft
Mer info
| 1
|
110137
|
Spillanmeldelse:«Legend of Grimrock»
(VG Nett)
«Legend of Grimrock» er et klassisk, nærmest nostalgisk rollespill.
Men det betyr ikke at det føles utdatert, snarere tvert imot.
Selv om spillmediet er forholdsvis ungt i forhold til andre medier, er det fortsatt godt over tyve år siden spill-PC'er og spillkonsoller for alvor begynte å dukke opp i norske stuer, studenthybler og tenåringsrom.
Rollespill i overgangen mellom 80- og 90-tallet var noe ganske annet enn de cinematiske og storslåtte rollespillene vi ser i dag.
Da «Dungeon Master» i 1987 lot spilleren manipulere spillverdenen, for eksempel å åpne dører ved å dra i spaker eller trykke på knapper, var det en revolusjon i genren som innledet til det som ofte kalles rollespillenes første gullalder.
«Legend of Grimrock» har stoppet klokken omtrent på denne tiden, og laget et rollespill som mange voksne spillere vil nikke gjenkjennende til.
Det er ikke snakk om en nytolkning av et spesifikt spill, selv om det er hentet mye inspirasjon fra «Ultima Underworld: The Stygian Abyss», men snarere en sammensveising av spillelementer fra en rekke ulike rollespill.
Også konsepter som forlengst har vært forlatt, blir tatt inn igjen i varmen.
De fire spillfigurene man kontrollerer har for eksempel hver sin sultmåler, og om man ikke sørger for å skaffe og spise mat regelmessig, kan det få svært negative konsekvenser.
Jeg trodde dette skulle være mer irriterende enn det viste seg å være.
Isteden bidrar det til den desperate og klaustrofobiske stemningen som preger hele «Legend of Grimrock».
Grimrock er et øde, ugjestmildt fjellmassiv som brukes til avstraffing av kriminelle.
De som er dømt til døden blir fraktet til toppen av Grimrock med luftskip, og deretter både benådet og forlatt.
Med andre ord, dersom de klarer å ta seg gjennom de tretten underjordiske etasjene, kan de spasere ut i friheten.
Historien blir fortalt gjennom drømmesekvenser når man hviler og små, håndskrevne beskjeder fra tidligere dødsdømte.
Den er i likhet med resten av spillet minimalistisk og gåtefull, men kombinert med de trange, endeløse steingangene og den dype, truende rumlingen, skapes en herlig dyster atmosfære.
For å komme seg nedover i etasjene, må man både løse gåter og bekjempe farlige skapninger.
Det er fullt mulig å stå helt fast, men det er bare unntaksvis et stort problem, da ingen av de vanskeligste gåtene er nødvendige for å fullføre spillet.
Dog lønner det seg å gjøre en innsats for å løse dem, for kampene blir veldig mye vanskeligere uten utstyr og våpen fra de totalt 72 hemmelige rommene.
Måten man beveger seg på er et annet sentralt element som «Legend of Grimrock» har tatt fra de gamle rollespillene.
Hele spillet er delt inn i et rutenett, og all bevegelse foregår mellom rutene.
Man kan ikke bevege seg diagonalt, og både kameraet og rollefigurene må være vendt mot en av de fire himmelretningene.
I starten er det litt uvant, men det tar ikke lang tid før det føles helt naturlig.
Det samme kan sies om kampsystemet.
Man velger selv sammensetningen av de fire rollefigurene, men i praksis bør man velge to krigere, én magiker og én tyv.
De er nemlig til enhver tid organisert i en firkant-formasjon hvor de to foran må tåle mesteparten av julingen, og de to bak ikke kan bruke nærkampsvåpen.
«Legend of Grimrock» gjør en glimrende jobb med å balansere nostalgi med kvalitet, og har klart å lage et «gammeldags» rollespill som også vil bli tatt godt imot av yngre spillere.
