id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
110642
|
Asle Beck:«Tanker fra i går»
(EMI)
«Finn Kalvik-nyhetene» kan melde at en ny Finn Kalvik er oss født.
Rørende å tenke på at det fremdeles finnes unge menn her i landet som mener at Finn Kalvik var så bra som norsk populærmusikk ble.
Oslotrubaduren Asle Beck har den samme gutteaktig søkende stemmen som Kalvik en gang bedåret unge studiner med på Dolphin viseklubb i Oslo.
Han er like unnselig i sin «jakt på seg sjæl».
Det dristigste som foregår på dette debutalbumet er at Beck står og hopper midt i trikkeskinnene på Grünerløkka på omslagets bakside.
Det er få ting det er så lett å gjøre seg festlig på bekostning av som myke menn som synger om å «sitte på med månen i natt», «hun som danser med en virvelvind» og «spørsmål som gir meg svar / om hvilken retning dette tar».
Becks lengtende visepop-«lyrikk» er, for å si det mildt, uredd for hverdagslige klisjeer, ikke alltid så veldig sangbar, puslete, pludrete og ikke overdrevent opptatt av enderim.
Samtidig er det noe sympatisk ved ham.
Er han heldig, finnes det noen tusen NRK P1-lyttere som er enige i det.
ANBEFALTE KJØP:
«Skur 55», «Tanker fra i går», «Eika»
| 0
|
110644
|
Thomas Brøndbo:«Du sa æ va en drøm»
(Slagerfabrikken/Universal)
Lillebror i aksjon.
Yngstebror Brøndbo gjorde seg først gjeldende i Sex Gale Menn på slutten av nittitallet, et band som mest av alt fremstod som naturlige oppvarmere for D.D.E.
Som soloartist virker det som om Brøndbo i større grad sikter mot nachspielet etter at storebrødrene har gjort festlokalet varmt og brunstig.
Det er rikelig føleri-følera på denne platen, og det er alltid litt rart å høre voksne menn lyrisk be på sine knær på kav trøndersk.
Albumet er også et hemningsløst frieri til «Nattønsket», og denne halvmelankolske voksenpopen blir fort monoton i uttrykket.
Forsøket på å bryte opp med en versjon av Terje Tyslands «Klokker'n» blir mest et unntak som bekrefter regelen.
Men det er lekkert spilt og sympatisk sunget, dette, og antallet sanger om rumpa hans er heldigvis begrenset til null.
ANBEFALTE KJØP:
«Du sa æ va en drøm», «Sommer no», «Det e no»
| 0
|
110646
|
Nok en dirigentmester i Bjørvika
Den Norske Operas Orkester får virkelig prøvd seg som selvstendig orkester i det nye huset.
Den Norske Operas Orkester og Kor og Zubin Metha, dirigent Marita Sølberg, sopran og Anna Larsson, alt.
Gustav Mahler.
Symfoni nr. 2 Den Norske Opera & Ballett
Søndag spilte de til overmål Mahlers store, femsatsige symfoni nr. 2 - et verk som ikke engang grenser mot operasjangeren, men som i høyeste grad er autonom, symfonisk musikk.
Ingen ringere enn Zubin Mehta dirigerte, og med besøket hans har nok en dirigent av verdensformat vært på besøk i Bjørvika.
Han gjorde det strålende godt.
Som det meste av Mahlers musikk er denne symfonien full av kontraster.
Liv og død-tematikken ligger som et bakteppe og skinner igjennom i form av vakre, pastorale partier og utagerende, kraftfylte flater og drønn.
Fem satser er det, og alt- og sopransolist og kor trer inn mot slutten med en tekst fra den bøhmisk/østerrikske folkediktsamlingen {rdquo}Des Knaben Wunderhorn{rdquo} Alten Anna Larsson og den norske sopranen Marita Sølberg gjorde begge fantastiske innsatser.
Sølberg har en fabelaktig klang over hele registeret, og klinger like varmt i høyden som i dybden.
I denne musikken glir dessuten teksten og stemmeklangen så godt over i orkesterklangen at det blir en enestående helhet.
Orkesteret spilte i all hovedsak godt under Methas ledelse.
Riktig nok virket det bitte litt oppstykket i de lyriske partiene i de første satsene.
Men etter hvert fløt musikken bedre og bedre, og symfonien steg inn i en prangende avslutning.
| 1
|
110649
|
Mercury Rev:«Snowflake Midnight»
(V2 / Indie)
Ambisiøst og litt gammelmodig i uttrykket.
Ti år har gått siden drømmepop-ambassadørene i Mercury Rev leverte sitt virkelige mesterverk, «Deserter's Songs».
Siden har Grasshopper og Jonathan Donahue forsvunnet ytterligere inn i myke, langstrakte flater av elektronisk vellyd uten de samme hektende melodilinjene.
Slik er det også på årets «Snowflake Midnight» - det er nok av vakre elektronisk baserte stemninger her som pakker inn Donahues skjøre stemme på en ytterst velkjent måte, men låtenes helhet fremstår ufullendte.
Bare unntaksvis lykkes Mercury Rev i å føye sin klassiske drømmepop inn i en mer moderne klubbverden som kunne ha gjort denne platen så mye mer spennende og mindre sedat.
Bandets «Dark Side Of The Moon», står det i presseskrivet, men selv om legendenes ekko kan høres, er dessverre Mercury Rev milevis unna Pink Floyds tidsriktige puls her.
ANBEFALTE KJØP:
«Butterfly's Wings», «Dream Of A Young Girl As A Flower» og «Faraway From Cars».
| 0
|
110651
|
Katzenjammer:«Le Pop»
Potensialet er stort, og countrypopkunst som «Tea With Cinnamon» og «Play My Darling, Play» lover godt for fremtiden.
Problemet er at Katzenjammer vil så altfor mye, mer enn hva godt er, på sitt debutalbum.
Det høres ut som bandet har latt seg inspirere av alt fra engelske drikkeviser til The Dixie Chicks via spaghettiwestern og balkanpop.
Spennvidde kan stundom være av det gode, men «Le Pop» hopper for bredt, lander i spagaten og oppleves litt parodisk til tider.
Platas rolige innslag er suverene.
Når tempoet skrus opp blir det anmassende.
Det eneste temposterke sporet som virkelig fungerer er «hiten» «A Bar In Amsterdam», men det må nok forventes en viss debatt på verdensveven rundt et eventuelt plagiat av Bad Religions «21st Century (Digital Boy)».
Katzenjammer er helt sikkert knakende festlig live.
På debutplaten mangler de dessverre både retning og rød tråd.
Det er likevel ingen vits i å avskrive bandet etter første forsøk.
Til det er talentet for stort.
ANBEFALTE KJØP:
«A Bar In Amsterdam», «Tea With Cinnamon», «Play My Darling, Play».
| 0
|
110652
|
Bo Kaspers Orkester:«8»
Man kan alltids diskutere hvor lurt der å kalle opp et album etter nummeret det kommer i rekken.
Rent umiddelbart vekker det bekymring for idétørke, og en viss angst for at Bo Kaspers kan ha mistet gnisten på sine eldre dager.
Men om de ikke akkurat tar fyr, er det mye varme å spore fra de sympatiske svensker ved denne korsvei.
Det hviler en skjørhet over hele platen som bæres fram av Bo Sundströms ærlige penn.
Vokalisten har i løpet av halvannet tiår klart å plassere sine tekster pent blant teten i svenskspråklig poprock, og denne gangen er det melankolien som vies plass.
Sundströms nære livsbetraktninger får stødige ben å gå på av vakre melodier, og de gamle jazz- og bossa-faktene er tonet ned til fordel for enkel popkunst.
«8» er intet nytt «På Hotell», men det skal det da heller ikke være fjorten år etter det suverene gjennombruddet.
Bo Kaspers er voksne nå, men på ingen måte slitne, og makter nok en gang å berøre livsnerven.
ANBEFALTE KJØP:
«Innan alt forsvinner», «Brev», «Så enkelt», «Människor er djur», «Jag fann en bok»
| 1
|
110654
|
FIFA-opptur fortsetter
FIFA-serien har fått en kraftig oppsving det siste året, og 09-utgaven bryter absolutt ikke den trenden.
Etter de solide «FIFA 08» og «UEFA Euro 2008» leverer Electronic Arts kvalitet denne gangen også.
FIFA-serien har gått fra å være statisk, repeterende og irriterende til å bli varierende, utfordrende og fengende.
Her har det ofte vært et stort sprang i forhold til Pro Evolution Soccer-serien som vi anmeldere alltid må nevne i samme åndedrag som FIFA.
Begge de to spillseriene har sine trofaste tilhengere, og slik vil det trolig også alltid være.
Men det er verdt å merke seg at FIFA er blitt langt bedre på det PES alltid har vært best på - variasjonen i spillet og det som skjer ute på banen.
Jeg merker også stor forskjell på FIFA 09 i forhold til 08-utgaven når det gjelder fysikken, og særlig i duellspillet.
En liten dytt eller feilberegning, og ballen får en litt merkelig sprett eller spilleren du styrer faller.
Men det kan også få konsekvenser for motstanderen som feilberegner og plutselig får du en åpning på kanten.
Det skjer noe nytt nesten hele tiden, og det er det som gjør at spillene får lang levetid.
Det skjer derimot ikke av seg selv.
Du kan utmerket godt få FIFA 09 til å virke statisk og repeterende hvis du ikke bestemmer deg for å gjøre noe med ditt eget spill.
Det er fristende å slå lange baller opp på den høyreiste spissen som tar ned og flikker videre til det lille hurtigtoget som fosser igjennom og triller ballen i mål.
Ikke det at det er så enkelt, men før man fordyper seg i spillet kan det nærmest virke som den eneste muligheten.
Da er det langt mer tilfredsstillende å avslutte et angrep som har startet med tre pasninger i den bakre fireren før ballen har gått flere trekk via midtbaneleddet.
Til slutt legger backen inn fra kanten til den lille spissen som finter bort to mann og serverer til den offensive midtbanespilleren som hamrer ballen i nettet fra 15 meter med et herlig «kremmerhus».
Det taktiske opplegget i spillet er også kraftig forbedret, og nå kan du gå inn og detaljstyre det aller meste.
For øvrig er det også veldig gledelig å se at dommeren vinker fordel, men går tilbake og gir råtassen gult kort så fort det er stopp i spillet.
Det varmer et fotballhjerte med rettferdighetssans!
Jeg har brukt en del tid på «Be a Pro»-modusen der du styrer én spiller.
Prestasjonene dine blir vurdert nøye, og etter hvor godt du gjør det sanker du poeng som kan gjøre spilleren din enda bedre.
Du kan spille fire sesonger, og det er bra med statistikk og info rundt kampene.
Men jeg savner mer og synes det blir ganske monotont å spille etter hvert.
Jeg forventer at «Be a Pro» skal bli enda bedre i fremtiden og ser for meg muligheten til å starte som lovende juniorspiller i en Premier League-klubb for så å gå gradene, skaffe seg en agent, kanskje bli solgt til andre klubber og holde på så lenge helsa holder.
Da snakker vi karrieremodus!
Som vanlig er FIFA-serien vakkert pakket inn med flott grafikk, delikate menyer og en musikkliste som bør tilfredsstille de aller fleste.
Du kan velge kameravinkler til du bokstavelig talt blir svimmel, og det er en rekke forskjellige måter å skaffe seg nye utfordringer på.
Jo da - FIFA 09 ser ut til å holde mål i massevis.
PS!
Det er nå mulig å spille online der alle utespillerne er styrt av virkelige personer.
Dette har vi ikke fått testet ut.
Det høres ikke spesielt spennende ut å være en virtuell høyreback i 90 minutter, men for alt jeg vet kan dette fungere greit for de som er spesielt interesserte.
Spillet lanseres på alle formater torsdag 2. oktober.
Det er kun PS3-versjonen som er testet.
| 1
|
110655
|
Bedre, kjappere, tøffere, sterkere
«Crysis Warhead» er en slags «director's cut»-versjon av fjorårets grafikktunge forgjenger.
Og det er gode nyheter.
Når du nå er tilbake for å stanse en utenomjordisk invasjon på en tropisk øy - denne gangen sett fra synsvinkelen til den britiske elitesoldaten Michael «Psycho» Sykes - har nemlig Crytek vært flinke til å forbedre konseptet.
Det er mer actiontungt og intenst, den kunstige intelligensen til fiendene er finjustert og kampsekvensene er både bedre regissert og mer tilrettelagt for spillere med trang til å være kreative i sin fremgangsmåte.
Den heftige nanodrakten er fremdeles helt essensiel, og gjør det mulig å bli sterkere, kjappere, mindre sårbar for kuler og «usynlig» i korte perioder.
Åpenbare taktiske elementer du kan både utnytte og kombinere for kreativ ekspedering av fiender.
For i «Crysis Warhead» blir det ikke mer moro enn du gjør det til selv, akkurat som i forgjengeren.
Multiplayerdelen «Crysis Wars» er dessuten forbedret ved at den har blitt mindre innviklet.
Dermed fremstår denne pakken som en tettere, kortere, mer actionpreget og bedre regissert utgave av «Crysis».
Og det passer meg svært godt, for å si det sånn.
| 1
|
110656
|
Katte-klassiker
Regi:
Wolfgang Reitherman Norske stemmer: Guri Schanche, Paul Åge Johannessen
Det er nesten så man forbanner Disney-konsernets beslutning om å aldri mer lage animasjonsfilmer på gamlemåten når man ser igjen Aristokattene fra 1970.
Det er en sjarmbombe det virkelig svinger av fullført fire år etter at sjefen sjøl døde.
Han dukker opp på det gavmilde ekstramaterialet i en søt 60-talls pedagogisk tegnefilm om kattenes historie.
Som scatcat synger i filmen:
Alle ønsker at de var en katt!
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
110658
|
Klisjefylt opprør
Regi:
Krisztina Goda Med:
Kata Dobó, Iván Fenyö
Vannpolo, kjærlighet og opprør er temaene i dette bredt anlagte historiske dramaet om den mislykkede folkelige ungarske oppstanden mot sovjetkommunismen i 1956.
Skuespillerne snakker ungarsk her, men det er omtrent det eneste som vitner om at dette er en europeisk produksjon.
Historien er oppsiktsvekkende tradisjonelt fortalt, og karakterene er klisjeer du har sett i en rekke Hollywood-filmer i samme genre:
Den heroiske opprørske kvinnen, den vise bestefaren, den bekymrede bestemoren og de iskalde, brutale russerne.
En litt for åpenbar Oscar-flørt fra Ungarn.
Null ekstra.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
110661
|
Overdådig ubestemmelig
Overdådig dum og overdådig uttenkt.
HANDLER OM:
Etter ville budsjettoverskridelser under innspillingen av «den definitive Vietnam-filmen», blir en liten gruppe av skuespillere sendt ut i den villeste jungelen for noen «virkelige» scener.
Det aner verken de - eller vi - konsekvensene av.
Rent faktisk er dette sirkusversjonen av dokumentaren «Hearts of Darkness» (1991), som handler om den vanvittige innspillingen av Francis Ford Coppolas «Apocalypse nå!».
DOM:
«Tropic Thunder» er et minefelt av en film.
På den ene siden kjapp og intelligent og rampete og alt for komplisert satire over diverse Hollywood-myter og -figurer.
På den annen side:
Ufattelig smakløs og platt fise-formatering av komediesjangeren, der Ben Stiller åpenbart har innkalt noen av sine venner til mental rehab og sensitivitettrening.
For eksempel:
Tom Cruise, her som skallet, musulløs og skruppelløs jødisk filmprodusent.
Eller Robert Downey jr. som ikke helt vaskekte neger - for øvrig i filmens, tross alt, beste rolle.
Et enormt apparat er i sving.
Og det svinger mellom det ganske så morsomme til det totalt umorsomme.
| 0
|
110662
|
Kings Of Leon:«Only By The Night»
(RCA/SonyBMG)
Ikke mye moro igjen her.
Det er bemerkelsesverdig at Nashville-bandet Kings Of Leon er blitt vaskeekte popstjerner i England, uten å egentlig å bety noe som helst i hjemlandet USA.
Men ikke så bemerkelsesverdig som hvor kort tid det har tatt dem å gå fra å være unge, skjeggete rabagaster med adrenalin og overskudd nok til tre band, til å bli mette, livstrette arenarockere i kneipbrødklassen.
Caleb Followill stemme og snodige aksent er det som er igjen av særpreg.
Musikken er blitt en ekkodynket «middle of the road»-rock, stor i lyd og grå i innhold.
Tekstene er tilsvarende gledesløse.
Selv i «Manhattan» og singelen «Sex On Fire», de tross alt sterkeste kortene her, føles det som om noen har tvunget dem opp fra sofaen mot deres vilje.
De er bare i midten i 20-årene, men virker allerede å ha gått lei hele greia.
Til å bli trist av.
ANBEFALTE KJØP:
«Manhattan», «Sex On Fire»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
110663
|
The Waterboys: «Room To Roam - Collector's Edition»
The Waterboys: «Room To Roam - Collector's Edition» (Chrysalis/EMI)
Kaleidoskopiske «Room To Roam» (1990) satte en effektiv stopper for det anselige momentet The Waterboys hadde opparbeidet seg i løpet av 1980-tallet.
Det er ikke vanskelig å høre hvorfor.
