id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
110471
|
Magisk prins
Perserrikets store spill-sønn vender tilbake i et sensasjonelt nydelig og engasjerende eventyr.
Vi befinner oss i mytologiens perserrike.
En barsk eventyrer går seg vill i en sandstorm og havner tilfeldigvis i et eldgammelt kongerike dedikert til å vokte den onde guden Ahrimans fengsel.
Men idyllen er kortvarig.
Ahriman slippes fri, og mørket og ondskapen sprer seg over det vakre landet.
Dermed er det duket for et magisk eventyr ulikt alt annet du har sett før.
Vår mann må hoppe, klatre, svinge, løpe, fundere og kjempe seg gjennom livsfarlige miljøer og eksepsjonelt onde monstere.
Han er derimot ikke alene om oppgaven.
Elika, datteren til dette landets konge, er bestandig ved hans side og bidrar som magisk medhjelper og kompass.
Ved hjelp av Elika kan prinsen hoppe lengre og utføre mer spektakulære kombinasjonsangrep på fiender.
I tillegg får du tilgang til fire magiske superegenskaper i løpet av spillets gang, som alle utføres av prinsen og Elika i samarbeid.
Og ikke minst har Elika en annen sentral funksjon: hennes tilstedeværelse gjør at du aldri dør.
Jeg gjentar: aldri.
Faller du i avgrunnen, kommer Elika med en hjelpende hånd.
Får fiendene overtaket, stepper hun inn og redder dagen.
Det er faktisk ikke en eneste «you died»- eller «game over»-skjerm å se i løpet av de 15-20 timene spillet varer.
Det at du til stadighet blir reddet fra en sikker død er riktignok bare en annen måte å starte på nytt på når det går galt, men det fungerer veldig bra av to grunner:
For det første opprettholdes en konstant flyt.
Det er helt ulogisk å dø i et spill som dette, en død helt kan ikke redde verden.
Og for det andre møter du ingen umulige oppgaver som får deg til å knuse spillet i frustrasjon.
Selv bosskampene burde nå være overkommelige for de fleste - er du mindre god til å utføre riktige kamp-kombinasjoner til riktig tid, vil du simpelthen bare bruke lengre tid enn mer durdrevne kombomestere.
Jeg synes måten dette er løst på i dette spillet er en genuin innovasjon, en spennende måte å sørge for at spillerne ikke legger bort spillet for alltid når de står fast.
I det hele tatt er dette spillet vesentlig enklere enn man er vant til fra «Prince of Persia»-serien.
Enkelte vil nok helt sikkert mene at fraværet av reell fare legger en demper på opplevelsen, men for min del gjorde den nydelige flyten at jeg i mye større grad enn før ble sugd inn i den vakre verdenen Ubisoft Montreal har skapt.
For det er virkelig en hinsides vakker verden dette her.
I starten er alt mørkt, trist og skummelt med en oljelignende, ekkel substans på vegger og gulv som strekker seg etter prinsen for å forsøke å fange ham når han kommer for nær.
Men når prinsen og Elika driver ondskapen vekk fra det ene området etter det andre, sprer frodig vegetasjon, glade farger og deilig sollys seg over majestetiske bygninger og dramatiske miljøer.
Noe som gir en nesten fysisk følelse av å jobbe for Det Gode.
Det er i tillegg mulig å navigere seg gjennom hele det gigantiske området spillet foregår i uten en eneste lasteskjerm.
Selv om verdenen er delt inn i «brett» i form av avgrensede områder, får man allikevel en helt herlig følelse av tilstedeværelse.
Og det kommer av ren, skjær dyktighet i alle ledd - «Prince of Persia» er den kanskje fremste frontfiguren for håndtverket spillutvikling i 2008.
Kvalitetene Ubisoft Montreal demonstrerer er mildt sagt imponerende både når det gjelder det visuelle, lydbildet og generell spillbarhet.
Jeg elsker spill som har hovedfokus på miljønavigering.
Og «Prince of Persia» er noe av det beste plattformgenren har avlet frem noen sinne.
Rett og slett.
PS:
Den dramatiske slutten på «Prince of Persia» er egentlig det jeg har mest lyst til å utbrodere min mening om i denne anmeldelsen, men av naturlige grunner holder jeg meg unna kjipe spoilere.
Det får bli en annen gang.
Fersk trailer fra spillet Prince of Persia.
| 1
|
110472
|
Du - en filmstjerne!
I «You're in the Movies» kan du lage din egen film - og spille en av rollene selv!
Det er langt mellom originale spill.
Og det føles så godt når det kommer et spill som vekker deg opp av dvalen, som man fort faller i når det lanseres like spill etter spill.
Dette spillet går ut på noe så festlig og originalt som å lage og spille i sin egen film!
Du begynner med å velge en film, som du ikke aner noe om unntatt tittelen.
Deretter skal du velge en rolle i filmen, for eksempel en gal professor eller streng sikkerhetsvakt.
Så skal du spille minispill, alt fra å kaste rockering til å løpe i hamsterhjul til å vaske klær.
Innimellom blir du filmet med LIVE-kameraet, og disse klippene brukes senere i filmen.
Du skal også lage ulike uttrykk på kommando fra regissøren - spille sjokkert, sint, glad.
Innimellom er det minispill-konkurranser mellom deg og en annen deltaker.
Til sist er det filmvisning, og dere ser dere selv i en typisk B-film.
Utrolig morsomt!
Filmene kan lagres, slik at de kan vises til andre.
Du kan også innta regissørstolen selv og lage film fra bunnen av.
Noen innvendinger til tross - dette er garantert en hit for både kameratgjengen og familien.
For selvsagt bør man spille flere.
Like gøy som det er å spille sammen, like kjedelig er det å spille alene.
Det blir som å sitte på restaurant og snakke med seg selv.
| 1
|
110473
|
Julen i fare
Julenissens hovedkvarter på Nordpolen står i fare for å nedlegges av en effektivitetsekspert da nissens bitre storebror i trøbbel, Fred (Vince Vaughn), kommer til unnsetning.
Fjorårets stjernespekkede julefilm fra Hollywood, rett på video i Norge i år.
Ønsket om å samle det som finnes av målgrupper foran skjermen innfris ikke helt i «Fred Claus», humoren vil nok gå over hodet på syvåringene som har lov til å se filmen.
De må nøye seg med å få julestemning via lekker produksjonsdesign;
Vi andre humrer sånn passe av rappkjeftede Fred og hans frustrerte lillebror.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
110474
|
Talentløst blodbad
Vampyrer er mote, og mote genererer penger.
Det medfører gjerne «lyse» ideer på styrerommene rundt om.
En av disse har vært å børste støv av, og «oppdatere» (les: fylle på med pupp og gørr) vampyr-undomshiten «Lost Boys» fra 1987.
Det man får er et sjokkerende talentløst blodbad av en film som svikter på absolutt alle punkter.
Replikker som «å dø er en del av det å leve» leveres i fullt alvor av når de involverte ikke bruker tiden på lerretet til å slenge dritt til hverandre.
Fliden som er lagt i ekstramaterialet (musikkvideoer, koreografiguide m.m.) viser at noen faktisk mener alvor her.
Dét er skremmende det!
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
110475
|
Øredøvende grunn
Et kaldt gufs fra 1990-tallet.
HANDLER OM:
Gangstere lurer gangstere i Londons underverden.
Igjen.
DOM:
Finnes det en psykiatrisk diagnose egnet til å beskrive hodet til en godt voksen godsherre hvis eneste knep i livet er å «slum it» i en londonsk underverden han garantert aldri har hatt noen reell føling med?
Med «RocknRolla» har Tilfellet Guy Ritchie gudhjelpe laget den samme puerile filmen en tredje gang.
Intellektuelt sitter han fast i tenårene.
Det eneste «nye» er en mangel på energi som tyder på at han begynner å bli tung i sessen, rent fortellerteknisk.
«RocknRolla» er, som «Lock, Stock And Two Smoking Barrels» (1998) og «Snatch» (2000), en slags forviklingskomedie satt til et eplekjekt, ufattelig grunt portrettert «gangstermiljø».
En testosteronfest Ritchie, likt en rødmende 15-åring, selv ikke er invitert til, men likevel virker å ha en slags skrekkblandet homoerotisk dragning mot.
Guy Ritchies fantasi strekker seg hit - ikke en tøddel lenger.
Voldsepisoder kryssklippes med liksom «tøff» rockmusikk, dialogen er viddløst kjekkaseri, «gjengen» heter - og det er her du skjønner at han forlengst har sluttet å anstrenge seg - «The Wild Bunch».
Heller ikke den (riktignok fullstendig sjelløse) teknikken fra tidligere dager er på hans side lenger.
All saft er krystet ut av sitronen.
Resultatet er ikke bare idiotisk, men kjedelig i tillegg.
«RocknRolla» ville ha vært gammeldags for 10 år siden.
Slutten forteller at det er en fortsettelse på vei.
Så pinlig for ham.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
110479
|
Pinlig, tomt og usammenhengende
Det er så mye som ikke stemmer i «Infinite Undiscovery».
Å finne ut at man har en dobbeltgjenger, og at denne dobbeltgjengeren attpåtil er en høyt ansett helt som kjemper for jordas ve og vel, har sine ulemper.
Dette er tilfellet for hovedpersonen Capell i «Infinite Undiscovery».
Etter å ha levd et liv med seg selv og sine egne interesser i sentrum, blir han tatt for å være den store Frigjøreren og forventet å oppføre seg som en helt.
Han må derfor velge hvorvidt han ønsker å la sitt liv ta en noblere retning gjennom å kjempe mot ondskap, usseldom og alskens pøbelvirksomhet.
Verden står nemlig overfor en mørk trussel.
En mystisk gruppe har av ukjente grunner begynt å spenne opp tjukke kjettinger mellom månen og jorda, og monstre og mørke sprer seg i skremmende hastighet.
Et helt OK utgangspunkt for et eventyr, men historien som utspiller seg klarer dessverre ikke å fenge nok til å holde spillet flytende.
Alt er middelmådig, og selv spillets tittel - som for øvrig må være den mest intetsigende tittelen selv et asiatisk rollespill har tillatt seg å putte på coveret - virker å være valgt for å dekke over mangelen på orden og sammenheng i innholdet.
Kampsystemet foregår i sanntid og blir aldri spesielt spennende.
Du vandrer rundt i en gruppe med opp til tre medhjelpere og du kan sette en overordnet strategi som får dem til å delje løs på det som måtte falle dem inn, fokusere på ditt utvalgte offer og så videre.
Teammedlemmene er som regel lydige nok, uten at spillet kan sies å gi noen reel følelse av strategisk dybde.
Det mest originale med kampsystemet er muligheten til å kople seg opp mot et av teammedlemmene for å benytte seg av hans eller hennes spesialangrep, men også her fordufter det som sikkert egentlig er en helt grei idé i et alt for kronglete system.
Verdenen du løper rundt i føles dessuten rett og slett for stor og for tom.
Lange avstander blir fort kjedelige og alt for langdryge, noe som er dumt for det er mye forvirret løping med uklare mål i vente.
Det føles litt som å vandre rundt i et alt for stort hus man har glemt å fylle med møbler.
Man føler seg ikke velkommen, og omgivelsene gir et halvhjertet, uferdig inntrykk.
Fiender og diverse krimskramseri av alskens sorter er riktignok spredt omkring, men på en tilsynelatende tilfeldig måte uten mål og mening som gjør landskapet både ensformig og kjedelig.
Det aller verste er likevel filmsekvensene som presterer å levere de pinligste dialogene jeg noensinne har vært vitne til.
Til tider tar jeg meg selv i å rødme meg gjennom filmsekvenser hvor historien utspiller seg så stivt, hakkete og unaturlig at man ikke kan annet enn skjemmes på spillfigurenes vegne.
Det er rett og slett pinlig og til tider på kanten til smertefullt å se på når figurene stotrer seg gjennom sine banale replikker med påfølgende unaturlige reaksjoner og lange pauser.
Musikken er også til stadighet enten for pompøs og plagsom for både omgivelser og hendelser, eller smertelig fraværende der den skulle vært stemningsskapende.
Alt i alt oppleves «Infinite Undiscovery» litt som et puslespill der bitene ikke passer sammen, og da kan man ikke forvente at spilleren vil få mye glede ut av et forgjeves forsøk på å sette det sammen.
Trailer fra Xbox 360-rollespillet Infinite Undiscovery.
| 0
|
110480
|
Lekkert, «Lips»!
«Lips» er et gjennomført bra syngespill som kan slå «Singstar» ned i støvlene.
Microsoft kunne ha produsert et syngespill i hyrten og styrten, for kjapt å ta opp konkurransen med Sony og «Singstar».
I stedet har de gjort et lurt valg - ventet og tatt seg god tid til å utvikle et bra musikkspill.
Og de har de klart - til gangs.
Spillet har flott grafikk og like bra design.
Mikrofonene er også lekre - sølvmikrofoner som glitrer i rødt eller blått når man synger - og trådløse.
Dermed slipper man alt ledningsstyret som følger med andre mikrofoner (og som en eller annen festdeltaker er garantert å snuble i).
Aberet er at det kan være vanskelig å koble til mikrofonene samtidig, dette knotet i hvert all vi med før vi begynte å spille.
Mikrofonene kan ligge «stand by» på et bord, og når man har lyst til å synge kan man bare ta opp mikrofonen, riste på den, og duetten er i gang!
Med andre ord - et typisk festspill.
Musikken er variert og kvalitativ - her finner du alt fra Duffy til Nirvana til The Hives.
Best av alt - du kan laste opp din egen musikk og synge etter den.
Spillet har også morsomme tilleggsfunksjoner som gjør det uforutsigbart.
Innimellom må man for eksempel riste med mikrofonen slik at man treffer kastanjetter på skjermen.
Og etterpå får man tilleggspoeng for en rekke ting.
Selv om man trodde man vant en duell, kan altså resultat bli helt annerledes etterpå.
Dette er dypere, lekrere og mer brukervennlig enn andre syngespill på markedet.
Og det er bra, for de trenger konkurransen.
| 1
|
110482
|
Mer Mamma Mia
Er du lei «Mamma Mia»?
I så fall er definitivt ikke dette spillet noe for deg.
Det er helt tydelig at det er «Mamma Mia»-bølgen spillprodusenten vil sko seg på, mens folk ennå er i ABBA-feberrus.
Det er ikke grenser or hvor mange CD-er og konsertfilmer med ABBA som har blitt sluppet i kjølvannet av «Mamma Mia»-filmen, og nå følger altså spillbransjen etter.
Hva er spillet?
Det er ikke annet enn en samling gode, gamle ABBA-låter.
«Singstar»-konseptet er ikke tilført noe nytt siden sist - det du ser er det du får.
Riktignok er det morsomt å synge ABBA-klassikere og se gamle ABBA-videoer.
I tillegg til de kjente låtene, som «Mamma Mia» og «SOS», får du synge noen herlige, og litt undervurderte låter, for eksempel «When all is said and done».
Men du går fort lei, og da finnes det ikke annet å gjøre enn å slå av spillet.
Kanskje kunne man like gjerne satt på en ABBA-CD og nynnet til mens man gjorde husarbeid?
Dette er forutsigbart og enkelt, og beviser igjen hvilken melkeku «Singstar» har blitt for produsenten.
Nå får de imidlertid konkurranse av en rekke andre syngespill, så da velger de forhåpentligvis en mer kreativ vri neste gang.
| 0
|
110486
|
Ut på tur
I 1994 la den antirasistiske turneen Sirkus Midgard ut på den norske landeveien, tydelig inspirert av det amerikanske Lollapalooza-fenomenet.
140 mann arbeidet i kulissene, og øverst på plakaten sto DumDum Boys og Bel Canto.
Turneen holdt på å ta knekken på arrangøren Stageway - en bakgrunnshistorie som burde ha vært fortalt på denne DVD-utgaven av den resulterende filmen.
Dessverre er det ikke noe bonusmateriale her.
Av interesse primært for trofaste DumDum-fans - det er fint at denne tidstypiske, litt TV-aktige dokumentaren er tilgjengelig for dem.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
110487
|
Gutta i røyken
DVD-anmeldelse:
Kommende sesonger vil vise oss hvor langt inn «Mad Men» har tenkt å trenge.
Men allerede sesong 1 er strålende underholdning og visuelt sett svimeslående lekker - man får lyst til å løpe rett ut til nærmeste loppemarked og kjøpe alt de måtte ha av1950- og 60-tallsstæsj.
Brytningstiden serien er satt til, er interessant:
Kvinnen er så smått på vei ut av hjemmet, materielle goder demmer liksom likevel ikke opp for angst og uro og noen har akkurat funnet ut at røyking er skadelig.
Ikke at det ser ut til å bry hovedpersonene akkurat.
Den norske utgaven har en time mer bonusstoff enn den britiske.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
110488
|
Spøkelsestull
Nedgangstider eller ei, romantiske komedier pøses ut på markedet med uforminsket styrke.
Mange av dem insisterer på å ha nye, «originale» vrier på historien om da han-møtte-henne.
Også denne, hvor Eva Longoria Parker (overspill-alarm!) er det plagsomme spøkelset som ikke klarer å se sin tidligere kjæreste bli forelsket igjen.
Florlett og nesten så dumt som det høres ut, og helt etter genre-håndboken.
Paul Rudd og Lake Bell klarer utrolig nok å blåse liv i karakterene de spiller i denne fjollefilmen, og får ett øye på terningen hver.
Trailere som bonus.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
110492
|
«Litterær» filmperle
Definitivt ingen lystseilas.
Men en tung, rik og meget sammensatt moderne film noir.
HANDLER OM:
En fremtredende politiker kjører ned og dreper et menneske langs en øde landevei.
Nokså lett lar politikerens sjåfør seg overtale til å ta på seg skylden og gå i fengsel - mot økonomisk kompensasjon.
Fengslingen blir katastrofal:
Sjåførens kone og hans sønn trekkes inn i et destruktivt spill; det blir en slags firefoldig, nedadgående helveteskarusell.
DOM:
«Tre aper» er den kjente apefiguren:
Ikke hør, ikke se, ikke si noe ondt.
Skal vi si:
Her er det ironisk ment.
For filmen er en studie - om ikke i ondskap, så i hvordan mennesker kan ødelegge seg selv og andre, når bare betingelsene er de rette, fristelsene store nok og konsekvenser aldri overskues.
Med andre ord:
Velkjent og klassisk litterært forelegg paret med den klassiske film noir-teamatikken om hvordan skyld og grådighet legger livet øde.
Alt gjennomført med en nesten smertefullt gjennomført estetikk - og Tyrkias trykkende hete som femte hovedperson.
Blytungt og fantastisk givende!
JON SELÅS
| 1
|
110493
|
Storslagen fortsettelse
Passende nok er alt større og fetere når det menneske-utryddende chimeraviruset når USA i PS3-spillet «Resistance 2».
Vi befinner oss i USA på 1950-tallet, i en alternativ virkelighet hvor et virus forvandler mennesker til aliens og truer med verdens undergang.
Kombinasjonen av det utenomjordiske, høyteknologiske og det historiske, gammelmodige skaper en unik og interessant spillverden Insomniac Games nå klarer å utnytte til fulle.
I fjorårets «Resistance:
Fall of Man» brukte nemlig Insomniac Games ganske lang tid på å finne sin unike stemme.
Spillet begynte litt generisk som en slags «Medal of Honor» med monstere, men kom seg kraftig de siste timene med store idéer, interessante miljøer og ypperlig utførelse.
Heldigvis begynner «Resistance 2» der forgjengeren slapp.
Utviklerne av «Ratchet & Clank»-serien pælmer spilleren rett ut i blendende vakre miljøer og gir oss spennende og intense oppgaver fra første skritt i steden for å leie oss gjennom kjedelig opplæring og stole blindt på forgjengerens noe feilslåtte designkonsept.
Og det fortsetter i samme gate, med tette, intense sekvenser som avløses av absurd overdådige situasjoner som får deg til å hive etter pusten.
Insomniac Games pøser på med entusiasme og iver, det er åpenbart at de har kost seg stort med utviklingen av dette spillet.
Noe som også gjenspeiler seg i det visuelle.
Forgjengeren var badet i triste grå- og bruntoner, men i «Resistance 2» er det så fargerikt at det nesten spraker fra skjermen.
Du får dessuten mye mer variasjon i omgivelsene enn sist, både når det gjelder miljøene i seg selv og når det gjelder temposkifter og fiendene du møter.
Noe som igjen får de svært kreative våpnene til å komme mer til sin rett, her blir du belønnet for eksperimentering og ferdigheter i større grad enn i de fleste skytespill.
Sist, men ikke minst, har du også en flerspillerdel som burde tilfredsstille de fleste.
Med et eget co-op-modus for inntil åtte spillere online og to spillere offline samt onlinekamper for inntil 60 spillere (ja, seksti) har «Resistance 2» en potensielt svært lang levetid.
Listen over ting som fungerer meget bra er i det hele tatt lang.
Listen over ting som ikke fungerer like bra er på sin side svært kort, men den påvirker allikevel helhetsinntrykket til en viss grad.
For det første er motstanderne alt for treffsikre og aggressive.
Du må gjennom mye seig kverning for å komme deg videre - uten at du har naturlige hjelpemidler som muligheten til å ta dekning til hjelp.
«Resistance 2» fremstår ofte som et taktisk skytespill i «Gears of War 2»-territoriet, mens spillbarheten du har til rådighet lener mot mer actionpreget villmannsspilling.
Jeg mener det er en designmessig svakhet at du må løpe og gjemme deg eller sette deg på huk bak vegger og lignende når du tar skade i steden for å ta mer offensiv dekning.
Når spillet går ut med såpass høy kølle fra start er det også mer vanskelig å holde interessenivået like høyt hele veien gjennom.
Jeg ble kanskje litt blasert underveis, det storslagne førsteinntrykket ble i alle fall noe dempet etter hvert.
Ingen av delene hindrer derimot «Resistance 2» i å være en jevnt over glimrende og svært underholdende spillopplevelse.
Trailer fra PS3-spillet Resistance 2.
| 1
|
110497
|
Coldplay:«Prospekt's March EP»
(Parlophone/EMI)
Coldplay hadde visst noen låter til overs, viste det seg, etter at de var ferdige med sitt fjerde album «Viva la Vida or Death and All His Friends» som kom ut i sommer.
Disse danner grunnlaget for «Prospekt's March EP».
Spørsmålet er om vi får servert noe som i utgangspunktet kunne vært ingredienser i hovedretten, eller om vi blir avspist med rester.
Konklusjonen er nok å finne et sted midt imellom.
EP-en føles friskere enn moderskipet, og Chris Martin og hans pompøse kumpaner virker å tørre mer i produksjonen.