Spillmiljøet er kanskje en smule ensformig og antall monstertyper kunne vært høyere, men alt-i-alt er det vanskelig å ikke gi «Legend of Grimrock» en solid anbefaling.
PS:
Spillet er kun tilgjengelig for nedlasting over Internett, og kan kjøpes her.
LEGEND OF GRIMROCK Kategori:
Rollespill Plattform:
PC Utvikler:
Almost Human Utgiver:
Almost Human
Mer info
| 1
|
110142
|
Death Grips:«The Money Store»
Høyhastighetstog i rapland.
SM-coveret er ikke tilfeldig.
Sacramentotrioen krever smertelig tålmodighet for å få grep og knagg til deres overveldende ukonvensjonelle ekstrem hiphop.
Enklest beskrevet som et møte mellom metal, Run DMC (ja!) og Anticonband som cLOUDDEAD.
Delvis mumlende, ofte angstskrikende, aldri forutsigbart og gjennomgående forvirrende - på den gode måten.
Tidvis kan det være vanskelig å dekode både tekst og beats, men det er med på å bidra til riktig dystopisk intensitet.
For selv om de leveres med Sonys brennmerke, er bandet milevis utaskjærs, og får Odd Future og A$AP Rocky til å fremstå like skumle som One Direction.
BESTE LÅT:
«I've Seen Footage»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
110143
|
Marilyn Manson:«Born Villain»
Laber ny start.
Heller ikke å bryte med Interscope og starte for seg selv har hjulpet Marilyn Manson en millimeter fremover på karrierestigen.
Faktisk har han vel aldri vært like tam som nå, i sterk kontrast mot den storkjeftede forhåndshypen som alltid foregriper plateutgivelsene hans.
Men Mansons brodd som samfunnsfiende er borte, det samme gjelder for så vidt metalkantene i uttrykket.
Hans messende David Bowie-hangup vokalt blir akk så tydelig når låtene dras ut i mer bluesy, uinteressante langdrag.
Med et par unntak er det knapt låter å snakke om også, dessverre.
Og hans versjon av Carly Simons «You're So Vain» er en fallitterklæring - som store deler av «Born Villain» også er.
BESTE LÅT:
«Children Of Cain»
| 0
|
110144
|
B.o.B.:«Strange Clouds»
En tåke av gjester.
Debutplaten til Bobby Ray Simmons Jr. var en vaklende affære hvor rapperens åpenbare talent druknet i en konstruert pastisj.
Med oppfølgeren blandes nok en gang altfor mye tidsånd, og litt for lite sjel.
Noen av gjestene:
Nicki Minaj, Lil Wayne, OneRepublic-vokalisten, Chris Brown, Lauriana Mae og selveste Morgan Freeman.
Det er dessuten like mange produsenter som spor.
Blir sølete når alle disse kokkene vil markere seg.
Men dubsteppete køntri (!) funker overraskende greit med Taylor Swift i «Both Of Us», og B.o.B. kommer seg godt ut av mitraljøsekampen mot Nicki Minaj.
Men de kvasifilosofiske refleksjonene over kjipe poprocktrommer er cirka like spennende som en godartet føflekk.
BESTE LÅT:
«Out Of My Mind»
| 0
|
110146
|
Alderdommen «romantikk»
Dét skal «Hva om vi alle bodde sammen?» ha:
Den lyver slett ikke om den periodevis plagsomme, av og til lite verdige avslutningen av livsløpet for oss mennesker.
Det handler om en gruppe på fem gamle mennesker i et velsituert Paris-strøk.
To ektepar og en grabukk av en ungkar.
Interessant nok:
Vi snakker om første generasjon hippier / ungdomsaktivister, som nå har nådd støvets år etter rimeligvis innholdsrike liv.
Men alderens fortredeligheter innhenter dem - særlig to:
Den ene kvinnen er kreftsyk, den ene mannen plages stadig mer av demens.