Der forgjengeren «Fisherman's Blues» hadde et rock'n'roll-fundament i bunnen for flørten med irsk folkemusikk og amerikansk country, var «Room To Roam» et postkort fra en håpløst bergtatt turist på musikksafari.
Bandsjef Mike Scotts affekterte aksent på slitsomme «fiddelidi, fiddelidum»-ubetydeligheter som «The Raggle Taggle Gypsy», «Spring Comes To Spiddal» og «The Kings Of Kerry» er nært innpå uutholdelige.
Bare ett kutt, «A Life Of Sundays», er i nærheten av gammel intensitet.
«Room To Roam» mangler simpelthen tyngde.
De 17 kuttene på ekstra-CD-en som nå er føyd til albumet, bare bekrefter inntrykket.
Det beste innslaget er talende nok en coverversjon av Rodney Crowells «A Song For The Life».
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
110664
|
Per Vollestad og Sigmund Hjelset:Geirr Tveitt:
Songs
(Simax classics)
Den poetiske Geirr Tveitt
Den norske komponisten Geirr Tveitt skulle ha fylt 100 år i år.
Dét skulle også dikteren Olav H. Hauge, og på denne nye platen fremfører Per Vollestad og Sigmund Hjelset sanger av de to.
Men det er også tekster av Aslaug Vaa og Aslaug Låstad Lygre.
Sangene ble laget for radio, og er ikke innspilt tidligere.
Dette blir dermed et fint portrett av sentrale norske kunstnere fra 1900-tallet.
Tveitts lyriske nerve kommer tydelig fram.
Sangene spenner en del i karakteren - i Hauge-sangene er tonespråket mer pågående og offensivt, og harmonikken er dristigere.
Dette demonstrerer Tveitts styrke i å trenge godt inn i poesien og utvide den gjennom musikk Barytonen Per Vollestad og pianisten Sigmund Hjelset er dyktige fortolkere som kler denne musikken og formatet.
Vollestad blir riktig nok noen ganger hengende litt mellom et klassisk, skolert uttrykk og noe mer røft, det gjelder spesielt i «Fela» - i sanger av denne typen kunne han godt sluppet seg litt mer løs.
Men i det store og hele er dette en finstilt og stemningsfull plate.
| 1
|
110665
|
TVOn The Radio:
«Dear Science»
(4AD/Playground)
Amerikanernes eget Radiohead, minus svartsynet.
Det er ikke bare i navnet man finner likhetstrekk mellom TV
On The Radio og Storbritannias fremste eksponenter for matematikkrock.
Felles er også evnen til å ta inn over seg problemer som tynger verden så vel som enkeltindividet, enten det er storpolitikk eller dødsangst, og lage vakker musikk av det.
På sitt tredje album er Brooklyn-kvintetten imidlertid mer preget av optimistisk melankoli enn den mørke tristessen som har blitt Radioheads varemerke i senere tid.
Det er kunstferdig rock med en viss laboratoriefølelse ved seg, rik på knatrende rytmer og odde lyder.
«Dear Science» er mindre støyete enn deres tidligere plater, klarere i uttrykket, mer funky og melodiøst dvelende.
Et band som føles relevant for sin samtid uten å virke snusfornuftig eller belærende.
Og en nydelig plate som fortjener å bli noe mer enn en «kritikerfavoritt».
ANBEFALTE KJØP:
«Halfway Home», «Stork & Owl», «Family Tree», «Shout Me Out», «Lover's Day»
| 1
|
110667
|
Queen + Paul Rodgers:«The Cosmos Rocks»
(EMI)
Hvor patetisk er det egentlig lov å bli?
Enten er Brian May stormannsgal eller så er han stokk dum.
Å sette Queen-merkelappen på dette halvhjertede sølet er en av rockhistoriens største frekkheter de siste tjue årene.
At Paul Rodgers (Bad Company) dessuten har nerver til å ta over etter Freddie Mercury som vokalist viser en innsikt som er sidestilt med å ha følelsen av å kjøre Rolls-Royce når du sitter bak rattet i en Trabant fra gamle DDR.
Ikke synger Rodgers bra lenger, heller.
Og Brian May skriver ikke akkurat Queen-klassikere i 2008.
Det er både en ubehagelig tilskitning og et kommersielt overgriskt grep å knytte Queen-navnet til et prosjekt som mest av alt dokumenterer sannhetsgehalten i at gamle, trøtte rockere uten kreativ gnist starter bluesband på tampen av karrieren.
Jeg merker nå at jeg ble enda gladere i Queen-bassist John Deacon som var den eneste som hadde vett nok til å gi seg allerede da dronninga sjøl, Freddie Mercury, døde i 1991.
ANBEFALTE KJØP:
Er du morsom?
| 0
|
110670
|
Ann Tayler:«Let Your Momma Go»
(Piraya / Bare Bra Musikk)
Lillian Askelands lillesøster?
Ann Taylers stemme har nemlig den samme spissheten som landets fordums countrydronning, men mangler noe av bredden i vokalregisteret.
Dessuten trenger Tayler en logoped som kan hjelpe henne med engelskuttalen, eller er hun bare utrygg på sine språkkunnskaper?
Når det er sagt, befinner Tayler og hennes sammensvorne medarbeider Henning Hoel Eriksen seg langt over gjennomsnittet som låtskrivere i et landskap der til dels baktunge countrytradisjoner med hell skjærer over både i danseband- og popsjangeren.
En spretten produksjon og glimrende instrumentale ferdigheter fra det deltagende Nashville-bandet hjelper også godt på!
ANBEFALTE KJØP:
«Let Your Momma Go», «Rock You» og «Don't Let Go».
| 0
|
110671
|
Helge Toft:«5500»
(EMI)
Haugesunderen Helge Toft er kjent både fra bandet «Månen» og TV-programmet «Lyden av lørdag».
Nå solodebuterer han med «5500», postnummeret til hjembyen.
Toft har selv skrevet alle sangene på platen som er gitarbasert pop, kanskje på grensen til poprock enkelte steder.
Helge Toft synger på Haugesunds-dialekt og det fungerer stort sett bra.
Dessverre er platen litt unyansert både i produksjon og uttrykk.
Låtmaterialet er litt ujevnt, ideene er gode, men ikke alltid like elegant fullført.
«5500» mangler den lille overraskelsen som gjør at du vil høre den eller den sangen et par ganger til.
Helge Toft kan enkelte ganger minne litt om Kent.
Sangene «Sola står opp» og «Gjennom Sverige» er to sanger som viser Tofts teft som låtskriver og utøver.
ANBEFALTE KJØP:
«Sola står opp», «Ingen tårer» og «Gjennom Sverige».
| 0
|
110672
|
The Pussycat Dolls:«Doll Domination»
(Interscope / Universal)
Oppsiktsvekkende upersonlig.
Hadde kvaliteten stått i stil med visualiteten, ville Nicole Scherzinger og hennes pusekatt-dukker vært verdens største band.
De er de imidlertid ikke, og det er vanskelig å se at det noen gang kommer til å skje, tross produksjons- og duett- og låtskriverhjelp fra øverste hylle (Timbaland, Will I Am, Rodney Jerkins, Snoop Dogg, Missy Elliott).
«Doll Domination» har blitt en ulidelig lang øvelse (70 minutter) fra en glattstriglet jentetrupp som ved enkelte tilfeller på debuten «PCD» (2005) maktet å blande innbydende, sexflørtende dansenumre som «Don't Cha» med sin egen sensuelle burleskbakgrunn, men nå er nyhetens interesse borte og The Pussycat Dolls skal i større grad bli vurdert for selve produktet.
Her pøses det på med alt som moderne studioer kan tilby, men personligheten i sluttresultatet synker parallelt med prislappen på prosjektet.
Det er underlig at så mange kjente navn klarer å slipe vekk alt de har av personlige signaturer
- Dolls-jentene inkludert - og fremstå så buldrende anonymt som de gjør her.
Disse pusekattene har ingen klør og høres aller mest ut som et amerikanisert Spice Girls, men uten det som de engelske jentene tross alt hadde av egenart - både som gruppe og hver for seg.
ANBEFALTE KJØP:
«When I Grow Up», «Whatcha Think About That» og «I'm Done».
| 0
|
110673
|
Jonas Brothers:«A Little Bit Longer»
(Hollywood/Universal)
Disney-boyband med gode verdier og middels musikk.
Jonas Brothers er noe så uutholdelig som hvite, striglede tenåringsgutter som prediker kyskhet før ekteskapet det ene øyeblikket, mens de lengter etter deg, «bei-beeeh», det neste.
I grunn er det noe langt mer ærlig med boyband av den klassiske, syntetiske sorten - hvor musikken er glattslikket og tekstene i hvert fall indirekte handler om nervøs fomling under dynen.
De tre brødrene er «rocka», i den forstand at det er hundre prosent ufarlig punkpop de spiller.
Man kan bli litt svimmel av ekstrapoengene de scorer på å lage tilsynelatende «ekte» musikk, for mer kalkulert enn dette blir det jo strengt tatt ikke.
Hovedsakelig låter de slik det ville gjort dersom Green Day og Bryan Adams slo seg sammen.
Hvilket betyr en del fengende sanger, et ofte upåklagelig driv - og en uoverkommelig mengde klamme powerballader med høy mobiltelefonføring.
Samt mye gnålete vokal.
Personlig gleder jeg meg til sex/rus-skandalen som bare er nødt til komme fra denne leiren før eller siden.
ANBEFALTE KJØP:
«Burnin' Up», «Shelf», «Lovebug»
| 0
|
110674
|
Plump fiction
Regi:
Craig Scheffer Med:
Ron Livingston, Jennifer Esposito
Rundt 1995 dukket det opp en hel drøss filmer «inspirert»av Pulp fiction.
Du vet, ironisk dialog, gladvold og et tog av karakterer hvis historie skulle flettes sammen på finurlig vis.
De færreste klarte å kopiere mesteren den gang.
Så mange år senere kommer nok et forsøk, som dessverre også et et tafatt et.
Her mangler det meste; sjarm, snert og filmfigurer du har lyst til å henge rundt med.
Dagen da alt gikk er filmatisert på langt bedre vis mange ganger tidligere.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
110675
|
Absurd godbit
Regi:
Eran Kolirin Med:
Sasson Gabai, Ronit Elkabetz
Det sies at filmskapere som selv er fra regionen behandler Midtøsten-konflikten på en mer intelligent måte enn sine europeiske og amerikanske kolleger.
Denne saktegående og absurdkomiske israelske godbiten om et egyptisk politiorkester på vidvanke i Israel er i så fall et meget godt eksempel.
Konflikten behandles aldri eksplisitt, men underteksten her er et enkelt rop om fred og fordragelighet.
Høres pompøst ut?
Det er det slett ikke!
Bakomfilm og bildegalleri som ekstra.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
110676
|
B-vare
Regi:
Gil Junger Med:
Masi Oka, Nate Torrence
Eksperimentet - gi et par av bikarakterene i en storbudsjetts kinofilm («Get Smart») sin egen lavbudsjettsfilm og slipp den rett på DVD den samme uken filmen har premiere - er sikkert et smart bransjegrep og grunnlag for utfyllende semesteroppgaver på BI.
Som film vurdert er det imidlertid en del å trekke for:
Pinlig dialog (Hvordan er det på rettsmedisinsk?
Ganske dødt!), anmasende spill og en historie så tynn at filmen klokker inn på en drøy time.
Listen er lagt ganske lavt for B-laget i første forsøk, og er du blodfan av «Get Smart» vil du antakelig mene at de klarer å hoppe over.
Tre ekstrascener.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
110677
|
Vidunderlig
Regi:
Stephen Chow Med:
Stephen Chow, Jiao Xu
Den til tider utskjelte familiefilm-genren får her full oppreisning i form av et lite filmvidunder fra Hong Kong.
Romhunden «CJ7» kommer dalende til jorden som en sosialt bevisst «E.T», og under halvannen time etterpå sitter du lamslått igjen i sofaen.
Denne uhyre vellykkede fortellingen rører og beveger, og trimmer lattermusklene med en forfriskende skrudd humor man sjelden ser i denne type filmer.
Hvorfor CJ7 ikke er dubbet til norsk og lansert på kino er utenfor min fatteevne.
Mye bakomstoff og spill som ekstra.
| 1
|
110680
|
«Star Wars»-nedtur
I «Star Wars: The Force Unleashed» kan du gå amok med mørke krefter i Darth Vaders hemmelige tjeneste.
Og sjelden har et «Star Wars»-spill vært stappet like fullt med potensiale som dette.
Du befinner deg i perioden mellom episode 3 og 4 av filmserien, og skal rydde de nå bannlyste jediridderne av banen som Darth Vaders høyre hånd.
Det at Vader har en lærling er derimot hemmelig, så alt på din vei må ekspederes - det være seg venn eller fiende.
Og hovedpersonen i denne sagaen har virkelig Kraften med seg.
Han kan pælme Tie Fighters avgårde som om de var laget av papp og grille horder av soldater med et lynende, sprakende og ødeleggende lyninferno.
Her finner du spillets mest åpenbare og pirrende potensiale.
En slags Kratos med overmenneskelige krefter i Star Wars-universet er en drøm av et spillkonsept.
Men det er også her spillet skuffer mest.
Kontrollen av Kraften føles både klønete, ensformig og på merkelig vis også ganske puslete.
Det å kaste avgårde en stormtrooper og se ham deise inn i veggen langt der borte er gøy sånn cirka et par ganger, og slåssingen utvikler seg til å i stor grad dreie seg om møljekamper.
Store deler av spillet er simpelthen litt småkjedelig, og er det noe et spill som dette IKKE har råd til å være, er det nettopp det.
Det skurrer også i presentasjonen - særlig animasjoner og fysikken i spillet jobber på overtid for å bryte illusjonen om å være i dette sci-fi-universet.
Allikevel glimter «The Force Unleashed» til med jevne mellomrom, noe som gjør det til en stundvis kul opplevelse.
Det er nedlagt et betydelig arbeide i miljøene, arkitekturen og stemningen - noe som i kombinasjon med en interessant historie får spillet til å føles som en troverdig og genuin «Star Wars»-opplevelse.
Etter hvert som kreftene dine blir mer avanserte gjennom spillets gang blir også slåssingen noe mer givende, ettersom du får rom til å tilføre variasjon på egen hånd.
Det er i det hele tatt ikke så fryktelig mye som skal til før spillopplevelsen ville ha blitt hevet et hakk eller to.
Men det blir for generisk dette her.
«The Force Unleashed» er ikke på langt nært spektakulært nok til å rettferdiggjøre de tøylesløse løftene i spillnavnet.
PS:
I salg fra fredag 19. september.
Spillet lanseres på PS3, 360, Wii, PS2, PSP og DS.
Det er kun PS3-versjonen som er testet.
Trailer fra PS3- og 360-versjonen av Star Wars: The Force Unleashed.
| 0
|
110682
|
100 minutters unødvendighet
Fascinerende tørt og vassent på samme tid.
HANDLER OM:
Leiemorder Joe er i Bangkok for å utføre fire drap.
Lommetyven
Kong går fra å være løpegutten hans til å bli hans elev, og en slags venn, noe som strider totalt mot Joes regel om å aldri knytte seg til noen.
I tillegg møter Joe en yndig, døvstum apoteker som blir hans kjæreste.
Han plages av stadig sterkere samvittighetskvaler, begynner rett og slett å fundere på om det muligens er galt å drepe ukjente mennesker for penger.
DOM:
Filmen er basert på en thailandsk original fra 1999, med samme regissører.
Fuglene vet hvorfor de har valgt å gjøre en så generisk storyline igjen.
Her kommer sjangerklisjeene rutsjende som ustoppelige barn i en vannsklie:
Den snart pensjonerte leiemorderen som introduserer seg og sine livsregler i høytidelig voiceover; kampsportsekvensene der eleven skoleres; pene frøkner som symboliserer renhet og uskyld uten å si et pip; leiemorderens indre kamp og oppgjør med seg sjøl.
I tillegg har han en skjellsettende opplevelse med en elefant.
Dette (foruten elefanten) er klassiske ingredienser i en bråte med filmer, og noen ganger utnyttes de på en god måte, men det krever at de kombineres med noe suspens og finesse, eventuelt også et par egne tvister.
Her blir det stive plottet kun myket opp av vassent samspill og klam, overtydelig symbolikk.
Noen av actionsekvensene er helt ok, men det er langt mellom dem.
Det gjøres et poeng ut av å dvele ved Joes moralske kvaler.
Det kunne fungert dersom Nicolas Cage ikke hadde vært sånn en stiv og utroverdig tørrpinn med en ansiktsmimikk som ikke forandres annet enn når han utfører en intens sammenkniping av øynene mens han tenker hardt på alt det fæle han har gjort.
Enkelte filmer er så dårlige at de får deg til å kveile deg i kinostolen.
«Bangkok Dangerous» er ikke en av dem.
Den er bare unødvendig.
Du bare sitter der og stirrer, uttrykksløs som Cage, mens livet sakte svinner hen og du fylles av likegyldighet.
| 0
|
110683
|
Haltende familiefilm
Langtekkelig «Langstrømpe»
Nim kontakter forfatteren av eventyrbøkene hun elsker.
Det hun ikke vet, er at forfatteren på ingen måte er identisk med helten i bøkene, men snarere en ultranevrotisk angsttønne som knapt er i stand til å gå ut av døren.
Samtidig ankommer et piratpakk øya, med planer om å gjøre den om til en turistfelle av en temapark.
