id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
110161
|
Spillanmeldelse:«The Witcher 2: Enhanced Edition»
(VG Nett)
I fjor kalte jeg «The Witcher 2» en uslepen rollespilldiamant.
I mellomtiden har spillutvikler CD Projekt RED funnet frem slipeverktøyet.
Fjoråret var et fantastisk år for alle som er glade i rollespill.
Selv om meningene rundt «Dragon Age 2» var delte, vil få protestere på at «Dark Souls» og særlig «Skyrim» var noe av det ypperste som har blitt laget i genren noen sinne.
Til tross for den tøffe konkurransen, klarte «The Witcher 2» å skape noe unikt og annerledes, samtidig som historien var knallsterk og kampsystemet solid.
Riktignok var ikke dialogen like god som i «Dragon Age 2», stemningen like kullsvart som i «Dark Souls» eller spillverdenen like enorm som i «Skyrim», men ingen kunne slå «The Witcher 2» når det gjaldt å la spilleren bestemme historien.
Valgene man tok, både små og store, fikk konsekvenser - reelle konsekvenser.
Ofte var disse så godt bakt inn i historien at man ikke oppdaget dem før historien plutselig endret kurs andre gang man spilte igjennom.
Faktisk hadde utviklerne strukket det så langt at det fantes to parallelle versjoner av hele den midterste tredjedelen av spillet.
Ett enkelt, kritisk øyeblikk under sterkt tidspress avgjorde hvilken versjon man fikk oppleve.
Til tross for dette, led spillet under et par småfeil og dårlige løsninger.
Mange fikk heller ikke mulighet til å spille det, ettersom «The Witcher 2» kun kom ut på PC og systemkravene var temmelig drøye.
Derfor er det kanskje ikke så dumt at de polske utviklerne har brukt nesten et år på å reparere, polere og tilpasse «The Witcher 2» til Xbox'en.
Veteraner kan dessuten glede seg over en fersk arena-modus, den ekstra vanskelige «Dark»-vanskelighetsgraden, samt noen nye oppdrag, områder og spillfigurer.
Monsterjegeren Gerald of Rivia har da også klart overgangen fra PC til TV med glans.
De mange og lange ventetidene er barbert ned til en brøkdel av hva de var, programmeringsfeil er rettet og grafikken ser nesten like bra ut som den gjorde på en atskillig kraftigere PC.
Styrkedrikker kan fortsatt bare drikkes når man er i meditasjonsmodus, men heldigvis er både den totalt overflødige drikkeanimasjonen og et par unødvendige tastetrykk borte.
Journalsystemet, stadig ført i pennen av den velartikulerte poeten Dandelion, er like genialt som i PC-versjonen, men organisering av utstyr, ressurser og ingredienser var nok hakket lettere med mus og tastatur.
Selve monstersløyingen er det ikke gjort så mye med.
Det handler fortsatt om å holde momentet oppe, bevege seg smidig og for all del unngå å bli omringet.
Håndkontrollen er utnyttet til det fulle, nesten alle knappene har en funksjon og noen har flere.
Y-knappen brukes for eksempel både til å trekke sverdet og til å kaste magi.
I starten er det litt knotete å holde styr på det hele, noe som merkes ekstra godt fordi «The Witcher 2» fortsatt ikke har helt kontroll på vanskelighetsgraden.
Det blir rett og slett lettere jo lengre ut i spillet man er.
Å komme seg gjennom de første timene på de høyere vanskelighetsgradene er en øvelse i frustrasjon, i motsetning til «Dark Souls» er ikke kampsystemet presist og responsivt nok til å bære vanskelighetsgraden.
Heldigvis kan man når som helst endre vanskelighetsgraden, så for de fleste vil det i praksis ikke være noe stort problem.
«The Witcher 2» var en uslepen rollespilldiamant da det kom ut i fjor, og ett år med polering har gitt gode resultater.
Fortsatt er noen av kantene ujevne, og i mellomtiden har konkurransen i genren blitt enda tøffere, men «The Witcher 2: Enhanced Edition» er et ypperlig rollespill som fortsatt kan anbefales.
PS:
Også ute til PC - både som eget spill for nye spillere, eller som gratis oppdatering av de som allerede eier originalspillet.
THE WITCHER 2: ASSASSINS OF KINGS - ENHANCED EDITION Plattform: 360 Genre:
Rollespill Alder: 18 Utvikler:
CD Projekt RED Utgiver:
Namco Bandai
Mer info
| 1
|
110164
|
Markus Krunegård:«Mänsklig värme»
(Universal)
Nært og pompøst.
Hyperkreative
Krunegård er sentral i minst fire band og skriver låter for Veronica Maggio.
På sitt fjerde soloalbum siden 2008 har norrköpingen skrudd sammen skamløst storslagen åttitallspop, glasert med egne wordfeudregler, der svenske iakttagelser helt naturlig lander med engelske refrenglinjer.
Noe kunne vært topper på Springsteens's glødende «Tunnel Of Love», og mye, som «Everybody Hurts» - en låt om R.E.M.-sangen - er nydelig metasmart.
Det viktigste er ikke at 33-åringen troverdig formidler ensomhet, savn og det å oppdage at man har blitt akkurat som sine foreldre, men at han gjør det som om det var helt nye oppdagelser.
BESTE LÅ:
«Hemma börjar nästa dag»
| 1
|
110165
|
Lightships:«Electric Cables»
(Domino/Playground)
Fornemmelse av gitar.
Teenage Fanclub knaker i fundamentet.
Skottenes uoffisielle frontmann, Norman Blake, ga ut sideprosjektet Jonny i fjor, og nå solodebuterer bassist Gerard Love.
41-åringens låtskriverkvaliteter er allerede meislet i Fanclub-bautaer som «Ain't That Enough» og «Sparky's Dream».
På egen hånd minner han mye om disse, men forventningen om gitar byttes ofte ut med fløyter og roligere instrumenter.
Noe som i starten gjør det hele nesten unnskyldende anonymt, før man anerkjenner det lavmælte.
Låttitlenes bud om sommer og varme er derimot rimelig fantasiløse, selv om det er mye mild kveldssol som preger og definerer denne lune utgivelsen.
BESTE LÅT:
«Silver And Gold»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
110166
|
Jason Mraz:«Love»
(Atlantic/Warner)
Begavet og behagelig.
Alle burde lage kommersiell pop som Jason Mraz; nydelige, flytende melodier bak en ytterst behagelig stemme, ypperlige og uforutsigbare stryke- og blåsearrangementer som skyr A4-formelen og med islett av genre fra soul til klassisk amerikansk visesang.
På sitt beste er det låtskriverkunst à la Paul Simon som Mraz driver med på «Love».
Klisjéfrie kjærlighetstekster har han også.
Produsent - og norsk «Voice»-mentor - fra forrige album, Martin Terefe, er med kun på låtskriversiden denne gangen, uten at uttrykket er nevneverdig annerledes.
Mraz vet hva han vil, og likte du knallhit'en «I'm Yours» fra 2008, har du mer vellydende, duvende feelgood fra Jason Mraz her!
BESTE LÅT:
«The Freedom Song»
| 1
|
110168
|
Train:«California 37»
(Columbia/Sony Music)
Pop-eklektikere uten dybde.
Elleve år har gått siden Trains monsterhit «Drops Of Jupiter».
Deretter skjedde ingenting før Pat Monahan og hans gutter traff Espen Lind (og ukulelen hans) og Amund Bjørklund ni år senere og fikk en tilsvarende hit med «Hey Soul Sister» rett før Monahan ville oppløse bandet.
Som takk er nordmennene med på hele fem låter her - uten å gjøre gull av mye gråstein.
Pat Monahan har en original tekstklo, men en enerverende tynn stemme over låter som pretenderer å være alt fra coldplay'sk arenastorhet til mer hjemlig mariachi med kalifornisk tilsnitt.
Alt spriker, hvilket avslører tankegangen: blås i helheten, lag så mange potensielle singler som overhodet mulig!
Med resultatet at lytteren stresses mer enn nødvendig.
BESTE LÅT:
«This'll Be My Year»
| 0
|
110169
|
Plateaktuell Linnea:Dype Dale
Dyp stemme, dype tanker.
Men debutalbumet bare pirker i overflaten på bråmodne Linnea Dales talent.
Linnea Dale bidro med popstjerneutstråling til de ellers karismafattige Donkeyboy i 2009.
Hun var det purunge «kred»-alibiet i «Idol» anno 2007, og ga til beste en dirrende ballade på dét årets ellers begredelige «Idol»-samleplate.
20-åringen har en slik dyp, klangfull mørk stemme som nordmenn elsker, og en vinnende aura av blomsterbarn og bohem.
Det er ikke noe å si på at Dale nå får prøve seg på egen hånd.
Det er også lov å mene at debutalbumet føles prematurt.
Bildene i omslaget forteller oss at «Lemoyne Street» er blitt til i idylliske omgivelser.
Mesteparten er spilt inn i BigBang-sjefen Øystein Grenis studio i Echo Park i Los Angeles (han er også produsent, sammen med Nikolai Hængsle Eilertsen), blant kaktuser, slengbukser og økologisk Ben & Jerry's-iskrem.
Dette kan muligens være en av forklaringene på at «uptempo»-låtene på «Lemoyne Street» så ofte krysser grensen fra det «laidbacke» til det daffe.
Førstesingelen «Children Of The Sun» er en doven jamsession, «And Then The Sun Comes Up» er en klassisk Motown-«beat» og lite annet, «Blue Sky» og «Me And My Friends» er harmonisk vestkystpop.
Disse sangene - med sine vage, småbrisent hippiefilosoferende tekster - er skrevet sammen med Greni, og føles lettvektige som Colbie Caillat-slagere.
Pianoballadene - «The Forest», «Home», «Lost Highway» - er mer ambisiøse, og gjør større inntrykk.
Tekstene virker mer ektefølte, og Dale legger mer engasjement i dem.
Men det skjer ikke egentlig så fælt mye i de komposisjonene heller, rent melodisk.
Stemninger bygges opp, dramatikken føles pregnant.
Men den emosjonelle forløsningen uteblir, i alle fall for lytteren.
Albumet avsluttes - eller rettere: det liksom bare renner ut - med to sjarmerende, men antiklimaktiske jazztrudelutter.
Det er naturlig at et debutalbum, spesielt et fra en så ung og tilsynelatende alvorlig artist, føles tentativt, utforskende, på jakt etter et artistisk «jeg».
Det er nok talent her til at Dale bør fortsette å jakte.
Første omgang er både generelt lovende og - i seg selv - underveldende.
BESTE LÅT:
«Airport Lullaby»
MORTEN STÅLE NILSEN
Hør også på:
Rickie Lee Jones' selvtitulerte debut fra 1979.
Dronningen av LA-bohemene var på avgjørende måter en smartere og mer sofistikert låtskriver enn sin daværende kjæreste Tom Waits.
Visste du at:
Dugnadsånden lever i distrikts-Norge:
Både Tinn kommune, Tinn Sparebank og Tinn Energi i Linnea Dales hjemkommune i Telemark har bidratt økonomisk til innspillingen av «Lemoyne Street».
| 0
|
110170
|
Mount Washington:«Mount Washington»
(Breaking Olympic/Musikkoperatørene)
Skifter skinn og finner seg selv.
Tromsøbandet Washington ble en mild parentes i norsk inderlighet etter et ergerlig tredjealbum.
Tre år senere gjenfødes de i Berlin med modulert navn og hammen utskiftet med melankolsk elektronika.
Ikke særlig mer unikt enn den stillestående amerikanaen de leflet med tidligere, men trioen skaper intimhygiensk sofadisco med behagelig singer/songwriter-vidd.
Dessuten kanaliserer vokalist Rune Simonsen tungsinnet maskinell elektropop trenger for å leve.
Og så kan man forundre seg over at et band fra den norske elektroniske musikkens arnested måtte til Tyskland for å lære seg kunsten.
BESTE LÅT:
«Next Year»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
110171
|
Nicki Minaj:«Pink Friday: Roman Reloaded»
(Universal)
Forvirret oppfølger.
Dette sjarmerende trollet har spyttet de seneste årenes aller mest spennende gjestevers, men på 19 spor beviser Nicki Minaj for annen gang at hun sliter med albumformatet.
Forvirring er ikke forbeholdt karakterene hun spiller i låtene.
Uttrykksmessig havner Minaj mellom en snerten Busta Rhymes og en østrogenisert Taio Cruz.
Hennes enestående raptekke kjemper mot platens altfor generiske og tidvis grusomme halvdel av arena-dance.
Nicki skulle ha vært strålende, men hun pisser gjennom silen og spruter i alle retninger.
Fremfor å bli verdens beste rapper med byste, bestemmer hun seg heller for å være en halvhjertet Katy Gaga på en kopp aggro-saft.
BESTE LÅT:
«I Am Your Leader»
| 0
|
110172
|
Alabama Shakes:«Boys & Girls»
(Rough Trade/ Playground)
Mye tyder på at Jack Whites kommende soloplate blir en mer dempet affære enn lurvelevenet han pleier å stelle i stand med bandene sine.
Da passer det jo fint med dette urtøffe debutalbumet fra en gruppe White selv har gitt ut en vinylsingel med - et band som fremstår som et White Stripes hektet på sørstatssoul i stedet for garasjerock.
Frontet av Brittany Howard er Alabama Shakes velsignet med den skarpeste stemmen i retrofaget på denne siden av Amy Winehouse.
Samtidig er dette særdeles spilt musikk, langt mer rufsete enn de samplebaserte platene som får soulstempel i vår tid.
Man kan høre gjenklang av hårete rockband som Lynyrd Skynyrd her, og hva angår det ekte sekstitallsstøvet Lee Mavers ønsket på miksepulten til sine innspillinger med The La's, tror jeg sannelig denne kvartetten har funnet det.
BESTE LÅT:
«You Ain't Alone»
| 1
|
110174
|
Små vak i Jemen
En eksentrisk sjeik vil innføre laksefiske i Jemen.
En fiskeriekspert med Aspbergers syndrom - og dermed begrensede sosiale evner - blir satt på jobben av en vakker rådgiver, mens et hespetre av en regjeringsrådgiver lurer i bakgrunnen med sine taktiske overlegninger.
Alt mens koner og kjærester og storpolitikk og miljøvernere svømmer rundt i sivet.
Dette er et forsøk på lun og passe eventyrlig bekreftelse på at alle mulige umulige prosjekter - hvori medregnet kjærlighet - kan være liv laga.
Bare troen er stor nok.
Sånn sett:
En nokså typik Lasse Hallström-film.
Filmen blir dessverre i «minste» laget; sjarmerende og positiv men lettere karikert i sitt velmenende prosjekt, særlig i forhold til filmens arabiske elementer.
| 0
|
110176
|
Litterær urgåte
Skrev Shakespeare Shakespeare?
Det er en av verdenslitteraturens store gåter.
Teoriene har vært - og er - mangfoldige.
Og det må sies:
Den norske «amatør»-forskeren Petter Amundsens årelange og nitide studium av verdensdramatikken stor mester er slett ikke å kimse av; hans påvisninger og påstander og funn i de originale Shakespeare-kopier er overraskende, rikholdige og definitivt fantasieggende.
Denne filmen er en slags ekstrakt av hans funn, formidlet til en yngre engelsk og svært skeptisk Shakespeare-forsker.
Denne filmen er en uhyre interessant, vidtfavnende og til dels vidløftig reise i innhold og geografi på jakt etter det Amundsen ser på som et mye større spørsmål enn blott og bart hvem som eventuelt har skrevet Shakespeares skrifter - om ikke ham selv.
Som film betraktet er imidlertid «Shakespeares skjulte sannhet» en del svakheter.
For det første er stoffet såpass avansert og vanskelig tilgjengelige, at det for et vanlig legpublikum er vanskelig å følge med.
For det andre slutter faktisk filmen med den største av alle Shakespeare-gåter, hvilket kunne forventes, men likevel blir en markant nedtur.
Og for det tredje mener jeg bestemt å ha sett mye av akkurat dette materialet før, særlig gjennom en TV-dokumentar for noen år tilbake.
Vinklingen er ny, Amundsens opponent er ny.
Men så mye nytt ellers, er vanskelig å spore.
| 0
|
110177
|
Potent tullball
To ting er viktig å få med seg: 1) «Battleship» er basert på et populært marinestrategispill.
2) Som actionladet no-brainer megatonnklassen fungerer den godt.
Her er, med andre ord, mye å glede seg over for de mest technoactioninteresserte blant oss!
Så kan sartere sjeler med sans for filmmediets finere linjer kanskje også opplyses om at invasjonen fra Universet også denne gangen er ganske så aggressiv; at store deler av filmen ser ut som et PR-stunt for US Navy; at sentimentaliteten denne gangen omfatter både brødre, kjærester, krigsinvalider, gamle rasefiender, eldgamle krigsskip og ditto marineveteraner.
Det blir, med andre ord, ganske mye.
Rihanna er helt OK i sin filmdebut; tøff nok, men uten å markere seg for mye.
Taylor Kitsch har tidligere levd opp til sitt etternavn - denne gangen går det bedre.
Liam Neeson og Alexander Skarsgård er mandige i sine uniformer, Brooklyn Decker går i shorts.
Teknisk er det imponerende, med gigantiske maskiner og vulkanske eksplosjoner.
Lydmessig er det overdøvende.
| 0
|
110178
|
Anmeldelse «Amazing Race»:Spennende rotterace
Det er definitivt verdt å følge med på «Amazing race Norge».
Bare husk å puste.
Program:
Amazing Race Kanal:
TV 2 Produksjonsselskap:
Rubicon Går mandager og onsdager 20.00.
Premiere i kveld.
Endelig har noen turt å lage en norsk versjon av et av verdens mest populære, og dyreste, realityprogrammer.
I «Amazing race» reiser flere par rundt i verden, og på hver etappe må de løse oppgaver på vei mot pit stop - der sistepar frem høyst sannsynlig ryker ut.
I USA hadde sesong 20 (!) premiere i februar, men i Europa anses dette som så dristig at Norge faktisk er første land ut med å lage egen versjon av programmet.
I første episode får vi en kjapp presentasjon av de 11 norske parene, og det blir raskt tydelig at produsent Rubicon og TV 2 har lykkes med castingen.
Blant parene er det blant annet to blonde bestevenninner som har DRAMA QUEENS skrevet i pannen, et middelaldrende ektepar der den ene alltid vet best, to yo-gutter fra Oslo som ikke har retningssans, et vakkert lesbisk kjærestepar som kaller hverandre baby og to homofile tvillingbrødre som bare er så søte og alltid leter på feil sted etter neste ledetråd.
Allerede fra første sekund er det klart at dette blir et rotterace uten like når programleder Freddy dos Santos (ja, du leste riktig) forklarer de 11 parene at på Gardermoen ligger det kun ti billetter.
Parene kaster seg ut i konkurransen som med ett er blodig alvor - og faktisk blir veldig, veldig spennende.
TV-seeren får virkelig kjenne på nervøsiteten og gleden til parene som heseblesende klarer å skaffe seg en billett ut i verden.
Dette er ikke noe for de som ikke takler stress-TV.
Man rekker omtrent ikke puste i jakten på stadig nye ledetråder.
Men her ligger spenningen i konseptet.
Vi som sitter i sofaen, sitter i det minste godt og trygt, og kan heie på favoritter og le av deltagere som ikke takler tempoet like bra:
For eksempel de blonde dramaqueensene som fyker rundt i tightsene sine og roper «hurry, hurry, this is a race!» og allerede krangler, kjefter og griner.
BRA!
Midt oppe i dette er altså fotballspilleren Freddy dos Santos.
Alene foran kamera blir det litt unaturlig, og man kan jo spørre seg hvorfor valget falt akkurat på ham?
Men som kommentator underveis funker stemmen fint - og han har et bra samspill med deltagerne.
Etter endt første episode får jeg lyst til å slå til med terningkast seks!
Det er et driv og en spenning her som virkelig fanger TV-seeren.
Så langt har de lykkes med å skape en verdig norsk versjon av det berømte programmet.
Men arrrgh:
Når dette skal sendes på TV, blir hver episode avbrutt av nyhetene, sporten og været.
Altså over 40 minutters pause.
Det er så irriterende at jeg ikke kan få sagt det!
Eller jo: jeg trekker en prikk på terningen.
Det er beskjed så det holder til TV 2.
CAMILLA NORLI
| 1
|
110179
|
Det forførende forliset
Titanic seiler igjen over verdens filmlerreter med samme forførende pondus som for 14-15 år siden.
Regi:
James Cameron Med:
Leonardo DiCaprio, Kate Winslet, Billy Zane, Kathy Bates, Bill Paxton, Gloria Stuart Premiere:
13. april (førpremiere 11. april)
I anledning av at det er 100 år siden det usynkbare skipet dundret ned i Nordatlanteren, har James Cameron brukt tid og masse penger på å legge 3D-effekter på klassikeren fra 1997.
At mannen bak 3D-suksessen «Avatar» var fristet til å gjøre det, er forståelig.
En dramatisk historie av dette format kan være som skapt for en tredje dimensjon.
Likevel er bruken av effekten nennsomt tilstede, den forkludrer ikke fortellingens intimitet.
Enkelte ganger understreker den det storslagne, og noen ganger er den merkbart nedtonet.
Kanskje nettopp derfor er det man i dette gjensynet minnes på at «Titanic» er et særdeles effektivt melodrama; en tåreperse med shakespearske dimensjoner i vakkert samspill med en hjertevarm kjærlighetshistorie.
DiCaprio minner om en keitete ungfole, Winslet om en Jane Austen figur som vil klare seg selv i livet.
Sammen overbeviser de som frihetssøkende mennesker med energisk følelsesmessig sprengkraft, og man undres ikke over at nettopp de to fremdeles er blant Hollywoods hotteste.
De åpenbare sparkene til sosieteten, de ørsmå dissonansene mellom skipets eier og kaptein, den overdådige luksusen, kontrasten mellom øverste og nederste dekk imponerer fremdeles.
Cameron håndterer et personlig drama med actionscener av detaljert karakter.
Han bruker tiden til å la fortellingen duve fremover (over tre timer!) for å poengtere den enorme forvandlingen det majestetiske skipet, dets mannskap og passasjerer gjennomgår på veien mot forliset.
Selv om enkelscener er overtydelige, repeterende og endimensjonale, så formidler Cameron det totale kaos, og den dype redselen passasjerer om bord i et synkende skip står overfor.
Sånn sett blir det tragiske forliset - om ikke akkurat en filmatisk lystseilas - så i alle fall en emosjonell reise med flere dimensjoner, inkludert 3D.
| 1
|
110180
|
Rett dame på jobben
Filmens action-historie handler hele tide nom rett mann på rett plass.
I Steven Soderberghs actiondebut er Gina Carano så til de grader riktig mann!
Er du i tvil:
Gå inn på YouTube og søk opp navnet.
Der bevises hennes fysiske forutsetning, med en fryktinngytende MMA-merittliste.
Utgangspunktet for hele denne filmen var nettopp at Soderbergh så henne i aksjon i MMA-buret.
Han må utvilsomt også ha sett hennes filmpotensiale:
Stor, vakker, med rå naturlig fysisk kraft, sensuell utstråling og bevegelser som en puma.
Historien går som følger:
Careno er avhopper fra et «etterretningsfirma», hvis spesialiteter er såpass skitne at myndighetene bare leier dem inn når man må.
Og det må man, selvfølgelig.
Stadig vekk og mot klekkelig betaling.
Vår kvinne får imidlertid etter hvert betydelig tvil om det meste.
Hun kommer på sporet av uhumskheter og dobbeltspill hun ikke kan stå inne for.
Men å hoppe av, er ikke så enkelt¿
Steven Soderbergh er en alltid interessant, sløy og intelligent filmskaper.
Når han først satser på action for første gang, gjør han også dét med al den kompromissløse fandenivoldskhet, som han alltid har brukt.
Dessuten er han i den, etter hvert, heldige situasjonen at «alle» skuespillere åpenbart vil jobbe med ham.
Sjekk birollelisten; her er det mange som har ryddet plass på timeplanen!
Mye kan sies om denne filmen.
Først og fremst dette:
Det er en kvalitetsaction, med utsøkt actionhåndverk, snedig plott, teknisk komplett, hard nok, seriøs nok, morsom nok.
Og, altså, med et uvanlig funn av en skuespiller midt i det hele.
| 1
|
110181
|
Vinni slipper glasshjertet i asfalten - les låtanmeldelsen
(Made/Universal)
Her slipper Vinni glasshjertet sitt i asfalten fra tiende etasje.
«Halve meg» overgår det meste - trolig alt - av hva som noensinne er utgitt av helvetesberetninger i norsk populærmusikk.
Hør hele låten i bunnen av anmeldelsen.
Den personlige forjævligheten mellom linjene i Vinnis nye single er så smerteskrikende påtrengende at jeg umiddelbart lurer på om jeg ønsker å ta det til meg eller støte det fra meg i all sitt intimsfære-invaderende vesen.
For jeg, som mange andre, kjenner historien bak dette nær labile følelsesutbruddet.
Vinnis skilsmisse med kvinnen som er mor til hans sønn har vært kringkastet bredt i mediene.
Til hovedpersonens antatt enorme forvirring og fortvilelse skjer samlivsbruddet samtidig med at Vinni blir nasjonalmusikalsk folkeeie og multi-generasjonsvinner gjennom sin deltagelse i «Hver gang vi møtes».