Ettersom de i utgangspunktet kanskje har vært en slags kollektivister, finner de ut at de skal flytte sammen.
Et kollektiv ved reisens slutt, så å si.
Det er verken slutt på gode viner.
Eller sex, for den saks skyld.
Så langt, så vel.
Et ekstra pluss for et uvanlig filmsusjett i et ellers hodestups ungdomsforherligende medium, med en bukett superveteraner på rollelisten.
Filmen har dog et hovedproblem:
Man blir egentlig aldri kjent med de ulike rollene, med et hederlig unntak for Geraldine Chaplin.
Det er vanskelig å peke på noe helt konkret.
Men kanskje denne gjengen med et langt primadonnaliv bak seg, blir litt for overivrige i denne uhyre politiske korrekte settingen.
Det presteres liksom litt for mye, grabukkens horer blir liksom litt for pene, den seniles (Pierre Richard heretter fastslått som «Den Høye Grå») livsfomling litt for påtatt, den gamle raddisens illsinne litt for illsint.
Den kreftsyke, pensjonerte filosofiprofessoren (Jane Fonda) hakket for glatt.
Hele tiden har filmen mennesker vi egentlig aldri får lov til å ha dyptfølt empati med.
Og da, dessverre, renner mye av forsøket ut i sanden.
Tross de edleste hensikter.
| 0
|
110148
|
Film:Potent supersuppe
En sprikende samling superhelter og halvguder unngår å snuble i egne kapper, og leverer gode, gamle superkraftvarer i Marvels nyeste filmforsøk.
Et all-stars-lag av Marvel-superhelter er samlet i «The Avengers».
Thor, Hulken, Iron Man, Captain America, Hawkeye og Black Widow forener sine superkrefter for å forsøke å forhindre at jorda blir overtatt av Loke og hans hær av romvesener.
Energikuben Tessaracten (ikke helt ulik Transformers' All Spark) gjenoppstod fra havets bunn med den nedfryste kapteinen på slutten av «Captain America», og er nå i hendene til det internasjonale fredsbevarende byrået S.H.I.E.L.D.
Byrået ledes av direktør Fury (Samuel L. Jackson) når Loke angriper og stikker av med både kuben og et par av byråets agenter.
Han vil bruke kuben som en angrepsportal for en utenomjordisk hær, og i et forsøk på å redde verden, samler Fury de sterkeste midlene han har til rådighet.
Det blir en umake samling superhelter og guder, som alle følger sin egen overbevisning.
Utrolig nok makter de likevel kunststykket hverken å stjele rampelyset fra hverandre eller å snuble i egne kapper og tippe over i det pompøse.
Når du ser «The Avengers» kjennes det helt greit å ha presset seg gjennom «Thor» og «Captain America» med varierende entusiasme, for nå er Marvel-miksen varm.
Regissør og manusforfatter Joss Wheedon, også kjent som mannen bak «Buffy»-universet og tegneserieforfatter for Marvels «Astonishing X-Men»-serie, får det meste til å klaffe i dette storskala superheltkalaset.
Dialogen sitter.
Den er frekk, elegant og fylt av popkulturreferanser.
Og tillater heltene å ha en ironisk distanse til seg selv og superheltstereotypien.
Det gir lettsvelgelig moro.
Whedon får den nesten to og en halv time lange filmen til å føles som en hurtigvirkende actionpille.
«The Avengers» balanserer rom for hver enkelt rollefigur med nærmest konstant spenning.
3D-effekten funker som den skal og føyer seg stort sett inn som en sømløs del av fortellingen.
Bare i de kjappeste action-sekvensene flimrer det litt.
Robert Downey Jrs Tony Stark/Iron Man er herlig leken, og påpeker alle Captain Americas (Chris Evans) utfordringer i møte med nåtiden (etter at krigshelten har sovet i 70 år).