DOM:
Haltende familiefilm som aldri helt finner balansen mellom skummelt drama og «hjertevarmende» komikk.
Abigail Breslin er en god mini-Pippi Langstrømpe tittelrollen.
Foster, derimot, sliter.
Vi må ta høyde for at dubbingen til norsk gjør problemet enda større, men som fomlete, skolefrøkenaktig nevrotiker av Diane Keaton-skolen er Foster et uventet usjarmerende skue.
Gode filmer for jenter som ennå ikke har nådd tenårene, gror ikke på trær.
Det er med andre ord grunn til å være glade for de vi får.
Men for denne presumptivt voksne, overveiende mannlige anmelder ble «Nims hemmelige øy» dessverre både langtekkelig og forutsigbar.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
110684
|
Fjortis-farse
For så vidt godhjertet.
Men hvorfor så tanketom?!
HANDLER OM:
15 år gamle Poppy er en superbortskjemt og morløs rikmannsunge fra California, som blir «forvist» til en engelsk kostskole for piker i et fortvilet forsøk fra farens side på å få litt alvor inn i jentungen.
DOM:
Fjortis-filmene er ikke mange.
Som regel handler de eventuelt om hester, eller er temmelig dumme.
«Wild Child» heller til sistnevnte kategori.
Dessverre.
For den kunne vært riktig morsom og interessant med Emma Roberts (jada, niesen til Julia) og et koppel dyktige britiske ungdomsskuespillere.
Problemet er «bare» at filmskaperne kanskje tror fjortiser bør ha forutsigelige og dillete opplegg for å bli interesserte.
Derfor får den parodiske overfladiskhet råde for lenge.
Etter hvert blir det bedre, endog litt spennende.
Før avslutningen kommer - så helt overveldende forventet sentimental.
Men ingen tar skade av dette.
Og noen vil til og med kose seg.
JON SELÅS
| 0
|
110685
|
Carla Bley Big Band:«Appearing Nightly»
(Watt Works/Grappa musikkforlag)
72 år gammel skriver Carla Bley fortsatt frisk og leken storbandmusikk med glimt i øyet.
Hun har en egen evne til å kombinere humor, politisk engasjement og sterk melodiøsitet.
«Appearing Nightly» byr på liveopptak med hennes «Remarkable Big Band» fra Paris.
Lew Soloff, Andy Sheppard og Gary Valente er blant solistene, mens Steve Swallow og Bill Drummond sitter støtt i kompet.
Fire av fem låter er originalkomposisjoner, den siste en revitalisering av Ray Noble's «I Hadn't Anyone Till You»
Men også i Bleys komposisjoner er det en rekke referanser til standardrepertoaret, ikke minst i åpningslåtene «Greasy Gravy» og «Awful Coffee»
Det er gjennomgående gnistrende, varm og trivelig musikk.
Ikke noen politiske kommentarer denne gang, men en swingende manifestasjon av jazzhistorie.
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
110686
|
Silver:«Wolf Chasing Wolf»
(Rodeostar / VME)
Gi denne gjengen en ordentlig produsent!
Man skal slett ikke se bort fra at låtene som ligger under dette vedvarende brølet av lyd har visse kvaliteter, men det er sannelig ikke lett å få øye på!
Guttas egen produksjon er nemlig noe av det mest unyanserte som har kommet på banen på mange år, der gitarene og Ivar Nikolaisens «in your face»-vokal utveksler kontinuerlige springskaller gjennom hele platen.
Synd faktisk, for tross noen tunge år uten forventet gjennombrudd er energien og innsatsviljen fremdeles på topp hos Silver, og Jonas Thires (Amulet, Bloodlights) inntreden som trommis gir lydbildet et etterlengtet, dynamisk touch av hardcore som låtene trenger.
Jeg blør gjerne i ørene av god hardrock, men helst ikke fordi produksjonen er malplassert.
Så gå nå å få tak i denne produsenten da, gutter!
Anbefalte kjøp:
«Die 59», «Sympathy» og «The White Logic».
| 0
|
110688
|
Rita Eriksen:«Hjerteslag»
(Big Box/Universal)
Strålende comeback.
Når Rita Eriksen går solo igjen for første gang på ti år har hun valgt å formulere seg på norsk.
Et bra valg.
Eriksen skriver ikke låter selv, men er flink å plukke fram gjemte engelskspråklige klassikere og formidle dem videre på eget vis.
Townes Van Zandt, Leonard Cohen, John Stewart og Gillian Welch er alle representert, og med ringreven Ingvar Hovland (Vamp, Elle Melle) som oversetter blir dette en vinner.
Hovland erstatter ikke nødvendigvis det engelske ordet med det samme norske, men finner nye veier å skape samme mening og assosiasjon på.
Det gjør at tekstene får en ny dybde i seg, og Eriksens krystallklare stemmeprakt får lov til å formidle noe sterkt.
Hun henvender seg nok en gang til et voksent publikum med en blanding av country, folk, bluegrass og noen doser irske folketoner.
Eriksen har truffet Vamp-nerven og går en vakker høst i møte.
ANBEFALTE KJØP:
«Det lys som alltid skinne», «Han va som våren», «Alexandra reise»
| 1
|
110689
|
David Holmes:«The Holy Pictures»
(Mercury/Universal)
Betagende referanseritt.
Nordirske Holmes gjorde seg først gjeldende som DJ og klubbmusikkprodusent i Chemical Brothers-gaten på nittitallet, før han ble sugd inn i Hollywood til en meget vellykket karriere innen filmmusikk, blant annet til Steven Soderberghs filmer.
Nå føder han imidlertid seg selv på nytt.
«The Holy Pictures» er mest av alt en hyllest til rockreferanser dansefolk vanligvis elsker:
Her er søtt larmende pop i stil med Velvet Underground og The Jesus And Mary Chain, motorveirock à la Neu! og instrumentalspor som kneler ved Brian Enos ambientalter.
Det er nydelig produsert, sjarmerende sunget, og rørende melodier triller ut som perler på snor.
For å si det enkelt:
Dette er den beste Primal Scream-platen bandet selv aldri har laget.
ANBEFALTE KJØP:
«I Heard Wonders», «The Story Of The Ink.», «Love Reign Over Me», «Melanie», «Hey Maggy»
| 1
|
110694
|
Ne-Yo:«Year Of the Gentleman»
(Def Jam/Universal)
Nei, jo, nei, jo, nei, jo.
«Year Of the Gentleman» er visstnok inspirert av Frank Sinatras legendariske gutteklubb (foruten mafiaen), The Rat Pack, men det eneste som egentlig minner om 50- og 60-tallets kuleste menn, er en finfin dress og en skråstilt hatt på coveret.
Noen crooner er Ne-Yo definitivt ikke.
Han er like fullt popstjerne og en skikkelig renskåret, erkeamerikansk urban popmaker.
Ne-Yo og hans kumpaner, deriblant norske Stargate på fire av låtene, kan kunsten å snekre låter.
Hit-teften er stor, og selv om den hverken er særlig kreativ eller original, virker den særdeles effektivt.
Låtene borer seg inn i hjernen og blir værende.
Spørsmålet er om man har lyst til å ha dem der.
Ne-Yos store problem er tekstene.
Hver en klisjé blir brukt, misbrukt og oppbrukt.
Det handler om jenter.
Ne-Yo er tydelig opptatt av å fortelle at han har lyst til å være en god kjæreste, men at han ikke alltid strekker helt til.
De mest banale forklaringsmodeller blir benyttet, som at man kanskje ikke alltid er like flink til å ta oppvasken.
Platen er således todelt.
Lyrikken står til stryk, men ser man bort ifra de flaueste frasene finnes det nok å glede seg over.
ANBEFALTE KJØP:
«Closer», «Nobody», «So You Can Cry»
| 0
|
110695
|
Lindsey Buckingham:«Gift Of Screws»
(Reprise/Warner)
Geniet fra Fleetwood Macs frontlinje er i formidabel form.
Etter 11 lite produktive år returnerte Buckingham med et flott Mac-album i 2003, fulgt av den allerede klassiske soloplaten «Under The Skin» i 2006.
Denne oppfølgeren fullfører et hat trick på kreativ høyde med gullrekken «Fleetwood Mac» (1975) - «Rumours» (1977) - «Tusk» (1979).
Av hans fem soloplater er «Gift Of Screws» nærmest moderbandet stilmessig, kantete California-poprock med tykk lyd og omfavnende koringer.
Kanskje har han funnet seg en ny Stevie Nicks; to av de beste låtene er skrevet sammen med kona Kristen.
Det er også rikelig av hans hundre prosent egenartede solosanger her, hvor galopperende gitarer, provisorisk perkusjon og myk machorøst går opp i en høyere enhet.
En sang som «Time Precious Time» er så ekstatisk at man nærmest må holde seg fast når refrenget suser til himmels.
Av alle som noen gang har hatt verdensrekord i albumsalg, er Buckingham den desidert mest oppegående.
Dette er unik musikk, fra et unikum.
ANBEFALTE KJØP:
«Great Day», «Time Precious Time», «Did You Miss Me», «Love Runs Deeper», «Treason»
| 1
|
110696
|
Katy Perry:«One Of The Boys»
(Capitol/EMI)
Skamløshet + popmusikk = sant.
Det er skjellig grunn til å mistenke den amerikanske pastordatteren Katy Perry for å være popverdenens største opportunist akkurat nå.
I 2001 ga hun ut et album med religiøs musikk under navnet Katy Hudson.
Nå er det tidstypisk «pikekos», tapte netter i Las Vegas og utskjelling av femi kjærester for alle penga.
Gamle samlebåndspopringrever som Glen Ballard og Desmond Child lurer ludderaktig i kulissene.
Målet er åpenbart å bli en Alanis Morissette for Lindsay Lohan- og Paris Hilton-generasjonen.
Sommerhit'n
«I Kissed A Girl» tok henne et langt stykke på vei.
Det mest kontroversielle med den var ikke det tekstlige innholdet, men det faktum at musikken låt som en oppdatering av det stampende allsang-«soundet» til artisten hvis navn man ugjerne tar i sin munn nå for tiden: Gary Glitter.
12 skrikende, glorete, hysteriske sanger i samme gate på rappen, er for mye.
På den annen side er det utvilsomt ytterligere to-tre hitemner her.
Og det skal Perry ha:
Hun er ikke bare desperat etter oppmerksomheten vår, hun er jammen stolt av å være det også.
Sånn sett er hun noe av et perfekt popmusikkmotstykke til den mest nakent ambisiøse «reality TV»-deltager.
Stort mer 2008 enn dét skal det godt gjøres å bli.
ANBEFALTE KJØP:
«I Kissed A Girl», «Waking Up In Vegas», «Hot N Cold».
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
110698
|
Sosialpornografi
Hun er halvnaken på coveret.
Inni blir det verre.
Maria Menas fjerde album inneholder en del fin musikk.
Dét skal vi komme tilbake til.
Det mest fremtredende på «Cause And Effect» er imidlertid tekstene, som er så eksplisitt utleverende at de forstyrrer mer enn de berører.
22-åringen har tatt oppgjør med sin oppvekst før, spesielt forholdet til moren - faktisk var det tema allerede på debutsingelen «My Lullaby» fra snart syv år tilbake.
Og hun er langt i fra ferdig med saken.
Spesielt på åpningssangen «Power Trip Ballad» og tittelsporet går det fullstendig over stokk og stein, med beretninger som sikkert er ment som åpne, ærlige bekjennelser, men som tar mer form av drittslenging og offentlig skittentøyvask.
Det er for så vidt Menas fulle rett å skrive om sitt liv.
Det er også lytterens rett å føle at man har hørt nok om visse aspekter av det.
Intenst personlig er stikkord for resten av platen også, med rikelig av referanser til spiseforstyrrelser, og kjærlighet av ymse slag - hele tiden med et voldsomt «jeg»-fokus.
Hånd i hånd med dette befinner Mena seg i musikalsk farvann hun ikke er helt svømmedyktig for.
Det er popmusikk med store ambisjoner, brå vendinger og grandiose arrangementer, men det er ikke like kledelig hele veien.
Hun presser også den hese stemmen mer enn hva godt er.
De pretensiøse tendensene blir ekstra frustrerende når man hører hvor bra Mena kan være, når hun stoler på sin teft for det enkle og effektive.
Som på den jazzflørtende singelen «Belly Up», supersøte «All This Time» og tandre «I'm On Your Side».
Et stort savn er de euforiske hitperlene hun briljerte med på sine første plater, som «Blame It On Me» og «You're The Only One».
Forhåpentlig føler hun seg ikke for «voksen» til å gi slipp på denne typen sanger ennå.
En problematisk plate, altså.
Men dét skal Maria Mena ha - den er umulig å forholde seg likegyldig til.
Det er ikke så mange halvgode album man kan si dét om.
ANBEFALTE KJØP:
«Belly Up», «All This Time», «I'm On Your Side»
Maria Mena «Cause And Effect» (Columbia/Sony BMG)
| 0
|
110700
|
Apesteker
Fattigmanns «Wall-E»
| 0
|
110701
|
Ærlig talt!
HANDLER OM:
Du kommer til å tro at jeg er gal.
Men altså:
Den nevrotiske «nobody»'en Wes (tenk, han «googler» seg selv uten å få ett eneste treff!) blir, i kraft av å være sin fars sønn, opptatt i et hemmelig «brorskap» av topptrente leiemordere.
Disse leiemorderne får sine ordre fra skjebnen selv, tror jeg det skal være, og de blir formidlet via koder i¿ vevd stoff.
DOM:
Jeg er fremdeles litt usikker på om denne uutholdelig eplekjekke, utrivelige og iskalde voldsfilmen skal være en slags «ironisk» komedie á la «Snakes On A Plane» eller ikke.
Sikkert er det at mange i salen der jeg satt måtte fnise etter hvert som «historiens» mange fullstendig lattervekkende aspekter åpenbarte seg.
Disse kom primært til syne etter at den første halvdelen, «opplæringsprosessen» som forvandler Wes til en fiks ferdig drapsmaskin, var overstått.
Den var på sin side ekstremt sadistisk til en «mainstream» sensommeractionfilm med 15 års aldersgrense å være.
Skjønt «action»?
De store actionsekvensene i «Wanted» er så hinsides det umulige, så totalt fjernt fra enhver virkelighet, at vi i praksis snakker om en tegnefilm.
At «Wanted» er dum som en stokk, får så være.
Wes selv må på et tidspunkt resignert konstatere det absurde i at «vi tar våre ordre [om å drepe] fra en vev!».
Da er det liksom ikke håp.
Verre er det at filosofien her - at du først er en mann, at du først har «kontroll over ditt eget liv» - idet du har drept X antall mennesker, blir formidlet via komisk dødsseriøse skuespillerinnsatser fra stjerner som McAvoy, Jolie og Freeman.
Som mann (riktignok uten «kontroll over mitt eget liv») er det likevel noe helt annet og mye alvorligere undertegnede ble mest deprimert av.
Og det er at filmverdenens mest magnetiske kvinnelige sexsymbol, Angelina Jolie, ser helt forferdelig ut her.
Sykelig mager og knoklete, som om hun har blitt sendt gjennom en blyantspisser.
Et par lepper på en stilk er alt som er igjen.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
110703
|
Vellykket oppvekst
Regi:
Andrzej Jakimowski.
Aldersgrense: 7 år.
MED:
Damian Ul, Ewelina Walendziak
Øm og underfundig oppvekstskildring fra Polen
HANDLER OM:
Seksåringen Stefek bor i en sliten forstad til Wroclaw og får sommerferiedagene til å gå ved å henge på den lokale jernbanestasjonen.
Søsteren Elena drømmer om å få seg en «ordentlig» jobb og studerer italiensk mens hun står i oppvasken på en restaurant.
Begge savner faren som stakk av for lenge siden, men Stefek vil vinne han tilbake ved hjelp av magiske triks.
DOM:
Det tar litt tid før man kommer inn i rytmen til denne filmen, men du verden hvor grepet man blir når først koden er knekket.
En mer øm, var og underfundig oppvekstskildring er det lenge siden jeg har sett.
Filmens tema - savnet av en far - behandles med poesi og ikke patos; Regissøren har nok av muligheter til å ta snarveier via publikums tårekanaler, men faller aldri for fristelsen.
Han stoler på sin egen visjon og resultatet er en svært vellykket filmfortelling som får deg til å huske - og savne - hvordan det er å være barn.
Fargebruken er delikat og gjør den nitriste byen levende slik at man ser den på samme måte som den lille drømmeren Stefek.
Spillet fra de to helt uerfarne barna i hovedrollene er imponerende, lydsporet er behagelig oppløftende og gir bildene ekstra liv.
Et par små bikarakterer blir kanskje litt for stemoderlig behandlet, men det blir for små skjønnhetsfeil å regne.
Polsk provinssommer er herved anbefalt.
PS:
Kortfilmen «Varde» vises som forfilm og avslører et norsk regitalent av de sjeldne, nordlendingen Hanne Larsen.
| 1
|
110705
|
Good Time Charlie «Mojo Energy»
Rock (Good Time Music / Universal)
Autentisk og overlegent
Good Time Charlie feirer 25 års jubileum i år, men går ytterligere tyve år tilbake i tiden på «Mojo Energy», der de drar nytte av sin mangeårige bluesbakgrunn til å ta skrittet helt ut i et originalt garasjerock- / rhythm'n blueslandskap som har røttene sine i amerikansk rock helt tilbake fra før «the British Invasion» tidlig på sekstitallet.
