id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
110326
|
FILM:Pus med fres
«Pus med støvler» er et godt bevis på at det banale kan være bra.
Du har sett elementene før, men miksen er en eventyrblanding det ryker av.
Det har lenge gått sport i å remikse eventyr, både med «Shrek», «Sannheten om Rødhette» og «Eventyr i New York».
For ikke å nevne ferske TV-serier som «Grimm» og «Once Upon a Time».
«Pus med støvler» representerer altså ikke noe nytt når den blander inn «Jack og bønnestengelen», «Lille trille» og små hint av ørten andre barnehistorier.
I tillegg er filmen en avlegger av en forgjenger, for å gjøre det enkelt.
Men når det er sagt:
Hvem bryr seg om formelen er resirkulert så lenge miksen maler som en katt?
Pus så vi først i «Shrek»-filmene, og dette er historien om hvordan katten fikk støvler og sverdferdigheter.
Chris Miller, som var involvert i manusskrivingen på «Shrek»-filmene og regisserte den siste, vet hva han vil med regien på «Pus».
Den hyller både klassiske westerns og nyere bidrag til sjangeren, med scener i split-screen og sakte film.
Pus er den pelskledde, lovløse rytteren som galopperer over slettene og kjemper for rettferdighet og pene hunnkatter.
Spøkene om katta i sekken, råtne egg og «Catanova» florerer selvfølgelig.
Og de fleste fungerer godt som humoristiske pusterom i en spenningsspekket historie.
Jeg så deler av denne filmen med originalstemmene i Cannes i fjor, og det må sies at en del av humoren forsvinner i oversettelsen.
Og når man er vant med Antonio Banderas' hviskelespende, kontrastfylte Pus-tolkning, er det litt nedtur at den norske «liksomaksent»-versjonen til tider minner mest om Dolmio-reklamen.
Heldigvis er 3D-teknikken i «Pus med støvler» storslagen.
Den klorer deg i fjeset og drar deg inn i skjermen, akkurat sånn 3D skal kjennes på kroppen.
Den totale pakken er ikke original, men velformulert.
Overskuddet, tempoet og den overdådige moroa gjør det til en film som treffer både små og store - og folk som er allergiske mot katt.
Anmeldelsen er basert på 3D-versjonen med norsk tale
INGVILL DYBFEST DAHL
| 1
|
110327
|
FILM:Stjernenostalgi
Man tager en ny-klassisk sci-fi-film (fra 1999), pusser den opp fullstendig - og omgjør den til 3 D.
Og det betyr?
Forunderlig gode greier!
Fanatiske Wars-purister får ha meg unnskyldt!
Nå er ikke denne «Star Wars»-episoden av de eldste, bare 12 år gammel.
I Star Wars-kronologien ligger den imidlertid først; den beskriver påfølgende nøkkelfigurenes tilsynekomst.
Og som sådan er den et must for alle fans.
Jeg anmeldte den da den kom i 1999.
Og var meget begeistret da.
Og er det fremdeles.
Men 12 år går ikke upåaktet hen i en sjanger som denne.
Dataanimasjonsteknikken har tatt lysår av utvikling.
Og det merkes; mange detaljer i det tekniske dippedutt-utvalget er selvfølgelig eldgamle nå Likevel er det fortsatt adskillig imponerende spesialteknikk.
Dessuten er det såpass stort følelsesregister og såpass omfattende karakterutvikling, at filmen også har en del gode gammeldagse kvaliteter, som beviser at ikke all ny hitech-action er god action.
Den største tekniske forandringen er at det nå kommer i 3D.
Det er godt gjort, fordi 3D'en ikke er brukt til aggressive sjokkeffekter midt i ansiktet på publikum, men til å gi hele historien store, følbare dimensjoner av dybde.
| 1
|
110329
|
Håp i Marseille
Er et væpnet ran av forsvarsløse mennesker like moralsk forkastelig alltid - uansett?
Hvor går grensen mellom menneskelig godhet og selvutslettelse?
Er penger alt?
Spørsmålene stilles, og svarene gis ikke nødvendigvis av seg selv etter å ha vært med den staute og rettskafne fagforeningspampen Michel og flere av kollegene hans i et sommeridyllisk Marseille noen dramatiske dager.
Filmen kan tolkes som en eneste lang «kadervurdering», med «sjølkritikk» som de gamle AKP-erne ville kalt det:
Er vi blitt småborgerlige? spør Michel og kona seg selv der de sitter med deilig rosévin og feite koteletter.
Frykt ikke:
Resultatet har blitt en lys og oppløftende filmfortelling.
Regissør Guediguian har en utilslørt tro på det gode i mennesket - spesielt de nederst og nest nederst på rangstigen - og om retningen filmen tar provoserer frem rop om naiv politisk korrekthet eller varme i hjerteroten avhenger muligens litt av ditt politiske ståsted.
Sikkert er det uansett at «Snøen på Kilimanjaro» er en drivende godt fortalt historie full av håp, befolket av et knippe elskelige karakterer med lyter og mangler det er umulig ikke å bli betatt av.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
110331
|
Fyrig «Chicago»
Regi: Rob Marshall.
Med:
Renée Zellweger, Richard Gere, Catherine Zeta-Jones, Queen Latifah, John C. Reilly, Lucy Liu m.fl. 11 år.
Filmversjonen av musikalen «Chicago» er nominert til 13 Oscar, og har allerede vunnet tre Golden Globe.
I går fikk spesielt inviterte en sniktitt før filmen har ordinær première fredag.
- Rart å se en film der du kan alle replikkene, var den spontane reaksjonen fra Henriette Lien etter å ha sett Renée Zellweger gjøre rollen Lien spilte på Oslo Nye, den utspekulerte og PR-kåte morderen Roxie Hart.
- Utrolig bra.
Jeg har syntes at Catherine Zeta-Jones var en litt blodfattig skuespiller, men dette var et stort pluss for henne.
Renée Zellweger har jeg alltid likt, mente Lien.
Med Henriette Lien, Arlene Wilkes og Anders Hatlo øverst på plakaten ble «Chicago» Oslo Nye Teaters største suksess i 2002.
Wilkes fikk Hedda-statuetten for sin tolkning av rollen som Velma Kelly.
- Råtøff film, veldig fint løst!
Jeg må se den en gang til, sa Wilkes, som i likhet med Anders Hatlo mener det er en helt annen energi å se «Chicago» på scenen enn på film.
- Ingen av de norske danserne hadde noe å skamme seg over etter å ha sett filmen, sier Hatlo, som også var til stede da «Chicago» hadde urpremière på Broadway i 1975.
30 år senere fikk han selv rollen som kjendisadvokaten Billy Flynn, som spilles av Richard Gere i filmen.
Ellen Margrethe Sand
| 1
|
110335
|
Jason på det jevne
Forutsigbart, men stilsikkert gjenopplivningsforsøk av mannen bak hockeymasken.
HANDLER OM:
Den solbrune bygutten Clay leter etter søsteren som sammen med gjengen sin var dumme nok å oppsøke Crystal Lake, åsted for grusomme massedrap mange år tidligere.
Dit drar også pappagutten Trent med følge, for en helg fylt med sex, fyll og hasjrøyking.
Ingen av dem er spesielt velkomne, for Crystal Lake er og blir mannen bak hockeymasken, Jason Voorhees' blodige tumleplass.
DOM:
Den har samme navn, men vi snakker ikke om en ren nyinnspilling av filmen genreentusiaster ynder å omtale som en klassiker fra 1980.
Originalen får vi en «fast forward» - versjon av i løpet av filmens første kvarter.
Overraskelsene kommer likevel ikke veldig tett, og annet var kanskje ikke å vente:
«Friday the 13th» er gjennomkalkulert målgruppemat, men bedre enn et par andre og slasher-nyinnspillinger på 2000-tallet:
«Texas Chainsaw Massacre» og «Halloween».
Jentene har fått silikon i puppene og guttenes brystkasser er dobbelt så store som i 1980.
Men urbane ungdommers verste mareritt later fortsatt til å være frykten for å møte styggen sjøl ute i den mørke skogen.
Historien er forutsigbar, som alltid i denne type filmer, skuespillerne får sjelden mer enn en rekvisitt å fylle sine paddeflate roller med (geeken med GPS har selvsagt umoderne runde briller!).
I det hele tatt:
Leter du etter det lille ekstra, kan du bare fortsette å lete.
Utføringen er likevel håndverksmessig habil med hyledosene passe jevnt fordelt og blodgørret mer begrenset enn man kunne frykte.
Fjortis-par og genrefanstaster kan stille i popcornkø:
Godteposten er levert, nøyaktig som bestilt.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
110337
|
Giganten Nixon
Meget potent politisk medie-drama!
HANDLER OM:
Året er 1977.
I England er David Frost en ung, ambisiøs «pop-stjerne» av en TV-reporter, med stor suksess, uforbederlig dametekke og de aller største playboynykker.
I USA har Watergate-skandalen ført til President Richard Nixons fall.
Men han har egentlig aldri innrømmet noe skyld.
Frost får oppfylt - mot de fleste odds - aller TV-reporteres våte drøm:
Et grundig intervju med ekspresidenten.
Lite aner han at det er fordi han er ansett som en lett match...
Filmen er for øvrig basert på et teaterstykke.
DOM:
En ytterst besnærende film, dette, særlig for dem med i alle fall et snev av interesse for politisk historie.
Det blir nærgående portretter.
Men det er figuren Richard Nixon - som veteranen Frank Langella fremstiller ham (Oscar-nominert!) - som stjeler showet, bokstavlig talt.
Nixons har jo, utvilsomt, et meget frynsete ettermæle.
Det interessante med denne filmen, er ikke at den på noen måter fremstiller Nixon som en uskyldighet eller et omstendighetsoffer; snarere tvert om.
Men det vi får se, er en intellektuell gigant, fremført i frihet på sine helt egne premisser.
Som er ytterst tvilsomme.
Men, når alt kommer til alt:
Behov for i alle fall en gang å være rederlig.
Dessuten:
Mens man i Oliver Stones presidentfilm,«W», overhode ikke forstår hvordan George W Bush i det hele tatt kunne bli president, går «Frost/Nixon» i dybden.
«Frost/Nixon» har det «W» mangler!
Dette er altså helt storartet - kanskje helst for et voksent publikum.
| 1
|
110339
|
Bryllupsvås
Dø bridezilla, dø!
HANDLER OM:
New York-venninnene Liv og Emma har drømt om sitt perfekte bryllup siden de var små.
Du vet, det er den viktigste dagen i en kvinnes liv.
Planen har alltid vært å gifte seg på det fasjonable Plaza Hotell, og når de forlover seg samtidig ser alt ut til å gå i riktig retning -til det viser seg at bryllupene deres ved en feiltakelse har blitt satt opp på samme dato.
Oh my God, det er krise lizm, snart er Liv og Emma bitre fiender og villige til å gjøre alt for å ødelegge for hverandre.
DOM:
Tja, hva skal man si?
Stilt overfor slike sjelløse produksjoner er det lett stille spørsmålet om hvorfor det fortsatt lages slikt skrap, men svaret gir seg som regel selv:
Enkle penger.
I dette tilfellet har jeg imidlertid vanskelig for å forstå hvilken målgruppe filmskaperne tror de skal greie å narre inn i kinosalene.
Aspirerende bridezillas?
Forøvrig er det imponerende at filmen har nådd det store lerretet, det burde være mer nærliggende for en film av slike kvaliteter å bare snike seg unna alles oppmerksomhet og gå rett på dvd.
Eller aller helst inn i et svart hull i verdens kollektive bevissthet.
Anne Hathaway burde visst bedre og Kate Hudson burde kanskje bare omskoleres.
De to damene er så intenst ukarismatiske at vi bare ønsker deres utkårede tusseladder skal forlate dem ved alteret, løpe sin vei og verve seg til nærmeste politiske organisasjon som arbeider for å oppheve ekteskapet som institusjon.
Men de har ikke blitt utstyrt med så mye personlighet, så sjansene for dét synes fra et tidlig tidspunkt små.
Omtrent halvparten av alle ekteskap går i oppløsning, og enda flere skulle aldri vært inngått, men sjelden har man vært vitne til større sløsing med tyll, silke og krem.
| 0
|
110340
|
Perfekt mann i perfekt rolle!
Fenomenet Mickey Rourke i sitt livs rolle.
Rett og slett.
HANDLER OM:
Randy «The Ram»
Robinson er en tidligere wrestler-stjerne, nå avdanket, skadet, blakk og alt for gammel til å holde på med sitt brutale yrke.
Det er imidlertid det eneste han kan.
Og han fortsetter, for pengenes skyld, for kameraderiet og - om mulig - for å gjennomopprette forholdet til sin datter.
DOM:
«The Wrestler» dreier seg om én mann i én rolle:
Mickey Rourke som «The Ram».
Rourke svarer på tilliten med å gjøre en innsats for filmhistorien:
En gang stjerne, et liv med rus og doping, et liv på toppen - og helt på bunnen, stadige og mer krevende come-backs, et liv levd til det ekstreme:
Det er «The Ram».
Og det er Mickey Rourke!
Det er skremmende, det er rørende, det er flott, det er tragisk.
Og ingrediensene strekker seg mye lengre enn bare wrestlingens bisarre verden.
Det handler om umulig liv, drømmen om stjernene, glamourens definitive bakside, berømmelsens pris.
Wrestling, sier mange, er ikke det bare juks?
Jo da, volden er oftest koreografert, tricksene avtalt, blodstrømmene frivillige.
Men det er rått, likevel.
For vel kan man avtale nakkefall, kast ut av ringen, stup fra store høyder.
Men man skal tross alt lande - eventuelt med en motstander oppå seg, og det skal smelle og det skal flyte blod.
Og man skal dessuten være diger - så diger som rimeligvis bare anabole steroider kan utvirke.
En liten korrigering:
«The Wrestler» er intet totalt enmannsshow; Marisa Tomei er glitrende (Og Oscar-nominert, i likhet med Rourke) som (litt for gammel) stripper og alenemor, en effektiv kontrast til bryteren.
Men det er altså Rourke vi vil huske fra denne filmen.
Og vi kommer nok til å glemme den litt klønete behandlingen av forholdet til hans datter, fremstilt av Evan Rachel Wood.
Akkurat den biten er direkte uoriginal.
Men ellers:
En skikkelig «slam dunk» av en film!
| 1
|
110341
|
Nesten helzwart
Overanstrengt og umorsomt gjensyn med inspektør Jaques Closeau.
HANDLER OM:
Gentlemantyven «Tornadoen» sprer frykt verden over ved på superfrekt vis å rane til seg uerstattelige kulturskatter som Torinokledet og Magna Carta.
Da Frankrikes «nasjonalskatt», diamanten den rosa panteren også blir hans bytte, trommes et internasjonalt drømmelag av detektiver sammen for å fakke ham.
I spissen:
Paris' selvhøytidelige og klumsete inspektør Jaques Closeau...
DOM:
Den Rosa Panteren ble vekket til live igjen i 2006, tretti år etter siste oppdrag for original-Closeau, Peter Sellers.
Det ble en kunsterisk slett affære som fikk hard medfart av kritikerne, men en film med gode besøkstall.
Så hva skal vi med en oppfølger til en nyinnspilling "ingen" likte i utgangspunktet?
Spørsmålet har allerede blitt stilt, og dessverre viser det seg at det må mer til enn en nordmann i registolen for å gi spørsmålet et annet svar enn:
Penger i kassen.
Men Harald Zwart skal slett ikke påta seg all skyld for at Den Rosa Panteren 2 langt på vei må betraktes som en flau og mislykket affære.
Det var vel heller ikke mange som trodde at østfoldingen ville klare å sette sin regisignatur på et helt ut ferdigsydd og låst konsept som den rosa panteren er.
Fredrikstad Fotballklubbs emblem får han i hvert fall plassert, også denne gang!
Hovedansvaret for miseren må Steve Martin ta.
Hva det er som gjør at en presumptiv intelligent middelaldrende mann frivillig, med entusiasme (han er medforfatter på manuset også) går inn for å blamere seg selv på denne måten er utenfor min fatteevne.
Talentet, hvis det er noe igjen av det, er nærmest fraværende i alle komedieformene han prøver seg:
Den "franske" aksenten beherskes langt bedre av alle andre som forsøker seg enn hovedpersonen.
Steve Martin gjør i stedet et forknytt og krampaktig forsøk på å kopiere Peter Sellers' avleveringer fra de klassiske filmene i serien.
Han har helt glemt at den originale Closeau ikke knotet til hvert eneste ord!
Slapstick-sekvensene gjør han stivt, ikke uanstrengt og nedtonet som kunne overrasket og fått en til å le.
Det som redder Den Rosa Panteren 2 fra totalfiasko er valget å plassere Closeau på et drømmelag.
Et stjernetungt birollegalleri anført av en opplagt Andy Garcia som slesk italiener, klarer i sekvenser å temme hovedpersonen.
Det gjør filmen litt bedre enn forgjengeren som led unde Steve Martin-overkill.
Et par steder går det også an å humre av ødeleggelsene Closeau forårsaker, men det er imponerende koreografi man ler av snarere enn hovepersonen selv.
Inspektør Jaques Closeau bør under alle omstendigheter få hvile nå.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
110342
|
Van Morrison:«Astral Weeks Live At The Hollywood Bowl»
(Listen To The Lion/EMI)
Rockens Snåsamann reiser kjerringa.
Van Morrisons «Astral Weeks» (1968) er ikke bare rockens store impresjonistiske mesterverk, en plate bortenfor tid og språk.
Det er et album som kan, og har, lost folk gjennom livskriser.
Når den unge Morrisons sang «I'm nothing but a stranger in this world/I got a home on high», akkompagnert av nesten gjennomsiktig luftig jazzrock, var han en Snåsamann for sjelen.
At han i fjor fremførte albumet i sin helhet, pluss pluss, på en konsert i Los Angeles, var en ekstremt u-Morrisonsk «hyggelig» ting å gjøre.
Van, rockens vanskeligste mann, smiler endog på omslaget.
Det er for mye å vente at Morrison skal opptre like overveldet av livet i dag som da han var 23 (tenk, han var altså det - 23!).
Men det er ingen tvil om at han legger hjertet sitt i disse lett omarrangerte utgavene av sin mest avholdte samling sanger (samt «Listen To The Lion» og «Common One»).
Bandet er fabelaktig, og Vans stemme er fremdeles i stand til å transportere deg.
Jeg har ikke vært så glad i et Morrison-album på over 20 år.
ANBEFALTE KJØP:
Her er det helheten som teller.
| 1
|
110344
|
Tvang:«Unik»
(Mas-Kina / Tuba)
Ikke helt unik, dessverre.
Tvang oppgir Dinosaur Jr. som ett av sine største forbilder, hvilket ikke er så vanskelig å høre.
De gitardrevne melodiveggene er svært like, men juniordinosaurenes norske avleggere mangler helt sødmen og flyten i selve melodiene som kan gjøre at de fortjener å bli målt opp mot sine utenlandske kolleger.
Det er alltid verdt å merke seg norske band som velger morsmålet i denne sjangeren, men heller ikke her imponerer Tvang.
Tekstmessig skraper de bare en overflate der de burde lodde større dybder hos låtenes tidvis tafatte og fremmedgjorte hovedpersoner.
En låttittel som «NAV» er ikke tilstrekkelig for å skrive vellykket om giddeløshet, for å si det sånn.
Dermed fremstår «Unik» som resultat dessverre ganske så halvhjertet.
ANBEFALTE SPOR:
«Noe som bør skje» og «Avkoding».
| 0
|
110345
|
Åge Sten Nilsen:«Glamuniton»
(Slagerfabrikken / Universal)
Ordet glam kan bety mer enn glamorøst...