Mark Ruffalos Bruce Banner/Hulken illustrerer filmens spenningspotensial som en kronisk trykkoker som truer med å revne.
Og når det kommer til kamp kan du nyte spenstige spesialeffektscener i luftrommet over Manhattan.
Til tross for den voldsomme mengden uregjerlige elementer, samler Whedon dem i en smidig flette.
Kombinasjonen gir en actionfilm som underholder enten du er fan av superhelter eller ei.
Så mye mer kan en ikke ønske seg.
(Men blir du sittende etter rulleteksten, loves det likevel mer).
| 1
|
110150
|
«Ettermiddagen»:Lav tenning
Til tross for en «litt kåt» programleder, uteble gnistene i TV2s siste storsatsing «Ettermiddagen».
TV-PREMIERE «Ettermiddagen» TV2, mandager-torsdager kl 17.30-19.30
La det være sagt: det er en vanskelig sendeflate TV2 har bestemt seg for å satse i.
I perioden du reiser hjem fra jobb, svetter på treningssenteret eller over middagsgryta, skyver kanalen ut de utenlandske såpene og setter inn tre programledere fire dager i uka.
To timer, minus reklamepauser og nyheter, skal fylles med gjester og innslag.
Det er ambisiøst.
Og ikke helt vellykket.
Silje Stang, Sarah Natasha Melbye og Stian Barsnes Simonsen er tre kjente programlederkort.
Men det fremstår som voldsomt å ha alle tre på hånden hele tiden.
Melbye innleder også med å si at hun er så ivrig etter å komme i gang at hun er litt kvalmkåt.
Men tenningen kommer ikke gjennom skjermen.
Stang fremstår som stødig, men kommer lite til orde der hun sitter på ytre flanke, et stykke unna de to andre, som tar større plass.
Men når Silje sier noe, treffer det.
Overgangen fra et skjevt blikk på vårt alkoholforbruk til tragedien på Utøya - selv om dette er en solskinnshistorie - er uelegant.
Historien om Julianne Grovehagens gaveutdeling er av ytterst hjertevarmende sort, men har allerede lyst opp alle medier i den første mørke rettsaksuken.
I partier er «Ettermiddagen» nær et pludreprogram som «The View», hvor programlederne og deres interne dialog har en større rolle enn gjestene.
Første program dekker et variert utvalg temaer: både homokamp og Tone Damli Aaberge foruten de tidligere nevnte.
Tone er trekkplasteret som skal få deg til å bli sittende også etter det halvtimeslange nyhetsavbruddet.
Og selvfølgelig er det plass til noen gjester som kan promotere flere av TV2s programmer.
Det er både forståelig og naturlig, men jeg er spent på hvordan balansen vil være gjennom en hel uke.
Å fylle opp gjestelisten må være en kjempeutfordring.
Det er få faste innslag i premiereprogrammet.
TV2 har tydeligvis gått for «folk i rulletrappen» i stedet for «folk på gata», men ellers er det lite fraspark ved konseptet.
Innslaget «Stolen», hvor en person sitter i en rød stol og forteller en historie, mangler katapult-spaken den britiske talkshowverten Graham Norton har til rådighet når historiene blir for lange.
Men posten «Min første kjærlighet», som innledes med Damli Aaberges historie om barndomskjæresten hun dumpet per epost, er både folkelig og søt.
Et program i denne sendeflaten vil gjerne være et tilbud du har på i bakgrunnen, som du kan følge med på når noe fanger din oppmerksomhet, mer enn et program du sitter benket til i to timer.
Sånn sett er det greit med både pludring og springende temahopp.
Det er heller ikke småskurr som at vignetteringen «Hjemme hos Bjørn» blir «Hjemme hos Frank» som trekker ned, men øyeblikk med pinlige spørsmål og stillheter.
Riktignok blir trioen varmere i trøya lengre ut i programmet, men det forblir småhaltende og programledertungt.