Dette passer ikke minst gitarist Steinar Karlsen utmerket - han har en rått pågående skarphet i gitaren som preger lydbildet, der Yngve Leidulv Sætre har bidratt mesterlig til at uttrykket kjennes både friskt og oppdatert, tross røtter som er mellom førti og femti år gamle.
For alle som savner et såpass moderne band som Ricochets, fremstår Good Time Charlie som dette bandets autoritative forgjengere og kan trygt anbefales!
Anbefalte kjøp:
«You Cause Me Pain», «Dealin' With The Devil», «You Know» og «Give You Up».
| 1
|
110706
|
Ralph Myerz «Ralphorama!Appetite 4 Self-Destruction»
ELEKTRONIKA (Beatservice/VME)
Det virker som om norske elektronika-artister har funnet løsningen når musikken de lager ikke er særlig potent:
De satser på at kvantiteten skal veie opp der kvaliteten svikter.
Og slik har Erlend Sellevold, Ralph Myerz uten The Jack Herren Band, endt opp med en 78 minutters ørkenvandring som sin solodebut.
Albumet er ikke bare fantasiløst titulert, det går også i de fleste feller DJ/produsent/bakmann-plater pleier å gå i:
Gaper over et lass stilarter, har med altfor mange gjester, og virker så å si uredigert.
Det hip hop-dominerte midtpartiet er helt meningsløst; platen for øvrig domineres av ukarismatisk diskopop og downtempo DJ-mat av typen man drakk kaffe til på Grünerløkka for snart hundre år siden.
Jentene som synger hist og pist har for øvrig ikke noen større funksjon enn å legge litt luftig visvas på toppen av noe som er temmelig konturløst i utgangspunktet.
Unntaket er «Prison Break» med Karin Park, et klønete forsøk på å låte som svenske The Knife.
ANBEFALTE KJØP:
«All Night Long», «Smokey»
| 0
|
110707
|
E.S.T. Esbjörn Svensson Trio «Leucocyte»
Act/Musikklosen
Esbjörn Svenssons testamente
Svenske Esbjörn Svensson trio har de siste tiårene vært en av jazzscenens mest toneangivende trioer, med en særpreget sound, sjangeroverskridende uttrykk og nennsomme miks av akustiske og elektroniske klangverdener.
Da pianisten Esbjörn Svensson døde i en dykkeulykke tidligere i år, hadde trioen materiale klart til en ny utgivelse, som her foreligger.
Det er en av trioens beste utgivelser, i grenselandet mellom rock, ambient og samtidsjazz.
Trioen unner seg lange strekk, som 17 minutter lange «Earth», og kortere episoder nede i ett minutt.
Alt virker nøye gjennomtenkt, fra den rocka «Ab initio» til jazzironiske «Jazz».
Som ved trioens tidligere utgivelser er det også denne gangen musikk som inviterer til metafysisk filosofering, som tittelsuiten, der liv, død og evighet belyses tematiseres ut ifra kroppens hvite blodlegemer (leukocytter).
Et storslagent testamente fra en av de siste tiårenes viktigste trioer.
| 1
|
110708
|
Metallica:«Death Magnetic»
Metal (Universal)
Majestetisk og autoritær
Metallica blir Metallica igjen - overveldende, majestetiske og autoritære.
Hjerteslagene som åpner «That Was Just Your Life», og dermed hele den første Metallica-platen på fem år, kan godt symbolisere at det fremdeles er liv i det progressive metalmonsteret som dominerte åttitallet med fintfølende thrash-brutalitet.
Der foregående «St. Anger» dro fordeler av å være en imponerende emosjonell eksplosjon etter en tid da Metallica var nær ved å implodere som band, er «Death Magnetic» - med Rick Rubin i produsentstolen - et balansert overskuddsprosjekt med alle tentakler pekende tilbake på bandets egen, gylne historie.
«Death Magnetic» fremstår som en våt drøm for alle Guitar Hero-fans, for dette er først og fremst Kirk Hammett og James Hetfields plate.
En utmerket musiker som bassist Robert Trujillo er dessverre nesten fraværende i miksen, men både de halsbrekkende gitarsoloene og mitraljøseriffene er tilbake med en angrepsvilje som tar pusten fra deg, ikke minst i en klassisk Metallica-låt som «All Nightmare Long».
Den fremstår nesten som hentet rett ut av guttas åttitallskatalog, noe som også kan sies om mange av de andre låtene her.
Med ett unntak er de mellom seks og halvt og åtte minutter lange, samt en noe dryg instrumental - «Suicide & Redemption» - som klokker inn på knappe ti.
Dette betyr at den progressive låtoppbygningen med sine takt- og melodiskifter også er tilbake med stort hell - et kroneksempel på det er «The End Of The Line», platens kanskje ypperste spor og en garantert livefavoritt når hovedriffet rulles frådende tungt ut over publikum.
I dette friske og aggressive retroperspektivet virker enda en versjon av «The Unforgiven» - den tredje i historien - mildt sagt overflødig, men det viktigste er at Metallica avslører at de er sammenvevd som band igjen.
Og det har de klart ved å ta frem det beste i seg selv og sin egen historie.
«Death Magnetic» er på mange måter et perfeksjonert comeback tilbake til seg selv - vekk fra personlig og karrieremessig ubalanse og tilbake til det Metallica vi lærte å elske helt i starten.
Anbefalte kjøp:
«That Was Just Your Life», «The End of The Line», «The Day That Never Comes», «All Nightmare Long» og «My Apocalypse».
PS:
I salg førstkommende fredag
| 1
|
110709
|
New Kids On The Block «The Block»
Genre: R&B (Interscope/Universal)
De er tilbake.
De er blitt voksne.
Og de vil ha sex NÅ!!
Kjære kvinne i første halvdel av 30-årene.
Ta deg i akt.
Barne- og ungdomsheltene New Kids
On The Block er tilbake etter 15 års pause, og de har kun én ting for øye:
Å få av deg fillene og ligge med deg nokså umiddelbart.
Det grenseløse pulemaset på dette melodisk sett helt anonyme comebackalbumet er så intenst, så enormt monomant at vi i beste fall snakker om seksuell trakassering, i verste fall en 50 minutter lang voldtektstrussel.
Det er dobbelt viktig å trå varsomt.
De vil nemlig fotografere og filme deg også («Click, Click, Click», «Lights, Camera, Action»).
For legge ut materialet på Internett etterpå?
Ordentlige R&B-artister pleier å ha med i hvert fall én sang om noe annet - det være seg dansing, drikking eller dop - for å «variere uttrykket».
På «The Block» er det kun én ting som gjelder:
Pornografi via «autone»-vokal à la Akon (sistnevnte er med her).
At dette comebackforsøket virker til å ha lyktes, i alle fall i de snart 40 år gamle «kidsas» hjemland USA, er i sannhet et bevis på nostalgiens lammende kraft.
Og, for en annen stakkar, en plutselig deprimerende tanke.
ANBEFALTE KJØP:
«Summertime»
De gjenforente gamlegutta fra nabolaget fikk gamle fans til å gå kvinne av huse da de lanserte gjenforeningsalbum «The Block» i London mandag.
| 0
|
110710
|
«The Sims 2»-kisten er tom
Simmelivet er for stort til at det på vellykket vis kan presses inn i små leiligheter.
Selv om tittelen skulle tilsi det, hander ikke «The Sims 2: Byliv» egentlig om livet i byen.
Simmene lever fortsatt i de samme småbyaktige strøkene med eneboliger og koselige kvartaler, men et lite knippe leilighetshus har siden sist dukket opp i området.
I disse leilighetene kan simmene flytte inn uten å måtte sørge for store kjøpesummer og bo i fred og mak for en ukentlig tusenlapp eller to.
Den store utfordringen som melder seg er å tilpasse liv og eiendeler til et liv på strengt oppmålte kvadratmeter i en liten leilighet.
Som leietaker har simmene dine dessuten ikke anledning til å gjøre store forandringer og utbygginger på boligen slik det er mulig i eneboligene, men utover dette er forskjellene fra livet i enebolig strengt tatt ikke av enorm betydning.
Noen småartige detaljer er imidlertid lagt til, som støy fra naboleiligheter, klaging med intens vegghamring og muligheten til å ta inn en hybelboer, samt artige aktiviteter som å betale husleie.
Hybelboerne kommer og går som de vil og fungerer litt som en katt med katteluke, med det ene unntak at de hjelper til med husleia hvis de er i godt humør.
Magisystemet er kanskje det sprekeste innslaget i pakken, og gir utvalgte simmer med kontakter i heksemiljøet anledning til å bruke trylleformularer og kjøre sopelime til jobb.
Innholdet i pakken føles likevel rimelig magert og det er tydelig at EA skraper så dypt nede i inspirasjonskisten at det begynner å bli kloremerker på kistebunnen.
Hvorfor noen i det hele tatt skulle ønske å punge ut for å få anledning til å stappe sine simmer inn i små kronglete leiligheter, frarøve seg selv fra muligheten til fullstendig kreativ utfoldelse på oppussingsfronten og anledning til å bygge ut et ekstra rom eller to i hagen dersom lyst eller behov skulle melde seg, har jeg ingen forståelse for.
Ved å tvinge simmelivet inn på begrensede areal blir det dessuten umulig å investere lønnen fritt i de kuleste objektene i kjøpekatalogen, rett og slett fordi gulvplass er blitt en så begrenset ressurs.
Bylivet som fremstilles i «The Sims 2: Byliv» tilfører svært lite nytt.
Personlig synes jeg det var mer gøy da simmene bodde litt mer «på landet».
Trailer fra The Sims 2-utvidelsen Byliv.
| 0
|
110712
|
Supergolf!
«Tiger Woods»-serien har vært solid og meget populær i mange år, men 09-utgaven er på det nærmeste komplett.
Skjønt - det er farlig å bruke et ord som komplett.
Det kan alltid være flere baner, flere golfere, og flere muligheter.
Men du verden - her er det uansett veldig, veldig mye å boltre seg i.
Dessuten er det vakkert pakket inn med flott grafikk og delikate menyer.
Jeg har opparbeidet meg en del rutine fra tidligere Tiger Woods-utgaver, og da er det ekstra enkelt å sette seg inn i spillet.
Endringene fra tidligere årganger er nemlig ikke større enn at det aller meste er kjent.
Først gjaldt det å få lastet inn et bilde av meg selv, gjøre musklene litt mer fremtredende, få justert hårfestet litt ned og vips var en virtuell utgave av meg selv klar for PGA-touren.
Men først var det duket for mitt første møte med super-trener Hank Haney (som har trent både Tiger Woods og Mark O'Meara).
Han er nemlig din personlige trener i spillet, og du må vise hva du kan for ham før du slipper til på banen.
Det du presterer gir deg verdier i kategoriene «power», «accuracy», «short game» og «putting».
Disse verdiene varierer opp og ikke minst ned etter hvordan du presterer ute på banen.
Anmeldelsen fortsetter under bildet
Med andre ord - hvis du har en runde der du putter elendig så får det faktisk også konsekvenser for ferdighetene til golferen din.
Men du får muligheten til å rette opp noe av elendigheten, for
Hank plukker ut elementer fra spillet ditt og driller deg på det du kan bli bedre på.
Det kan bli litt ensformig, men det er først og fremst god trening og gir en god progresjon i spillet.
Blir du lei av Hank er det for øvrig bare å hoppe over ham, men å slurve med treningen kan få konsekvenser - du er advart.
Noe annet som er nytt i denne utgaven, er at du får en grafisk fremstilling av hvordan svingen din er på hvert eneste slag.
«Tiger Woods 08» var preget av en overfølsom sving, som ødela mye av spillopplevelsen for ganske mange.
Dette er nå rettet opp, og i tillegg kan du faktisk nå justere køllene dine slik at du kompenserer for eventuelle uregelmessigheter i svingen din.
En detalj man egentlig ikke trenger å bry seg så mye om, men for hardcore golfentusiaster er den helt sikkert nyttig.
Hva grafikken angår - jeg blir som regel lynende forbannet av å slå ballen i vannet, men det hjelper litt på at vannet i «Tiger Woods 09» er skremmende vakkert - faktisk såpass at det er fristende å hoppe uti...
Det er vrient å finne noe negativt å si om spillet, men det må nevnes at de to nye ekspertkommentatorene har litt å gå på hva engasjement angår.
Den mannlige kommentatoren minner faktisk ganske så mye om den ikke altfor sprudlende Tussi i Hundremeterskogen.
Som nevnt er det nok av utfordringer i spillet, men for de som har spilt en del av tidligere vil jeg anbefale å gå rimelig kjapt på den tøffeste vanskelighetsgraden for å få en skikkelig utfordring.
Da kan du ikke styre ballen i luften etter at du har slått, og du får heller ikke en forhåndsvisning av ballbanen når du skal putte.
Men det gjør det ekstra gledelig når du først begynner å mestre det hele.
Tiger Woods-spillene har alltid vært en sikker vinner når man spiller flere sammen, og slik er det fortsatt.
Men nå er det også en rekke forskjellige online-muligheter.
Nytt av året er «stroke simultaneous» der opptil fire spillere kan gå samtidig og slå samtidig.
Du ser hvordan de andre gjør det i form av fargestriper.
Det er både stressende og morsomt, og ikke minst sparer du tid ved at du slipper å se på alle de andre golferne.
Med andre ord en gledelig nyhet.
Jeg har aldri vært ute på en golfbane, og det er langt ifra min favorittidrett, men dette spillet er rett og slett herlig.
Etter ganske mange år som anmelder av sportsspill deler jeg herved ut terningkast seks for første gang - det har du fortjent Tiger Woods!
PS:
Det er kun PS3-versjonen (som skal være mer eller mindre prikk lik 360-versjonen) som er testet.
Spillet er også ute i andre versjoner til PS2, Wii og PSP.
Video fra PS3- og 360-versjonen av spillet «Tiger Woods PGA Tour 09».
| 1
|
110713
|
Fremkalt skuffelse
Regi:
Masayuki Ochiai Med:
Joshua Jackson, Rachel Taylor
Åndebilder handler det om i «Shutter», nok en nyinnspilling av en overnaturlig skrekkfilm fra østen.
Åndebilder sier du?
Ja, spøkelser i form av flekkete lysglimt på bildene dine etter de er fremkalt.
Det er visst store greier i Asia, men jeg er ikke sikker på om fenomenet sprer seg vestover på grunn av denne filmen.
Manuset byr på overraskelser nok, da er det skuffende at det endelige produktet blitt ett hundre prosent dusinvare.
Mye ekstra: bakomfilmer og forklaring av fenomenet.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
110714
|
Hysterisk morsom
Regi:
Jake Kasdan Med: John C. Reilly, Jenna Fischer
John C.
Reilly får endelig muligheten til å tre ut av skyggen til Will Ferrell i denne elleville parodien på biografi-filmer av typen «Walk The Line».
Judd Apatow («Knocked Up», «Superbad») står bak, og presterer her å kombinere sexkomikken fra nevnte suksesser med velplassert og observant satire.
Ekstramaterialet er utsøkt: hele musikkvideoer, ekstrascener og en liksomdokumentar om «den ekte» Dewey Cox, hvor blant andre Sheryl Crow tar'n helt ut.
Hysterisk morsomt.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
110716
|
Eldes med eleganse
R.E.M. er over middagshøyden, men håndterer alderdommen stilfullt.
I det yngstemann Stipe også nærmer seg 50, har R.E.M. nå skiftet gir - de jager ikke lenger sin ungdomstid med tunga ut av kjeften, men lener seg på en formidabel karriére med fornyet selvtillit.
De har blitt collegerockens Rolling Stones, og har nådd stadiet sistnevnte befant seg på rundt «Steel Wheels» (1989), altså med en ny plate som ikke gjør skam på navnet, og som gir dem et godt alibi for å reise rundt og leve på et frodig arsenal av klassikere.
Man kan innvende at den overveldende magien bare unntaksvis inntreffer.
Men det er for mange gode låter, for tett og tøff spilling, for god klang i koringene, for mye tenning i vokalisten til at det blir noe særlig å utsette på forestillingen.
Selv om deres første ti leveår alltid vil stå som deres beste, er en R.E.M.-konsert i 2008 også en påminnelse om at de har gull å plukke av fra de siste 15 årene også:
«Electrolite», «The Great Beyond» og «Let Me In» sitter alle som skudd.
Ljomende stadionklassikere som «The One I Love», «Ignoreland» og «Turn You Inside Out» utmerker seg også, mens kveldens beste overraskelse til veteranfansen er en topptrimmet versjon av «Pretty Persuasion» fra 1984.
Det virker som om det er et stykke frem til punktet hvor de gjør dette fordi de ikke har noe bedre å ta seg til.
Tenningen de viser i det ferske, punkete glansnummeret «Horse To Water» viser at bandets midtlivskrise er ertstattet av den tilbakelente fandenivoldskheten man kan få når man ikke trenger å prøve så hardt lenger.
KONSERT:
R.E.M. STED:
Vallhall, Oslo PUBLIKUM: ca. 11 000
| 1
|
110719
|
Slapp «tryckare»
Tynt om et interessant fenomen.
HANDLER OM:
De svenske dansebandenes gullalder på 1970-tallet.
DOM:
Som halvsvenske fra Halden har jeg ingen problemer med å innrømme at Göterborg-bandet Flamingokvartetten var mitt aller første favorittorkester.