Åge Sten Nilsen
- Glam fra WigWam - har en stemme som ville ha vært både oppsiktsvekkende og perfekt under 80-tallets hårrock-scene; konstant pressing av strupen mot heavy-kastraten på 00-tallet leder tankene derimot uvilkårlig mot en mann som Mika, og på denne platen starter Nilsen hesblesende i et beslektet landskap på to låter som er farlig identiske.
Han roer ned tempoet på flere av sporene etter hvert, men lydbildet er samtidig i overkant tilbakeskuende mot nettopp tiåret som Åge Sten Nilsen synes å være sterkt opptatt av.
Platen bærer preg av uhøytidelig moro, og Åge Sten Nilsen innehar en entusiasme som er svært smittende.
Men det alene skaper ingen god plate, dessverre.
ANBEFALTE KJØP:
«Not Gonna Stop 'Till I Get It», «Bring The Night On» og «Count On Me».
| 0
|
110349
|
Toby Keith:«That Don't Make Me A Bad Guy»
(Show Dog/Universal)
Ikke så «bad guy», kanskje, men ikke så bra plate heller.
Denne mannens enorme popularitet i USA - og nå også i Norge - er vel et bevis på at det finnes en slags kosmisk balanse selv etter at Obama tok over:
Keith er en hardcore redneck som har satt av en side i CD-coveret til Ford-reklame, oppfordrer til å «support the troops», og er ellers kjent for en blodpatriotisk 9/11-hit og stadig krangling med Dixie Chicks.
Ergo er det kanskje ikke så rart at han holder seg til erkekonservativ rock, om ikke med fullt så sterk countrytouch denne gangen.
Synd, for jo spissere boots, jo bedre er han.
Ingen ueffen sanger og låtskriver; «Creole Woman» er for eksempel uhyre barsk skurkerock.
Men det er for stor avstand mellom lyspunktene og nedturene - Keith kan være både fattigmanns-Springsteen, fattigmanns-Bon Jovi og rikmanns-Bryan Adams, og vinglingen hans er ikke så lett å bli klok på.
Så er vel heller ikke klokskap det Keith setter mest pris på her i verden.
Eller som han selv sier det:
«I'm not the Devil, just a dude».
ANBEFALTE KJØP:
«Creole Woman», «God Love Her», «You Already Love Me»
| 0
|
110350
|
Anmeldelse av Flower:Bergtatt av vinden
Playstation Network-spillet «Flower» er mer enn et friskt pust.
Det er herlig med spill som trår, eller blåser, litt utenom allfarvei.
«Flower» tar deg fra blomstereng til industriby på elegant vis og lar deg ha hodet i skyene og styre unna jordnær bakkekontakt fra begynnelse til slutt.
I «Flower» styrer du nemlig vinden som suser gjennom lufta uten begrensninger og uberørt av tyngdekraft.
Spillet lykkes med å gi deg følelsen av at du faktisk er vinden og frihetsfølelsen er storslagen.
Bestselgende Playstation-spill akkurat nå:
Skate 2 - les anmeldelse
Styremekanismene er enkle og lett å få taket på: du akselererer ved å holde inne en av knappene og styrer ved å tilte og vippe kontrolleren.
Det krever litt tilvenning, men før du vet ordet av det svever du fritt over endeløse blomsterenger.
Men du flyr derimot ikke uten mål og mening.
Poenget med spillet er å streife borti blomsterknopper i gresset så de åpner seg opp i full blomst.
Naturen vekkes gradvis til live, verdenen under deg får mer og mer farge og stadig nye områder åpnes opp.
Tankene vandrer til de halvdøde kirsebærtrærne i «Okami» og den herlige følelsen det ga å se dem blomstre opp i et utbrudd av liv og farge - en visuell bekreftelse på at verden faller på plass igjen og universets likevekt og harmoni er gjenopprettet.
Hver av de seks reisene spillet byr på starter med en potteplante i vinduskarmen i et trist, grått og forurenset bymiljø.
Hver av blomstene tar deg med på en ferd gjennom et landskap som på elegant vis gradvis knytter natur og urbant landskap sammen.
En tydelig historie utspiller seg fra den første til den siste potteplantereisen, uten at et eneste ord blir ytret eller lest.
Spillet har en klar og strukturert progresjon til tross for mangel på en hovedperson eller fortellerstemme.
Isteden er naturen og vinden i hovedfokus: spillet formidler en bekymring for miljø og omgivelser, hyller bærekraftig ressursutnyttelse og kommer med krass kritikk av det overindustrialiserte, forurensende samfunnet som av ukjente grunner hovedsakelig representeres av fagverk og nedslitte strømledninger.
«Flower» er omtrent blottet for konkurranseelement, poengsummer og muligheter til å gjøre store feil.
Spillet er som andre PS3-spill påtvunget «trofeer», men disse stiller i andre rekke til fordel for flyten og opplevelsen.
Musikken står perfekt til den visuelle, flytende spillbarheten og har en klangbase med en melodi som holder seg i bakgrunnen og gir rom for plingene og plongene blomstene lager når du flyr over dem.
Det må til informasjon sies at det er snakk om en eksepsjonelt kort spillopplevelse.
Det tok meg faktisk ikke mer enn et par timer å komme til spillets ende.
Men jeg er usikker på hvorvidt jeg skulle ønske spillet varte lenger.
Spillet leker og varierer konseptet så langt det går, og jeg tror en videre strekking av innholdet ville risikert å ødelegge enkelheten som står frem som ett av spillets store styrker.
«Flower» setter kvalitet over kvantitet, og det skal man ikke kimse av.
Resultatet er et både vakkert og gjennomført.
«Flower» er på en og samme tid et lite kunstverk i seg selv og en meditativ zen-hage i PS3-format.
PS:
«Flower» lanseres på Playstation Network (onlinetjenesten til PS3) 12. februar.
Trailer fra PS3-spillet Flower, som vil bli tilgjengelig for kjøp og nedlasting på Playstation Network.
| 1
|
110351
|
Anmeldelse av SimAnimals:Ut i naturen
I «SimAnimals» skal du hjelpe skogen med å komme seg på rett kjøl.
Lettere sagt enn gjort.
«SimAnimals» er en mutert skogsversjon av klassikeren «The Sims» som slippes til både DS og Wii.
Som en slags guddommelig skogvokter fra oven er det din oppgave å hjelpe naturen i rett retning.
Det innebærer å riste løs nøtter fra trær, fore smådyr, vanne planter, spre vekster og legge til rette for at dyr og planter skal trives så godt som mulig og multiplisere seg på barnevennlig, «The Sims»-aktig vis.
Hvis flora og fauna er fornøyd strømmer grønne smilefjes opp fra skogen og får kvikksølvet til å stige i skogens humørtermometer.
I motsatt tilfelle svever røde sinte fjes opp gjennom luften som sur oppbør.
Felles for både DS- og Wii-versjonen er at styringssystemet ikke henger helt på greip.
Ofte rives trær opp med roten når jeg griper etter regnskyer like ved, og illsinte ekorn raser mot meg når jeg kommer til skade for å riste dem istedenfor den frødekte blomsterbusken ved siden av dem.
Det er dessuten langt vanskeligere enn man først skulle tro å holde et økosystem ved godt humør.
Humørmåleren siger gjerne i feil retning uten at du egentlig vet hva du straffes for og det er til tider alt for uklart hvordan man skal gå frem for å nå målene spillet setter for deg.
På DS virker skogen særlig vanskelig å holde ved lags.
Trær og blomster er utørstelige og roper stadig ut etter vann.
Når du selv må stå for å holde vannets kretsløp i gang ved å lage regnskyer og dra dem fra tre til tre for å slukke tørsten, blir det fort ufornøyelig slitsomt å leke værgud.
Skogbranner oppstår dessuten i tide og utide uten at jeg rekker å gjøre noe med det fordi jeg er for opptatt med å riste på en rosebusk eller blåse på en eik.
Wii-versjonen har også sine svakheter.
Her foregår skogpleien i tre dimensjoner og selv om skogsområdene ikke er mye større en forvokst plenflekk - eller fotballbane om du vil - er det vanskelig å få god oversikt på grunn av et knotete kamerasystem.
Du har anledning til å ta en nærmere titt på informasjon om hver av skogens innbyggere, men menysystemet er så keitete å nå at det er vanskelig å få god oversikt.
«SimAnimals» har imidlertid utvilsomt en viss pedagogisk verdi: jeg har fått repetert både blomsternavn og tresorter, lært at ekorn spiser nøtter og at trær trenger vann for å leve.
Spillet fortjener dessuten skryt for god norsk tilretteleggelse i begge versjoner.
Det er imidlertid ikke så gøy å leke allmektig skogsvokter som det kanskje kunne ha vært hvis man hadde gitt natursimulatoren mer dybde og flere variabler, bedre oversikt og ikke minst mer nøyaktig styring.
«SimAnimals», til både Wii og DS, faller under samme kategori, nemlig spill som fengsler mer enn det fenger.
Det er ikke noe problem å tilbringe timer med å dyrke trær og passe skogsdyr utelukkende motivert av å se skogens humørmåler sakte krype seg i positiv retning, men direkte gøy blir det aldri.
Den virkelige naturen er på langt nær å foretrekke overfor «SimAnimals».
Trailer fra Wii- og DS-spillet SimAnimals.
| 0
|
110353
|
«Bourne again»
DVD-anmeldelse:
Regi:
Duane Clark
Hukommelsestap, presidentmord, etterretning, kontraetterretning og det «militærindustrielle kompleks»:
Denne miniseren, basert på en belgisk tegneserie, koker suppe på et par velkjente spikre, nærmere bestemt Jason Bourne-filmene og TV-serien «24».
Stephen Dorff er ingen Matt Damon, og fattigmannsfølelsen er vanskelig å ignorere.
Genreentusiaster vil likevel ikke snu i døra.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
110354
|
Halvstein
DVD-anmeldelse:
Regi:
Gregg Araki
MED:
Anna Faris, John Krasinski, Adam Brody.
Stoner-filmen regnes fortsatt som en egen subgenre, selv om mainstream Hollywood for lengst har oppdaget steine kids' komedie- og markedspotensial.
«Smiley Face» er tro mot konvensjonene, sentrert rundt hasjforviklinger som den er.
Anna Faris (med i omtrent hvert bilde her) skal ha honnør for å ta seg selv lite høytidelig, noe hun sågar har klart å lage en karriere ut av.
Hennes mangler som komedieskuespiller er likevel proppen i systemet her:
De mange lynskarpe (!) og morsomme observasjonene manusforfatteren har gjort av hasjhoder blir kun unntaksvis tatt godt nok vare på.
Bare trailere.
| 0
|
110356
|
Hjerteskjærende
Velspilt men i overkant sentimentalt om synd, skyld og soning.
HANDLER OM:
Ben Thomas er en skatteinspektør av den alt for nidkjære sorten:
Han oppsøker mennesker i tide og utide.
Og hans spørsmål blir raskt alt for personlige...
DOM:
Litt sånn sosialt puslespill, dette:
I en times tid forstår man ikke aldeles hva denne skatteinspektøren holder på med i sin jakt på «gode» mennesker.
Etter hvert blir det klarere, uten at for mye skal røpes her.
Utover dette:
Will Smith er dyktig i en rolle med helt usedvanlig bredt følelsesspenn, godt fulgt av folk som Rosario Dawson og Woody Harrelson.
Det er spennende en god stund, og historien henger godt sammen.
Men, ærlig talt, sentimentaliteten tar aldeles overhånd etter hvert etter min smak
Så:
Dette er nok helst en film for folk med sans for sterke og følelsesladede sosiale dramaer.
| 0
|
110358
|
Skjellsettende
Et spektakulært, eksistensielt rot fra geniet Charlie Kaufman.
HANDLER OM:
Teatertegissør Caden Cotard gjennomgår en krise; ekteskapet skranter, jobben er lite tilfredsstillende og muligens er han alvorlig syk.
Når kona forlater ham, bestemmer han seg for å lage tidenes teateroppsetning i en usannsynlig enorm hall i New York.
Stykket skal være sant og ekte og fortelle om Cadens liv.
Men hva er egentlig sant og ekte?
Det grandiose prosjektet spinner ut av kontroll.
DOM:
Charlie Kaufman er den hyllede manusforfatteren bak «Being John Malcovich», «Adaptation» og «Evig solskinn i et plettfritt sinn», filmer som alle får det til å kile i hjernen gjennom måten de vrir realisme og surrealisme sammen i eklektiske eksplosjoner av oppfinnsomhet og kuriositeter, samtidig som de tar opp sentrale eksistensielle spørsmål:
Om ensomhet, identitet, skapervilje/evne, etc.
Så også her.
Kaufman virker operere i en dimensjon der tid og sted er som plastelina mellom fingrene hans, og med denne regidebuten tar han steget enda lenger.
«New York i et nøtteskall» er et massivt rot.
Den bykser avgårde i alle retninger og er pakket med karakterer og tragedier, plottvister og drama.
Tids- og stedsdimensjonen kollapser fullstendig, i takt med at Cadens prosjekt beveger seg stadig lenger fra virkeligheten - eventuelt stadig lenger inn i den.
Surrealismen virker til en forandring ikke distanserende her, vi tvinges stadig nærmere Cadens sjelelige avgrunn; tvilen, ensomheten og dødsangsten tematiseres her med en nesten voldelig styrke.
Caden gir skuespillerne roller fra sitt eget liv og instruerer dem til å spille ut hverdagen, mens stykkets rammer stadig ekspanderes, til det eksisterer en tilsynelatende eksakt kopi av New York inne i hallen.
Som vanlig i en Kaufman-film finner vi noen vidunderlige, absurde karakterer som fungerer som stiliserte karikaturer samtidig som de oppleves som dypt menneskelige.
Den alltid briljante Philip Seymour Hoffman støttes av et glimrende sett kollegaer.
Kaufmans filmer har til tross for sitt relativt høye kompleksitetsnivå hatt en bred suksess.
Kanskje nettopp fordi de alltid søker å pirke i kjernen av den menneskelig natur, og dette skinner alltid tydelig gjennom, uansett hvor mye høytflyvende kunstnerisk fyrverkeri som følger med.
«New York i et nøtteskall» er en intens dose av sorg og smerte forsøkt tvunget inn i systemet ditt.
Slitsomt å se, og man kunne innvende at filmen kunne vært bedre polert, strammet inn, tonet ned.
Men det er sjelden du ser slikt overskudd, eller en slik vilje til å ta seg vann over hodet og dykke dypt inn i et sinn i oppløsning.
Dersom du er villig til å gi deg hen til filmens (mangel på?) logikk, er dette intet mindre enn en skjellsettende filmopplevelse.
Ved å nærmest splintre måten vi oppfatter virkelighetens fastsatte dimensjoner, gjør Kaufman det mulig å ta et steg nærmere noe som faktisk kjennes både sant og ekte.
| 1
|
110362
|
White Lies «To Lose My Life ...»
(Polydor/Universal)
Dødsromantikk i frossenpizzaformat.
Greit, det kan være irriterende med tilårskomne musikksynsere som synes alt var bedre før, og unge band må selvfølgelig få lov til å ha forbilder.
Men er det i det hele tatt mulig å forvalte arven etter gamle deppehelter som Joy Division og The Cure dårligere enn hva denne trioen gjør på sin debut?
Jeg håper i hvert fall ikke det.
De dystre unge menn i White Lies har endog sust helt til topps på den britiske albumlisten, noe som sier litt om tilstanden i britisk rock om dagen.
Det forteller også litt om hvor lettvint alt er blitt:
Ta et genuint briljant uttrykk, kjør det gjennom Snow Patrol-filteret, og vips så er du «rockestjerne».
«To Lose My Life ...» - for en dustete tittel - er et prangende monument over skamløs, talentløs etteraping, den ihjelpiskede formelen med dvelende bassganger, dryppende gitarer og messende vokal, og så strømlinjeformet dødslengsel at de like gjerne kunne lagt ved et barberblad i coveret.
Og plutselig var det ikke greit med hvite løgner i det hele tatt lenger.
ANBEFALT KJØP:
«E.S.T.»
| 0
|
110364
|
Anne-Sophie Mutter og Gewandhausorchester Leipzig «Musikk av Mendelssohn»
Deutsche Grammophon
Dir.
Kurt Masur Lynn Harrell, cello og André Previn, klaver.
Mendelssohn i intense hender
Det er 200-års jubileum for Felix Mendelssohns fødsel i år, og det markeres naturlig nok med gjeve plateinnspillinger.
Stjernefiolinisten Anne-Sophie Mutter er allerede ute med sin tolkning av hans fiolinkonsert i e-moll, Op.
64.
Og med følger pianotrio nr. 1 i d-moll Op.
49 og fiolinsonaten i F-dur - en DVD er det også.
Dette er vakker musikk fra start til mål, ikke minst er fiolinkonserten et verk man neppe får nok innspillinger av.
Mutters samspill med orkesteret er utmerket, og selv har hun en fiolintone som skinner.
Noe av det mest særpregede ved spillet hennes er at klangen er så gnistrende levende også når hun tar volumet helt ned.
Det gjør at adagiosatsen, der hun lekende lett trekker de vakreste fraser ut av fiolinen og nesten hvisker seg ut av satsen, blir en oppvisning i musikalsk intensitet.
De to andre verkene havner litt i skyggen av den storslåtte fiolinkonserten.
Men musikken er absolutt spennende, og ikke minst får André Previn bevist seg som pianist i både klavertrioen og fiolinsonaten.
Denne platen er en strålende inngang til Mendelssohn-året.
| 1
|
110366
|
El Caco «Heat»
(Black Balloon / Tuba)
Et riffbeist av de helt sjeldne!
Ingenting er hyggeligere enn å konstatere at tålmodige slitere som El Caco (fem album på åtte år) endelig får full klaff og fortjent oppmerksomhet uten å hyle høyt om den selv.
Selve låten «Heat Heat» har forberedt oss på at viktige ting har skjedd siden sist med stoner-trioen som nå har fått inn Fredrik Wallumrød fra Span på trommer; her synger nemlig Øyvind Osa med en glød han ikke har hatt i stemmen før.
«Heat Heat» fremstår som den ultimate bastardkrysningen mellom Rush og Tool, og er heldigvis symptomatisk for resten av platen.
Paletten er utvidet - de tykke, brautende riffene er der fremdeles, men meloditeften er perfeksjonert.
Stemningsbildene er dypere og mer ladet, dynamikken unik for det som fremdeles kun er en trio, men som har et lydbilde verdig et seksmannsband.
Jeg kan vanskelig tro at du får bedre norsk hardrock enn El Caco i 2009!
ANBEFALTE KJØP:
«Heat Heat», «Individuals», «Am I Wrong», «The Glow», «Grinding The Diamond» og «One Week».
| 1
|
110368
|
Episk kraftpakke
Med «Killzone 2» har endelig Sony fått sitt fullverdige motstykke til Microsofts enorme «Halo»-serie.
Pen grafikk, vakre miljøer, episk musikk, en god historie og et variert og effektivt våpenarsenal er viktige i et skytespill.
Men uten en interessant fiende betyr alt dette fint lite.
Heltene kan faktisk være generiske machokjekkaser, deres verdi måles av utfordringene de kjemper seg gjennom.
Mange spill snubler her, det er lite som er like kjedelig som å kjempe seg gjennom et spill uten at man egentlig bryr seg om hvem man kjemper mot.
Men det er særlig her «Killzone 2» skinner.
Helghast-styrkene er nemlig en formidabel og minneverdig fiende.
En gang var de mennesker.
Koloniseringen av den lite gjestfrie planeten Helghan har gjort de nå muterte kroppene deres avhengig av maskiner og teknologi for å overleve.
Over årene har hatet til deres opphav vokst.
Og under diktatoren Scolar Visari har det fascistiske utskuddet fått et militært utløp for sitt hat.
I Playstation 2-spillet «Killzone» og PSP-spillet «Killzone: Liberation» slo menneskeheten tilbake angrepet på koloniplaneten Vekta.