Det forventes selvfølgelig ikke at kruttet skal finnes opp på nytt, men det hadde vært fint med tidvis gnist.
Og kanskje kommer det senere i uka.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 0
|
110151
|
Spillanmeldelse:«Fez»
(VG Nett)
Det er nesten ikke til å tro at bare fire personer står bak mesterverket «Fez».
Det er ikke noe galt med blockbustere.
Jeg elsker blockbustere, og kan ikke forestille meg en spillverden uten «Assassin's Creed»,«Grand Theft Auto» og «Bioshock».
Men spillmediet er fortsatt ungt.
Det er fortsatt mange dører i dette mediet som ikke er åpnet, rom som ikke er utforsket.
Mange gigautgivelser går langt i å utforske disse rommene, bare så det er sagt.
I stadig større grad ligger derimot ansvaret for denne eksperimenteringen med interaktive uttrykksformer hos uavhengige utviklere.
Det er et betydelig ansvar.
De har en viktig jobb å gjøre.
Men nå tar spill etter spill etter spill utfordringen på strak arm.
Indieutviklere verden over utfordrer det etablerte ved å skape spillopplevelser som er viktige for dem selv, ikke nødvendigvis for diverse fokusgrupper.
Det gir meg et bilde i hodet.
Jeg ser en brølende kjempebølge.
Den fråder langs kanten.
Det er sekunder før den dundrer på land.
Bølgen består av en stadig lengre liste av glimrende indiespill.
«Darwinia».
«Braid».
«Machinarium».
«Limbo».
«Sword & Sworcery».
«Bastion».
«Minecraft».
«Journey».
Spill som flytter grenser, som innoverer og forbløffer.
Og helt på kanten av denne bølgen surfer «Fez».
Et spill som symboliserer hvilken massiv kraft indieutviklere har i dag.
Det startet som en enkel, men genial idé for fem år siden.
Phil Fish ville ta utgangspunkt i plattformgenren han vokste opp med og gjøre sin egen vri på den.
Ved å gi 2D-verdenene fire dimensjoner.
«Super Mario Bros» er en åpenbar referanse.
«Super Paper Mario» likeså, det ble lansert bare noen måneder før Fish publiserte det første bildet fra «Fez».
Det handler om å gi honnør til spillene som fødte behovet for å lage egne spill.
Men det handler også om å sette sitt eget fotavtrykk i spillenes verden.
I praksis fungerer det slik: alt du gjør er i to dimensjoner, men du kan snu perspektivet og se miljøene fra fire sider.
Dette «flytter» på objekter i verdenen, de endrer posisjon i forhold til hverandre.
Men siden det fortsatt er todimensjonalt, oppstår optiske illusjoner som åpner nye veier videre.
Hver verden er en puzzle.
En deilig utfordrende puzzle som belønner deg med en varm følelse av tilfredshet når den løses.
«Fez» er satt sammen av et digert nettverk av slike puzzles, en slags flerdimensjonal labyrint hvor små, unike opplevelser til sammen skaper en massiv, overbevisende helhet.
Målet er å finne fragmenter av en diger, gylden kube og andre hemmeligheter.
Også her hører vi ekkoet fra «Super Mario Bros» når klokken forlengst har passert leggetid og man mumler for seg selv:
«bare ÉN verden til».
Innimellom streber Xbox 360-konsollen med å gå fra verden til verden.
Jeg blir som regel irritert over sånt, men her er det så passende at man nesten skulle tro det var en del av opplevelsen.
Det er som om konsollen stønner over det Fish ber den om å gjøre, som om den sliter med å holde tritt med hans løpende bånd av enestående spillopplevelser.
For det er nesten ikke til å tro det Fish og hans tre kollegaer (programmerer/designer Renaud Bédard, komponist Rich Vreeland og lyddesigner Brandon McCartin) har fått til her.
Det at det vesle selskapet Polytron står bak noe såpass vakkert, givende, underholdende og unikt som «Fez».