Derfor er det ekstremt vågalt å utlevere seg på den måten Vinni gjør her.
Han vrenger ikke bare sjela si, han hakker den i småbiter etterpå.
Men jeg velger å ta til meg den hjerteskjærende teksten.
Kun på ett punkt sklir Vinni over fra det personlige til det private - når han snakker om eksen som griner når hun skriver separasjonspapirene.
Da har Vinni allerede sendt henne et sjalu stikk om at hun nå ligger i andres armer.
I sammenheng med resten av teksten til «Halve meg» blir dette utdraget så sterkt at det nærmest forlanger et tilsvar.
Likevel er det Vinni som tar all skyld for bruddet.
Hvis ikke, hadde en slik låt uansett blitt patetisk.
Men Vinni innrømmer å ha rotet det bort.
Han har vært for opptatt av fyll, dop og seg selv.
Bitterheten vender innover, ikke utover mot andre.
Dit er det Vinnis lengsel som forgjeves strekker seg.
Samtidig er det noe eminem'sk sårt og intenst over tonefølget.
Det preges av en urolig trommebeat - litt som en oppføkka hjerterytme - et dystert kor og et uendelig melankolsk keyboardtema - produsert av Tommy Tee som også har skrevet låten sammen med Vinni, Tittan Folkvord og Jonas Lie Theis.
«Halve meg er borte», jamrer Vinni om og om igjen, mens han vrir kniven rundt der hjertet hans en gang var.
Men han spytter denne linjen definitivt med hele seg til stede.
| 1
|
110182
|
a-Harket
Morten Harket (52) har satt seg fore å forlenge a-has karriere - alene.
ALBUM:
POP Morten Harket - «Out Of My Hands» (Universal)
Det var tydeligvis ikke Morten Harket som ønsket å legge ned a-ha i 2011.
«Out Of My Hands», det femte soloalbumet hans, tyder i alle fall på at vokalisten langt fra er lei av å slynge den vakre stemmen sin ut over åttitallistisk melankolsk synthpop.
Platen er et åpenbart forsøk på å videreforedle den gamle triokapitalen på egenhånd.
Ja, den høstlig billedskjønne a-haske sorgfølelsen ligger faktisk så tjukk over albumet at det føles feil at Waaktaar-Savoys komponistnavn ikke er å se på omslaget.
I stedet benytter Harket seg av svenske Joakim Berg (Kent) - en enda mer nedstemt type - og, med mindre heldige resultater, Peter Kvint, også han en arbeidshest fra broderlandet.
Sistnevntes bidrag er de mest anonyme på et album som spesielt i andre halvdel stamper en smule på leirføtter.
Overraskelser?
Harket lager motorbåttøffende synthpop av Espen Linds «Scared Of Heights» (og synger finere enn opphavsmannen i falsett, selvsagt).
«Listening», signert Pet Shop Boys-guttene, er ganske blek.
Er det en autotune på gullstrupen vi hører i «Just Believe It»?
Det er jo et aldri så lite problem at den sterkeste låten her er en engelskspråklig gjendiktning av en ti år gammel Kent-låt («Kärleken väntar»).
Men også a-ha albumene hadde det med å bli grå i lengden.
Som sanger og popstjerne har imidlertid Harket formen inne.
Sjekk hvordan han stiger opp fra havet som en bredskuldret Poseidon på omslaget.
Noen folk er bare født til å gjøre dette her.
BESTE LÅT:
«Burn Money Burn»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
110183
|
Test av VW Touran:Familie på boks
Skal du designe en praktisk fleksibil finnes det ikke mer egnet form enn å ta utgangspunkt i en boks.
Det er VW Touran et bevis på.
Det er egentlig ikke så rart at til tross for at det både har kommet penere like billige og større flerbruksbiler på markedet de siste årene, så er den aldrende VW Touran fremdeles bestselgeren i klassen.
VG kåret for et års tid tilbake Peugeot 5008 til et bedre kjøp.
Vi mener nå at totalt sett er Opel Zafira (som vi har testet bilen mot), et bedre kjøp, men VW Touran vil sikkert også etter dette fortsette å selge i bøtter og spann.
Den 4.40 meter korte bilen er med sin firkantede form både bredere i baksetet, like stor i bagasjerommet som fem seter og noe billigere i innkjøp.
Den leveres også med VWs eminente dobbeltklutsjkasse DSG (som for de fleste vil oppfattes som en automatgirkasse.
Det tilvalget har du faktisk ikke ennå på Opel Zafira sine dieselmotorer.
VG og NAFs testbil har den høyeste utstyrspakken Highline med DSG.
Testbilen fra Opel, omtrent med tilsvarende utstyr, er faktisk 6000 kroner dyrere med omtrent samme motoren uten automatgir.
Totalprisen er 413.400 kroner.
Den langt kortere bilen med sine store vindusflater er også en enklere bil å håndtere i bymiljø eller for den saks skyld i parkeringshus.
Ikke like fleksibel
Men like fleksibel som Opel Zafira er den ikke.
Her kan du ikke med en enkel spak på seteryggen gjøre tilgangen til tredje seterad fortryllende enkel.
Ei heller kan den matche alle de rom og oppbevaringsmuligheter som finnes i Zafira.
Her kan også det midterste setet i andre seterad vippes ned til et bord og baksetene i andre seterad kan beveges frem og tilbake.
Du sitter omtrent like trangt i den tredje seteraden som i konkurrenten.
Modellen holder seg, ifølge Autolease, best i bruktmarkedet med følgende ekstrautstyr/utstyrspakke: 7-seter, DSG, metallic lakk samt fabrikkmontert hengerfeste.
Verdifall i prosent blir det samme om du velger Highline hvor det meste er standard, eller om du velger Comfortline oppgradert med, Climatronic, adaptive Xenon, samt liten skinnpakke.
HER ER VÅRE VUDERINGER:
Førermiljø:
Lite støy, god sikt, bra seter, litt mindre forseggjort inni enn konkurrenten.
Føles litt eldre.
Kjøreegenskaper:
Best av disse på veien.
Svært god DSG kasse på testbilen.
Plass:
Litt bredere i baksete, stort bagasjerom.
Ikke på langt nær like fleksibel som konkurrenten og kortere
Miljø:
Blant de mest gjerrige i klassen.
Sikkerhet:
Toppscore i EuroNCAP
Å eie:
Holder seg ifølge det DNB-eide leasingselskapet Autoleease seg bedre i verdi enn gjennomsnittet i klassen.
Forvent å få igjen 65 prosent av nybilprisen etter tre år og 45.000 kjørte kilometer.
De årlige driftskostnadene ligger også en drøy tusenlapp under Zafira med 3400 kroner.
Pris: Grei pris.
Mye gode utstyrspakker å få til en bra pris
Design:
Ordinær og kjedelig utvendig.
Bedre inni men trekker på årene.
| 1
|
110184
|
Test av Opel Zafira Tourer:Superfleksibel
I Opels familiefrakter kan du velge mellom minst 30 oppbevaringsrom og en haug med setekonfigurasjoner.
Mer fleksibel flerbruksbil finnes ikke i dag.
VG og NAF har prøvekjørt en toliters, 110 hestekrefters dieselmotor.
Dette er en helt grei motor til syv seteren som faktisk er hele 26 centimeter lengre enn Volkswagen Touran.
Det gir en noe større svingradius i trange parkeringshus.
Samtidig er faktisk baksetemålene i Opel-nykommeren, et par centimeter smalere enn i den langt kortere Touranen.
Bagasjeromsplassen i Opel Zafira er heller ikke større med fem av de syv setene i bruk enn i folkebussen.
Det er fleksibiliteten som hovedargumentet til Zafira Tourer.
Her kan du vippe ned seks av de syv setene.
Det noe smalere midtsetet (30 centimeter mot sidesetenes 35 centimeter,) kan med noen bevegelser vippes opp til et smalt armlene.
De to gjenværende baksetestolene kan så skyves langt bakover og innover for å gi bedre plass mellom bakdøren og bena.
Les test av Volkswagen Touran her.
Sittekomforten er også svært god her, til et baksete å være.
De bakerste to setene kommer du også langt lettere til enn i Touranen.
Fra førerplass i Opels nykommer har du ok sikt rundt bilen, selv om den mer spennende designen stjeler noe mer enn i konkurrenten.
Både sidespeil og bakspeil er også i minste laget etter vår smak.
Forsetene i vår testbil var av typen komfort med ekstra god sidestøtte.
Dette er ekstrautstyr til 6000-7000 kroner som du bør vurdere å koste på deg.
De ordinære setene er nettopp det, ordinære.
Kjøremessig er Opel Zafira blitt en veldig bra bil.
Den henger fremdeles litt etter VW Touran men avstanden er ikke stor.
Rent forbruksmessig bruker ikke Opel Zafira Tourer med den 130 hestekrefters sterke miljøvarianten av denne motoren (kalt Ecoflex) noe mer enn den vi prøvde.
Fordelen med den større miljømotoren er at CO2 utslippet faller fra relativt høye 137 g/km (som den testede 110 hk vi kjørte slapp ut) til pene 119 g/km.
Dessuten er den sterkere motoren «bare» rundt 10.000 kroner dyrere.
Denne modellen kommer imidlertid ikke med panoramatak.
Ecoflexmodellen bør ha metallic lakk, hengerfeste, premium lyspakke og eventuelt parkeringssensor.
Dette er leasingselskapet Autolease sitt anbefalte utstyr for at bilen skal holde seg best mulig i verdi.
HER ER VÅRE VURDERINGER:
Førermiljø:
Litt rælete hardplastfølelse på den uttakbare midtkonsollen.
Støyer noe mer enn konkurrenten ved lave turtall, noe dårligere sikt, men høyere generell kvalitetsfølelse.
Virker mer moderne.
Kjøreegenskaper:
Ikke helt på høyden med Touran selv om lite skiller.
Større og vanskeligere å håndtere i trange miljø.
Mangler mulighet for automatgir på dieselvariantene.
Plass:
Litt smalere baksete men langt større som to seter med bedre benplass i andre seterad.
Svært fleksibel.
Mye lengre enn Touran.
Lettere med ski og andre lange gjenstander.
Miljø:
Ingen miljøvariant på innstegsmodell.
For høyt CO2 utslipp sammenlignet med konkurrentene, men en veldig bra Ecoflex med 130 hk diesel.
Sikkerhet:
Full pott i EuroNCAPs krasjtest.
Å eie:
Leasingselskapet Autolease forventer at bilen skal holde seg gjennomsnittlig bra i verdi (60-62 prosent av nybilpris etter tre år og 45.000 kjørte kilometer)
Det er dårligere enn konkurrenten VW Touran.
Årlige vedlikeholdskostnader er anslått til 4700 kroner, også det mer enn Touran.
Pris:
En startpris på 330 000 kroner er greit nok for denne bilen, men den er fremdeles noe dyrere enn konkurrenten.
Design:
Penere utvendig og innvendig enn konkurrenten.
Men lyntogassosiasjonen de lover i reklamen kom aldri.
| 1
|
110187
|
TV-anmeldelse «MAD MEN»:Solid fortsettelse
Etter halvannet år med venting får fansen fortsettelsen av sagaen om Don Draper.
Og når han nå vender tilbake, er det som en lykkelig mann.
Det kler ham ikke.
TV-PREMIERE, Søndag 8. april «MAD MEN», sesong 5: Amerikansk dramaserie i 13 deler VOX, søndager kl 22.10
Handlingen tilknyttet reklamebyrået Sterling Cooper Draper Pryce har nå hoppet et drøyt halvår frem, til mai 1966.
Det dukker opp nye problemstillinger som ansettelse av afro-amerikanere og, ja, egentlig mer av det samme:
Hvem skal ha makten i reklamebyrået, hvordan skal de kuppe de største kundene, og hvor frustrerende er det å være husfrue?
«Mad Men» er ikke kjent for å forhaste seg med handlingsutviklingen.
Ting tar tid.
Og det funker.
Det har blitt serien varemerke at den prioriterer stemning og patina framfor spennende plottvister.
Men den doble åpningsepisoden viser likevel at tiden ikke har stått stille.
Joan Harris (Christina Henricks) kjenner på stresset ved å ha en nyfødt baby som aldri sover, mens hun selv lengter tilbake til jobb.
Roger Sterling (John Slattery) smugtitter i Petes (Vincent Kartheiser) avtalebok for å forsøke å kuppe kundemøtene hans og Don Draper¿
Don Draper (Jon Hamm) er gift med Megan (Jessica Paré), som har rykket opp fra sekretærjobben og nå jobber sammen med Peggy (Elisabeth Moss).
Don er også i ferd med å fylle 40 år - i hvert fall en av identitetene hans har 40-årsdag, og unge Megan planlegger overraskelsesfest.
Vi skjønner at det relativt nystartede reklamebyrået fremdeles sliter økonomisk, og alle er på stadig jakt etter nye potensielle kunder.
Roger og Peter bruker ufine midler til å knive om makten i selskapet, mens Don ikke ser ut til å få med seg så mye annet enn sin nybakte kone.
Og det er denne versjonen av Don som ikke helt passer inn.
Han fremstår nærmest likegyldig til det som foregår rundt ham - og de gangene han gidder å stikke innom jobb, stiller han med et fårete, forelsket flir.
Det kler ham dårlig.
Men fanden heller, selv på en middelmådig dag er «Mad Men» noe av det deiligste å hvile øynene på på TV-skjermen.
Kanskje nettopp fordi de kan hvile.
Musikken er kilende nostalgileken og kostymene kan få selv anti-moteinteresserte til å sikle.
Blandingen av det interne reklamebyråuniverset og hvordan det speiler datidens samfunn er fremdeles fascinerende.
De små smakebitene vi får er akkurat nok til å gi oss lyst på mer, og gjensynet er gledelig nok til at vi fortrenger at det kommer til å ta hele sesongen før det skjer noe særlig.
Og heldigvis blir Don litt mørk og bekymret igjen i andre episode.
Anmeldelsen er basert på de to første episodene
INGVILL DYBFEST DAHL
| 1
|
110188
|
Daustekt pai
Lite morsomt forsøk på å lage ungdomssexkomedie med voksne.
Det er 12 år siden den første «American Pie»-filmen kom, en rimelig munter sak og ikke poengløs med ørlite friskere sex-takter enn vanlig for 1999.
Derfor er det i år klart for 13-års (jadda, jadda: humor, dette!) reunion for de fleste av de tidligere ungdomsskuespillerne, som senere hadde originalen som inngang til skuespilleryrket.
De fleste av oss som har vært med på slike gjenforeningspartyer, sanner gjerne minst en ting:
Mange av våre tidligere klassekamerater forandrer seg aldri.
Heldigvis.
Og: mange av våre klassekamerater forandrer seg aldri.
Dessverre.
Slik også her.
Originalfilmen (og oppfølgerne) dreide seg stort sett om å miste svenndom og møydom og deretter sikre seg en anstendigst mulig horisontal fellingsliste.
Verden er ikke så veldig annerledes denne gangen.
Og pinlighetene blir ikke mindre med årene, sånn sett.
Selv om man etter hvert er gift, har barn, ikke kan motstå internettporno og masturberer i en sokk i nøden.
Hovedproblemet med en film som denne, er at den på grunn av (eller: på tross av) sin tilsynelatende frivolitet, er avhengig av dobbeltmoral og snerpethet.
Det må være litt sjokkerende, skal det fungere.
Når nå våre fordums ungdommer vel har rundet 30 og kåtskapen synes like umulig å tøyle (i alle fall når fylla setter inn), blir det - om noe - aller mest patetisk.
Noe har skjedd på 12 år.
Heldigvis.
Gutta er fortsatt de største grisene - tilsynelatende.
Men bare tilsynelatende.
Og et par scener mellom Jason Biggs og hans «far», Eugene Levy, har dette lille anstrøket av litt sår ettertenksomhet, som kanskje kunne brakt en film som dette litt videre.
Avslutningsscenen denne gang går på at gutta avtaler gjensynsmøter hvert eneste år.
Det lyder som en trussel.
| 0
|
110190
|
Lettere alderstegnet
Det er fortsatt grå, kynisk og eksplosiv energi i TV-serieutgaven (2001) av Harald Zwarts svensk/norske gjennombruddsfilm fra 1998.
Men alderstegnene er merkbare.
Svensk krim i 4 episoder, TV2 mandag til skjærtorsdag kl. 23.55
Det er Peter Stormare som har hovedrollen som Sveriges svar på James Bond:
Superagenten Carl Hamilton, skapt i Jan Guillous frodige paranoide hjerne.
Allerede her kommer alderen inn:
Mikael Persbrandt kan akkurat nå sees på kino som den oppdaterte versjonen.
TV-seriens plott var høyaktuelt på 90-tallet:
Russiske atomvåpen på avveier.
Det er ikke fullt så aktuelt nå.
«Hamilton» er en handlingsaction.
Men det er også en teknoaction.
Og «leketøyene» selv den mest avanserte etterretningstjeneste disponerte i 1998, har elementer av tidlige «Super Mario» nå.
Dessuten:
Også TV-serien har allerede gått sine TV-runder tidligere.
Så noen ferskvare er det langt fra snakk om.
Litt ekstra norsk interesse kan man dog likevel notere:
Dette er vår egen Harald Zwarts gjennombrudd som film- og TV-regissør...
Jo da, det er rått, effektivt og på sitt vis hardbarket midnattsunderholdning.
Men, altså, lettere alderstegnet.
| 0
|
110192
|
Kriminell kvalitet
«WHITECHAPEL»
Den sitrende, gjennomproduserte, oppfinnsomme kvalitetskrimmen finner du i påskens innledende dager på NRK1.
TV:Anmeldelse:
BBC-produsert krim i 3 avsluttede dobbeltepisoder.
NRK1, mandag, tirsdag og onsdag kl. 21.30
«Whitechapel» heter serien, oppkalt etter en sliten bydel i London.
Stedet er seriens bakteppe, anlagt i sin tid utenfor de gamle bymurene, fattigfolks og grovhåndverkeres bydel, innvandrernes bydel, de skumle smugenes, den makabre voldens bydel (Whitechapel var Jack the Rippers arena på 1880-tallet).
Men også det tette sosiale nettverks bydel.
I sentrum for det hele:
Politisjefen Chandler og hans sidekick Miles.
Chandler er en forfinet intellektuell med undertrykte tvangsnevrotiske trekk, Miles en folkelig, tilsynelatende enklere, rett-fra-levera-fyr.
Sammen er de dynamisk dynamitt, både som etterforskere og som menneskelige vesener i en umenneskelig setting.
«Whitechapels» bumerke som krimserie er historie.
Chandler får nemlig ideen om at menneskenaturen forandrer seg lite.
Han ansetter derfor en slags historisk profiler; kanskje kan løsningen på dagens sak ligge i tidligere tiders saker?
Utgangspunktet er første sakskompleks er som følger:
Et gammeldags skredderi av det mest eksklusive slaget blir et rent slakteri:
Bedriftens fire skreddere blir alle drept, mens firmaets yngstedame er ute og handler lunsj.
Alle dører er låst fra innsiden.
Alle spor stopper blant de døde.
Yngstedamen kan ikke tilføre noe.
Eller kan hun?
Er det spøkelser på ferde?
Så finner mannen i arkivet kanskje en ledetråd:
I 1811, like rundt hjørnet for politistasjonen ...
Og så videre.
Velspilt, mystisk, passe antydende, ekstremt effektiv og godt fotografert, utsøkt småmorsom i ørsmå passasjer.
Jo takk, dette er kvalitetskrim!
| 1
|
110194
|
Spillanmeldelse:«Resident Evil: Operation Raccoon City»
(VG Nett)
I «Resident Evil: Operation Raccoon City» blir det sørgelig klart at vi har å gjøre med en melkeku som blør fra spenene.
Spillet tar oss tilbake til 1998 og det massive zombieutbruddet i Raccoon City.
I stedet for å følge heltene i S.T.A.R.S. står man nå på den andre siden som Umbrella Secret Service.
Dette kunne vært en fantastisk setting, men dessverre får vi egentlig aldri fortalt noen historie.
I stedet får vi presentert seks karakterer som er «slemme» helt uten mål og mening.
Det stikker aldri dypere enn at «man må gjøre ting for at ingen skal finne ut den grusomme sannheten om Umbrella».
«RE:ORC» har tatt steget bort fra snikende uro og knirkende dører.
Dette er et tredjepersons skytespill der man styrer en av et team på fire gjennom horder av levende døde og soldater med ambisjoner om å drepe deg.
«RE:ORC» har godkjente kontroller, men plages litt av en kronglete auto-cover og mangel på muligheten til å raskt dukke unna kuler og granater.
Den virkelige katastrofen er derimot den kunstige intelligensen som har tatt bolig i lagkameratene.
De går freidig på miner og kan stå tiltaksløse og se på mens du blir overfalt.
Det blir heller ikke et lystig gjensyn med Raccoon City.
Her er de generiske omgivelsene spekket med småfeil og nesten blottet for sjarme.
Det er gøy å se igjen gamle fiender fra Umbrellas laboratorier, men gleden blir kortvarig når spillet nesten kneler når det er for mange av dem på skjermen samtidig.
Mye blir bedre når man spiller hovedhistorien online med andre.
I tillegg er det også et utvalg av underholdende flerspillermoduser.
Dette kunne ha blitt spillets redningsplanke, men dessverre er også denne biten plaget av mangler og lange forsinkelser.
Det blir russisk rullett i håp om i det hele tatt få en spillbar opplevelse.
Mye av dette vil sikkert rettes opp i, men det er helt utilgivelig at en tittel som fordrer at du skal spille online ikke fungerer online ved utgivelse.
Som fan av «Resident Evil» har man måttet finne seg i mye rart.
Med slurvete utgivelser som dette virker det bare som et spørsmål om tid før serien har klart å støte fra seg sine trofaste tilhengere.
RESIDENT EVIL: OPERATION RACCOON CITY Platform:
PC, PS3 og Xbox 360 Genre:
Action Alder: 18 Utvikler:
Slant Six Games/Capcom Utgiver:
Capcom Mer info
| 0
|
110195
|
Kunstanmeldelse:Faldbakken som byråkrat
Matias Faldbakken har laget en feiende flott utstilling.
Men hvor stor del av æren er hans egen?
Matias Faldbakken:
«Portrait Portrait of a Generation Generation» OCA, Office for Contemporary Art Norway, Oslo, 29/3 - 23/6
Når du kommer inn i OCAs høyloftede galleri er det noe som skurrer.
Rundt omkring på gulvet står tre av Arnold Haukelands modernistiske og fargesterke skulpturer - på hodet.
Uansett hvilken retning de har er det flotte verk, men de kommer kanskje ikke helt til sin rett?
Like ved inngangen står Gustav Vigelands «Ung pike med hendene foran munnen» (1926-30) lent opp mot veggen, også den på hodet og sikret med kraftige, blå stropper.
Her er betegnelsen «står» riktig, men med Haukelands skulpturer er det riktigere å si at de henger.
Hans tre skulpturer er montert inn i visuelt krevende stålrammer som stjeler noe av oppmerksomheten.
Men så er det da også en Faldbakken-utstilling, ikke en Haukeland- og Vigeland-utstilling.
Gjennom disse grepene har Matias Faldbakken (1973) skapt nye kunstverk i dialog med to av sine forbilder.
Ved å snu skulpturene på hodet får publikum anledning til å se dem med nye øyne.
Det taper de ikke på, tvert imot, det er «stor kunst» uansett hvilken retning de er orientert etter.
Faldbakken er hverken ironisk eller respektløs.
I et intervju forklarer han at han ser på dem som «ikoniske skulpturer som har hatt betydning for min egen forestilling om norsk kunsthistorie.»
Det å forhandle med eierne er en vesentlig del av kunstverket, og de byråkratiske prosessene er «like viktige og sentrale for verket som presentasjonen av det.»
Det er flere aspekter ved utstillingen.
Skulpturenes sokler er fylt med vodka, noe som kan sees som en morsom og ironisk kommentar til det «drivstoffet» mange kunstnere har hentet kreativitet fra.
Det er viktigere at Faldbakkens eneste helt selvstendige verk er at han har jekket opp veggen ved inngangen slik at den er gått i stykker.
Det er en metafor for oppadgående energi, noe han har frarøvet de andre kunstverkene.
Det understreker (den legitime oppfatningen) at han setter sine egne ideer over de andres.
Det er jo ikke ukjent blant kunstnere.
Men det mest interessante er kanskje at Matias Faldbakken lager sine beste verk når han bruker andre gjenstander med sterk fascinasjonskraft, det være seg skulpturer eller et utbrent Mercedes-vrak.
Det store spørsmålet er om det er Faldbakkens rammeverk eller Haukeland og Vigelands skulpturer som er denne utstillingens store attraksjon?
| 1
|
110196
|
Rocket Juice And The Moon:Flinkispreget funk-onani
Det er lov å forvente litt magi når Damon Albarn (Blur, Gorillaz), Flea fra Red Hot Chili Peppers og Fela Kuti-trommis Tony Allen gjenger seg opp.
Men instrumentjukking avslører illusjonen.
Rocket Juice And The Moon «Rocket Juice And The Moon» (Honest Jon's) Albarn har jo så god peiling, tenker man.
Joda, trioens syngergi stråler når han synger i Bowie-aktig eufori i herlige «Poison».