«Flamingo» (som vi fansen valgte å forkorte til) var et slags dansebandenes Led Zeppelin - større og mer utstyr, fargerikere og mer slengbuksete scenekostymer.
De har således en naturlig plass i sentrum for denne dokumentaren.
En av de mest hjerterevnende karakterene i nyere skandinavisk dramatikk var dansebandentusiast.
Robert Gustafssons brutalt ensomme Roland i svenske «Killinggängets» fabelaktige «Torsk på Tallinn - en liten film om ensamhet» (1999) får sitt motstykke i «Får jag lov» i form av et ektepar som fremdeles reiser Sverige rundt og ser, danser til og dokumenterer alle Flamingokvartettens konserter.
Scenene med de to er de beste i denne ellers helt retningsløse dokumentaren.
En film om denne høyst egenartede kulturen er i utgangspunktet en glimrende idé.
Men Jalin - selv med fortid i dansebransjen - er ikke oppgaven moden.
Det blir litt om han selv, litt om et par tilsynelatende tilfeldig utvalgte musikere, en håndfull gamle Super 8-filmer - og det er det.
Ingen forsøk på å gå fenomenet etter i sømmene.
Ingen gamle TV-opptak fra perioden den omhandler.
Ingen forsøk på musikksosiologisk analyse av hva svensk dansebandmusikk er for noe (storbandsswing nedskalert til kvartettformat møter «dragspelmusik»?).
Jalins hovedpoeng - at dette er en døende kultur - føles også litt overilt.
Lasse Stefanz «Rallarsväng» ligger da vitterlig på 25. plass på VG-listen denne uken.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
110720
|
Et grensetilfelle
Sympatisk, men gjennomført «politisk korrekt» fra den alltid betente israelsk/palistinske konflikten.
MED: Hiam Abbass, Ali Suliman, Rona Lipaz-Michael, Doron Tavory, Tarik Copty, Amos Lavie.
HANDLER OM:
Når den nye israelske forsvarsministeren flytter til grenseområdene mot Vestbredden, opplever den palestinske kvinnen på den andre siden av gjerdet at av «sikkerhetsårsaker» må hennes sitrontrehage - det eneste hun har å leve for og det neste hun har arvet - må kuttes ned.
Men det svake enkeltmenneske tar opp kampen mot overmakten.
DOM:
Filmen er sympatisk og velmenende, kanskje til og med til en viss grad opplysende om den betente konflikten.
Men:
Absolutt hele opplegget er så til de grader gjennomført «politisk korrekt», at man mister mye av interessen underveis.
Hele hovedhistorien, hver menneskelige avsporing, hvert politisk sideblikk er basert på «på-den-ene-siden-og-på-den-andre-siden».
Det er et kjernepunkt og mål om oppfordring til menneskelighet, her, som er enkelt og greit og prisverdig nok.
Men det helliger ikke middelet, som er en historie om konflikt, maktstupiditet, kvinnekamp og humanitet i en alt i alt udristig og sterkt forventelig film.
| 0
|
110721
|
Den sterkestes rett
«Spore» er like mangfoldig som livet selv, og la det være sagt først som sist:
Evolusjonsteori har aldri vært morsommere.
Det løper en rød tråd gjennom Will Wrights spillkreasjoner.
Simulasjon og observasjon har vært nøkkelelementer i rekken med spill fra den ikoniske spillutvikleren.
Selv om observasjonsnivået har variert i det store og brede - fra bynivå i «Sim City»-spillene, ned til individnivå i «The Sims»-serien og planetnivå i «Sim Earth» - har Wrights signatur og evne til å finne underholdning på tilsynelatende ikke-underholdende steder (hvem hadde trodd hverdagsliv ville danne grunnlaget for en av spillhistoriens mestselgende spillserier?) vært en gjenganger for de fleste av dem.
Nå er han klar med det som kanskje kan bli nok en kjempesuksess.
Og det å skrive en anmeldelse av «Spore» er ikke enkelt.
Ikke fordi det mangler av ting å gripe fatt i, men tvert i mot fordi spillet byr på så mange forskjellige aspekt, så mange forskjellige observasjonsnivå og i bunn og grunn består av fem spill som alle ville stått relativt stødig på egne bein.
«Spore» appellerer både til din kreative, din strategiske og din lekende side på en gang så det er vanskelig å vite hvor man skal begynne.
La oss derfor starte der «Spore» begynner - med livets opprinnelse i en liten sølepytt.
Spillingen i «Spore» starter med det enkle og blir stadig mer kompleks gjennom spillets gang.
I så måte gjenspeiler spillbarheten virkeligheten - det starter i det små med mikroskopiske organismer som utvikler seg til mer komplekse og intelligente skapninger gjennom spillets gang.
Cellefasen - den første av spillets fem deler - byr på enkel «Pac-Man»-beslektet spillbarhet i to dimensjoner der du spiser det som er mindre enn deg og flykter fra dem som er større.
Du har tilgang på skaperverktøy som lar deg utstyre din lille skapning med enkle munn-, svømme- og forsvarsdeler og møter omverdenen som plante-, kjøtt eller alteter.
Tilpasningen til omgivelsene og kampen om å bli den største fisken i dammen er i gang.
Når du omsider tar de første skrittene på land i skapningsfasen tas skaperverktøyet et steg lenger.
Tilgangen på nye kroppsdeler og modifiseringsmuligheter øker betraktelig og mulighetene for kreativ utfoldelse likeså.
Med en ryggrad du kan dra og strekke på, en pelsdrakt du kan male i omtrent alle tenkelige fargekombinasjoner og mønstere, og ikke minst et stort utvalg kroppsdeler som stadig vokser i takt med din utforsking av omgivelsene, er det fantasien og ikke verktøyet som setter grenser for kreasjonene.
Skapningene hopper, danser, synger, poserer, brøler og uttrykker sitt eget særpreg gjennom sin unike væremåte.
Det er umulig å ikke smile av de sjarmerende, avskrekkende, søte eller bare merkelige - og i de fleste tilfeller, herlig komiske - skapningene som vandrer rundt på planeten.
Med skapningfasen begynner det første steget mot kontroll over landejorda.
Gjennom sosialisering eller voldelige midler gjelder det å bli tøffest i nabolaget, først ved å mestre en stadig voksende intelligens og deretter ved å overvinne rivaliserende landsbyer i stammefasen.
Skapningen din er ikke den eneste som utvikler seg.
Også den kreative og skapende delen av Spore forandrer seg stadig gjennom spillet.
I landsbyfasen har skapningen din nådd sin endelige form og fokus flyttes over på landsbybygging.
Etter hvert får arkitekten og industridesigneren i magen brynt seg på nye utfordringer når den kreative siden av spillet retter seg mot husforming og kjøretøydesign i den strategibaserte sivilisasjonsfasen.
Der tar du avstand fra individet og gruppen og påtar deg oppgaven med å oppnå global dominans gjennom teologiske, økonomiske eller militære midler.
Strategien blir aldri veldig kompleks, men muligheten til å velge mellom tre vanskelighetsgrader gjør at det er enkelt å møte veggen eller gå i nedoverbakke alt etter som.
Romfartsfasen tar arten din til nye teknologiske høyder og lar deg forlate din trygge og kjente planet for å starte erobringen av rommet.
Etablering av nye kolonier, imperiebygging, krigføring, alliansedanning, handel med romvesener, tegning av kornsirkler, romskipsbortføringer og stabilisering av planeters klima er bare noen av oppgavene som står foran deg.
Å fly ut og innta verdensrommet gir en herlig frihetsfølelse som klistret undertegnede til spillet litt for langt opp mot deadline.
Livet på landejorda var frodig og fargerikt, men «Spore» blomstrer ute i verdensrommet.
Det å beherske planetutvikling, spekulere på prisene i kryddermarkeder, føre krig og diplomati eller berge planeter fra økologisk katastrofe gir en herlig følelse av total kontroll.
Jeg er universets hersker og gud på én og samme gang.
Ingen andre spill har gitt så stort rom til frihets- og utforskningstrang og samtidig fyrt opp under stormannsgalskapen i så stor grad.
Ønsket om å fri til et uhyre bredt publikum kommer tydelig til syne gjennom den ekstremt varierte spillbarheten, det intuitive kontrollsystemet og de relativt enkle spillprinsippene.
Den strategibaserte sivilisasjonsfasen er ukomplisert nok til å forstås umiddelbart, og samtidig alt for enkel til at strategitilhengere vil bli tilfredsstilt.
Jeg vil tro de sosiale delene i skapning- og stammefasen er myntet på «The Sims»-tilhengere, men også her føles valgene for få og utfordringene for små.
«Spore» er med sine distinkte faser litt som en twistpose - det skal godt gjøres å ikke finne noe man liker, selv om alle bitene selvfølgelig ikke kan falle like godt i smak.
Underholdningsverdien vil dermed svinge opp og ned alt etter hvilken utviklingsfase du spiller i.
For undertegnedes del startet denne ganske høyt i cellefasen for så å falle kraftig i skapningsfasen, og deretter stige jevnt og trutt til moroa nådde et endelig høydepunkt i romfartsfasen.
Når du har spilt gjennom alle fasene kan du hoppe inn i utviklingen på det stadiet du måtte ønske, så det er ingen grunn til å gomle seg gjennom et utall marsipansjokolader for å komme til «Spore»s svar på «engelsk toffee»-bitene.
Spore byr på mangfold, både i spillbarhet, omgivelser og dyreliv.
Deling av innhold over internett sørger for at du alltid vil møte på nye skapninger og se nye bygninger skapt av andre spillere på din ferd gjennom tid og evolusjon.
Og denne mangfolden er «Spore»s store styrke, selv om en stadig strøm av nye skapninger alene overhodet ikke ville vært nok til å holde interessen oppe.
Dersom du finner de delene av spillet som appellerer til deg - og det er det store sjanser for at du gjør - har du imidlertid mange, mange timer med moro foran deg.
Evolusjon har nemlig aldri vært mer morsomt.
Ny E3-trailer fra det kommende PC-spillet Spore.
| 1
|
110722
|
Godslig «gangsta»
Snoop Dogg er rapperen som kommer unna med alt.
Også å la publikum vente, vente, vente.
KONSERT:
Snoop Dogg STED:
Sentrum Scene PUBLIKUM:
Ca. 1750 (fullt) AKTUELL CD: «Ego Trippin'»
Når han omsider subber ned på scenen fra en liten trapp - syltynn, hengslete, ikledd blå Dodgers-jakke, hvit skjorte og pressede dressbukser - er alt umiddelbart tilgitt.
Entreen tas til noe så klisjétungt som «Carmina Burana».
Men han blir tilgitt igjen idet «Murder Was The Case» eksploderer - og Sentrum Scene med den.
Snoop er noe så sjelden som en overlevende i et spill - hiphop - der man blir fryktelig gammel fryktelig fort.
Noe av forklaringen ligger kanskje i det ironiske gliset i munnviken som forteller oss at han aldri har tatt disse greiene så voldsomt alvorlig.
Mer av forklaringen ligger i rapping hans.
Den er eksellent, også i konsertsammenheng, og har en sløy, svingende tone ved seg som ingen gjør ham etter.
Han kommer med et band bestående av trommer, bass, gitar og el-orgel, og instrumentene gir til tider voldsom tyngde til låtene.
Tempoet går i medley-fart, kun avbrutt av Snoops anstrengte, men kostelige forsøk på å synge i «Sexual Eruption».
Han jobber hardt på flankene og liksom støtter seg til den massivt diamantutrustede mikrofonen - samt de to avlastningsrapperne.
De store kanonene blir belønnet med den helt store stemningen.
«Gin And Juice» kommer tidlig, «Drop It Like It's Hot» mot slutten.
Sistnevnte ble litt vassen i går, men den var et unntak.
Han gjør Dr. Dres «Deep Cover» og «The Next Episode».
Han gjør endog House Of Pains «Jump Around».
Da hoppes det så hardt på Sentrum at karen ved siden av meg regelrett blir hoppet ned.
Usubtile «I Wanna Fuck You» dediseres til «the ladiez».
Han kommer unna med den også.
Han avslutter med «Who Am I (What's My Name)» og en aldri så liten seremoni om «peace and love» og viktigheten av å røyke marihuana daglig.
Så kommer Bob Marleys «Jammin'» over anlegget, og han er borte.
En drøy time og ikke et kjedelig øyeblikk.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
110725
|
Helge Lien trio «Hello Troll»
Norsk jazzliv har de senere år frembrakt mange pianotrioer av internasjonal klasse.
Helge Lien trio er en av dem.
Med tittelen {ldquo}Hello Troll{rdquo} og et coverbilde fra skogene ved Moelven tatt av kapellmesteren selv, skulle man kanskje tro at det er nordisk fjelljazz som står på repertoaret, men Helge Lien, Frode Berg og Knut Aalefjær skriver seg inn i et internasjonalt uttrykk.
I den rytmisk eggende åpningen {ldquo}Gamut Warning{rdquo} leker Lien med strengene, mens {ldquo}Trozee{rdquo} gir dansende brasilianske assosiasjoner.
Også det romantiske uttrykket får slå ut i vakker blomst, som i {ldquo}It is what it is, but it is.{rdquo} Trioen er svært samspilt, Liens komposisjoner har sterke ideer, i vekslende fokus på melodi, groove og klang.
En helstøpt og variert utgivelse fra en trio med særpreg.
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
110726
|
Xploding Plastix«Treated Timber Resists Rot»
Mer implosjon enn eksplosjon denne gang.
I serien «alt var bedre før» virker det som om turen nå er kommet til den norske elektronikascenen.
Det er nå fem år siden sist Hallvard Wennersberg Hagen og Jens Petter Nilsen ga ut et Xploding Plastix-album, og tiden synes benyttet til å ta noen steg tilbake.
Det var friskere, mer poporienterte takter ved siste korsvei; på «Treated Timber Resists Rot» er det gutteromsestetikken som dyrkes.
Hvilket vil si færre melodier, men desto mer dveling, knitring og skurring.
Duoen holder fast ved sine cinematiske tilbøyeligheter og frenetiske breakbeats, og skal kanskje ha ros for å dyrke varemerket sitt.
På den annen side føles det som om nittitallet aldri tok slutt når man hører på dette.
Og tror du sannelig ikke ordet "lydlandskap" er med i presseskrivet også.
Frustrasjonen blir enda større når de flesker til med praktnummeret «The Cost Of Resistance», som viser hvor forførende vakker musikk Hagen og Nilsen er i stand til å by på når de gidder å lage en låt og holder all skramlingen i tømme.
ANBEFALTE KJØP:
«The Rigmarole Shell Out», «The Cost Of Resistance», «Band Of Miscreants»
| 0
|
110728
|
Eva Knardahl, klaver
Sterkt minne om Eva Knardahl
Eva Knardahl var en pianist med en meget sterk personlighet, verbalt som musikalsk.
Nå er en del opptak med henne utgitt på en ny cd i serien «Great Norwegian Performers 1954-2000.»
Og det er et hyggelig gjenhør med en pianist som fremdeles står i en særstilling på mange måter.
På denne platen er det musikk av Grieg, Chopin, Scarlatti, Kjerulf, Sinding og Rachmaninov.
Og egentlig er det fremdeles vanskelig å matche den friskheten og lettbentheten hun viser når hun spiller Scarlatti og Chopin.
Eva Knardahl karakteriseres ofte som et fyrverkeri.
Et litt utslitt begrep, men når man hører henne i Griegs g-moll-ballade og Rachmaninovs Paganini-rapsodi op.
43, merker man at det gnistrer:
Hun spiller med et knallsterkt temperament, en utrolig pågåenhet.
Det gjør at hun av og til gir sånn på at det nesten kan virke litt ruskete i kantene, men det henter hun glitrende inn igjen gjennom nydelige, velformulerte fraser.
Dette er en sterk plate fra en markant musiker som dessverre har gått bort, men som fremdeles bør få masse, velfortjent oppmerksomhet.
| 1
|
110730
|
Motörhead «Motörizer»
(SPV / Indie)
Samme plate for noen og tyvende gang...
Sånn kan det faktisk sies med Lemmy og Motörhead, for så lite skiller uttrykket seg fra i dag og tredve år tilbake.
Egentlig er det imponerende at den hese grinebiteren nekter å legge seg ned for verken sprit eller alder, men ufortrødent fortsetter å hamre ut sin patenterte pønkmetal.
Men selv om energien og fokuset er der, kan ikke denne lytteren unngå et lite tretthetsbrudd i indreøret etter nok en omgang med far sjøl;
Står ikke dette allerede i platehyllene mine, liksom?
(en låt som «Rock Out» må jo være mannens femtiende versjon av «Ace Of Spades»...)
Ingen skal ta fra Lemmy æren av å være en av de mest innflytelsesrike - kanskje den aller ypperste - innen moderne speed- og thrash-relatert metal, men tiden som grensesprenger er for lengst forbi.
Men det er hesblesende hyggelig nok, dette.
Igjen.
ANBEFALTE KJØP:
«Teach You How To Sing The Blues», «One Short Life» og «Back On The Chain».
| 0
|
110732
|
Late Of The Pier «Fantasy Black Channel»
Pop uten sikkerhetsbelte.
Guttene i denne Donington-kvartetten er knapt fylt 20 år, og har holdt det gående i fire år allerede.
De har også kommet opp med en av de villeste og beste debutplatene så langt i år.