Samtidig skorter det noe på låtene.
Kan hende ville de fungert som fyllstoff i nevnte fullblodsalbum.
I så fall er det kun bandets innerste krets av fans som kan legitimere dem i en selvstendig utgivelse, og det er for så vidt grunn god nok med tanke på hvor mange fans Coldplay i øyeblikket har.
ANBEFALTE KJØP:
«Glass Of Water», «Rainy Day», «Lost+».
| 0
|
110498
|
The September When:«Don't Call The Cops» (single)
(Commercial Animal / EMI)
Storartet spilt, men hvor er låten?
Det starter så flott når The September When presenterer sitt første nye stoff på en mannsalder (nå ja, tenåringsalder da...); gitaren er kvass og melodiøs, Morten Abel hakker frem ordene med klassiske vokalstøt, bassen flørter med disko og sannelig dukker det ikke også opp en liten ska-knekk i grunnrytmen som viser at dette er ektefødte barn av åtti- og nittitallets poprock.
Men så skjer det noe, eller rettere sagt - det skjer ikke noe.
Det første halvannet minuttet bygger forventningsfullt opp til en forløsning som aldri kommer, til et refreng som resten av låten skriker etter, men som aldri dukker opp.
I stedet for refreng får vi et dvelende brekk som ødelegger den fine dynamikken som resten av låten består av.
Ikke akkurat en allsangslager dette, nei.
Ikke helt vellykket generelt heller, dessverre.
Fra platen «Judas Kiss» (5/12)
| 0
|
110503
|
Amadou & Mariam:«Velcome To Mali»
(Because Music/Warner)
Takk som byr!
Den blinde duoen Amadou & Mariam har tydeligvis fått blikk for gode hjelpere på sine eldre dager.
De har holdt på i over 30 år, men slo først gjennom i 2005 etter at Manu Chao la sin elsk på dem og hjalp til på det sprudlende mesterverket «Dimanche à Bamako».
Denne gangen har de fått med seg Blur-frontman og Mali-fantast Damon Albarn på åpningssporet «Sabali», en styggvakker elektronika-genistrek som vitner om et par som er villig til å prøve absolutt alle musikalske retninger de måtte finne interessante.
«Velcome To Mali» har således blitt enda bedre enn forløperen, og formelig oser av organisk og velprodusert pop ikledd afrobeat og et vell av detaljer.
Amadou & Mariam har de siste årene vært med på å gjøre afrikansk popmusikk kult, og banet vei for unge hipstere som Vampire Weekend og Foals.
Ja, til og med Coldplay har sett verdien av å høste fruktene.
Hadde verden vært rettferdig var det likevel originalen som til slutt toppet listene.
ANBEFALTE KJØP:
«Sabali», «Ce N'est Pas Bon», «Djama», «Africa», «Velcome to Mali», «Sebeke».
| 1
|
110505
|
Super zombie-fest
Med «Left 4 Dead» er tidenes beste interaktive zombie-opplevelse et faktum.
Det er ikke akkurat vanskelig å beskrive innholdet i «Left 4 Dead».
Du tar rollen som en av fire overlevende etter at alle de andre i byen du befinner deg i har blitt til zombier, og må skyte din vei til sikkerhet.
De fire forskjellige scenarioene som følger med spillet er temmelig like: du plukker opp et våpen og skyter et uendelig antall kuler før du til slutt blir reddet.
Du følger knapt noen historie verdt å nevne, dette handler om følelser, stemning, adrenalin og guffen skrekk.
Opplevelsen er med andre ord grunn som en bekk, men til gjengjeld er dette en bekk som man kan bedrive avansert og halsbrekkende rafting i.
Jeg nøler ikke med å kalle bekken en frådende elv.
For det første er hele opplevelsen skreddersydd for fire spillere i co-op.
Du må med andre ord samarbeide med tre venner om å overleve hordene av zombier, noe som hever opplevelsen betraktelig.
Dette fokuset på tett samarbeid inkluderer utarbeiding av strategier, muligheten til å helbrede og redde hverandre samt gleden av å overvinne noe i fellesskap.
Skal man først gjennom en zombie-apokalypse, er det utrolig deilig å kunne dele den med andre.
For det andre er den interaktive regien på opplevelsen helt fantastisk.
Ikke bare når det gjelder bruk av lydeffekter, musikk og temposkifter, men også når det gjelder en herlig grad av tilfeldighet.
Hver eneste gang du spiller gjennom et brett er nemlig zombiene du møter og diverse våpen plassert på forskjellige steder, samtidig som eskalering av drama og musikk blir tilpasset disse endringene.
Hver gjennomspilling oppleves med andre ord som noe nytt og friskt.
Og for det tredje har spillet et helt nydelig multiplayer-modus, hvor fire spillere tar kontroll over de overlevende og fire styrer forskjellige zombie-bosser.
Mildt sagt genialt.
«Left 4 Dead» har kanskje ikke så mange ben å stå på - de fire scenarioene er både korte og relativt like, og den endeløse strømmen av zombier gir spillbarheten mange likhetstrekk med «old school»-spill som «Geometry Wars».
Jeg er ikke helt sikker på hvor lang levetid dette spillet har, selv om variasjon i zombiene du møter, høy verdi av å spille gjennom flere ganger og en sterkt vanedannende multiplayer-del bidrar positivt.
Dessuten vil det garantert komme masse nytt innhold i fremtidige oppdateringer.
Men før man kommer så langt er uansett «Left 4 Dead» sinnssykt gøy fra ende til annen.
Både fordi det grunnleggende konseptet er såpass velfungerende, og fordi det byr på en av tidenes beste co-op- og multiplayer-opplevelser.
PS: PC- og Xbox 360-versjonene er i utgangspunktet helt like, bortsett fra at man på Xbox 360 også kan spille co-op med splittet skjerm.
Trailer fra PC- og 360-spillet Left 4 Dead.
| 1
|
110506
|
Herlige geleklumper
Gled deg til gjensynet med verdens herligste geleklumper i PSP-spillet «LocoRoco 2».
Alle de gode ingrediensene som gjorde «LocoRoco» til et fantastisk herlig plattformspill og sprudlende glede i spillform, er tilstede i «LocoRoco 2».
De søte små geleklumpene - locorocoene - er stadig like sjarmerende og oppfølgeren bygger videre på det spesielle plattformkonseptet som ble introdusert i «LocoRoco».
I «LocoRoco2»s tilfelle er det å holde seg tett til oppskriften slettes ikke et dumt trekk.
Spilte du originalen vil du merke at det er enkelt å ta opp eventyret i oppfølgeren.
Man styrer de små geleklumpene på samme måte som før med skulderknappene for å tilte verden på skrå og la tyngdekraften gjøre sitt for at de triller av gårde, eller ved å trykke inn begge knappene samtidig for å få locorocoene til å hoppe.
Du vil også kjenne igjen den herlige musikken og den minimalistiske visuelle stilen med ensfargede flater og rene linjer uten verken skygger, teksturer eller andre fancy effekter som de fleste spill ikke klarer seg uten i disse dager.
Enkelte småforandringer, eller forbedringer om du vil, har blitt lagt til.
Der locorocoene tidligere brøt ut i spontansanger er man nå ikke bare passiv tilskuer, men har en aktiv rolle gjennom et uberminimalistisk rytmespill hvor du må trykke på en knapp i takt med syngingen.
Ikke akkurat «Guitar Hero» eller «Rock Band», men akkurat passe omfattende settingen tatt i betraktning.
Samleelementet står imidlertid fortsatt sentralt.
Ved siden av de gamle samleobjektene bær, mui mui-er og locorocoer, samler man nå også sammen noter.
Viktigst av alt er fremdeles å finne de 20 locorocoene i hver verden og bringe dem trygt til mål.
Man føler fremdeles ansvar for å ta vare på locorocoene, og det stikker i magen hver gang en ondskapsfull fiende har jafset til seg en av de små fargerike geleklumpene.
Verdenene er herlig konstruert med overraskelser, hemmeligheter og artige løsninger.
Mesteparten av tiden står du selv for arbeidet med å bringe locorocoene du har jobbet så hardt for å samle sammen trygt i mål, mens du i andre øyeblikk kan lene deg tilbake og se locorocoene sendes på rekke og rad gjennom ganger og luftstrømmer som velkoordinerte runde, synkronsvømmere det faktisk er en fryd å se på.
Innimellom dukker det opp ett og annet minispill som frisker opp spillopplevelsen uten å egentlig trekke fokus vekk fra plattformspillingen som utgjør kjernen i «LocoRoco 2».
For Sony har ikke tuklet med det som gjorde «LocoRoco» til en fantastisk spillopplevelse i utgangspunktet, men bare pusset litt på kantene og gitt oss en ny dose av sprudlende herlighet og sann spillglede.
Trailer for PSP-spillet Loco Roco 2.
| 1
|
110507
|
Falske Nintendo-toner
I sin streben etter å nå ut til alle, treffer Nintendo en skjærende falsk tone med «Wii Music».
Jeg har stor respekt for måten Nintendo har fridd til atypiske spillere på med både Nintendo DS og Wii.
Spill som «Wii Sports» er med sitt intuitive kontrollsystem morsomt for alle, og bevegelsessensorene i Wii-kontrolleren har gjort mer tradisjonelle spill som «Super Mario Galaxy» tilgjengelig for flere.
Men ett sted setter jeg grensen for min anerkjennelse av det som utvilsomt er og har vært en betydningsfull utvidelse av spillverdenen.
Og den grensen går ved «Wii Music».
Tanken her er at man skal plukke opp ett av 60 forskjellige, virtuelle instrumenter (fra fiolin, gitar og piano til hundebjeff og kubjelle) og «jamme» med til både kjente Nintendo-låter og kjøpesenter-versjoner av diverse andre hits.
Du holder Wii-kontrollerene som du ville holdt instrumentet og veiver og trykker på knapper i takt med musikken.
Hvis du treffer bra vil musikken høres OK ut, og treffer du dårlig vil det ikke høres fullt så OK ut.
Du får ikke poeng for utførelse, og «Wii Music» kan derfor ikke egentlig karakteriseres som et spill i det hele tatt.
Dette er mer en opplevelse hvor verdien ligger i å kose seg med musikk og dele dette med venner og familie.
Det er tanken, i det minste.
Men veien til helvete er som kjent brolagt med gode intensjoner, og det føles virkelig som et helvete dette her - både for spillinteresserte og for musikkinteresserte.
Fraværet av mål og mening gjør «Wii Music» til en dørgende kjedelig opplevelse etter svært kort tid, og den elendige plastikkmusikken skjærer i ørene.
Det kan kanskje ha en viss underholdningsverdi å samle hele familien til en jamsession, og det er mulig barn vil finne mer glede i konseptet enn meg.
Jeg vil også tro at det å samle et helt band med sterk rytmesans og god musikkforståelse kan heve opplevelsen noe.
Men jeg nekter allikevel å tro at noen vil finne glede i «Wii Music» i lengden - til det er konseptet alt for grunnt og begrenset.
Og har du sterk rytmesans og god musikkforståelse i utgangspunktet, vil virkelige instrumenter og friheten de bringer med seg være uendelig mer underholdende enn å bli tvunget inn i de kjipe rammene til «Wii Music».
Trailer for og innføring i Wii Music.
| 0
|
110510
|
Bonjour Tristesse
Bittersøtt, men noe ensformig møte med kultforfatter Francoise Sagans liv.
HANDLER OM:
Den bråmodne 19-åringen Francoise Quoirez (med pseudonymet Sagan) skapte praktfull skandale med «Bounjour, Tristesse»; en roman forut for sin tid med sin åpenlyse skildringer av sex og kvinners drømmer.
Forfatteren traff en generasjon desillusjonerte mennesker, særlig ungdom, med sin fordomsfrihet.
Filmen belyser Sagans brokete og utagerende liv, hennes kjærlighet til menn og kvinner, hennes rusproblemer - og hennes innsiktsfulle betraktninger over egen ensomhet.
DOM:
Det hele begynner friskt, med en frekk og velspillende Sylvie Testud som den unge Francoise, en kvinne som elsker nuet, heftige biler, kasinoer, champagne og intime forhold.
Regissør Diane Kurys følger hennes liv kronologisk; et kvinneliv ikke ulikt en annen fransk kvinnelig sensasjon, Edith Piaf.
I likhet med Piaf lot Sagan seg bruke av omgivelsene, flyktige forhold og dop var gode følgesvenner når ensomheten skulle holdes på armlengdes avstand.
Tonen er bittersøt og ettertenksom, men filmen surfer for mye på overflaten til helt å trenge forbi de verbale skyts fra Sagans munn; den glir friksjonsfritt fra forhold til forhold, mer som raske øyekast enn skarp observasjon.
| 0
|
110511
|
Søppel
OK, så er han bare produsent her.
Denne smørja, skrevet og regissert av B-filmveteranen Bishop, er likevel indikativ på hvilken katastrofal vending Quentin Tarantinos karriere har tatt.
Mannen som forandret filmspråket på 1990-tallet «presenterer» nå «Hell Ride», liksom en «hyllest» til 1960-tallets motorsykkelfilmer.
En rystende infantil guttungefantasi er det, komplett med silikonpupper, Dennis Hopper som godfjottede bestefar, den dårligste peyotetrippsekvensen jeg noensinne har sett og to av filmverdenens dummeste menn - Madsen og Jones.
DVD-en er dessuten dårlig oversatt.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
110512
|
Midt i debatten
Hyperaktuell tankevekker om den nye europeiske underklassen
HANDLER OM:
Alenemoren Angie får sparken fra jobben i et firma som rekrutterer billig arbeidskraft fra Øst-Europa etter å ha sagt klart fra hva hun mener om seksuell trakassering fra overordnede.
Hun nekter å gi opp, og starter i stedet eget «firma» i samme tvilsomme geskjeft.
Men de snuskete snarveiene hun velger for enda raskere penger setter henne i en alvorlig knipe.
DOM:
Alltid engasjerte Ken Loach hviler ikke etter Gullpalmen han fikk for det historiske IRA-dramaet «Vinden som ryster kornet» i 2006.
Med «It's a free world» er han tilbake i nåtiden, med en råsterk historie, midt i debatten så å si:
Hva gjør «vi» egentlig med busslastene av arbeidssøkende (lykkejegere som noen kaller dem) som forlater hus og hjem for å ta de underbetalte jobbene vi i Vesten ikke vil ha?
Loach tilbyr ingen svar med to streker under, og bruker pekefingeren mot «systemet» forsiktig.
I stedet gir han deg og meg ubehagelige spørsmål å svare på gjennom protagonisten Angie, en slags cockneyutgave av Erin Brockovich, ypperlig spilt av nesten ubeskrevne Kierston Wareing.
Hun vil kjøpe seg akkurat de høyhælte skoene hun har lyst på, men til hvilken pris?
Og hvem betaler?
«It's a free world» blir aldri slagordpolitisk som Loach har blitt beskyldt for tidligere.
Snarere er det en nyansert, dypt engasjerende, og ikke minst hyperaktuell tankevekker av en film.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
110513
|
Lekker Lara
Etter to glimrende «Tomb Raider»-spill er nå Crystal Dynamics klare til å blåse sokkene av deg med «Tomb Raider: Underworld».
Crystal Dynamics har virkelig tatt godt vare på en av spillhistoriens mest populære - og mest skakkjørte - serier.
«Tomb Raider:
Legend» var stort sett veldig bra, og gjensynet med det aller første «Tomb Raider»-spillet i «Tomb Raider: Anniversary» var fantastisk.
De har klart kunststykket å få denne åtte spill lange serien HOT igjen.
En prestasjon det står respekt av.
Crystal Dynamix har en dyp forståelse for hva vi elsket med denne serien før Lara ble generisk actionheltinne.
Vi vil ha eldgamle templer, rester av fordums sivilisasjoner, deres intrikate gåter og utfordrende miljønavigering.
Og det får du i «Tomb Raider: Underworld».
I bøtter og spann.
Med unntak av Laras hjem og en båt eller to er det faktisk ikke en eneste moderne konstruksjon å se.
Deilig, deilig, deilig.
Spillet bruker riktignok litt vel lang tid på å komme skikkelig i gang.
De tre første verdenene Lara besøker er svært vakre og stemningsmettede, men jeg tok meg selv i å småkjede meg.
Been there, done that, liksom - sokkene mine satt langt opp på leggen.
Men når den tøffe, vakre og atletiske eventyreren kommer seg til Mexico begynner det å skje saker og ting.
Og mens jeg spilte gjennom de to påfølgende verdenene i spillet enset jeg ikke en gang tid og rom.
Avslutningen på dette spillet er simpelthen enorm.
Fantastisk dramatiske miljøer, utfordrende fiender, vanvittig deilig miljønavigering og en elektrisk stemning fosset ut av skjermen og ga meg åndenød og hjerteklapp.
De to siste verdenene i «Tomb Raider: Underworld» er fullt på høyde med det beste i serien til nå, og med den forbedrede teknologien og grafikken som toppen på kransekaka vil jeg si de overgår alt Lara har vært med på før.
Og Crystal Dynamics har gjort noe annet veldig lurt, en gave til trofaste tilhengere: de trekker en historietråd fra «Legend» til «Underworld» via «Anniversary», og forteller en givende, sammenhengende historie - en historie de har tenkt til å fortsette i kommende spill, forøvrig.
Dessuten vil mindre flinke spillere få mer enn nok hjelp denne gangen.
Ikke er det noen umulig vanskelige bosser å bekjempe, og i den elektroniske planleggeren til Lara finner du bestandig et nyttig tips eller to.
Hvis jeg skal pirke, må det sies at kontrollsystemet og kameraet ikke bestandig er helt på greip.
Forsåvidt akkurat som i alle «Tomb Raider»-spillene til nå, men jeg føler nok at Lara er moden for en modernisering på denne fronten.
Det er frustrerende å falle i avgrunnen på grunn av hikke i teknologien, ingen tvil om det.
«Tomb Raider: Underworld» er muligens også hakket for lett, det var sjelden jeg måtte gruble særlig lenge for å finne ut hva jeg skulle gjøre eller hvor jeg skulle gå.
Men den nydelige følelsen av å være på intens og spektakulær safari i magiske, eldgamle verdener er uansett mer enn nok til å tilfredsstille meg.
For «Tomb Raider: Underworld» er en tvers gjennom lekker spillopplevelse.
En opplevelse som til slutt fikk sokkene mine til å bryte lydmuren.
PS:
Lanseres fredag 21. november.
Spillet kommer også i konverterte versjoner til PS2, Wii, DS og mobil.
Det er PS3-versjonen (som skal være lik Xbox 360- og PC-versjonen) som er testet.
To nye kapitler til spillet vil bli utgitt til Xbox 360 over Xbox Live, den første (angivelig) før jul.
Bare på VG Nett:
Her kan du se en eksklusiv og rykende fersk lanseringstrailer for Tomb Raider: Underworld.
| 1
|
110514
|
Traust terrorthriller
Mye talent.
Mangelfull uttelling.
| 0
|
110515
|
Effektfull og grå
Moro med 3D!
Men ærlig talt:
En nokså grå film.
HANDLER OM:
En slags nyinnspilling av Jules Vernes klassiske eventyrbok:
Eksentrisk forsker med eksentrisk idé drar med nevøen på slep til Island, der han håper på å finne en port inn til jordens indre.
Med på lasset blir også en avgjort vakker datter til en annen, eksentrisk forsker...
DOM:
Filmen leker seg kraftig med sine tre dimensjoner!
Men ut over dét blir det en nokså grå og ikke aldeles kraftfull nok odysse, merkelig nok.
Det virker simpelthen litt gammeldags.
Tør vi antyde en slags «Jakten på nyresteinen» med 3D-brillene på?
Men, bevares:
Her er mye å se på.
Selv om 11-årsgrensen nok forhindrer den potensielt aller største, yngre målgruppen å se den.
JON SELÅS
| 0
|
110517
|
Hjertelig gjensyn med «Football Manager»
Å spille «Football Manager 2009» er som å treffe igjen bestevennen du trodde du hadde mistet.
Vennskapet kan bli evigvarende.
For det var en gedigens skuffelse å få servert «Football Manager 2008» for et år siden.
Spillet var spekket med bugs og meningsløse feil.
Til tross for flere oppdateringer fikk jeg aldri godfølelsen, og det siste året har jeg brukt svært lite tid på å være virtuell fotballmanager.
Det er kanskje like greit, for det er tidkrevende når man blir hektet på dette, og det er nøyaktig 16 år siden jeg ble «fanget» for første gang.
Da kom jeg over «Championship Manager» (som det het før spillserien skiftet navn til Football Manager) i en spillbutikk i London.
Siden den gang har det gått med så vanvittig mange timer at jeg ikke en gang tør å regne på det.
Trøsten får være at det er flere enn meg som har svidd bort flere årsverk på å leke seg med større eller mindre fotballpersonligheter.
Og med årets utgave av FM tror jeg ikke akkurat at fanskaren blir noe særlig mindre.
Den store nyheten er at du nå kan se kampene i 3D, og det er vel omtrent like revolusjonerende som da muligheten for å se kampene todimensjonalt kontra tekstbasert kom.
For min del er den nye visningen av kampene foreløpig lite interessant.
Grafikken er langt ifra imponerende, og jeg får vel så godt inntrykk av kampbildet ved å benytte meg av 2D-visningen som fortsatt er tilgjengelig.
Det er også den gode gamle tekstbaserte visningen for de riktig konservative.
Men det er liten tvil om at 3D-visningen vil være noe som Sports Interactive kommer til å jobbe mye med i fremtiden, og for mange vil det være et gledelig verktøy allerede.
3D-visningen er naturlig nok ikke den eneste nyheten.
Blant annet har du nå muligheten til å få langt flere råd fra assistentmanageren - både før, under og etter kampene.
De kan bli i overkant mye informasjon og hjelp, men det er du som er sjefen og bestemmer hvor mye av informasjonen du skal bry deg om.
Assistenten har hjulpet til med mye på tidligere versjoner også, men nå får du mengder med informasjon i forbindelse med kampene.
Alt fra hvordan spillerne oppfører seg i garderoben og under oppvarmingen til hvor mye selvtillit de spiller med i selve kampen.
Det er nyttig å følge med på, og du kan gå glipp av meget nyttig informasjon dersom du ikke følger med.
Der er uansett et veldig bra supplement til de vanlige børspoengene.
Også når det gjelder børspoengene er det også kommet et par glimrende forandringer.
Nå er det med desimaler som gjør at det er mye mer variasjon.
Det er også veldig mye vanskeligere å få høye poengsummer.
Dette er noe jeg har savnet i lang tid, og det fungerer veldig bra!