I «Killzone 2» invaderer International Strategic Alliance (ISA)
Helghan for å stanse Vitari og Helghast-styrkene en gang for alle.
Lettere sagt enn gjort.
Mildt sagt.
Motstanden minner meg om en slags blanding av nazister, orker og stormtropper.
Fanatiske drapsmaskiner drevet av et brennende hat og en urokkelig overbevisning om at deres kamp er rettferdig.
Guerilla Games har gjort en formidabel innsats i å visualisere denne ondskapen.
Ikke bare i de monumentale, autoritære omgivelsene (et klart ekko fra bildene vi har fra Tyskland under nazismen), men også i helganerne du kjemper mot.
Fryktinngytende gassmasker med lysende øyne, aggresive animasjoner, sinte uniformer og gutterale snerringer gjør hver eneste kamp sitrende spennende.
Det å overvinne denne ondskapen, slag for slag, gir en jevn strøm av tilfredsstillelse hele spillet gjennom.
Det er Helghast-styrkene, ikke de eplekjekke machosoldatene i ISA, som er stjernene i dette showet.
Og showet trenger noen udiskutable stjerner, for «Killzone 2» er ikke den revolusjonen mange ser ut til å forvente.
Joda, rent teknologisk og grafisk har vi tatt et skritt fremover.
«Killzone 2» er en udiskutabel fjær i Playstation 3-hatten, et argument Sony kan slå i bordet med for å overbevise folk om å kjøpe konsollen deres.
Guerilla har også laget et våpenarsenal som føles både unikt, solid og tilfredsstillende, mens kombinasjonen av det taktiske dekningssystemet (glimrende!) og stundvise Rambo-takter er en spillbarhetsmiks jeg liker veldig godt.
Multiplayerdelen er både omfattende og lovende (se multiplayer-trailer her), og innimellom glimter spillet til med noen ganske minneverdige oppdrag.
Alt dette gjør at jeg ikke har noen problemer med å anbefale «Killzone 2» til alle som liker skytespill.
Det er en heidundrende, episk og sitrende intens actionopplevelse og jeg nøler ikke med å kalle det et av de mest vellagede og vellykkede skytespillene noen sinne.
Men samtidig flytter ikke «Killzone 2» noen fjell, svært mye av det du møter her er skytespillkonvensjoner du har sett mange, mange ganger før pakket inn i ny drakt.
Innpakningen er gjort av usedvanlig stødige hender, og det er slettes ikke nødvendig å innovere for å lage en god spillopplevelse.
Man kommer langt med godt håndtverk, noe «Killzone 2» er et håndfast bevis for.
Opplevelsene du får i spillet balanserer allikevel stort sett hele tiden på knivseggen mellom det geniale og det generiske.
Og det ramler såpass ofte over mot sistnevnte at jeg ikke kan hamre et klassikerstempel på spillet.
PS:
I salg fra 25. februar.
Trailer fra PS3-spillet Killzone 2.
| 1
|
110369
|
Ekstraordinært
Jo mere vi er sammen
| 1
|
110370
|
Hønemor
DVD-anmeldelse
Ja da, jeg vet jo at det skal være sånn, men en sedvanlig nevrotisk Diane Keaton er likevel smått utslettsfremkallende her, som en overbærende mor som gjør sin sønns (Zach Braff-«lookalike»'en Shepard) liv mer masete enn det hadde trengt å være.
Tyler har lite å spille på som kjæresten, og vekslingen mellom komikk og «hjertevarmt» semidrama er - tja, uinspirert.
Enormt ubetydelig, dette - men ikke umulig å komme seg gjennom.
For «Smother» er liksom slutt før den kommer ordentlig i gang.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
110371
|
Mangler nerve
DVD-anmeldelse:
Staffasjen er det ingenting å si på: Scenografi, kostymer og musikk, ja til og med Catherine Zeta-Jones' Edinburgh-dialekt er uovertruffen.
Men den dramatiske nerven er for lite til stede i periodedramaet om utbryterkongen Houdinis siste dager og damen som trodde hun kunne lure han.
Filmen står lenge på stedet hvil og blir aldri en thriller som coveret lover, selv om den altså er flott å se på.
«Death Defying Acts» ender den opp som en litt blekere fetter av to andre "tryllefilmer" fra de siste årene, «Illusjonisten» og «The Prestige».
Trailere.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
110373
|
Brukandes
DVD-anmeldelse:
Romantiske komedier med homofile i sentrum er ingen nyhet lenger.
Her er det Heather Graham - som for øvrig synes ute av stand til å bli eldre - som får en sjokkoppvåkning da hun blir forelsket i sin brors kommende hustru.
Graham er en brukandes lettkomiker, men Moynahan og Cavanagh er bleke i denne rosa ubetydeligheten.
Som i likhet med så mange «romkom»'er blir progressivt mer tullete mot slutten.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
110374
|
Ekstraordinært
Jo mer vi er sammen
HANDLER OM:
Hverdagslige sosiale situasjoner, og hvordan vi reagerer i dem.
DOM:
Du store all verden.
Det er jammen ikke hver dag man går ut av kinosalen og føler at man har sett noe nytt.
Et kamera, et «spionkamera», så å si - nøytralt statisk og ofte ukurant plassert - slippes ned i et sett sosiale situasjoner.
Noen mennesker på en buss.
Noen gutter på hyttetur.
En nyttårsfeiring.
Et klasserom og et lærerværelse.
En fjortisjentefest som beveger seg fra jenterommet, via stuen, ut på T-banen (med sprit på brusflasker) og inn i døddrukken halvkoma.
Kameraet bare dokumenterer.
Lignende er selvsagt blitt gjort før.
Tilfeldigheter sørget for at undertegnede hadde et gjensyn med John Cassavetes «Husbands» (1970) kvelden før jeg så «De ufrivillige».
Også det er en film som tilsynelatende bare har trykket inn «på»-knappen og latt det stå til.
Cassavetes nybrottsarbeid i all ære.
Denne svenske juvelen er bedre, og vinner på å ha blitt til etter «Big Brother» og internettkameraenes tid.
«De ufrivillige» er en film om sosiale koder, gruppedynamikk og hvor banalt menneskedyret kan opptre og snakke i møte med andre.
Kjedelig?
Overhodet ikke.
Snarere hypnotisk relevant til ens eget liv, og helt usannsynlig perfekt spilt, eller ikke-spilt, av en gjeng ukjente mennesker i alle aldersledd.
Et ekstraordinært stykke arbeid.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
110375
|
Halv-max i Egypt
Hett, eksotisk og litt skummelt når Olsenbanden jr. drar til Egypt.
Men det blir i enkleste laget.
HANDLER OM:
Det er tidlig 60-tall.
Unge Egon Olsen får snusen i at Norges fremtid og innbyggernes personlige fremtidsformuer ligger i en vill antakelse:
At det skal være olje under havets bunn i Nordsjøen.
Egon vil kjøpe en oljeaksje!
Men eventyret er vanskelig å tro på, selvfølgelig.
Og når en svikefull sivilingeniør er villig til å lyve om de funnene har gjort til fordel for en god slump penger fra en arabisk sjeik, begynner de store vanskelighetene.
Ikke bare står nasjonens fremtidige rikdom på spill; verre for banden - og særlig Kjell - er at Valborg blir kidnappet.
Gutta, med politioverbetjent Hermansen og politiunderbetjent Holm i hælene, må drar til Egypt, for å befri Valborg og løse saken.
DOM:
Det er første gang jr.-banden drar utenlands.
Og selvfølgelig blir det eksotisk når Kairo, pyramidene og selveste Sfinxen blir kulisser i dramaet.
Olsenbanden jr.
er en sikker suksess.
Det er alltid noen hundre tusen barn og andre familiemedlemmer som får med seg filmene.
Derfor skulle jeg av hele mitt hjerte ønsket at det var lagt litt mer arbeid ned i dette ellers vellykkede filmformularet:
Litt tettere manus; litt mer jobbing med dialoger og rollekarakterene med det nye laget - ellers fint talentfulle - skuespillere (det er litt stivt denne gangen, særlig innledningsvis); litt mindre fjas, faktisk.
På den annen side, man humrer jo uvegerlig av dialoglinjer som disse, når Kjell i sin Valborg-bekymring må spørre om egypterne:
- Harr`em harem?!
- Dét harr`em!
Likevel kommer man ikke utenom at «Olsenbanden jr.» denne gang har litt for mye preg av samlebånd og egenformular.
Dog rimeligvis ikke i en grad som vil ha noe vesentlig å si for besøket; den får nok sine hundretusener inn i kinoene, denne filmen, også.
| 0
|
110376
|
Stor fortellerkunst!
Enda en film som beviser Clint Eastwoods stilling som en av vår tids aller største filmregissører.
HANDLER OM:
Christine Collins (Angelina Jolie) er en ung alenemor, som i 1928 i Los Angeles opplever foreldres verste mareritt:
Hennes barn forsvinner.
Hun går selvfølgelig til politiet.
Saken får stor oppmerksomhet.
Og politiet setter tilsynelatende alle ressurser inn på å løse mysteriet.
Det mener de da også de lykkes med:
De finner en gutt, og påstår det er Christines sønn.
Det er det altså ikke.
Men alle protester fra Christine ikke bare mislykkes; de vendes mot henne av et gjennomkorrupt og maktfullkomment lokalstyre, som fremfor alt vil beholde sin makt og sin plettfrie fasade.
Men Christine er urokkelig.
Og snart er motkrefter i gang, krefter som skulle komme til å forandre Los Angeles for fremtiden.
Historien er forankret i en virkelig hendelse.
DOM:
«Changeling» er rett og slett fantastisk god historiefortelling.
Stilen er stort sett nedkortet, nøktern og registrerende - når den da ikke eksploderer i små, vanvittige følelsesvulkaner.
Det er lite fakter og lite utenpåklistret dramatikk.
Til gjengjeld er det et gjennomstrømmende sinne og tøylet følelsesliv, som virker desto kraftigere når det beskriver filmens dyptliggende og voldsomme emosjonelle utfordringer.
Og bare så det er sagt:
Når Eastwood har behov for å fremstille rendyrket skrekk i det tilhørende kriminalmysteriet, gjør han det skarpere og mer effektivt enn kanskje noen andre.
Clint Eastwood er en aldrende mann.
Og en gigantisk regissør i fortsatt utvikling.
Denne gangen legger han til side en del av den «normale» filmdramaturgi, og hengir sin fortellerform helt og fullt til den historien han vil fortelle.
Det kan gi en litt fremmed følelse her og der.
Men som effektiv filmkrønike er dette noe nær uovertruffent.
| 1
|
110377
|
Veronica Maggio - «Och vinnaren är...»
En svensk Duffy-variant, uten helt den samme elegansen.
Veronica Maggio ble kåret til årets nykommer under svenske Grammis for to år siden.
Dette er hennes andre album, og singlen «Måndagsbarn» har allerede i lang tid vært en positiv plage i bakhodet på undertegnede.
Dessverre er det ikke like mye å bite i på resten av platen.
Maggio har en ganske tynn stemme, skriver rastløse og personlige tekster og flørter såpass mye med retrosoulen at det fort minner om en blekere utgave av både Duffy og Amy Winehouse.
Sånn sett er denne platen mer et bevis på at svenskene nok en gang viser seg som eksperter i å plukke opp internasjonale musikktrender kjapt, enn at det er en virkelig god plate fra en mer enn middels spennende artist.
ANBEFALTE KJØP:
«Gammal sång», «Stopp», «Måndagsbarn» og «Jajaja».
| 0
|
110378
|
Bugge Wesseltoft- «Playing»
Vakkert fra Bugge.
Det hviler en dyp, fokusert ro over «Playing», Bugge Wesseltofts andre soloutgivelse.
Klare ideer, gjennomført uten unødige detaljer, gjør platen til en helhetlig lytteropplevelse.
Et godt eksempel er «Dreaming», der Wesseltoft lenge holder seg innenfor et nøkternt spekter, før et enkelt ostinat og noen lyse lange toner skaper en vidunderlig deilig bevegelse.
To versjoner av «Talking to Myself» fremstår som platens gylne snitt, hver del har noe forskjellig klangfarge.
En diskré bruk av elektronikk gir spenning og kontrast i klangbildet.
«Hands» tar utgangspunkt i en bluesgospel-groove, fremført med overbevisning og glimt så det ikke faller sammen i klisjeer.
Platen avrundes vakkert og sakralt med Jimmy Cliffs «Many Rivers to Cross».
| 1
|
110381
|
Lady Gaga - «The Fame»
En Britney for finanskrisen.
Gwen Stefani er tilbake i No Doubt og Britney får det ikke til.
Det er ledig plass på dansepoptronen, og New Yorks Lady Gagas «Just Dance» er en knallgod søknad - den mest naturfødte listetopperen på en stund.
Hun er bevæpnet med stålaktig selvtillit og sans for «garasjeglamour»-estetikk, og takkelisten på omslaget forteller oss alt vi trenger å vite:
Andy Warhol, David Bowie, Madonna.
Lady Gaga vil, skal og må bli berømt.
Da skal hun bli en metapopstjerne hvis hele eksistens dreier seg om å være nettopp det.
Det er likevel lov å synes at «The Fame» er en vel ordinær måte å oppnå målet på.
Hun blir smått uinteressant så fort hun ikke er offensiv:
Balladene «Eh, Eh» og «Paper Gangsta» har begge hitpotensial, men føles smått falske.
Det samme gjelder den mer tradisjonelle glampopen i «Brown Eyes» og «Summerboy».
«The Fame» taper seg, slik popalbum har gjort til alle tider, jo lenger ut i det man kommer.
Men den frekke, elektroniske, hiphop-smakssatte hedonistpopen i første halvdel, kommer til å gjøre drømmene hennes til virkelighet, i alle fall for en stund.
ANBEFALTE KJØP:
«Just Dance», «Paparazzi», «Poker Face», «Beautiful, Dirty, Rich»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
110382
|
Den nye skateboard-kongen
Med «Skate» plasserte EA selvsikkert rompa i skateboard-tronen til «Tony Hawk»-serien.
Nå spikres forspranget ytterligere.
Det var mange grunner til at «Skate» ble regnet som et overlegent spill i forhold til den enormt suksessrike og langvarige «Tony Hawk»-serien, men hovedårsaken var nok at EA Black Box tok skateboard-kulturen på alvor.
Og at de hadde ferdighetene til å gjøre det autentiske morsomt.
Nå som «Tony Hawk»-serien er detronisert, ser vi derfor starten på en ny, potensielt langvarig serie med de samme fallgrubene konkurrentene har måttet unngå: hvordan kan man gjøre noe enda bedre når det allerede er regnet som perfekt?
Dette kravet - og forventningspresset som følger med - ser derimot ikke ut til å ha ligget som tunge lenker rundt føttene til EA Black Box.
«Skate 2» er nemlig en mer enn verdig oppfølger.
Du befinner deg nå i New San Vanelona, fem år etter begivenhetene i forgjengeren.
Byen har blitt herjet av jordskjelv, og Mongo Corp. gjør sitt beste for å gjøre livet surt for skatere.
Hovedpersonen er et blankt ark du fyller og former selv, en figur som ankommer denne byen etter et fengselsopphold.
Det som venter deg er en ekstremt avslappet og fri opplevelse.
Etter å ha blitt geleidet gjennom en kort introduksjon kan du utforske byen i ditt eget tempo og velge utfordringer basert på dine egne ferdigheter.
Det føles i det hele tatt som jeg vil anta skatere har det i virkeligheten: man stikker hjemmefra med skateboardet, finner et kult sted og henger der for å øve på triks, briefe for venner og ta bilder og video.
Blant annet.
Spillet får noe mer struktur, mål og mening underveis, men det mister aldri denne frie lekenheten.
Fraværet av stress, formaninger, krav og mas gjør «Skate 2» til noe av det mest behagelige du finner i spillenes verden.
Ikke at det er manko på frustrasjon - i likhet med forgjengeren er ikke «Skate 2» noe enkelt spill.
Antallet triks du kan utføre er doblet, og graden av frustrasjon vokser innimellom til litt vel store proporsjoner.
Men så er også tilfredsstillelsen av å få det til desto større, samtidig som det noe uortodokse kontrollsystemet sørger for å bygge opp under det autentiske.
En annen nyhet er muligheten til å gå av skateboardet og flytte rundt på gjenstander i verdenen - ramper som er nødvendige for å få til diverse utfordringer, for eksempel.
Dette er dessverre en utrolig knotete prosess, men de utvidede mulighetene du får gjør allikevel at min tommel vender forsiktig oppover.
Det er i det hele tatt et ekstremt engasjerende spill, særlig i selskap med kompiser, og et overlegent kult soundtrack og uanstrengt festlig humor havner på toppen av denne nydelige kransekaka av en opplevelse.
PS:
Dersom du ikke har lyst til å bruke masse tid på å låse opp alt av utstyr og sånt, kan du faktisk kjøpe juksepakken «Time is Money» på Playstation Network og Xbox Live Marketplace.
Den åpner opp alt låst innhold i spillet.
Trailer fra PS3- og 360-spillet Skate 2.
| 1
|
110383
|
Britisk opptur
Akkurat da man trodde Guy Ritchie hadde klart å radbrekke, og ødelegge den britiske gangsterfilmen får man en overraskelse servert rett i trynet, rett på video.
«In Bruges», langfilmdebuten til Martin McDonagh, innehar nemlig alle kvaliteter kinoaktuelle «RocknRolla» ikke besitter: Morsom / tøff dustedialog som sitter, troverdige karakterer, og en potent intrige sydd sammen på en engasjerende fremfor irriterende måte.
Middelalderbyen Brugge fungerer også utmerket som kulisse og lekegrind for gangsterparet Farrell / Gleeson, som dras mellom hver sin hovedinteresse: damer og kultur.
Godkjent ekstramateriale også fra en av årets dvd-overraskelser.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
110384
|
Bare halvgal
De sedvanlige dosene med svulstig kjernefamilie-moralpreken er selvsagt med når Disney lager ikke-animert film som absolutt alle kan se.
De skygger dessverre litt for mye i en film som ville tjent på å ta bedre vare på crazyelementene.
Den gamle fløtepusen Donny Osmond (i sin første filmrolle på 30 år) gjør dog så godt han kan i en fullstendig utspjåka rolle som tenåringsfar, verdt å se!
Disney Channel-stjernen Raven-Symoné boltrer seg på det fyldige ekstramaterialet med blant annet videodagbok, flauser, musikkvideoer
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
110385
|
Full forvirring
Årets foreløpig merkeligste rett på DVD-utgivelse starter som machofilm fra treningslokalet, blir paranoia-thriller midt i, før den fader ut i en svulstig Karate Kid-finale.
På langt nær noen vellykket genremiks fra «multikunsteren» David Mamet, som gjør forvirringen total ved å hevde han har laget en «kampsport»-film på ekstramaterialet.
Britiske Chiwetel Ejiofor i hovedrollen gjør filmen likevel passe sebar.
Han klarer på mesterlig vis å gjøre levende den patetisk skrevne rollen sin som jiu-jitsu-instruktøren Mike, verdens edleste mann.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
110386
|
Tolkien Light
«Muppet Show» - pappa Jim Henson fikk utløp for mørkere sider ved seg selv med dette ambisiøse eventyret fra 1982, en «Ringenes Herre»-light for de litt større barna (Skapningene, onde som gode, vil skremme vettet av dem under 10).
Om filmen har tålt tidens tann og klarer å lokke til seg den kresne fantasy-fansen med helmekaniske dukker i 2009 er jeg dog litt usikker på;
Tempoproblemene blir litt påtrengende.
Dobbeldiskutgaven inkluderer en timelang bakomfilm (en av tre) om det nitidige puslespill-arbeidet som lå bak denne type film før dataanimasjon gjorde det enklere.