Ikke la «indie»-merkelappen lure deg - dette er så langt fra retrospektiv gitarpop det er mulig å komme.
Det er ung rock på sitt frieste, med flittig bruk av sint elektronikk, hissige diskorytmer og gampete prog-riff.
Samtidig er det solid låtskriving i bunn, klare dansbare kvaliteter og aldri noen følelse av at de er gærne kun for galskapens egen skyld.
Dette er lyden av unge, kreative hoder som bobler over av ideer, og greier å feste dem til tape.
Mye tyder på at dette blir den eneste platen i høst som refererer til Gary Numan og John Barry så vel som Frank Zappa og Van Halen, og kommer unna med det.
Det er for øvrig helt utenkelig at bandet vil greie å følge opp dette, så nå gjelder det å oppdage Late Of The Pier umiddelbart.
ANBEFALTE KJØP:
«Space & The Woods», «Random Firl», «Heartbeat», «VW», «Bathroom Gurgle»
| 1
|
110734
|
Koselig monsterslakt
Action-rollespillet «Castle Crashers» er strengt tatt både simpelt, frustrerende og gir slitasjeskader fra frenetisk kontrolltrykking, men såpass morsomt at man fort glemmer det.
Xbox Live Arcade-tittelen «Castle Crashers» er noe så sjeldent som et siderullende action-rollespill i kvasi-3D.
Med litt andre ord betyr det at du kjemper deg i én retning bortover en gang, sti, vei eller liknende.
Hver gang du blir angrepet, må du ta knekken på alle fiendene for å få lov til å fortsette.
At du kan bevege deg opp og ned stien gir en liten illusjon av 3D, men det er bare snakk om få meter og angrepene dine fungerer kun i horisontal retning.
Dessuten er figurene og bakgrunnene tegnet i ren 2D.
Historien i «Castle Crashers» er vel neppe hva man vil kalle original eller særlig dyp.
Slottet ditt er angrepet av slemminger og fire prinsesser er kidnappet.
Som stolt ridder i pastelfarget rustning er det din oppgave å redde disse og gjerne også kverke noen fiender på veien.
Og er det noe «Castle Crashers» ikke mangler, så er det slike.
Bølge på bølge av hettekledde tyver, bombekastende livvakter, snåle ildsprutende monstre, svarte hårballer og mye annet rart prøver utrettelig å stikke kjepper i hjulene dine.
Til disposisjon for å hindre slik kjeppstikking, har du to ulike grunnangrep, magi og en god porsjon kombinasjonsangrep.
Etterhvert kan du også velge mellom flere titalls våpen og kjæledyr.
Da mener jeg kjæledyr i svært liberal forstand, for om flyvende doruller egentlig kvalifiserer som «dyr» er jeg ikke helt overbevist om.
Selv om den riktignok har både svart strekmunn og prikkøyne i samme farge.
Når vi først er inne på doruller, så har «Castle Crashers» en god del toaletthumor.
For de av oss som kanskje ikke blir så forferdelig entusiastiske av ugler med høylydt diaré, er det heldigvis også rikelige mengder med original, oppfinnsom slapstick og andre godbiter for lattermusklene.
Mot fingermusklene er derimot ikke «Castle Crashers» spesielt trivelig.
Ustanselig hamring på kontrollknappene blir litt slitsomt i lengden.
Våger du deg ut på minispillet med kappspising er ikke krampen særlig langt unna, iallefall ikke hvis du spiller mot venner lokalt.
Sistnevnte kan forøvrig absolutt anbefales, kampanjen støtter co-op for opptil fire personer.
I teorien er det dessuten fullt mulig å spille over Xbox Live, men dessverre tar «Castle Crashers» navnet sitt litt for bokstavelig på onlinefronten.
Å få startet et spill over nett er vanskelig nok, men å holde koblingen noenlunde stabil er nærmest umulig.
Ellers lider også spillet av enkelte programeringsfeil.
Selv om det ikke skjer særlig ofte, hender det at bosser henger seg opp i dødsøyeblikket og tvinger deg til å starte banen på nytt.
Vanskelighetsgraden på bossene er til tider ganske brutal, noe som forsterkes av at du må spille gjennom hele banen på nytt dersom du dør.
Allikevel kan jeg i bunn og grunn ikke annet enn å anbefale «Castle Crashers».
Den nydelige, håndtegnede grafikken og det rikelige utvalget bakgrunnsmusikk danner en velsmakende glasur på en saftig kake av sprø humor og avhengighetsdannende spillmekanikk.
Sammen med gode venner blir den da også, som kaker flest, enda noen hakk mer velsmakende.
PS:
Spillet er kun tilgjengelig på Xbox Live Arcade, og koster 1200 Microsoft-poeng (ca. 100 kroner).
Trailer fra Xbox Live Arcade-spillet Castle Crashers.
| 1
|
110735
|
En hjerteknuser av en blikkboks «Wall-E»
HANDLER OM:
En hardtarbeidende liten blikkboksrobot ved navn Wall-E, hygger seg så godt han kan på en jordklode tom for mennesker.
Ur-gamle filmer, en lighter, en kakerlakk og småskrot, er ting han hygger seg med når han ikke bygger skyskrapere av alt skrotet som omgir ham.
En dag lander et romfartøy; ut stiger en vakker, hvit robot ved navn Eva.
Wall-E går nesten amok i ren kjærlighetsrus, og legger ut på en ferd lysår unna, for å være sammen med damen.
Der venter en degenerert, lat og fet utgave av menneskeheten, pluss roboter med skumle hensikter.
DOM:
Man kan falle pladask for det aller meste gjennom animasjonens vidunderlige verden.
I fjor var det rottene i «Rottatouille».
I år er det en blikkboks som smelter våre hjerter; en liten gravemaskinaktig robot som knapt kan si noe annet enn «Eva».
Det er dristig gjort å la så mye av en film være nærmest dialogfri, men Andrew Stanton (mannen bak «Oppdrag Nemo») og Pixar studios evner å fordreie våre hoder gjennom en historie som er spennende, morsom og original.
Vesle Wall-E er utstyrt med store verdier; heltemot og omsorg.
I sin sanseløse forelskelse er han en E.T med James Bonds skarphet og enhver actionhelts hardtslående neve.
Helt til å spise opp!
«Wall-E» er også et korrekt politisk angrep på overflodssamfunnet generelt, og det amerikanske spesielt.
Sparkene er krasse og klare, her skal en ung generasjon få inn med teskjeer hva forsøpling, forurensing og overforbruk kan føre til.
Det hele godt pakket inn i animajsonskunst av høy klasse.
Samt em dose rørende robotromantikk.
| 1
|
110736
|
«The Other Boleyn Girl»
Det var ganske usmart å ligge seg til topps da Kong Henrik satt på tronen.
HANDLER OM:
Du kjenner historien om britiske Kong Henrik 8. og hans mange koner.
Anne Boleyn er den mest kjente av dem - hennes ekteskap til kongen bidro til å utløse den engelske reformasjonen, men for Anne selv førte det først og fremst til halshugging.
Denne filmen fokuserer imidlertid på Annes mindre kjente søster Mary.
Som også hadde et forhold til kongen!
Sånt blir det sex, sjalusi, unger, politikk, maktkamp og død av.
DOM:
Det er altså ingen trøtt historieleksjon vi står overfor i dette Hollywood-glaserte kostymedramaet.
I tillegg har vi et stjernelag med Scarlett Johansson i rollen som den naive, enkle Mary; Eric Bana som en svært veik Kong Henrik, og Natalie Portman som den stadig mer slu og rappkjeftede Anne.
«The Other Boleyn Girl» ser fra en ny vinkel på en kjent historie.
Og alt mens scenene utspiller seg som et nesten klaustrofobisk kammerspill langt fra folket og den øvrige verden, fokuseres det på hvordan Henrik, Mary og Anne alle er brikker i et større maktspill.
Dette er først og fremst et melodrama som går tett på de såpeaktige intrigene mellom et knippe mennesker.
Samtidig vektlegges de politiske dimensjonene og det kalkulerte spillet som foregår i kulissene, mens kongen og hans elskerinner begjærer, skriker, sviker og føder om hverandre.
«The Other Boleyn Girl» har noen gode scener der konkurransen mellom søstrene utspilles med subtile kommentarer, men som oftest er dialogen hakket for krapp og teatralsk.
Kulisser, skuespillere og kostymer er for polerte og rene til at vi virkelig kan ta dem seriøst.
Eric Bana toer sine hender i latterlig store deler av filmen.
Filmen har en viss suspens, men mye av spenningen ligger simpelthen i at vi kjenner historien og vi venter på det uunngåelige.
Halshugging!
Utover dét tar ikke filmen godt nok utbytte av det rike materialet det baserer seg på.
Dramaturgien er rimelig kjedelig.
Men jo, underholdende nok, nesten så lenge det varer - det varer litt for lenge.
| 0
|
110738
|
Miley Cyrus «Breakout»
(Hollywood/Universal)
Kidsa er, som alltid, ålreit
«Breakout» er Miley Cyrus' første forsøk på å etablere seg på utsiden av Hannah Montana-karakteren hun spiller for Disney-konsernet.
Det sier seg selv at platen er et «kalkulert produkt for 14-åringer».
Men er den et godt kalkulert produkt for 14-åringer?
Jeg synes det.
Rett nok får man følelsen av at noen prøver rent for hardt idet låten om miljøvern spiller opp.
Men et tenåringspopalbum med minst fem hitemner, er et godt tenåringspopalbum.
Miley synger uttrykksfullt, litt hest, og musikken trekker linjer så langt tilbake som til det tidlige 1980-tallets «new wave».
Tekstene handler om å være lei av skolen, håpløse kjærester, ringetoner og at det å si «unnskyld» ikke gjelds via tekstmelding.
Sånn må det være.
Den masete versjonen av «Girls Just Wanna Have Fun» er det eneste som skurrer her.
«Toxic»-blåkopien «See You Again» føles også som om den er på besøk fra et annet album.
Men dersom du liker artisten som mer og mer fremstår som nyere tids mest innflytelsesrike popsangerinne, nemlig Avril Lavigne, er det ingen grunn til å ikke se denne veien.
ANBEFALTE KJØP:
«Breakout», «The Driveway», «These Four Walls»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
110739
|
Hästpojken «Caligula»
(Roxy Recordings/Nordisk Film)
Hold på lommeboken!
Noen er ute etter Håkan Hellström-kronene dine
Når folk med et usunt oppheng i alle ting «indie» legger ut om «popmusikk», kan du være sikker på én ting.
Det de snakker om er ikke «pop» slik du og jeg kjenner det.
Snarere vil det i åtte av ti tilfeller dreie seg om noe elendig spilt, surt sunget, ugudelig skrammel.
Duoen Hästpojken er svensk søppeldynge-«indie» så dårlig som noen.
Knappene det trykkes på er blant andre «artig namedropping» («Shane MacGowan»), «Håkan Hellström» (ungdommeligheten) og «tidlig Ebba Grön» (raitantaitan-refrengene).
Hästpojken har svenskens spesialitet under huden:
Det å ligne litt på nesten alt du har hørt før.
Vokalisten sender i så måte tankene i retning den smått mistilpassede 1970-talls kulttrubaduren John Holm.
Er det ikke dessuten noe litt ekkelt, noe egentlig ganske mistenkelig ved voksne mennesker som ynder å fremstille seg som så naivt livsudyktige og «søtt» hjelpeløse som disse to karene?
ANBEFALTE KJØP:
Nei.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
110742
|
Benedicte Torget «After A Day of Rain»
Present Recordings/Musikkoperatørene
Sterk platedebut
Til tross for mange år som musiker, er det først nå sangeren Benedicte Torget platedebuterer.
I den usedvanlig finslipte musikken hun presenterer kan man ane en lang prosess der alt overflødig har blitt vasket bort.
Tilbake står et rent, avklart uttrykk.
Torget skriver gode sangtekster om søken og lengsel, lek og lyst, ledsaget av sterke melodilinjer.
Et svært samspilt band med Øystein Sævåg legger en lydhør for Torgets klokkeklare og nyanserike stemme.
En strykekvartett og bidrag fra blant andre Lars Andreas Haug på tuba og Nils Petter Molvær gir akkurat passe med klangvariasjon.
Her er ingen store musikalske fakter, men var og neddempet musisering hele veien.
Musikken gir mer og mer for hver lytting, og vil bli kjærkommen når høsten setter inn for fullt.
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
110743
|
Slipknot «All Hope Is Gone»
(Roadrunner/Bonnier Amigo)
Ikke så sinna lenger.
Tematikken hos de bemaskede metal-heltene i Slipknot har riktignok ikke forandret seg stort - her er det tilstrekkelig med død og deprimerende dævelskap - men med Dave Fortman i produsentstolen har det musikalske uttrykket blitt finslipt, lettere og til tider irriterende behagelig.
Mye av den desperate eggen fra tidligere er borte, og en låt som «Snuff» er til og med noe så sjeldent som en power ballade, men det er ikke tvil om at et band som Slipknot mister noe av særpreget når stinget forsvinner.
På «All Hope Is Gone» skjer det dessverre litt for ofte.
ANBEFALTE KJØP:
«Gematria», «Dead Memories» og «Vendetta».
| 0
|
110746
|
Himmelsk, norsk barnespill
«Englekræsj» byr på et, unnskyld to, univers som garantert vil underholde, utfordre og fascinere barn.
«Englekræsj», som er basert på et teater- og tv-seriemanus, har vært et ambisiøst prosjekt for Drammensstudioet Ravn Studioes.
Men spillmakerne har tydelig vært grundige og reflekterte - og hatt det veldig gøy samtidig.
For det har blitt et morsomt og gjennomtenkt spill.
Det starter med at to barneengler, Fia og Frans, forsover seg til siste time før engleeksamen.
De fyker heseblesende av gårde til skolen på engleskyen sin, men kræsjer uheldigvis i skyen med instrumentene til engleorkesteret.
Tre av instrumentene faller ned til jorden, men hit har ikke englene lov til å reise før de har bestått eksamen.
De smårampete og modige englene bestemmer seg likevel for å ta sjansen.
Dermed er det duket for en himmelsk reise på jorden.
Det første de møter er en småskummel sjørøververden.
Englene trenger hjelp av menneskene for å finne gulltrommen.
Til gjengjeld må de hjelpe menneskene med diverse tjenester.
Den første de må gi en hjelpende hånd, er en pippi-aktig jente, som er alene om bord på et sjørøverskip.
Slangen hennes har svelget en rød leppestift og blitt rosa, og trenger spesielle ingredienser for å få tilbake sin grønne farge.
Disse ingrediensene må Fia og Frans skaffe.
På sin leting etter ingredienser, må de få has på diverse smådjevler, som også har sneket seg ned til jorden.
I tillegg må de samle kraft og magi, i form av stjerner og noter.
Barna kan velge om de vil spille
Fia eller Frans, og kan hele tiden skifte mellom disse to.
Fia er for eksempel best til å få smådjevlene til å forsvinne, mens Frans egner seg best til å rydde opp i skrot - som kan skjule mang en skatt.
Fia er ofte modigere enn Frans også.
Det er for eksempel hun som må klatre over elven på ryggen til krokodillene når broen er nede, mens Frans står igjen på bakken og skjelver.
Med andre ord:
Spillet er veldig kjønnsnøytralt, nesten feministisk.
Og det er en god ting - vi har nok av spill der jentene er hjelpeløse prinsesser i rosa tyll.
Barna må ha øynene med seg, det er viktig å få med seg ulike gjenstander for å komme videre i spillet.
Men de trenger ikke lete i evigheter - det man skal finne er som regel godt opplyst, og en hånd viser seg foran gjenstander man kan aktivere.
Grafikken er fargerik og sjarmerende, og det er nydelig, stemningsfull musikk i bakgrunnen.
Jeg tipper mange foreldre synes det er deilig å slippe den enerverende pling-plong-musikken når barna spiller - det kan gjøre hvem som helst sprø.
Aberet er at det skifter for mye mellom lys og mørke.
Det er sikkert meningen at vi hyppig skal føle skiftene mellom dag og natt.
Kanskje har det også en symbolsk betydning?
Uansett virker det unødvendig og forvirrende.
Mange ganger er det også graden for mørkt, slik at det er vanskelig å navigere og se hva man skal gjøre.
Det er også av og til vanskelig å styre figurene.
Man kan imidlertid bruke en gamepad, for eksempel en Xbox-kontroller, og da går det mye lettere.
Men summa summarum:
«Englekræsj» kan absolutt anbefales til litt større barn.
Det er humoristisk og actionfylt, og samtidig utfordrende og småskummelt.
Det er godt driv i spillet også.
De ulike oppgavene, som hele tiden avløser hverandre, gjør at spillet mangler dødpunkter.
Samtidig er det lagt inn renskårne actionscener, for eksempel en der man skal kjøre i englefartøyet i full fart ned fra en vulkan.
Dette gir barna sug i magen og litt fri fra hjernebryet.
Barna får også en aktivitetsbok med spillet, som inneholder spillmanualen, fakta om de ulike spillfigurene, og morsomme oppgaver som englequiz, oppskrifter og labyrintutfordringer.
Med andre ord:
En liten gave fra oven.
PS:
I salg fra torsdag 28. august.
Trailer fra det norske barnespillet Englekræsj.
| 1
|
110747
|
Galaktisk gjesp
I verdensrommet kan som kjent ingen høre deg rope, men hvordan er det nå egentlig med gjesping?