Hvis spilleren er på banen i mindre enn ti minutter får han for øvrig ikke poeng, og det er fint ettersom det på tidligere versjoner da ville bli den «obligatoriske» 6-eren som ødela snittet for en lovende unggutt.
En annen etterlengtet funksjon er at du blir spurt om hvilke spillere som er tilgjengelige før hver reservelagskamp.
Da kan du enkelt gjøre de spillerne du mener trenger litt kamptrening tilgjengelige.
Spillmakerne har også reklamert mye for at mediebiten nå er mye mer fremtredende i spillet.
Det er pressekonferanser før og etter de fleste kampene, og blant annet når man blir ansatt i en ny klubb.
Her er det fortsatt veldig mye å gå på, og gjennom en lang sesong blir det fryktelig mye gjentakelser.
Samtidig er reaksjonene fra spillerne innimellom helt håpløse.
Én ting er at jeg får spørsmål om hvem jeg tror vinner serien når det allerede er avgjort - at sportsjournalister ikke har peiling er jo ikke noe nytt - men når spillerne blir forbannet over mitt korrekte svar er det vanskelig...
Det begynner å bli noen år siden spørsmål fra media ble en del av FM-serien, men utviklingen har ikke vært så veldig imponerende.
Jeg mener det er en selvfølge at media tar kontakt når du setter sentrale spillere på transferlista, eller bøtelegger en spiller fordi han ikke kommer på trening.
Der er vi altså ikke ennå.
Du har for øvrig muligheten til å sende assistenten eller å droppe pressekonferansen, men jeg vil jo være en medievennlig fyr og gi klubben min publisitet.
Av andre nye ting kan det nevnes at du nå kan be spillerne dine om å trene på helt spesielle ting som for eksempel å runde keeper når han kommer alene igjennom, eller å terpe på frispark.
Overgangssystemet har også fått seg en overhaling, men du vil ikke merke så voldsomt mye forandring.
Jeg har hovedsakelig hatt ansvaret for en klubb uten så mye penger og dermed ikke vært voldsomt involvert i store overganger, men jeg synes ting virker brukbart realistisk.
Noe som ikke er så realistisk er skadene som oppstår når du spiller kamper.
Det har skjedd meg mer enn én gang at alle byttene er brukt opp og at to spillere må forlate banen.
Mistenkelig nok har det en tendens til å skje akkurat når det siste byttet er gjort...
Jeg synes også det er rart at spillere veldig ofte kan fullføre kamper med småskader, for så å bli borte i flere måneder.
Dette er for en bug å regne, så jeg antar at det blir rettet opp via patcher.
Men det ser ikke ut til at den første patchen, som kom allerede samme dag spillet ble lansert, har rettet hele problemet.
Det er nå en gang slik med «Football Manager» at du kan spille flere sesonger og så oppdage nye ting som ikke fungerer så bra.
Men på meg virker det som om spillet fungerer bedre enn på veldig lenge.
Jeg har for alvor fått tilbake den gamle godfølelsen når jeg spiller, og det er et veldig godt tegn.
| 1
|
110518
|
Labert krigsinferno
Nå dundrer «Call of Duty: World at War» inn i spillbutikker i et inferno av blodsprut, flammer og eksplosjoner.
Etter det glimrende «Call of Duty 4», som tok konseptet til moderne tider, er vi altså tilbake der denne serien startet - i andre verdenskrig.
Du følger dels en amerikansk soldat i kamp mot japanske styrker og dels en sovjetisk soldat i kamp mot nazister.
Og på overflaten er det mange likhetstrekk med «Call of Duty 4», spesielt i det visuelle og i multiplayerkonseptet.
Spillet bruker tross alt samme grafikk- og teknologimotor, og holder seg av naturlige grunner tett til opphavet.
Men spillet er ikke utviklet av Infinity Ward, som stod bak de to første og det fjerde spillet i serien.
I steden er det Treyarch, som også utviklet «Call of Duty 3», som står ved roret.
Og kvalitetsforskjellen er virkelig markant.
Det er som om Treyarch har fått en supermodell i fanget uten å ane hvordan hun skal behandles.
Treyarch er simpelten ikke i nærheten av å være like dyktige som Infinity Ward til å skru sammen en original og engasjerende spillopplevelse.
De forsøker å kompensere med flammekastere, eksplosjoner og nærgående, brutale voldsskildringer, men jeg lar meg ikke lure.
OK, jeg blir kanskje LITT blendet, for det er definitivt stunder i dette spillet som hever seg over trivielt dusinvare.
«Call of Duty: World at War» er det mest bråkete og actionpregede spillet i serien til nå, noe som av og til grenser til et tilfredsstillende adrenalinkick.
Spillet er derimot på sitt beste når det stopper litt opp og trekker pusten.
Det første møtet med den sovjetiske fronten er for eksempel mitt favorittbrett i spillet, her finner du både intenst drama og nervepirrende sniksyting.
Det er ikke på langt nær like bra som Tsjernobyl-brettet i «Call of Duty 4», men allikevel.
Innledningsvis er det også kult å høre den dødsens seriøse og småhese stemmen til Kiefer Sutherland, som spiller den amerikanske soldaten i spillet (selv om det strengt tatt er stemmen til Jack Bauer fra TV-serien «24», spilt av Kiefer Sutherland, vi hører).
Det er heller ingenting i veien med selve produksjonen, teknologien eller det grunnleggende spilldesignet.
Jeg er riktignok dritt lei av å ikke få lov til å gå over 20 centimeter høye busker, men ellers er «Call of Duty: World at War» absolutt en velsmurt spillopplevelse.
Der det skorter er i oppfinnsomhet og originalitet.
Ikke bare har det kommet dusinvis av spill fra andre verdenskrig - inkludert det ferske «Brothers in Arms:
Hell's Highway», men i konkurranse med andre skytespill som nettopp «Hell's Highway», «Far Cry 2» og (ikke minst) «Call of Duty 4» kommer «World at War» til kort.
Jeg er i det hele tatt noe skeptisk til at «Call of Duty»-serien presses inn i en årlig utgivelsesplan.
Med «Call of Duty 4» viste Infinity Ward at de trengte mer tid enn som så til å fornye og forbedre konseptet, og jeg tror heller ikke serien er tjent med at bare annenhvert spill er skikkelig bra.
For det er neppe ære som har utkalt «Call of Duty: World at War» til dyst.
Det er nok i steden lyden av klingende mynt.
PS:
Jeg vil få understreke at en treer til dette spillet muligens vil være i strengeste laget for noen.
Men det handler om å være konsekvent innenfor skytespillgenren etter å ha gitt «Call of Duty 4» en femmer og «Far Cry 2» og «Brothers in Arms:
Hell's Highway» en firer på terningen.
«Call of Duty: World at War» er forøvrig testet på PC - en versjon som skal være temmelig lik den du får til PS3 og 360.
Spillet er også ute i andre versjoner til PS2, Wii og DS.
Lanseringstrailer for spillet Call of Duty: World at War.
| 0
|
110519
|
Stemmestyrt verdenskrig
Det er faktisk ingen overdrivelse å konstatere at «Tom Clancy's Endwar» revolusjonerer strategispill på konsoll.
Da kan man nesten tilgi at ikke alt går like knirkefritt.
Jeg skal ærlig innrømme at det var med en sunn dose skepsis jeg satte meg ned med «EndWar».
Strategispill har alltid vært en nedtur på konsoll, håndkontrollere er rett og slett ikke tilpasset genren på samme måte som mus og tastatur.
Det har utviklerne bak «EndWar» åpenbart forstått, istedetfor å flikke rundt på knapper og menyer har de spasert ut av boksen og tenkt hardt.
Idémyldringen resulterte i et strategispill hvor enhetene først og fremst styres med stemmekommandoer.
I teorien kan man klare seg med én eneste knapp på håndkontrolleren, du gir enkelt og greit ordre gjennom mikrofonen på 360-hodetelefonen og styrkene dine adlyder.
Språket er engelsk, men spillet var forbausende dyktig til å forstå min tidvis tykke, norske aksent.
Det tar da heller ikke lang tid før man høres ut som en sørstats-cowboy fra indre Texas.
Når ørkenstøv virvles opp av angrepshelikoptere, tanks dundrer over slagmarken og ordrene er av typen «all units attack bravo!» og «air strike hostile five!», funker rett og slett ikke småfeminin skolebritisk.
Selve kampene er da også hektiske, fokuset ligger på hurtig troppeforflytning og taktisk overblikk.
Her er det kun slagene som er i fokus, som i virkeligheten foregår ikke innhenting av ressurser og bygging av enheter ved frontlinjen.
Det minner ikke så rent lite om «World in Conflict», men i «EndWar» er realismegraden satt enda et par hakk høyere.
Du kontrollerer en bataljon på opptil seksten tropper og kan i utgangspunktet kun se det som disse ser, kameravinkelen er låst til synsvinkelen til enhetene dine.
Dersom du velger å bruke et mobilt kommandosenter, får du i tillegg et oversiktskart og tilgang på små oppklaringsfly.
Personlig foretrekker jeg å overlate overblikket til helikopterne og heller bruke de begrensede ressursene mine på flere panservogner, man har nemlig kun en tildelt mengde reserver å hente inn.
Ofte kan det være helt avgjørende å tilkalle rett type forsterkning til rett tid.
Hver av de tre fraksjonene, USA, Europa og Russland, har seks enheter å velge mellom.
Styrkeforholdet mellom disse er langt på vei av typen «stein-papir-saks», hvor helikoptere slår panservogner, panservogner slår lettpansrede kjøretøy og lettpansrede kjøretøy slår helikoptere.
I tillegg kommer ingeniører, soldater, artilleri og tidligere nevnte kommandosenter, alle med sine styrker, svakheter og bruksområder.
«Endwar» byr på en rekke ulike modus, men i den vanligste og beste av disse er målet å kontrollere og holde flertallet av såkalte «uplinks» på kartet i mer enn fem minutter.
Alternativt kan man utslette alt fienden har av styrker og reserver.
Énspillerkampanjen i «EndWar» er ganske underholdende, men spillet kommer først til sin rett når man spiller mot andre over nettet.
Et felles verdenskart for alle nettspillere fungerer som en vedvarende slagmark som påvirkes av utfallet av de enkelte kampene.
Hvert døgn telles tap og seiere, fraksjonen som vinner mest tar over området på kartet og nye kampsoner åpnes opp.
Ved skrivende stund er Rondane okkupert av russiske styrker, men tapre europeiske frigjøringsstyrker kjemper heldigvis hardt for å gjenvinne den norske fjellkjeden.
Selv om innovasjon og en sterk nettspillerdel sørger for solid pansring, har «EndWar» et par sprekker i skroget.
Når en av spillerne er i ferd med å vinne et slag, får den tapende part plutselig tilgang på et masseødeleggelsesvåpen og mulighet til å ødelegge en uplink.
Det skal åpenbart være en balanserende mekanisme, men det føles unektelig urettferdig å tape fordi fienden plutselig fikk lov til å utrydde halve bataljonen din.
Dessuten tåler infanteri uforholdsmessig mye juling.
Jeg forstår behovet for balanse, infanteritropper koster tross alt like mye som panservogner og helikoptere, men i et spill med såpass tungt fokus på realisme burde det være mulig å løse det på en annen og bedre måte.
Når alt kommer til alt er allikevel «EndWar» et vellykket eksperiment.
Stemmekontrollsystemet fungerer helt utmerket og løfter et allerede godt spill flerfoldige hakk i riktig retning.
Den taktiske dybden er ikke overveldende, men tilstrekkelig til å belønne kreativitet og taktisk list.
«EndWar» viser en gang for alle at dersom det gjøres rett, kan faktisk strategi funke på konsoll.
PS:
Kommer også på PC i begynnelsen av 2009.
Lanseringstrailer for PS3- og Xbox 360-spillet Tom Clancys EndWar.
| 1
|
110520
|
Over grensen
Tommy Lee Jones lå i en periode an til å bli en parodi på seg selv.
Men jammen har han tatt seg kraftig sammen på sine eldre dager.
«The Three Burials Of Melquiades Estrada» - for å gi den dens fulle navn - er hans første kinofilm, fra 2005, og et kraftfullt drama fra grensen mellom Texas og Mexico, prikkfritt spilt av et strålende ensemble (spesielt Pepper imponerer som drittungeklysa som blir tvunget i kontakt med sin egen menneskelighet).
Suggererende om en lojalitet som krysser grensen og inn i vanviddet - dette er en utmerket kompanjongfilm til «No Country For Old Men».
Ekstramaterialet er også bra.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
110522
|
Østkantgull
En hyllest til den hjemmeværende 50-tallshusmoren, et modig portrett av en datters frigjøring fra kjøkkenbenken, og en nervepirrende fortelling om guttestreker ute av kontroll.
Edith Carlmars østkanthistorie, inspirert av den britiske «kjøkkenbenkrealismen», er perspektivrik og nyansert med svært interessante frempek mot tider som skulle komme.
Norske regissører av i dag som blir beskyldt for å ha lite på hjertet bør få med seg denne!
Litt synd at ikke de kornete bildene fra originalen har fått bedre behandling før dvd-utgivelsen.
Ikke ekstramateriale.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
110524
|
Blæh
Nok nå
| 0
|
110525
|
1-2-3 gråt
Bølger, torden og tårer i ny Nicholas Sparks-film.
HANDLER OM:
Den separerte tobarnsmoren Adrienne møter den kjekke, plagede doktoren Paul på det ellers folketomme strandhotellet rett før orkansesongen setter inn.
Gjett om de er ment for hverandre.
Det blir kyssing til tordenbrak og romantiske turer på stranda.
Men virkeligheten er rundt hjørnet, og selv om Adrienne hjelper Paul med å konfrontere sine skjeletter i skapet, går det ikke som de planlegger.
DOM:
Filmen er basert på en bok av fenomenet Nicholas Sparks, som i en alder av 42 har publisert 14 romaner (og fått fem barn).
Bøkene hans skal være oversatt til over 35 språk, og flere av dem har blitt storfilmer, som «Message in a Bottle», «A Walk To Remember», «The Notebook», og nå «Nights in Rodanthe.»
Det er stort sett samme oppskriften:
Sett et par elskende i de mest romantiske, kitschakvarell-aktige omgivelser - gjerne ved havet - dekorer med myke plagg, vakre villhester og en dialog av fløte og roser - og utsett karakterene for en forferdelig tragedie.
Prinsippet om at samtlige i publikum skal forlate salen gråtende er overordnet alt annet.
Da får man naturlig nok en skjemamessig, lite kreativ film av heller dårlig teknisk kvalitet.
Diane Lane og Richard Gere er nå likevel ikke så ille skuespillere og greier på mirakuløst vis å puste liv og sjarme inn i sine figurer.
Og dersom du greier å tolerere de søtladne klisjeene, er det unektelig fryktelig trist, og ved flere anledninger rørende.
Sparks' konflikter ligger som regel et par hakk over den jevne onsdagfilmen, så også her:
Det finnes et element av menneskelighet bak alt sukkerstrøsselet.
| 0
|
110531
|
Janine Jansen, fiolin og Mahler Chamber Orchestra, dir.Daniel Harding Peter I. Tchaikovsky:
Konsert for fiolin og orkester i D-dur, Op.
35
Decca
Janine Jansen i sitt ess
Den nederlandske fiolinisten Janine Jansen må være en av verdens fremste i dag.
På den siste platen sin har hun med seg Mahler Chamber Orchestra under ledelse av Daniel Harding.
Og de tar for seg et riktig vakkert og smektende repertoar:
Tsjaikovskys konsert for fiolin og orkester i D-dur og «Souvenir d'un lieu cher», op.
42 av samme komponist.
Og ja, konserten er vakker og emosjonell, men ikke desto mindre teknisk krevende.
Men så er Jansen av dem som klarer å kombinere teknisk virtuositet med en strålende klang og umåtelig vakker utforming av musikken i det store og hele.
Dermed blir dette et ganske førsteklasses møte med et sentralt fiolinverk fra den romantiske epoken.
Og «Souvenir d'un lieu cher» er ikke borte heller, også her legger Jansen den romantiske, men like fullt raffinerte og finstilte siden til.
De som ennå ikke har lyttet til Janine Jansen og spillet hennes, bør gjøre det snarest.
TORI SKREDE
| 1
|
110532
|
Tracy Chapman:«Our Bright Future»
(Atlantic / Warner)
Med stadig mindre på hjertet
Tracy Chapman ga i 1988 ut ett av historiens sterkeste debutalbum (selvtitulert) og har med svært vekslende hell fulgt opp denne vellykkede formelen etterpå.
I uttrykk er «Our Bright Future» temmelig lik debuten, men brodden i spesielt ordene har dalt drastisk i kvalitet på disse årene.
Det hviler som før en behagelig melankoli over Chapmans karakteristiske stemme, men samtidig har det seget inn en viss tretthet i den som tyder på at sulten og sinnet slett ikke er like tilstedeværende lenger.
Denne slitasjen kan også spores i både kjærlighetsvisene og de mer politisk pregede kommentarene hennes - kommentarer som tidvis er forbløffende banale til Tracy Chapman å være.
Skal du høre noe av denne damen bør du heller gå i et antikvariat og kjøpe tyve år gamle «Tracy Chapman».
Dèn er en naturlig del av moderne populærmusikks kanon - ikke dette her.
ANBEFALTE KJØP:
«Save Us All», «Spring» og «Something To See».
| 0
|
110533
|
Ingemars:«I Finnskogens rike»
(Tylden / Bare Bra Musikk)
Dansbart på dialekt.
Ingemars kommer fra lengst sør i Hedmark, har holdt på siden 1986 og finner i dag sin siste plate på en oppsiktsvekkende sjetteplass på VG-lista.
Det er en stor prestasjon for en stor plate - kvantitativt.
Seksten låter er definitivt valuta for pengene, men ikke når uttrykket varieres såpass lite som i Ingemars tilfelle.
Her snakker vi om et svært tradisjonelt danseband som likevel tjener på å krydre lydbildet med både trekkspill og fele - «Ongkær på nett» snuser sågar på cajun, mer av det, takk!
Vi kunne også ha tålt flere strålende språkbilder som «du tær ein tur, bort tel søta bror - tæl landet over grensa der som wunderbaumen gror», men Ingemars tråkker ikke bare velkjente hverdags- og feststier på Finnskogen med skjemt og alvor - de er dessverre ikke tilstrekkelig oppfinnsom i tonefølget, selv om produksjonen er ren og flott.
Det holder nok ikke å åpne røft med Deep Purples «Smoke On The Water»-riff når det ikke følges opp.
Men det er jo slik det er med danseband - det låter ofte aller best på festplattingen med bandet rett foran deg!
ANBEFALTE KJØP:
«Ongkær på nett», «Kongen tå Finnskogen» og «Det bæste du veit».
| 0
|
110535
|
Kjærlighet ved andre blikk
«Mirror's Edge» er en ekstremt stilsikker og herlig innovativ spillopplevelse.
Men det vil bli både elsket og hatet.
Jeg har lagt bak meg et mildt sagt stormfullt forhold til «Mirror's Edge».
Det første møtet var preget av rent begjær.
DICE har laget et spill ulikt alt annet jeg har prøvd, et plattformspill i førstepersons synsvinkel lagt til en eksepsjonelt lekker virtuell verden.
I «Mirror's Edge» handler det ikke om å plaffe løs med diverse våpen, i steden handler det om å løpe, hoppe, klatre, svinge, rulle og planlegge ruter for å komme deg fra A til B.
Det er miljønavigering i sin reneste form.
Du har mulighet til å rappe våpen fra fiender og bruke dem i korte perioder, men du kan også fullføre spillet uten å drepe en eneste virtuell slemming.
Det er som om DICE har plukket drømmespillet ut av mine lengselsfulle fantasier.
Settingen er også strålende.
Du styrer den vesle, atletiske Faith (en av tidenes beste kvinnelige spillroller) - en «runner» som lever av å frakte illegal informasjon i et futuristisk samfunn hvor personlig frihet har blitt ofret for kollektiv konformitet og overformynderi på grensen til «fascisme light».
Begjæret gikk derimot over til tanngnissende frustrasjon etter en time eller to.
«Mirror's Edge» er ikke noe enkelt spill, i steden handler det om presisjonsferdigheter fra ende til annen.
Dermed ble store deler av første gjennomspilling preget av prøving og feiling.
Korte seksjoner ble repetert opptil flere titalls ganger før jeg kom meg videre, en oppstykking som kler spillet svært dårlig.
Det er nemlig i flyten og mestringsfølelsen man finner hjertet til underholdningsverdien «Mirror's Edge» serverer.
Og da satt jeg med et dilemma som anmelder.
Ved å gi Faith armer, ben og et realistisk og troverdig bevegelsesregister har DICE levert en innovasjon som gir solid gjenklang - «Mirror's Edge» er blant årets klart viktigste og potensielt mest innflytelsesrike spill.
De har i praksis oppfunnet en helt ny genre, og sånt vil man jo gjerne belønne.
Samtidig var underholdningsverdien høyst varierende.
Det svingte fra de høyeste topper til de dypeste, mest sinnefremkallende daler, og det er det vanskelig å ignorere.
Skulle jeg ha anmeldt spillet på dette tidspunktet, ville jeg helt klart ha havnet på færre øyne på terningen.
Men jeg satt allikevel med en følelse av å ikke være ferdig med spillet, at Faith hadde mer å by på.
Så jeg spilte gjennom «Mirror's Edge» en gang til.
Og fikk en av de beste spillopplevelsene jeg har hatt noen sinne.
Armert med mine forbedrede ferdigheter fra første gjennomspilling, kom den flyten og mestringsfølelsen jeg savnet.
Selv om jeg spilte på høyeste vanskelighetsgrad, uten visuelle ledetråder, kommanderte jeg Faith til å bli den akrobatiske superkvinnen hun egentlig er.
Adrenalinrushet man får av å rase over takene til byens høyhus, på intens jakt etter veien videre med kuler hvinende rundt øret, er simpelthen ubeskrivelig deilig - en helt nydelig opplevelse ulik alt annet jeg har opplevd i spill til nå.
Og som om ikke det var nok: det begrensede slåssesystemet, som faktisk er et hakk mer vanskelig enn selve navigasjonen, blir overlegent kul når det først sitter.
Kombinasjonen av halsbrekkende miljønavigering, kontant avvæpning og noen velplasserte skudd før man pælmer fra seg våpenet, spurter bort til siste fiende og langer ut noen akrobatiske slag og spark - alt i hurtig rekkefølge - fyller hjertet mitt med en brusende glede.
Det var et helt annet spill - en strålende, ny opplevelse selv om jeg hadde sett alt en gang før.