Det imponerte mer enn selve hovedretten.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
110387
|
Terrorthrillertid igjen
Forræderen som kom inn fra kulden
HANDLER OM:
Samir Horn (Cheadle) er tilsynelatende det amerikanerne kaller en «homegrown», en amerikansk statsborger som er gått over til den «mørke» siden og blitt terrorist og islamist.
Det mener i alle fall FBIs Roy Clayton (Pearce), som er i hælene på ham.
Men som det heter på filmplakaten her:
«Sannheten er komplisert».
Og etterretningens pris kan fort bli høy.
DOM:
Dette er en hakket bedre film, synes jeg, enn Ridley Scotts aktuelle «Body Of Lies».
I likhet med Scotts film anstrenger den seg hardt for å analysere årsakene og anerkjenne de kulturelle og religiøse og sosiale forskjellene som leder til «hellig krig».
Atskillig hardere, vil mange si, enn den forrige amerikanske administrasjonen (jøss, så fint det var å kunne skrive akkurat det der:
«den forrige administrasjonen»).
Det er aktverdig.
Og Don Cheadle - hvis øyne er utmerket skikket til å uttrykke stress, forvirring og dyp bekymring - beviser igjen at han så visst kan bære en film.
Men etter at historien tar det man bare kan kalle en «vending» etter en time, reduseres den til «kun» en effektiv thriller.
Den blir streit og til tider utroverdig (du verden så lett det er for Samir å bare labbe rett inn i USA igjen, fra Canada, trass i at han befinner seg på deres «Most Wanted»-liste).
Den totale summen blir veldig sånn «nok en terrorthriller».
Men «Traitor» er ikke den dårligste av dem.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
110388
|
Stilfullt intet
Det er bedre med pen innpakning av ingenting, enn bare ingenting.
Så vidt.
HANDLER OM:
«The Sprit» er en mystisk, moderat super helt, som lever i et evig kjærlighetsforhold til Byen, til Kvinner og til Rettferdigheten.
Hans hovedmotstander er The Octopus, som har påfallende mange likhetstrekk med ham selv.
Tilfeldig?
Neppe!
Frank Miller har regissert, basert på Will Eisners tegneserie-univers.
DOM:
La det være sagt:
Frank Miller vet hvordan man skal lage tegneserier på film.
Det er stilig, grafiske bilder, lekre avkledde damer, swaaaaat og splooooosh og paaaaah!!! i lange baner.
Og en dialog så enkel og dum at ingen kan bry seg.
Han har gjort det før, Frank Miller:
«Sin City» hadde både innhold og stil, «300» stil og en slags historie.
«The Spirit» har bare stil - og ingenting annet.
Det blir faktisk ganske fjetrende, stilfullt kjedelig etter hvert.
Og det er ganske godt gjort, med et såpass avkledd stjernegalleri.
| 0
|
110390
|
Fantastisk!
Dette er filmen som har alt:
Drama, tragedie, kjærlighet, samvittighet, eventyr, grusomhet, håp.
Og det blir fortalt på en måte du aldri har sett før!
HANDLER OM:
Jamal er en ung gutt fra Mumbais verste slum.
Via en rekke tilfeldigheter får han en dag en sjanse i TV-showet «Vil du bli millionær»?
Det vil selvfølgelig Jamal - om mulig.
Etter hvert som spørsmålene kommer, viser det seg at han har svaret på det aller, aller meste.
Det er faktisk ikke fordi han er «allvitende».
Men fordi livet i slummen, med alle sine vanvittige fasetter, har gitt ham kunnskap han på mange måter kan klare seg uten...
DOM:
«Slumdog Millionaire» må allerede nå - i januar - utpekes til en av årets filmer.
Uten skygge av tvil!
Ikke bare er det en fantastisk, velspilt og hundre prosent medrivende historie; den er også fortalt med en frapperende og nyskapende teknikk:
Filmens dramatiske utvikling og ytre form er hele tiden tett, tett vevd sammen med innholdet.
Det blir en filmfortelling av sjelden og fantastisk format og form!
Så kan man innvende:
Det er også en slags dagdrøm, fjernt fra hva en enkel gutt fra tilværelsens pariakaste noen gang kan være i nærheten av å håpe på.
Vel:
Like sant er det at en tilværelse helt uten håp er - håpløs.
Regissør Danny Boyle juger ikke et øyeblikk om slum-beboerens virkelighet - snarere tvert om!
Dette er en ram og brutal og grusom virkelighet, som treffer alle, uten unntak.
Å lage en liten åpning for èn, blir derfor ikke virkelighetsflukt og fantasi.
Det blir en vitalt og solidarisk handling, som setter grusomhetene i relieff - og gir verdighet og flukt til livets storhet og verdi, for alle mennesker.
Det ble fire Golden Globe på «Slumdog Millionaire».
Jeg vil tippe det blir Oscars, også.
For makan har du ikke sett på lang, lang tid!
Gå på kino og bli rik, kjære publikum!
| 1
|
110391
|
Frøya - «Jenta fra landet»
«Når folk de ser forbi meg, det blåser jeg vel i / Jeg smiler blidt, ler ganske høyt, synes livet er trivelig».
Det er ingen meningsfull oppgave å skulle «kritisere» en så ukuelig optimist som Frøya, en ny potensiell storselger på det norske bensinstasjonsmarkedet.
Nei, skal man «ta» Frøya på noe, må det være at hun rakker ned på «storbysnobber» i «Armani klær» i tittelkuttet, samtidig som hun innrømmer å ha lånt countrybasisplaggene hun er ikledd på omslaget fra butikken «m» i Skien.
Jeg mener - støvler, jeans, halstørkle og hvit cowboyskjorte.
Har du virkelig ikke det i garderoben fra før, Frøya?
Det må du snarest gjøre noe med, om du har planer om å bli Norges nye dansebanddronning.
Dette er langt friskere spilt og bedre sunget enn for eksempel Heidi Hauge og Liv Marit Wedviks bestrebelser.
Frøyas norske tekster kunne med enkle grep ha vært gjort mer sangbare, og hun blir et par hakk stivere når hun synger på engelsk (som hun gjør i to av 13 sanger).
Ellers er dette musikk for danseglade som ikke bryr seg om hva anmeldere måtte mene.
Så da holder jeg like godt kjeft nå.
| 0
|
110392
|
Diverse artister - «Factory Records: Communications 1978-1992»
Overrumplende elendig.
Manchesters Factory er et av rockhistoriens mest inspirerende uavhengige plateselskap av en rekke årsaker.
Ikke minst det visuelle uttrykket, danseklubben The Hacienda og den ideologiske, økonomisk katastrofale måten de gjorde «forretninger» på.
Men hadde det ikke vært for Joy Division, som senere ble New Order, og Happy Mondays, hadde ingen snakket om dem i dag.
At Factory klarte å unngå å signere The Smiths, og heller ikke var noen stor spiller i acid housebølgen, understreker at legenden bygger på to navn og to navn alene.
The Durutti Columns myke skjønnhet til side, er forbløffende store deler av denne boksen like ulyttbar som Paul Morleys omslagsessay er uleselig.
Det vil si bortimot totalt.
«Alle» trenger samlinger med de nevnte artistene.
Kun historikere har noen bruk for denne.
Kanskje har de skjønt det, de som har satt den sammen.
For den er kun tilgjengelig i et begrenset opplag på 10 000 eksemplarer.
| 0
|
110393
|
U2 - «Get On Your Boots» (single)
(Island / Universal)
Bono er tilbake i litt for trange skinnbukser.
Fra platen «No Line On The Horizon», kommer 2. mars.
En ny plate fra U2 er - både i Norge og resten av verden - en like stor begivenhet som en ny Bruce Springsteen-plate (anmeldt til terningkast tre i VGs søndagsutgave), men i likhet med Springsteen virker det som om Bono akkurat nå har lite å melde.
Det til tross for begivenheter begge har vært svært sentrale i de siste månedene, nemlig det amerikanske presidentvalget og USAs rolle som verdenspoliti.
Bono sier det faktisk rett ut her; «I don't wanna talk about wars between nations, not right now».
Deretter slipper han løs en tekst som er hans mest ordlekende på lenge, farlig nær flippen.
Her blir ordene og vokalen brukt som et instrument på lik linje med låtens tross alt suggererende bass- og gitarlinje.
Som på de foregående to U2-platene er førstesinglen en uptempo-låt, men «Get On Your Boots» er ikke like umiddelbart hektende som hverken «Vertigo» eller «Beautiful Day», bare mer rotete og til overmål med halvt psykedelisk koring og hiphoprytmer à la tidlig Beck i mellompartiet.
Uttrykksmessig er dette faktisk et ikke helt vellykket steg tilbake til tolv år gamle «Pop», der industrielt anlagte «Get On Your Boots» ville ha falt naturlig inn.
Resten av platen vil vise om U2 tross alt har lyst å se litt fremover også.
| 0
|
110395
|
Enrico Rava- «New York Days»
Vakkert fra Enrico Rava.
Plateselskapet ECM er 40 år, og sparker jubileet i gang med en knallutgivelse.
Den italienske trompetisten Enrico Rava har satt sammen et nytt, lydhørt og stjernespekket ensemble, med Paul Motian bak trommene, Larry Grenadier på bass og Mark Turner på saksofon i tillegg til sin mangeårige samarbeidspartner Stefano Bollani bak flygelet.
Ravas lett gjenkjennbare lyrisk melankolske tone er sårt til stede, musikken balanserer fint mellom ettertenksom innadvendthet og utadvendt virtuositet.
Åpningskuttet «Lulu» er lyrisk, meditativt, mens «Outsider» har en frisk og ildsprutende karakter.
Dette er en utgivelse uten dødpunkter, som vokser for hver gjennomspilling.
Platen slippes også på vinyl.
| 1
|
110396
|
Kari Bremnes - «Ly»
(Kirkelig Kulturverksted / Musikkoperatørene)
Ekstremt personlig, men likevel ikke nært nok.
Kari Bremnes har en nesten overdreven evne til å skrive tekster ut fra sitt eget ståsted.
Denne gangen blir hennes nordnorske pronomenbruk i første person entall (med andre ord «æ») nærmest påtrengende der tekstene 8 hopper fra det prosaiske og forsøksvis humørfylte til det dypt lengtende.
Noen ganger faller også rimene hennes pladask til jorden - andre ganger, som i mannsknusende «Holde dæ igjen», er de kontant treffsikre.
Musikalsk blir lytteren sittende igjen med en følelse av at Bremnes holder litt igjen, ikke minst stemmemessig.
Lydbildet er smakfullt og lekkert, men lite variert.
Kari Bremnes gir oss rett og slett litt for lite å tygge på denne gangen.
ANBEFALTE KJØP:
«Passelig dose», «Egentlig en danser», «Ingenting blir borte» og «Holde dæ igjen».
| 0
|
110397
|
Martin Hagfors- «Men And Flies»
(Me / Musikkoperatørene)
Prøver en Thom Hell - uten hell.
Martin Hagfors har vært i bransjen lenge, men er mest kjent for sine rotnære bidrag til countrybaserte prosjekter som HGH og Home Groan.
Når han nå solodebuterer, kaster han disse røttene på hylla og retter heller blikket mot andre røtter - nemlig popmusikkens.
Tematisk legger han seg dermed tett opp til fjorårets blinkskudd fra Thom Hell, der sørlendingen lyktes i å finne den melodiperfekte fusjonen mellom blottstilte følelser og gjennomorkestrert popmusikk på grensen mot det pompøse.
Hagfors, tross sin milde, behagelige stemme, er dessverre langt unna det samme resultatet i Lars Horntveths produksjon og arrangementer.
Sistnevnte preger plata såpass mye at dette like mye blir Horntveths plate som Hagfors sin, og en ullen personlighet på en debutplate er alle førstereisgutters mareritt.
ANBEFALTE KJØP:
«Tattooed On My Eyes» og «I Need To Know».
| 0
|
110398
|
Antony and The Johnsons - «The Crying Light»
(Rough Trade/Indie Distribution)
Som alltid når Antony Hegarty leverer fra seg noe nytt, begynner man med å irritere seg smått over hvor tilgjort vokalen høres ut ved første gjennomlytting.
Men så vokser stemmen seg sakte, men sikkert på deg og fyller deg med en blanding av velvære og vemod.
For «The Crying Light» er både vond og vakker.
Alvorstynget med særlig vekt på bekymringen over vår fortapte verden, og positivt engasjerende båret frem av Hegartys unike formidlingsevne.
Han lider for oss, stakkar, uten at det føles påtrengende, og det stikker litt i samvittigheten når han bekymrer seg for verden i «Another World», som for øvrig også er å finne på høstens nydelige EP med samme navn.
Hegarty stoler fullt og helt på balladene med pianostyrt dynamikk ispedd klassiske elementer av strykere og fløytespill.
Det er medrivende og umulig å forholde seg likegyldig til.
Dette er ikke akkurat forspillmusikk, men fungerer utmerket til ettertanke etter en litt for lang fest.
ANBEFALTE KJØP:
«Epilepsy Is Dancing», «Kiss My Name», «The Crying Light», «Another World», «Aeon».
| 1
|
110399
|
Grieg Trio:Tchaikovsky
- Smetana
- Grieg
Grieg Trio i sitt ess.
De tre musikerne i Grieg Trio har holdt sammen i 21 år nå.
Det nye dobbeltalbumet med musikk av Tshaikovsky, Smetana og Grieg viser nok en gang at dette er et ensemble av meget høy, internasjonal standard.
Det tette, homogene uttrykket er så sjeldent flott - de tre musikerne har så til de grader ett helhetlig uttrykk de samles om, men innenfor dét spiller hver av dem med stor integritet.
De spiller et utelukkende romantisk repertoar denne gangen, altså, og det er selvfølgelig morsomt at nettopp denne trioen fremfører Griegs eneste klavertrio som aldri ble spilt mens komponisten levde.
Det er riktig nok et ensatsig verk som aldri ble ferdigstilt, men som har nok av Grieg-typiske vendinger og tonespråk.
Det låter imidlertid flere hakk vakrere og mer intenst i Bedrich Smetanas klavertrio i g-moll, op.
15 - et gedigent, tresatsig, folkemusikkinspirert verk som suger lytteren til seg med sin intensitet.
Og Tchaikovskys bredspente klavertrio i a-moll, op.
50 er så smektende og vakker at man bare kan lene seg tilbake og nyte den i fulle drag.
| 1
|
110400
|
Historielekse 2
Å se den ti timer lange italienske TV-serien om «den ekte gudfaren», Totó Riina, ga den samme følelsen som da jeg så serien om Pinocchio i sort-hvitt på originalspråket som liten etter først å ha sett Disneys tegnefilm:
Hollywood er mestere i å lage utsøkte og underholdende versjoner, men du verden så godt det er med ekte vare!
I «Corleone» er mafiosoene fremstilt verken som glamorøse eller kule, men som de hensynsløse drapsmaskinene de faktisk var.
Siden serien er ment for det italienske markedet er det en del som tas for gitt.
Bra da at utgivelsen kommer med et velskrevet og informativt hefte om Cosa Nostra, på norsk.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
110401
|
Kultjul
Løssluppent fjolleri kan noen ganger være ytterst befriende.
I hvert fall når det er julefilmsjangeren, med sitt forholdsvis klamme familiefokus, som blir utfordret.
Denne liksomdokumentaren om «forskeren» som setter seg fore å bevise julenissens eksistens er til tider hysterisk morsom.
Konspirasjonsteorier, historiske «bevis» og rein svada pusles sammen på en forfriskende og lite selvhøytidelig måte mens forskerens familieliv nesten går i oppløsning foran øynene våre.
Alt høytidelig fortalt av William «Captain Kirk» Shatner.
Kultpotensial!
Ingen ekstramateriale.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
110402
|
Konstruktiv og slimete satire
Glem tre, betong og stål.
Slimballer er det nye byggematerialet for proffene.
I begynnelsen virker ikke «World of Goo» som så mye mer enn en velpolert og slimete variant av andre velkjente byggespill som «Bridge Builder» og «Elephunk», men en slik konklusjon ville være en grov forenkling av den herlig sammensatte spillopplevelsen «World of Goo» leverer.
Med humoristisk satire, lummer og til tider tivolihorroraktig stemning og ikke minst fabelaktig kreative oppgaver som krever like oppfinnsomme løsninger, klatrer «World of Goo» helt til toppen blant byggespillene for oss som har en liten ingeniør i magen.
Konseptet i bunnen er såre enkelt: din jobb er å bygge strukturer - fra tårn og bruer til mer abstrakte byggverk - som slimklumpene kan klatre på for å komme seg ut gjennom verdenens avløpsrør.
De samme slimklumpene som du skal redde er samtidig byggematerialet du har til rådighet, så det gjelder å være sparsom på ressursene så færrest mulig står igjen i byggverket når du er ferdig.
Veien til avløpsrøret blir som ventet mer kompleks for hver bane du legger bak deg.
Nye slimballtyper som antennelige fyrstikkslimballer, ubrukelige jåleslimballer og borrelåsslimballer gir nye måter å overvinne terrenget på og spillet tvinger deg stadig til å finne løsninger på nye måter.
Det som fungerte på ett problem vil garantert ikke fungere på det neste.
Hintene på de gåtefulle skiltene etterlatt av den mystiske «Skiltmaleren» kommer derfor godt med og gir akkurat nok informasjon til å peile deg inn i rett retning uten at man har den irriterende følelsen av å ha blitt fortalt for mye.
Samtidig leverer disse skiltene et satirisk budskap med humoristisk og sarkastisk kritikk av alt fra skjønnhet og overdrevent konsum til digital personovervåkning og energimangel.
Den eneste svakheten jeg føler er verdt å nevne er at presisjonen noen ganger ikke strekker helt til.
I situasjoner hvor dette resulterer i at byggverk raser sammen fordi man grep fatt i feil slimball, er det litt irriterende.
Men «World of Goo» leverer uansett underholdende bygging som appellerer til den delen av oss som elsket å bygge «Lego» som barn.
Det handler om gleden med å se ting bygges opp, og kanskje like mye spenningen i å se om byggverket blir stående eller raser sammen i en haug av slimballer.
PS:
Hvis min anmeldelse ikke er nok til å overbevise deg kan demoen til spillet kan lastes ned på www.worldofgoo.com.
På den samme siden kan du kjøpe fullversjonen av spillet til 20 dollar, om lag 150kr.
Anmeldelsen baserer seg på PC-versjonen av «World of Goo».
Spillet kan også lastes ned på WiiWare til Nintendo Wii.
Trailer fra PC- og WiiWare-spillet World of Goo.
| 1
|
110403
|
Småkjedelig Wii-fest
Noen fester har man lyst til å forlate tidlig.
Dette er dessverre en av dem.
Det er synd, for konseptet er så bra i seg selv - sprø og utfordrende småspill for hele familien.
Perfekt til Wii-formatet, og perfekt til en lørdag kveld sammen med barna.
Og så er det bare ikke morsomt!
Eller - det er småmorsomt, men ikke underholdende nok.
I vrimmelen av gode alternativer, for eksempel «Mario Party» og «Buzz Junior», drukner dette spillet med sin usjarmerende grafikk og ensformige spillbarhet.
Man kan spille mot opptil fire personer om gangen.
Spillene varierer i alt fra hinderløyper til huskeoppgaver, og omfatter blant annet styrke, koordinasjon og hukommelse.
Dette er altså ganske variert.
Likevel virker spillene merkelig like.
Det har noe med uttrykket å gjøre, og formen til hvert enkelt spill.
Attpåtil er enkelte av spillene svært vanskelige, nærmest umulige, å gjennomføre.
Det er for eksempel et spill der man skal gå på en rullende tømmerstokk og unngå hindringer underveis.
Det er nær sagt umulig å komme seg i mål, og slikt tar fort motet fra de små.
Det er ofte en rimelig avansert måte å bruke kontrollene på også.