Og akkompagnert av Fleas gjeveste Bootsy Collins-imitasjon og velskrudde blåsere sørger en gjestende Erykah Badu for høydepunktet «Hey, Shooter».
Dessverre overskygges den gode sexlukten av den pyskedeliske virvelen av instrumentaler.
En attenspors påminnelse om at de er flinkiser kunne lett vært halvert.
Finn saksen din, Damon Albarn - og syng mer.
BESTE LÅT:
«Hey, Shooter» SANDEEP SINGH
| 0
|
110200
|
M.Ward:
Musikk for skumrende tidsmaskin og transistorradio
Det er tre år siden Matthew Stephen Ward virkelig var seg selv.
M.
Ward «A Wasteland Companion» (Bella Union/Universal)
I mellomtiden har han rotet seg bort på ulikt vis i sideprosjekter, hvis virkelige prestasjon har vært å få den sindige portlenderen med på juleplate.
Nok om det.
38-åringens syvende soloalbum er nok et der man ofte må holde pusten for ikke å forstyrre, og bygger videre på ideen om å skape popmusikk for fordums radioapparater.
Man må være muggen og henge seg opp i at dette blir noe anonymt og konseptuelt, spesielt midtveis.
Derimot er det vel så viktig å fokusere på realitetene:
M. Ward sprudler, og han gjør det alene.
BESTE LÅT:
«The First Time I Ran Away» TOR MARTIN BØE
| 1
|
110201
|
Vagabond:Rotete hybrid
Vagabond er satt sammen av medlemmer fra noen av landets fremste danseorkestre og skal ha ros for sin vilje til å tre ut av de ofte så trange rammene som danseband opererer innenfor.
Vagabond «2» (Tylden & Co) Men da må de gjøre det mer helhjertet enn her.For Vagabond låter best når uttrykket tangerer et rent poputtrykk, spesielt i noen finfine ballader her.
Likevel glemmer de (dessverre) aldri sine dansebandrøtter - til og med et par malplasserte låter på engelsk har sneket seg med her, og samarbeidet med rapduoen Cir.
Cuz bør ikke gjentas.
Sjansene som tas fører ulykksalig nok til sprik, også tekstmessig.
De samme innvendingene hadde jeg til Anne Nørdstis siste plate.
Hun burde plante bootsen hundre prosent i Nashville neste gang, Vagabond bør bestrebe et rent popalbum.
BESTE LÅT:
«Alt du hadde på var en radio» STEIN ØSTBØ
| 0
|
110202
|
Dr. John:Festlegen
Dr. John (71) får noe oppkvikkende av legeassistent Dan Auerbach fra The Black Keys.
Slikt blir det dyp funk og psykedelisk rock av.
ALBUM: ROCK/FUNK Dr. John «Locked Down» (Nonesuch/Warner) Dr. John er New Orleans-musikk.
Like mye som Professor Longhair, Fats Domino, Huey «Piano» Smith, Allen Toussaint, The Meters, The Neville Brothers, Jelly Roll Morton og Louis Armstrong er det.
Han har sin naturlige plass i kabelselskapet HBOs TV-serie om byen, «Treme», der han spiller seg selv under sitt egentlige navn, Mac Rebennack.
Naturkatastrofen som rammet byen i kraft av Hurricane Katrina i 2005 har ytterligere forsterket den intense bypatrioten i ham.
I 2006 blåste han støvet av «psykedelisk heksedoktor»-personaen han ikledde seg da han solodebuterte (etter et langt liv som pianospillende sidemann) med det sagnomsust stemningsfulle voodoobrygget «Gris-Gris» i 1968:
Alternativkultur-alteregoet «Dr. John, The Night Tripper».
Nå har The Black Keys-gitaristen Dan Auerbach hjulpet ham å lage den mest salgbare platen hans siden «In The Right Place» (1973).
Det er blitt det kuleste rockalbumet du vil få høre i år.
«Locked Down» låner sumpdjupe vibrasjoner og en generelt psykedelisk aura fra «The Night Tripper»-platene, men kombinerer med afrobeataktige funkgrooves nesten like overveldende (om enn langt fra like lett på tå) som de på de Toussaint-produserte, Meters-akkompagnerte platene hans fra første halvdel av 1970-tallet.
Barytonsaksofonen brummer langt fremme i lydbildet, gospelkoret jamrer spøkelsesaktig fjernt, Auerbach spiller oljete gitar på et så framifrå vis at vi glatt tilgir ham fjorårets horete The Black Keys-utgivelse.
Dr.
Johns stemme er hundre prosent intakt (det hjelper å alltid ha hørtes ut som en lidderlig gammel mann), og han spiller orgel snarere enn piano.
Med det følger det at «Locked Down» har et mer mystisk, dunkelt preg enn den rullende funk-boogiewoogien han har konsentrert seg om i senere år.
Aldri mer så enn i messende «Eleggua».
Ikke funky nok
Spiritualized, Paul Weller og Primal Scream, med flere, forsøkte å yte Dr. John en lignende tjeneste på «Anutha Zone» i 1998.
Fint det også, men britene var ikke helt funky nok.
«Locked Down», derimot, er det motsatte av en typisk «ung musiker hjelper eldre musiker å fange fortidens magi»-plate, og motgift mot Rick Rubins patentsøkte dødspornografi-variant.
Musikken anstrenger seg ikke, den bare er.
Het, fuktig, sexy, uutgrunnelig, spill levende - og en triumf.
BESTE LÅT:
«Ice Age»
| 1
|
110203
|
Great Lake Swimmers:Bare gode låter, godt gjennomført
Muligens framfust å honorere denne kanadiske kvintetten for å mestre norske bands favorittsjanger; folkpop med et autentisk blikk for country og inderlighet.
Great Lake Swimmers:
«New Wild Everywhere» (Nettverk/Playground) Men:
I motsetning til de fleste andre har de låter som innbyrdes takler modulering av både tempo og empati, og som klinger storslått, uavhengig av sjanger.
Tidligere spilte de inn under broer, på fergeleier og andre vestlandsbygdklingende steder, men på deres femte har det kun vært benyttet tradisjonelle studiofasiliteter.
Lurt, for følgen er deres best fokuserte album, der solide låter, forandring og stemmeleie gjør dem til Torontos svar på The National.
BESTE LÅT:
«The Great Exhale» TOR MARTIN BØE
| 1
|
110205
|
Superhelten Snøhvit
Snøhvit har forlatt sitt lune rede som hushjelp for en flokk dverger.
Nå svinger hun sverdet som en moderne actionheltinne i en sorgløs, munter og rampete eventyrfilm med ironisk tilsnitt.
Dessuten har hun en stemor fra helvete - en vakker Julia Roberts med morderiske hensikter og ris bak det speilet hun stadig konsulterer hva angår det å være vakker.
Det tar litt tid før du vender deg til Linn Skåber som stemmen bak stemor-skikkelsen, men Skåber har akkurat den sarkastiske snerten som kler dette viltre eventyrkonseptet.
Dette er ikke for småunger, i alle fall ikke de aller minste.
Til det er både handling og ironisk snert i voldsomste laget.
Regissøren Singh har kokt i hop en Snøhvit-fortelling der de onde er ondere, og de snille også er handlekraftige.
Virkemidlene er hentet fra nåtidens action/eventyr-filmer.
Men Brødrene Grimms grunntone fra det opprinnelige eventyret ligger i bunn.
Dette er fargesprakende energi; praktfulle ekstravagante kostymer og en story som raskt beveger seg mellom lett humor, ironi og action.
Prinsen er en pen kasteball mellom sterke damer, og dvergene går i krigen for sin skjønne hushjelp.
Damene har altså rangen i denne filmen som balanserer mellom å være en lek med eventyrsjangeren, samtidig som den glimter til på eventyrets premisser.
For som i alle eventyr må det onde vike til slutt.
| 1
|
110209
|
Ramsalt skattkiste!
Hiv-o-hoi for en artig film!
Det britiske Ardman-studioet, med moderne klassikere som «Wallace og Grommit» og «Chicken run» på samvittigheten, har klart det igjen.
Fusjonen med Hollywood-giganten Sony har definitivt ikke ødelagt den sprelske gleden ved å fortelle, «Piratene!» er en ramsalt skattekiste som bobler av kreativt overskudd.
Som med Spielbergs Tintin er «Piratene» en hybrid av to bøker i en britisk serie om en outsider-gjeng med passe vellykkede pirater.
De herjer rundt mens Victoria er Dronning, og Pirat-kapteinen, sjefen på skuta, har ett eneste mål:
Å vinne «årets pirat»-kåringen, i filmen syrlig overdådig reality-parodi.
Den onde dronningen som serverer utrydningstruede dyrearter til seg og sine må bekjempes - og uten å røpe for mye kan jeg fortelle at kapteinens kjæreste følgesvenn, papegøyen Polly spiller en særs viktig rolle.
Med seg på laget får han etter hvert ingen ringere enn Charles Darwin, forrykende historieforfalskning følger.
Det er noe herlig frekt ved «Piratene!» jeg finner svært tiltalende, og som man må lete lenger etter i sammenlignbare amerikanske prosjekter.
Ikke bare har man funnet selvsagt plass til The Clash og The Pogues på lydsiden, her deformerer man dronningens ansikt og sparker rimelig vilt i de fleste retninger.
Filmselskapet har måttet klippe til en spøk om spedalske som skapte bruduljer etter at den første traileren ble lansert, det kan gi et lite hint om hva man tillater seg her.
Maritime entusiaster kan dessuten gi seg hen til gransking av detaljer på de mange sjørøverskipene!
Noen av festlighetene er garantert falt bort i den norske dubben, som likevel fungerer overraskende godt.
Ingen grunn til å ikke få med seg originalversjonen også, med britene Hugh Grant og Martin Freeman ved roret.
Årets kuleste påskeegg kommer sjøveien, og det er bare å mønstre på med en eneste gang!
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
110212
|
Intens Veum-finale
Varg Veum-serien avsluttes med maksimal intensitet, i sitt på alle måter rette element.
Det er Bergen, det er en gammel barnevernssak om forsømte ungers vanskjebne, det er en høyst menneskelig Varg; jo da, tematisk er «Kalde hjerter» en helt riktig avslutning av de til sammen 12 krimfilmene om Bergens mest berømte privatetterforsker.
Legg så til at hovedpersonen selv, Trond Espen Seim, etter fem år studier av film-Varg fra innsiden, kommer med sin tolkning, og at han har rimeligvis har fått plukket ut akkurat de skuespillerkollegene han ønsker i de støttende roller - da er forutsetningene til stede.
Absolutt alle «episodeskuespillerne» fyller glimrende, inkludert «amatøren» Ingrid Olava, som presset offer/aktør mellom djevelen og djuphavet.
Men sluttsummen blir bare virkelig god gjennom at regissøren viser ypperlig sans for fortellerøkonomi, passe dosering av virkemidlene og fin håndtering av menneskesinnet.
Ei prostituert jente forsvinner, hennes «vellykkede» søster ber Varg - som om kort tid skal bli far - om hjelp.
Deretter er helvete løs; plottet er «lite» lite nok, men begripelig nok, for en by av Bergens størrelse.
Og den menneskelige ondskap er like kald og forjævelig som over alt ellers - når den slipper til.
Fortellerøkonomien er nevnt:
Seim kutter skittpreiket - bortsett fra en fungerende sidehistorie om dyremishandling.
Ellers er han «litterært» sparsom:
Trykket ligger der det skal ligge: frykten, angsten, håpet, gleden, de skiftende mistankesporene; nødtøftig humor.
Varg og politimannen Hamre har etter hvert utviklet et slags mini «buddy-prosjekt» i det hele:
Gjensidig respekt, gjensidig avhengighet - og, gud forby å si det rett ut: en slags varme for hverandre.
Bare dét skaper et verdifullt element av trivsel i en ellers nokså ugrei virkelighet.
Sett med lupe, er heller ikke «Kalde hjerter» feilfri.
Polititeknisk er det tabber, en forbindelslinje er så åpenbar at selv Varg burde forstått tidligere.
Litt sånt.
Men det kommer nok av at regissør Seim har valg fokus fremfor forutsetninger.
«Varg Veum» er et verdig punktum for en filmserie av riktignok meget varierende kvalitet, men som i det store og hele har vært vellykket og viktig.
| 1
|
110214
|
Rammatørrevy
«Nakensjokk» til tross:
Morten Ramm er flinkere til å ringe inn tjenester fra kjendisvenner enn å sette opp et velfungerende sceneshow.
Show: «Kan Morten Ramm fylle Oslo Spektrum?»
Oslo Spektrum Publikum:
Ca. 4000 (ekstraforestilling), ca. 6000 (kveldsforestilling, utsolgt)
Ramms inntreden i Spektrum skjer som mange vil vite etter et veddemål med Thomas Giertsen.
Sistnevnte lovte å stille opp i en reklame for «analkløesalve» dersom Ramm klarte å fylle hovedstadens «storstue».
Det klarte Ramm - halvannen gang.
Men alene var han ikke.
Noe av det snodige ved forestillingen var snarere hvor lite Morten Ramm vi faktisk fikk.
Selv om vi i og for seg fikk se absolutt alt av ham.
Thomas «typen til Jenny Skavlan» Gullestad var med hele veien, som en ekstra-«DJ Dan» bakerst på scenen.
Harald Eia var oppvarmer.
Jaa9, OnklP og Joddski rappet med Ramms «Tommy P»-figur, og reduserte ham til gjest i sitt eget show.
De rødkledde Datarock-hordene tok over det store «ompapa ea»-klimakset.
Var du på showet i Spektrum?
Si din mening og kast terning i protokollen!
Innimellom traff vi Håvard Lilleheie (med en strålende, uvitende gjest), Anne Marie Ottersen, Martin Beyer Olsen (som sto for kveldens morsomste «stand up»-innslag), den tidligere fotballspilleren Claus Lundekvam, Didrik Solli-Tangen og Elisabeth «Bettan» Andreassen.
Sistnevnte ble firt ned fra taket, tilsynelatende apropos ingenting.
Dessuten:
Einar Lunde, Linni Meister og Arne Treholt i en poengløs James Bond-parodi, avspilt på storskjermene.
Det alle vil huske, er da Ramm, Else Kåss Furuseth, Jon Brungot og en tredje mannsperson jeg ikke dro kjensel på (Ramm unnlot å introdusere gjestene sine), gjennomførte et slapstickshow med «meksikansk tema» cirka halvveis - fullstendig nakne.
Ramm fikk vist frem sitt respektable utstyr, Kåss Furuseth rullet på en pilatesball, Brungot snublet og havnet med trynet i skrittet til alle de andre.
Modig.
Men «Borat» var der for seks år siden.
Innfallsmetoden er vel og bra, og som «stunt» betraktet hadde «Kan Morten Ramm fylle Oslo Spektrum?» om ikke annet en artig forhistorie.
Som underholdning var det mest for dem som synes at det å se «folk fra TV» i levende live er gøy i seg selv, og som er villige til å betale 550 kroner for fornøyelsen.
Som forestilling skrek det etter en instruktør med kjennskap til den mest elementære showbiz-ABC'en.
Den skrek også etter mer av hovedpersonen:
Morten Ramm.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
110215
|
Lørdagskveldens comeback
TV 2 er i ferd med å ta lørdagskvelden tilbake
TV-premiere:
Kvelden er din.
TV2 lørdager kl. 20.00.
Kanalen mener tydeligvis alvor med «Kvelden er din», nyvinningen med godbamsene Klaus Sonstad og Truls Svendsen.
Det slås på stortrommen, og denne anmelder ble hensatt til de glade 80-årene da folk faktisk samlet seg rundt det som ble vist dem på lørdagskvelden.
Ja, man får simpelthen litt «Lørdan»-vibber av dette programmet, og det er et kompliment selv i 2012!
Storband, ablegøyer - og bitte litt hjerte/smerte:
Kvelden er din er mer eller mindre perfekt porsjonert kos, ja «for hele familien».
Svendsen og Sonstad har etterlyst vanlige folk som fortjener å få drømmer oppfylt, nominert av venner og familie.
De kler seg ut og stunter skjult kameraseanser for å lure de heldige: 70-års jubilanten Arild Jensen fra Holmestrand blir utsatt for d'herrer utspjåket som kommunearbeidere med oppdrag om å grave opp hagen fordi kloakken er tett.
Programlederne spiller overbevisende nok, akkurat lenge nok til at det blir festlig.
Hva synes du om «Kvelden er din»?
Si din mening i protokollen!
La gå at listen ikke er lagt superhøyt for drømmene som oppfylles, Arilds, om å få synge med Lill-Babs, er kveldens mest spektakulære.
Og «tilfeldigvis» har to av kveldens andre deltagere de TV2-skapte stjernene Morten Ramm og Atle Pettersen som sine største idoler.
Men pytt, det så stort nok ut for lille Peter fra Førde å få en drømmedag med komiker Ramm - og historien om hvorfor gutten fortjente det ble presentert uten å fri altfor myee til seernes lommetørklær.
Jeg var spent på om de to programlederne var for like i stilen.
Men herrene spiller hverandre gode.
Dialogen dem imellom er knallbra skrevet, og avleveres med god komisk timing, Svendsen lite grann «gærnere» enn Sonstad.
Selvironi går hjem hos det norske folk.
Herrene har bøttevis, samtidig som de unngår å stå i veien for hedersgjestene.
«Kvelden er din» er inkluderende, uhøytidelig lørdagsunderholdning levert med høytidelighet og respekt både foran og bak kameraet.
Tacopizzaen kan herved serveres!
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
110217
|
Film:Helt på kanten
En mann (Sam Worthington) står på vindusposten i 21. etasje på et hotell i New York og truer med å hoppe.
Gruppen tilskuere på gatene under vokser stadig og tilropene blir høyere.
Når politipsykologen (Elizabeth Banks) ankommer avdekkes mannens overraskende identitet, og gradvis nøstes det opp et større nett av forræderi, forbrytelser og korrupsjon.
Men vil svaret komme i tide?
Worthington leverer varene i actionscenene, men er ikke mannen for følelsesmessige nyanser ute på den smale vindusposten - der vi befinner oss store deler av filmen.
I tillegg bryter hans australske aksent gjennom akkurat ofte nok til å virke distraherende.
Spenningen baserer seg i stor grad på en parallellhistorie med Jamie Bell og Genesis Rodriguez, i god «Mission: Impossible»-stil.
Og at man skal ha med såkalt «øye-godis» i spenningsfilmer er helt greit, men det er litt vanskelig å kjøpe at anbefalt innbruddsantrekk når konsentrasjon er avgjørende, er rosa undertøy og kløft som kan få Victoria Secrets-catwalken til å virke prektig.
Svimlende kameraføring i høyden og partiene med action redder «Man on a Ledge» fra å falle helt til bakken.
Men logiske brister forstyrrer flyten, og tidvis vipper «Man on a ledge» over i ren parodi.
Det er tilløp til en god sjangerfilm her, men det er en balanseøvelse som til slutt tipper feil vei.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 0
|
110218
|
Film:Kynisk dødsspill
Et ekstraordinært litterært fenomen er blitt en ganske ordinær film.
«The Hunger Games» er bestselger-bøker signert Suzanne Collins, med fanskare som «Twilight»-fenomenet i starten.
Selvfølgelig må det bli film av slikt!
Plottet er utfordringen, særlig i en ungdomsfilm.
Det er nemlig makabert:
I et fremtidens land, Panem, er all makt og all rikdom og all overdådig luksus samlet i metropolen Capitol, som med jernhånd styrer og utnytter 12 omkringliggende «distrikter», der folk lever som slaver.
Capitols forlystelsesbehov nærmer seg den mest dekadente romertid med sine gladiatorkamper:
Hvert distrikt må hvert år sende to ungdommer mellom 12 og 18 til «The Hunger Games», et direktesendt realityshow, der de 24 deltakerne må drepe hverandre inntil én eneste overlever seirer.
Makabert.
Men også interessant, med historiens muligheter til å belyse en rekke aktuelle utviklingstendenser, både sosialt, i samfunnet og i media.
Men dette er altså avansert barne- og ungdomsfilm.
Aldersgrensen er 11, selv om medietilsynet i en merknad anfører at 13 bør være mer passelig.
Likevel må grusomhetene kamufleres og pakkes in og forklares.
Teknisk sett er det hele virkelig glimrende gjennomført.
Moralsk blir det mer og mer tvilsomt, fordi hele filmen etter hvert blir en kynisk studie i hvordan man berger en heltinne gjennom en råtten historie uten å sverte helgenimaget hennes:
Det er de onde som dør ført og grusomst, de vakre og små avlider stille.
Og vår heltinne dreper bare i selvforsvar eller av medlidenhet.
Noen doser sentimentalitet er en dæsj kjærlighet hører med. men hjelper lite.
Så filmen, i all sin tekniske flinkhet, utvikler seg fra noe interessant til noe nokså - faktisk - kjedelig.
Bokfansen vil selvfølgelig måtte få dette med seg.
Filmelskere kan, om de ønsker det, registrere et fenomen.
| 0
|
110219
|
Film:Blodrød og bra
Grusomme skolemassakrer har blitt gjenstand for filmatiseringer flere ganger de siste årene, men britiske Lynne Ramsays tilnærmingsmåte er unik.
I «Vi må snakke om Kevin» ser vi det hele fra en mors perspektiv.
Det gjør uhyggelig vondt, og det er vanskelig å ikke tenke på en nært forestående rettssak her til lands når man ser filmen.
Selve massakren er imidlertid langt fra noe hovedpoeng
- Lenge er vi nært på en kvinne vi aner har noe grufullt i bagasjen, hun bærer på en altoppslukende skyldfølelse.
Vi vet ennå ikke hva det er, men olme, truende bilder med fargen rød som gjennomgående markør bygger filmen langsomt opp til tragedie.
Ramsey maler rimelig høylytt, grimt fascinerende bilder.
Hele tiden hopper vi mellom nåtid og datid, vi ser alt fra perspektivet til moren som strever med å elske sin sønn.
Mor og sønn er i krig med hverandre fra tidlig av.
Et tabubelagt emne, men vit at gutten er den mest ondskapsfulle jævelunge festet på film siden Damien fra «The Omen».
Eller er det kun de ekle minnene vi får ta del i?
Har barnet allerede tidlig oppdaget at hjertet ikke er med i den mekaniske oppdragelsen?
Moren er langt fra noen pålitelig forteller, fasiten - om den i det hele tatt finnes - er det kanskje seeren som må finne fram til på egenhånd.
Noen av puslespillbitene faller ikke helt på plass - et voldsomt oppstyr utenfor en rettssal forblir uforklart, og man kan spørre seg hvorfor den skyldtunge kvinnen som virker forhatt av hele byen blir værende.
Likevel,
«Vi må snakke om Kevin» har blitt et høyst unikt familieportrett, en vond filmmeditasjon over ondskap man ikke glemmer så lett.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
110223
|
Konsertanmeldelse Springsteen:Erobreren
ATLANTA(VG)
To prosent tårer, to prosent politikk.
96 prosent fest.
Bruce Springsteen (62) anno 2012, på vei mot Norge.
Verdenspremiere:
Bruce Springsteen & The E Street Band Sted:
Philips Arena, Atlanta Publikum:
Ca 18 000 Aktuell plate:
Wrecking Ball.
Tre konserter i Norge i juli.
Han har alltid vært familiefaren, selve gudfaren som holder New Jersey-gjengen i The E Street Band samlet.
Det har han gjort i flere tiår før Sopranos ble skapt.
Men aldri har jeg sett Bruce Springsteen fylle en arena med så mye kjærlighet og så få fakter som under verdenspremieren på «The Wrecking Ball»-turnèen i Atlanta søndag kveld.
Sammen med familien legger han ut på en to og en halv time heidundrande rock'n roll-fest fylt med ablegøyer, allsang-halloi og øredøvende lydnivå i front av et band som teller seksten mann og kvinner foruten han selv.
Innledningsvis er denne blandingen av The E Street Band og Seeger Session-kompet uutholdelig lite samspilte, men det kommer garantert til å sitte når de nærmer seg Norge i juli.
Politikken taler for seg selv i kveldens mange nye låter, og tross alt det den uoppslitelige fest- og rock'n soul-predikanten Bruce Springsteen skaper av ellevill entusiasme, er det de små innsmettene av alvor som blir sittende.
Stikkordet er Clarence Clemons, Springsteens sjelevenn, bandkompis og bestebuddy gjennom over førti år.
«Big Man» døde i fjor sommer, 69 år gammel.
Spenningen var stor rundt hvordan Springsteen ville hedre Clemons når hans faste saksofonist ikke lenger sto på Springsteens høyre side.
Vi fikk mer enn vi trodde var mulig.
- Clarence slutter ikke i The E Street Band når han dør.
Han slutter når vi dør, sa Bruce Springsteen i bestevennens begravelse i Florida sist juni og sang deretter «10th Avenue Freeze Out» akustisk - historien om hvordan The E Street Band startet gjennom øynene til Scooter (Bruce selv) og Big Man.
For alt blir i familien.
Søndag var det nevøen Jake Clemons som hadde tatt onkels rolle.
Allerede i tredje låt, «Badlands», imponerte han bak saksofonen.