Det er DETTE spillet DICE har ønsket å lage.
Og det er dette spillet «Mirror's Edge» ER, bare spilleren mestrer mulighetene som ligger i Faiths bevegelsesregister og verdenen hun befinner seg i.
For DICE har også hatt et dilemma: de kunne ha senket vanskelighetsgraden, gjort spillerne til mer passive deltakere i Faiths miljønavigering og servert en mer jevn og mindre frustrerende flyt.
Men det ville ha blitt en mindre engasjerende og tilfredsstillende spillopplevelse i lengden.
Fluffy, forglemmelig underholdning.
Ikke ville det vært noen vits å lage det glimrende «time trial»-moduset heller, hvor du kan konkurrere mot deg selv og spillere fra hele verden i å komme deg gjennom spillets brett kjappest mulig.
Her vil folk ha mye moro, for å si det sånn.
Jeg både forstår og aksepterer det dersom noen vil ende opp med å hate «Mirror's Edge» - det er ingen tvil om at avstanden mellom konseptets enorme potensiale og det faktiske spillet er temmelig lang i store deler av første gjennomspilling.
Selv mener jeg derimot at vi bare snakker om et innovativt spill det tar lengre tid å lære seg enn vanlig, og at det må behandles som sådan.
Jeg aksepterer prisen man må betale for å tette gapet mellom liv og lære.
Min investering i spillet har ført til at det innledende begjæret og den påfølgende kranglingen har blitt erstattet av en dyp og varig kjærlighet.
Den høye vanskelighetsgraden og all prøvingen og feilingen er et nødvendig onde jeg mener det blir feil å straffe DICE for.
Og derfor blir min jobb som anmelder enkel allikevel.
PS:
I salg fra torsdag 13. november på PS3 og Xbox 360, PC-versjon kommer over nyttår.
Spillet er testet på PS3.
Se videoanmeldelse av PS3-, 360- og PC-spillet Mirror's Edge.
| 1
|
110536
|
Banjo-nedtur på 360
Banjo og Kazooie er en mindre fornøyelig duo bak rattet enn i joggesko.
Jeg hadde helt glemt hvordan det føltes å kaste seg inn i den eventyrlige verdenen som huser bjørnen Banjo, hans trofaste makker, fuglen Kazooie og deres onde motstykke, den illeluktende heksa Gruntilda.
Da de gjorde sin første entre på Nintendo 64 mot slutten av nittitallet var jeg en ihuga fan med musefletter og relativt nyfelte melketenner.
Når den velkjente bakgrunnsmusikken siger ut av TVen med «Banjo-Kazooie: Nuts & Bolts» i Xbox 360en er forhåpningene derfor store før gjensynet med gamle helter.
For spillet vekker definitivt gamle minner.
Det handler stadig om å samle puslespillbiter og gylne musikktoner, og de samme gamle skikkelsene har fått støvet børstet av og blitt ikledd nye roller.
Det tar imidlertid ikke lang tid før jeg innser at noe er vesentlig annerledes.
La det ikke være tvil om det, «Banjo-Kazooie: Nuts & Bolts» er ikke et plattformspill men insisterer i steden på å plassere deg bak rattet i ymse kjøretøy.
Strippet for plattformegenskaper og bevegelser er følgesvennen Kazooie for det aller meste redusert til fancy, fjærbekledd ryggdekor som ikke duger til annet enn å veive på en magisk pinne de små stundene Banjo befinner seg med beina planet på jorda.
Evne til å vurdere kjøretøy opp mot hverandre er essensielt for å løse oppgavene i spillet som i veldig stor grad består av typiske hente-bringe-løsninger og racing.
Banjo har med andre ord gått fra å være eventyrer til å bli en yrkessjåfør med kassebil, og det blir unektelig noe ensformig i lengden.
Spillet skal derimot ha kudos for å gi spilleren muligheter til kreativ utforsking av mekanikk og kjøretøybygging.
Et uhyre intuitivt verksted lar deg sette sammen kjøretøy bit for bit på legovis.
Det er befriende å slippe å bruke mer enn 2 minutter på å sette seg inn i systemet.
Her er du mekanisk ingeniør uten å åpne en bok eller jobbe deg gjennom lange opplæringssekvenser.
Det er dessuten særdeles givende å se de veldig direkte resultatene av små endringer på kjøretøyene, som hvordan farten skyter i været ved å bytte ut små motorer med større.
Kjøretøybyggingen blir imidlertid aldri så fengende at den kan leve opp til rollen som grunnpillar for resten av spillet, slik utviklerne i Rare virker å ha tenkt.
For all del, jeg mener ikke at ideen om å gi duoen tilgang på kjøretøy av alskens typer, farger, styrker og svakheter i utgangspunktet er dårlig.
Problemet er at kjøretøyene har fått en for stor plass i spillet på bekostning av de gode og annerledes ideene i utformingen av verdenene som gjorde Banjo og Kazooie til klassiske spillhelter i utgangspunktet.
Visst er omgivelsene flotte, figurene like sjarmerende og tanken bak forandringene sikkert god nok, men jeg savner de geniale løsningene, de oppfinnsomme oppgavene som nesten gav bakoversveis.
Dette er noe som kunne vært løst langt bedre selv om plattformsjangeren langt på vei er forlatt.
Kjøringen er dessuten ofte enten alt for treg, alt for kaotisk eller med alt for klønete styring, alt etter hvor flink du er til å velge eller designe riktig kjøretøy.
Spillet har en flerspillermodus som lar deg spille kjørebaserte småspill med racing eller kjøretøyversjoner av idrett og sport med andre online eller lokalt, som sikkert kan funke som festspill.
De beste opplevelsene i spillet er for undertegnede likevel å fly rundt med helikopter og fly i nydelige omgivelser og fantasifulle verdener, uten at dette er nok til å dra helhetsinntrykket opp til noe mer enn et middels terningkast.
I dette tilfellet var faktisk ting bedre før.
Banjo og Kazooie gjør seg bedre som sporty helter på to bein og et par vinger enn som førere av mer og mindre vellykkede kassebiler.
PS:
I salg fra fredag 14. november.
Banjo & Kazooie slik vi kjenner dem fra Nintendo 64 skal visstnok også være på vei til Xbox Live, så om du er motorskeptiker har du likevel godbiter i vente.
Trailer fra Xbox 360-spillet Banjo-Kazooie: Nuts and Bolts.
| 0
|
110537
|
Hjernedød Bond-tidrøyte
Forventningene til «Quantum of Solace»-spillet har mot formodning bygd seg opp de siste månedene.
Nå vet vi bedre.
Med spill som «Call of Duty 3» og «Spider-Man 3» på samvittigheten, har Treyarch fått solid fotfeste som spillverdenens versjon av 80-tallsfenomenet Stock Aitken Waterman.
Det amerikanske studioet fores med lettsolgte lisenser og spyr ut generisk dusinvare.
«Quantum of Solace»-spillet er definitivt intet unntak.
Her får du et skytespill basert på de mer hektiske scenene i de to siste James Bond-filmene.
Det handler om å ta dekning og skyte den ene skurken etter den andre til brettet er rensket, så bærer det videre til neste brett hvor det hele gjentas.
Alt funker, det er vellaget rent teknisk og grafisk og det er vanskelig å direkte mislike det som presenteres.
Men samtidig byr ikke spillet på en eneste overraskelse, her gjentas eller kopieres bare spillkonvensjoner til det kjedsommelige.
Som hele kontrollsystemet til «Gears of War», for eksempel.
Og når «Quantum of Solace» plasseres direkte ved siden av et såpass fantastisk bra spill som «Gears of War 2», blir kvalitetsforskjellen skrikende åpenbar.
Håpløst dumme vakter og et brettdesign som sørger for at man aldri går seg vill sørger dessuten for at man glir gjennom en i utgangspunktet kort spillopplevelse som kniv i varmt smør.
Det er i det hele tatt sjelden begrepet «hjernedød tidrøyte» er mer dekkende.
Jeg vil ikke si jeg gremmes, men det er hakket før.
PS:
Spillet er ute på PS3, 360, Wii, PC, PS2 og DS.
Xbox 360-versjonen er testet.
Trailer fra spillet basert på Bond-filmen Quantum of Solace.
| 0
|
110538
|
Lego-spill med dybde
«Lego Batman» er langt fra så barnslig som det høres ut som.
Spillet er utfordrende for både store og små, og innbyr til morsomt samarbeid.
Stadig flere eventyrlige univers blir «legofisert».
Først var det «Star Wars», deretter var det «Indiana Jones» og nå står «Batman» for tur.
For det er vel ingen grunn til å stoppe, når spillene har blitt en kjempesuksess?
Men dette er heldigvis ikke et lettvint spill som er basert på den siste «Batman»-filmen.
Tvert i mot - det er et selvstendig spill med forbausende dybde og originale tvister.
Dette er scenarioet:
En rekke skurker har sluppet ut av det beryktede Arkham-asylet, og det er Batman og Robin sin oppgave å bekjempe dem.
En etter en skal de tas - Catwoman, Joker og alle de andre kjente skurkene i Gotham City.
Man spiller vekselvis som Batman og Robin.
Etter hvert får man også tilgang til «bonushelten» Nightwing.
Det må nevnes at skurkene ikke er fullt så skumle i legoversjon.
Det er for eksempel umulig å ikke knise litt av Jokeren som legofigur.
Fordelen med dette er at det gjør spillet familievennlig.
Når vi spiller, er vi også mer interesserte i å løse oppgaver enn å bli skremt.
Spillet har som nevnt noen originale tvister.
En av dem er at halvveis i spillet kan du bytte rolle, og spille skurkene i stedet.
Det gir deg definitivt en forfriskende vekker, når du har spilt Batman og Robin en stund!
Spillet er også svært interaktivt.
Hva du finner av gjenstander underveis i spillet, avhenger av hvilken figur du er.
Du kan også iføre deg såkalte spesialdrakter, som for eksempel gjør at du tåler ekstrem varme.
Dette gir deg fordeler som får spillet til å se litt annerledes ut, enn hvis du ikke hadde hatt drakten.
Spillet blir mer levende, og får en lenger levetid enn de fleste andre barnespill.
En annen «familiær» fordel er at man hele tiden kan samarbeide om oppgaver.
Man bygger opp gjenstander, løser små og store hjernenøtter og hjelper hverandre underveis.
Aberet er at det til tider kan være vanskelig å orientere seg og forstå eksakt hva man skal gjøre.
Dette kan føre til at særlig barna blir utålmodige og går lei.
Men ellers er dette absolutt et spill å anbefale, spesielt for spilleglade foreldre med litt eldre barn.
Trailer til spillet Lego Batman.
| 1
|
110541
|
Lavmælt godbit
Den vanskelige kjærligheten, og de skjøre grensene mellom da alt er fryd og gammen og hverdagen setter inn, behandles med intelligens og varme i dette dramaet fra småbyamerika.
Den unge regissør Green lar dramatikken utvikle seg forsiktig og legger mer vekt på å fange seeren med den rette stemningen.
Svært virkningsfullt, og inntrykket av en vellykket og lavmælt liten godbit styrkes ytterligere av topp skuespill fra hele ensemblet.
Ingen ekstramateriale.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
110542
|
Gjenfunnet klassiker
Totalforbudt i nesten femti år av hensyn til personvernet.
Absurd, siden han som fikk den forbudt, i Tancred Ibsens tolkning av hendelsene fra dokumentarromanen med samme navn, mer eller mindre frikjennes.
Mest av alt en drivende god spenningshistorie om to fredløse sjeler på flukt fra drapet på to lensmenn, men ikke uten en sosial klo:
Ekström er kanskje svenskefaen in persona, men det finnes grunner til at han ble som han ble.
Den skrinne norske filmhistorien i etterkrigstiden ble enda skrinnere uten denne i femti år.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
110543
|
Thriller og tragedie
En advarsel fra nåtiden
| 0
|
110544
|
Søt Rambo
Energisk eventyr om hva som kan skje når barna lar seg inspirere av voldsfilm.
HANDLER OM:
Det er tidlig 80-tall på den engelske landsbygda.
Will og Lee Carter, to gutter som befinner seg i hver sin ende av skolens sosiale hierarki, går sammen om å lage en filmatisk hyllest til superhelten Rambo.
Samtidig som prosjektet når stadig nye dimensjoner, tynger Will og Lee Carters ulike bakgrunn både dem og vennskapet deres.
DOM:
Bakgrunnen for den ekstra w'en i tittelen på filmen er at Will aldri før har sett Rambo, og ikke vet hvordan navnet staves.
Han er oppvokst i en konservativ sekt, og har blitt holdt unna det meste av popkultur.
Men han har en boblende fantasi, og når denne møter den voldsfilmelskende, forsømte pøbelen Lee Carter og hans filmambisjoner, skaper de seg et helt eget univers.
Her er det flyvende hunder og dumme voksne, elleville stunts og morsomme forviklinger, alt som skal med i denne typen film.
Filmen er sånn sett ganske så etter skjema, men er like fullt sjarmerende, fargerik og full av energi.
Sidehistorien om franske Didier - skolens kuleste gutt med solbriller og røde sko - gir en ekstra dimensjon og flettes sammen med hovedhistorien på flott vis.
«Son of Rambow» er laget av folkene bak «The Hitchhikers Guide to the Galaxy», og er en nesten for sjarmerende film med et heseblesende plot og et overivrig soundtrack.
Jeg antar musikken er ment som et nikk til action- og eventyrfilmene guttene er så inspirerte av.
Filmen minner meg om Danny Boyles «Millions», begge er søte, varme og humoristiske forsøk på å ta barnas verden på alvor, vise hvor både absurd og fantastisk den er.
Samtidig handler «Son of Rambow» også om maktrelasjonene i det brutale sosiale spillet mellom barn.
| 1
|
110545
|
Platt surrogat
Oppskrifts-komedie om surrogatmødre.
Med ett lyspunkt:
Tina Fey!
HANDLER OM:
Kate er 37, vellykket forretningskvinne, single og absolutt barnløs.
Når det viser seg at fruktbarheten er lik null, kommer hun til sist frem til at en surrogatmor er en løsning.
Det blir Angie, et ytterst dårlig valg...
DOM:
Oppskriftsmessig opplegg, forventet utvikling og klisjépregede typer gjør «Baby Mama» til lite annet enn daff tidtrøyte.
En «åndelig» Steve Martin med grå hestehale og aura-avhengighet redder lite.
Den eneste som står frem er Tina Fey, komiker med Sarah Palin-imitasjon som aktuell spesialitet.
Hun er råsjarmerende, appellerende og 100 prosent likandes!
JON SELÅS
| 0
|
110547
|
Satyricon - «The Age Of Nero»
En ny plate fra Satyr og Frost betyr nok et iskaldt og knallhardt kompromissløst gufs inn i en lat, slumrende menneskebevissthet.
Satyricons rolle synes mer enn noen gang å opptre som selve endetidens isbre som tålmodig drypper sine små helvetespiler av misantropi ned i en verden som ennå ikke er klar for den ventende apokalypsen og Den Nye Verden bak den.
Store ord, ja vel, men det er ingenting mot poesien Satyr serverer på «The Age Of Nero», der dødssymbolikken tidvis slår hverandre i hjel og balanserer helt på grensen til det pretensiøse - hadde det ikke vært for tonefølget.
Det understreker fortreffelig raseriet og aggresjonen bak undergangstekstene - helt fra den mildt sagt rabiate åpningen «Commando» der Frosts doble basstrommer øyeblikkelig setter standard for platens puls.
Tross stadig mer utstrakt bruk av slagordaktige refrenger, mangler platen denne gang enkeltlåtene som har gjort Satyricon til en overraskende kommersiell suksess (annenplass på VGlista forrige gang).
Samtidig er rifforienteringen åpnere og vennligere enn før, uten at å miste noe av den dystre tyngden.
Dette skaper en hektende og tilgjengelig helhet som gjør «The Age Of Nero» til et perfekt møtested for både klassiske black metal-fans og yngre, nysgjerrige ekstremfanatikere - noe vi muligens kan takke Satyrs egenrådighet for.
Iallfall har han ikke sluppet til produsent Joe Barresi like mye som vennene og kollegene i Enslaved gjorde på sin ferske plate.
Denne platen utstråler i stedet den autoritære kulden vi er vant til fra Satyricon - heldigvis!
ANBEFALTE KJØP:
«Commando», «Black Crow On A Tombstone», «My Skin Is Cold» og «Den siste».
Satyricon «The Age Of Nero» (Indie Recordings/Indie Distribution)
| 1
|
110549
|
Timbuktu «En High 5 & 1 Falafel»
HIPHOP (Juju/Playground)
Høstens største pirat danser desperat videre.
Timbuktu fikk mye oppmerksomhet for sitt stønt på Pirate Bay for noen uker siden, der han la ut samarbeidet med Dregen fra Backyard Babies, singlen «Tack för kaffet», for gratis nedlastning.
Vår gode svenske venn kan synes å trenge et slikt originalt påfunn nå, for det råder en idéfattigdom på resten av platen som vi ikke er vant til fra den kanten.
Riktignok tråkker Timbuktu opp om mulig enda bredere stier enn før - fra reggae og afrikanske røtter til nittitallets dunkleste houseklubber - men dette er likevel stier han har tråkket med stødigere føtter tidligere.
Låtene sitter rett og slett ikke like godt lenger, og da blir Timbuktus formidable rytme- og sjangervariasjon en hemsko for helheten - albumet kommer aldri helt i gang på grunn av låter som altfor sjelden hever seg over gjennomsnittet.
Heldigvis har Timbuktu beholdt både det gode humøret og den like vennlige danseappellen, men det er også alt denne gangen.
ANBEFALTE KJØP:
«Tänk om», «Jag vill bara», «Olympiska spelen 2012» og «Tack för kaffet».
| 0
|
110550
|
Brut Boogaloo «Dirty Living»
ROCK (Midnight Monkey/Tuba)
Et strålende stykke norsk frihetsrock.
Denne gjengen imponerte stort med «When The Dog Takes Over» for to år siden, og viser her at dette ikke var noe blaff.
Dette er klassisk, bredbeint rock med retrosleng i buksene og solskinn i håret nok en gang.
Cato «Salsa» Thomassen (Madrugada) beriker produktet med et vell av grom tangentlyd, noe som i en låt som «Messed Up A Good Thing» gir uttrykket en kledelig touch av Deep Purple når han går bananas over tangentbrettet à la Jon Lord.
Det progressive elementet er også utbygd i forhold til forrige gang, men dette forsterker heldigvis dynamikken mer enn det forstyrrer fremdriften.
Sammen med en varm produksjon, Henning Solvangs raust inkluderende stemme og masse fine vokalharmonier gjør dette «Dirty Living» til en plate som gjør at du lengter etter mildværet igjen.
ANBEFALTE KJØP:
«Strike II», «Messed Up A Good Thing», «Monkey Heart Blues» og «Destined By The Tracks».
| 1
|
110551
|
Razorlight «Slipway Fires»
ROCK (Mercury/Universal)
Berømmelse er ikke sunt for alle, nei.
Denne svensk-britiske kvartetten ga ut et fantastisk annetalbum i 2006, med nydelig, omtenksom gitarpop.
Samtidig fikk frontmann Johnny Borrell mye kjeft for å være en selvhøytidelig gjøk.
På «Slipway Fires» gjør han sitt beste for å leve opp til nettopp det.
Få ting er mindre tiltalende enn store rockestjerner som forventer at lytterne skal identifisere seg med deres suksessderiverte «problemer», slik Borrell gjør på store deler av denne platen, ikke minst på rødmefremkallende «Tabloid Lover».
Makan til patetisk sutring; mannen hevder endog at han har blitt «korsfestet for å fortelle sannheten».
Musikken er også farget av de ukledelige pretensjonene, bare unntaksvis går Razorlight tilbake til forgjengerens betagende renhet, og man skjønner i enda større grad nå hvilken betydning produsent Chris Thomas hadde for den.
«Slipway Fires» fremstår som en forsøksvis miks av The Waterboys og Simple Minds, men låter mest som The Ark minus humor.
Sånn kan det altså gå.
ANBEFALTE KJØP:
«You And The Rest», «Burberry Blue Eyes»
| 0
|
110553
|
Episk monsterslakt
Kjøttbergene i «Gears of War 2» er klare for en ny dose monsterslakt.
Og det er definitivt jeg også!
Ja, sånn er altså spillenes verden.
Innbitte, gryntende kjøttberg i fryktløs kamp mot monstere fra våre verste mareritt flyttes opp til øverste hylle når man skal vise frem hva spill som underholdningsform er god for anno 2008.
«Gears of War 2» er omtrent så langt unna arty-farty det er mulig å komme.
Vi lærer ikke noe om oss selv, om samfunnet som omgir oss eller om livet generelt, og man finner ingen subtekst å diskutere og tolke.
Det er som om «Rambo» skulle være symbolet for det ypperste av kvalitet innen filmenes verden.
Men det er en vesensforskjell:
Vi sitter ikke og dytter i oss popcorn mens vi humrer over de drastiske tiltakene denne krigsskadde amerikaneren finner på, i steden er det vi som skal redde verden.
En sannhet som gjelder alle spill, javisst, de er jo per definisjon basert på interaktiv deltakelse.
Men «Gears of War 2» er så macho, så bråkete og så intenst at det appellerer til noe primalt i oss.
Man kan si mye fint om å sitte i en eng, tyggende på et strå, mens man grubler over diktene til Dylan Thomas.
Men man kan si mye fint om å presse en motorsag ned i nakken til et snerrende monster også.
Epic Games er nemlig flinkere enn de fleste til å utnytte og leke med overdrivelsens kunst.
En gigantisk hær av ensrettede, livsfarlige monstere truer menneskeheten med utryddelse, og da er ikke diplomati noe man en gang vurderer.
«Gears of War 2» er omtrent like jordnært som Pluto.
I denne verdenen er det utemmet fantasi som regjerer, og er det noe spillmediet er som skapt for, er det nettopp det.
Det må være absurd, det må være spektakulært, det må være episk og det må være gørrete.
Et spill som dette kan ikke være annet enn et frådende voldstog uten bremser, og det ER virkelig «Gears of War 2».
Den ene ufattelig kule sekvensen avløser den neste, fra start til slutt.
Det er større, barskere, lengre (jeg brukte 11 timer), dypere og mer variert enn den allerede fantastiske forgjengeren.
Du får flere våpen, flere fiender, flere fantastiske miljøer, mer multiplayer-innhold og co-op for inntil fem personer (i «Horde»-moduset).
Epic Games er dessuten blant de beste spillutviklerne i verden, og har sydd sammen en 100 prosent kvalitetsopplevelse rent teknisk og designmessig.