I et tilfelle skal man for eksempel først riste den frem og tilbake mens man holder inne A og B, deretter slippe kun A for deretter å trykke A inn igjen.
Dette er alt annet enn enkelt for de minste.
Man må derfor kunne si at spillet primært egner seg for større barn.
Men spillet hadde blitt mer familiært med et større aldersspenn.
Spillet skal visstnok minne om, og være inspirert av, japanske gameshow.
Jeg foretrekker å se slike show på tv, fremfor å spille dette med familien.
Da er det noe galt.
| 0
|
110404
|
Støvete dyreby
Som sine forgjengere byr livssimulatoren «Animal Crossing:
Let's Go to the City» på en koselig og uskyldig småby å utfolde seg i, men det er ikke stort som har endret seg siden sist.
Det er ikke lett å bli riktig klok på fenomenet «Animal Crossing».
Kan det egentlig kalles et spill når du bare trasker omkring i en sjarmerende dyreby og utfører småtrauste, dagligdagse gjøremål?
En dyreby som følger vår egen kalender og klokke, men som egentlig klarer seg helt utmerket uten at noen i det hele tatt spiller det?
På papiret høres det ut som en særdeles dårlig idé, et konsept som i beste fall kanskje kan passe for de aller minste.
Men det er noe forlokkende, noe utrolig avslappende med denne fargerike dyreverdenen.
Det enkle, idylliske og litt naive livet i «Animal Crossing» kan være en velkommen avveksling fra virkelighetens stress og mas.
En måte å senke skuldrene på, rett og slett.
«Let's Go to the City» er det tredje spillet i rekken av «Animal Crossing»-titler og det første på Nintendo Wii.
Grunnformelen er den samme som tidligere, du lever ditt virtuelle liv i en bedagelig, litt søvning bygd sammen med en rekke snakkende dyr.
Disse er utstyrt med sterke og iøyefallende, om enn ikke særlig dype personligheter og unike særtrekk.
Om du nettopp har kjøpt en rådyr og trendy designerskjorte, vil de nerdete, bebrillede elefantene neppe løfte nevneverdig på snabelen.
De festglade, sosiale og motebevisste ekornene derimot, vil entusiastisk komme styrtende mot deg med oppspilte øyne og dårlig skjult misunnelse.
Før du kan ta deg råd til shopping av merkeklær på GracieGrace må du, som i det virkelige liv, jobbe for å skaffe de nødvendige mengder hard valuta, såkalte «bells».
I begynnelsen er fruktplukking, fiske og insektsfanging de enkleste og kjappeste måtene å tjene noen slanter.
De virkelig store pengene ligger riktignok i det lukrative, dog uberegnelige reddikmarkedet, men uten først å ha opparbeidet tilstrekkelig egenkapital er det lite å hente i den beinharde frukt- og grøntbransjen.
Som navnet antyder er den store nyheten i «Let's Go to the City» muligheten til å hoppe på en buss og reise inn til storbyen.
Her kan du handle klær og møbler, besøke frisør, se stand-up show og pusse skoene.
Det funker helt greit som en avveksling fra hjembygda, men det revolusjonerer ikke akkurat spillserien.
Særlig skuffer byen når det gjelder størrelse, hele «metropolen» er omtrent like stor som en middels rundkjøring i Oslo sentrum.
Sparsommeligheten gjelder ikke bare byreisen, de fleste nyhetene i «Let's Go to the City» kjennes litt slurvete, uinspirerte og billige.
Det er lite imponerende at man fire år etter det originale «Animal Crossing» ikke har klart å gjøre mer med serien enn dette.
Den liberale bruken av gammel spillkode skinner ekstra godt gjennom på grafikkfronten.
«Animal Crossing» fikk i sin tid kritikk for middelmådig grafikk, da er det skuffende å registrere at «Let's Go to the City» ser seg fornøyd med litt kantflikking og noen strøk maling.
Om det skranter på ferskt innhold og nye funksjoner, står det bedre til med den sosiale delen av «Let's Go to the City».
Ikke bare kan du invitere venner til byen din eller besøke deres, du kan også snakke med dem over «Wii Speak»-mikrofonen.
Nå har dette vært standard på andre spillmaskiner i flere år, og du slipper ikke unna de beryktede vennekodene, men det er jo fint at muligheten endelig er på plass.
«Animal Crossing:
Let's Go to the City» har alle de sjarmerende kvalitetene som har gjort serien populær og slenger i tillegg med noko attåt.
Spesielt mykje attåt er det dog ikke snakk om.
Har du originalen og ikke føler noe behov for å bruke «Wii Speak», er det liten grunn til å hoppe på denne bussen.
«Let's Go to the City» lover kanskje Paris, men det stopper opp på Svinesund.
Det er riktignok en by det også, men litt skuffet blir man jo.
Trailer fra Wii-spillet Animal Crossing:
Let's Go to the City.
| 0
|
110406
|
Småtøff transportetappe
Harryaction, «eurotrash»-style
| 0
|
110407
|
Overtydelig voldsdrama
Overtydelig moraldrama blant muslimer i København drukner i blod.
HANDLER OM:
Jamil er en ung libanesisk muslim i København.
Vi møter ham først når han drar ut med en venn - og en kniv.
Tilbake er han blodig, herjet og i villrede:
Han har drept et menneske, sin mors drapsmann.
Da slippes helvete løs:
Blodhevn kreves.
Jamil må gjemme seg, og dras mellom en tidligere kone, sin lille sønn, sin far, sine venner, sine trosfeller - og alle sine fiender.
Dette er et muslimsk København med sterk tro, glødende forakt mellom sjia- og sunni-muslimer, kategoriske stammetradisjoner, rasisme.
DOM:
Filmen beskriver en tilsynelatende uavvennelig voldsspiral i en minoritetsghetto i en egentlig fiktiv storbyverden; Alt dansk og alle dansker er bare fjernet.
Som moraldrama finnes interessante ansatser.
Og religion som voldskatalysator blir virkelig ettergått her.
Filmens stor problem er overtydelighet og monoton ondskap.
All jævelskap, all vold, alle forutsigelige og fatale misforståelser, leder bare videre og videre mot et for lengst forutsagt og forventet helvete.
| 0
|
110408
|
Filmskute uten styring
«Jernanger» har et par alvorlige lekkasjer.
Og er ute av kurs.
HANDLER OM:
Eivind strandet for 30 år siden med båten «Jernanger» ved kai i Stavanger, der han nå driver mørkebrun café med tørst og fast klientell.
Han har vel alltid drømt om å dra hjem til Finnmark, der han for mange år siden opplevde den store kjærligheten.
Det er bare så mye som skal ordnes først...
Samtidig får ikke 25 år gamle Kris riktig bestemt seg;
Han er glad i sin kjæreste.
Men hun er gravid, og det er tid for å ta stilling.
DOM:
Noe grunnleggende går galt i «Jernanger».
Kanskje er det alt for lenge siden Pål Jackman innledet «den nye norske filmtid» med glimrende «Detektor» (2000), ni år er lang tid mellom spillefilmer.
Det underlige er at mange av skuespillerne gjør en teknsik god jobb:
Bjørn Sundquist som en rustholk av et menneske; Pål Sverre Valheim Hagen som hans motstandløse, unge mannskap; veteranen Nils Utsi som verdens mest usannsynlige advokat; de gamle sangheltene Hans Petter Hansen og Magne Høyland avleverer sine replikker som om de aldri skulle gjort annet; Mary Sarre og Inga Marja Sarre er trolige nok som det samtidige og fortidlige bilde på hva Eivind egentlig mistet.
Dialogen hjelpes denne gang - helt nødvendig - av teksting, der det klinger i mange dialekter på norsk - samt på samisk.
Det store problemet er filmens dramatiske utvikling.
Etter en noe forvirrende åpning, virker det som filmen samler fokus nokså snart.
Man blir beroliget.
Men bare i noen korte minutter.
For snart føres man ut på nye spor i nye retninger, som føles alt annet enn fruktbart utfordrende; det blir mani, krampaktige forsøk på å bite over alt for mye på én gang.
Rollene blir hengende igjen i sitt eget gamle dødvanne, man håper og tror på noen slags utvikling - uten å få det.
Ja vel, Eivind er en hard negl.
Men hele forutsetningen for historien er slik jeg ser det, at han langsomt tiner opp.
Det gjør han da også.
Men for sent og for lite og først etter å ha lagt etter seg enda en drittpakke langt inn i det forfallets brakkvann som skyller over ham.
Det aller minst vellykkede med «Jernanger» er at den aldri makter å skape en følelsesmessig helhet.
Forvirringen er ikke fruktbar, overraskelsene ikke utvidende, humoren bare fragmentarisk, tragedien ikke medrivende.
Og den mest symbolmettende elementene, som geværskyting mot sola og en litt overspent «oversmitting» av de forskjellige rollefigurene mot slutten, fungerer rett og slett ikke.
Ikke engang som «poetiske sannheter».
Man ser og registrerer hva filmen forteller.
Men blir aldri emosjonelt invitert inn i historien, fordi det etter hvert blir så ytterst vanskelig å identifisere og solidarisere seg - og dermed føle - med rollene.
| 0
|
110409
|
Vulgærdating
Kjefting, klining og rappe replikker i rimelig standard format.
OM:
Tank er en slags samlivsterapeut.
Det vil si, desperate menn som er i ferd med å bli dumpa tar kontakt med ham, så Tank kan gå ut med damene deres og vise dem hva en virkelig idiot er.
Så de kommer løpende tilbake til mennene sine.
Tank legger prestisje i å være en motbydelig, sexistisk dritt.
Men snart er det Tanks beste venn Dustin som trenger hjelp, og til sin fortvilelse oppdager Tank at han faktisk liker jenta.
DOM:
Det er knapt variasjon over tema i denne undersjangeren av romantiske forviklingskomedier:
Gutten setter opp et intrikat spill for å lure jenta, det er komplikasjoner, fadeser og joggeturer i Central Park.
En rappkjefta venninne tilbyr gode råd, bryllup blir rasert og selv de tøffeste viser seg å ha et hjerte.
«My Best Friend's Girl» tilbyr ikke mye ekstra, utover at det er spesielt mye rappkjefta replikkveksling her.
Store deler av filmen går med til å utrede akkurat hvor dust Tank kan spille, og det er sånn rett under middels underholdende.
Skuespillerensemblet absolutt ikke er av det verste slaget, Kate Hudson som Alexis er likandes, og Biggs lykkes i å være den ultimate dørmatta Dustin:
Gutten som alltid havner i vennefella, men aldri gir opp.
Han er ganske morsom.
Fokus er imidlertid rettet mot Tank, og han kommer man aldri så nært innpå at man forstår hvorfor man skal heie på.
Filmen har et mørkere, mer ruskete uttrykk enn de fleste av sin type, og det kler den.
Men det trekker ut og spinnes videre på gamle poenger.
Det gjøres et for stort poeng ut av at filmen skal være frekk og liksom støtende.
Og det var det, nå kommer jeg antakelig aldri til å tenke på denne filmen igjen.
| 0
|
110411
|
Voksen desperasjon
Desperat velspilt samlivsdrama for et voksent publikum.
HANDLER OM:
Filmen er basert på en roman av Richard Yates.
Det handler om Frank og April, ungt ektepar tidlig på -50-tallet i USA.
De har alltid sett på seg selv som «spesielle», og derfor helt uegnet til det småborgerlige forstadslivet de likevel glir inn i:
Vakker og moderne liten enebolig, han dagpendler til og fra grå dress-jobb i byen, hun overlever på sigaretter og martinis som forstadsfrue.
Så oppstår den store muligheten:
Hun får jobb som legasjonssekretær i Paris.
Han har ingen jobb, man kan «finne seg sjæl».
Tør han?
DOM:
Dette var hovedrollen Kate Winslet vant Golden Globe for.
Og det er fantastisk velspilt, av henne og Leonardo DiCaprio, strålende beviser på hvorfor de faktisk er superstjerner - og fortjener å bli ansett for å være det.
Men, OBS!:
Denne filmen er det strengt motsatte av action, i alle fall den første timen.
Romanens «handling» skjer mest i hovedpersonenes hode.
Og fortellingens indre spenning bygges opp over et minimalt uttrykksregister.
Siste time er mer handling.
Da avslører menneskenes sanne natur seg; det blir en kamp på liv og død mellom de to.
Og inni dem selv, i forhold til forventninger til livet, muligheter som kanskje kan brukes, redselen både for å lykkes og mislykkes, deres eget krav til hva de skal rekke før livet er over.
På mange måter:
En høyst tenkelig utvikling til det paret som en gang traff hverandre på «Titanic» - om han hadde overlevd...
Det er vanvittig medrivende.
Men mange vil finne det en anelse gammeldags og kanskje i kjøligste laget, i Sam Mendes (Kate Winslets ektemann) regi.
Likevel vil enda flere - og jeg er blant dem - kjenne klørne av stor skuespillerkunst.
Den definitive topprestasjonen står faktisk ikke verken Winslet eller DiCaprio for.
Birollespesialisten Michael Shannon er mesteren, som mentalt ustabil nabosønn.
| 1
|
110412
|
Animal Collective:«Merriweather Post Pavilion»
(Domino/EMI)
Brooklyn-trio med sterk kandidat til årets hylekor-favoritt.
For dem som syntes at Fleet Foxes var toppen av 2008, er det bare å strappe sikkerhetsbeltet fast:
Her er en plate som tar popmusikk i «hymne»-modus mange steg videre, og som velter seg i klassiske popreferanser uten å føles som noe annet enn et samtidsprodukt.
Det er ikke sikkert det kommer noe bedre i år.
Ingen krise i så fall, for «Merriweather Post Pavilion» er et prangende verk som synes halvt svimeslått av sin egen skjønnhet.
Det lyder som et møte mellom Brian Wilson og My Bloody Valentine i en varm, psykedelisk parallellatmosfære, og sjelden har et band sendt ut mer passende promobilder:
Musikken kverner rundt og rundt i flytende gule og oransje farger som om 1967 aldri tok slutt, men likevel fant veien til MySpace.
Ekstatisk og sakralt om hverandre.
Det er sjelden at et kreativt uhemmet band river seg løs fra marginene og slår gjennom med sitt niende album, men det er jo ikke mye «normalt» ved Animal Collective heller.
Dette er for så vidt for spesielt interesserte, men samtidig et strålende argument for å være spesielt interessert.
ANBEFALTE KJØP:
«In The Flowers», «My Girls», «Also Frightened», «Summertime Clothes», «Bluish», «No More Runnin'»
| 1
|
110413
|
Bee Gees: «Odessa»
(Rhino/Warner)
«Den røde» står opp fra de døde.
«Odessa» (1969), The Bee Gees fjerde album, har til nå bare vært tilgjengelig i en kjip billigutgave.
Nå er den restituert til sin fulle prakt og vel så det.
Denne vesle boksen gjenskaper ikke bare fløyelsomslaget som fikk platen til å se ut som en eske spesielt eksklusiv konfekt, men byr i tillegg på hele dobbeltalbumet i stereo og gloriøs mono.
Samt en bonusdisk med 23 tidligere uutgitte spor (hvorav to helt nye sanger).
For ikke å glemme en poster og et klistremerke.
Vel, sånt er jo artig for oss barna.
Platen markerer et toppunkt for Gibb-brødrenes første æra.
Popmusikk i krysningspunktet mellom The Beatles og The Moody Blues; dominert av bevrende Robin Gibb-ballader, men med mye soulinspirasjon og små drypp av country.
Samt, på akkurat dette albumet, et sett grandiost orkestrerte instrumentaler.
Alt dette gir «Odessa» et sus av Stort Mesterverk.
Dét er det ikke.
Men det er et tiltalende mindre et.
Brødrenes ubendige hang til kitsch forhindrer det fra å nå helt opp på listen over sekstitallets store dobbeltalbum.
«Odessa» er likevel en melodisk godtepose for sekstitallsjunkier.
Det eneste som trekker ned er at det nye omslagsessayet vektlegger detaljer på bekostning av det store bildet.
| 1
|
110414
|
The Low Frequency In Stereo:«Futuro»
(Rune Grammofon/Musikkoperatørene)
Potent referanselek i postrock-land.
Det går an å lete etter orgelet til The Doors, sitaren til Ravi Shankar, bassgangen til Joy Division, saxen til Dana Colley (Morphine), fraseringene til Stereolab og mye, mye annet hos The Low Frequency In Stereo, men like viktig er det å fastslå at de med «Futuro» (utmerket produsert av Sir Dupermann) går helt opp i tetsjiktet av droneglade norske alternativrockere fra de siste årene, ved siden av 120 Days, Serena Maneesh og selve gudfedrene i Motorpsycho.
Det gjør de - besynderlig nok - ved å lage en plate som tross de repeterende, psykedeliaflørtende rytmemønstrene er uhyre fokusert mot det melodiøse og nærmest popvennlige.
Bandet har sågar åpnet stemmebåndene - med hell.
Første halvdel av denne platen er oppsiktsvekkende bra, og med tanke på at dette er et band som kompromissløst lever for dynamikkens suggestive liveeffekt også, må det være lov å ønske seg en nattkonsert i for eksempel Hove-amfiet til sommeren med dette flotte Haugesund-bandet.
ANBEFALTE KJØP:
«Turnpike», «Texas Fox», «Solar System», «Geordie La Forge» og «Mt. Pinatubo».
| 1
|
110415
|
Maggie Reilly:«Looking Back,Moving Forward»
(MBN/MBO)
Noe gammelt, noe nytt, fullt mulig å føle seg snytt.
Defensivt fra den skotske vokalisten, dette:
Å gi ut et album med halvt nye sanger og halvt nyinnspillinger av gamle.
Spesielt siden hun gjorde noe av det samme på samlealbumet «There And Back Again» fra 1998 - et bedre kjøp enn «Looking Back, Moving Forward» for dem som er ute etter hitinnspillingene hennes (selv om også den mangler originalversjonen av den største soloslageren hennes, «Everytime We Touch»).
Og faktisk er det nyinnspillingene som fungerer dårligst her.
Låtene hun gjorde med Mike Oldfield - «Moonlight Shadow», «To France» og «Family Man» - opptrer alle i sekunda utgaver.
Fint sunget, men ekstraordinært statisk fremført av et band som høres ut som om de spiller på lekeinstrumenter inne i en pappeske.
Sangene påtvinges en aura av billighet og karaoke; brukandes som bakgrunnslyd, men alt for blekt for mer aktiv lytting.
De nye sangene er bedre.
Versjonen av Cyndi Laupers «True Colours» er overflødig, for å si det mildt.
Men «Hold Me» og avsluttende «Lilith» er fint arrangert folkemusikkpop med lett keltisk preg - ganske pent.
ANBEFALTE KJØP:
«Hold Me», «Lilith»
| 0
|
110416
|
I Was A King:«I Was A King»
(Hype City/VME)
Julaften for nittitallsnostalgikere
Det starter i mild kakofoni, gradvis erstattet av psykedelisk leirbålsallsang à la Flaming Lips, komplett med «skronky» saksofon.
Deretter går det slag i slag på dette glimrende konsise albumet:
Ilende, kilende My Bloody Valentine-pop.
En ublu hyllest til nittitallets mest undervurderte popband, Teenage Fanclub.
En Dungen-ish versjon av den gamle kristenrockkongen Larry Normans «Hard Luck Bad News».
Dinosaur Jr.-harving.
Og kanskje mest overraskende, «It's All You».
Den pianofiguren er ikke så mye Bruce Springsteen, som Ulf Lundell når han leker Bruce Springsteen.
Norske I Was A Kings første fullengder er veldig «indie»:
Amerikansk sekstitallsrock sendt gjennom et monokromgustent britisk filter.
Den er også frydefullt trivelig.
Bare én av låtene tikker over tre minutter.