Deretter brakte han arven videre fra nesten alle signaturlåtene til onkel Clarence, som «The Promised Land», «Thunder Road», «Born To Run» og «Land Of Hope And Dreams» - sistnevnte den eneste låten vi hører Clarence selv på fra Springsteens ferske album, «Wrecking Ball».
Etter hvert i turnèen er jeg sikker på at Jake Clemons også drister seg ut på «Jungleland», så sentral var han under verdenspremieren i Atlanta.
Og veldig mye mer i fokus enn den andre av Bruce Springsteens eldste bestevenner, Steven «Giovanni Henriksen» van Zandt fra Lilyhammer, New Jersey.
Sjelden har Little Steven holdt seg så markant i bakgrunnen som søndag kveld.
- The E Street Band har et kall, og det forblir det samme! poengterer Bruce Springsteen idet han setter tonen for kveldens sterkeste låt, «My CIty Of Ruins».
Skrevet til sitt kjære, men en gang så dommedagsdømte Asbury Park.
Denne kvelden er Clarence Clemons symbolet.
Etter å ha presentert familien - bandet - gjentar Springsteen spørsmålet mot publikum:
«Er det noen vi savner?»
Responsen er enorm.
Deretter fylles Springsteens øyne av tårer når han synger låtens meningstunge sistevers.
Det er ikke bare rørende, det er direkte berørende i tillegg.
Hyllesten til Big Man er kortvarig, men likevel svært intens.
Utover det viser Springsteen seg å være den samme bajasen i lekegrinda som han alltid har vært - muskuløs, ustoppelig publikumsfriende og med et overskudd av en annen verden.
Midtveis løper han ut blant publikum og crowdsurfer på hendene deres tilbake til scenen, og selvfølgelig dras en ungjente opp for dans på scenen under «Dancing In The Dark».
På mange måter burde en Bruce Springsteen-konsert bli tilgjengelig på blå resept, dersom det er god medisin å se folk grine av glede i nærmere tre timer.
Og det er det jo.
Rundt 80 000 nordmenn kan altså rense strupen og belage seg på en real dansefest med masse allsang i sommer.
Bruce Springsteen kommer til å erobre alle nok en gang.
Kanskje har han da tonet ned hyllesten til sin avdøde venn Clarence Clemons, men i Atlanta søndag var den bare så gripende sterkt til stede.
For hva gjør han ikke når han avslutter hele showet med nettopp «10th Avenue Freeze Out», selve basisen for hele storfamilien, The E Street Band?
Idet tekstlinja «and the Big Man joined the band» lyder, løfter Springsteen mikrofonen mot himmelen og lar publikum - med nevene knyttet samme vei - brøle uavbrutt i et helt minutt.
Det er i sannhet makt i de knyttede never også, iallfall de med en usynlig rose av kjærlighet mellom fingrene.
Dette spilte han:
We Take Care Of Our Own Wrecking Ball Badlands Death To My Hometown My City Of Ruins The E Street Shuffle Jack Of All Trades Seeds Easy Money Waitin' On A Sunny Day The Promised Land Soul-medley med blant annet «The Way You Do The Things You Do» (The Temptations) Shackled And Drawn Lonesome Day The Rising We Are Alive Thunder Road Rocky Road Land Of Hope And Dreams Born To Run Dancing In The Dark American Land 10th Avenue Freeze Out
| 1
|
110224
|
The Shins:«Port Morrow»
(Columbia/Sony)
Selve definisjonen på musikalsk myk varme, Natalie Portmans signaturband i 2004-indiefeelgooden «Garden State».
Men et eller annet sted i veikrysset mellom filmsjekketrikset «You gotta hear this one song.
It'll change your life, I swear» og årets utgivelse har noe skjedd.
Den gjenbrukte instrumenteringen og falsettrefrengene er ikke plagsom, men virker konstruert, kopiert og tilgjort.
På sitt fjerde album som The Shins har bandleder James Mercer kvittet seg med noe vesentlig av seg selv.
Om han har solgt, byttet eller mistet, skal være usagt, men det er åpenbart at kvintetten heretter må kategoriseres som uten, vel, sjel.
BESTE LÅT:
«It's Only Life»
TOR MARTIN BØE
| 0
|
110227
|
«The South»:«The South»
(Universal Music)
Fønvind-rock fra Trondheim.
Essensen hos The South ligger - som bandnavnet tilsier - i de amerikanske sørstatene, og da fra tiden hvor sørstatsrocken vokste seg stor, sterk og stolt - syttitallet.
Men heldigvis ligger The South nærmere Little Feats rytmiske lekenhet enn Allman Brothers Bands mer brautende boogietakter.
Og produsent Bent Sæther har gitt dem et detaljert og varmt organisk lydbilde som gjør det nesten obligatorisk å anbefale The South på vinyl.
Samtidig har flere spor en nydelig touch av country-soul som gjør The South til en mangslungen, om enn ikke original opplevelse.
Men frontmann Alexander Pettersens duett med kjæresten Ida Jenshus, «Walk In Your Shadow», er en perle.
Som størsteparten av albumet også er.
BESTE LÅT:
«Walk In Your Shadow».
| 1
|
110228
|
Esperanza Spalding:«Radio Music Society»
(Concord Jazz/Universal)
Funky og dristig.
Ja, Esperanza Spalding er bassisten med det store håret, Obama-favoritten som stakk av med Grammy for årets artist foran øynene på Justin Bieber.
Men hun er også en av de mest spennende stemmene i amerikansk jazz for tiden.
«Radio Music Society» er en leken og funky oppfølger til den mer innadvendte «Chamber Music Society».
Med stor dristighet og dyp musikalitet gir hun seg i kast med afrikansk-amerikansk musikktradisjon i all sin bredde.
Mange av låtene har et engasjert sosialt budskap, i beste soultradisjon.
Musikken er melodisk og dansbar, samtidig som den utfolder lag på lag med deilige detaljer, intrikate linjer og subtile bidrag fra musikere som Joe Lovano og Jack De Johnette.
BESTE LÅT:
«Black Gold»
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
110229
|
Impossible: «Close Relations»
(Impossible/Phonofile)
Nydelige umuligheter.
Det er en ny Lillo-Stenberg i byen.
Og han kaster glans over familienavnet.
Å være i nær familie med musikalske storheter er krevende når du velger samme yrkesvei.
Slik heter det seg i klisjeen.
I Norge har vi imidlertid gode erfaringer på området.
Anja Garbarek trengte bare to album på å riste av seg opphavsspøkelset.
Lars Vaular slapp å være Sondre Lerches fetter særlig lenge.
Og det virker som om Lillebjørn Nilsen må forberede seg på å bli omtalt som Siris pappa en gang i overskuelig fremtid.
Joseph Lillo-Stenberg får det kanskje enda lettere fordi han bare er en skarve nevø av deLillos-sjef Lars.
Navnet er likevel så ruvende i vår kulturhistorie at Joseph vil bli sammenlignet med sin onkel - og jeg kan godt innrømme at det var etternavnet som fikk meg til å sprette plastikken på det vakre og korrekt stemningssettende coveret.
Men flaks for ham da, og for oss, at den nye Lillo-Stenberg ikke bare ligger langt unna den gamle musikalsk
- Joseph og bandet hans har laget en debutplate så flott at de forhåpentlig bare vil bli sammenlignet med seg selv fremover.
Dog ikke før vi har båssatt dem først.
«Close Relations» (tøyser de?) er en plate med gjenklang av mye annen referansetung norsk rock.
Motorpsycho på sitt mest akustisk sjarmerende.
Turns på sitt mest melodisterke.
Thomas Dybdahl på sitt mest utadvendte.
Likevel oppleves Impossible som en kvartett med en selvstendig visjon, hjulpet av Lillo-Stenbergs vokal, med den hulkende intensiteten etablert på tidlig åttitall av folk som Ian McCulloch, Mark Hollis og Billy MacKenzie.
Merk:
Dette er ikke enda en plate utelukkende basert på postpunkideer, selv om det dramatiske uttrykket ofte leder tankene dit hen.
Eksempelvis er høydepunktet «Mary Jane» en forrykende vestkystrocker og en musikalsk kjærlighetserklæring Øystein Greni ville ofret et bra skateboard for.
Enkelte lydteksturer hinter om abstrakt tenkende kunstpoporkestre som Talk Talk og Wilco, ikke minst de praktfullt skimrende elgitarene.
Men låtene er håndfaste og konkrete, såre og refrengsterke alle ni, og utgjør den beste norske debutplaten siden Montées tre år gamle «Isle Of Now».
BESTE LÅT:
«Mary Jane»
| 1
|
110230
|
Susanna:«Wild Dog»
(Rune Grammofon/Grappa)
Enklere tilgjengelig.
Men ikke enkel.
Susanna Wallumrød har tidvis vært så duvende inderlig at det har grenset til det strevsomt parodiske.
Spesielt i enkelte tolkninger av andres låter.
På hennes andre album med bare egne komposisjoner skynder hun seg derimot over til såkalt kammerpop.
Det betyr at hun ikke bare blir mer - i mangel av et mer presist adjektiv - fengende, hun blir også enklere tilgjengelig.
Nå må ikke dét tolkes som at albumet er enkelt.
Men når sjangergrensene mellom jazz og pop viskes ut ved hjelp av gjester fra Arcade Fire og Bonnie «Prince» Billys band, fremstiller 32-åringen mer enn fornemmelser av noe som fortjener bredere tilhørerskare.
BESTE LÅT:
«Freeze»
| 1
|
110231
|
Lee Ranaldo:«Between The Times And The Tides»
(Matador/Playground)
Sonisk gamling solo.
Trivelige Lee Ranaldo har alltid vært et Harrisonsk steg bak Thurston Moore i Sonic Youth.
Når han nå solodebuterer som singer/songwriter høres han mest ut som sin egen «Murray St.»-låt «Karen Revisited» (i alle fall de tre første minuttene).
Altså lettstøyende folkrock der 56-åringen kompenserer for en ikke akkurat bærende stemme med effektiv vokaldobling.
Ikke la deg forvirre av håpløse låttitler som «Off the Wall», «Waiting On A Dream» og «Tomorrow Never Comes», dette er, uten å trekke parallellen for langt, like interessant som om da norske Chocolate Overdose kollapset og gitaristen gikk solo.
Nå kaller han seg Magnet.
BESTE LÅT:
«Fire Island (Phases)»
| 1
|
110232
|
Grimes:«Visions»
(4AD/Playground)
Skjønnheten og produksjonsutstyret.
Claire «Grimes» Boucher er hverken allergisk mot ideer eller erkjennelsen av at den beste musikken har hjerneklebrige popmelodier.
23-åringens noe sjangerfluktige popelektronika minner om de musikalske symbiosene Madonna strekker seg mot, men aldri vil få til.
Esoterisk samtidsmusikalsk skrudd, men marinert med et aggressivt tilgjengelig popgen, der iskalde samplepastisjer på Prince-rytmer og varme doowop-rim med Mikke Mus-stemme er like naturlig.
Først og fremst er hennes første utgivelse på stort selskap et svar på det tidløse spørsmålet:
Kan man være skummel, søtlig sjarmerende og intelligent samtidig?
Svaret er ja.
BESTE LÅT:
«Oblivion»
| 1
|
110233
|
Film:Stereotyp spenningsfilm
Peter Flinths erfaring som spenningsregissør merkes i en film der driv, spenning og tempo er av effektivt merke.
Det som trekker ned er overdreven klisjébruk, en noe søkt intrige og en ullen finale.
Malin Crépin skal spille forfatter Liza Marklunds pågående krimjournalist Annika i flere filmer.
Crépin har et godt grep om rollen, og kan neppe klandres for at en del av persongalleriet rundt henne forblir mindre troverdige stereotyper.
Utgangspunktet er et mord begått under selve Nobelprisfesten Stockholm.
Krimjournalist Annika får status som vitne, noe som gjør at hun selv ikke får befatte seg med saken i sin egen avis.
Irritert må hun bevitne kollegaenes (særlig de mannlige) glupske appetitt på konspirasjoner og potensielle terrorister.
Selv blir hun parkert i avisens underholdningsavdeling, der hun likevel får utnyttet sin evne til å spa fram ting som helst ikke skulle sett dagens lys.
Parallelt sliter hun på hjemmebane med en sønn som mobbes av en ufordragelig unge i barnehagen, og en mann som heller tar parti for mobberens mamma, enn for sin egen sønn.
Denne biten av intrigen er tonet en del ned i forhold til Marklunds roman.
Og DET er like greit.
Den gradvise oppbyggingen av intrigen fungerer langt på vei.
Handling og avsløringer skaper effektiv spenning.
Men skildringene av pressemiljø og politi oser av klisjebruk hva replikker angår.
Og når det topper seg mot slutten, er det flere små detaljer som virker påfallende usannsynlige.
Fortsettelse følger i form av flere filmer - med den effektive journalist Annika som spydspiss.
BORGHILD MAALAND
| 0
|
110234
|
Film:Murrende utbrudd
«Ildfjell» er en lavmælt, vondfin film om en gretten gammel gubbe og hans oppvåkning på overtid.
Hannes pensjonerer seg fra jobben som gretten vaktmester ved en skole i Reykjavik, og går over til å bli en gretten pensjonist.
De voksne barna forstår ikke hvordan moren finner seg i Hannes sure miner, og Hannes forstår hverken dem eller barnebarna.
Hans tilsynelatende eneste glede er å ta den gamle, skrøpelige båten ut på havet for å fiske.
Men når båten bryter sammen og Hannes blir tvunget til å inspisere skadene, begynner han også å se sine egne feil.
Han rekker knapt å ta seg sammen før kona Anna faller sammen i et massivt slag.
Og Hannes, som så vidt klarer å varme ferdiglaget mat, bestemmer seg for å pleie henne selv - til barnas fortvilelse.
I kaldkornete bilder formidler Rúnarsson en gryende varme i kjærlighetshistorien mellom Hannes og Anna.
Ekteparet har aldri flyttet tilbake etter at de flyktet fra Vestmannaøyene i 1973, under vulkanutbruddet som dannet fjellet tittelen refererer til.
Det blir tegnet et tydelig bilde av en mann som også har latt seg forsteine, men som har noe varmt boblende under overflaten.
Og ut fra den nedbrutte asken av en mann, reiser det seg sakte men sikkert en omsorgsfull Hannes som i rekonstruksjonen av båten og seg selv også begynner å ta rollen som bestefar på alvor.
Filmen tar seg tid til å dvele ved detaljene i det hverdagslige, og det er deilig å se en annen versjon enn Hollywoods av en gretten gammel gubbe.
At forvandlingen blir så opplagt forutsibar trekker ned, men den vare stemningen og det finstemte skuespillet gjør «Ildfjell» til en smakfull filmopplevelse som vipper ned på femmeren.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 1
|
110236
|
Film:Actionkrampe
«Contraband» er en forsåvidt effektiv og hardtslående action.
Men den vil litt for mye, har for mange låse tråder og svekkes av utrivelige elementer.
Helten, her, er Mark Wahlberg.
Det lover som regel godt; Wahlberg er en seriøs handlingens mann med både psyke og fysikk til sentralrollen i filmer som dette.
Skjønt «helt»:
Han er en tidligere mestersmugler fra New Orleans, som nå har trukket seg tilbake for å leve lovlydig med kone og to barn.
En svoger fra helvete ødelegger alt:
En smugletur går galt, og Wahlberg m familie «skylder».
Massevis av penger, selvfølgelig.
Men også, om nødvendig, med sine liv.
Slik er skrukenes nådeløse lov.
Og Wahlberg må ut på en siste smugeletur.
For å gjøre opp...
Som man forstår:
Opplegget er brukt hundre ganger før.
Faktisk også direkte:
Denne filmen er en remake av en islandsk action fra 2008, «Reykjavik - Rotterdam», der regissør Kormakur ikke regisserte, men spilte hovedrolle og var produsent.
Jeg har ikke sette originalen, men det sies at filmene er like.
Bortsett fra de amerikanske skuespillerne.
Og at skipsanløpene er forandret til New Orleans og Panama.
Opplegget er standard, som nevnt.
Men ikke gjennomføringen.
For her lasses det på etter prinsippet «alt som kan gå galt, går galt».
Det er en kjent måte å øke spenningen på.
Men faktisk gjerne avslørende for svakheter i manus, som ikke er godt nok uttenkt.
Selv om det må kalles komplisert - mildt sagt.
Og temmelig humørløst.
Når smuglere skal hente ulovlig gods (kontrabande) i land, kreves det tid.
Mye tid, viser det seg.
Særlig i denne filmen.
Det er her de løse trådene flagrer i vinden:
Det filmen antyder skal være unnagjort på minutter, krever i virkeligheten mange timer - om ikke dager.
«Contraband» har også en synlig «moralsk» element:
Vår smuglervenn har klare grenser for hva han vil ta ulovlig inn i landet.
Narkotika, for eksempel, vil han ikke røre.
Og fordi han elsker sin familie så høyt, settes det inn grusomme trusler nettopp overfor den; de amerikanske familieverdiene er i absolutt livsfare!
«Contraband» vil glede kjernen av fans av hardtslående skitten-action.
Men knapt noen flere.
| 0
|
110238
|
Anmeldelse:Iskaldt begjær
Jeg var skeptisk til «Robinsonekspedisjonen Vinter».
Program:
«Robinsonekspedisjonen vinter» Kanal:
TV 3 Når:
Søndager kl. 20.00
Kan man dra konseptet som spiller på Robinson som strander på en øde øy langt vekk fra paradiset med hvite sandstrender - helt til et bitende kaldt Rauland i Norge?
Her ville i alle fall ikke Robinson likt seg, selv om han kunne bidratt med gode overlevelsesråd til gjengen som virker helt på vidda:
Når de 16 deltagerne er flydd inn og forlatt i isødet, så roper samtlige et stort nei når det blir spørsmål om noen kan kart og kompass.
Og når deltagere har med seg private eiendeler som foundation og Liverpooldrakt og selv sier til kameraet at «Jeg er jo ikke akkurat den skarpeste kniven i skuffen», så skjønner man at dette kan bli god realityunderholdning.
Når jeg først har kommet over at her blir det ikke hvite drømmestrender og solbrune kropper, så drar produksjonen meg overraskende lett inn i den kaldeste realityverdenen jeg har sett - selv om frosne kropper med røde neser ikke er like sexy.
De massive og detaljrike konkurranseinstallasjonene - mange i is - er imponerende, og med på å gjøre denne verdenen ekstra kald.
Introen er dramatisk og storslagen - med vibber både til «Ringenes Herre» og diverse actionfilmer.
Man kunne sikkert selge Norge med dette.
Så gnistrende vakkert er det.
Men det er også bitende kaldt.
Og man skjønner fort at kulden blir den hardeste konkurrenten for deltagerne.
Stakkars Robert fra Liberia:
«Jeg trodde vi skulle få hytte og kose oss litt.
Men det er jo helvete ute her».
Etter den svært lovende første delen av programmet, blir det raskt «Robinson» slik vi kjenner det:
Bygging av leirplass, oppdeling i lag Nord og Sør og kappestrid.
Her kan det bli litt kjedelig mellom slagene - spesielt når vi vet at dette kommer til å gjenta seg i hver episode fremover.
Men jeg sitter på nåler når to av deltagerne må balansere seg over ei stor råk i isen, det ser så sykt kaldt ut å falle uti.
Robinson trengte fornyelse, og det virker som om snø og is er en bra fasit.
Også programleder Christer Falck ser ut til å ha funnet sitt rette element:
Pelsformatet kler ham bedre enn svette kakiskjorter.
Jeg kan skjønne hvorfor folk meldte seg på originalen (drømmen om en øde øy), men jeg skjønner ingenting av hvorfor noen vil utsette seg for dette - med mindre du veldig gjerne vil på TV, da ...
TV 3 og Strix har definitivt lykkes med castingen.
Jeg er spent på hvordan det vil gå med den uskarpe kniven med foundation - og allerede i program én går en av damene på den klassiske kommanderende bitch-tabben.
Aldri smart å spille falskhetens spill - dersom du ikke er utrolig dyktig til det.
Første episode er god reality-TV:
Alle realityprogrammers store mor har tatt på seg vinterdrakten, og kler det.
Renate Strøm (21) forfrøs tærne til tredjegrads forfrysning under innspillingen av «Robinsonekspedisjonen vinter».
Tiden siden innspilling til dagens premiere har hun brukt på pleie tærne:
<br>- Jeg så aldri alvoret, sier hun til VGTV.
| 1
|
110240
|
Briljant byråkrat-moro
Tor Varhaug, jeg har savnet deg!
TV-premiere:
«NAV».
TVNorge.
Onsdager kl 21.
Seks år etter den norske «The Office»-varianten «Etaten» er Tor Varhaug endelig tilbake i arbeidslivet, med sin nervøse latter, usikre armbevegelser og stress-utslett.
Ny dag!
Ny giv!
Nye muligheter! som hans tidligere Rune ville uttrykt det.
Rune dukker forresten opp han også, fortsatt arbeidsledig, men like optimistisk vandrer han rundt i gangene på NAV-kontoret og bidrar med sitt - frivillig konsulent for andre arbeidssøkende.
Dessverre for Tor støter han også på en annen tidligere arbeidskamerat, regelrytter-psykopaten Rikard som bidrar sterkt til at ydmykelsene fortsatt står i kø for Tor.
Men, altså, la det være helt klart:
Det er Tor vi heier på!
Tor er vår helt!
Tor er nemlig skrevet og spilt med så mye hjerte og empati at vi ler med ham, og sjelden av ham.
Han er en tvers igjennom snill fyr med alle sine hangler og mangler.
God på bunnen - men kanskje for godt oppdratt for denne verden!
Atle Antonsen er en uhyre dyktig skuespiller, og ansiktet hans er en gave til en hver regissør:
Mimikken er lavmælt, men tydelig - vi vet det bobler og koker over innvendig hos Tor (for eksempel på lageret hos Maxbo i episode to!
), men Antonsen er streng med virkemidlene og holder tilbake.
Overbevisende troverdig!
La gå at poengene serveres som litt for åpenbare matchballer lenge før ting kludrer seg til.
Vi vet liksom hva som kommer når Tor blir sendt for å hente «aktiva i boet» hos en enke som ber om å få dekket begravelsen til sin nettopp avdøde musiker-ektemann.
Han forsøker med hint umulig å oppdage, men får seg liksom ikke til å inndra John Coltranes saksofon, det eneste den avdøde hadde av verdi.
Gjett om Richard godtar Tors ettergivenhet!
Men punchlines er mindre viktig, det er situasjonene på vei mot avgrunnen vi ler av, stempelputeproblematikk, og Tors ekstreme konfliktskyhet.
«Det går sikkert bra det», sier Tor, stirrer ned i pulten og sender folk videre i systemet.
Borte fra første runde er dessverre Anne Marit Jacobsens nevrotiske resepsjonist, men kontorlandskapet er utvidet med tre nye karakterer jeg gjerne stifter bedre bekjentskap med etter å ha sett to episoder.
Kontorsjef Linda, med flakkende blikk, røde kinn og null kontroll, høylytte og frittalende Unni, og lageransvarlige, superbitre Reinert i rullestol.
Som Rikard sier, NAV-toget går, og her er det altså bare å trekke kølapp!
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
110241
|
Film:Dvelende romanse
Madonna har et åpenbart blikk for sofistikert eleganse og sensuelt drama.
I «W.E» viser hun dette med stil, men går også i monotoni-fella.
Ideen om å koble den dramatiske kjærlighetshistorien mellom Wallis Simpson og den britiske tronearvingen Edward med en kvinnes miserable ekteskap fra Manhattans 90-tall er smart.
Det åpnes for følelser og refleksjoner over hva kjærlighetens turbulente aspekter, når man skal gi etter, hva man skal ofre og hvilke sjanser man vil ta.
Madonnas regigrep er detaljrikt hva ytre eleganse angår.
90-tallets Wally (Cornish) er frustrert legefrue som stuper inn i dagdrømmenes verden, der en utspilling og auksjon over Wallis Simpsons eiendeler på Sotheby's i New York gradvis blir fundamentet i hennes liv.
Møtet med vaktmannen Evgenij (Oscaar) trigges av fortidens historie om Wallis(Riseborough) og Edvard (d'Arcy) og nåtidens W og E vokser seg inn som parallelle skygger av det som skjedde med datidens W og E.
Det er visuelt lekkert, men overdrivelsene grenser mot det patetiske i en film som blir for ensformig til riktig å gripe.
BORGHILD MAALAND
| 0
|
110243
|
Film:Lang vei mot klimaks
Filmer om upopulære, nerdete tenåringer som drømmer om å passe inn og vil gjøre det gjennom en fest, er laget før.
«Superbad» er et eksempel på hvordan det kan gjøres bra.
«Project X» er et eksempel på det motsatte.
På Thomas' 17-årsdag arrangerer vennene hans, Costa og J.B., fest.
Det Thomas frykter vil bli en folketom fadese, ender opp som en episk hjemme alene-fest med fri flyt av alkohol, dop og toppløse tenåringsjenter.
Det hele filmes av en fjerde kamerat, som dokumenterer «prosjektet».
Filmen er klippet som en miks av håndholdt kameraer, mobilkameraer og etter hvert nyhetsklipp og politiets overvåkningsopptak.
Regissør Nima Nourizadeh, som tidligere har laget musikkvideoer og reklamefilmer, får partyscenene til å se ut som en lang musikkvideo, komplett med sakte film av duvende rumpeballer i dans og toppløse jenter i hoppeslott.