Men det er altså slik spillverdenen ser ut i 2012.
Man trenger ikke et budsjett på mange titalls millioner og en stab på flere hundre for å skape noe enestående.
PS: Phil Fish og «Fez» er også sentrale i den kommende dokumentarfilmen «Indie Game: The Movie».
FEZ Plattform:
Xbox Live Arcade Genre:
Plattformspill/puzzle Alder: 3 Utvikler:
Polytron Utgiver:
Polytron
Mer info |
Hjemmeside
| 1
|
110153
|
Spillanmeldelse:«Risen 2: Dark Waters»
(VG Nett)
Å navigere trygt mellom spillkjempene i rollespillgenren er ikke enkelt.
«Risen 2: Dark Waters» gjør et tappert forsøk, men klarer ikke å unngå alle skjærene.
Det siste året har vært en ren triumfferd for rollespillgenren.
Standarden har økt mer på de siste tolv månedene enn i noen tidligere, tilsvarende tidsperiode.
Nye rollespill må virkelig imponere, om de skal ha noen sjanse mot titler som «Skyrim»,«Dark Souls»,«The Witcher 2»,«Mass Effect 3»,«Dragon Age 2» og «Kingdoms of Amalur».
«Risen 2: Dark Waters» har altså en nesten umulig oppgave, og de tyske spillutviklerne i «Piranha Bytes» har etter forholdene egentlig ikke gjort noen dårlig jobb.
De har laget et koselig og lettfordøyelig rollespill som er såpass sjarmerende at man kan tilgi noen av spillets feil og mangler.
Man starter spillet som en navnløs, men pratsom agent i inkvisisjonen.
Han er den samme karen som spilte hovedrollen i det første «Risen»-spillet, men historien blir aldri så dyp at man føler at man burde ha spilt originalen først.
Kort fortalt så er inkvisisjonen bekymret for at stadig flere skip blir senket av en skummel sjøorm, og at en ond halv-gud kalt Mara plotter for å ta over verden.
En rekke fremtredende sjørøverkapteiner ser ut til å ha noe med dette å gjøre, så spilleren blir beordret til å late som om han er kastet ut av inkvisisjonen for deretter å infiltrere mannskapet til en av kapteinene.
Det viser seg snart at for å kunne ta knekken på Mara trenger man fire magiske artefakter, og at hver av disse befinner seg hos fire ulike sjørøverkapteiner.
Plottet er ikke det beste jeg har vært borti og dialogen kan bli både langdryg og er av variabel kvalitet.
Humorhammeren veives det vilt med, og det er ikke alltid den treffer spikeren midt på hodet.
Som oftest går det allikevel bra, den joviale stemningen og de idylliske omgivelsene holder skipet flytende, samtidig som historien tross alt har sine høydepunkter.
Helt til du møter de hersens gnomene, da.
Man skal visst synes de er søte, men det er de virkelig ikke.
Mye av «humoren» går på at de bare delvis snakker engelsk, og da med en aksent som minner mistenkelig om Jar Jar Binks fra Star Wars, samt at de stjeler alt som ikke er boltet fast.
Selv da én av dem hjelper meg å bygge en flåte slik at jeg kunne komme meg vekk fra en øde øy, hadde jeg et lite håp om at sjømonsteret skulle dukke opp og, om ikke nødvendigvis spise ham, så iallefall kidnappe ham frem til spillet var slutt.
Ferdighetssystemet er til gjengjeld vellykket.
Man tjener opp «æres»-poeng ved å fullføre oppdrag og å drepe fiender.
Disse kan brukes til å øke én av fem grunnegenskaper som hver forbedrer tre underferdigheter og låser opp muligheten til å kjøpe både ytterligere oppgraderinger og ymse spesialtriks.
Kampene er ikke fullt like solid bygget opp.
Velger du å bruke sverdet, er den beste måten å ta knekken på slemmingene å venstre-klikke for harde livet.