«Gears of War 2» er et brølende, kompromissløst underholdningsmonster.
Det er sinnssykt underholdende.
Og sinnssykt bra.
PS:
I salg fra fredag 7. november.
Her er lanseringstraileren til Xbox 360-spillet Gears of War 2.
| 1
|
110554
|
Ujevn buskis
Morgan Pålsson er en selvhøytidelig utenriksreporter fra Sveriges Televisjon, en journalistikkens Jaques Closeau som klamrer seg til sin faste stilling i statskanalen.
I stedet for drømmeopphold i Washington blir han sendt til det nordafrikanske landet Matobo, som blir åsted for et militærkupp når reporteren og hans trofaste fotograf ankommer.
Veldig ujevn komedie som ikke helt klarer å balansere de forskjellige humorelementene, mediesatire og «folkelig» buskis.
Det morsomste innslaget er norsk:
Fotografen Marit, stjernereporteren Åse Seierlands (!) resolutte kollega spilt av Elisabeth Lahr, som snakker en Løten-dialekt ingen forstår.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
110555
|
Se, hun snakker!
Disney har lagt listen høyt for dataanimert moro for de minste det siste året, med mesterverk som «Wall-E» og «Rottatouille».
De ble laget av datterselskapet Pixar, som ikke er involvert når Tingeling får egen film og snakker for første gang.
Det har blitt en småsøt, men ganske glorete liten sak som først og fremst henvender seg til målgruppen, selv om voksne kan komme til å stusse over dens «kjenn din plass i hierarkiet»-filosofi.
Dataanimasjonen er enkel og langt fra Pixar-nivå for denne som går rett på video.
Ekstra scener, spill og guide til drømmehagen.
| 0
|
110556
|
Skittent og vakkert
«Motorstorm:
Pacific Rift» buldrer inn på PS3, struttende av selvtillit, autoritet og tyngde.
Med «Motorstorm» ble «WRC»-utviklerne Evolution Studios blant lanseringsfavorittene på Playstation 3.
Halvannet år senere har konseptet est seg kraftig ut.
Du får nå syv forskjellige typer kjøretøy i intens kniving i fire forskjellige typer miljøer og på 16 forskjellige baner - dobbelt så mange som i forgjengeren.
Den blendende vakre stillehavsøya spillet foregår på byr på enorme hopp, jungel, ildsprutende lava, strender, fjelltopper, gjørme og en myriade av alternative ruter å utforske.
I tillegg er flerspiller for inntil fire personer på splittet skjerm inkludert, som sammen med flerspillerdelen over nett for inntil 16 spillere sørger for en super utvidelse av en allerede bunnsolid pakke.
Totalt sett er nyhetene og utvidelsene mer enn nok til å blåse nytt liv i et konsept som ellers er svært likt forgjengeren.
Skitten offroad-racing blir bare ikke særlig mer adrenalinpumpende, intenst og morsomt enn dette.
PS:
I salg fra onsdag 5. november.
Trailer fra PS3-spillet Motorstorm:
Pacific Rift.
| 1
|
110558
|
Stemningsfull postapokalypse
Hadde den kalde krigen blitt litt for varm, kunne verden fort ha sett ut som den gjør i det skremmende realistiske rollespillet «Fallout 3».
Den dystre handlingen i «Fallout 3» foregår nemlig i et post-apokalyptisk Washington D.C.
De tidligere så majestetiske skyskraperne og landemerkene i den amerikanske hovedstaden er omgjort til sotete, kalde og bleke ruiner.
Lov og orden har brutt fullstendig sammen, det radioaktive drikkevannet er livsfarlig og muterte skapninger vandrer gatelangs.
Året er 2077 og de som fortsatt kunne huske hva som egentlig gikk galt er forlengst forsvunnet heden, ødemarken huser mennesker og mutanter som aldri har kjent eller sett en annen virkelighet.
Skånet for dette helvetet vokser en liten krabat opp dypt under jorden i hvelv 101.
Men akkurat denne krabaten er ikke som alle andre, den nyankomne hvelvboeren kommer til å forandre verden.
Om det blir til det bedre er helt og holdent opp til deg.
Du har nemlig ikke spilt mange minuttene før de første moralske valgene begynner å tikke inn.
Disse varierer fra å erte en liten gutt så han begynner å gråte, til å sprenge en hel by i luften med en udetonert atombombe.
Hvem du samarbeider med og kriger mot avhenger i stor grad av hvordan du forholder deg til slike moralske utfordringer.
De har også innvirkning på hvilken spesialferdigheter du kan bruke.
Albert Einstein sa en gang at han ikke visste hvilken våpen som ville bli brukt i tredje verdenskrig, men at fjerde ville bli utkjempet med stein og treklubber.
I «Fallout 3» er dette en sannhet med modifikasjoner.
Kronisk mangel på ammunisjon og jevnt over elendig vedlikehold på skytevåpen tvinger deg rett som det er til å bruke balltre, jernstenger og annet improvisert utstyr for å denge hodet av banditter og muterte skorpioner.
Har du først kuler, energipakker, prosjektiler eller mini-atombomber er krigføringen derimot flere hakk mer høyteknologisk enn Einstein hadde forestilt seg.
Ved første øyekast ser «Fallout 3» unektelig mer ut som et tradisjonelt skytespill enn et rollespill, en forestilling som fort kan skape enkelte vanskeligheter innledningsvis.
Jeg hadde spilt i flere timer og begynte å bli litt forskrekket over den høye vanskelighetsgraden, da jeg oppdaget at man kunne gå inn i en slags planleggingsmodus og sette opp skuddkombinasjoner.
I denne modusen pauses spillet og du får opp prosentsjanser til treffe ulike kroppsdeler på styggedommen du forsøker å kvitte deg med.
Når du er fornøyd iverksetter du angrepet.
Dersom du treffer, får du enten følge kulens bane i sakte film eller observere andre, blodige sekvenser hvor offeret blir tatt av dage.
Det hele ser utrolig bra ut og systemet fungerer da også svært godt.
Noe som er svært viktig, tatt i betraktning av at som et vanlig skytespill er «Fallout 3» fullstendig ubrukelig.
Her bommes det mye og ofte, særlig iløpet av de første ti av tyve nivåer er det frustrerende med fiender som har drøyt tre ganger så lang effektiv skuddrekkevidde som deg.
Man burde da vitterlig ikke trenge å være marinejeger for å treffe en fire meter høy mutant fra fjorten meter heller.
Heldigvis er resten av spillet så gjennomsyret av kvalitet at dette langt på vei kan tilgis, man må bare godta at dette ikke er «Gears of War» eller «Call of Duty 4».
Hadde folk og fe tatt kvelden etter et par hodeskudd, ville da heller ikke ferdighetssystemet hatt like stor innvirkning på spillets gang som det har.
Sammen med en rekke interessante spesialferdigheter står disse, som seg hør og bør i et rollespill, sentralt i «Fallout 3».
Den fantastiske, store og detaljerte tolkningen av Washington etter en atomkrig er da også imponerende.
På toppen av Washington Monument ble jeg stående i flere minutter og bare beundre de dystre, skremmende vakre ruinene nedenfor.
Ulingen og synet av den kjølige vinden som blåste sand over landskapet fikk meg til å ta på en ekstra tykk genser der jeg satt og hutret foran PCen, atomsfæren skaper en helt unik grad av innlevelse.
Svakhetene i kampsystemet kombinert med et litt for bredt utvalg programfeil og en litt for snau hovedhistorie hindrer kanskje «Fallout 3» i å nå klassikerstatus, men høres et knallsterkt rollespill i et post-apokalyptisk Washington interessant ut, er det ingen grunn til å la det stoppe deg.
«Fallout 3» vil ikke skuffe.
PS:
Spillet er ute på PC, PS3 og Xbox 360.
Det er PC-versjonen som er testet.
Gameplay-demonstrasjon av Fallout 3, som kommer på PC, PS3 og Xbox 360 i høst.
| 1
|
110559
|
Helt Kurt!
Morsom, innholdsrik og meget vital norsk filmatisering av nyere litterær folkeeie.
HANDLER OM:
Kurt er en helt vanlig truckfører (en helt spesiell, vanlig truckfører, riktignok) som alltid har kjørt truck og alltid har vært fornøyd med livet i det lille huset, sammen med sin arkitektkone, sin satsrocker av en eldste-datter, det sosseteUnge Høyre mellomsønn - og den utrolig voksne og nokså fornuftige minstegutten og barnehage-barnet Bud.
En dag brytes idyllen.
Inn i nabohuset flytter nemlig den skittviktige dr.
Petter.
Kjendisdyrkelsen og pengejaget blir umåtelig - ikke uten smitteeffekt.
DOM:
«Kurt blir grusom» er en aldeles strålende film!
Morsom, innholdsrik og gjennomført, riktig en feststund for både små og store.
Og den holder fint - fra start til mål, hvilket ikke sjelden er et hovedproblem for animasjonsfilmer; starten er ofte spennende og interesseskapende, men gjennomføringen ikke sjelden halter.
Alle som har lest Erlend Loes bøker, vet jo at Kurts verden er sær, til dels surrealistisk.
Han er en slags arbeiderklassehelt, og i denne filmen lever han i en framveksten av en nyjappetid.
Altså en gang på 90-tallet, vil jeg tro.
For eksempel:
Statsminister likner mye på Gro.
Klassebevissthet finnes, subkulturene vokser frem, gammeldags autoritetstro finnes fortsatt, den SV-bårne kulturelle politiske korrekthet har sin plass.
Alt dette skaper sosiale og politiske spenninger som filmen bruker fullt ut.
Dessuten er lydbilde helt på høyde med animasjonen.
Musikken sitter som et skudd.
Og stemmeskuespilleriet er rett og slett glimrende, over hele fjøla!
En liten ekstra rose her til Anders Bye:
Hans homage til Harald Heide Steen jr.
(uten at det er noen kopi!) som bryggearbeidsformann, er rett og slett rørende!
«Kurt blir grusom» er selvfølgelig først og fremst en barnefilm.
Og vil bli kjempepopulær som akkurat dét.
Men i tillegg har den altså denne animerte kleinkunst i forhold til samfunnsreferanser og sosialt liv, som oppleves både ekte og skarpt observert - i alle sin surrealisme.
| 1
|
110560
|
Spis, drikk, dø
Regi:
Marco Ferreri Med:
Marcello Mastroianni, Michel Piccoli, Philippe Noiret
Noe av en cause célèbre i sin tid (1973, originaltittel:
«Le Grande bouffe»), denne - italienske Ferreris poengløse film om fire aldrende herrer som låser seg inne i en villa for å spise seg i hjel.
Noe av en hit på VHS-utleiemarkedet på 1980-tallet var den også, grunnet omslagets «pirrende» nakenhet.
Et slags siste ord i «mat og erotikk: diskuter sammenhengen»-debatten er den vel ennå, så vel som en deprimerende dekadansenekrolog.
Null bonus, dessverre.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
110561
|
Jesus fra Midt-Vesten
Med: Bruce Greenwood, Rebecca De Mornay, Luke Perry
Serieskaperen David Milch' oppfølger til «Deadwood» er kryptiske greier.
Ikke vanskelig å forstå at denne nesten «Twin Peaks»-aktig mystiske serien om kunstens kår og en Jesu-skikkelses innvirkning på tre generasjoner surfere på grensen til Mexico, ble tatt av etter første sesong.
Men det er i og for seg en interessant fiasko, trass i at selve tittelfiguren er så irriterende at du mest av alt har lyst til å be ham pelle seg tilbake til himmelriket/Ohio.
Milch bidrar med to kommentarspor som ikke gjorde meg klokere, samt en kort dekonstruksjon av en drømmesekvens som avslører at LSD-inntaket hans nok til tider kan ha vært i heftigste laget.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
110562
|
Kjip - og litt kjedelig
Ekkel nok.
Men enormt uoriginal.
| 0
|
110565
|
Mye prakt, mindre innhold
Filmutgaven av den grandiose TV-serien mange vil huske fra 1981, gir for lite av for mye.
HANDLER OM:
Basert på Evelyn Waughs kjente roman fra 1945.
Charles Ryder er en ung middelklassemann med kunstnerambisjoner, som i mellomkrigstiden ved Oxford blir fanget opp av den søkkrike eksentrikeren Sebastian Flyte.
De blir venner mot alle odds, fordi Sebastian blir betatt av Charles - som på sin side ikke kan motstå Sebastians hjem:
Det praktfulle slottet Brideshead.
Som er en virkelig grandiost sted.
Men også grunnlaget for hele det menneskelige, sosiale og religiøse drama som er filmens grunnfjell:
En ateistisk, kunstnerisk anlagt middelklassegutt i møte med den ypperste overklasse, den virkelig konsekvente katolisismen, de ufattelig mange lag av sosial kutyme.
Og oppi dette:
Kolossale følelsesutbrudd, ettersom den vilt selvdestruktive Sebastian åpenbart er forelsket i Charles - som på sin side er glad i sin venn - men i kjødelig forstand først og fremst er betatt av hans vakre søster Julia.
Mens husets Lady overvåker og dirigerer det hele - åpenbart med den overbevisning at hun er Guds vilje på jorden.
DOM: Jøss, dette er storslagent!
Men, dessverre:
Mye tommere enn det burde være.
Og langt tommere enn jeg husker TV-serien fra 1981.
Problemet er at gode to timers spillefilm blir alt for lite for denne historien.
Alt det ytre beskrives helt greit.
Men de helt avgjørende pasjonene, som jo etablerer hele dramaet, må nødvendigvis fremstilles så rakst og skjematisk, at man blir sittende tilbake med en omfattende, kostbar, til dels meget velspilt - men nokså tom «dameroman».
| 0
|
110566
|
GTA-seriens ville lillebror
Var du skuffet over den voksne tonen i «Grand Theft Auto IV»?
Da kan «Saints Row 2» være noe for deg.
Med en mer voksen tone, færre elleville sideoppdrag og større fokus på drama ble «Grand Theft Auto IV» en hard nøtt å svelge for enkelte.
Selv elsker jeg spillet, det er en av de klart beste spillopplevelsene jeg har hatt i år.
Men det er definitivt ikke vanskelig å se at «Saints Row 2» vil få et entusiastisk publikum - ikke minst blant alle som savner de tidligere, mer uhøytidelige GTA-spillene.
Du befinner deg i storbyen Stilwater, og målet er å bygge opp gjengen The Saints til å bli byens herskere nok en gang.
Dette gjøres ved å utføre spillets historieoppdrag, som ikke uventet involverer ymse kriminelle handlinger.
Der «Saints Row 2» virkelig briljerer er derimot ikke i selve historien - som er OK, men ikke på langt nær like god som den du finner i «Grand Theft Auto IV».
I steden ligger mesteparten av gleden i å eksperimentere med og utforske alt Stilwater har å by på.
Joda, det er en skranglete spillopplevelse dette her.
Litt smålaber grafikk, til tider ustabil teknologi, irriterende kunstig intelligens og stundvis litt vel plump og barnslig humor truer med å skyggelegge spillgleden.
Men på tross av alt dette er Stilwater en kreativ tumleplass for voksne som aldri slutter å levere storslagne øyeblikk.
Det er så mye oppfinnsomhet, kreativitet og skaperglede som ligger bak at mesteparten av kritikken det er mulig (og nødvendig) å rette mot «Saints Row 2» blir en svak, ubetydelig brumming i bakgrunnen.
Det er så mye å finne på her, så mange geniale minioppdrag, fantastiske sidespill og genuint artige småting som i sum skaper noe svært morsomt og minneverdig.
PS:
Lanseres også på PC 7. november.
Trailer fra PS3-, 360- og PC-spillet Saints Row 2.
| 1
|
110567
|
Miles Davis:«Kind of Blue» - jubileumsboks
(Columbia Legacy/Sony BMG)
Klassiker i luksusutgave.
Snart 50 år er gått siden Miles Davis ga ut «Kind of Blue», den mestselgende plateutgivelsen i jazzhistorien og en kunstnerisk milepæl.
Begivenheten markeres med en luksusboks med musikken på cd og blåfarget vinyl, mye ekstramateriale, dokumentar-dvd, bok og fotografiske reproduksjoner.
Musikken er det selvsagt ingenting å si på, den er fortsatt aktuell.
Men på godt og vondt illustrerer denne utgivelsen luksusboksens dilemmaer.
Den medfølgende boken byr på et lekkert billedmateriale, men enkelte av de ledsagende tekstene tygger langhalm.
Dokumentaren er så typisk amerikansk jazzdokumentar som overhodet mulig, med en lang rekke kjente fjes som snakker om hvor viktig utgivelsen har vært.
Noen av bidragene her er nyttige, men viktigst er kanskje et nesten 30-minutters TV opptak.
Det kunne gjort seg med litt mer kritisk blikk og motstand i all lovprisningen.
Men det er altså mye å glede seg over også i ekstramaterialet.
| 1
|
110568
|
Anastacia: «Heavy Rotation»
(Mercury / Universal)
Kopisten Anastacia.
Godt hun fremdeles har denne karakteristiske, soulskarpe og halvslemme stemmen, Anastacia, for på hennes femte album er all øvrig originalitet borte.
Ikke bare det, hun kopierer skamløst sin egen gjennombruddshit, «I'm Outta Love», allerede i åpningssporet og dilter deretter rett over i Motown-fotefarene til Amy Winehouse og Duffy på neste låt.
Senere på platen dukker hun like gjerne opp med enda et par hint til begge leire og avslører med det en fattig evne til å gjøre noe nytt og egenartet.
I tittelkuttet forsøker hun å skape en club-banger, men lykkes bare delvis, for da er det plutselig stemmen hennes som ikke kler materialet.
Det skal godt gjøres å falle mellom så mange stoler som Anastacia gjør her.
Det er egentlig den største bragden på «Heavy Rotation».
ANBEFALT KJØP:
Tittelsporet
| 0
|
110569
|
Brett Anderson:«Wilderness»
(Edel / Playground)
Brett rett fra jammerdalen.
Exit Suede, velkommen tilbake til Brett Anderson som soloartist.
Den androgynt utseende frontfiguren i en av nittitallets største britiske grupper har kastet den sterkeste Bowie-fascinasjonen på båten (ikke minst i stemmen) og fremstår nå glamfri og dypt melankolsk, hovedsakelig backet opp av piano og gitar.
Det hviler en tungsindig oppgitthet over «Wilderness» som dessverre gjør helhetsinntrykket mer ensidig og monotont enn godt er.
Dette er en klagestemning som Andersons innsmigrende stemme ikke klarer å skape lys i, men forsterke på en måte som gjør uttrykket svært knugende der det kunne ha vært vakkert.
Mye kan tyde på at veien mellom å gjemme seg bak Suedes overdådighet til å fremstå naken og alene har vært i største laget for Brett Anderson.
ANBEFALTE KJØP:
«The Empress», «Chinese Whispers» og «Blessed».
| 0
|
110571
|
Johnny Cash:«At Folsom Prison: Legacy Edition»
Johnny Cash ville ikke ha vært «Johnny Cash» uten «At Folsom Prison» (1968).
Og «At Folsom Prison» ville ikke ha vært seg selv dersom det ikke var for den nennsomme redigeringen som lå til grunn for det perfekte enkeltalbumet.
Denne nye superutgaven gir oss de to konsertene han ga der i sin uredigerte helhet.
De er overraskende ujevne.
Den solide dokumentaren på DVD-en gjør denne utgivelsen til et «must» for historikere og andre gærninger.
Normalt interesserte kan med fordel holde seg til den opprinnelige utgaven.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
110572
|
The Clash:«At Shea Stadium»
Konserten på Shea Stadium i New York, der de varmet opp for The Who på sistnevntes bedrøvelige «avskjedsturné» i 1982, var begynnelsen på slutten for The Clash.
Gitarist Mick Jones skulle få fyken bare noen uker senere.
Men kanskje sto skriften på veggen allerede da bandet byttet ut trommeslageren Topper Headon med Terry Chimes.
«At Shea Stadium» er tung i sessen, og verst går det utover Headons store øyeblikk i solen som låtskriver, «Rock The Casbah».
Det er ingenting her som tåler sammenligning med studioversjonene.
| 0
|
110574
|
Ryan Adams:«Cardinology»
(Lost Highway)
Klassisk Ryan Adams, hvis dét går an å si.
Det har alltid vært en fornøyelse å følge Ryan Adams' uforutsigbare karriere.
Riktignok holder ikke alle utgivelser samme nivå som klassikerne «Gold» og «Love is hell», men det skyldes nok først og fremst 33-åringens aktivitetsnivå, som sikkert kan virke stressende på den gjennomsnittlige musikkjøper, vant til minst to års mellomrom mellom nye utgivelser.
Denne gangen er han tilbake i sitt retteste element, den storstilte og organiske countryrocken hvor inspirasjonen fra Stones og Grateful Dead, og gjerne litt nyere Wilco, får sitt utspring.
Adams har riktignok en fortreffelig evne til å snekre interessante låter uansett hvilken sjanger han lefler med, men er aller best når han fuzzer opp gitarene og rocker det til.
«Cardinology» oser av vitalitet både på og under overflaten, og viser at alternativrockens mest hyperaktive på ingen måte har gått tom for ideer riktig ennå.
ANBEFALTE KJØP:
«Born into A light», «Magick», «Let us down easy», «Evergreen», «Stop».
| 1
|
110575
|
Snow Patrol:«A hundred million suns»
Coldplay skal ha mye av æren for at Snow Patrol slo gjennom med «Final Straw» i 2003.
Skottene fikk være med og surfe på den grandiose poprockbølgen, og gjorde det såpass bra at de gjorde seg fortjent til millionsalg og stjernestatus.
Verden har imidlertid forandret seg, og bandet føles i dag så utdatert at man begynner å spørre seg om de egentlig hadde sin storhetstid på slutten av 90-tallet.
For der Coldplay har sett verdien av fornyelse, befinner Snow Patrol seg ennå i en sidrumpa hengemyr av stadionrock med lydvegger malt med den aller bredeste penselen.
Låtene trekkes ut til det kjedsommelige og de gjentagende refrengene føles både unødvendige og påtatte.
Snow Patrol havnet i fjor på en oversikt over verdens mest søvndyssende band.
Coldplay toppet listen.
Det er på tide med et tronskifte.
ANBEFALTE KJØP:
«Lifeboats», «Take back the city».
| 0
|
110576
|
Pink:«Funhouse»
Drittunge i kvinnekropp, med platekontrakt.
Alecia «Pink» Moore er en jente av typen som ofte omtales som «så rå», fordi hun «tør å være seg selv» og «sier det hun mener».
Og det er godt mulig at det stemmer.
Men det endrer ikke det faktum at musikken hennes er plump, billig og brautende.