Det er glimt med underholdningsverdi, men veien mot det klimakset vi vet må komme virker unødvendig lang og tung.
Når det eksploderer, eksploderer det riktignok skikkelig, men vi savner kjemi mellom skuespillerne, dialog med snert og et snev av originalitet.
| 0
|
110244
|
Film:Breial bomtur
Å lage filmversjoner av TV-konsepter er blitt vanlig, men fremdeles bare unntaksvis med suksess.
«Scoreturen» er dessverre ikke et unntak.
For et norsk publikum som ikke kjenner den britiske TV-serien «The Inbetweeners», er det vanskelig å få empati for de fire figurene filmen kretser om.
Deres introduksjon i filmen gir et ekstremt tynt grunnlag å engasjere seg på.
Kort oppsummert drar den usympatiske nerden Will (Simon Bird) og hans tre usympatiske venner på det de tror skal bli deres livs sommerferie, som et siste sprell med gjengen før de spres for å studere.
Turen går til Kreta og partybyen Malia, der planen er å drikke og dra damer.
Ting går selvfølgelig ikke helt etter planen, men vi får uansett jevnlige doser bæsj, tiss, spy og sånn ca søtten forskjellige kallenavn for det kvinnelige kjønnsorgan.
Og det hadde vært kult nok for sjangeren, om det bare hadde vært gjort med mer fandenivoldskhet.
Men med Wills selvbevisste fortellerstemme og kameratenes tegneserietydelige sprell, fremstår filmen som en krysning mellom Adrian Mole og en britisk «American Pie».
En overtydelig, oppkonstruert og påtatt en sådan.
Om du klarer å forestille deg norsk fjernsynsteater på britisk - for tenåringer, begynner tampen å brenne.
| 0
|
110246
|
Film:Mars-mareritt
«John Carter» er i lange perioder rett og slett irriterende dilldall.
Som dog må innrømmes en del visuell actionpotens.
Det er en historie løselig basert på en historie av selveste «Tarzan-pappa», Edgar Rice Burroughs, fra 1912.
Og det handler om en vill vest-figur, som havner på Mars.
Og der må bekjempe og alliere seg med ulike grupper montres/mennesker/hvite apekatter/forkledde guder og en underskjønn prinsesse.
Våpnene smeller, goth-gammeldagse maskiner flyr.
Og vår helt er fryktelig god til å hoppe!
Jada, det går akkurat som man tenker seg.
Og mer til.
| 0
|
110247
|
Spillanmeldelse:«Mass Effect 3»
(VG Nett)
En av tidenes beste rollespillserier har fått en verdig avslutning med et fyrverkeri av en spillhistorie.
Da det kom ut for knapt fem år siden revolusjonerte «Mass Effect» måten rollespill formidlet historien sin på.
I det øyeblikket sci-fi-eposet nådde butikkhyllene, var listen hevet.
Fra da av begynte vi å forvente at rollespill skulle være like velskrevne og velregisserte som kinofilmer.
Jeg husker fortsatt hvordan jeg ble sittende målløs og bare absorbere det som utspant seg på TV-skjermen min.
Til denne dag er det en av de anmeldelsene jeg har skrevet kjappest.
Fingrene løp over tastaturet og hamret ned noe som lignet mer på en hyllest eller en kjærlighetserklæring enn en anmeldelse.
Det var lett å overse mindre feil og mangler, når historie og plott var av et kaliber man knapt hadde sett i spill tidligere.
Mange av disse problemene ble da også rettet opp i «Mass Effect 2», et spill som både tonet ned rollespillelementene og gav en vitamininnsprøytning til action-biten.
Men den gode historien, den var der fortsatt.
På mange måter fortsetter «Mass Effect 3» i samme retning.
Man har muligheten til å kutte ut dialogvalg fullstendig, og heller la historien bli fortalt i kuttscener.
Personlig synes jeg det er en fryktelig dårlig idé, men det er alltid hyggelig med valgfrihet.
For de uinnvidde, så er «Mass Effect 3» et action-rollespill som utspiller seg noen hundre år frem i tid.
Menneskeheten har snublet over både et nettverk av konstruksjoner som gjør det mulig å hoppe store avstander i galaksen, og en rekke andre raser som bor rundt omkring i Melkeveien.
Man spiller som kommandør Shepard, og i løpet av de to første spillene i serien har man både avdekket og kjempet mot en skummel invasjonsstyrke kalt «Reapers».
Deres mål ser ut til å være å utslette alt organisk liv i galaksen, og mye tyder på at de har gjort det mange ganger før.
VGD-bruker Gringorilla:
Tviler sterkt på at det blir like bra som toern.
Gleder meg som en unge lell.
Diskutér Mass Effect 3 her!
I «Mass Effect 3» er det klart for det endelige oppgjøret, og mye av spillet handler om å få de ulike rasene til å begrave stridsøksene og forene styrkene sine.
Det er alt annet enn enkelt, ikke minst fordi terroristorganisasjonen «Cerebrus» gjør alt de kan for å stikke kjepper i hjulene.
Mens forgjengerne omhandlet opptakten, er nå selve krigen igang.
Historien er mørkere enn tidligere og følelsen av desperasjon og undergang ligger alltid å ulmer i bakgrunnen.
Man er nødt til å ta vanskelige valg, og man må bære konsekvensene av de valgene man tar.
Plottet er virkelig solid, men det er måten den blir formidlet som gjør historien i «Mass Effect 3» til det mesterverket den er.
Tempoet er nærmest uhørt velbalansert, og til tross for rikelig med følelsesladde og sterke scener satt til svulmende musikk, blir det aldri melodramatisk.
Musikken er forøvrig helt fantastisk, komponist Clint Mansell har en helt egen evne til å skrive stykker som får det til å ise helt inn til ryggmargen.
De truende, mekaniske brølene som varsler ankomsten til Reaperne er da også være noe av det skumleste som noensinne har kommet ut av høytalerne mine.
Ellers er det ikke gjort de store endringene siden «Mass Effect 2», verken når det gjelder ferdighetstre, moralmåler eller utstyr og våpen.
Overgangen til tredjepersons-perspektiv, forbedret nærkamp og høyere kunstig intelligens hos fiendene, sørger allikevel for at «Mass Effect 3» har seriens beste kampsystem.
Den ganske så omdiskuterte mineralutvinningen fra «Mass Effect 2» er fjernet helt.
I stedet kan man kjøre rundt i ulike solsystem og scanne planeter.
Det går i utgangspunktet mye fortere, men hver gang man scanner så tiltrekker man seg oppmerksomhet fra Reaperne.
Når de etterhvert kommer fresende, er det bare å stikke av og holde seg unna det aktuelle solsystemet en god stund.
«Mass Effect 3» er definitivt ikke uten sine svakheter.
Spesielt er lastetider et gjennomgående irritasjonsmoment, det burde ikke være nødvendig med opp mot tjue sekunders lastetid hver gang man skifter etasje innad på skipet «Normandy».
Dessuten er det praktisk talt ingen progresjon i kvaliteten på utstyr og romdrakt.
Faktisk så gir romdrakten man starter med best beskyttelse i hele spillet.
Andre drakter kan være bedre tilpasset ulike spillestiler, men det er overhodet ikke noe problem å spille gjennom hele «Mass Effect 3» uten å endre på noe annet enn våpen.
Slikt blir allikevel fullstendig overskygget av at historien som fortelles overgår alt andre rollespill kan by på.
«Mass Effect 3» er ikke bare atskillig større enn de to første spillene i serien, det er også det beste.
En mer verdig avslutning på sci-fi-eposet kunne man knapt ha håpet på.
Hvis dette faktisk er slutten på «Mass Effect»-serien, da...
PS:
I salg fra torsdag 8. mars.
MASS EFFECT 3 Plattform:
PS3 (testet), 360 og PC Genre:
Rollespill Alder: 18 Utvikler:
BioWare Utgiver:
Electronic Arts
Mer info
| 1
|
110248
|
Spillanmeldelse:«Journey»
(VG Nett)
«Journey» er ikke et spill i tradisjonell forstand.
Det er magi.
Ren magi.
I Playstation Network-spillet «Journey», starter du i en endeløs ørken.
Du får ingen informasjon om hvem du er, hvor du er eller hvor du skal.
Men du skimter et fjell i det fjerne.
Du starter reisen mot det eneste som bryter med sanddynenes monotoni.
Og det blir raskt klart at i dette spillet er det selve reisen som er målet.
«Journey» er nemlig ikke et tradisjonelt spill.
Du bruker én knapp til visse typer enkel interaksjon, én knapp til å hoppe og styrespakene til å flytte på figuren din og kameraet i spillet.
Og det er det.
I plattformspill, for eksempel, er mestringsfølelse og en jevn strøm av belønning for dine enestående ferdigheter hele poenget.
I «Journey» er belønningen av den mer udefinerbare, følelsesmessige sorten.
Du er vitne til hjertebarnet til et av de mest interessante spillselskapene i verden, det vesle, uavhengige ThatGameCompany.
I likhet med deres to tidligere PSN-spill, «Flow» og «Flower», er det konkrete og definerbare erstattet med det abstrakte.
Du får til en viss grad belønning for grundig utforsking av dette slående universet, men dette plasseres i skyggen av behovet for å komme deg videre i spillet og dypere i opplevelsen.
ThatGameCompany har selv sagt at «Journey» representerer livets reise.
Den eventyraktige historien det hintes til og de forskjellige stadiene i reisen blir altså gjenstand for din egen tolking.
Og for min egen del, var de tre timene reisen tar en helt fantastisk opplevelse.
Det var som å dykke ned i et maleri, som å få en jevn strøm av vakre opplevelser fra PS3-kontrolleren, opp armen og dypt inn i sjelen.
VGD-bruker Justice 96:
Hæ?
To fattige timer?
Stakkarslig.
Diskutér Journey her!
Det som hevet opplevelsen fra det deilige og interessante til det altoppslukende og uforglemmelige, var da jeg mot slutten plutselig fikk følge av en annen spiller.
Denne tilfeldige linken mellom to «Journey»-spillere som befinner seg på samme sted i spillet, er en genistrek av ThatGameCompany.
Jeg visste ikke hvem han eller hun var.
Vi skulle ikke slåss mot hverandre eller mot noen andre.
Vi skulle ikke løse oppgaver sammen.
Vi skulle bare reise sammen.
Oppleve dette universet sammen.
Og i enkelte tilfeller støtte og hjelpe hverandre.
Her er ThatGameCompany inne på noe brilliant.
Jeg er nesten sjokkert over hvor rørende dette tilfeldige møtet var, hvor mye det hadde å si for spillopplevelsen.
Det er umulig å plassere «Journey» i bås, det ligner ikke på noe annet jeg har spilt til nå.
Det er også vanskelig å komme med noen konkret forbrukeranbefaling, kanskje befinner vi oss nærmere kunst enn spill her.
Men det jeg kan si, er at «Journey» er en opplevelse som la hendene sine rundt hjertet mitt og klemte varsomt til.
Jeg kjenner grepet fremdeles.
PS:
Tilgjengelig på Playstation Network fra 14. mars til rundt 100 kroner.
JOURNEY Plattform:
PS3 (PSN)
Genre:
Interaktiv kunst Alder:
7 Utvikler:
ThatGameCompany Utgiver:
Sony Mer info
| 1
|
110249
|
«Stil»:Rotete mote-TV, Dorthe!
Et program så overlesset med innhold og programledere, at det rakner litt i sømmene.
«STIL», TV 2 Mandag til fredag i to uker fremover kl. 19.00
La det være sagt:
Dorthe Skappel og hennes overraskende makker Mariann Thomassens motemagasin «Stil» er godt TV-håndverk med mye bra innhold for dem som er opptatt av stil og trender.
Problemet er at det ikke er plass til alt sammen i den snaue halvtimen det varer.
Kort fortalt:
Hver utgave tar utgangspunkt i et plagg/tilbehør (i premieren er det kjoler i fokus).
Fra studio deler programlederne sine meninger om temaet.
Videre møter Dorthe en kjendis med et spesielt forhold til denne type plagg, mens Mariann utforsker miljøer der plagget står sentralt.
I tillegg utfordrer kvinnene hverandre til å prøve diverse plagg.
Og det stopper ikke der, seerne blir også bedre kjent med en norsk designer i hvert program.
Det er ikke vanskelig å skjønne at dette blir rotete TV!
Mariann Thomassen skal ha for at hun tilfører fandenivoldsk energi og byr på sitt crazy klesskap, men jeg skjønner ikke helt hvorfor hun er tatt med som programleder.
Hun hadde gjort seg mye bedre som intervjuobjekt i et av programmene.
Innslagene med Dorthe og Mariann sammen er som å se og høre norske versjoner av Oprah og bestevenninnen Gayle King kakle, minus den varme kjemien.
I intervjusituasjoner stiller Skappel sine lange, forklarende, gjerne selvfølgelige spørsmål, noe som fører til at alle intervjuer hun gjør, er like mye et intervju med henne selv.
For akkurat som med Oprah, er det mye Dorthe når Dorthe lager TV.
Sånn er det bare.
Også når det egentlig skal handle om mote.
«Stil» fortjener likevel litt skryt.
Dorthes dypdykk i Åse Klevelands kjolearkiv hjemme i kjelleren til den tidligere kulturministeren er et scoop, som lett kunne fått mer tid på skjermen.
Skappels oppriktige begeistring og ydmykhet overfor Kleveland er varmende.
Dessuten er møtene med norske designerne interessante, ettersom den norske motebransjen sjelden vies noe særlig tid på norsk TV, noe som er leit.
Dorthe & co. skal ha for at de har tatt for seg mote med substans på TV, noe man gjør altfor lite av i Norge.
Men det enkle er ofte det beste og «Stil» kunne trengt litt tydeligere linjer.
| 0
|
110250
|
Test av BMW X5:Kjøremaskinen
Det koster, men oi hvor det smaker.
BMW X5 bringer garantert frem smilet hos den kjøreglade.
Under panseret:
En sekssylindret, trekkvillig motor.
I kupeen:
Perfekte seter og en herlig åtte trinns automatgirkasse.
Har du råd og ikke bryr deg så altfor mye om drivstoff-forbruk, noe mindre bagasjerom eller offroadegenskapene til din supersuv, er dette bilen for deg.
Fra en høyere sitteposisjon enn i konkurrenten har du også grei sikt rundt bilen.
Skjønt i trange parkeringshus er ingen av disse bilene noen vinnere.
Til det er de for store.
BMW X5 har faktisk enda større svingdiameter enn konkurrenten.
De 211 hestekreftene er mer enn nok for de aller fleste som stort sett oppholder seg i Norge.
De er lynraske, kommer frem nesten over alt og har stor plass.
Luksusen koster rundt millionen, for de billigste.
VG og NAF har testet nykommeren Mercedes ML250CDI, en 204 hestekrefters sterk ekstremt gjerrig firehjulstrekker mot den ekstremt kjøreglade 211 hestekrefters sterke BMW X5.
Perfekt syring
Styringen er så godt som perfekt.
Med det kraftige tre-ekede rattet lyder bilen hvert minste rattutslag presist og umiddelbart.
Selv om understellet er stivt, merker du ikke nevneverdig harde slag.
Ujevnhetene kjennes litt bedre enn i konkurrenten, men du får til gjengjeld en enda mer stiv og sportslig bil på landeveien.
Det er der X5 trives best.
Men firehjulssystemet er mer enn bra nok til å få deg trygt opp den siste kneika til hytta.
Interiøret er som BMW:
Pent og rent, men med et noe mindre eksklusivt utseende på dashbordet enn i Mercedesen.
Det forventer en når bilen har startpris på like under 900000 kroner.
Biladministrasjonsselskapet Autolease anbefaler følgende ekstrautstyr for at X5 skal holde seg best i verdi:
En Edition Exclusiv pakke (43800 kroner) med både skinninteriør og sportsseter.
Velg også 7-seter (19700 kroner), hengerfeste, navigasjon, aktiv cruisekontroll samt noe oppgradering på felg.
HER ER VÅRE VURDERINGER:
Førermiljø:
Bra men litt mer spartansk følelse enn i Mercedes.
Herlig lydbilde, litt dårlig oversikt rundt bilen.
Kjøreegenskaper:
Stiv, sportslig og herlig.
Plass:
Nesten like bra i baksetet, men merkbart mindre bagasjerom.
Miljø:
Bra, men ikke like bra som konkurrenten.
Sikkerhet:
Krasjtestet tilbake i 2003.
Masse sikkerhetsutstyr, men ikke like mye som konkurrenten som standard.
Fikk påpekning for fotgjengersikkerhet i EuroNCAP.
Å eie:
Leasingselskapet Autolease vurderer at X5 har lavere årlige driftskostnader enn ML (4500 kroner), men noe høyere forventet verditap.
Pris:
Høyere priset enn konkurrenten, men står greit i klassen.
Design:
Enkel og litt kjedelig innvendig.
Utvendig virker den litt gammel.
Gjennomsnittlig poengscore 4,86.
| 1
|
110251
|
Test av Mercedes ML:Klassekongen
Mercedes ML250 CDI koster faktisk nesten hundre tusen kroner mindre enn konkurrenten.
Den er også større og går billigere enn BMWX5.
Likevel er konkurrenten hakket mer underholdende å kjøre.
Det er smått imponerende å få en mer enn to tonn SUV med automatgir og trekk på alle fire til å gå såpass billig.
Den er faktisk like gjerrig som inngangsmodellen Mercedes ML og gjerrigere enn duellanten BMW X5.
Mens BMW X5 har et oppgitt forbruk på 0,74 liter på mila har ML250CDI 0,6 liter.
De er lynraske, kommer frem nesten over alt og har stor plass.
Luksusen koster rundt millionen, for de billigste.
VG og NAF har testet nykommeren Mercedes ML250CDI, en 204 hestekrefters sterk ekstremt gjerrig firehjulstrekker mot den ekstremt kjøreglade 211 hestekrefters sterke BMW X5.
0,8 liter på mila
Nå viser VG og NAFs prøvekjøring at den i praksis bruker nærmere 0,8 liter på mila, men det er fremdeles mindre enn X5s målte forbruk på i overkant av 0,9 på mila.
Hovedgrunnen til dette er at de 204 dieselhestekreftene blir levert av en 2,1 liter sterk dieselmotor.
Den firesylindrede motoren lager noe mer støy enn sekseren i konkurrenten.
Motoren trekker imidlertid bra og er meget sprek og underholdende å kjøre, selv om det mangler det lille ekstra du får i en X5.
I baksetet skiller det lite mellom de to tyske supersuvene.
Foruten en litt lavere takhøyde i X5 sitter du meget godt i begge to.
Fremkommelighet har nye ML i massevis.
Her er et eget kjøreprogram for nesten alt; snø, kjøring med tilhenger, sport og så videre.
Biladministrasjonsselskapet Autolease anbefaler følgende ekstrautstyr for lavest mulig verdifall:
Skinn (fra 23950 kroner), navigasjon (29190 kroner)
Driving Assistance pakke Plus (25 070 kroner) samt lyspakke med ILS (intelligent lyssystem) til 17 380 kroner og tilhengerfeste.
HER ER VÅRE VURDERINGER:
Stort og ryddig, ikke like bra seter som BMW.
Litt dårlig sikt rundt bilen.
Kjøreegenskaper:
Virkningsfulle kjøreprogram, høy fremkommelighet, god men ikke best på landeveien.
Plass:
Størst i duellen.
Miljø:
Imponerende.
Bare den langt mindre og dyrere hybriden Lexus som gjør det bedre i denne klassen.
Sikkerhet:
Mye ekstra sikkerhetsutstyr er gjort standard.
Blant de aller mest sikre nybilene i dag.
Meget høy poengsum i EuroNCAP krasjtest og fem stjerner.
Å eie:
Leasingselskapet Autolease forventer at bilen skal holde seg bedre i verdi (40 % verditap på tre år) enn gjennomsnittet i klassen og bedre enn X5.
Årlige vedlikeholdskostnader er anslått til 6 500 kroner.
Pris:
Ja det er dyrt men i denne klassen er den klart billigst.
Design:
Lekker, stilfull, nydelige linjer langs karosserisiden og panseret.
Gjennomsnittlig poengscore 5,50.
| 1
|
110252
|
Anmeldelse:Vaklende Valen
(VG Nett)
Kristian Valens NRK-debut svinger mellom latterhyl og triste puteøyeblikk.
Men heller ikke statskanalen klarer å finslipe Valens utvilsomme talent, og trylle frem komimagi.
Program:
«Valens Rikskringkasting».
Kanal:
NRK1.
Når:
Lørdager klokken 21.25.
Forventningene mine var skyhøye da det ble kjent at den eksentriske siddisen hadde signert med selveste NRK underholdning.
Hovedproblemet med Valens TV-show på andre kanaler har vært et skrikende fravær av nei-folk, bakmenn- og kvinner som er i stand til å si imot hovedpersonen - og luke bort russerevymateriale.
Men selv ikke NRK makter det, for her er det dessverre fortsatt et stykke igjen til jevnt nivå.
Kristian Valen er på en slags arbeidsuke i NRK med håp om å bli stjerne på skjermen, men plasseres under «gølvet», på et nedstøvet kontor med to grinete bortplasserte kolleger.
Det er de enkle rammene for en ny runde Valen-parodier, mange kjente, men også en del nye - fra NRK-huset selvsagt.
Det begynner riktig så bra med en lun og fin Gislefoss jeg tror Trond Kirkvaag ville satt godkjent-stempel på.
Den rødmende infame vrien på «Et lite stykke Thailand» er også god.
Passe fordomsfullt ja, men Valen tør å sette ord på det mange sikkert har tenkt - men aldri i livet turt å si høyt.
Hans Ole Torp ser skremmende lik ut, men Valen slurver både med dialekt (Det er forskjell på Paradis- og Loddefjord-bergensk!) og med hva han legger i munnen på Torp.
Det røres og gestikuleres for mye både fra «Torp» og debattant Aslak Sira Myhre til at vi oppdager noe særlig poeng med parodien.
Man humrer av dokumentarsjangerens selvhøytidelighet med Brennpunkt-parodien om «kånehår», men også her har jeg en dialekthøne å plukke med Valen.
Jeg tror Håkon Haugsbø er enig med undertegnede.
Det skal mer til enn løsskjegg og pute på magen for å «naile» Asbjørn Slettemark.
«Hærverket»-seansen mangler subtilitet, poenget bankes inn fra første øyeblikk og tværes ut altfor lenge.
Valen overkommuniserer for ofte, og dessuten er ikke Slettemark fra Haugesund!
Direkte håpløs er Valen når Bob Dylan tolker norske slagere - og lager musikkvideo som Johnny Cash.
Slikt hadde fortjent å bli på gutterommet.
Andre parodier har Valen et langt bedre grep om:
«Per Sundnes»' djevelske nedslakting av gamle MGP-hits, «Arne Brimis» kaudervelske opprydning på restaurant, og «Lars Monsen» som krysser Grønland (bydelen i Oslo) med et par nynazister.
Valen treffer blink.
Høydepunktet så langt kommer i tredje episode når Valen er vikarlærer og skal lære oslobarna trønderrock.
Valen serverer en oppvisning i barterock, og briljerer som Åge, Bjarne Brøndbo og Terje Tysland i en stilsikker trøndersodd full av morsomme poenger.
Hadde NRK-maskineriet klart å stagge - og utfordre Valen til flere slike topper ville jeg bestilt flere sesonger av «Valens Rikskringkasting».
Middelmådighetene er foreløpig for mange til at dét blir et folkekrav.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
110253
|
Den nye koloniherren
En bleik danske kjøper seg diplomatstatus, ifører seg nykolonialistiske regalier, oppfører seg deretter i et ruinert og mishandlet afrikansk land, med ett mål for øye:
Å gjøre seg styrtrik på diamanter.
Det vil si:
Egentlig for å lage en dokumentarfilm.
Den er til gjengjeld innholdsvis delvis interessant, noe avdekkende, latterlig, kynisk og skremmende i sin rapportering.
På den annen side:
Som film er den ikke spesielt god:
Noe rotete redigert.
Og fremfor alt:
Når filmens store fortellerutfordringen kommer - nemlig hvordan regissøren slipper ut fra den selvskapte blodfella - tier filmen brått.
Skyggen den kaster på Nobelpris-vinneren, Liberias president, Ellen Johnson, blir nærmest et flåsete utsagn.
| 0
|
110255
|
Djevelsk dårlig
GENRE:
HORROR/THRILLER
Det velprøvde kvasidokumentariske «funnet film»-trikset fikk forlenget liv i og med «Paranormal Activity» i 2007 (i og for seg den mer komiske norske varianten «Trolljegeren» i 2010 også).
Med «The Devil Inside» faller omsider bunnen ut av denne bøtta.
At filmen ser ut som om den er skutt med en iPhone av en beruset 16-åring, er én ting.
Jeg mener, kjenner du noen dokumentarfilmskapere som ikke legger listen noe høyere enn den sjøsykt oppkastfremkallende kameraføringen her?
Verre enn det, er skuespillet, og at filmen simpelthen ikke er noe skummel.
En klønete, uspennende historie om en kvinne som drepte tre mennesker under en eksorsisme for 20 år siden, og datteren som nå oppsøker henne på et mentalsykehus i Vatikanstaten for å «finne svar»:
«The Devil Inside» vil virke skremmende utelukkende på folk som går rundt og engster seg for «firedobbel demonisk overføring» i hverdagen (ytterliggående katolikker og en og annen blek 13-åring, med andre ord).