Duoen - bestående av Frode Strømstad og Anne Lise Frøkedal (hjulpet av venner som Emil Nikolaisen og Sufjan Stevens; Gud er trolig til stede i mer enn bare detaljene her) - instrumenterer og arrangerer dem på måter som både er rikt kreative og innbydende.
Det er musikk som slekter for mye på musikk andre har laget før, til å kunne sette verden i brann.
Men uhyre sympatisk uansett.
ANBEFALTE KJØP:
«Still», «Golden Years», «Breathe», «Stay Warm», «It's All You», «Extra Number», «Norman Bleik»
| 1
|
110417
|
Kaia Huuse:«Onsdag»
(Grappa/Musikkoperatørene)
Pludre pludre, klimpre klimpre.
Kaia Huuse har lenge stått i samboer Jan Eggums skygge - se, der skjedde det igjen - og denne platen vil ikke forandre på den saken.
Hun forblir en visesanger med lite annet å by på enn platt poesi og melodier som for så vidt ikke er avskrekkende, men de tar liksom hele tiden minste motstands vei.
«Onsdag» heter platen, og det er så visst det hverdagslige som står i fokus her.
Ikke noe galt med det, sånn i utgangspunktet, men når hverdagsdyrking blir ekvivalent med intenst ordinært er det vel knapt noe å investere penger i.
Det er ikke uten underholdningsverdi, som når hun forteller at:
«I går, for eksempel, ble vi sittende til langt på natt/Ved kjøkkenbordet og prate ut om ditt og datt».
Tilforlatelig upretensiøst, om ikke annet.
ANBEFALTE KJØP:
«Ikke en sang om å være alene», «Bare ha deg»
| 0
|
110418
|
Helene Bøksle:«Morild»
(Sonet)
Da Helene Bøksle debuterte med sine folkeviseinspirerte låter på «Elverøy» i 2006, ble hun i altfor stor grad sammenlignet med det nå havarerte crossoverfenomenet Gåte, og nærmest avkrevd samme nyskapende kraft.
Men Bøksle bør ses på som en konservator mer enn en innovatør.
På sitt andre album tolker hun originalene som har formet henne musikalsk, og gjort at hun kan gjøre hevd på sin rolle som populærkulturell formidler av norske folketoner.
Bøksle har en unik stemme hvis urkraft sprenger seg vei direkte inn i kjernen til den norske folkesjela.
God smak har hun også, og sett bort fra åpningssporet «Sommarvind», er det ingen kjedelige valg på platen.
Det høres levende ut, og man kan merke at låtene er spilt inn live.
Det er ikke alltid det har så mye å si, men etter noen gjennomlyttinger skjønner man hvor viktig det er for tolkningen av disse folkekjære låtene at dynamikken kommer direkte fra hjertet.
ANBEFALTE KJØP:
«Den svalande vind», «Ikonn», «Var jeg en vind», «Svalens sang», «Gje meg handa»
| 1
|
110420
|
Turbasert eleganse
I Japan er de svært populære, men i Norge og vesten har taktiske rollespill aldri slått helt gjennom.
Det forsøker «Valkyria Chronicles» å gjøre noe med.
Historien og atmosfæren i «Valkyria Chronicles» kan best beskrives som en blanding av en japanske tegnefilmer og TV-serien «Band of Brothers».
Til tross for at det unektelig høres litt sært ut, er resultatet forbausende vellykket.
Noe den stilrene og kunstneriske grafikken bør få mye av æren for, «Valkyria Chronicles» er et usedvanlig vakkert spill.
Året er 1935 og Europa står foran en ny verdenskrig, dog ikke helt den verdenskrigen de fleste umiddelbart tenker på.
«Valkyria Chronicles» foregår i en alternativ virkelighet hvor Europa er delt mellom to store supermakter.
«Den atlantiske føderasjon» og «Det øst-europeiske imperiet»kjemper innbitt om det verdifulle råstoffet «ragnitt».
Midt mellom de to kamphanene ligger den Sveits-liknende lilleputtstaten Gallia.
Gallia forsøker å forbli nøytrale, men landets store forekomster med ragnitt blir for fristende for Imperiet.
Snart buldrer panservogner og marsjerende soldater inn over de grønne, galleiske slettene.
I rollen som tidligere biologistudent Welkin Gunther er det din jobb å stanse dem.
Historien blir fortalt gjennom en mengde mellomsekvenser, fokuset ligger mer på de personlige båndene og forholdene enn det rent militære.
Disse er stort sett av god kvalitet, selv om man noen ganger får en ekkel følelse av at skribentene ikke helt skjønner alvoret i krig.
Jeg fikk iallefall en vond klump i halsen da jeg oppdaget at en av soldatene jeg mistet i kamp ikke var mer enn tolv år gammel.
Det stod i skarp kontrast til den litt naive og uskyldige stilen som preger resten av spillet, en kontrast som ble ytterligere forsterket da sersjanten min like etterpå begynte å mase om at vi skulle adoptere en søt liten grisunge fordi stakkaren hadde mistet mammaen sin.
Slikt høres heldigvis til sjeldenhetene, man kan selv sette sammen laget sitt og dermed styre unna barnesoldater hvis man ønsker det.
Her kan man også velge klassesammensetningen på troppene og se de ulike soldatenes styrker og svakheter.
Hver gang man vinner et slag, blir man belønnet med erfaringspoeng og penger som kan brukes til å oppgradere og styrke de ulike soldatklassene.
Til disposisjon har du også en ganske spesiell panservogn.
«Edelweiss» er Løytnant Gunthers sin egen vogn og er særlig i starten avgjørende for å vinne kamper.
Denne kan i likhet med soldatene oppgraderes og utstyres med diverse ekstrautstyr.
Selve kampene er en litt spesiell type turbasert strategi med elementer av et førstepersons skytespill.
Hver runde får man en gitt mengde kommandopoeng som kan brukes til å flytte enheter, hente inn forsterkninger eller gi ulike spesialordre.
Velger man en enhet, tar man kontroll over denne nede på slagmarken.
Avhengig av om soldaten er en ingeniør, angrepsinfanteri, skarpskytter, panservernsoldat eller speider, har han eller hun en bestemt mengde bevegelsespoeng og spesifike ferdigheter.
Det gjelder å bevege seg taktisk og listig, kommer du innenfor skuddvidde til en fientlig soldat vil ikke denne nøle med å pepre løs.
Tilsvarende vil dine soldater skyte på fientlige styrker når det er motstanderen sin tur.
«Valkyria Chronicles» føles på mange måter som en kraftig forbedret utgave av «Advance Wars:
Dark Conflict» på Nintendo DS.
Da sistnevnte er et av de beste håndholdte strategispillene noensinne, er det slettes ikke en dum ting.
Spillmekanismene er så solide at man ikke føler seg bundet til en bestemt taktikk eller klassiske strategier.
Kreative, egenkonstruerte vrier fungerer ofte vel så bra.
Medaljen til «Valkyria Chronicles» er ikke uten bakside.
Jeg kunne uten problemer ha klaget over manglende flerspillermodus, ujevn vanskelighetsgrad eller hvordan overlegne datastyrte styrker blir balansert med dumsnill kunstig intelligens.
Men det ville ikke vært helt rettferdig.
Det er rett og slett så gøy å spille «Valkyria Chronicles» at slikt langt på vei kan tilgis.
Om du er en beinhard tilhenger eller bare litt nysgjerrig på genren, er det ingen grunn til å nøle.
«Valkyria Chronicles» er et taktisk rollespill fra aller, aller øverste hylle.
Trailer fra PS3-spillet Valkyria Chronicles.
| 1
|
110421
|
Historielekse 1
Det svarteste kapitlet i det tyvende århundret fortalt gjennom skjebnen til medlemmene i den velstående jødiske familien Weiss.
Overraskende usentimental til å være laget såpass tett på hendelsene (serien er fra 1978), og nøktern og nyansert nok til å gripe seeren.
Seriens gjennomslagskraft var så stor da den kom at ordet Holocaust ble det man i senere tid har brukt for å beskrive folkemordet på jødene.
Og uavhengig av hvor man står i forhold til det grusomme som skjer i Gaza akkurat nå, er serien fortsatt en svært viktig og vellaget påminnelse, for alle TV-generasjoner.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
110425
|
Tarmsleng i villmarken
En mye bedre film enn «Kill Buljo» fra Altas svarteste filmfår.
Men millionene har kostet, også.
HANDLER OM:
En gjeng medisinerstudenter drar på påsketur til villeste Finnmark.
Vel plassert på hytta blir de presentert stedets uhyggelige legende:
En bataljon beinharde, sadistiske nazi-soldater forsvant under krigens siste vinter.
Og de kan vekkes til live...
DOM:
Og levende blir de jommen!
Tro det eller ei!
Fortsatt vilt sadistiske, tarmrivende, bitende, surklende og halvråtne (malapropos: blant skuespillerne finner vi Andreas Gallefoss) tar de for seg av det delikate ungkjøttet der det lar seg bespise (og det er de fleste steder, for eksempel som post-coital dessert på en utedass).
Det er så vilt, så til tider utspekulert, så vakkert og effektivt fotografert, at man stundevis må bite seg i sin (kanskje manglende) arm.
Dette er rendyrket sjangerfilm, pisket fram av ekte entusiaster.
Gjennombruddssplatteren «Kill Buljo» ble laget for tilnærmet null i budsjett.
Men til gjengjeld et overskudd og en profesjonelt anrettet, overveldende amatørsjarm.
Nå er budsjettet på visstnok 14 millioner.
Det synes godt og det er utnyttet godt - på enkelte områder.
Men noe har gått tapt.
Riktignok gjør kjendisjentene seg bra (Ane Dahl Torp dog som en minimal forrett).
Men skal jeg være helt ærlig - og det bør man jo - virker det som de økte budsjetters mulighet har bremset noe på det uunværlige, umiddelbare sjarmen.
Og humoren også, for den saks skyld.
De forløsende kommentarer og situasjoner i dette infernoet av gørr, blod og råtnende kroppsvæsker, kommer for sent og for lite tydelig.
(Det hjelper heller ikke på noe vis at lyden - norsk films for tiden største problem - igjen ikke er god nok.)
De større budsjetters forbannelse i denne sammenheng, er altså at man tilgir langt mindre slendrian i detaljene.
Men, for all del:
Mange, mange vil le seg skakke, gyse sånn passelig og få noen etterlengtede hjerteklapp av denne filmen.
Den kommer til å bli vinterens ungdomshit i Norge!
| 0
|
110426
|
Taylor Swift «Fearless»
(Big Machine/import)
«Marit Larsen does Nashville.»
Vidunderbarn går det 13 på dusinet av.
De er som regel ikke så mye å skrive hjem om.
Men der vidunderbarn flest ofte vil bli voksne før tiden, er amerikanske Taylor Swifts styrke at hun fremdeles er fornøyd med å skrive om det å være 19.
Eller til og med yngre.
Det beste refrengoppsparket her lyder:
«When you're fifteen and somebody tells you they love you/You're gonna believe them».
Swift har den ungdommelige frekkhetens nådegave.
Hennes er en svært amerikansk suksesshistorie, og mange vil sikkert avfeie henne som Hannah Montana med (litt) banjo og fele.
Musikken er mer pop enn country, solid konstruerte sanger med «mobilen-i-været»-allsangvennlige refrenger, svære nok til å kunne føles på kroppen selv helt bakerst i sportsarenaen.
Fullstappede, tett arrangerte greier, som skapt for radiospilling.
Men Swift unngår å bli vulgær à la Shania Twain, og årsaken er håndlaget hennes med countrymusikkens kardinalkvalitet:
Empatisk historiefortelling uten dikkedarer.
«Hvis vi kan relatere til tekstene, kommer vi til å kjøpe musikken.
Det er ikke noe hokuspokus ved det», forklarer Swift sin suksess med.
Snusfornuft?
Nei.
Fornuft.
ANBEFALTE KJØP:
«The Way I Loved You», «Love Story», «Fifteen», «You Belong With Me», «Fearless»
MORTEN STÅLE NILSEN
n Lanseres 9. mars i Europa, men er for lengst tilgjengelig via import og nett.
| 1
|
110430
|
Terje Gewelt «Oslo»
Resonant Music/Musikklosen
Melodiøs triojazz.
Det norske jazzåret 2009 er allerede i gang og åpner sterkt med en perle av en plate.
Bassist Terje Gewelt har tidligere gitt ut noen utrolig vakre plater med pianisten Christian Jacob.
Denne gangen samarbeider han med Enrico Pieranunzi, en av Europas aller fremste jazzpianister, og Anders Kjellberg på trommer.
Låtmaterialet er signert Pieranunzi og Gewelt, i tillegg til en improvisert tredelt suite.
Musikken er lavmælt, melodiøs, den gløder av varme og moden musisering.
Blant høydepunktene er Pieranunzis «Blue Waltz» og Gewelts utrolig vakre hyldest til hovedstaden, «Oslo».
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
110431
|
Tone Wik & Barokkanerne «Bellezza Crudel»
Musikk av Antonio Vivaldi, 2L
Barokkanere med frontfigur.
På denne nye platen fra plateselskapet 2L har sopranen Tone Wik og Barokkanerne tatt for seg Vivaldis musikk.
Her er det kantater og konserter av skjønneste slag, og fremføringen av musikken er stort sett veldig god.
Man kan kanskje si at konsertene er et hakk mer spennende enn kantatene musikalsk sett, men til gjengjeld bidrar sopranen Tone Wik kraftig til at vokalverkene får et genuint uttrykk.
Hun har i lang tid spesialisert seg på tidlig musikk og har en lett og uttrykksfull stemme.
Den kan riktig nok virke en tanke spiss innimellom, men hun fraserer og intonerer stort sett nydelig.
Barokkorkesteret
Barokkanerne spiller på originalinstrumenter og bygger fremførelsespraksisen utelukkende på kilder fra den tiden musikken ble skrevet.
Dermed får vi et gjennomført stilrent uttrykk her, og det svinger som bare det.
Også solistene Per Hannisdal på fagott og Alexandra Opsahl på tverrfløyte bidrar til at dette blir barokkmusikk av beste merke.
| 1
|
110432
|
Den fullkomne tragedie
Råsterkt og knallhard rapport om Europas nye generasjon fattige.
De belgiske Dardenne-brødrene har skapt seg et betydelig navn som Europas viktigste og mest gjenomførte sosialrealister gjenom filmer som «Løftet» (1996), «Rosetta» (1999) og «Sønnen» (2002).
Hverken håndlag eller tematikk er på noe vis svekket i «Barnet», årets Gullpalme-vinner i Cannes.
Det handler om et ungt par i dagens Belgia.
Lutfattige, uten håp, uten dannelse, uten kultur; de har gått glipp av absolutt alt.
Og deres liv er nådeløst formet av akkurat det.
Lite forandrer seg når jenta føder en sønn, særlig for den småkriminelle faren.
Han fikser og trikser og holder på med sin evige jakt på penger.
Litt kortsiktig overlevelse, det er alt.
Jenta har selvfølgelig ungen.
Men hva kan hun by ungen sin?
Det er hjerteskjærende, det er smertefullt og det er dypt, dypt alvorlig.
Det aller råeste - som også forteller om stor filmkunst - er at når menneskene foretar sine valg, er de på sett og vis logiske.
Ut fra disse menneskenes naturlige forutsetninger.
Dardenne-brødrene gjør intet for å pynte på virkeligheten.
De er strengt dokumentariske i stilen, amatører fyller de fleste rollene.
Det gir et ramt og meget virkningsfullt realistisk preg.
Europa er i ferd med å danne en ny, stor underklasse.
Det ble ikke mist demonstrert under høstens opptøyer i Frankrike.
«Barnet» er en film om og fra denne underklassen; et deprimerende godt dokument og en betydelig politisk ytring.
| 1
|
110433
|
Gaslight Anthem:«The '59 Sound»
Rock (SideOneDummy / Tuba)
Råskåren, sing-a-long soulrock med pønk-basis fra New Jersey.
Synes du Brandon Flowers og The Killers skiftet stil for brått på sin siste plate, kan du heller oppdage en annen, beslektet frontfigur med BF som initialer - Brian Fallon.
Hans sprukne, soulfylte røst i front av Gaslight Anthems uhyre friske og særs melodiøse annetalbum er en fryd for øret og med direkte link ned til lytternes dansebein.
Dersom Håkan Hellström hadde vært født i New Jersey, ville debuten hans trolig vært nær identisk med «The '59 Sound», ikke minst fordi ekkoet av en annen Jersey-gutt - Bruce Springsteen - ligger tykt i rillene hos Gaslight Anthem, også i trangen etter å bedrive klassisk rock'n roll-storytelling (hva med tekstlinjen «no surrender, my Bobby Jean» på avslutningslåten som til overmål heter «Meet Me By The River's Edge»...?).
Og apropos riller, platen åpner med verdens deiligste lyd - platestift mot vinyl - og er proppfull av referanser fra moderne kulturhistorie.
Et funn!
(Gaslight Anthem kommer til Sverige, Finland og Danmark i februar - her må også norske konsertarrangører på banen!)
ANBEFALTE SPOR:
«Great Expectations», «'59 Sound», «Miles Davis & The Cool», «Even Cowgirls Get The Blues» og «Meet Me By The River's Edge».
| 1
|
110434
|
Finn Coren:«I draumar fær du»
Rock (Bard Records / Musikkoperatørene)
Trolig den mest vellykkede - og ambisiøse - syntesen av populærmusikk og poesi i norsk kultur noensinne.
Finn Coren har aldri vært snau som musiker.
Tidligere har han tolket internasjonale poetstørrelser som William Blake og William Butler Yeats - denne gangen har han tatt for seg eplebonden og verdensmannen fra Ulvik i Hardanger, Olav H. Hauge.
Gjennom hele 35 spor - fra folk via prog til rock - gir han et helt fantastisk, gjennomarrangert rammeverk til Hauges poesi, full som den er av aldring og undring, av håp og ensomhet, av kulde og medfølelse.
Coren har en karakteristisk hviskevokal som gløder lidenskapelig og intenst gjennom hele prosjektet.
Mike Scott (The Waterboys) er en svært nærliggende parallell, ikke minst også på grunn av det storslåtte aspektet i det musikalske uttrykket.
Likevel er det ordene som står i fokus.
Ekstra virkningsfullt blir dette når arkivopptak av Olav H. Hauges dirrende resitering av egen poesi blir nennsomt klippet inn.
Finn Coren har skapt en skattkiste hvor du oppdager nye bestanddeler hver gang du dykker ned i den, og det beste av alt - dette helt særegne mesterstykket er en like god introduksjon av Olav H.
Hauge på tampen av hans jubileumsår som den er av Finn Coren for et bredt publikum hvor brorparten kanskje aldri ville ha oppdaget noen av dem.
ANBEFALTE KJØP:
Dette er et storverk som ikke bør annammes i fragmenter.
| 1
|
110435
|
Liam Finn «I'll Be Lightning»
Poprock Yep Roc Records
Langt mer enn nok en sønn av sin far.
Det kan lett brukes mot Liam Finn at han er sønnen til Neil Finn, som gjennom første halvdel av 90-tallet var en av de fremste eksponentene for å drive låtskriverarven etter Lennon/McCartney videre med det fabelaktige bandet Crowded House.
Men faktum er at Liam står utmerket godt på egne bein.
Mangelen på oppmerksomhet rundt solodebuten vitner heller ikke at han har planer om å sko seg noe særlig på opphavet.
Han har riktignok lånt studioet av pappa, men ellers er det meste gjort selv.
Resultatet er overveldende.
Liam har i tillegg til en ubestridelig (og kanskje arvelig?) låtteft, en helt egen evne til å formørke stemningen i de i utgangspunktet lyse melodiene.
Dette er punkutgaven av Crowded House om du vil, pakket inn i en blanding av bomull og piggtråd.
Det finnes nok av eksempler på artister som surfer ufortjent av gårde på sine foreldres suksess.