Dette er Pinks femte album, hun ble nylig skilt og fyller snart 30.
Men tro nå ikke at noe av dette forhindrer henne i å lage obsternasig tyggegummirock med et følelsesregister som reflekterer en mental alder på ca. 12.
Fortsatt insisterer hun på å sparke inn åpne dører - det kreves ikke akkurat mot for å skjelle ut Britney Spears og Jessica Simpson, og spesielt pinlig blir det fordi hun selv er musikalsk mindre oppfinnsom enn dem begge.
«How did I become this obnoxious?» spør hun i albumets klart beste sang, «Please Don't Leave Me».
Svaret er:
Vet ikke, men slutt med det, så kan det hende vi kommer tilbake.
ANBEFALTE KJØP:
«Crystal Ball», «Please Don't Leave Me»
| 0
|
110578
|
Klassisk og fantastisk
Strategispillet «Command & Conquer:
Red Alert 3» holder seg i samme spor som forgjengerne, men er forbedret over hele linjen.
Resultatet er rett og slett fantastisk.
«Red Alert»-serien er et snodig kapittel i spillhistorien, fra sitt utgangspunkt som en utløper fra «Command & Conquer» tok det ikke lang tid før originalen oppnådde kultstatus blant PC-strateger.
Den noe spesielle blandingen av velkjent, dyp strategi med en tøysete atmosfære og melodramatiske kuttscener fungerte forbausende godt.
«Red Alert 3» er da heller ikke noe unntak fra regelen, for hvilket annet strategispill ville funnet på å hyre inn Peter Stormare, Tim Curry, Jonathan Pryce og en hel haug andre kjente skuespillere til å spille i kuttscenene sine?
Og deretter levere et plott så overdrevet klisjéfylt og tåpelig at man ikke kan annet enn å riste humrende på hodet?
Å kalle rollene i historien én-dimensjonale blir for drøyt, at rollefigurene i beste fall har én dimensjon på deling er nok nærmere sannheten.
Men, så er det da nettopp slik et «Red Alert»-spill skal være, det krever dyktighet og kløkt å lage en herlig teit handling av dette kaliberet.
Sovjet har tapt krigen mot de allierte, drømmen om den sosialistiske verdensorden er i ferd med å begraves under ruinene av Kreml.
Men, den russiske bjørn har ikke for vane å kapitulere.
Dypt under bakken har kommunistene bygget en superhemmelig tidsmaskin.
For å knuse det teknologiske forspranget til USA reiser de tilbake til 1927 og dreper Albert Einstein.
Resultatet lar ikke vente på seg, da de returnerer til moderne tid flagrer hammeren og sigden over mesteparten av Europa.
Alt er dog ikke som det burde være.
Uten Einstein blir atombomben aldri oppfunnet, og keiserdømmet Japan har fått fred til å bygge seg opp som en ny, tredje supermakt.
Bordet er dekket for et heidundranes fyrverkeri av en verdenskrig, som kommandant for en av fraksjonene ligger klodens fremtid i dine hender.
Det er ikke akkurat noe lite ansvar, men selv om du skulle være helt fersk i strategigenren er det ingen grunn til å fortvile.
De grundige og underholdende treningsoppdragene er de beste jeg noengang har sett i et strategispill, også erfarne spillere vil kunne plukke med seg noen gode tips og vink fra de avanserte leksjonene.
Det er dog ingen nødvendighet, spillmekanikken vil neppe virke avskrekkende på veteraner fra «Red Alert 2».
I tråd med sine forfedre er det nemlig den klassiske sanntidsstrategi som her sitter i høysetet.
Du samler ressurser fra spesifikke punkter på kartet, bygger fabrikker, labratorier og forsvarsverker, trener flest mulig enheter og angriper fienden.
Enhetene kommer med sine særegne styrker og svakheter, en god sammensetning av disse er svært viktig for suksess i felten.
Den største endringen i «Red Alert 3» er nok det økte fokuset på sjøkamp og skip.
Da du kan bygge de aller fleste bygningene i vannet, vil en ren landstyrke fort ryke på en smell.
Et slikt maritimt fokus kunne fort ha virket litt kronglete og tregt, men tempoet holdes oppe ved at en god porsjon av spillets enheter kan krysse både vann og land.
Endringene fungerer knirkefritt og gir enda en taktisk dimensjon uten at det får spillet til å føles mer komplisert.
Balansen mellom det oversiktlige og det dype er da også den kanskje største styrken til «Red Alert 3», det er her spillet for alvor hever seg over konkurrentene.
Fordi alt føles intuitivt, naturlig og selvsagt, kan du nærmest fra første stund fokusere helt og holdent på det militærtaktiske.
Et kort blikk på fiendens base er ofte nok til å fastslå svake punkter, slag blir vunnet like mye på etteretning og speiding som evne til å trykke kjapt på hurtigtaster.
Under en hard og jevn kamp, slo det meg plutselig at kraftverkene til russerne lå innenfor radiusen til slagskipene mine.
Angrep jeg dem, kunne jeg kutte strømforsyningen til det sovjetiske anti-luftsforsvaret og bombe den røde armé tilbake til steinalderen.
Selvsikker og storfornøyd grep jeg muligheten.
Men, fordi jeg ble overivrig og slurvet med etterettningsarbeidet, oppdaget jeg ikke noen godt gjemte reservegeneratorer.
Resultatet ble som det måtte bli, hele det rådyre luftforsvaret mitt ble på få sekunder omgjort til ubrukelig luftforsvarpulver.
Det eneste jeg klarer å koke ihop av kritikk mot «Red Alert 3» må bli at de kjempeartige kuttscenene kunne vært lengre og at det knapt kan sies å flomme over av originalitet.
På alle andre områder er «Red Alert 3» derimot bunnsolid, avhengighetsskapende og utrolig underholdene.
Klassisk sanntidsstrategi blir rett og slett ikke bedre enn dette.
PS:
I salg fra torsdag 30. oktober.
Spillet kommer også til Xbox 360 torsdag 13. november.
Trailer for de allierte styrkene i Command & Conquer:
Red Alert 3.
| 1
|
110582
|
Ikke fett nok
Gode observasjoner, morsomme situasjoner - men for lite utvikling for den sprengkåte tjukkasen i «Fatso».
HANDLER OM:
Rino er 30, sprengkåt, feit og jomfru.
Han vet mye og er flink til å tegne.
Men ellers er han sykelig sjenert og komplett sosialt udugelig, særlig overfor jenter.
Hans hjem - og porno- og onani-fristed - er en rommelig leilighet, tilgjengelig etter en avdød bestemor.
Så rommelig, faktisk, at Rinos pappa mener det er helt nødvendig å leie ut et rom.
Inn flytter en søt, attraktiv og - skal vi si: utagerende - svensk jente.
Filmens er basert på Lars Ramslies populære roman fra 2003.
DOM:
Lenge er «Fatso» riktig fornøyelig.
Nils Jørgen Kaalstad i hovedrollen utleverer presist og morsom en uskjønn samling mannlige tilkortkommenheter, komplettert med tvangsmessig og svett onanering, generell fomling og fryktsomme basisfeil i omgang med andre mennesker.
Ingen - absolutt ingen - hjelp hos hans kamerat fra helvete, Filip, en kjederøykende astmatiker med samlebåndproduksjon av elendige vennetjenester.
Likevel synes ting å løsne for Rino etter hvert; han adopteres og aksepteres som eksentriske rariteten han for all del ikke ønsker å være.
Det kan, i grunnen, bare gå til helvete.
Jo da, man mores.
For all del!
Men etter hvert skurrer det litt:
Svenske Josefin Ljungman er - og leverer - litt for magert, så å si; etter hvert sårt tiltrengt menneskelig varme blir det for lite av; den logiske og nødvendige dramatikken mot slutten blir litt for tung på labben og følelsesmessig nummen.
Blir man skuffet?
Tja; i alle fall ikke så særlig oppløftet, innsiktsfull og klokere.
Og da blir moroskapen i magreste laget.
JON SELÅS
| 0
|
110583
|
Meste felles multiplum
Mannen og kvinnen som viste for lite
Er de terrorister - eller brikker i terroristers spill?
DOM:
Oi!
Skal si denne rekordartet lite plausible actionthrilleren ikke er redd for å pøse på.
Vi snakker høyteknologisk overvåkningsfetisjisme á la «Jason Bourne», to hverdagsamerikanere (de heter visst «rørlegger Joe» nå om dagen) fanget i et Hitchcock-spill de ikke vet et døyt om rekkevidden av og en allvitende, altseende gigantcomputer i gull som får «HAL» fra «2001:
En romoddysé» til å se ut som en kuleramme fra 1920-tallet.
Regissør Caruso nekter seg ingen ingredienser i den paranoide post-11. septembersausen sin, og det skal sies at han har et ålreit grep om selve temperaturen.
At «Eagle Eye» likevel ender opp som en overivrig, uinspirerende film skyldes ikke bare to bleke skuespillere i hovedrollene, men også at personene de gestalter er rene pappfigurer.
LaBeouf er den giddalause døgenikten som må finne «helten i seg selv».
Monaghan er den stressede alenemoren med et hjerte av gull som strever med å få livet til å gå opp.
Thornton er den strenge, solbebrillede FBI-agenten som skuer tenksomt ut i horisonten fra sin plass på åstedet.
Moralen i historien føles som et pliktløp og en ettertanke.
«Eagle Eye» er velsmurt, men til syvende og sist for tunglabbet for sitt eget beste.
Det kan bli for mye av det gode, ja.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
110585
|
FJETRENDE - for de få
En temmelig enestående filmopplevelse; for dem som elsker uvanlige og uvanlig rike filmopplevelser.
HANDLER OM:
I et strengt religiøst, «gammeldags» og isolert samfunn av etterkommere av hollandske religiøse flyktninger fra reformasjonstidens Europa i dagens Mexico, begår familiefaren Johan samfunnets og familiens mest truende synd:
Han er utro.
Alt står på spill.
DOM:
En fjetrende filmopplevelse, nok, dessverre:
For de få.
For man må være villig til å la tiden gå; påvirkes av et langsomtvirkende, noe nær usannsynlig vakkert billedspråk; et unikt lydspekter; de sterkeste følelser i det mest disiplinerte uttrykk; lange passasjer der intet skjer og bare svake skiftninger registreres.
Men som har allverdens hensikt:
Å bevege en seer inn i et meget sammensatt, komplisert og mangetydig univers.
Så, kjære cineast-venner:
Unn dere denne!
JON SELÅS
| 1
|
110586
|
Blodig alvor
Sterk, effektfull, øm og vàr film om svensk vampyr anno 1982.
Kultstoff!
HANDLER OM:
Oskar er 12, nesten aleneboende i en svensk forstadsleilighet på begynnelsen av 80-tallet, mobbet på skolen - kort sagt; grunnleggende ensom.
En dag flytter underlige Eli inn i naboleiligheten.
Hun er tilsynelatende på alder med Oskar, liten og sped, fryser aldri, kan ikke gå inn i et rom uten å være invitert, tåler ikke godteri, er aldri ute i dagslys.
Samtidig skjer en hel rekke groteske drap i forstadens nærhet...
DOM:
Dette er en på mange måter klassisk vampyrfilm.
Men vrien er uimotståelig:
Å plassere en klassisk barne-vampyr inn i et klassisk nedfalls-Sverige (billedlagt ikke så ulikt Roy Anderssons uforliknelige univers) blir sjokkerende, helt uventet og tilslutt ganske så logisk.
For vampyr-filmer har sin egen logikk, sin egen dramaturgi og sine egne groteskerier.
Det groteske er så visst ikke utelatt her!
Men de vampyrfilmene man gjerne faller for, er egentlig dypdykk i mennesksinnet - BAK det groteske.
Det er en underlig, men ofte gyldig sannhet:
Når snittene er gjort, når blodet har fosset, når liket har falt, når skaden er fatal:
DA er grunnen beredt til å fremstille de reneste, vanskeligste og viktige menneskelige følelsene.
Trenger man bare gjennom blodbarrieren - og det ikke aldeles ukompliserte faktum at de to for øvrig utmerkede hovedrollene faktisk spilles av barn - er «La den rette komme inn» en vulkan av stemninger og følelser!
JON SELÅS
| 1
|
110588
|
Susanna:«Flower Of Evil»
(Rune Grammofon/Musikkoperatørene)
Selv begavede vokalister som Susanna Wallumrød kan trå feil.
Alene og med Morten Qvenild (The Magical Orchestra) har hun skapt sin egen sakrale og innadvendte nisje i norsk populærmusikk og skaffet seg tilhengere også utenfor landet.
Denne gangen har hun igjen tatt for seg kjente og ukjente coverlåter, men Wallumrød spiller ikke akkurat opp til dans - snarere til begravelse.
Problemet er at hun tapper ut all kraft og dynamikk i originallåtene for at det skal passe inn i hennes eget uttrykk.
Det fører til dyster-elegiske mumleversjoner av for eksempel Thin Lizzys «Jailbreak», Black Sabbaths «Changes», og ikke minst Harry Nilssons glansnummer «Without You» som kommer verst ut her.
Men det skal Susanna Wallumrød ha - det er godt gjort å få et knippe så profilsterke låter til å virke som en endeløs flat repetisjon av seg selv.
ANBEFALTE KJØP:
«Who Knows Where The Times Goes» og «Goodbye».
| 0
|
110591
|
Stella Mwangi:«Living For Music»
(MTG/Musikkoperatørene)
Høyst ujevn debut.
I et kjønnsskjevt Hiphop-Norge er det stilt en del forventninger til Stella Mwangi, som først ble kjent for større deler av landet i fjor sommer da hun vant VG-lista-konkurransen Boblere under navnet STL.
Den vant hun med sommerfriske «Take It Back», men Stella sliter med å nå opp til kvaliteten på denne når hun skal fylle et helt debutalbum.
Tekstmessig er hun ikke helt konsekvent - «Makelele Remix» og «Time For Myself» er i en særklasse ettersom de tar opp viktige tema som Stella selv har flagget sterkt engasjement for; rasisme og fred i sitt andre hjemland, Kenya.
Synd da at flesteparten av de øvrige tekstene er så lettvinte at de knapt har noe å gjøre på et profesjonelt produkt som en cd-plate.
Stella og hennes samarbeidspartnere lener seg dessuten mot et noe gammelmodig, bredpenslet og statisk lydbilde innen urban-genren, og ræppen hennes - som flyter mer enn bra nok - får sjelden det spillerommet som den fortjener.
Det er ingen vits å avskrive Stella Mwangi allerede, men det er all grunn til å foreslå både nye samarbeidspartnere og større fokus rundt hennes egen låtskrivergjerning neste gang.
ANBEFALTE KJØP:
«Take It Back», «Makelele Remix» og «Kool Girls».
| 0
|
110592
|
Shaun Bartlett:«Shrink The City To A Light»
(Toothfairy/Musikkoperatørene)
Anonym engelskmann i Oslo.
For all del
- Shaun Bartlett er et hyggelig bekjentskap som serverer rikelige mengder behagelig gromlyd mellom rillene, men foreløpig mangler han personlighet i uttrykket.
Selv om hans forsiktige og sonore stemme har like doser Chris Martin, Steve Harley og Jason Mraz i seg, har den ikke meislet ut Shaun Bartlett selv tydelig nok ennå, og da forsvinner den også fort bak sanger som dessverre ofte glir over i hverandre i mangel på større variasjon.
Best er Bartlett når han legger til forsiktige soulblåsere i arrangementene og skaper spenst bak hans viktigste våpen, nemlig ordene.
Han behersker naturlig nok engelsk bedre enn de fleste av oss som er født i Norge, og selv om metaforene og setningskonstruksjonene noen ganger er vidløftige, er de like ofte treffsikre og underfundige («there's nothing here except the lack of you» som det heter i platens beste spor, «Hard To Be A Visionary»).
Neste gang får vi håpe Shaun Bartlett trer skarpere frem i lyset.
ANBEFALTE KJØP:
«As One», «Hard To Be A Visonary» og «Mr. Convenience».
| 0
|
110595
|
Fabelaktig
På tross av å være litt i snaueste laget, er rollespillet «Fable 2» en gripende og underholdende spillopplevelse.
Peter Molyneux, sjefsutvikleren bak «Fable 2», er kjent for to ting.
Først og fremst for at han og resten av utviklerne i Lionhead Studios leverer solide, nyskapende spill i eliteklassen, spillserier som «Black & White» og «Fable» har i stor grad klart å kombinere og balansere originalitet med velprøvd kvalitet.
Men den karismatiske briten er også kjent for en lei uvane av å love gull, grønne skoger, melk, honning og spillrevolusjoner.
Derfor ble det originale «Fable» kritisert for ikke å leve opp til de i bunn og grunn helt urealistiske forventningene som hadde blitt bygget opp på forhånd.
At det var et svært godt rollespill ble litt overskygget av skuffelse da det viste seg at spillet verken kokte kaffe til deg, støvsugde huset eller gikk tur med hunden.
Under utviklingen av «Fable 2» har Molyneux klart å holde seg litt mer i skinnet enn tidligere.
Ambisjonsnivået er som vanlig skyhøyt, men så lenge man klarer å levere er det overhodet ingenting i veien med det.
Historien i «Fable 2» begynner et halvt millenia etter de dramatiske hendelsene som utspant seg i «Fable», nok en gang står kongedømmet Albion på randen av fullstendig utslettelse og igjen trengs det helter for å redde verden.
Dessverre er det ikke så grusomt mange slike igjen, så din oppgave blir å spore dem opp og i samlet flokk sette en stopper for onde plott og skumle planer.
Det høres kanskje noe generisk og klisjéfyllt ut, men det er kun på overflaten.
Stemmeskuespillet, dialogene og måten historien blir fortalt på, er av svært høy kvalitet.
Fra den første kuttscenen tar deg gjennom naturen og inn i hovedstaden Bowerstone, akkompanert av et stemningsfullt, litt «Harry Potter»-inspirert lydspor, blir du regelrett sugd inn i eventyrverdenen Albion.
En følelsesladet, tragisk hendelse helt på starten av spillet legger dessuten et tyktvevd, inspirert bakteppe som holder engasjementet oppe gjennom den snaut femten timer lange kampanjen.
Mot slutten kommer man også over noen virkelig tøffe moralske dilemmaer som minnet meg mer om for eksempel «The Witcher» enn det originale «Fable».
Selve spillmekanismen likner forgjengeren, men har gjennomgått store forbedringer.
Som sist vil mennesker du møter reagere ulikt avhengig av dine tidligere handlinger.
Utseende på helten din forandres også etter hvordan du oppfører deg i Albion.
I det originale «Fable» ble alle handlinger plassert på en éndimensjonal godhetsskala, noe som høstet mye kritikk og skapte snodige situasjoner i spillet.
I «Fable 2» blir du vurdert både på en godhetsskala og en renhetsskala - det er fortsatt ikke perfekt, men fungerer mye bedre enn tidligere.
Nå er det for eksempel lov å ta seg et par øl på vertshuset uten å både få djevelhorn sprettende frem i pannen og rødflammende demonøyne.
Om du enn velger å bli en helgen, en satan eller noe midt imellom, er blodige kamper en del av hverdagen.
I kampens hete må du velge mellom nærkampsvåpen, skytevåpen eller magi.
Hver stilart har sin egen knapp på kontrollen og sitt eget ferdighetssystem.
Dreper du en fiende med rifle får du poeng du kan bruke til å forbedre skyteferdigheter, tar du knekken på monstre med lynmagi økes magikraften din.
I tillegg belønnes du med universale ferdighetspoeng som kan benyttes til det du måtte ønske.
Kampsystemet er ikke særlig dypt og du er nærmest tvunget til å bruke samtlige stilarter, men i tråd med at helten din blir sterkere vil både taktikk og stødige reflekser spille en stadig viktigere rolle.
I begynnelsen er for eksempel skytingen automatisk, spillet plukker ut nærmeste mål og du trykker på knappen.
Senere tar du selv kontrollen over siktingen i førsteperson, så lærer du deg å zoome, før du til slutt også kan gjennomføre hodeskudd.
Albion byr ikke bare på kamp og krig, noe av varemerket til «Fable»-spillene er frihet og valgmuligheter.
I «Fable 2» kan du ta ulike jobber, kjøpe hus og butikker, gifte deg og få barn.
Mye av dette fungerer ganske bra og kan være gøy, men som i forgjengeren virker det litt halvhjertet.
Det tar fortsatt drøyt tjue sekunder å få en vilt fremmed dame eller mann til å gifte seg med deg, halvparten av innbyggerne i Albion er homofile og uforklarlige skilsmisser inntreffer til stadighet.
Man blir også litt lei av å bli fotfulgt av nyforelskede folkemasser både på gaten og i sitt eget hjem.
Alt i alt er «Fable 2» allikevel et svært engasjerende spill.
Med en altfor kort hovedhistorie og et klønete kjærlighetssystem er «Fable 2» litt røff i kantene, men på sitt beste stråler «Fable 2» som en skinnende spilldiamant og gir spillopplevelser som ingen med sans for rollespill bør være foruten.
PS:
I salg fra fredag 24. oktober.
Lanserings-trailer fra Xbox 360-rollespillet Fable 2.
| 1
|
110597
|
Enormt, kjedelig
Det tyskutviklede rollespillet «Sacred 2:
Fallen Angel» er intet mindre enn massivt.
Kvaliteten står dessverre ikke helt i stil med kvantiteten.
Rollespillgenren har utviklet seg i et forrykende tempo de siste årene.
Nyskapende og sterkt historiedrevne spill som «Mass Effect», «The Witcher» og «Fable 2» har høynet listen flerfoldige centimeter.
Med jevnt over utdatert teknikk har ikke «Sacred 2» nubbsjangs på å unngå riv.
Her har vi nemlig en tro «Diablo»-klone med patologisk fobi for alt som lukter av innovasjon, nyskapning eller orginalitet.
Det hjelper heller ikke at spillet byr på en bugnende, metaforisk kransekake av sære programfeil, stabilitetsproblemer og ujevn ytelse.
Enkelte av disse er så åpenbare at man kan begynne å lure på om utviklerne i det hele tatt har testet spillet sitt.
For eksempel er det fullt mulig å selge våpen og rustninger midt ute i ødemarken, milevis unna nærmeste handelsmann, bare ved å holde inne «Ctrl»-knappen.
Nå er jo egentlig det litt praktisk, noe som neppe kan sies om den fullstendige mangelen på en pause-knapp.
Uansett hva du gjør er det umulig å stoppe spillet midlertidig, selv i enspillermodusen.
Tatt i betraktning at fiender spretter opp tilfeldig absolutt over alt, kan du bare glemme dopause utenom lagringspunktene.