Hva er så verst?
Slutten.
Det er det mest antiklimaktiske punktumet i en horrofilm noensinne.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
110256
|
Spillanmeldelse:«UFC Undisputed 3»
(VG Nett)
Med «UFC Undisputed 3» har utviklerne brukt et ekstra år på å bli ferdig, noe som virkelig har gitt resultater.
«UFC Undisputed 3» gir deg igjen muligheten til å tre inn i buret for å kjempe mot kampsportens beste utøvere.
Årets utgave er uten tvil den beste MMA-skildringen som er å finne på markedet per dags dato.
Utviklerne har valgt å beholde det meste av kontrolloppsettet fra tidligere.
Bakkekampene foregår fortsatt ved å bruke høye analogstikke, mens slag og spark er koblet opp mot knappene.
Disse kontrollene fungerer ok, og lar deg enkelt bruke de utallige teknikkene som spillet har å tilby.
Det jeg derimot ikke liker med kontrollene er hvordan man styrer spilleren for å unngå motstanderens angrep.
Det er ofte utrolig vanskelig å gjøre de enkleste ting, som å dukke unna, noe som har endt med at jeg har blitt sendt rett i kanvassen flere ganger.
Så her er det fortsatt er stort forbedringspotensiale.
Heldigvis har Yukes i år klart å forbedre bakkekampene betraktelig, og i år serveres det en mye mer brukervennlig og bedre måte å gjennomføre submissions på.
Når man starter en låseteknikk starter et åttekantet minispill på skjermen.
Dette går ut på å overlappe motstanderens felt helt til han må gi seg.
En gigantisk forbedring fra sist utgave hvor dette føltes tilfeldig og var vanskelig å forstå.
I år er mestringsfølelsen derimot tilstede, og det å tvinge motstanderen til å overgi seg er til tider ubeskrivelig god.
Når det kommer til moduser overrasker ikke spillet i år heller.
Det leverer akkurat det man vil forvente seg av en kampsportsimulator, så her er det mulig å gjøre alt fra å hoppe rett inn i ringen i oppvisningskamper til å delta i større turneringer.
Utviklerne har som seg hør og bør lagt mest vekt på karrieredelen av spillet, og her serveres det kvalitet fra ende til annen.
Etter å ha gjennomført en langtekkelig opplæringsdel, iallfall for de som har kjennskap til serien fra tidligere, har man muligheten til å spille igjennom en karriere med sin egen fighter.
Som i tidligere utgaver starter man med en utøver som har helt blanke ark, og man får så muligheten til å skreddersy fighteren ut i fra hva man måtte foretrekke.
I år har utviklerne heldigvis gått vekk fra den tragiske rollespilldelen fra tidligere karrieremoduser.
Det å slippe å forholde seg til idiotiske managere og pressefolk etter kamper er utrolig befriende.
Nå er det ikke mer fiksfakseri mellom kampene enn at man trener og forbereder seg til neste kamp.
Denne karrieredelen av spillet er det lett å bli oppslukt i, og man kan enkelt bruke mange timer på å oppnå det gjeveste beltet i sin vektklasse.
Den største rosinen i pølsa er for meg derimot muligheten til å delta i den japanske turneringen PRIDE Fighting Championship.
PRIDE FC vekker store nostalgiske følelser fra MMA-sportens barndom, hvor reglene var litt mer liberale og kampene foregikk i vanlige bokseringer i stedet for åttekantede bur.
Heldigvis har ikke utviklerne brukt denne lisensen bare som en melkeku men tatt godt vare på den, og gitt den minst like mye tid som de andre delene av spillet.
«UFC Undisputed 3» er et spill som hele tiden får deg til å tenke på hvilke styrker og svakheter fighteren din har, og tvinger deg til å spille på disse for å vinne.
Har man en utøver som er mye bedre i bakkekamp så vil man tvinge kampen til å foregå akkurat i dette elementet, i stedet for å stå tå til tå med en som mest sannsynlig kommer til å slå inn fortenna dine.
Med dette klarer «UFC Undisputed 3» virkelig å fange essensen i denne sporten, og leverer et spill som har en så stor gjennspillingsverdi at jeg har få problemer med å spille det frem til neste kapittel som kommer om 2 år.
UFC UNDISPUTED 3 Plattform:
PS3 og 360 Genre:
Sport Alder: 16 Utvikler:
Yukes Utgiver:
THQ
Mer info
| 1
|
110258
|
Spillanmeldelse:«The Last Story»
(VG Nett)
Store navn i den japanske spillindustrien har gått sammen for å lage et fantastisk rollespill.
En liten gruppe leiesoldater kommer til øya Lazulis for å finne jobb.
Blant dem finner vi hovedpersonen Zael, som drømmer om å bli en ordentlig ridder.
Dessverre er samfunnet de befinner seg i sterkt preget av klasser, og leiesoldater er i bunnsjiktet.
Når de rivalriserende Gurakene angriper Lazulis' befolkning, benytter Zael og vennene sjansen til å hjelpe til - og til å skape seg et navn.
Etter et oppdrag i noen ruiner får Zael et mystisk merke på armen som gir kraft utover det vanlige i det unike kampsystemet.
Han kan for eksempel gjemme seg bak søyler, for så å overraske fienden med sterke angrep, eller frigjøre magien som laget sender ut til eksplosive seanser.
Forskjellige fiender krever forskjellige taktikker, og jeg måtte ofte rette meg ordentlig opp i sofaen for å klare å holde fiendene under kontroll.
Heldigvis går byttet mellom forskjellige kampstrategier sømløst.
Store deler av spillet finner sted i byen Lazulis City, som stadig er i forandring.
Menneskene flytter seg fra dag til dag, noe som gjør det hele mer troverdig, men som også utgjør et irritasjonsmoment når man endelig har funnet de hersens kokosnøttene dama ba om - for så å ikke ane hvor det ble av henne.
På tross av dette er det lett å bli glad i byens mennesker som danser, spiller instrumenter, eller bare sitter ved fontenene og nyter livet.
Flere steder i byen er det også skjulte skatter som man bare kan finne ved å fokusere synet til Zael.
Dette er et enkelt grep, men samtidig en genistrek som bringer mye til spillet.
VGD-bruker SpillRune:
Jeg håper VIRKELIG spillopplevelsen matcher det artistiske.. som er mørkt, men samtidig føles friskt, nytt og annerledes.
Diskutér The Last Story her!
Det er likevel lite som kan måle seg med musikken.
Lydsporet er komponert av Nobou Uematsu, mannen bak de fantastiske temaene fra de tidligere «Final Fantasy»-spillene.
Av og til måtte jeg stoppe for å høre på alt fra en enslig fiolin til voldsomme komposisjoner med fullt orkester.
«The Last Story» er et solid rollespill.
Politikken i plottet gjør det engasjerende, og sammen med dynamiske kamper og karakterer som har minst to lag med personlighet, blir det absolutt verdt å spille.
Oppdragene er muligens litt vel lineære og det mangler litt finpuss på rollefigurene og de nye gameplay-elementene.
Likevel:
Hironobu Sakaguchi - som står bak klassikere som «Final Fantasy», «Chrono Trigger» og «Kingdom Hearts» - har med «The Last Story» fått et spill som er CV-en sin verdig.
PS:
Spillet har to (!) flerspillerdeler som ikke er testet.
THE LAST STORY Plattform:
Nintendo Wii Genre:
Rollespill Alder: 16 Utvikler:
Mistwalker Utgiver:
Nintendo
Mer info
| 1
|
110259
|
Sterkt familiedrama
Pubertetens berg og dalbane-liv er skildret med innsikt og sterke følelser i den tredje filmen om Jarle Klepp; en intens fortelling om familiære handlingslammelser og utbrytertrang.
«Kompani Orheim» handler om Jarle da familien fremdeles besto av mor, far og sønn Orheim.
Før farens nedbrytende aggresjoner og misbruk gjorde at Jarle foretrakk etternavnet Klepp.
Vi befinner oss i 80-tallets Stavanger der far Orheim har en drøm om å skape et familiært samhold og styrke på linje med krigsheltene i Kompani Linge og de andre gutta på skauen.
Vemork-aksjonen i februar 1943 dyrkes som den ultimate heltedåd, noe som til slutt får dramatiske konsekvenser for den lille familien Orheim.
Regissør Arild Andresen har med flyt og energi forflyttet Tore Renbergs litterære univers til lerretet.
Fra «Keeper'n til Liverpool» har han med seg erfaringen fra å skape troverdighet rundt unge mennesker som befinner seg et sted mellom sårbar hudløshet og barskt selvstendighetsbehov.
Når familiehemmelighetene knuger som verst er det godt å la rocken røske i sjela, noe som stadig skjer i fortellingen om unge Jarle.
Bortsett fra noen repeterende sekvenser i starten, har filmen en varm, vemodig og til tider gripende tone.
Det er et mørkt og vondt tema som belyses; hva skjer når en familie hjemsøkes av vold, sinne, fortielser og rusproblemer.
Regissør Andresen overdriver ikke, hans skarpe blikk for detaljer sier mye om den knugende, desperate situasjonen som tar kvelertak på de involverte.
Vebjørn Enger, som den unge Jarle, er uttrykksfull.
Når de hjemlige problemer skal skjules for verden utenfor, er heftig musikk og politisk engasjement effektive utløp for oppspart aggresjon.
Enger mestrer balansegangen mellom engstelse og oppvigleri.
Cecilie Mosli er stillferdig til stede som underkuet mor, og Kristoffer Joner sparer ikke på sitt register av følsomme uttrykk, det være seg som ufyselig dranker eller i det smått patetiske forsøket på å være en pater familias.
Alle tre påkaller vår empati, ikke minst i scener som skjærer rett inn i hjerterota.
Den «gamle»
Jarle Klepp, Rolf Kristian Larsen, fullfører det hele med en bevegende slutt.
Som tidskoloritt har filmen fine detaljer.
Du får servert spennvidden i det sene 80-tall sett gjennom en ung gutts øyne.
Men selv uten mobiltelefon og med andre kleskoder, så er ikke de antirasistiske demonstrasjonene og klining i skauen så veldig annerledes nå.
Likevel er det som et sterkt familiedrama filmen har sin styrke.
Filmen åpner Oslo Filmfest i dag, og har Norgespremiere på fredag.
BORGHILD MAALAND
| 1
|
110260
|
Anmeldelse:Ikke alltid lett å si «jeg elsker deg» på bergensk
Mangt blir sannere og finere på bergensk.
For ikke å snakke om høyere og tydeligere.
Men selv med en dialekt der det med ulike mengder ironi synges om gull allerede etter første fotballserierunde, kan en komme i stuss med Gabrielle Leithaug.
Å spre rundt seg med store ord og følelsesmessige klisjeer krever et visst glimt i øyet.
Det har ikke bergenserinnen hver gang.
Best illustrert av de to (!) singlene hun har hatt inne på VG-listen før albumet lanseres:
Tellerskritthiten «Ring meg» har noe fengende genialt som oppfølgeren, «Bordet», mangler.
På albumet er det like så: bruddstykker av banal genialitet som «Meg og deg.
Vi to.
I hver sin båt.
Under en hvit bro» møter banaliteter som «Men nøden lærer naken kvinne å spinne».
27-åringen har flere slike omskrivinger.
Noen ganger er de en forse, men for ofte blir de det motsatte.
På oppstemte og luftige låter, som «Ring Meg», «Høster» og tittellåten hjelper det til å løfte.
De mer manisk synthmonotone elektropopinnfallene, som produksjonen er hjemsøkt av, blir derimot enda mer like seg selv.
En av de bedre nettbaserte reklamekampanjene i Bergen i fjor besto av håpløse kjærlighetserklæringer opplest etter brukerens valg.
De drøyt tjue «diktene» var gjennomført ungdomsskolepoesi, på alle måter nedtynget av språklige klisjeer og banaliteter.
Hvilket også var meningen.
I Gabrielle sitt tilfelle krysses grensen for hva som er banalt og hva som er er gjort med glimt i øyet altfor mange ganger.
Det er, mildt sagt, frustrerende.
Men veldig bergensk.
BESTE LÅT:
«Høster»
TOR MARTIN BØE
| 0
|
110262
|
«Vis meg ditt kjøleskap»:Midt på matpyramiden
«Vis deg ditt kjøleskap» er blitt heseblesende hybrid-TV som viser litt av mye, men ikke nok av noe.
«Vis meg ditt kjøleskap» Mandag til torsdag på TV3, kl. 20:00
TV-konsepter med mat har nærmest blitt synonymt med suksessoppskrift de siste årene.
«Masterchef», «Hellstrøm rydder opp» og «Hellstrøm rydder opp hjemme» har fått meg til å sitte foran skjermen og se på noe jeg på ingen måte liker å drive med selv.
Det er drømmen om deilig mat og at enhver kan lykkes disse programmene har solgt med suksess.
Men «Vis meg ditt kjøleskap» blir hverken fugl eller fisk.
Det er biter som smaker her også, men programmet prøver å gape over så mye på så kort tid at det er umulig ikke å sluke i seg store drag luft og medfølgende kolikksmerter i prosessen.
Mia Gundersen er en hjertelig og ivrig programleder som drar med seg kokken Øyvind Hjelle, med bind for øynene, hjem til kjente mennesker.
Der får han studere kjøleskapet deres, og skal på grunnlag av innholdet gjette hvem han er på besøk hos.
Og så må han lage en treretters middag ut fra hva han finner på kjøkkenet.
Imens tar Mia kjendisen med på en svingom i hjemmet deres og en miniprat, før de drar et sted som er sentralt for verten, og tar en ny miniprat om liv, død og spiseforstyrrelser.
Kun 20 minutter
Og det er her kjernen i problemet ligger.
Hvert program varer bare 20 minutter.
Det er en utfordring å få vist tilberedningen av tre retter på den tiden, og når man i tillegg skal ha inn en varm og nær prat om de store temaene i livet, blir ingen av delene gjort fullt ut.
Og når flere av de 20 minuttene blir brukt på ganske kleine «sketsjer» hvor Mia sniker i skisporet eller Øyvind mediterer på kjøkkenbenken, blir helhetsinntrykket et av noe halvveis.
Introvignetten ser ut som den er designet av Q meierier, og bedriften takkes også i rulletekstene.
Bra at det er åpenhet om sponsing, men det ser ikke bra ut når hele inngangen til programmet er en skog av Q-produkter.
De små glimtene inn i den private sfæren til kjendisene vekker kikkerappetitten i seerne.
Men du rekker ikke å få mer enn en liten smak før programmet haster videre.
Og en blir ofte blir sittende og spørre «hvordan lagde han det?» etter glimtene med kokkelering.
Riktignok blir det henvist til oppskrifter på nettsidene til TV3, men du vil jo skjønne hva som skjer der og da.
Når programmet er over blir du sittende igjen med en følelse av at du ikke har fått nok.
Ikke fordi det var så godt, men fordi du ikke er mett.
På den annen side:
Liker du lettfordøyelig hurtig-TV med mye i miksen, kan dette være programmet for deg.
Anmeldelsen er basert på de to første programmene.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 0
|
110263
|
Test av Toyota Avensis:Halvny og helstø
En av Norges mest populære stasjonsvogner har fått en midtlivsoppdatering, med fornyelse både over og under panseret.
Foruten fronten er det ikke lett å se hva som er endret.
Men oppstramninger, skjerpet styring og strammere stag til tross:
Toyota Avensis har ikke kjøreegenskapene som har gjort Volkswagen Passat til listetopp år etter år.
Det betyr ikke at Toyota Avensis anno 2012 er noen dårlig bil.
Tvert imot.
- De fleste velger denne bilmodellen først og fremst ut fra forutsigbarhet, og et stort, velorganisert forhandlernett sier NAFs tekniske konsulent Da Edvardsen.
VG har sammen med testførerne fra NAF kjørt 1,8-liters bensinvariant med trinnløs automat og 2,0 diesel med manuell giring.
Det kanskje viktigste vi legger merke til er at det er mindre støy under kjøring.
Understell er strammet opp, det er blant annet nye dempere, nye fôringer, avstivninger, flere sveisepunkter, raskere rattutveksling - noe som skal gi bedre kjørekomfort - uten at det er ekstremt merkbart.
Artikkelen fortsetter under tabellen.
Står seg godt
Automatgiret Multidrive, som er en slags trinnløs løsning, oppleves noe mer masete enn automatløsningene en del av konkurrentene satser på.
Bensinmotoren går fint og stille, men vi savner noe bedre dreiemoment..
Men kombinasjonen diesel/manuelt gir står seg godt, ikke minst prismessig.
Bare Hyundai har lavere startpris for denne varianten blant de alternativene vi har sett på.
Motoren har godt med skyvekraft helt fra bunnen av, uten noen dødpunkter i turtallskurven.
Den manuelle sekstrinnskassen fungerer veldig bra.
Biladministrasjonsselskapet Autolease anbefaler oppgradering til en høyere utstyrsvariant som vil gi tilsvarende utslag på restverdien.
Det finnes en gunstig «In Business» pakke.
Velg en nøytral metallic farge.
HER ER VÅRE VURDERINGER:
Førermiljø:
Noe redusert sikt bakover.
Skal to drikke kaffe, kan ingen bruke armlenet.
Minus for manglende åpne oppbevaringsrom i midtkonsollen.
En ikke helt patent layout.
Kjøreegenskaper:
Letthåndterlig i bytrafikken.
På landeveien og over vanlige dumper fremstår bilen som komfortabel.
Ganske hardt over asfaltskjøter og skarpe kanter.
Plass:
Romslig kupe, ikke av de aller største bagasjerommene.
Miljø:
Tolitersdieselen skal nå gå på 0,45 liter per mil og slippe ut 119 gram CO2.
Sikkerhet:
Fem av fem stjerner i EuroNCAP.
Beskyttelsesgrad 90 prosent for voksne foran, 86 for barn i seter bak.
Det er bra.
Å eie:
Toyota falt i fjor til fjerdeplass i NAF Motors eiertilfredshetsundersøkelse.
Har fortsatt svært god driftssikkerhet, ifølge NAF.
Autolease forventer at bilen blir blant de beste for verdifall, men da må du velge stasjonsvogn og ikke billigste variant!
Med riktig utstyrsnivå vil markedsverdien være rundt 65-67 prosent av nybilprisen.
Pris:
Er blant de rimeligste stasjonsvognene.
Design:
Stiligere enn før i fronten.
Gjennomsnittlig poengscore: 4,75.
| 1
|
110264
|
Anmeldelse:Asfaltevangelisten
Multitalentet Sjur Lyseid (30) sikter mot asfalten, men treffer mye høyere.
The little hands of asphalt - «Floors» (Spoon Train Audio/Tuba)
Man kan vanskelig kalle Sjur Lyseid et navn med gjenklang i den gjengse husholdning.
Like fullt har produsenten/singeren/songwriteren etterhvert vært så involvert i så mange glitrende undergrunnsutgivelser (Moddi, Einar Stray, Death By Unga Bunga m.fl.) at han fortjener bedre.
Soloprosjektet, kalt The Little Hands of Asphalt, ble kommersielt ignorert ved debuten i 2009.
Siden den gang har 30-åringen jobbet i studio, hovedsakelig for andre.
Det har vært vel anvendt tid.
Produksjonen på andrealbumet er tindrende klar og lekker - om det er, i profesjonell forstand, hjemmelaget, så høres det i alle fall kostbart ut.
Samtidig er arrangementene akkurat så omfattende at Lyseids medhjelpere oppleves like mye som bidragsytere.
Særlig Kenneth Ishaks nærvær og Kari Kamrud Janssens koring og vokalarbeid gjør den melankolske grunntonen med umiddelbar, selv om studiokvaliteter ikke gjør et album alene.
Lyseids begavelse er evnen til å lage folkpop med countryknekk, lekende bygget opp rundt en delikat dans av ord.
Et grep som definerer og avgrenser universet til Lyseids eget Oslo.
Utenfor Ring 2 kan det muligens oppleves som nærsynt.
En bedre tilnærming er å betrakte Lyseid som urbanisert heimstadsdikter, der heltene mangler, men lyrikken lever i kombinasjon med de vare, om ikke akkurat allsangssterke melodiene.
Referansene går fra Werner Herzogs «Fitzcarraldo» som (feilstavet) metafor på norsk bandturnéliv, til parafrasering av Paul Simon («50 Ways to Leave Revolver»).
Forståelsen er ikke viktig for å ha glede av platen, men det er relevant for å skjønne at Lyseid gjør noe så enestående som uforfalsket gode popformuleringer, tidsriktig og ømtålig tilnærmet.
Ingen har noensinne hatt vondt av skikkelig håndverk, uavhengig av veidekke.
BESTE LÅT:
«Fitzcaraldo»
| 1
|
110265
|
Anmeldelse:Den Svenska Björnstammen
- «Ett fel närmare rätt»
Allsang langt over grensen.
Ta tre svenske artister, for eksempel Timbuktu, We're From Barcelona og Håkan Hellström.
Bland sammen i et kunstnerkollektiv som egentlig bare har musikk som bigeskjeft.
Spe på med ulike deler Casiokids, latinorytmer, klezmersmerte og elektropop.
Refrenget på Norrköping-kollektivets radiosmelter «Vart jag mig i världen vänder» er genial allsangjubelidioti.
Resten er utflytende mafiahouse og visepop, skjødesløst sammensatt for uforpliktende festligheter.
De som fremdeles tviler kan more seg med den halvtimelange YouTube- lanseringsfilmen.
Den fungerer nesten bedre.
Og varer like lenge.
BESTE LÅT:
«Vart jag mig i världen vänder»
| 0
|
110269
|
Anmeldelse:Meat Loaf - «Hell In A Handbasket»
Tjukken kjører motorsykkelen ettertrykkelig i grøfta.
Man skjønner allerede av albumtittelen at dette kommer til å bli ille.
Riktig hvor ille er det imidlertid vanskelig å forstå inntil du hører Chuck Ds (!) gjesterap og versjonen av «California Dreamin'».
Sistnevnte er så grusom at den kan få en til å lengte etter mer snø og vinter.
Meat høres hele veien rasende ut.
På seg selv, på verden, på alle.
Men sangene som skal formidle sinnet hans er noen middelmådige ludder av noen giddalause, udramatiske MOR-rockkomposisjoner.
Han kan turnere med «Bat Out Of Hell» (1977) til han faller av scenen.
Men prisen han kan kreve gikk akkurat ned.
BESTE LÅT:
«Blue Sky»
| 0
|
110271
|
Anmeldelse:Sean Paul - «Tomahawk Technique»
Veteran med vann over hodet.
Det er selvskading å forvente lyrisk briljans fra Sean Paul, men den lyse jamaicaneren har vist tekke for fengende og hjernedøde hooks i over et tiår.
På sin femte plate oppgraderer dancehallsangeren klubbsounden sitt.
I disse (post-) Guetta-tider får han god hjelp av Stargate og Benny Blanco til å maskere dancehallens monotone tendenser med dagens svar på eurodance.
Men Sean Paul sliter med å gape høyt nok for denne pastisjeburgeren.
Mellom de åpenbare og solide radiohitene, preges albumet av trist, kvasimelodiøs gutteromskaraoke.
Noe som ikke er like sjarmerende når fyren nærmer seg 40.
BESTE LÅT:
«Put It On You»
| 0
|
110272
|
U NCHARTED: GOLDEN ABYSS Action/eventyr (16 år)
Den største rosinen i Playstation Vita-pølsa, er utvilsomt «Uncharted:
Golden Abyss».
I det første håndholdte spillet i «Uncharted»-serien, tas vi med til Mellom-Amerika.
Blant templer og ruiner dypt inne i jungelen blir Nathan Drake og hans venner nødt til å finne svar på mørke hemmeligheter i kamp mot grådige motstandere.
På sedvanlig vis må Drake klatre, hoppe, skyte og slå på sin ferd og her fungerer «Golden Abyss» nærmest som en guide til hvordan man skal benytte sine nye PS Vita.
For eksempel kan man plotte ut hvor man skal klatre ved hjelp av berøringsskjermen eller zoome inn i kikkertsiktet ved å dra fingrene over baksiden av konsollen.
Når Drake kommer over gåter må man også løse disse ved å bruke berøringsskjermen.
Dette gjør at disse småspillene står frem som engasjerende, på tross av at noen av dem er litt for enkle og repeterende.
Spillet tar seg tid til å lære deg opp i kontrollene og best av alt er det kanskje at man også langt på vei kan benytte seg av de gode «gamle» knappene hvis man heller skulle ønske det.
At «Golden Abyss» er vakkert kommer neppe som noen overraskelse.
Utviklerne har langt på vei klart å tilby de samme storslåtte miljøskildringene selv om formatet er mindre.
Spillet fylt til randen av små skatter og hemmeligheter som gjør det ekstra givende å bruke tid på å utforske omgivelsene.
Historien og eventyret er spillets ryggmarg.
Noen av dialogscenene kan bli litt langdryge og lever ikke helt opp til seriens omdømme som «heseblesende action», men historien er bunnsolid og engasjerer fra start til slutt.
Dialogen er velskrevet og bra levert og er med på å skape helter og skurker som man blir glad i.