Skytevåpen er hakket bedre, men fortsatt ikke noe som imponerer.
Alt i alt er «Risen 2: Dark Waters» en blandet opplevelse.
For til tross for middelmådig historie og enkelte mangler, har jeg også kost meg med spillet.
Det er skikkelig sjarmerende og har sin helt klare egenart, det føles aldri generisk eller anonymt.
Men konkurransen i rollespill-genren er tøff, og da holder ikke «Risen 2: Dark Waters» helt til mål.
RISEN 2: DARK WATERS Plattform:
PC Genre:
Rollespill Alder: 16 Utvikler:
Piranha Bytes Utgiver:
Deep Silver Mer info
| 0
|
110154
|
Storveis Gervais
En drøy time med nesten utelukkende gammelt materiale føltes litt knapt.
At tiden flyr når man har det gøy får også ta sin del av skylden.
Ricky Gervais Folketeateret, Oslo Publikum: 1400 (fullt)
De siste 10 årenes mest innflytelsesrike komiker jogger inn på scenen akkompagnert av pompøs rockemusikk og en ironisk skryteintro, lest av ham selv, som feilaktig fastslår at han er «one night only» i «the greatest city in the world» (han opptrer som kjent i Oslo på lørdag også).
Ricky Gervais har åpenbart tilbrakt tid i helsestudio i det siste.
De fremtredende «mannepuppene» bak den tettsittende sorte T-skjorten består trolig av muskler nå, ikke fett som før.
Kortvokst og stutt er han imidlertid ennå.
Han starter med å tilgi oss vikingenes herjinger i hjemlandet England («når man går i land i Newcastle er det ikke stort annet å gjøre enn å voldta»), snakker en stund om filantropi og kreft, fortsetter med fedme, AIDS, Falklandskrigen og Pol Pot.
En Ricky Gervais-opptreden forutsetter at publikum ikke lar seg vippe av den politisk korrekte pinnen, og at vi på forhånd vet at han innerst inne mener det godt.
Forestillingene hans er strukturerte mer som forelesninger enn som «stand up»-show, og han liker seg aldri bedre enn når han kan stå med en gigantisk pekestokk og belære oss om absurditetene i religionslærebøkene han ble indoktrinert med i barndommen (en virtuost skrevet sekvens om Noahs ark).
Ricky Gervais er, som nesten alle toneangivende komikere, ateist på sin hals, og lener seg på vitenskap, biologi og zoologi som religionserstatninger - også i «åndelig» forstand.
De siste 15 minuttene går med til å forsvare det å tøye grensene i humoren, iblandet en og annet grov pedofilivits, og ellers predike viktigheten av dannelse og kunnskap.
Gervais største bidrag er og blir den sosialt blinde, patologisk usympatiske - men åh så menneskelige - typen han har spilt i TV-serier som «The Office» og «Extras».
«Stand up» er ikke egentlig det han gjør aller best.
Men om vi lo?
Erru gæær'n.
Skarpt, vittig, intelligent og nesten ubegripelig grovt var det.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
110155
|
Film:Blytungt og bra
Blytungt, voldsomt og ubehagelig.
Prisvinnende «Tyrannosaur» er britisk sosialrealisme på sitt mest usminkede, i stil med Mike Leigh i hans mørkeste stunder.
På ingen måte noen lett film å fordøye, og strimene av håp er kanskje enda vanskeligere å få øye på enn i Leighs tidlige filmer.
Den selvdestruktive, og aggressive drankeren Joseph krenker alt og alle, inkludert småborgerlige Hannah som han søker tilflukt hos i en sliten bruktbutikk.
Bak hennes kristne middelklassefasade skjuler det seg imidlertid minst like mye smerte som hos Joseph.
Langsomt utvikler det seg et slags vennskap mellom dem, men regissør Paddy Considine er altså ikke veldig interessert i å gi seerne voldsomt store forhåpninger.