Action-rollespillet «Space Siege» har dessverre svaret.
Som etternavnet tilsier er «Space Siege» i samme familie som «Dungeon Siege»-spillene.
Men mens storebrødrene «Dungeon Siege» og «Dungeon Siege 2» var både underholdende og solide, står det ikke like bra til med den fremtidsrettede nykommeren.
Jorden er forlengst kvitt onde trollmenn, monstre og drager, så menneskeheten ser seg nødt til å reise langt ut i verdensrommet for å finne noen som har lyst til å utslette dem.
Sverd og magibøker er stuet opp på loftet, her er det plasmarifler og superkrefter som gjelder.
Det er ingen mangel på sci-fi-klisjéer i «Space Siege».
Da historien dessuten er både sjelløs, platt og temmelig uinteressant, er det tidvis vanskelig å finne noen god grunn til å fortsette kampen mot de slemme og dumme romvesenene.
For styggedommen er ikke bare fast bestemt på å drepe alt som ikke sikler ukontrollert, de er forbløffende nok mentalt tilbakestående hele gjengen.
Eller, det kan også være at krigskassen gikk tom på de superavanserte romkrigsskipene, og at alt som kom ut av taktikkavdelingen var en gul post-it med ordene «Gå frem og tilbake i møljeformasjon» skriblet ned med lyseblå fargestift.
Resultatet er iallefall at fiendene er håpløst forutsigbare og fullstendig blottet for taktisk sans.
Kameravinkelen er et annet irritasjonsmoment, du er låst i en slags zoom-bue som hindrer deg i å se lengre frem enn drøye ti meter.
At enkelte fiender kan skyte på deg utenfor denne synsradiusen gjør ikke saken bedre.
Plunder, eller «loot», begrenser seg til en snodig type romsøppel som du kan bruke til å oppgradere våpen, rustning og robot i dertilegnede maskiner.
Både våpentildeling og nivåhevning foregår nemlig på fastprogrammerte steder, du får da heller ikke erfaringspoeng, men må følge den fastlagte progresjonen gjennom hele spillet.
Nå skal det sies at «Space Siege» har sine gode sider også, det er bare ikke så fryktelig mange av dem.
Hovedpersonen kan velge å forbli som han er gjennom hele spillet, eller implantere inn ulike androide-deler i smertefulle operasjoner.
Disse gir ulike bonuser, men stjeler også menneskeligheten til helten din.
Avhengig av hva slags valg du tar her, finnes det tre ulike slutter på hovedhistorien.
Heftige eksplosjoner og pyrofysikk, pene animasjoner, solid bakgrunnsmusikk og gode lydeffekter skaper dessuten et lekkert bakteppe for romkampene i «Space Siege».
Hadde disse bare evnet å bli sånn tålelig underholdende, kunne stemningen ha vært en solid bærebjelke som bar resten av spillet.
Men når både historien og kampsystemet den forsøker å støtte opp om er laget av pappmasjé, er det vanskelig å riste vekk følelsen av at det hele er litt bortkastet.
«Space Siege» er verken særlig dypt eller særlig underholdende.
Med en svak historie og uengasjerende kamper, hjelper det lite at mye annet stemmer.
Det finnes helt klart dårligere action-rollespill der ute, men dette holder rett og slett ikke i en genré som flommer over av sterkere konkurrenter.
Trailer fra actionrollespillet Space Siege (PC).
| 0
|
110748
|
Mesterverk fra Erik Poppe
Fjetrende dypdykk i helt grunnleggende spørsmål i tilværelsen.
HANDLER OM:
En ung mann slipper ut fra fengsel etter en dom på åtte år for drapet på en liten gutt.
Omstendighetene omkring drapet er fortsatt uklare.
Den unge mannen er uhyre musikalsk begavet.
Når han slipper fri får han derfor jobb som organist i en kirke.
Kirken og orgelet blir hans smale vei tilbake til et slags liv, særlig når han kommer nær den kvinnelig presten og hennes lille sønn.
Den unge mannens løslatelse utløser naturlig nok sterke reaksjoner i familien til den drepte gutten.
Faren vil beskytte moren.
Men hun oppdager selv den unge mannen på orgelkrakken; ham hun anklager for drap.
Og snart blir hun besatt av tanken på rettferdighet.
DOM:
Med "deUSYNLIGE" avslutter Erik Poppe sin "Oslo-trilogi", etter foregående "Schpaa" og "Hawaii, Oslo" til henholdsvis terningkast fem og seks i VG.
Han etablerer seg nå som en av Nordens store samtidsregissører.
"deUSYNLIGE" er nemlig intet mindre enn et mesterverk.
Det er en film om de aller største spørsmålene i livet: Skyld, soning, ansvar, svik, omsorg, kjærlighet.
Fryktesløs lager han et eksistensielt drama midt i vår egen samtid, med et vidunderlig manus, med et ufattelig bredfavnende og mangetydig filmspråk, med en musikk som ikke bare tjener filmen - men utvider perspektivene monumentalt.
Og skuespillerne, da!
Den eneste reflekterende tanke jeg kan huske å ha hatt i hodet under den ellers totaloppslukende filmvisningen, var denne:
Har jeg noen gang sett bedre skuespillere i en norsk film?
Aller fremst kommer danske Trine Dyrholm, som den drepte gutten mor:
Fra uro til resignasjon til desperasjon på en hårfin grense mot galskap.
Helt utrolig!
Men også Pål Sverre Valheim Hagen og Ellen Dorrit Pedersen er fabelaktige, tett fulgt av de noe mindre rollene.
Det er så ufattelig bra!
Poppe har dét til felles med storheter som Ingmar Bergman og Lars von Trier, at han hele tiden befinner seg innenfor et kristent begrepsunivers.
Det kan kanskje lyde begrensende, endog gammeldags, for en moderne filmskaper.
Aldri for Erik Poppe.
Når han bruker - og fornyer innholdet - i tilsynelatende nedstøvede begreper som synd, soning, rettferdiggjørelse og frelse, lener han seg nemlig samtidig på hundrevis av års menneskelige erfaringer i møte med det hellige.
"Gud" som aktiv og agerende størrelse er ikke nødvendigvis så tydelig.
Men handlingene og reaksjonene i forhold til mennesker som lever i relasjoner til troen og troens begreper, blir det.
Poppe havner her i en slags kristen humanisme, sammen med en mann som den polske mester Krzysztof Kieslowski.
I likehet med ham, er aldri Erik Poppe - befriende nok - noen gang i nærheten av å mene at Historien starter med ham.
Snarere tvert om:
Hans nådegave i livet er mot, vilje og evne til å tolke klassiske, historiske spørsmål og problemstillinger i en ny tid.
Dette høres uvegerlig blytung ut.
Det bør i tilfelle ikke ramme Poppes film!
For den er verken blytung eller vanskelig.
Det handler om en høyst åpen og tilgjengelig film, som er uhyre lett både å begripe og forholde seg til.
I lange sekvenser lar man seg endog underholde, blant annet av ting som sensualisme og thrillerlignende spenning.
Man kan ikke annet enn fryde seg.
Grenseløst.
JON SELÅS
| 1
|
110749
|
Tusser, troll og tøv
«Helvetes» middelmådig
| 0
|
110750
|
Blues for smeltedigelen
Vidunderlig visitt
| 1
|
110751
|
Klemetsens Knock-out
Et helt usedvanlig famlieportrett av en helt usedvanlig familie.
HANDLER OM:
Sagaen om familien Klemetsen, fortalt gjennom pappa «Big John» Klemetsen, fra ungenes første slagvekslingene, via Oles strålende boksekarriere og en boksekarriere på hell, innom familiens egen oppvåkning i forhold til deres slektstilhørighet til «de reisende», musikken som er deres nye prosjekt, fram til Big Johns alvorlige kreftsykdom.
DOM:
Alle nordmenn fra 30 år og oppover har vel på en eller annen måte et forhold til denne familien; alle mente noe om dem.
Midt i familien:
En dyktig ung bokser med en knusende høyre, som brakt ham langt opp på boksestjernehimmelen; Ole «Lukkøye», frontfiguren i Team Klemetsen.
Teamet vakte beundring, bestyrtelse, besvær og forbannelse rundt seg.
Arrogante, storskrytende, selvsikre, 100 prosent egenrådige, styrt av - tilsynelatende - det ultimative «pappa-uhyret» - Big John himself.
Dette er åpenbart en familie som aldri har gjort noe halvveis.
Når så et filmteam henger seg på for en oppsummering av familiens erfaringer, er det heller ikke med noe særlige hensyn.
Verken til andre - eller dem selv.
Det er det blitt en nesten utrolig god film av!
Innimellom tallrike tilbakeskuende opptak, får vi en repetisjon av livet, i ringen og familien.
De enorme oppturene.
Og de tunge - av og til blytunge - nedturene.
Etter en litt tam åpning, går filmen etter hvert over i fjetrende nærhet til disse menneskene.
Som man blir seriøst engasjert i.
Og glad i.
Man er simpelthen nødt til å beundre deres lojalitet, kjærlighet og livsglede.
Uansett hvor støyende den er.
Man forstår rett og slett så uendelige mye mer.
For eksempel dette som «alle» bokseeksperter hevdet:
Big John tok alt for mye plass, han måtte vekk fra Ole om han skulle blitt en virkelig verdensmester.
Sannheten synes å være at Ole aldri kunne blitt det han vitterlig ble, uten pappa.
Og mamma.
Og broren.
Ole var - og kunne antakelig aldri blitt noe annet - enn det ypperste resultat av teamwork.
Boksing er brutalt.
Men som filmsusjett kan den fungere meget godt som et speil av livet.
I «Blod & ære» er dette poenget tatt helt ut.
En sekvens mot slutten, der den sykdomsrammede Big John, Ole og resten av familien tar sjansen på å åpne seg for refleksjoner om hvor livet og karrieren og dumhetene og klokskapen har brakt dem - mens de ser på filmklippene av boksekarrierens kraftige nedturer de siste tre årene den varte, er rett og slett rystende godt gjort.
Dette er en film i fulle 12 runder.
Etter noe nølende innledningsrunder, sitter slagene akkurat der de skal, guarden er ikke sjenerende høyt oppe, fotarbeidet er upåklagelig, det blir adskillig kutt, noen nødvendige pauser, gode pareringer.
Og en bombesikker seier på poeng!
JON SELÅS
| 1
|
110753
|
Arn er beste hjemme
Arn vender hjem.
Siste halvdel av hjemkomsten er virkelig underholdende.
HANDLER OM:
I denne siste delen av riddereposet om Arn, møter vi helten i Midt-Østen, der han nå er blitt slottsherre i Gaza under korstogstiden.
Arn er forvist fra Vest-Götaland, etter å ha fått en sønn med sin elskede Cecilia.
Og har gjort en strålende militær karriere som tempelridder.
Mens hans elskede gjennomlider den mange års ventetid i et kloster i hjemlandet.
Etter et katastrofalt felttog, blir Arn hardt skadet, men han blir funnet, pleiet og til slutt sendt hjem av sin overmann, den geniale og kultiverte arabiske general Saladdin.
Hjemme i Vest-Götaland møter han omsider sin elskede, og de får lykkelige år sammen.
Men rivaliseringen om makten i den som et par generasjoner senere skal bli Sverige, fører uvegerlig mot nye stridigheter og et avgjørende slag...
DOM:
"Arn II" er akkurat det samme som ener`n:
En storslagent anlagt ukebladroman, med vakre bilder, store slagscener, imponerende scenografi - og en temmelig skjematisk handling.
Det gjør seg særlig gjeldende i filmens første del, der vår egen Anders Baasmo Christiansens bueskytende og joviale fremtoning er den eneste som bryter over i retning av en høyst menneskelig figur.
Men etter hvert går det bedre - når filmens handling flyttes over til Sverige for alvor.
Riktignok er handlingen og en god del av dialogen fortsatt skjematisk.
Men de morsomme detaljene blir flere, nærheten til stoffet mer følbar, spenningen - både den ytre og mellom menneskene - stiger.
Som helhet er "Arn II" svakere enn forgjengeren.
Men for de mange som så første film, er oppfølgeren et must.
Og utbyttet er altså slett ikke dårlig, når man først har kommet gjennom ørkenvandringen den snaue første timen.
JON SELÅS
| 0
|
110754
|
99 % vellykket!
Skikkelig og dyptpløyende dokumentar om skikkelige og dyptpløyende artister.
HANDLER OM:
Filmen følger hiphop-gruppa Forente Minoriteter (FM) gjennom to år.
Drømmen er å utgi plate.
De er "fremmedkulturelle" ungdommer:
Aminas familiebakgrunn er Kenya, Emir Bosnig, Assad er pakistaner av bakgrunn, Haji er iraner.
DOM:
En meget god, interessant og energisk dokumentarfilm!
Ja, den er selvfølgelig også "viktig"; som rapporter fra "minoriteter" gjerne er.
Men glem helst alt det "politisk korrekte" her:
Dette er først og fremst en norsk rapport fra en norsk virkelighet med skikkelige, dyktige og reflekterte nordmenn.
De er ikke bare villige til, men åpenbart også i stand til, å bidra med viktige ting i samfunnet de er vokst opp i og lever ut sitt meddelelsesbehov i.
Se bare på hvordan de jobber med språket:
Et sted mellom norsk språknormering og "kebab-norsk" jobber de beinhardt med å pensle ut sitt eget velfungerende og pregnante vokabular for å finne akkurat det riktige og dekkende ordene for egen virksomhet.
Norsk språkråd:
Lytt og lær!
Rundt ordene svever musikk og rytmer og stilutprøvinger i en vital strøm.
Det er god musikk, rett og slett.
Med gode tekster.
Det er fire ulike personer med hver sine sterke sider, som går opp i en høyere enhet.
Det er viktig for filmen!
Like viktig er det at filmens hovedpersoner våger å være åpne og ærlige om seg selv og sitt liv.
De inviterer til å bli kjent med dem, de er villige til å dele.
Og i passasjer er det såpass nært, at det grenser mot det private.
Dog uten å krysse noen anstendighetsgrense.
Dette er sympatiske, interessante mennesker, som har noe ordentlig å komme med.
Og de er dyktig regissert og tøylet inn en en helstøpt dokumentar.
99 prosent vellykket!
Den ene, prosenten, da?
Vel:
Slutten er for ørlite for slapp...
| 1
|
110755
|
Mellom galskap og melodrama
Uhyre ujevn film fra psykiatrisk institusjon; det svinger fra det intenst medrivende til ufunksjonelt melodrama.
MED: Ingrid Bolsø Berdal, Thorbjørn Harr, Fritjov Såheim, Andrea Bræin Hovig, Hildegun Riise, Rolf Kristian Larsen, Pål Sverre Valheim Hagen, Frank Kjosås, Anneke von der Lippe.
HANDLER OM:
Aina vandrer rastløs gjennom Oslo-gatene, full av uro og smerte.
Så brister det for henne:
Hun løper tvers gjennom et utstillingsvindu.
Og våkner på den psykiatriske institusjonen Varden, i et nytt og påtvunget fellesskap, der jobben hennes er - med hjelp av terapi og medisiner - å forsøke å få grep om livet igjen.
DOM:
"De gales hus" er en uhyre dristig film.
Galskap er en vanskelig ting å fremstille, og denne filmen kaster seg med stort vågemot ut på de samme oseaner av opprørt hav som "Gjøkeredet" og "Idiotene".
Filmens store problem er at sannheten om institusjonslivet, ikke nødvendigvis blir "sant" på film.
Jeg tviler ikke et øyeblikk på at personer, skjebner, handlemåter og hendelser som beskrevet på Varden, meget vel kan skje - daglig! - på norske sykehus.
Men når det skal beskrives på film, trengs teknikker som inviterer seeren på innsiden av menneskene og situasjonene det handler om.
Man trenger å leve med dem, ikke bare betrakte dem fra utsiden.
Det finnes dog stunder av genuin innlevelse i "De gales hus".
Som når Ingrid Bolsø Berdal (Aina) bestemmer seg for stille å sulte seg i hjel; som når hele gjengen for en stakket og gyllen stund utforsker gourmetlivets gleder; når en Andrea Bræin Hovig redder seg selv, når en Fritjov Såheim i en scene beveger seg fra å være den vanskeligste pasienten av alle, til å trøste og hjelpe i en krise.
Men så kommer avsporingene:
Den forfyllede psykiater, den retningsløse miljøarbeider, det plutselige og blodige selvmordsforsøk som flashes gjennom en dør, den flinke men følelseskalde sosionom, de litt for påklistrede replikker.
Filmen har ingen lange svake eller mange sterke sekvenser.
Det velfungerende og forstyrrende kommer hulter til bulter.
Og lager alt i alt en film av sterkt vekslende kvalitet.
JON SELÅS
| 0
|
110756
|
Kort og godt
«Ratchet & Clank:
Quest For Booty» er som en lekker mellomrett i en syv retters gourmetmiddag.
Bare så det ikke er noen tvil:
«Ratchet & Clank:
Quest For Booty» er ikke et fullblods spill i denne populære serien.
Det er kun tilgjengelig som nedlastbart spill via Playstation Network (butikkversjon kommer senere i høst), og det vil bare ta deg rundt tre timer å fullføre det.
Ja, tre timer.
Du kjøper ikke våpen på samme måte som i de øvrige spillene i serien, behovet for å samle skruer og muttere - seriens valuta - er dermed ikke like prekært.