Liam Finn er blant de få som fortjener sammenligningen.
ANBEFALTE KJØP:
«Better To Be», «Second Chance», «Energy Spent», «Remember When», «I'll Be Lightning», «Shadow Of Your Man»
| 1
|
110438
|
Hoftevrikk med hensikt
Definitivt en film med hjerte på rett plass.
Men ikke en klisjé mangler når den unge amerikanerinnen finner seg selv som egyptisk magedanserinne.
HANDLER OM:
Lola er postbud i New York, deler leilighet med en über-homo egypter, tar dansetimer om kvelden og drømmer om en rikere liv.
Når så den egyptiske, grunnrike drømmeprinsen dukker opp, synes mulighetene vidåpne.
«Prinsen» drar imidlertid hjem til Egypt.
Lola drar etter, og lærer ett og annet om (den frie) kjærlighetens kår i New York i motsetning til Kairo.
Men dansen - og en mystisk, utstøtt mesterdanserinne - kan kanskje by på muligheter...
DOM:
I sannhet en multikulturell dramakomedie, dette.
Som utvikler seg fra nokså håpløse innledningsscener i New York til en film med voksende innsikt, fargerik følelsesdyrking og et par velfortjente spark til et samfunns organiserte dobbeltmoral overfor kvinner og personlig frihet.
Den sunt sentimentale publikummer vil derfor få en gledesstund.
Den mer analyserende vil nok gremmes i ikke ubetydelig grad over klisjeene og stereotypiene.
Samt at den orientalske dansken nok ikke riktig er god nok - selv fremført av en amerikanerinne.
| 0
|
110440
|
JULEANGST FOR DE MINSTE
Teknisk god animasjon med historie for de minste - men alt for skremmende.
HANDLER OM:
Niko er en liten reinsdyrsgutt.
Han lever med sin mor og resten av flokken i en skjermet og fredelig dal.
Men utenfor truer ulvene...
Virkelig dramatisk blir det når Niko bestemmer seg for å forfølge sitt livs drøm:
Å vandre til Julenissefjellet, for å treffe sin far, julenissereinsdyret, og lære å fly.
DOM:
«Niko og veien til stjernene» er en merkelig film, fordi form og innhold kolliderer temmelig dramatisk.
Ytre sett er det en historie for små barn med sitt tema, sin enkle grunnhistorie og sine søte og effektivt animerte figurer.
Men underveis griper filmskaperne til skrekkfilm-effekter i en slik grad, at nokså mange vil bli grundig skremt på den litt gufne måten.
Nå kan selvfølgelig litt filmskrekk bare virke spennende og gøyalt på litt mer robuste unger.
«Niko og reisen til stjernene» har likevel et grunnleggende problem:
Skrekkdosene dreper i bunn og grunn sjarmen både med og i filmen.
Og en film som dette kan ikke overleve uten sjarme.
JON SELÅS
| 0
|
110441
|
Ó JUL MED DIN VREDE
Marerittjul for superparet, når superferien dessverre må tilbringes i den splitrede, nærmeste familie.
HANDLER OM:
Brad og Kate er et moderne, eventyrlystent, rikt og lekende par, som ikke har tenkt å gifte seg og ikke har tenkt å få barn og slett ikke har tenkt å tilbringe jula i den avskyelige, nærmeste familie, som er splittet i fire, selvfølgelig.
Men alt forandrer seg, når tåken legger seg tykk over flyplassen på lille julaften og den planlagte ferien til Fiji må utsettes....
Dette har forøvrig vært årets førjulshit på amerikanske kinoer.
DOM:
Når all juleidyll er trukket fra, er det vel omtrent dette man står igjen med:
Tvangskos med dysfunksjonelle voksne og barn, som man dessverre er knyttet til fordi de er familie.
Det er røff og for så vidt sjarmerende julevrede her.
Og pinlige øyeblikk og programmerte kriser og, selvfølgelig, en happy ending; det er jo jul!
Det er etterhvert blitt adskillige anti-julestemnings-julefilmer i USA.
Noe nær en egen sjanger.
Originaliteten på denne kan til en viss grad forstås ut fra tittelbruken:
"Four Christmases" på amerikansk, "Anywhere But Home" på godt norsk.
Da aner man jo at som filmpakke betraktet blir dette i bløteste laget.
| 0
|
110444
|
Hundebæsj
Ring dyrebeskyttelsen!
HANDLER OM:
Den ufyselig bortskjemte chihuahuaen Chloe kommer bort fra sin «barnevakt», Rachel (Perabo), under en ikkeautorisert jentetur til Mexico.
Det gjelder å oppspore bikkjeskinnet før turen vender tilbake til Los Angeles, der dyrets «mor», kosmetikkguruen Viv (Lee Curtis), straks vil være tilbake for å degge med henne.
DOM:
Dette er, på alle måter, den dummeste barnefilmen jeg har sett i år.
Da tenker jeg ikke primært på at vi her står overfor dyr - levende dyr, ikke tegnede - som «snakker».
Ei heller på den grusomt irriterende musikkbruken.
Det verste med «Beverly Hills Chihuahua» er ikke en gang tittelen.
Men snarere hvordan den mot slutten liksom forfekter en slags «moral» om «ekthet» og «verdier»¿
idet Chloe vender tilbake til luksuslivet i Beverly Hills.
Er du sikker på at du vil la datteren din se en «Legally Blonde» for femåringer, med en solbebrillet, diamantbesmykket og Chanel No. 5-badet chihuahua i Reese Whiterspoon-rollen?
(Hunden bæres selvfølgelig rundt i en svindyr Louis Vuitton-veske).
Er det naivt av meg å håpe at finanskrisen snart når Hollywood, og gjør en ende på dyrkingen av denne idiotiske livsstilen en gang for alle?
Har ikke chihuahuaen fått gjennomgå nok i populærkulturell kontekst de siste årene, som «pynt» for Paris Hilton?
Som nevnt:
Hunden finner ut noe om «meningen med livet» til slutt, og filmen kan i sine mest spiselige stunder sende tankene til en annen, mye bedre Disney-produksjon, nemlig «Aristokattene» (1970).
Men det er for lite, for sent.
Og dette er - jeg bare nevner det, sånn i forbifarten, én gang til - årets dummeste barnefilm.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
110446
|
Bøddelens barn
Tungt følelsesladet, men egentlig uanstendig film om holocaust, sett gjennom barneøyne.
HANDLER OM:
Fra krigens Berlin må Bruno, åtte år, flytte fra sine gode venner og sitt storslagne hjem ut på landet, sammen med resten av familien.
Far er soldat, og har fått ny jobb.
I virkeligheten:
Far er høyere offiser, og har blitt kommandør i en utryddelsesleir.
Bruno er ensom og søker, selv om han ikke får lov, ut i skogen rundt kommandørhjemmet.
Ikke langt unna ligger en «bondegård», konsentrasjonsleiren.
På den andre siden av den elektriske gjerdet er en annen åtte-åring, Schmuel.
Endelig en venn for Bruno - selv om han er iført «stripete pyjamas»...
DOM:
Interessant nok:
Dette er en film om en holocaust-bøddel og hans familie.
Det er en utvikling, her, som både er interessant og rystende - om enn overforenklet.
De sentrale to guttene spiller enormt uttrykksfylt.
Filmen er på alle måter ment å være fortalt i åtte-åringen Brunos øyehøyde.
Og lykkes langt på vei.
Så kommer den dramatiske slutten - som jeg ikke skal røpe her.
Bare antydningsvis anføre følgende:
Holocaust er en historisk katastrofe av et slikt omfang og rekkevidde, at den nesten er ubeskrivelig på film.
(Noen gode unntak finnes.)
Det er i skrivende stund gått noen timer siden jeg så filmen.
Den nager meg mer og mer.
For det melodrama filmen konkluderes med, er på siden av hva man, etter min mening, kan tillate seg.
Dermed raser filmens mange gode kvaliteter raser sammen, fordi den ene, avgjørende sluttscenen fremstår for meg som dypt uanstendig bruk av holocaust som filmatisk virkemiddel.
| 0
|
110447
|
Klasserommet som samfunnsspeil
Årets Gullpalmevinner i Cannes har en ekstrem troverdighet i sin avspeiling av det franske samfunnet i tette klasseromsobservasjoner.
HANDLER OM:
Francois Begaudeau er ungdomsskolelærer på en skole sentralt i Paris.
Det skrev han en bok om.
Regissøren Laurent Cantet lot forfatteren blir skuespiller - som lærer.
Og fylte klasserommet med et utvalg ungdommer, representativt for det kulturelle, etniske og religiøse mangfoldet som i dag er en realitet i den franske hovedstaden.
DOM:
Klassen - årets Gullpalmevinner fra Cannes - er på mange måter en underlig film.
Svært dokumentarisk i stilen, meget tett på sine rolleinnehavere - en lærer og en niendeklasse.
Dessuten har filmen nesten ingen tradisjonell «dramatisk» utvikling.
Resultatet blir virkningsfullt, mildt sagt.
Ubønnhørlig trekkes man mot den usentimentale stilen, og gir filmen uten videre karakter for å fremstå ekstremt troverdig.
Vi får jo stadig rapporter om fransk ungdoms krig med eget etablissement, ikke minst i Paris.
Denne filmen mangler den ytre dramatikken.
Men synes å beskrive, ned til minste detalj, «krigens» forutsetninger.
Selv når viljen, engasjementet og evnen til å skape en tross alt velfungerende skole midt i dagens verden, er rikelig til stede.
OG:
Det er slett ikke langt fra Frankrike til Norge i dette bildet.
Selv om en film som Margreth Olins norske dokumentar «Ungdommens råskap» fra 2004 står seg mer enn godt i sammenlikning med denne franske spillefilmen.
| 1
|
110448
|
IMPONERENDE OG GAMMELDAGS
Tre teknisk fenomenale animasjonfilmer for barn, med både tema og innhold som vil oppfattes nokså fremmed.
HANDLER OM:
En lite lyshåret russisk gutt er henvist til et nokså ensomt liv i en velhavende hjem.
Derfor finner han opp fantasi-nannyen Choo Choo.
Hun er ikke videre vakker, mildt sagt.
Men godhjertet, oppfinnsom og hun har magiske egenskaper...
DOM:
Dette er god gammeldags dukkeanimasjon av meget imponerende sort!
Filmen er uten dialog, kun musikk følger den alltid meget tydelige handlingen.
For foreldre vil dette se kjent ut:
En rendyrking og utvidelse av de fineste øst-europeiske animasjonfilmene fra NRK på -60 og -70-tallet.
For dagens barn, derimot, tror jeg mye vil se fremmed ut.
Tonen og historiene vil oppleves noe gammeldags, og dermed tror jeg det for en del unger bli vanskelig virkelig å leve seg inn i filmen.
Men, som sagt:
Dette er en mesteroppvisning i tradisjonsrik animasjon.
Og bare dét vel verd et besøk for litt spesielt interesserte barn og voksne.
| 0
|
110449
|
Stor «Max Manus»
«Max Manus» er en sterk, medrivende og dypt menneskelig troverdig historie om en av Norges dristigste sabotører og motstandmenn under andre verdenskrig.
HANDLER OM:
Dette er historien om motstandmannen og sabotøren Max Manus og kretsen rundt ham, fra han deltok som frivillig i den finske motstandkampen i 1939, frem til frigjøringsdagene i mai 1945.
DOM:
Forventningene har vært skyhøye, de potensielle fallgruvene talløse for filmen «Max Manus».
Derfor er det med stor glede det kan meddeles:
«Max Manus» er en meget god film, som stødig oppfyller kravene til både god og sterk historiefortelling, et engasjerende personportrett og dertil en påminnelse til nye generasjoner om hva det faktisk har kostet å skape det Norge vi lever i i dag.
Historier
Det er faktisk ikke lengre siden det skjedde.
De mer enn 60 år etter krigen har vært proppfulle av historier og legender og løgner og jakt på sannheten om hva som egentlig skjedde.
Jeg er ikke historiker, jeg kjenner ikke godt nok de historiske fakta til en millimeterbedømmelse av filmens detaljer.
Å lage en slik film kan da heller aldri være en matematisk øvelse i historisk korrekthet.
All filmskaping er og blir diktning; sannheten er aldri bare fakta.
For bak fakta, finnes følelser.
Og menn som Max Manus - ikke minst han!
- levde og virket i følelsesmessige stormer, som utvilsomt fikk betydelige konsekvenser.
Men er vanskelig registrerbare.
Om man da ikke lager film av det!
Subjektivt
Resultatet - om enn aldri så faktabasert - er dømt til å bli subjektivt.
Spørsmålet er om subjektiviteten synes å være relevant.
Og det synes jeg - i høyeste grad!
Ut fra historiens svart/hvitt tegner det seg en fargerik historie om unge menn og kvinner, som på et eller annet tidspunkt ikke bare var villige til å ta liv, men også ofre sitt eget, for den store, dominerende saken.
Max var et følelsesmenneske.
Og Aksel Hennie gir ham, på glimrende vis, en troverdig utvikling:
Alltid overbevist og villig til handling.
Men hele tiden et offer for egne handlinger og deres konsekvenser.
Folk døde, bokstavlig talt, i hans armer og som en følge av hans operasjoner.
Venner og kolleger ble skutt, torturert og ødelagt for resten av livet.
Man må være gal for ikke å bli merket av slikt.
Max Manus var ikke gal.
Men gæ´ern?
Utvilsomt!
Tikken Heldigvis fant kjærligheten ham, i skikkelse av Tikken Lindebrække, i filmen fremstilt av den relative nykommer Agnes Kittelsen.
Kittelsen har en meget effektiv blanding av stålvilje, effektivitet og mykhet!
Kjakan Filmens typegalleri er stort sett meget godt.
Et par mindre roller er små mesterverk:
Knut Joner som den ansiktsløse, iskaldt kontrollerte og uhyggelig effektive Gunnar Sønsteby er så glitrende gjennomført, at jeg knapt nok - selv etter å ha sett filmen - kan huske hvordan han så ut.
Tyske Ken Duken som den forhatte gestaposjef og torturist Siegfried Fehmer lager også glimt av menneskelighet, som aldri unnskylder djevelskapen - men på effektiv måte setter ham inn i den sammenhengen han tjente.
Skjæringspunkt
I skjæringspunktet mellom historie og en moderne film, blir det alltid en vanskelig avveiing mellom historisk tidskoloritt og en ny tids behov for effektiv kommunisering.
Filmen løser det gjennom en nokså gjennomført krigstidsscenografi og et moderne språk aktørene i mellom.
Stort sett er det et lykkelig valg, der kun detaljer er diskutable.
En film som «Max Manus» er nesten dømt til å stille flere spørsmål enn den til syvende og sist besvarer.
Man kan spørre i det vide og det brede om ting som ikke tas opp og følges videre.
Men et sted må grensen gå; det blir den ferdige film.
Kanskje man da like godt skulle kuttet ut Viktoria Winges gestapo-sekretær «Solveig Johnsrud»? jeg tror nok det; hun vekker mer interesse enn hun får mulighet til å belyse.
Svakheter Filmen er altså ikke bare vellykket.
Musikken er for meg den svakeste punkt.
Litt for overdådig, litt for heltedyrkende i klangen, her og der.
Det gir en heroisk «glasur» som peker i en annen retning enn filmens fortellende hovedspor.
Dessuten må det påpekes at filmen, som helhet, er på mange måter relativt konvensjonell, bortsett fra en drømmesekvens helt mot slutten - som er vakker nok, men faktisk virker ørlite malplassert mot filmens øvrige nøkterne stil.
Men det er ingen vesentlige innvendinger, dette.
Hovedsaken er at «Max Manus» er en drivende, troverdig og engasjerende og meget god film, som garantert vil får hundretusenvis av nordmenn inn i kinosalene de neste ukene.
Vel fortjent!
| 1
|
110450
|
Laber quiz-kopi
Det er visst vanskelig å finne opp quiz-kruttet på nytt.
Dette skal være et spill for hele familien, der man konkurrerer om filmkunnskap.
Av og til bruker man den store knappen og av og til de fargede knappene.
Lyder det kjent?
Jepp, dette er mistenkelig likt Playstation-hiten «Buzz».
Og det stopper ikke der - stemmen til utspørreren er veldig lik Buzz sin, og han er minst like frekk!
De snåle deltakerne og den humoristiske poengutdelingen, er også veldig likt Buzz-konseptet.
Man spiller slik:
Det blir vist klipp fra ulike filmsnutter, og etterpå får deltakerne spørsmål fra filmen.
Spørsmålene kan omhandle alt fra hvilket årstall filmen ble spilt inn til hva slags frukt skuespilleren nevnte i klippet.
Man må altså både ha kunnskap om selve filmen og et skarpt øre, for å score mest mulig poeng.
Innimellom får man andre typer quiz - for eksempel «gjett på et forvrengt ansikt», «se hva slags film et barn har forsøkt å tegne» og «gjett ut fra en og en setning om filmen».
Spillet utgir seg for å være et familiespill.
Det nærmeste det kommer barnevennlig er den norske talen.
Burde det ikke vært flere ungdomsfilmer med?
Her er det utrolig mange gamle filmer, og voksenfilmer med høy aldersgrense.
Vanskelig er det også.
Jeg har hatt filmkunnskap på skolen og har stor interesse for film, men kunne ikke svare på halvparten av spørsmålene.
En annen innvending er måten man spiller på.
Det er ofte svært vanskelig for enkelte å slippe til når man skal trykke raskest mulig på den store knappen.
Da ender det som regel med at en vinner på flaks, og det blir or dumt.
| 0
|
110451
|
Damer, damer, damer
Kvinnene tar kontrollen!
Og lakkerer neglene sine.
HANDLER OM:
Sosietetsvenninnene får sine polerte liv snudd på hodet når det viser seg at ektemannen til Mary har en affære med den lekre dama i parfymedisken.
De forener seg i kampen for å vinne ham tilbake, men intrigene utvikler seg også innad i gruppa.
Snart er det det kvinnelige venn- og fellesskapet kampen står om, og det er det som er denne filmens egentlige anliggende.
DOM:
«The Women» er basert på en film fra 1939, som igjen var basert på et teaterstykke.
Den følger en klassisk og etterhvert forslitt mal for drama/komedie om rike venninnegjenger på Manhattan, med én egen tvist:
Her er det ikke en eneste mann på lerretet.
Det er en vri som antakelig gjorde inntrykk på 1930-tallet, og selv om det er en besnærende idé, finner jeg det mest irriterende her.
Det gjøres et stort nummer ut av at dette er en «kvinnelig» film, som betyr rekker av intriger og personlige fadeser i undertøysforretninger, neglsalongen og andre steder hvor finere frøkner beveger seg.
Det er intime samtaler i strandstolene og ekstrem bitching over parfymedisken.
Det stjernetunge skuespillerlaget gjør som de skal i rollene deres som i alle fall er varierte, filmen har et høyt tempo og rekker ikke bli langtekkelig.
Men gud så generisk denne suksessrik, sterk-men-sårbar, noe-innen-media-kvinnerollen begynner å bli!
Det er nok Candace Bushnells damer (i ikoniske «Sex And The City», og undervurderte «Lipstick Jungle») som ruler Manhattan for øyeblikket, og «The Women» blir i så måte en lite nødvendig repetisjon.
| 0
|
110452
|
Utenomjordisk antiklimaks
Dagen jorden kjedet seg.
HANDLER OM:
Vesener fra en annen planet lander på jorden.
Klaatu (Reeves) tar form av en vanlig mann, og oppdraget er å redde kloden fra dens beboere.
Dette har han tenkt å gjøre ved å renske planeten for hver eneste krigerske, forurensende én av oss.
DOM:
Robert Wise' original fra 1951 er ingen stor film, men kom så til de grader til riktig tid.
Den er ansvarlig for å ha skapt en hel generasjon sci fi- og tengneserienerder.