Typisk for filmen er at det mest lysende, hjertevarme øyeblikket kommer under en heidundrande pub-gravøl med irske ingredienser.
Regissør Considine er fra før mest kjent som skuespiller - og viser med «Tyrannosaur» at han har et ekstremt bra håndlag med sine kolleger.
Skuespillerprestasjonene er rett og slett verdt inngangspengene alene.
Peter Mullan slipper oss inn bak Josephs voldsomt bitre ytre med usikre rykninger og øyne som forteller mer enn tusen ord, mens Olivia Coleman leverer det mest hjerteskjærende troverdige portrettet av en kvinne på randen jeg har sett på år og dag.
Rystende!
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
110156
|
Film:Utsøkt malise
Dette er en glimrende, stille, desperat, og langsom liten perle, skreddersydd for den «annerledes» filmopplevelse, langt bortenfor kommersialismens slagne veier.
Et godt voksent par lever sammen i en dyr leilighet.
Det er han som er rik, konen kommer fra langt enklere kår.
Det er konflikt mellom dem, særlig knyttet til separate barn.
Men også kjærlighet og omsorg.
Filmen er historien om når kvinnen føler seg tvunget til å ta et umulig valg.
Det er et samlivsdrama.
Men også et samfunnsspeil og en intelligent utforsking av menneskenaturen, blottet for lettvinte løsninger.
Legg så til plettfri gjennomføring i forhold til filmens forehavnede, både foran og bak kamera, og man har en opplevelse alle tenkende og tålmodige filmelskere bør unne seg.
| 1
|
110157
|
Film:Den umulig fortellingen
Filmen forsøker det umulig:
Å formidle sorg etter 11. september-katastrofen.
Men det betyr ikke at forsøket er bortkastet.
Er det I det hele tatt mulig å formidle de nære, virkelig store katastrofene på film?
Holocaust, 22. september, folkemordet i Rwanda?
Vi kommer til å spørre oss selv, igjen og igjen, om det samme når etter hvert filmene omkring Utøya kommer til å komme.
Min erfaring er at, nei, det er ikke mulig å samle hele bildet.
Det er noe med ondskapen i den menneskeutførte nedslaktingen som, bokstavlig talt, ikke er til å fatte.
Og den som forsøker å beskrive en ubeskrivelig totalitet på film, vil være dømt til å mislykkes.
Men:
Deler, enkeltskjebner, fenomener tilknyttet slike katastrofer er mulig å bruke.
Flere filmer har maktet det, uten å overskride anstendighetsgrenser og endog å formidle innsikt og kunnskap.
«Ekstremt høyt og utrolig nært» forsøker seg på noe:
En 11-åring har mistet sin far i World Trade Center-katastrofen.
I ettertid leter han ette spor, mening, hensikt.
Og han har litt å gå etter, derfor legger han ut på lange vandringer i New Yorks storbyjungel på jakt.
Mens hans hardt prøvede mor ikke har noe annet valg enn å la ham reise ut.
Det står dyktige folk bak dette prosjektet.
Det er proppfullt av anstendighet, det vil gjerne beskrive både tragediens og håpet mulighet i så mange av storbyens mennesker, som vår hovedperson treffer på under sin vandring.
Ikke minst gjør Max von Sydow inntrykk i en stum rolle.
Det som likevel ikke fungerer godt nok, er hele filmens veivalg:
Det blir liksom litt for «riktig», både med mennesker og personer.
Det blir på mange måter en trøstens vandring i et trøsteløst landskap.
Det kan man forstå - ut fra filmens dystre bakteppe.
Men det gir ikke nødvendigvis en god film.
Vi beveger oss i et filmlandskap med ekstremt følelsesutfordrende rammer.
Det krever en ekstrem klarsynthet med hensyn til midler og mål, og selv de små avsporinger får kanskje ufortjent stor virkning.
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.