At fullførte oppdrag forblir både i loggboken din og på kartet, gjør begge disse progressivt mer og mer uoversiktlig utover i spillet.
Har du datastyrte spillere med deg, vil disse gjenta de samme krigsropene om og om og om igjen, uten pustepause, til du enten skrur av lyden, kvitter deg med plageånden eller slenger hele PCen ut av vinduet i ren frustrasjon.
Den verste smell-bong-bongen i programfeilkaken tilhører dog systemet for å endre hårfarge.
Her har faktisk utviklerne laget modeller og gjort grunnarbeidet, men fordi de ikke rakk å lage noen skikkelig meny, må du selv trekke ned et programmeringsvindu og skrive den nødvendige koden på programmeringsspråk.
Det begynner å bli noen tiår siden man selv måtte kode spillene sine, at noen faktisk har sagt seg fornøyd og ferdig med funksjonalitet i denne forfatningen er både utilgivelig og helt uforståelig.
Selve spillhistorien er dessuten håpløst dårlig skrevet, forvirrende, ulogisk og uinteressant.
Introvideoen er riktignok av god kvalitet og skaper noen falske forhåpninger, men når spillet først starter opp og man blir servert én av de seks klassespesifike «bakgrunnshistoriene», blir slike håp ettertrykkelig revet i fillebiter og kastet i skuffelsens kremeringsovn.
Dialogene og tekstmengden er svært omfattende, men også ensformig, uinspirert og tilnærmet aldri med stemmelegging.
Kimen til de fleste av disse problemene ligger i ren overambisiøsitet fra utviklernes side.
Spilluniverset i «Sacred 2» er nemlig ufattelig stort.
Hundrevis av grotter ligger strødd over hele Ancaria, antall tilgjengelige oppdrag er farlig nære fire siffer og spillfigurene kan oppnå nivå 215.
At det må ligge store mengder arbeid bak dette er det liten tvil om.
Haugevis av våpen, rustninger, ridedyr og utstyr gir da også pluss i boken.
For rett skal jo som kjent være rett, og «Sacred 2» har da sine sterke sider.
Grafikken er slettes ikke ille, du får solide mengder med plunder fra døde monstre, de klassespesifike ridedyrene er stilige og den uutømmelige mengden innhold bør i teorien gi hundrevis av timer med underholdning.
Nå er det dessverre milelangt fra teori til praksis i «Sacred 2».
Selv med fremtidige, sårt tiltrengte, programoppdateringer, er det ingenting ved «Sacred 2» som skiller seg ut, som ikke er gjort og gjort bedre i andre action-rollespill.
Da står egentlig bare den rene, skjære mengden av innhold igjen.
Men kvantitet uten kvalitet er som å gange med null.
Uansett hvordan du vrir og vender på det, blir det bare tull.
PS:
En ca. 450 MB stor patch ble utgitt etter at anmeldelsen var skrevet, patchen skal etter sigende rette opp de største tekniske feilene i spillet.
Last den ned her!
Trailer fra spillet Sacred 2.
| 0
|
110599
|
Max pine
For så vidt interessant visuelt univers - med et rått, patetisk og temmelig dumt innhold.
MED: Mark Wahlberg, Mila Kunis, Beau Bridges, Ludacris, Donal Logue, Chris O'Donnell, Olga Kurylenko, Joel Gordon, Kate Burton.
HANDLER OM:
Max Payne (bør, antakelig, oversettes «max pain»; maksimal smerte) er en sjeleskadet politimann, etter at hans hustru og barn ble brutalt drept tre år tidligere.
Via en usannsynlig rekke tilfeldigheter kommer han på sporet av drapsmannen.
Og her snakker vi om militærmedisinsk forskning på avveier, gamle «nordiske» myter, et avfolket New York som storbyørken, damer i mini, herrer med hærskarers våpenarsenal, dødslengt og mytologiske dødsengler med enorme vingespenn.
DOM:
OK:
Det visuelle universet i denne dataspill-fundamenterte filmen har sine interessante, iskalde sider.
Men utover dét:
Et relativt håpløst opplegg, der hovedsaken er å smelle av så mye skudd og granater og dynamitt som mulig, blant noen få, svikefulle jævler - omgitt av lallende halvreligiøst hengitte dophuer.
Hvorav de fleste skal drepes - sprutende og eksplosivt.
Her og der blir det direkte latterlig.
Men, etter hvert, helst «maximal pine» å komme gjennom.
JON SELÅS
| 0
|
110601
|
Gulnet, gammeldags, glimrende!
Gammeldags, fjetrende og uhyre sammensatt portrett av mennesker, samfunn og drømmer for 100 år siden.
HANDLER OM:
Maria er en ung kvinne fra små kår i et Sverige rundt forrige århundreskifte.
Hun vinner et kamera i et lotteri, men glemmer det snart; å finne en mann, et utkomme og føde barn er det som tar nesten all tid.
Livet blir ikke bare enkelt.
Mannen er - mildt sagt - ikke av mest stille og trofaste sort.
Og kampen for tilværelsen for henne selv og den etter hvert voksende ungeflokken blir hard.
Men med jevne mellomrom finner Maria frem sitt kamera, særlig oppmuntret av fotografen Sebastian Pederesen.
Det viser seg at hun har et usedvanlig talent for fotografering - og fotograferingen blir hennes ene konkrete løft og drøm ut fra den traurige og krevende hverdagen.
DOM:
Dette er en svært og bredt anlagt krønike av en sort som ikke lages lengre; man kan derfor kalle den «gammeldags» - uten at det et eneste øyeblikk er ment negativt.
Snarere tvert om:
«Maria Larsson» er en påminnelse om hva film også kan være i en forpustet og kjapt konsumerende medietid:
Fordypning, meditasjon, mangesidige uttrykk; kort sagt:
Den klassiske historiefortellingens mulighet for mangfold og rikdom.
Helt storslagent!
| 1
|
110603
|
Lucinda Williams «Little Honey»
(Lost Highway / Universal)
Vår gamle heltinne har blitt lykkelig, men ikke bedre.
På enkelte områder virker 55 årige Lucinda Williams direkte nyforelsket der sjelen tidligere har vært martret av de fleste problemer et menneske kan oppleve.
Hyggelig det, men låtene er dessverre ikke blitt bedre av den grunn.
Snarere fremstår melodiene her tidvis så løse at de synes skapt under en jam-session.
Det samme kan man vel si om hennes tross alt originale valg av coverlåt, nemlig AC/DCs «It's A Long Way To The Top (If You Wanna Rock'n Roll)».
Kontrastene er større enn før - fra de roligste kjærlighetserklæringer via bleke blues-skisser til rene rock'n roll-utblåsninger av det likegyldige slaget.
Williams' stemme har iallfall den samme desperate eggen intakt, noe som gjør at en plate med henne sjelden blir bortkastet.
Vi har bare hørt det så mye bedre før.
ANBEFALTE KJØP:
«Little Rock Star», «Rarity», «If Wishes Were Horses» og «Knowing».
| 0
|
110604
|
Knut Reiersrud Band «Voodoo Without Killing Chicken»
(Kirkelig Kulturverksted)
Et godt, gammeldags overskuddsprosjekt.
Reiersrud har knapt vist seg fra en bedre side som låtskriver, og har med seg et kobbel av høyst kompetente musikere breddfulle av spilleglede.
Sammen har de snekret et helhetlig album av den klassiske sorten hvor låtene henger inn i hverandre i gjensidig avhengighet.
Vi befinner oss i bluesrocklandskapet ispedd prog og en anelse jazz.
Albumtittelen oppsto da han turnerte med sin bluesfrende Dr. John i 1984, og turnétrommeslageren, etter en mislykket audition for Van Morrison, kalte stilen «Voodoo Without Killing Chicken».
Det smått absurde tekstuniverset bærer preg av assosiasjoner rundt tittelen og fungerer godt sammen med platens progressive og syrete sammensetning.
Engelskuttalen er kanskje litt klein, og vokalen ikke all verden, men det glemmes fort når det svinger slik av resten.
ANBEFALTE KJØP:
«Weakness», «Strawberry Moon», «The boy from Congo Square», «Bad News», «Keep her from going to you».
| 1
|
110608
|
Magiske tøydukker
«Little Big Planet» er magisk, drømmende, kreativt og sprudlende.
Anbefales uten forbehold.
Det engang så lille spillprosjektet «Little Big Planet» og de små filledukkene spillet er blitt kjent for, har rukket å bygge seg opp en gigantisk fanskare.
Dette før spillet engang har blitt lansert.
Med argusøyne har de fulgt utviklingen av det kreative plattformspillet, som fra begynnelsen av har hatt stor fokus på å gi spillerne verktøyet til selv å skape egne verdener, dele dem med verden og la kreativiteten blomstre.
Jeg kan med glede si at jeg er overbevist om at spillet vil leve klare å opp til skyhøye forventninger fra både fremtidige kunstneriske brettdesignere og spillere som er ute etter mer tradisjonell plattformunderholdning.
For ting fungerer knirkefritt.
«Little Big Planet» er alt jeg trodde det ville være, og enda litt til.
Spillet lar deg utforme egne verdener og lar deg utfolde deg med det som muligens må være den mest velutrustede verktøykassen du kan tenke deg.
I praksis er det faktisk kun din egen fantasi som setter grensene.
Det har allerede blitt bevist at det er mulig å lage alt fra kalkulatorer til nye versjoner av gamle arkadespill, så jeg holder pusten i spenning etter å finne ut hva som vil dukke opp på nettet når kreative sjeler verden over får spillet i hende.
I tillegg til en stor katalog med alskens byggeklosser, objekter, forskjellige materialer, former og klistremerker, står du fritt til å endre på detaljer og gjøre småforandringer slik at ting blir nøyaktig slik du vil ha dem.
Det tar litt tid å sette seg ordentlig inn i hvordan systemet fungerer, men når alt sitter i fingerspissene har du virkelig den guddommelige følelsen av å være i stand til å skape hva du måtte ønske.
Å lage en god verden er en relativt omfattende prosess som jeg ikke tror vil falle i smak hos alle.
Det må imidlertid presiseres at «Little Big Planet» i aller høyeste grad også er et plattformspill.
Og et steikende godt ett, om jeg så får si det selv.
Plattformgenren er kanskje en av de mest utprøvde genrene i spillverdenen.
Oppskriften er testet og variert i det uendelige både i to til fire dimensjoner, og stadig kommer nye utvidelser til spillbiblioteket som flytter på grensene for hva plattformspill kan være og trekker genren i nye retninger på dristig vis.
«Shadow of the Colossus» gav liv og bevegelse til selve underlaget og bakken man forholder seg til, «Super Mario Galaxy» utfordret vårt syn på hva som er opp og hva som er ned og «Braid» introduserte tid som en fjerde dimensjon å forholde seg til, for å nevne noen eksempler fra relativt ny tid.
«Little Big Planet» gjør ingen av delene.
Kjernemekanikken i «Little Big Planet» er av den gode, gamle to-dimensjonale sorten og legger seg dermed tett opp mot det tradisjonelle.
Ja, du vil antakeligvis tilbringe mesteparten av tida på å løpe venstre til høyre, hoppe over hindringer, slenge deg i lianer, beseire fiender og plukke opp små og store skatter på veien.
Men «Little Big Planet» er så mye mer enn det.
Det som er grunnen til at «Little Big Planet» fungerer så godt som det gjør, er det enorme arbeidet som er lagt ned i detaljene.
En usedvanlig herlig glede og friskhet preger hele spillopplevelsen.
Du får en blanding av kreativ skaperglede, krav om rimelig god timing og ålreite plattformferdigheter, et fargerikt mangfold av dimensjoner og ikke minst en spillopplevelse som blir enda bedre av å deles med gode venner.
Alt dette hever spillet ett hakk over den alminnelige vrimmelen av plattformspill.
Med gode venner som spillassistenter brukte vi en evighet bare på å komme i gang med spillet fordi vi ble så oppslukte av å forsøke å få våre karnevalsutkledde sekkemenn til å danse diskodans.
Mulighetene er ikke uendelige, men jammen ikke langt derifra.
Det er lenge siden jeg så underholdningsverdien i papirdukker, men i «Little Big Planet» er den komiske effekten av å ikle den lille sekkeskapningen alskens mulige hatter, øyer, kostymer, kjoler, støvler, englevinger, parykker og barter så stor at det er umulig å la være å benytte seg av muligheten.
En gigantisk katalog med klistremerker, klær, materialer og gjenstander som fylles opp etter hvert som du utforsker verdenene utvider kostymematerialet og gir deg grunnlag til å skape nye brett, noe som igjen sørger for at du stadig er på utkikk etter alternative veier og hemmelige ganger.
Historien er laget av det samme surrealistiske og drømmende materialet som resten av spillet.
Det handler ikke om de storslåtte, episke fortellingene, men om de merkelige, kronglete, oppstykkede, impulsive drømmefragmentene som tar over når søvnen har oss i sin hule hånd.
De enkelte delhistoriene i hvert nivå sys sammen av assosiasjonsaktige overganger av den herlig bisarre sorten og gjør det tydelig at de logiske, rasjonelle lover, tanker og sammenhenger som eksisterer på dagstid er bannlyst fra scenen.
Enkelte unntak finnes likevel.
Tyngdekraften lar seg ikke spøke med og er alfa omega både når du spiller og når du lager egne verdener.
Denne kan være nådeløs og setter krav til at timingen er bortimot perfekt.
Hvis det er noe jeg skulle satt fingeren på er det mangel på mulighet til å gripe fatt i kanter og dra seg opp i god «Prince of Persia»-stil, men hvis denne hadde vært på plass ville jeg trolig klaget over for lav vanskelighetsgrad.
Uansett om du samarbeider med venner om å løse oppgaver, om du konkurrerer mot de samme vennene om å komme først i mål eller om du bare nyter den herlige stemningen som følger når sekkemenn i alle mulige farger og kostymer løper med splitthopp over skjermen i en kreativt utformet verden:
«Little Big Planet» er et spill du absolutt må få med deg.
Skal du spille bare ett spill i høst, gjør du ikke et dumt valg om det spillet heter «Little Big Planet».
PS:
I salg fra onsdag 22. oktober.
Gameplay-trailer fra PS3-spillet Little Big Planet.
| 1
|
110610
|
Kampvillig Conan
«Age of Conan» har møtt betydelig motgang den siste tiden, men mange og omfattende programoppdateringer signaliserer at norske Funcom på ingen måte er klare til å gi opp.
Det sies at jo høyere du klatrer, jo hardere blir fallet når ting først begynner å gå galt.
Dette har få fått erfare som Funcom med onlinespillet «Age of Conan».
Sjelden har et spill gått så fort fra å bli skrytt opp i skyene til å bli revet ned på landjorden igjen og dyttet ut i vinterkulden som denne store norske kultursatsingen.
Om det egentlig er fortjent er derimot en helt annen sak, for «Age of Conan» per oktober 2008 er et markant bedre spill enn det var for noen måneder siden.
Å sammenlikne spillet med for eksempel «World of Warcraft» er dessuten blodig urettferdig, det skulle egentlig bare mangle at «Age of Conan» trengte mer tid på å poleres og perfeksjoneres.
Sistnevnte er nemlig et atskillig mer visjonært og nyskapende produkt enn WoW var i sin tid, alt fra det svært dype kampsystemet til den utstrakte bruken av historiefortelling gjennom dialog og kuttscener, gav «Age of Conan» en ganske annerledes spillfølelse enn andre onlinespill.
Det var et frisk pust gjennom onlinespillenes litt støvete rekker.
Kanskje var det nettopp denne friske fjelluften som fikk både underskrevne og en rekke andre anmeldere i inn- og utland til å overse de mange problemene «Age of Conan» faktisk slet med.
Den fantastiske grafikken, nydelige musikken og stemningsfulle atmosfæren kombinert med den ypperlige kvaliteten på begynnerøya «Tortage» gir nemlig et av tidenes beste førsteinntrykk.
En god venn av meg, som ikke er særlig glad i annet enn skyte- og fotballspill, tilbrakte i sin tid drøyt ti timer i «World of Warcraft» før han ikke gadd mer og konkluderte med at onlinespill ikke var noe for ham.
Etter å ha prøvd «Age of Conan» i noen timer, gikk han fra «uff, onlinespill?» til «dette var faktisk ganske bra» før han endte på «hvor mye må jeg egentlig betale for en PC som kan kjøre AoC?».
Ikke misforstå, «Age of Conan» er fortsatt et svært solid onlinespill, også etter at den første kriblende nyforelskelsen gir seg.
Men etterhvert begynner man å legge merke til de lite varierte og forvirrende egenskapene på utstyr, de håpløst dårlige auksjonshusene og de store manglene i samtalesystemet.
At samle- og byggsystemet også har sine problemer, at oppdragene blir litt for knappe på høyere nivåer og at spiller-mot-spiller, «PvP», ikke utnytter en brøkdel av sitt potensiale, blir også tydeligere og tydeligere etterhvert.
Som nevnt innledningsvis har heldigvis Funcom tatt dette på alvor, i de siste programoppdateringene har særlig oversiktligheten og PvP-delen blitt kraftig forbedret.
De nye PvP-nivåene gir både incentiv og belønning for å kjempe mot andre spillere, sammen med PvP-minigames gir disse en ekstra, sårt tiltrengt dimensjon for spillere som ikke er sterke nok eller har tid til de full-skala laug-slagene og byangrepene.
Personlig har jeg ikke hatt stabilitetsproblemer siden betaen, men skal man dømme utifra ulike nettfora og uttalelser fra andre spillere, har disse praktisk talt forsvunnet for spillere som tidligere slet med dem.
Forbedringslisten til «Age of Conan» er milelang, store mengder nytt innhold er dessuten allerede nå tilgjengelig på test-serveren til Funcom og i full fart inn på de vanlige serverne.
Blant annet står det mye kritiserte samle- og byggsystemet foran en omfattende restrukturering.
At «Age of Conan» har fått seg en real knekk i løpet av de siste månedene er ikke til å komme utenom, men med det engasjementet og den innsatsen som Funcom har oppvist, ville det være et grovt feiltrinn å avskrive den norske onlinesatsingen med det første.
Av alle onlinespill på markedet i dag er kanskje ikke «Age of Conan» det beste, men det har definitivt størst potensiale.
PS:
Dette er en nyanmeldelse av spillet basert på mer spilletid og nye erfaringer fra Funcoms onlineverden.
Fredag lanseres det norske onlinespillet «Age of Conan» i Europa.
Dette er spillets lanseringstrailer.
| 1
|
110611
|
Hardtslående krigshammer
Fred og fordragelighet er to stikkord som virkelig ikke beskriver onlinespillet «Warhammer Online:
Age of Reconing».
Det er ikke uten grunn at den offisielle forkortelsen til onlinespillet er «WAR».
Noen onlinespill satser på dype historier, plott og subplott.
Spill som «Age of Conan» og «Lord of the Rings Online» har haugevis med kuttscener og lange dialoger som krever at spillerne følger oppmerksomt med.
«Warhammer Online» er ikke et slikt spill.
Riktignok har man muligheten til å gjøre dypdykk i Warhammer-universet gjennom den medfølgende «Tome of Knowledge», men dette er fullstendig valgfritt.
Alt du egentlig trenger å vite er at høyalver, mennesker og dverger ligger i bitter krig mot svartorker, mørkalver og en rase av menneskeliknende demoner kalt «Chaos».
De to fraksjonene, kjent som henholdsvis «Order» og «Destruction», kjemper utrøttelig om landområder og festningsverker.
Denne krigen utgjør selve kjernen i «Warhammer Online», både når det gjelder kamp mot datastyrte fiender og under direkte strid med andre spillere.
Fra du tar dine første skritt i begynnersonen vil du ha mulighet til å delta i såkalte «scenarioer».
Dette er krigsskueplasser av ulike størrelser hvor spillere fra de to fraksjonene kjemper mot hverandre.
De minner litt om «battlefields» fra «World of Warcraft», men er tillagt enda mer vekt og gir atskillig flere erfaringspoeng enn tilsvarende i WoW.
Apropos WoW, så likner «Warhammer Online» til forveksling genre-eneren rent grafisk.
Fargepaletten er kanskje noe mer avdempet og de mest sukkersøte innslagene er kuttet bort, men den enkle tegneseriegrafikken er forbausende nok ikke det plukk bedre enn den fire år gamle konkurrenten.
Nå gjør egentlig ikke dette så mye, da de ulike miljøene, arkitekturen og modellene stort sett er av høy kvalitet.
Men kaster man et blikk på det fantastisk vakre «Age of Conan», er det litt skuffende at man ikke har klart å få mer ut av et onlinespill anno 2008.
Om «Warhammer Online» halter noe på grafikkfronten, står det bedre til med selve spillbarheten.
En mengde «quest points», geografisk bestemte fellesoppdrag for alle spillere i din fraksjon, er en av de få virkelig store nyskapningene i «Warhammer Online».
Gjennom flere faser av stigende vanskelighetsgrad må spillere samarbeide med hverandre for å oppfylle oppdragsmål.
Klarer man dette fordeles et knippe premier mellom deltakerne.
De største bidragsyterne har en klar fordel, men ren flaks spiller også en ganske avgjørende rolle.
At «Warhammer Online» fokuserer hovedsakelig på «PvP» (spiller-mot-spiller) skinner tydelig gjennom.
Det er her onlinespillet virkelig kommer til sin rett, spesielt imponerende er de forrykende scenario-kampene.
De er faktisk så bra at jeg tilbrakte mer tid på disse enn jeg gjorde på den lite bemerkelsesverdige, «vanlige» oppdragsløsningen.
Krig er ganske enkelt gøy i «Warhammer Online».
Hvorvidt dette gjør «Warhammer Online» til et bedre spill enn for eksempel «Age of Conan», er et spørsmål som ikke er helt enkelt å besvare.
«Best» er nemlig et usedvanlig upresist ord.
Heldigvis har våre gode naboer i øst funnet en smart løsning på akkurat det.
Når svensker vurderer ulike matretter skiller de mellom adjektivene «godare» og «bättre».
Kort fortalt betyr «godare» utelukkende at maten smaker bedre, mens «bättre» først og fremst tar hensyn til råvarekvalitet, næringsinnhold og utseende.
En McDonalds-burger kan være «godare» enn hvitvinsdampet blåkveite, men få ville nok påstått at den er særlig mye «bättre».
Overført til onlinespillverdenen vil et spill som «Age of Conan» være «bättre» enn «Warhammer Online».
Sistnevnte er ikke særlig pent, kan knapt kalles originalt og foregår i en verden mer sort/hvitt enn gamle Charlie Chaplin-filmer, ren godhet og skjær ondskap har svulmet opp til et nivå hvor grånyanser ikke lenger får plass.