Den var også en utpreget humanistisk kritikk av menneskets intoleranse og sneversyn:
Den allvitende Klaatu kom for å samle og redde oss, og hele filmen kan tolkes som en eneste lang hyllest til det da nyopprettede FN.
Nesten 60 år senere er Klaatu - nå ved en sedvanlig uttrykksløs, fåmælt Keanu Reeves - i atskillig dårligere lynne.
Troen på at mennesket er i stand til å ordne opp selv, bare vi blir dyttet i riktig retning, er som blåst for vinden.
Formålet ved visitten denne gang er således av langt mørkere art, nemlig å fjerne oss alle fra jordens overflate én gang for alle, slik at mer fredssæle organismer kan få nyte godt av Tellus' livgivende ressurser.
Den første timen har noen riktig så atmosfæriske bilder å by på.
Men der originalen fikk en viss spenning ut av jakten på Klaatu (som unnslipper myndighetene og vandrer ut i samfunnet), roter denne seg bort i en bihistorie om en alenemor (Connelly), og hennes stesønn, som tar alt for mye plass.
Klaatus humørløse post-Obama retorikk mangler slagkraft all den tid det jo allerede er bestemt at det er for sent for «change».
Mennesket skal vekk, uansett.
Mye ødeleggelse blir det da også, før vinden - bokstavelig talt - snur.
Mest av alt er dette et antiklimaks á la Steven Spielbergs mislykkede oppdatering av «War Of The Worlds» fra 2005.
Et CGI-spetakkel der ingen tok seg bryet med å snekre sammen et godt manus før kameraene begynte å rulle.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
110453
|
Diverse «Grease - The Original Soundtrack From The Motion Picture»
(Universal)
Suppe på musikalspiker
Det er lett å glemme at lydsporet til filmversjonen av «Grease» (1978) består av mer enn Olivia Newton-John og John Travolta-hit'ene «Summer Nights», «Hopelesly Devoted To You», «We Go Together», «You're The One That I Want», «Sandy», «Greased Lightning», samt Barry Gibbs smidig discofiserte tittelkutt, sunget av Franki Valli.
Vi må også gjennom noen uinteressante instrumentaler, sanger av Cindy Bullens og hele seks kutt med irriterende femtitallspastisjer signert evinnelige Sha-Na-Na.
Men denne doble «30-årsjubileumsutgaven» av platen - innholdsmessig helt identisk med, ahem, «25-årsjubileumsutgaven» - koker virkelig suppe på en musikalspiker.
Bonusdisken falbyr ytterligere instrumentalspor, en håndfull vokalløse karaokeversjoner og noen sjarmløse «megamikser».
Mer langhalm på et album som har for mye fyllstoff som det er.
At Frankie Valli ved to anledninger er blitt til «Frankie Wall» og «Reprise» til «Eprise» på baksiden, vitner heller ikke om et vel gjennomført, kjærlighetsfullt nostalgiprodukt.
Den vanlige, enkle CD-utgaven - også kjent som, ahem igjen, «20-årsjubileumsutgaven» - er på alle måter å foretrekke.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
110454
|
Diverse artister:«Little Steven's Underground Garage Presents Christmas A Go-Go»
(Wicked Cool / Playground)
Norske cocktailtøfler i celebert selskap.
Cocktail Slippers har blitt yndlinger for Little Steven van Zandt - gitarist i Bruce Springsteens E Street Band og Sopranos-skuespiller - som denne gangen bruker sin tyngde som radiostasjonsgründer for å presentere en samling julesanger der det obskure elementet står i høysetet.
Det gir oss morsomme, men ikke nødvendigvis gode høytidsflipper fra så vel Keith Richards og The Kinks, som The Electric Prunes, Joe Pesci (!) og Ramones.
Norske Cocktail Slippers er med andre ord i godt selskap på denne platen, og bidrar med en søt, harmoniglad låt om savnet av julenissen som endelig er på vei hjem.
Denne samleplaten lider litt under sitt sære tilsnitt, men burde fungere perfekt som bakgrunn for en retrorølpete, rock'n roll-fylt temafest i den glade juletid.
ANBEFALTE KJØP:
«All Alone On Christmas» (Darlene Love), «Back Door Santa» (Clarence Carter), «Santa's Coming Home» (Cocktail Slippers) og «Father Christmas» (The Kinks).
| 0
|
110455
|
Glasvegas «A Snowflake Fell (And It Felt Like A Kiss)» (EP)
Sony BMG)
Mer sutring, nå med utvidet bjelleklang.
Denne skotske kvartetten er allerede gjenstand for årets mest håpløst overdrevne hype, ikke minst her til lands, og nå utvider de sin debutplate med en jule-EP som også kan kjøpes separat.
Den kan trygt sies å være myntet på menigheten:
Her er mer av den usexy sytingen som gjennomsyret albumet deres; som Phil Spector uten pomp og prakt, som The Jesus And Mary Chain uten dop, jenter og motorsykler.
De fremstår monotone og ensformige, og den overdrevent aksentuerte skotske dialekten blir ganske uutholdelig etter hvert.
Glasvegas bommer ikke hele tiden, men avstanden mellom rykte og fakta er gedigen i dette tilfellet.
ANBEFALTE KJØP:
«Cruel Moon», «Please Come Back Home»
| 0
|
110456
|
Tom Jones «24 Hours»
(S-Curve/EMI)
Verdens mest usubtile sanger vender tilbake.
På et tidspunkt på 1990-tallet ble retrokitsch så svært at også walisiske Tom Jones ble tatt inn i varmen igjen.
Folk begynte å omtale ham som en «stor sanger», og unge duettpartnere sto i kø da Jones kom ut av sitt Las Vegas-eksil for enda en runde i manesjen.
Nå er han tilbake igjen, med et øye på Amy Winehouse- og Duffy-markedet.
Det skulle bare mangle, egentlig:
Jones er den litt kabaretaktig utvannede britiske soulmusikkens pioner.
Første halvdel av «24 Hours» er til alt overmål ganske vellykket.
Jones' nå 68 år gamle brølende baryton er like blindt viril som før, og produsentene Future Cut (Lily Allen m.fl.) får det meste til å høres ut som - tja, godt nok for en eventuell fjerde Austin Powers-film, i alle fall.
På en låt som «In Style And Rhythm» høres han nesten gal ut.
Og smått underholdende er det.
Mot slutten av albumet (hvor han selv har bidratt på låtskriversiden i større grad enn noen gang før) flater moroa ut i en serie upassende førstepersonballader.
Jones' iboende harryhet skygger for ekte innlevelse i tittelkuttet og Bruce Springsteens «The Hitter».
Og «Sugar Daddy» er en pinlighet.
Her har U2s Bono og The Edge skrevet en slik låt som de tror Tom Jones bør synge, og resultatet er like platt som det er uverdig.
For noen utrolige tullebukker de kan være.
ANBEFALTE KJØP:
«I'm Alive», «Give A Little Love», «If He Should Ever Leave You»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
110458
|
The Welcome Wagon «Welcome To The Welcome Wagon»
(Asthmatic Kitty/Tuba)
En fin vri i adventstiden:
En religiøs plate som styrer unna alt som lukter av jul.
... om vi da ser bort fra at julen er relativt sentral i kristendommen.
Uansett:
Dette er knalldebuten fra pastorekteparet Vito og Monique Aiuto, produsert av norgesvenn Sufjan Stevens.
Og den er nok det lifligste du får høre denne desembermåneden.
The Welcome Wagon er ikke snauere enn at de tar for seg gammeltestamentlige salmer så vel som coverversjoner av The Smiths og Velvet Underground, og hvis du synes dét høres sært ut er det ikke noe å si på det.
Poenget er likevel at det låter alt annet enn sært; dette er lettfordøyelig, indieskrudd folkrock med dempede gospelkoringer i bakhånd.
Har du plater med Beirut eller Belle And Sebastian i samlingen er det kort vei hit.
Melodisk overlegent, vakkert sunget, mangfoldig instrumentert - det er mye frelse å hente her, først og fremst av musikalsk art.
Personlig synes jeg også det er stas å høre sanger om Jesus hvor det ikke føles som om det ligger en trussel mellom linjene.
ANBEFALTE KJØP:
«Up On A Mountain», «He Never Said A Mumblin' Word», «Hail To The Lord's Anointed», «But For You Who Fear My Name», «Jesus»
| 1
|
110460
|
Christian Walz «The Corner»
(RCA/SonyBMG)
Voksen hitmaskin.
Rent umiddelbart høres han ut som Maroon 5 eller noe, men lytter man nærmere er dette en høyst urettferdig sammenligning.
Det er egentlig bare den lyse stemmen og til dels soulflørtingen som kan forsvare den.
For der de amerikanske millionselgerne både har blitt dørgende kjedelige og gått seg vill i sin higen etter å følge opp debutsuksessen, har svenske Christian Walz tydelig funnet seg selv.
Han slo gjennom med albumet «Paint By Numbers» i 2004, men endte opp som en one-hit-wonder, primært husket for singelen «Wonderchild».
Fire år senere gjenoppstår han som en slags mannlig utgave av Robyn.
Ny, vital og original.
Multitalentet spiller de fleste instrumenter selv, og har lekt seg i studio.
Platen føles nær og personlig.
Samtidig er den fengende med den gode låtteften i bunn.
I Sverige slaktes han over en lav sko, men se nå endelig bort fra det.
Christian Walz har modnet til en mann verdt å lytte til.
ANBEFALTE KJØP:
«Corner», «A beat like me», «What's your name?», «What a waste», «Money».
| 1
|
110461
|
Racingspill uten driv
«Buzz Junior: Ace Racers» er et racingspill med hakk i plata.
Man kan undre seg på hvordan noen kan lage et spill som dette, med så mange gode, konkurrerende racingspill på markedet?
Hvis det skiller seg ut på noe vis, er det dessverre at det er dårlig.
De ukarismatiske spillfigurene, fire like figurer med solbriller, skal kjøre mot hverandre på ulike baner.
Banene ser litt forskjellige ut, men er i prinsippet nesten helt like.
Det går ut på det samme hver gang - hold ringeknappen inne, og styr deg i mål gjennom svingene.
Hele kjøreopplevelsen er irriterende i seg selv.
Hvis man holder knappen konstant inne, går man rundt i hver sving.
Hvis man slipper opp litt, sakker man akterut.
Og flere alternativer er det ikke.
Når jeg forsøkte å booste kom bilen helt ut av kontroll.
Innimellom er det andre småspill, som å plukke riktig verktøy kjapt og spille hockey med bilen som keeper.
Disse er ganske morsomme.
Dessverre er det altfor få av disse spillene, i forhold til den irriterende og monotone racingen.
Det hjelper heller ikke at grafikken er simpel og pregløs, og karakterene likeså.
En skuffelse i rekken av Buzz Junior-spill, som er en serie jeg ellers liker svært godt.
Spillet skal likevel ha pluss for norsk tale og for at man sette sammen sine egne spill, ved å komponere sammen minispill.
Men det er noe galt, når man i et racingspill gjør alt man kan for å unngå racingspillene.
| 0
|
110462
|
Vanskelig å finne rytmen
Nok et «High School Musical»-spill der man skal forsøke å finne rytmen.
«High School Musical»-spillene spys ut i kjølvannet av filmene.
Konseptet er stort sett det samme - trykk etter takten til sanger fra filmene og lås opp nye sanger og annet bonusmateriale.
Man skal finne rytmen i sangen gjennom alt fra å klikke basketballer oppi nett til å trykke etter streker.
Innimellom rytmeoppgavene får man enkle quiz, for eksempel:
«Hvem i High School Musical er du mest lik?».
Ikke bare er oppgavene ganske kjedelige.
Det er til tider sabla vanskelig også.
Samtidig som karakterene synger og danser på skjermen, skal du trykke i rytme med knappene og bruke plastpennen slik at du følger en bølgende strek.
Dette er i overkant ufordrende.
Men vi hadde sikkert tålt det, hadde det ikke vært for at oppgavene er så ensidige.
Da går man lett lei i stedet.
Man må trolig elske «High School Musical»-filmene med alle sine rollefigurer for å like dette spillet.
Og det er vel dem spillet er myntet på.
Det er ikke direkte dårlig.
Men det er ikke allsidig og spennende nok til å kunne stå støtt på egne bein.
Man føler heller at det er en slags forlengelse av filmen.
| 0
|
110463
|
Ellevill kaninmoro
Dette spillet er vilt moro for både store og små.
Likte du det forrige Raving Rabbids-spillet?
Da kommer du garantert til å elske dette!
Spillet byr på et herlig absurd univers, der gale kaniner foretar seg alle slags ville påfunn.
Spillet består av en rekke kreative minispill, der man kan gjøre alt fra å wrestle til å ri på en gnu til å spille i rockeband.
Man må ta i bruk Wii-kontrollene på alle måter man kan - selv balansebrettet kan tas i bruk.
Dette øker ikke bare underholdningsverdien, det er også med på å gi spillet allsidighet.
Det morsomste er selvsagt å spille mot kompiser - denne typen spill er og blir av det sosiale slaget.
Det føles ikke så verst å stå over en runde heller.
Kaninene er så kreativt, levende og godt animert at det er festlig å se på dem i seg selv.
Du er garantert å få deg en latter eller flere underveis!
Det eneste man kan utsette på spillet er den litt blasse grafikken, den harmonerer ikke helt med de fargerike figurene.
Spillet er primært for eldre barn, og spill gjerne sammen med dem.
Selv om man ikke skyter noen til blods, er det skyting, spøkelser og andre elementer i spillet som kan virke skumle og skremmende på små barn.
For eldre barn, og voksne, er det eneste skremmende at man ikke klarer å legge fra seg Wii-kontrollen!
| 1
|
110464
|
Stor kanin i lite format
Josefine egner seg ypperlig i lite format også.
Nå har Josefine kommet til DS!
Det kan være et lurt trekk av produsenten, ettersom DS-en har slått godt an hos de yngre jentene.
For Josefine, og særlig når hun ikke har med seg Sofus, er nok mest for jenter.
Josefine er søt og uskyldig, og spillene likeså.
Likevel - denne gangen har gitt spillet et eventyraktig preg, som både gjør det spennende og gir spillet et ekstra driv.
Historien er slik:
Gubben Goblin er forsvunnet, og Josefine får i oppgave å finne ham.
For å klare dette må hun lete etter sidene i heksens magiske kokebok, som er spredt rundt i hele eventyrland.
Når hun har samlet alle sidene får hun titte inn i heksens drømmespeil, og først da ser hun hvor Gubben Goblin befinner seg.
I praksis betyr dette at barna skal gå rundt i eventyrland og banke på alle dører og snakke med alt de går forbi.
Underveis får de ulike oppgaver, som gjør at de må bruke DS-en på ulike måter.
De må for eksempel blåse inn i mikrofonen for å komme seg over en elv, og sprekke bobler ved hjelp av plastpennen.
Etter hvert som de klarer å løse oppgavene, får de ulike gjenstander, som igjen hjelper dem på veien videre.
Josefine tjener helt klart på å fjerne seg litt fra det veldig pedagogiske preget.
Det funker sikkert når det er dataspill for skolen.
Men DS-en er noe barna forbinder med kos og avslapning.
Da er det viktig at spillene er tilpasset dette.
Dette spillet er underholdende og har et godt driv, samtidig som det er stimulerende for de små grå.
Spillbarheten er generelt god, og grafikken er gjenkjennelig og sjarmerende.
Absolutt et DS-spill å anbefale skolebarn!
| 1
|
110465
|
Stjernespill for tenåringen
Nå kan barna gjøre seg selv til superstjerner.
Dette spillet er kanskje hva mange savner med «SingStar» - muligheten til å foreta noen kule dansetrinn samtidig som man synger, og sjansen til å gjøre karriere.
For det er akkurat det man skal gjøre i dette spillet - lære seg å synge og danse, slik at man kan gå på auditions, og forhåpentligvis bli en stjerne etter hvert.
Aller først skal man skape seg selv, slik managerne gir popstjernene et image.
Man kan selvsagt endre alt øyenfarge til klesstil.
Deretter er det bare å begynne å jobbe.
Spillet tar i bruk Wii på en god måte - man holder kontrollen i hånden og gjør forskjellige dansetrinn, og kontrollen er en indikator på om man gjør det riktig eller feil.
Man ser seg selv stort på skjermen, og samtidig en danseinstruktør i det ene hjørnet som viser deg når og hvordan du skal gjøre de ulike trinnene.
Det følger også med en mikrofon, som man skal bruke når man synger.
Sangene er typisk tenåringslåter, for eksempel «Toxic» og «Don't stop the music».
Man skjønner i alle fall at det å være popstjerne ikke er noen lett jobb.
For det første er det vanskeligere å synge og danse samtidig, enn man skulle tro.
For det andre er det terping, terping, terping.
Men moro er det.
Spillet er utrolig fengende og utfordrende, og vil helt sikkert appellere til mang en tenåringsjente.
Det er ikke så ensomt på toppen som man skule tro heller - man kan spille med opptil tre venninner samtidig.
| 1
|
110467
|
Realistisk hestespill
Dette spillet er så realistisk at det nesten føles som å ha hest - både lykken og jobben.
Maser datteren din om å få hest?
Gi henne dette spillet i stedet - det kan faktisk være et godt substitutt.
Det er så realistisk at man formelig kan lukte sagmuggen i stallen og høre prustingen fra hesten når man rir.
Og kanskje skjønner hun også hvilken jobb det faktisk er å ha hest.
Spillet starter med at man øver på å ri.
Dette gjør man ved å samle stjerner i forskjellige farger - grønne stjerner er skritt, blå er trav, rød er kortgalopp og rosa er galopp.
Etter hvert som man klarer å styre hesten samtidig som man behersker de ulike gangartene, får man begynne å ri konkurranser.
Konkurransene omfatter dressurridning, terreng og sprang.
Konkurransene er svært realistiske, og lokalisasjonene er hentet fra faktiske steder rundt om i verden.
Men spillet er ikke bare fart og moro.
Hesten må stelles og fores, og det like omfattende som i virkeligheten.
Det tar lang tid å møkke ut av stallen og pusse hesten helt ren.
Og så skal den selvsagt ha sin daglige dose kjærlighet for å holde koken.
Dette kan oppleves veldig kjedelig og tålmodighetskrevende.
Men for hestegale jenter er dette selve livet - å terpe på rideferdighetene og pusse hesten til den skinner, dag etter dag.
Og det er selvsagt disse jentene spillet er ment for.
| 1
|
110468
|
Lærerikt for de minste
Josefines lillesøster har fått i livsoppgave å lære og underholde de aller minste.
Josefine-spillene er beregnet på barn i småskolen, mens Sofie-spillene skal lære og underholde barn under skolealder.
Spillene har også lagt vekt på at barna skal lære å bruke en datamaskin, ettersom små barn har liten eller ingen erfaring med dette.
I tillegg skal de lære seg tall, bokstaver og former.
Til sammen inneholder spillet åtte små spill og sangleker - sanghefte følger med, slik at barna kan synge med.
Spillet starter i kjøkkenhagen hjemme hos Sofie.
Her kan barna velge om de vil gå på oppdagelsesferd eller spille spill.
Spillene omfatter alt fra huskeleker til å kaste på ring til å finne løse ark.
Alle lekene er svært pedagogiske, og skal blant annet stimulere barnas hukommelse og observasjonsevne.
Når barna trykker på enkelte gjenstander, får de også se en illustrert versjon av en kjent, norsk barnesang.
Spillet har en søt og enkel grafikk, er lett å bruke og forklarer og oppmuntrer barna flott underveis.
Men kanskje burde aldersanbefalingen vært satt til 3 år og oppover?
At barn på 2 år skal forstå dette er vel ambisiøst, tror jeg.
For at spillet ikke skal bli for søtt, og dermed bare appellere til jenter, burde Sofie også få seg en kompis, slik Josefine har Sofus.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.