«Uncharted:
Golden Abyss» er et fantastisk godt valg som lanseringstittel til PlayStation Vita.
Ikke bare beviser spillet at en skjerm på 5 tommer er mer en nok for en storslått spillopplevelse, men spillet tar også i bruk konsollens nye funksjoner på en måte som med en gang føles naturlig.
| 1
|
110273
|
E SCAPE PLAN Puzzle (12 år)
OK, «Uncharted:
Golden Abyss» er det største som lanseres til Vita på onsdag.
Men «Escape Plan» er i mine øyne det beste, og det er i tillegg et spill som gir Vita-lanseringen et skikkelig særpreg.
Her skal du styre den vesle Lil og den digre Laarg gjennom dødelige feller og intrikate rom-puzzles ved hjelp av et styresett som virkelig tar i bruk Vitas unike kontrollmuligheter.
Mørkt, morsomt og deilig!
| 1
|
110277
|
R EALITY FIGHTERS Fighting (12 år)
«Reality Fighters» kan oppsummeres med et eneste ord: Gimmick.
I «Reality Fighters» gis du sjansen til å selv være hovedpersonen i et slossespill.
Ta et foto av ditt blide åsyn og lim det på en avatar, still inn din lengde og bredde og spill inn en liten kjenningsreplikk som avataren din kan si før kampene.
Nå er du klar til å møte treneren din og jammen er det ikke selveste Mr. Miyagi!
Dessverre har nok den godeste «Karate Kid»-mentoren gått lei av å gi instrukser på sine gamle dager, for han lærer deg ingen verdens ting.
Istedenfor presenterer han dine motstandere i langsomme drag.
Noen av disse er faktisk litt morsomme, man møter blant annet en zombie, en ballettdanser, en italiensk disco-playboy og en tannlege fra Polen.
Når motstanderen er nedkjempet låser man opp deres teknikk og kan bruke den på sin egen avatar.
I tillegg kan man kjøpe en rekke forskjellige kostymer og frisyrer.
Det siste kan by på litt barnslig underholdning da man for eksempel kan komponere sitt eget slutty-krepse-kakerlakk-kostyme.
«Reality Fighters» tar også i bruk utvidet virkelighet (eller «agumented reality» som er det mer brukte engelske begrepet).
På denne måten kan du bruke for eksempel kjøkkenbordet eller vinduskarmen som arena for din kamp.
Dette hadde fungert langt bedre hvis det hadde vært lettere å holde kampen sentralt på skjermen.
Det blir bare irriterende når man snur litt på seg og plutselig kun ser en potteplante, mens kampen forsetter utenfor kameraet.
Skraper man bort alt dilldallet står man igjen med et slossespill som er langt under pari.
Det er begrenset med kombinasjoner under hver stil og man klarer seg helt fint med mose knappene uvilkårlig.
Faktisk kan man vinne noen kamper kun ved å mose en eneste knapp.
Hvis du ønsker å være en «reality fighter» er anbefalingen enkelt:
Dropp å bruke penger på dette spillet og invester dem heller i timer hos den lokale karateklubben.
| 0
|
110278
|
L ITTLE DEVIANTS Puzzle (7 år)
Hvis du har planer om å gå til innkjøp av en Playstation Vita, kan «Little Deviants» være et fint spill å begynne med.
Men ikke forvent deg noen veldig stor spillopplevelse.
«Little Deviants» er en samling minispill som utnytter Vitaens mange egenskaper.
Både den trykkfølsomme skjermen, kameraet, gyroen og mikrofonen er i bruk.
Og det fungerer som det skal.
Jeg har sittet og vippet rundt på hele greia for å lede en ball gjennom en labyrint.
Jeg har sunget inn i mikrofonen for å unngå å få søppel i hodet, og jeg har skutt ned flygende fiender som tilsynelatende har invadert stua mi.
Men brorparten av disse minispillene har vært tilgjengelig til smarttelefoner lenge allerede, og det gir meg ikke akkurat følelsen av å sitte med det nyeste tekniske vidunderet som finnes på markedet.
Det som virkelig skiller seg ut, er spillene som benytter seg av styrflaten på baksiden av Vitaen.
Her må jeg blant annet navigere en ball gjennom et landskap ved hjelp av maskinens bakside, og det føles både nytt og passelig utfordrende.
Noen minispill funker, andre funker ikke.
Uansett er «Little Deviants» en sjarmerende måte å bli bedre kjent med din nye konsoll på.
| 0
|
110279
|
M ODNATION RACERS:ROAD TRIP Bilspill (7 år)
Vita-oppfølgeren av «ModNation Racers» føles som et rent pliktløp.
Her handler det om kart-racing samt bygging av egne baner, biler og utstyr.
Det funker OK på Vita, men for meg er dette en utgivelse jeg glemmer i det øyeblikket denne anmeldelsen er ferdig.
Har du spilt PS3- eller PSP-varianten, kan du fint styre unna Vita-oppfølgeren.
Er du nykommer, kan du plusse på et halvt øye på terningen.
| 0
|
110280
|
Film:Flamme uten ild
Nicholas Cage er tilbake som Johnny Blaze, motorsykkelstuntmannen som solgte sin sjel til djevelen og blir til et flammeslikket skjelett som innkasserer synderes sjeler for sjefen.
Den frustrerte flammefreseren har nå flyktet til «et sted i Øst-Europa» i et forsøk på å unnslippe seg selv.
Der sitter han og kjenner på sulten etter tilsølte sjeler.
Så dukker det opp et mystisk barn han må beskytte, komplett med skyteglade kidnappere og mutte munker.
Blaze fortsetter òg kampen mot sin indre knokkeldemon - som ironisk nok er den han trenger for å hjelpe gutten, som selve djevelen ser ut til å være etter.
Det er dessverre mindre motorsykkelmoro enn sist, noe som trekker ned i en film om en motorsykkelekspert.
Replikkene som er ment å være kule blafrer like flaut i vinden som Cages' pannehår, og den åndelige dimensjonen er like tynn.
Flere selvmotsigelser svekker selv denne filmens logikk.
Blant annet havner Blaze på sykehus etter å ha blitt truffet med små granatkastere, men er spretten som før etter et møte med en bunkerskanon.
Det peneste som kan sies om 3D-effekten, er at du ikke legger merke til den.
Dermed lykkes den bedre enn mange nyere forsøk, men den tilfører heller ingenting.
Det som redder en svak 3-er for spøkelsesrytterens retur er at actionsekvensene fungerer helt OK.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 0
|
110281
|
DVD:Buskis fra vest
Han skal ha for pågangsmotet, vestlendingen Frode Nordås.
Manusforfatter, produsent, regissør, og pressekontakt, alt har han gjort for hjertebarnet sitt: en vaskeekte buskiskomedie fra hjemtraktene på Stord.
Det halter mer enn godt er både på skuespiller- og manussiden, og alle romantisk komedie-blødmer som tenkes kan er rullet sammen i denne vestlandslefsa.
Men, altså, det er godhjertet og godt ment.
«På bølgelengde» er en film det simpelthen er umulig å hate, og ganske lett å humre av - og med andre gigantsatsinger friskt i minne er det ganske imponerende fra Herr Nordås har fått til med skolissebudsjett og stå-på-vilje.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
110283
|
Film:Stil, sjarm og sødme
Her er det bare å lene seg tilbake, ta innover seg de sødmefylte toner som akkompagnerer en fin historie om kjærlighet.
Kjærlighet til film, folk - og en liten hund.
En helaftens spillefilm i svart/hvitt, laget som en stumfilm, tilhører kunstens risikoøvelser i 2012.
Men regissør Hazanavicius, med sine amerikanske produsenter i ryggen, har gått løs på en hyllest til sjangerens egenart og sødmefylte vemod med overbevisende energi.
Han lar de sentimentale toner spille en sentral rolle, uten å lage kliss i handlingen, og bruker stumfilmens egenart til å drive fram handlingen.
Det som fort kunne blitt parodisk, blir isteden en varm og vemodig fortelling om det ømme punktet når gammel tid må vike for de nye fremskritt.
I dette tilfellet er det stumfilmsjarmøren Valentin (Dujardin) som brått møter utfordringen når talefilmen lanseres på slutten av 1920-tallet.
Som den lerretets kunster han er, nekter han å akseptere at publikum vil høre stemmer i filmer.
Den unge Peppy (Bejo) er derimot klar for filmens nye utfordringer, og blir raskt Hollywoods nye sweetheart.
Dette skjer etter møtet mellom de to, der han fortsatt er den dominante stjernen.
Med nennsom nostalgisk hånd benytter regissøren seg av store og små referanser til stumfilmen, som for eksempel besøk hos en pantelåner, konstabelen på hjørnet, den trofaste sjåfør og butler (glimrende spilt av Cromwell).
Og fremfor alt menneskets aller beste venn, hunden.
Terrieren Uggies tilstedeværelse er et overflødighetshorn av dimensjoner.
Det velregisserte konseptet blir kanskje noe langdrygt mot slutten, men Dujardin og Bejo utviser ypperlige balansekunst mellom en forgangen stumfilmsjanger og en realistisk stil som holder til troende i dag.
Dette er ren nostalgi, med vemodig ettertanke som tilskudd.
| 1
|
110286
|
Bruce Springsteens nye plate:Skarp og syrlig
Nei, Bruce Springsteen er ikke sintere enn noensinne, slik rapportene vil ha det til.
Men han er både skarpere og mer syrlig.
CD: ROCK Bruce Springsteen:
"Wrecking Ball" (Columbia/Sony Music) I butikkene fredag 2. mars Aktuell:
Tre utsolgte konserter i Oslo (21.juli) og i Bergen (23. og 24. juli)
Selvfølgelig finnes det rettferdig harme på "Wrecking Ball", men den har alltid vært til stede hos Springsteen.
Derimot har denne harmen kanskje aldri stått i så sterk kontrast med fremtidshåpet - også et stadig tilbakevendende tema hos Bruce Springsteen.
Der foregående "Working On A Dream" (2009) ble en lettvekterplate utgitt i seiersrus over at hans idealistiske kollega Barack Obama kom til makten i USA, er "Wrecking Ball" uttrykket for en smule skuffelse fra Springsteens side over hva - eventuelt hvor lite - som faktisk har skjedd i Obamas presidentperiode.
"Wrecking Ball" fremstår tredelt.
Bruce Springsteen starter med å spørre sine medborgere om de virkelig makter å ta vare på hverandre i tunge tider.
Tittellåtens tidvis ironiske teksttone i refrenget åpner for hva som kommer - en Springsteen i musikalsk og poetisk toppform der han sparker oppover med sølvbeslått tåspiss på bootsen.
I denne første halvdelen av "Wrecking Ball" ligger agget mot de ansvarlige for Amerikas økonomiske misère, der Springsteens eget utgangspunkt selvfølgelig fremdeles er fundert hos den vanlige lønnsmottakeren som nå kanskje ikke engang har en jobb å gå til.
Avslutningsvis glir harmen over i fremtidshåpet.
Nok en gang maner Bruce Springsteen frem en bedre verden, den vi kan få om vi alle står sammen og har troen.
Bruce Springsteens kunstneriske mål har alltid vært å utforske avstanden mellom den amerikanske drømmen og den til enhver tid amerikanske virkeligheten.
I 2012 er gapet mellom disse to tilstandene større enn noensinne, derfor fremstår også "Wrecking Ball" som Springsteens mest relevante plate siden ti år gamle "The Rising".
Her er låtene:
"We Take Care Of Our Own".
En melodisk, klassisk E Street Band-godbit som vokser.
Springsteen er i det syrlige hjørnet når han beskriver hvordan USA fint kan ta vare på seg selv i alle situasjoner.
Eller kan de?
"Easy Money".
En råskåren, irskinspirert og feststemt live-vinner med sitt na-na-na-refreng.
Her møter vi et lystig par på ransraid - i penklær.
Vårt første med de (u)ansvarlige for et skakkjørt Amerika.
Arbeidersangeren Springsteen selv har uttalt at han i 2009 for aller første gang skrev en sang om en mann med slips...
"Shackled And Drawn".
I overkant lik foregående låt, men Springsteen er virkelig på hugget vokalt her.
"What's a poor boy to do in a world gone wrong", jamrer han på vegne av de nylig arbeidsløse og går sin mentor Woody Guthrie en høy gang i kontrastbeskrivelsen mellom gutta med jern rundt anklene og de sortkledde rikfolkene.
"Jack Of All Trades".
Tempoet roes ned til Frelsesarmè-vals.
Igjen er det familieforsørgeren som lett resignert trøster sin kjære med at alt vil bli bra til slutt.
"Death To My Hometown".
De irske røttene er tilbake
- Seeger Sessions har åpenbart vært av stor inspirasjon.
Denne nikker tilbake til "My Hometown" (fra "Born In The USA", 1984), der en desillusjonert far drømmer forgjeves om å komme seg vekk fra småbyen.
Her blir samme småby fraflyttet og forlatt - ikke på grunn av krig og naturkatastrofer som den alltid har overlevd, men på grunn av mangel på jobber.
Sjelden har Springsteen vært mer knivskarp og truende i tekstene sine, her tas det til og med ladegrep før refrenget!
"This Depression".
Hovedpersonen har aldri vært så langt nede og bønnfaller sin kjære om å stå sterk sammen med han.
Denne tunge, dystre balladen - med gitarsolo fra Tom Morello - markerer overgangen til siste halvdel av platen - håpet.
"Wrecking Ball".
Klassisk DNA av den episke rocker-Springsteen!
Opprinnelig skrevet i 2009 i forbindelse med rivingen av "hjemmebanen" til Bruce Springsteen (og New York Giants), Giants Stadium.
Nok en gang løfter han med hell en løsrevet sang skrevet til en annen anledning inn i tematikken på en ny plate - "My City Of Ruins" fra post-9/11-plata "The Rising" (2002) var opprinnelig skrevet for hans kjære, men forfalne Asbury Park.
Den rivningsklare stålkula i tittelen kan like gjerne være et symbol på ødeleggelsen av det amerikanske samfunnssystemet, som Giants Stadium.
"You've Got It".
Veldig "Nebraska"-sound over denne innledningsvis.
Seig og bluesy, men ett av de svakere kuttene.
Omhandler et klassisk Springsteen-tema - hold på kjærligheten!
"Rocky Ground".
Platens modigste låt, komplett med country blues-sample, gospelkor og innlagt rap (!) fra gospelsangerinnen Michelle Moore.
Teksten strutter av bibelske assosiasjoner og åpner for en svært spirituell avslutning.
"Land Of Hope And Dreams".
For en episk låt dette har blitt!
En kjær live-avslutter siden 1999 som har fått gospelbudskapet om en bedre fremtid forsterket.
Og en herlig solo fra Clarence Clemons (RIP, Big Man).
Denne burde helt klart ha avsluttet hele platen.
"We Are Alive".
I stedet lar Bruce Springsteen gjenferdene fra USAs dårlige sammvittighet danne basis for en ny verdensorden på et bedre sted å leve.
Pussig bruk av mariachi-trompeter og gitartwangen fra Johnny Cash' "Ring Of Fire", men budskapet - tittelen - er ikke til å ta feil av.
Og det gjelder for hele platen.
| 1
|
110287
|
Bomber og granater!
Subtilt er ikke et ord som bør forbindes med Rammstein.
Men du verden så effektive de er fra scenen.
Enkle og effektive.
Knallharde, kontante, industrielle, humoristiske og ironiske.
Og ikke minst med en overtydelighet i effektbruken som savner sitt sidestykke i dagens metal.
En gjeng tyskere som marsjerer inn på scenen i Oslo med det norske flagget høyt hevet, kan fort være et bilde som vekker ubehagelige historiske minner, men dette dreier seg heldigvis om underholdning i nåtid.
Og underholdning blir det til gagns, ikke minst smeller det i fyrverkeri stort sett hele tiden, bare avløst av voldsomme flammer fra nær umulige vinkler.
I «Du hast» fyker to raketter langs taket ut mot salen, antenner to nye tilbake til scenen som igjen eksploderer i gnistregn.
Og Rammstein-ropet i «Wollt ihr das Bett in Flammen sehen?» etterfølges av taktfaste pyrokuler i presis samtakt med skarptromma - sannelig godt at frontfigur og vokalist Till Lindemann er utdannet pyrotekniker, slik at han kan kontrollere det voldsomme flammeshowet!
Helt mot slutten blir for øvrig overtydeligheten, inkludert bruken av pyro, nær bisarr.
Nest siste låt ut er «Engel», der flammene freser skrått fra hver sin englevinge på Lindemann.
Deretter avsluttes det hele med «Pussy», komplett med peniskanon som spruter skum over publikum.
To rake motsetninger helt til slutt, men også et symbol på vulgariteten som Rammstein alltid har spilt på.
De er tross alt født i tidligere Øst-Tyskland og trenger sikkert utløp for alt som var forbudt i deres første leveår.
For øvrig må nok Rammstein selv belage seg på å være mer kreative enn tidligere i hvordan sceneshowet på de neste turnèene skal være, ettersom deres faste scenesjef gjennom en årrekke, Gert Hof, dessverre døde av kreft i januar.
For det er nettopp totalpakken som gjør Rammstein bra fra scenen.
Musikalsk er de enkle, nærmest banale, i riff og melodier, men som sagt - effektive.
Og sammen med lys og fyrverkeri blir det til tider stor underholdning, selv om de ikke gir publikums ører pusterom før etter en halvtime, med «Mutter».
Før ekstranumrene tar de også en tur ut blant publikum for en - hva skal vi si?
- lett sadomasochistisk seanse på en plattform midt i salen.
«Bück dich!» forblir forglemmelig, men mobildisplayene lyser opp salen på «Ohne dich».
Likevel - strippet for lys og pyro - blir disse minuttene vekk fra scenen en liten dynamisk nedtur i det ellers storslåtte showet.
Men skal vi klage når vi står i to timer og nikker taktfast til et iskaldt utseende band med like kalde rytmer, med en brumlevokalist som synger på tysk og fort blir altfor mye fra platespilleren?
Tror ikke det - bare lagre lærdommen om at Rammstein nytes best utenfor stua hjemme.
Konsert:
Rammstein Sted: Vallhall, Oslo Publikum:
Ca 11 000 Aktuell plate:
Made In Germany 1995 - 2011 (terning 5)
| 1
|
110288
|
Test av Volkswagen Beetle:Beste boble hittil
Med en sportslig kjørestil og en bra pris er nye VW Beetle definitivt verdt å vurdere for deg som vil ha noe som skiller seg litt ut.
VG og NAF har prøvekjørt den siste varianten av den klassiske boblen fra Volkswagen.
Borte er den bakmonterte symaskinmotoren og sittekomfort på kirkebenknivå.
Nye VW Beetle minner mer om en litt mer festlig utgave av Norges mest solgte bil, VW Golf.
Men startpris på 236.900 kroner er den hele 30.000 kroner billigere med motoren VG og NAF kjørte, en svært energisk 1,2 liters bensinvariant med 105 hk.
Den er, i motsetning til flere andre bensinmotorer, trekkvillig på svært lave turtall, så du slipper å gire og kjøre på høyt turtall og mase med giring hele tiden for å få utnyttet bilens morsomme kjøreegenskaper.
Beetle er både lettkjørt presis, sportslig og ligger svært godt på veien.
Selv om de tekniske dataene vitner om en litt tregere bil enn storebror Golf, er følelsen den stikk motsatte med det langt mer underholdende kjøreoppsettet.
To bak
Mens de aller fleste biler i klassen er registrert for fem personer er VW Beetle bare registrert for to baksetepassasjerer.
Det buede taket stjeler en del plass i høyden om du er over 170-180 centimeter høy.
Men fra førerplass sitter du akkurat så godt med mye av den samme ryddige og gode instrumenteringen du gjør i andre biler fra Volkswagen.
Leasingselskapet Autolease mener bilen holder seg omtrent som gjennomsnittet i klassen i pris.
For minst mulig verdifall anbefaler de minst 17 tommers felger (16 tommer er original.) xenonlys, en teknikkpakke (3900 kroner) samt et oppdatert radioopplegg (2900 kroner.)
HER ER VÅRE VURDERINGER:
Førermiljø: Praktisk, romslig God sikt alle veier, bra støydempet.
Kjøreegenskaper:
Noe hard i fjæringene når underlaget blir veldig dårlig.
Plass:
Fire seter, god benplass bak.
310 liter bagasjeplass.
Miljø:
Bra til bensinbil å være, men 0,59 l/mil er for eksempel mye mer enn dieselbilen VW Golf Blue Motion 105 hk (0,38 l/mil).
Lavere NOx utslipp trekker opp.
Sikkerhet:
Toppscore i EuroNCAP.
Å eie:
Lavere årlige vedlikeholdskostnader enn det som er vanlig i segmentet ifølge Autolease (2800 kroner) men er allikevel ikke blant bilene som holder seg aller best i pris.
Pris:
Masse bil for pengene.
Du betaler litt ekstra for design, men sånn er det bare.
Design:
Beetle er den lekreste boblen hittil.
Gjennomsnittlig poengscore: 5,0.
| 1
|
110289
|
TV-anmeldelse:Erobrer ikke
Storsatsingen «Erobreren» ser dessverre ikke ut som en.
TV-premiere «Erobreren».
NRK1.
Søndager 2055.
Åtte år etter danskenes suksessrike etterkrigs-føljetong «Krøniken» skal også norske TV-seere få sitt, og det to ganger.
Først ut er Jan Kjærstads Jonas Wergeland-trilogi, senere i år får vi Saabye Christensens «Halvbroren» overført til skjermen.
I løpet av seks timer på søndagskveldene utover våren skal seerne bli kjent med gåtefulle Jonas Wergeland, portrettert av Johan Felix Tschudi (12), Jakob Oftebro (25) og Kåre Conradi (40).
De to første episodene - som denne anmeldelsen er basert på - skjemmes av stiv, oppstyltet dialogføring - og flate, endimensjonale karakterer det er vanskelig å tro på - men lette å irritere seg over.
Unge Jonas Wergeland vokser opp i gerhardsensk OBOS-idyll på Grorud, og allerede i ung alder plantes redselen i ham for å ende opp som vanlig.
Fra alle som betyr noe i livet hans hører Jonas at å være alminnelig er det aller verste man kan oppnå.
Enten det er fra bestevenninnen Nefertiti (en 11-åring som foreleser om amerikanske jazzartister som en annen professor, fullstendig utroverdig), den arrogante rikmannsonkelen i Kim Haugens skikkelse (snublende nær parodien med sin ufordragelige «morn du»-visdom), og bestefaren på Hvaler.
Jonas er en gutt av allmuen som ikke vil være alminnelig, men sprenge malen.
Dette får vi som seere innprentet via retrospektive «talking heads», familiemedlemmer som i nåtid forteller oss hvordan han var - gutten som ble TV-guru med hele landet for sine føtter, men som falt brutalt fra tronen.
Problemet er at vi bare får fortalt at gutten er spesiell - vi ser det ikke, de to første episodene lykkes ikke med å dra deg inn i universet og hige etter fortsettelsen.
Historien mangler nerve, og det er noe gammelmodig stivt over fortellermåten.
Jeg synes man skal slippe å få «Fjernsynsteatret 1992»-vibber av en av statskanalens største dramasatsinger noensinne!
Det er lite ved «Erobreren» som signaliserer at den er laget i 2011.
Det som skurrer mest er hva som blir sagt - to tolvåringer som vurderer fjernsynsmediet med noe som høres ut som et mediekritisk blikk i 1965?
Jeg kjøper det ikke - og eksemplene er dessverre mange.
Forbedringspotensialet for de kommende episodene er enormt, og kanskje blir det bedre når vi får se - og høre mer - fra Kåre Conradi, i det som har blitt omtalt som hans store rolle.
I de to første episodene ser vi ham kun posere lidende uten et ord i en rammefortelling som avslører Wergelands blodige nedtur.
Det som står igjen da er nostalgiverdien - og den kan være stor for mange:
Klær, interiør og biler - tidskoloritten vil få mange til å drømme seg tilbake og lete etter detaljer - og man har ikke falt i overdrivelsesfellen som er lett å gjøre når 60-tallet skal gjenskapes.
Foreløpig er det lite som tyder på at «Erobreren» er blitt Den Store Etterkrigsfortellingen alle MÅ få med seg søndag kveld.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
110290
|
Lidolibido!
LidoLido bjeffer mykt, men han biter hardt.
Norges nye yndlingsvalp fyller Rockefeller med folk - og varme.
Med knallanmeldelser på debutplaten kan Peder Losnegård konstatere sitt studiotekke.
Talent
Livemessig kan det fort bli mye påtatt selvjukking når man dealer med en ung sanger/rapper/produsent/låtskriver/trommis som er ivrig på å skilte talentet sitt, men Lido vet hva han driver med - noe hans flotte Spellemannopptreden av «Turn Up The Life» manifesterte.
Men å fremføre én låt er noe annet enn et helt sett.
Men jammen har 19-åringen stålkontroll på det også.
Fantastisk
Det gjelder å utnytte den halvtimen man får utdelt av By:larm, og Lido pakker inn energien av en hel klokketime inn i et fantastisk berg-og-dal-bane-sett på nøyaktig en halv.
Fremfor å brife med sine åpenbare mange talenter, prioriterer Lido liveopplevelsen, og tar seg tid til å kommunisere med det tettpakkede lokalet, både mellom og viktigst: under låtene, med blikk og kroppsspråk.