Det store spørsmålet er hvorvidt det egentlig har noe å si, om man trenger realisme, intellektuell- og kulturell verdi i et onlinespill?
For skal jeg være helt ærlig syns jeg «Warhammer Online» er et par hakk «godare» enn «Age of Conan».
Kommer man sliten hjem fra jobb eller skole, kan det ofte være mer fristende å hive en Grandiosa i ovnen, sprette colaflasken og fyre i gang «Warhammer Online» enn å nyte tidligere nevnte blåkveite med et par glass temperert Chablis og «Age of Conan».
«Warhammer Online» vil ikke revolusjonere onlinespillgenren, ei heller dytte den nevneverdig fremover.
På en annen siden er det et utrolig artig spill, og når alt er sagt og gjort er kanskje akkurat det egentlig det viktigste?
| 1
|
110612
|
Sopp-skrekk
Det klassiske (mange vil si utbrukte) skrekkfilm-premisset seks pene ungdommer på tur i skogen får i Shrooms ekstra krydder i form av hallusinogene sopper, skogens eget partydop.
Et ganske smart grep i grunn, for med psykodeliske stoffer som den viktigste rekvisitten blir det lettere å skjule logiske brister, «farout » skuespillerprestasjoner og andre ting som ikke henger på greip i det hele tatt.
Når det er sagt, jeg har sett verre, langt verre forsøk enn denne til tider visuelt slående og passe spennende irskamerikanske filmen med en smart vri på slutten.
Ingen ekstramateriale.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
110615
|
Mislykket fra mester
Lettere enn vanlig fra Mike Leigh.
Men langt fra vellykket
HANDLER OM:
Barneskolelæreren Poppy møter hver dag med et smil og en klukkende latter, og fortsetter å kjøre på selv om omgivelsene svarer henne med en trøkk i trynet.
Livsfilosofien hennes blir brutalt utfordret da hun får den bitre og aggressive rasisten Scott som kjørelærer.
DOM:
Mike Leigh er mesteren som ga verden glitrende sosialrealistiske 90-tallsklassikere som «Naked» og «Hemmeligheter og Løgner».
I «Happy-Go-Lucky» ser man litt mindre av samfunnsrefseren Leigh.
Hensikten har sannsynligvis vært å lage et humrende portrett av noen uker i livet til en vanlig middelklassesliter uten heve for mange pekefingre.
Det er jo et edelt mål, men utførelsen er ikke vellykket.
Det skyldes ikke at filmen mangler et sentralt plot, men fraværet av troverdige karakterer.
Sally Hawkins' Poppy er med i nesten hvert eneste bilde i filmen, og da er det synd at hun irriterer mer enn å spre glede og skape gjenkjennelse hos seeren gjennom 118 minutter.
Hun er rett og slett for usannsynlig blid og livsglad til å tro på.
Kjørelæreren Scott er all verdens ondskap samlet i én person, en så oppfarende type kan umulig få lov til å fortsette i yrket?
Vi møter også en spansk flamencolærerinne i en scene så flau, klisjétung og overspilt at det grenser til parodien.
Da er det lite igjen å glede seg over.
Det er utrolig skuffende at noe slikt kommer fra Mike Leigh hvis fremste styrke som regissør nettopp har vært å skape portretterer av slitere så realistiske at man føler man sitter rundt kjøkkenbordet sammen med dem.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
110617
|
Kriminalitetens banalitet
Gjør for Napoli det «The Wire» gjorde for Baltimore
| 1
|
110620
|
Tarzan vinner krigen
Regi.
William Thiele Med:
Johnny Weismuller, Johnny «Boy» Sheffield, Francis Gifford
De gamle Tarzan-filmene med Johnny Weismuller ble satt opp som «søndagsmatineer» på kino til langt ut på 1970-tallet.
Etter visningene kunne man høre jungelrop ljome gjennom Haldens gater.
Nå er det kommet tre DVDer med to filmer per disk:
Disse to, uten Jane men med slemme nazister, begge fra 1943, samt «Tarzan And The Amazons» (1945) og «Tarzan And The Leopard Woman» (1946), og «Tarzan And The Huntress» (1947) og «Tarzan And The Mermaids» (1948).
«Gode filmer» er det ikke.
Men det bryr verken historikere eller nostalgikere seg om.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
110621
|
Bob Dylan «Tell Tale Signs: Rare And Unreleased 1989-2006»
(Columbia/Sony)
Sjeldent og uutgitt fra Dylans «indian summer»
En gang på midten av 1990-tallet bestemte Bob Dylan seg for å melde seg ut av nåtiden og hengi seg til «arkaisk musikk»:
Folk, blues og country, endog en og annen swingjazztrudelutt.
Paradoksalt - kanskje - har denne tilbakeskuende holdningen, den trolig siste av artistens mange inkarnasjoner, resultert i noe av den beste, mest slitesterke musikken hans.
Han skriver ikke fem mesterverk i uken lenger.
Men han skriver dem.
Denne nye installasjonen i «bootleg»-serien med materiale fra arkivene byr på ganske få splitter ukjente komposisjoner, men har et drøss åpenbaringer likevel.
Bobs syn på sangene sine som noe som stadig er i bevegelse, resulterer i nye ord til gamle melodier og nye melodier til gamle ord.
Kjente rammeverk fylt med ukjent innhold.
Gledene her er subtile, men utallige.
Dylan er blitt en fenomenal bluessanger.
Og en fire-fem innslag her må regnes som karrierehøydepunkter.
Fremst blant dem, kanskje, det magnifikke lydsporbidraget «'Cross The Green Mountain».
Det finnes simpelthen ingen andre som opererer på det nivået.
| 1
|
110624
|
Antony and The Johnsons «Another World» (EP)
INDIE (Rough Trade/Indie Distribution)
Noen som husker EP-en, denne snodige middelveien mellom singelen og albumet?
I disse nedlastningstider er den forbeholdt de få som faktisk selger fysiske plater.
Det er således ikke helt tilfeldig at Antony Hegarty og hans ensemble The Johnsons kan tillate seg å leke med det utrydningstruede formatet.
De alternative amerikanerne er blant de heldige som har tilegnet seg en fanskare som fremdeles liker å bla i cover og lukte på innpakningen.
«Another World» er visstnok en forsmak på hva vi har i vente når Antony and The Johnsons slipper sitt tredje album «The Crying Light» på nyåret.
To av låtene, «Shake That Devil» og «Crackagen» er gamle kjenninger for dem som har vært så heldige å overvære Antony and The Johnsons live.
De tre resterende låtene er nye og lovende beviser på at Hegarty har valgt å bringe videre de smellvakre taktene fra «I Am a Bird Now».
Nok en gang er det pianoet og Hegartys animerte stemme som bærer låtene fremover.
Det er nedstemt, følsomt og ekstremt nært.
Han bringer intet nytt til torgs, men det gjør ingenting så lenge det gjøres så vakkert som dette.
ANBEFALTE KJØP:
«Another World», «Crackagen», «Shake That Devil», «Sing for me», «Hope Mountain»
| 1
|
110625
|
The Moving Oos «... And Understanding»
ROCK (Kong Tiki Records/Playground)
Moving Oos er en forfriskende gjeng.
Bandets stilsikre miks av riffbasert rock og blendende soul er hverken nyskapende eller grensesprengende.
Den bæres like fullt fram av en leken tilnærming og effektiv låtskriving.
Per Borten, alias Jimmy Kruder, er en allsidig komponist og kan vise til en CV bestående av de vakreste popmelodier (Marthe Valle) til renskåret rock 'n' roll (Cadillac).
I The Moving Oos bringer han referansene fra AC/DC, Stones og Springsteen sammen.
Lydbildet er retrospektivt 70-talls og instrumenteringen organisk.
Særlig gitarlyden til nevnte Borten er verdt å merke seg.
Tørre og godt «synlige» i lydbildet utgjør de gode riffene selve grunnstammen i låtene.
Luftgitarpotensialet er høyt, det samme er korfaktene.
Om det er navnet som har inspirert dem til å fylle hvert minste lille pusterom i refrengene med både «oooh-ing» og «aaaah-ing», vites ikke.
Effektfullt er det iuansett og særdeles fengende, slik hele plate oppleves.
ANBEFALTE KJØP:
«Catch me when I fall», «No. 1», «Rescue Me», «Open Door», «Jimmy's Song».
| 1
|
110628
|
Halvdan Sivertsen:«Mellom oss»
Viser (Nordaførr/EMI)
Noen fine øyeblikk, men like mange tommeltotter.
Av og til får jeg en mistanke om at Halvdan Sivertsen gjør seg mer triviell enn han egentlig er.
Kontrasten mellom det likegyldige og forsøksvis morsomme (som svært sjelden er morsomt her) og de fine, vare og ettertenksomme visene som han er så flink til å skrive, blir nærmest nådeløs denne gangen.
Få kan beskrive kjærlighetens minste, men mest betydelige kjærtegn på samme enkle måte som visekjempen Sivertsen, men effekten forsvinner faderlig fort når humoristen Sivertsen slår rundt seg med nordnorske bjørnelabber uten klør.
Dermed oppstår en noe irriterende mangel på helhet som dessverre forstyrrer mer enn den behager.
Men slapp av, alle dere med et sterkt forhold til Halvdan Sivertsen - dere vet hva dere får, og dere får det her også.
ANBEFALTE KJØP:
«Bli med mæ dit», «Kjæresta» og «Bønn til vinterdagen».
| 0
|
110629
|
El Cuero:«A Glimmer Of Hope»
Rock (Gravel Road Music/Indie)
Tar skrittet opp i norsk rocks førstedivisjon.
Nok en gang viser Brynjar Takle Ohr og hans El Cuero at de er en gjeng førsteklasses musikere med dyp kjærlighet til amerikansk rockhistorie.
Ikke minst er Neil Young og hans Crazy Horse en uunngåelig referanse - akkurat som på fjorårets debutskive - når de verste (les: flotteste) vreng-gitarkaskadene vrir seg ut av høyttalerne med fuzzfylt og ektefølt desperasjon.
Heldigvis er Takle Ohrs genreperfekte stemme langt unna Young, noe som øker nordmennenes egenart, samtidig som El Cuero drar tilsvarende veksler på tradisjonell americana, effektfulle vestkystharmonier og mørke Madrugada-stemninger.
Og de viser en deilig kompromissløshet ved å klokke inn avslutningssporet på over ti minutter, mens de på en annen side kan lage tidløst lavmælte perler som «To Build A Home» (med Ingrid Olava).
Din personlige årbok for rockåret 2008 er ikke komplett før du har hørt denne!
ANBEFALTE KJØP:
«The Road Goes On», «A Glimmer Of Hope», «When The Lights Go Out», «To Build A Home» og «Lights Up The River».
| 1
|
110631
|
Iram:«I Came To Leave Love»
(C+C)
Haq-andes ille.
Den til daglig begavede Iram
Haq hevder at hun er her for å gi oss kjærlighet, men det er vanskelig å gi denslags i retur på bakgrunn av dette.
Her byr hun på den mest fryktede typen av alle plateutgivelser:
Skuespilleralbumet.
Til alt overmål presterer hun dårligere enn hva man i sine verste fantasier kunne forestille seg.
For det første kan hun ikke synge for sitt bare liv.
Haq er 32, men den falske, skingrende babystemmen hennes minner mer om å høre en 11-åring synge med hårbørsten foran speilet.
Den slags aktivitet hører selvfølgelig hjemme på pikeværelset, ikke ute i det offentlige rom.
Musikken, besørget av kjæresten Even Vaa, er amatørmessig på alle plan.
Klisjéstappede melodier, daffe akustiske gitarer, «østlig» klang med høy jallafaktor, syltynn lyd og rytmer så stakkarslig spinkle at man får lyst til å gi dem en rullestol til å komme seg rundt med.
Tekstene er nærmest hinsides kritikk, og gir platen et tragikomisk skjær over seg.
Sangen «Leaving» er eksempelvis en åpen bekjennelse om et vanskelig brudd med familien, men er så hjelpeløst skrevet og klønete fremført at det påkaller den onde latteren.
Mannen bak dette makkverket er ingen ringere enn Christer Falck, og man undres om hans drivkraft for å gi ut plater på sine eldre dager er at han simpelthen elsker å se søte jenter bli hudflettet i media.
I pressen opererer vi med en regel om å beskytte folk mot seg selv.
«I Came To Leave Love» er et klart argument for å innføre en «vær varsom»-plakat i platebransjen også.
ANBEFALTE KJØP:
Sangtimer, bedre rådgivere
| 0
|
110632
|
En fargerik spillopplevelse
Fargerevolusjonen er her, og i Wii-spillet «de Blob» er det du som står fremst på barrikadene.
Hvis du synes din hverdag kan være grå til tider, vil et besøk i byen Chroma sette ting i perspektiv.
Der har all farge blitt systematisk fjernet fra bygninger, trær og skapninger.
Det som engang var et lykkelig samfunn av sprudlende, kunstneriske borgere har brått blitt erstattet med grå, triste fanger under et totalitært svart-hvitt-styre.
Oppgaven er derfor å bringe farge tilbake til de sørgelig uttrykksløse omgivelsene.
Herlig sprudlende og funky musikk i bakgrunnen akkompagnerer malerarbeidet, som heldigvis ikke involverer malerspann og smale malerkoster.
Armert med god sprett, evne til å trekke til seg maling og ikke minst evnen til å på magisk vis spre den ut over omgivelsene når du berører dem, er du og din revolusjonære undergrunnsgruppe den siste skanse mot den grå hverdagens totale dominans.
Fargepatroner med rød, gul og blå maling virrer rundt i byene og nærmest ber om å bli klint utover murvegger og boligblokker.
Å kombinere elementærfargene utvider fargepalletten og gjør det enkelt å kle byen i regnbuens farger, eller brunt dersom du blir for ivrig i malingsblandingen.
Noen stor variasjon i oppgavene kan du dessverre ikke vente deg.
Det meste løses med å samle sammen maling for så å male hus i de riktige fargene eller ved å angripe byens autoritære byggverk med en overdose fargegugge.
Dette blir unektelig noe ensformig i lengden.
Spillet lider også under nokså klønete kontroller: hopping utføres ved å riste med kontrolleren, så manøvrering på smale hustak og klatring på ulendte kriker og kroker er noe mer utfordrende enn det antakeligvis var ment å være.
Når det er sagt, lykkes «de Blob» med å gi følelsen av å jobbe for noe viktig.
Å se hus etter hus og kvartal etter kvartal vende tilbake til sin opprinnelige fargeprakt gir en herlig følelse av at ting gradvis faller tilbake til sin naturlige tilstand.
En bedre måte å få inn elementær fargelære skal du dessuten lete lenge etter.
| 0
|
110633
|
Kampklare magi-ingeniører
Godt hjulpet av en stor porsjon magi, er ingeniørene i det håndholdte strategispillet «Lock's Quest» enerådige på slagmarken.
Her skal det bygges mye, og mye skal bygges fort.
«Lock's Quest» tilhører en subgenre blant strategispillene kjent som «Tower Defense», eller festningsforsvar på godt norsk.
Målet er å bygge flest mulig angrepstårn, murer, feller og andre godsaker, slik at horder med angripende fiender kan meies ned i hopetall.
De nedmeide hordene avgir så en slump penger som du kan bruke til å kjøpe enda flere, større og kraftigere tårn.
Konseptet virker temmelig enkelt, noe det forsåvidt også er, men alle som har prøvd det vet det kan være like avhengighetsskapende som pistasje-nøtter.
Med hundrevis av gratis flash-spill i genren på nettet, skal det allikevel en god del til for å kunne forsvare et fullpris spill på den håndholdte DSen.
Det har heldigvis utviklerne bak «Lock's Quest» skjønt, da spillet til tider minner like mye om et tradisjonelt strategispill eller et rollespill.
En velskrevet historie er dessuten sentral i å drive spillet fremover.
Den er kanskje ikke særlig original, men gode kuttscener og noen interessante vrier på plottet sørger for at historien aldri blir kjedelig eller uengasjerende.
Handlingen i «Lock's Quest» utfolder seg på et magisk kontinent hvor en kraft kjent som «source» gjør utvalgte trollmenn kalt «archineers» i stand til å konstruere og reparere bygninger.
Da en ekstra dyktig archineer med det troskyldige navnet «Lord Agony» får det for seg at han skal bruke denne kraften til å skape liv, setter kongen foten ned.
Dette faller ikke i særlig god jord hos Agony, som bygger en hær av mekaniske monstre for å ødelegge kongeriket.
Omtrent her kommer Lock inn i bildet, en tenåring med et realt talent innen magisk ingeniørkunst.
Etter at det «source»-drevne militære maskineriet til Agony ruller over landsbyen hans og lillesøsteren forsvinner, bestemmer han seg for å bli en skikkelig archineer og få ting på stell.
Locks kamp mot slemmingene foregår hovedsakelig i to ulike moduser, en byggmodus og en kampmodus.
I byggdelen bruker du opptjent «source» til å konstruere forsvarsverker av ymse slag.
I starten må du nøye deg med enkle skyttertårn og murer i tre, men etterhvert låses det opp kraftigere skyts og mer solide materialer.
Når selve kampen begynner, får du direkte kontroll over Lock.
Med ulike magiske krefter kan han angripe fienden på egenhånd, eller beskytte og reparere forsvarsverkene.
Noen ganger kreves det bare at fienden holdes unna i noen minutter, andre ganger må Lock løpe vekk fra tårenene sine for å redde gisler, drepe bosser, sprenge dører eller annet forefallende arbeid.
Vanskelighetsgraden i «Lock's Quest» er litt ujevn, men ikke så mye at det er plagsomt.
En veldig rolig start gir deg også godt med tid på å bli kjent med spillet.
At tårn du forsøker å plassere ofte automatisk svinger til den siden spillet tror du ønsker, er derimot et tidvis ganske så plagsomt irritasjonsmoment.
Rotasjonen er nesten alltid til hinder og koster deg dyrebar tid.
Med kun to minutter til å oppgradere forsvarsverkene dine mellom kamprunder, skal du holde tungen rimelig rett i munnen for ikke å bli kastet ut i strid med en halvferdig mur i ny og ne.
Stressbygging til tross, «Lock's Quest» er et solid og underholdende strategispill.
Her har man klart kunststykket å få veldig mye ut av et ganske enkelt konsept uten å ødelegge det som gjorde genren så populær i utgangspunktet.
Har du et snev av interesse for denne typen spill, kan «Lock's Quest» varmt anbefales.
| 1
|
110635
|
Rist løs med Wario
«Wario Land:
The Shake Dimension» lykkes ikke med å sette himmel og jord i bevegelse.
Det er ikke så mye som overrasker i «Wario Land:
The Shake Dimension».
Spillet holder seg nært til gamle suksessoppskrifter og både ser ut og oppfører seg i stor grad som et klassisk todimensjonalt plattformspill.
Hvert av de fem områdene i spillet lar deg pløye gjennom en liten håndfull småverdener som avsluttes med en boss.
I hver av verdenene gjelder det å komme seg fra start til målstrek og deretter så raskt som mulig tilbake til start igjen.
Underveis plukker du opp mynter, beseirer hindringer og utnytter omgivelsene på best mulig måte.
«Wario Land:
The Shake Dimension» har likevel noen smarte problemer som gjør at du må tenke utover hoppetiming.
Nye passasjer og hemmelige ganger åpner seg hvis du lykkes med å se mulighetene i omgivelsene.
Dette, sammen med små delmål i hver verden, gjør at man lett kan vende tilbake til gamle verdener for å plukke opp det man gikk glipp av ved første gjennomgang.
Vel gjennomførte deloppdrag belønnes med gullstjerner, noe som gjør underverker for motivasjonen når du skal spille gjennom samme verden flere ganger.
Ristingen tittelen hinter om får du bruk for til alt fra risting av pengesekker, jordskjelvdannende hopp og andre spesialbevegelser.
Å spille «Wario Land:
The Shake Dimension» innebærer til tider så mye intens risting at spillet nesten kunne fungert som et supplement til «Wii Fit» beregnet på å styrke muskulaturen i overkroppen.
Med unntak av ristingen er det dessverre ikke spesielt mye spennende som gjør «Wario Land:
The Shake Dimension» til et bedre alternativ enn den utallige vrimmelen av nye og gamle todimensjonale plattformspill der ute.
Du finner gode alternativer blant gamle titler på nedlastingstjenesten til Wii, og prisen tatt i betraktning ville jeg nok heller gått for en klassiker dersom lysten på god gammeldags plattformspilling gjør seg gjeldende i høstværet.
Trailer fra Wii-spillet Wario Ware:
The Shake Dimension.
| 0
|
110636
|
Rå og redelig
Skråplan og skrå bredder
| 0
|
110637
|
Fremtidsdustopi
11 på kalkun-o-meteret
| 0
|
110638
|
Sørgelig sløsing
Sørgelig misbruk av to giganter.
HANDLER OM:
To av New York-politiets tøffeste detektiver innhentes av fortiden.
En seriedrapsmann er løs, med forkjærlighet for poetiske dødsdommer over noen av samfunnets verste forbrytere.
Hvem er han?
Stadig mer peker i retning av at han må være en politimann - antakelig en veteran, antakelig en av de tøffeste...
DOM:
Det burde vært en sann svir av et mestermøte:
Robert de Niro og Al Pacino for første gang sammen siden «Heat» - der deres møte stort sett var én scene.
Denne gangen henger de sammen - hele tiden.
Og riktig nok:
Det er eim av gammel storhet fra filmverdenens alfa-hanner.
I noen enkelte, få scener.
Særlig innledningsvis synes de å ha det moro sammen, med enkelte trivsels-replikker og spor av buddy-stemning.
Men ganske snart går det fryktelig galt.
Et såkalt intrikat opplegg blir bare forstyrrende uklart.
Mens drapsofrene faller som frosne fluer, ledes man på et så overveldende opplagt spor at man vet det ikke kan være løsningen.
Alternativet blir derfor grusomt tydelig.
Det blir verken spenning eller stemning.
D`herrer De Niro og Pacino oppfører seg etter hvert mer som innomstikkende gjester på filmsettet, enn som sultne actionleverandører.
Det er faktisk ikke underlig:
Manuset gir dem minimalt å levere; i etterkant er det ikke én minneverdig scene å erindre.
Det er nesten «godt» gjort - skuespillerne tatt i betraktning.
Det verste er at man synes nesten synd på dem - med følgende kjetterske tanke:
Er dere blitt for gamle, gutter?
Det tror jeg ikke.
Det er manus og regi som svikter.
Grunnleggende.
Huff & huff!
JON SELÅS
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.