Oser av sjarm
Valpen oser av sjarm når han introduserer «Numbers» med en artig cover av det svenske enhitsunderet Mejas «All`bout the money».
Stemmen hans forsvinner tidvis, og materialet har en tendens til å bli litt flinkispreget funk, men ungguttens modne lekenhet og latente libido utstråler varme.
Publikumet gikk ut døren med et smil og litt mindre snø rundt seg enn da de kom inn.
| 1
|
110291
|
Sisi topp!
Kordamen til Admiral P og Stella Mwangi viste torsdag at hun kan stå på egne ben med fjorårets flotte gladlåt, «Stay».
Og i år har souldamen tydeligvis mer på lager.
Det svinger når Suzanne «Sisi» Sumbundu synger.
Retrosoul
I et etter hvert fullsatt John Dee leverer hun variasjoner av retrosoul, med god hjelp av et tight flinkisband, blåsere, korister og Tshawe-søster Nosizwe Baqwa.
Stemmen til Sisi stråler med en erfaringsrik heshet, og det blir lettvint å trekke Winehouse-paralleller, men vår pike veier mer mot sekstitallets surfete jovialitet og får den fullsatte salens funky føtter til å ville feste.
Funn
Ja, hun kunne godt ha skrinlagt sin «Black Hole Sun»-cover til fordel med mer interaksjon med publikum, men by:larms tidsnazisme kan med godvilje utpekes som syndebukk.
Sisi må fortsatt bevise at hun kan skille seg ut på et internasjonalt nivå, men her hjemme er hun litt av et etterlengtet funn.
| 1
|
110293
|
Dalende Dale
Hvor ble det av den lystige sangerinnen fra Donkeyboys gylne dager?
Selvfølgelig har Linnea Dale nå behov for å gjøre noe helt, helt annet enn å være innleid vokalist hos drammensernes store sønner, dersom hennes innerste, kunstneriske vesen vil nettopp det når soloplaten straks ligger foran døren.
Men da må hun våkne opp.
Fra scenen er hun iallfall ikke klar for å møte et publikum.
Nervøs
Mumlende og sannsynligvis sterkt nervøs bikker hun blikket innover under ildprøven på by:
Larm torsdag kveld og ser aldri utover mot oss som er der.
Hennes tilsynelatende solskinnsfylte låter stanger dumpt mot telttaket og etterlater svært lite, på grensen av ingenting.
BigBangs Øystein Greni har kanskje utrettet mirakler av dette låtmaterialet som plateprodusent, men det får vi høre først senere i vår.
Tronende bak pianoet var Linnea Dale torsdag dessverre nær selvutslettelsen.
Sensualitet
Synd, egentlig.
Stemmen har både en sensualitet og et hugg Patti Smith verdig når hun vil.
I går var viljen borte.
Riktig tid og sted ble plutselig feil i begge tilfelle for Linnea i går.
Dèt hadde ingen trodd på forhånd.
| 0
|
110294
|
Spillanmeldelse:«Grand Slam Tennis 2»
(VG Nett)
«Grand Slam Tennis 2» tar EA Sports sin tennis-serie fra Wii til Xbox og PS3.
Men er det mer enn bare en ansiktsløftning?
Ved første øyekast er «Grand Slam Tennis 2» veldig ulikt sin forgjenger til Nintento Wii, men når man ser bak den gode grafikken og den pene innpakningen er det lite som har skjedd siden 2009.
EA sports har sammen med TV-giganten ESPN klart å lage en feilfri presentasjon av sporten, og fra avstand er det lett å tro at man ser en TV-sendt tenniskamp hjemme i stua.
Når Pat Cash i tillegg får selskap av sinnataggen John McEnroe i kommentatorbua oser det regelrett kvalitet av spillet, og det føles hele tiden veldig gjennomført.
Derfor er det trist at Pat og John allerede i tredje set begynner å gjenta seg selv.
Etter et par timer på banen begynner man å bli så lei av gjentagelsene at det eneste alternativet er å skru de av, tross den høye kvaliteten på observasjonene deres.
Det har lenge vært klart at EA Sports har en visjon om at alle deres sportspill skal kunne styres ved å bare bruke de analoge stikkene, noe som viser seg å fungere overraskende bra i «Grand Slam Tennis 2».
Hele kontrolloppsettet er veldig intuitivt og sitter i fingrene fra det øyeblikket man tar opp kontrolleren.
Venstre analog-stikke styrer spilleren, mens alle slag er kontrollert av høyre analog.
Fra første ballveksling har man en viss formening om hvordan systemet fungerer, men det er først etter noen timer man virkelig begynner å mestre det.
En av flere styrker EA Sports alltid har vist er mengden lisenser de innehar, og «Grand Slam Tennis 2» er heller ingen lettvekter når det kommer til lisensiert materiale.
Alle fire Grand Slammene er med og det er et fint utvalg av utøvere fra ATP touren, både aktive og pensjonerte.
Det at EA Sports sitter på disse lisensene og vet å bruke dem merkes meget godt i modusen «ESPN Grand Slam Classics», hvor man kan spille klassiske dueller fra tidligere Grand Slammer.
For eksempel er det mulig å gjenskape det som etter min mening er tidenes beste tennismatch - Nadal mot Federer fra Wimbledon-finalen i 2008.
Det gir en liten sitring i kroppen når de to gigantene inntar centercourt på den regntunge julidagen i 2008, og dette er bare et av mange scenarioer som det er mulig å gjenskape.
I tillegg til klassikermodusen tilbyr også «Grand Slam Tennis 2» en helt OK karrieredel, hvor du lager din egen tennisproff og får ti år på deg til å klatre til nummer én på ATP-rankingen.
Premissene for karrieredelen er greie, men det klarer aldri helt å fenge og blir raskt gjentagende.
I tillegg er det banalt enkelt i starten av karrieren, og det tar ikke lang tid før man sitter med alle fire Grand Slam-titlene.
Mestringsfølelsen er med andre ord helt fraværende.
«Grand Slam Tennis 2» er et ålreit tennisspill som kommer i en helt fantastisk innpakning, noe som gjør at man tider tror en sitter å ser en virkelig duell mellom to tennisgiganter.
I tillegg er kontrolloppsettet som blir brukt noe av det bedre jeg har prøvd i et sportspill, men spillet sliter med å fange entusiasmen min og jeg sitter ofte igjen med følelsen av å gjøre det samme om og om igjen.
Den eneste delen med spillet som virkelig ga meg lyst til å spille videre var «ESPN Grand Slam Classics», noe som ikke er godt nok fra et så stort spill.
Dessuten virker det ikke som om det har skjedd det helt store siden 2009-versjonen til Nintendo Wii, som ga meg en mye bedre tennisopplevelse.
GRAND SLAM TENNIS 2 Plattform: 360 og PS3 Genre:
Sport Alder:
3 Utvikler:
EA Canada Utgiver:
EA Sports
Mer info
| 0
|
110296
|
MAMMA MIRA!
Mira Craig, hva er det du holder på med?
Fristerinnen fra de urbane jungler har leflet i studio med rocken det siste året.
Under by:
Larm i natt fikk vi resultatet gjennom seks splitter nye låter.
Men fortjente vi det?
Jeg har sans for Mira Craig.
Hun har guts - eller baller, om du vil.
Og stemmen til å gjøre hva som helst.
Uten at dette «hva som helst» nødvendigvis faller i smak.
Rock kan vi i så fall kanskje se på som en mellomstasjon?
For dessverre falt du pladask gjennom, Mira.
For det første virker du ikke komfortabel med din nye retning, for det andre virket heller ikke bandet ditt spesielt innøvd.
For det tredje utviser du overhodet ingen rock-troverdighet gjennom din scene-opptreden - den er stiv, nervøs og tillært.
Innstudert, aldri spontan.
Du er ingen rocker, Mira.
Først i det aller siste nummeret, «Responsibility» (?), tangerer du noe som kan ligne på en rock chic à la Anouk eller Meredith Brooks.
Men da har vi allerede sett deg ramle på rompa mens du synger «I can see the light», bare for å reise deg og trille videre med toneganger en Ofra Haza verdig.
Komisk er bare fornavnet.
Resten av ditt rock-repertoar inneholder kun klisjèer, med hyperinsisterende slagord-refrenger som bare hører hjemme i en nylig avsluttet melodikonkurranse her hjemme - som du også har vært innom - med låter som klokker inn på tre minutter.
Jeg vet fremdeles hvem du er, Mira.
Men jeg aner ikke hvor du skal.
Konsert:
Mira Craig Sted:
Gamla (by:Larm, Oslo) Publikum:
Ca 90
| 0
|
110297
|
Film:Hulder til bulter
Hardingfele, hulderhint og hardkokte rengjøringsagenter er alle fengende ingredienser.
Men helheten fortryller ikke.
Konseptet er spennende.
To åstedsvaskere snubler i skrubbeprosessen over en kjeller som tilsynelatende ikke har vært åpnet på mange år.
Der finner de ikke skjeletter i skapet, men en skjelvende skapning de ikke aner hvem er eller hvor kom fra.
Mannen som bodde på stedet er i forskjellige grader av forråtnelse (tilsynelatende tatt av rovdyr, derav åstedsvasken) og jenta selv er lite snakkesalig.
Historien nøstes opp litt etter litt gjennom gamle, skranglete kassett-opptak merket «Thale», pompøse fortellerstemmer og minner.
Regissør, manusforfatter, klipper og altmuligmann Aleksander Nordaas lykkes i å skape en klaustrofobisk stemning nede i kjellerrommene.
Og i å bygge opp til tradisjonelle «hopp i kinostolen»-øyeblikk.
Han har oppnådd mye på et lavt budsjett, og viser tilløp til gode takter.
Men filmen skjemmes også av et par opplagte logiske brister.
Og ja, vi befinner oss i mytisk farvann, men også der må vi tro på det som skjer.
«Thale» har òg et par overtydelige bihistorier som en forstår motivasjonen for, men som oppleves påtatt i en fortelling på snaue én time og 19 minutter.
Og som i løpet av den tiden også skal formidle det fortettede mysteriet Thale selv er.
Silje Reinåmo overbeviser på den kanten.
Hun får ikke mange strenger å spille på, men balanserer hovedpersonen et sted mellom lavmælt og brutalt primitiv.
I scenene vi ser henne i, er hun ofte naken, men det oppleves aldri overflødig eller spekulativt.
Den lakoniske dialogen mellom Elvis (Erlend Nervold) og Leo (Jon Sigve Skard) funker som komisk avkobling.
De to tegnes som tydelige karakterer og kontraster, slik resten av filmen også skifter mellom åpent landskap og trange kjellerom, solbadet skog og totalt mørke.
«Thale» viser også noen stivbeinte dataanimerte skapninger, som på det stadiet vi har blitt vant til på lerretet i dag, nærmest blir som flanellograf-action å regne.
Det distraherer mer enn det beriker historien.
For all del, filmen har sjarm og surfer på en god bølge.
Men tidvis ser den ut som surfebrettet du lagde på sløyden.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 0
|
110298
|
Film:Kamp over kvinne
To bestekompiser faller for samme dame; da er alt tillatt i krigen om hennes gunst og brunst.
Men selv barskinger som Tom Hardy og Chris Pine, og en alltid velopplagt Reese Witherspoon, kan ikke skjule en heller middelmådig og forutsigbar story.
Riktignok har filmen sine momenter av både humor, romantikk, action og broderlig vennskap; greit servert i et kjapt tempo.
Gutta er CIA-kompiser som midlertidig er plassert til kontorarbeid etter et delvis mislykket raid i felten.
Dating er et greit tidsfordriv - helt til de begge blir forelsket i samme «tidsfordriv».
Damen på sin side er et oppegående, allsidig vesen som Witherspoon forsvarer hjertelig.
Problemet er at filmen er snekret sammen av klisjéfylte replikker og scener som er brukt i dusinvis av tilsvarende filmer.
Det skal ikke mye til for å gjette neste steg i handlingen.
Bonusen er sjarmfaktoren til de involverte i trekant-krigen, pluss Chelsea Handler som velmenende mentor i businessen om hvordan velge riktig mann.
| 0
|
110299
|
Film:Sort livsløgn
«Young adult» er både mørk og lett på én gang.
En vellaget leksjon i selvinnsikt du ikke helt vet om du vil ha.
Charlize Theron spiller 37-årige Mavis som vi ser bruker dagene til å halvsove foran reality-programmer på TVen, bøtte ned Cola Light på morgenen og brennevin på kvelden, og dra med menn hun ikke bryr seg om hjem.
Hun skriver egentlig på en avsluttende bok i en serie for «unge voksne», men i skrivesperrens psykose bestemmer hun seg for å reise tilbake til hjembyen og vinne tilbake eksen.
At han er lykkelig gift og akkurat har fått en liten datter, spiller ingen rolle for Mavis.
Hun ser seg selv som den vellykkede som skal få ham bort fra taperne.
Når manusforfatter og regissør-duoen fra «Juno» gjenforenes, leverer de mørke, merkverdige varer.
Theron makter den vanskelige oppgaven det er å spille en hovedperson som er et forferdelig menneske.
Ikke helt i «Monster»-land, men Mavis er ei dame blottet for gode egenskaper.
Om ikke en regner et vakkert utseende som en egenskap, slik hun tydeligvis gjør selv.
Det vond-gode med «Young Adult» er at den aldri dukker opp av mørket.
Det er både smertefullt og ekstremt pinlig å se Mavis igangsette planen sin.
Eller å bare se henne forholde seg til andre mennesker i det hele tatt.
En av dem hun forholder seg til er nerden Matt, spilt av komiker Patton Oswalt, som hun hadde skap ved siden av gjennom hele videregående - uten at hun husker ham.
Oswalt er en fantastisk sparringspartner for Theron, og en sarkastisk motvekt som prøver å forankre Mavis i virkeligheten.
Det er mange såre toner i filmen, som når Mavis i en bisetning forteller foreldrene sine at hun «tror hun er alkoholiker».
Det hele kunne blitt for mye menneskelig møkk å spa seg gjennom, om ikke regissør Jason Reitman og manusforfatter Diablo Cody hadde balansert det hele med småboblende humor rett under overflaten.
Med Charlizes utsøkte rolletolkning finstemt med Pattons lavmælt forbløffende, og en rekke små, sterke karakterprestasjoner i miksen, vipper «Young Adult» opp til femmeren.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 1
|
110300
|
Film:Mer hval, takk!
Mer hval og mindre menneske - det hadde løftet denne fascinerende historien fra Alaskas isøde ut av kjølige klisjéer og inn i varmen.
For historien er sterk i seg selv, og sier mye om hvilke mekanismer som kan få en hel verden til å gå av hengslene for noen hvalers skyld.
Vinteren 1988 skapte tre kaliforniske gråhvaler; en hun, en han og deres babyhval, overskrifter verden rundt.
De satt fast i isen i nærheten av Barrow i Alaska.
Det var kun dager igjen før deres lille vannhull ville fryse.
Men når alle gode krefter - og de ikke fullt så gode - står samlet, er det utrolig hva som kan utrettes.
All verdens kriger - de blodige eller de kalde - parkeres på sidelinjen når mor, far og barn skal reddes.
Filmens ulempe er at den spriker i hva den vil formidle.
Her mikses romanse, urbefolkning, mediekjør, kyniske politikere og oljemagnater på en lett overfladisk måte.
Persongalleriet er ensformig tegnet, særlig kvinnerollene
- Drew Barrymore som bekymret Greenpeacer og Kristen Bell som geskjeftig journalist.
Filmens pluss er observante detaljer om ting og holdninger fra sent 80-tall.
Samt de øyeblikk den formidler det storslåtte i naturens kraft; i isen, i vannet og ikke minst gjennom den mektige hvalen.
BORGHILD MAALAND
| 0
|
110302
|
Spillanmeldelse:«Kingdoms of Amalur: Reckoning»
(VG Nett)
Rollespillet «Kingdoms of Amalur» har faktisk en god historie, men det legger man knapt merke til fordi man er fullt opptatt med det helt fantastiske kampsystemet.
«Kingdoms of Amalur» skulle egentlig ha vært et onlinespill.
Utviklingen var faktisk godt i gang når prosjektet skiftet genre.
Det var nok ikke noen dum idé, for resultatet har blitt et solid og massivt rollespill av nesten samme kaliber som selveste «Skyrim».
Handlingen utfolder seg i «Faelands», en bit av Amalur som er på god vei mot å bli krigsherjet.
En fraksjon fra de «gamle» og udødelige «Fae»-rasene har bestemt seg for å utslette de «yngre» og dødelige rasene.
Delvis for å stoppe dem, og delvis fordi de synes vitenskap er gøy, har gnomene forsket på å gjenopplive døde sjeler i nye kropper.
Det er ingen enkel oppgave, og da de til slutt klarer å gjenopplive én død sjel, blir forskningsanlegget oversvømt med slemminger.
Heldigvis er det ikke bare snakk om en ny soldat til krigsmaskinen, den gjenoppståtte sjelen har en evne som er mer gudommelig enn selv evig liv.
Han, eller hun, kan endre skjebnen.
I Amalur er nemlig alt forhåndsbestemt av nettopp skjebnen.
Det blir ganske så filosofisk, men i bunn og grunn så finnes det et skjebnevev som bestemmer hvordan alt skal gå og når folk skal dø.
Men i gjenopplivningsprosessen så skjedde det noe, noe som gjorde at helten ikke er en del av skjebneveven, men derimot kan endre den.
Plottet er interessant, men samtidig så komplekst at det kan lønne seg å følge godt med.
Det er ikke alltid like enkelt, for spillet gjør alt det kan for å distrahere deg.
Mengden med sideoppdrag, både enkeltstående og egne sideplott, er overveldende.
Dessuten er «name-droppingen» så intens at man lett overser hva de betydningsfulle personene heter.
VGD-bruker JCDenton:
Syns det er et fantastisk spill, noe ala Deathspank bare uten humoren og litt mindre kaotisk kampsystem.
Diskutér «Kingdoms of Amalur» her!
Man blir heller ikke straffet for å skumme gjennom både historie og dialog, ettersom «Kingdoms of Amalur» er svært behjelpelig med å fortelle deg hvor du skal til enhver tid.
Innbyggerne i Faelands er tydeligvis utstyrt med hver sin GPS-sender, for selv når oppdragsteksten sier at man skal «lete» etter en bestemt person, er vedkommendes nøyaktige posisjon merket på kartet med en diger, gul sirkel.
Men akkurat det gjør faktisk ingen ting.
Det kutter ned på «nedetiden» mellom det som «Kingdoms of Amalur» virkelig kan, nemlig selve slåssingen.
Ved første øyekast virker ikke kampsystemet så altfor dypt, som rendyrket magiker finnes det for eksempel bare åtte ulike magiske formler.
Men her handler det minst like mye om hvordan man bruker en magisk formel, som hvilken formel man bruker .
Kampene er nærmere beslektet med «God of War» og andre action-spill, enn tradisjonelle rollespill.
Magikeren min var ekspert på å kjempe med stav, og avhengig av hvordan jeg trykket, kunne han svinge den mot fienden, sende en ildmur noen meter fremover, eller sveve opp i luften og lade opp et skikkelig tøft eksplosjonsangrep.
Hvordan man sloss bestemmes i stor grad av hvilke ferdigheter man spesialiserer seg innen.
Disse er delt inn i «magic», «finesse» og «might».
Avhengig av hvordan man fordeler ferdighetspoengene sine, kan man velge ulike erketyper, eller «skjebner», som gir ulike bonuser.
Bruker man alle poengene sine i «magic», kan man ende opp som en «archmage» som blant annet får døde fiender til å sloss for seg.
Velger man derimot både «magic» og «finesse», kan man bli en «shadowcaster» som lader opp mana'en sin ved å drepe fiender som flykter.
«Kingdoms of Amalur» svikter heller ikke når det gjelder utvalget av våpen, rustninger, skjold og smykker.
Alt er oppdelt etter de tradisjonelle fargekategoriene, selv om man med hell kunne vært litt mindre liberale med de gjeveste av dem.
Skal man først snakke om svakheter, så synes jeg endel sideoppdrag kunne ha vært sløyfet.
Noen av dem er meget godt laget, men de drukner litt i uinspirerte «let-og-søk» oppdrag som hører mer hjemme i onlinespill enn i store rollespill.
Dessuten er den tilsynelatende massive spillverdenen delt opp i en rekke områder forbundet med smale passasjer.
Frihetsfølelsen fra «Skyrim» slår aldri helt til.
Når det er sagt, så er «Kingdoms of Amalur» et veldig godt rollespill.
Kampsystemet er rett og slett det beste jeg noengang har sett i genren, og plottet er både dypt og interessant.
Det river ikke «Skyrim» bort fra rollespilltronen, men det er jommen meg en god nummer to.
PS:
Spillet er testet på Xbox 360, men er også ute på PC og PS3.
KINGDOMS OF AMALUR: RECKONING Plattform: 360, PS3 og PC Genre:
Rollespill Alder: 18 Utvikler: 38 Studios/Big Huge Games Utgiver: 38 Studios/Electronic Arts
Mer info
| 1
|
110304
|
Test av Mercedes B-Klasse:Den nye folke-Mercedesen
Med denne bilen skal Mercedes vinne både familier og pensjonister.
Går ikke det er det ikke bilens feil.
Det er ikke prislappen på drøye 300.000 kroner, den gode bakseteplassen, luksusfølelsen eller de gode kjøreegenskapene som er hovedgrunnen til dette.
Det er kombinasjonen B-klasse som bør være en suksessoppskrift.
Plassen i bilen er mer enn god nok for en tobarnsfamilie, selv om bagasjeplassen er mindre enn i en tradisjonell stasjonsvogn.
Den litt høyreiste sittestillingen gir bedre sikt enn både i den mer sportslige BMW 1-series lave sittestilling og Audi A3s mer tradisjonelle sittestilling.
VW Golf Plus er en mer naturlig konkurrent.
Denne mangler imidlertid noe både på kjøreegenskaper og på opplevd kvalitet innvendig.
Her kan B-klasse by på Mercedes-kvalitet hele veien.
Den 1,8 liters sterke dieselmotoren med 109 hestekrefter står meget godt til bilen.
Den manuelle 6 trinns girkasse harmonerer også bra med motoren.
Det oppgitte forbruket på 0,44 liter er, som så ofte, ikke like lett å oppnå.
VG og NAFs testkjøring viste et forbruk på like under 0,5 liter per mil.
Ekstrautstyret koster, men du har til gjengjeld muligheten til å få omtrent akkurat det du vil ha.
Biladministrasjonsselskapet Autolease anbefaler følgende ekstrautstyr for lavest mulig verdifall:
Sportpakke, metallic lakk, automatisk klima og xenon lys og automatgir (koster 26 000 kroner ekstra på B180CDI).
HER ER VÅRE TERNINGKAST:
Førermiljø:
Bra sikt, høy kvalitetsfølelse, lite støy
Kjøreegenskaper:
Til en litt høyreist bil å være i denne prisklassen er dette meget bra.
Plass:
Bra plass bak for to.
Bra bagasjerom selv om det er noe mindre enn tidligere B-klasse.
Miljø:
Meget bra på CO2.
Start stopp som standard.
Sikkerhet:
I toppklasse.
Radarbasert krasjvarsler og blindsonevarsler som standard.
Toppscore i EuroNCAP krasjtest.
Å eie:
Lavere verdifall enn gjennomsnittet ifølge Autolease.
Med riktig utstyrsnivå vil markedsverdien være rundt 65 prosent av nybilprisen.
Pris: Dyrt, men mye bil for pengene sammenlignet med konkurrentene.
Stålfelger og manuelt klimaanlegg som standard.
Design:
Pen bil uten å vekke altfor mye oppsikt.
Det er nok også tanken.
Gjennomsnittlig poengscore: 5,5.
| 1
|
110309
|
Låt: Crush Artist:Malin Tekst og melodi:
Beyond51 (Marcus Ulstad Nilsen, Andreas Sjo Engen, Kjetil Helgesen)
Barnestjernen Malin har blitt ungdom, hvilket høres både på stemme og uttrykk.
«Crush» blir en instrumentalt monoton affære, men har absolutt en viss sjarm når refrenget faller inn.
| 0
|
110314
|
Låt:Make It Better Artist:
Tommy Fredvang Tekst og melodi:
Tommy Fredvang, Hanne Sørvaag og Tommy Berre
Nok en låt som er skreddersydd for MGP.
Men skal den være det, stilles ekstra krav til diverse overraskende grep som skiller den fra røkla.
Denne oppstemte bagatellen gjør dessverre ikke det.
| 0
|
110317
|
Låt:Sailors Artist:
Lise Karlsnes Komponist:
Lise Karlsnes og Thomas Eriksen Tekstforfatter:
Lise Karlsnes
Overraskende tamt fra to veletablerte bransjenavn utenfor MGP.
Stakkato electrobasert pop.
| 0
|
110318
|
Låt:Ola Nordmann Komponist:
Lars Erik Blokkhus Tekstforfatter:
Glenn Hauger
Altfor lik foregående hit, «Møkkamann», hvilket vitner om kreativ stillstand.
Fløytetema og marsjerende trommer gir et kjærkomment irsk anstrøk.
Deretter setter rai rai-gitarene inn, og sannelig har de ikke rappet boogiefaktene til D.D.E. her også!
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.