Du svisjer ikke fra planet til planet, alt foregår i steden på planeten Merdegraw.
Og du har ikke roboten Clank ved din side.
Hvilket betyr en redusering av antall ferdigheter Ratchet har å briefe med.
Det du får i steden, er et slags mellom-eventyr.
Et hvileskjær mellom fjorårets glimrende «Ratchet & Clank:
Tools of Destruction» og oppfølgeren, som er ventet høsten 2009.
Men så er det også et herlig hvileskjær.
Ratchet leter etter en gjenstand som kan hjelpe ham i jakten på den bortkomne følgesvennen Clank, og havner i et kappløp med de karikerte piratene fra forgjengeren.
Insomniac har valgt å fokusere mer på utforsking, puzzles og miljønavigering enn de siste spillene i serien, noe som kler dette miniformatet svært godt, og som også gjør spillets actionsekvenser mer tydelige og tilfredsstillende.
Et par nyvinninger er innført, men først og fremst kan «Quest For Booty» regnes som et velkomment kjærtegn for seriens mange fans.
Et actioneventyr med umiddelbar appell og lett gjenkjennelige spillmekanikker.
Du får ikke den tilfredsstillelsen som kjennetegner de vanlige utgivelsene, men du får tross alt tre timer med heidundrende moro.
Og når prisen for spillet er deretter, sitter min anbefaling løst.
PS:
Lanseres på PS3-nettbutikken Playstation Store torsdag 21. august.
Prisen på 120 kroner er i skrivende stund ikke endelig bekreftet.
| 1
|
110759
|
Dårlig match
Regi: Amy Heckerling.
Med:
Michelle Pfeiffer, Paul Rudd
Aldersforskjeller, evig ungdom og «umulig» kjærlighet er temaene i dette gjensynet med Michelle Pfeiffer, her alenemor på 40.
En skjebne nesten verre enn døden for en styrtrik karriekvinne i Beverly Hills skal vi godta premissene i denne litt rotete og liksomsmarte romantiske komedien.
Egentlig forsøker vel regissøren å fortelle oss at skjønnhet og sexapell kjenner ingen aldersgrenser, men vi skjønner at hun egentlig ikke mener det når halvparten av figurene over 40 i filmen (helst de mannlige) utelukkende portretteres som feite, teite og stygge.
Ikke helt match.
Trailershow som bonus.
| 0
|
110760
|
Curry-vrøvl
«Love Guru»
En skjegget Mike Myers i festlige gevanter, med en strøm av dårlige viser, underbuksehumor og annet smågodt.
Bør testes før påsyn.
MED: Jessica Alba, Justin Timberlake, Mike Myers, Meagan Good, Jessica Simpson, Ben Kingsley, Verne Troyer, Romany Malco
HANDLER OM:
Pitka ble en gang etterlatt utenfor et vismannstempel i India.
Nå er han voksen og «guru», og bestemmer seg for å dra til USA der det meste kan selges.
Når ishockeystjernen blir forlatt av sin kjæreste, og mister all sin kraft til å score, da er det tid for «Kjærlighets-guruen»!
DOM:
Dette er så dumt, at det nesten er godt nok.
Det er en omfattende fjolleri-gryte tilsatt den mest usannsynlige krydderblanding, av indisk og amerikansk art - samt en dæsj kjendisvenner av Mike Myers.
Filmen har visstnok fått visse religiøse ledere til å snakke om blasfemi.
En amerikansk hinduleder har endog kritisert det norske Medietilsynet for 11-årsgrensen.
Gurimalla!
På den annen side:
Skal man bruke tid på dette vrøvlet, bør følgende, ikke helt oversettelige gåtetest passeres:
Spørsmål:
«Ballespark», en asiatisk hovedstad?
Svar:
Bang-cock!!
Synes du dette er rasende festlig; vær så god!
PS:
Filmens eneste, virkelig dyrebare øyeblikk av genuin, glitrende humor, kommer under ettertekstene av den kortvokste skuespilleren Verne Troyer («Mini Me»).
Disse tre sekundene er kanskje verd billettpengene alene.
| 0
|
110761
|
På to hjul i skogen
Én mygg på sykkel er bedre enn to i øret
| 0
|
110762
|
Sånn passe
Det endeløse eventyret - nå også i animert utgave
| 0
|
110763
|
Anabol «Karate Kid»
Ikke engang superparet Jackie Chan/Jet Li kan helt redde en noe nær katastrofalt oppskriftsmessig karatefilm.
HANDLER OM:
En ung, amerikansk gutt er hemningsløst opptatt av karatefilmer.
I pantelånersjappa til en gammel kineser kommer han over en magisk kamp-stav.
Den bringer ham lang av gårde - i tid og rom.
DOM:
Jada, at karatefilmenes superstjerner Jet Li og Jackie Chan for første gang opptrer sammen i denne filmen, - i hver sin dobbeltrolle - gjør den til en attraksjon.
Slåssingen er selvfølgelig frisk - i den mest svevende «Flygende tiger»-tradisjon.
Landskapene er vidunderlige, kulissene spektakulære.
Men:
Fra ca ett minutt inn i filmen vet man hva som vil skje - fordi det har skjedd hundre ganger tidligere fra «Karate Kid» av og frem til i dag.
Dette er en slags oppblås «Karate Kid» på anabole steroider.
Filmens «unge mann» er totalt uinteressant og udyktig.
De «mystiske» karatefilm-mytene ligger stablet i latterlige lag.
Filmens amerikanske påvirkning er å forsøke å lage en slags familieunderholdning av den koreograferte, men rå volden.
Aldersgrensen på 15 er derfor forståelig - om enn meningsløs, ettersom filmens egentlige unge målgruppe er utelukket.
Så alt i alt er «Det forbudte rike» blitt en meget middels opplevelse.
| 0
|
110766
|
Hilde Marie Kjersem «A Killer For That Ache»
POP (Rune Grammofon)
Opp fra undergrunnen, inn i husvarmen.
Fokuset på ferske norske artistjenter er nå så stort at de er nødt til å forholde seg til å «innfri forventningene».
En tøff posisjon å befinne seg i, selvsagt.
Men årsaken er at nivået generelt er skyhøyt - også på jazzemigrant Kjersems popdebut.
Og hun staker umiddelbart ut en egen kurs:
Dette er herlig kunstferdig, skakk pop, elektronisk marinert og spilt av folk som ikke foretrekker minste motstands vei.
Et landskap med referanser til galskapen Kate Bush iverksatte på «The Dreaming» i 1982, og som få andre enn Anja Garbarek har bedrevet med hell her hjemme.
Kjersem fremstår likevel som særegen, ikke minst ved hjelp av sin mørke, varme stemme, som kjærtegner de episk anlagte tekstene med utsøkt fingerspissfølelse.
Det går stort sett rolig og dvelende for seg; dette er en plate som puster med magen, og utgivelsestidspunktet er også korrekt:
Dette er definitivt noe å gå høsten i møte med.
Platen er ikke helt perfekt, dog:
Et par av albumets siste spor ender i unødvendig oppjagede crescendoer, som om man ikke har turt å stole på at grunnstemningen holder en hel plate igjennom.
Men det er lett å vende tommelen opp uansett, for et kjærkomment originalt og blendende nytt talent som legger listen høyt for den norske platehøsten.
ANBEFALTE KJØP:
«Mary Full Of Grace», «Fantasy», «Marie Antoinette», «Midwest Country», «London Bridge»
| 1
|
110767
|
Attraktivt eventyr
«Sam & Max»-utviklerne har laget det de kaller et «kult spill for tiltrekkende mennesker».
Men spillet er ikke like bra som tittelen.
Det står respekt av flashtegneserie-siden Homestarrunner.com.
Mike Chapman and Craig Zobel laget i 1996 en barnebok som ble utgangspunktet for nettserien som ble lansert tre år senere.
Ryktet om den småbizarre, popkulturelle humorserien spredte seg raskt blant amerikanske nettsurfere og i dag klikker flere millioner lesere innom sidene hver måned for å få sin dose av det merkelige universet.
Når seriens kanskje aller mest populære figur, den småfrekke Strong Bad, får hovedrollen i en egen spillserie med tidenes desidert kuleste spilltittel, tyter derfor nettet over av entusiasme fra fans med store forventninger.
Og spillserien er utvilsomt i de beste hender.
Telltale kan pek-og-klikk-spill og har bevist det blant annet med den vellykkede spillmatiseringen av tegneserieheltene «Sam & Max».
Første episode av spillserien bærer Telltales fingeravtrykk av kvalitet og byr på små kreative oppgaver med løsninger som i seg selv kan gi deg en liten aha-opplevelse, selv om det tidlig blir klart hvilken vei selve historien har tenkt seg.
Likevel, «Strong Bad's Cool Game» er først og fremst et spill som setter sin lit til humoren som flashseriens fanskare har lært å kjenne.
Da sier det seg selv at det er på humoren spillets underholdningsverdi står eller faller.
«Homestar Runner»-universet har en sjarm det er umulig å fornekte både i nettserien og i spillet.
Humoren bygger på det enkle og jordnære og beveger seg ofte mot det bisarre og smårare med alt fra bananskallvitser til retrospillreferanser.
Dessverre føles det som om noe av humoren går tapt i overgangen mellom de to formatene.
Det er mer morsomt å se Strong Bads tegneserier utspille seg, enn å forsøke å konstruere dem i minispillet du finner underveis.
E-post-svaringen, som er noe av det herligste nettserien har å by på, kommer i skyggen og presenteres uansett utelukkende på samme måte som i nettserien: som små herlige videosnutter av en småfrekk fyr med boksehansker som svarer på e-poster med vittige digresjoner og snappy kommentarer.
I tillegg til tegneserieminispillet finner du blant annet det retroaktige spillet «Snakeboxing» som fremstår som komisk i sin ekstreme enkelhet og sparsomme pixelbruk.
Du kan dessuten besøke nabolagets improviserte fotostudio og la Strong Bad innta rollen som fotomodell og papirdukke, en sammenlikning hovedpersonen neppe ville satt pris på.
Men på tross av all sjarm og den naive gleden spillet glimter til med i sine beste stunder, finner undertegnede spillet mindre morsomt enn for eksempel humoren i Telltales forrige prosjekt, «Sam & Max».
Humoren treffer altså ikke så godt at jeg kan komme med en uforbeholden anbefaling.
Men for all del, om du er en veldig attraktiv person og allerede en stor tilhenger av nettserien, kan dette være noe for deg.
PS:
Du kan kjøpe hele sesong en av serien for 35 dollar eller første episode for 9 dollar på hjemmesiden til Telltale Games, eller for 1000 Wii-poeng ved å gå online med din Wii-konsoll.
Trailer fra PC- og WiiWare-spillet Strong Bads Cool Game For Attractive People.
| 0
|
110768
|
Sjelfullt og innovativt
«Braid» tar stafettpinnen fra «Super Mario Bros.» og leverer en sjelfull, innovativ og voksen spillopplevelse.
Et kjapt blikk på Xbox Live Arcade-spillet «Braid» kan lett få en til å karakterisere det som en arty-farty-versjon av «Super Mario Bros.».
Men det geniale kommer kjapt til syne.
Spilldesigner Jonathan Blow har laget en slags «remake» av den over 20 år gamle klassikeren, en fantastisk kombinasjon av nostalgi og nyvinninger.
Til tonene av drømmende, klassisk musikk styrer du en hoppende spillfigur gjennom malerilignende 2D-verdener med farlige feller, hissige fiender, svevende plattformer og utfordrende puzzles.
Du kan når som helst spole tilbake tiden, noe som benyttes flittig i både puzzles, bosskamper og generell navigering.
Det er nemlig ikke alt i denne verdenen som påvirkes av tilbakespoling, og det åpner en verden av givende problemløsing.
Blow har også tilført «redd prinsessen»-historien en gripende dybde.
«Braid» handler om å gjenfinne og redde tapt lykke, det er en slags filosofering over betydningen av ekte kjærlighet.
Det er på sin plass å nevne at «Braid» er et ganske vanskelig spill.
Det er plantet i presisjonsferdigheter med aner fra åttitallet, og presenterer også relativt kompliserte puzzles.
Spillet balanserer også helt, helt på grensen til det pretensiøse.
Noen vil muligens mene det voksne innholdet snubler i sin egen genialitet og forvandles til platte banaliteter.
Men det er en hårfin balansegang det der.
Og selv mener jeg «Braid» holder seg fjellstøtt på knivseggen.
Dermed har det blitt en gallionsfigur for de uavhengige spillene.
«Braid» utfordrer spillkonvensjoner, det gleder og forbløffer.
Og kanskje er det også en brannfakkel for hele spillindustrien.
En overbevisende kilde til inspirasjon.
PS:
«Braid» kommer også som nedlastbart spill til PC senere i høst.
| 1
|
110769
|
Abstrakt og vanedannende
«PixelJunk Eden» byr på både abstrakt meditasjon og vanedannende spillbarhet.
Spillutvikleren Q-Games har allerede satt sitt preg på Playstation Network med «PixelJunk Monsters» og «PixelJunk Racers».
Og «PixelJunk Eden» er deres beste PSN-spill til nå.
Til en latterlig lav pris (60 kroner) får du et plattformspill med utfordrende spillbarhet og lang levetid.
Du styrer en liten skapning gjennom visuelt lekre, todimensjonelle hager tonesatt av behagelig elektronisk musikk.
Målet er å samle hagenes «spectraer» - objekter som i utgangspunktet er langt utenfor rekkevidde.
For å komme seg gjennom brettet må du hoppe, feste deg til planter, hoppe videre, svinge deg rundt og samle pollen.
Når du har samlet nok pollen, kan du hoppe inn i og aktivisere forskjellige frø, som igjen blomstrer opp og gir deg adgang til nye områder.
Du har begrenset med tid på deg, noe som gir en nødvendig tilførsel av mål og mening, men som samtidig gjør «PixelJunk Eden» til en stundvis svært frustrerende spillopplevelse.
Du trenger derimot ikke å famle rundt i disse hagene alene - «PixelJunk Eden» har støtte for inntil tre samtidige spillere som kan hjelpe hverandre i co-op.
Den spesielle og abstrakte grafikken, den svevende spillbarheten og de elektroniske tonene gjør «PixelJunk Eden» til et spill det er lett å synke inn i.
Og selv om den generelle spillbarheten er god, regner jeg også denne meditative effekten som spillets største styrke.
Trailer fra PSN-spillet PixelJunk Eden.
| 1
|
110770
|
Behagelig sjarmoffensiv
WiiWare, Nintendos plattform for uavhengige spill, har til gode å overbevise.
Men «LostWinds» er et svært hederlig unntak.
Bak et teppe av lystig grafikk, todimensjonal plattformspillbarhet og en godt fortalt «redd verden»-historie, finner du «LostWinds» - det kanskje eneste WiiWare-spillet til nå som virkelig overbeviser.
Hovedårsaken til det er den herlige implementeringen av Wii-kontrolleren, som du styrer vinden i spillet med.
Ved å trekke linjer på skjermen hjelper du den vesle Toku med å navigere, nedkjempe fiender og løse puzzles.
Den nydelige grafikken, den stemningsfulle musikken, den deilige «woosh»-lyden fra vinden og de intuitive oppgavene gjør «LostWinds» til en svært behagelig spillopplevelse.
Kanskje først og fremst for yngre spillere, men Frontier Development («Elite») klarer også å sjarmere meg i senk.
Trailer fra WiiWare-spillet LostWinds.
| 1
|
110771
|
Nummen mumie
Mummy for dummies!
| 0
|
110774
|
Blytungt
Kaizers Orchestra viste frem sitt maskineri fra en sjeldent velsmurt side i går kveld.
KONSERT:
Kaizers Orchestra STED:
Enga PUBLIKUM:
Ca. 5000
Sjeldent var også overskuddet jærgjengen avslørte, anført av en sprudlende opplagt sirkusdirektør Janove Ottesen som pisket opp stemningen med sedvanlig humoristiske og selvsikre statements.
Egentlig bare naturlig at han avsluttet hele konserten i liggende stilling blant publikum!
Kaizers serverte en velkomponert anretning av gamle slagere og nyere låter fra sisteplaten «Maskineri».
Etter eget utsagn er de nå oppe i rundt 560 konserter i karrieren, og det høres.
Bandet har etter hvert blitt nærmest en levende organisme med tannhjulene i skjønn harmoni med hverandre.
Dette gjør at bandet også låter tyngre enn noensinne - låter som «Apokalyps meg» og avsluttende «Maestro» har blitt rene oppvisninger i tung rockdynamikk.
Kaizers Orchestra må med andre ord aldri avskrives!
| 1
|
110775
|
Nick Cave hentet frem huleboeren
Det er ikke nødvendigvis en oppskrift på suksess å vende tilbake til «garasjerøttene» etter snart tretti år i rock'n'roll-sfæren.
Men i Nick Caves tilfelle er det et befriende grep.
KONSERT:
Grinderman STED:
Øyafestivalen, Oslo PUBLIKUM:
Ca. 10.000
Med sitt stadig mer utiltalende vesen og generelle mørkemann-image har Cave for lengst krysset over i pretensiøs parodi.
Akkurat dét er imidlertid lett å glemme når Grinderman, som er halvparten av hans sedvanlige backingband, går så hardt ut med sitt nakne, bensplintrende sound.
De største høydepunktene svis av ganske tidlig:
«Get It On» er en deilig nesestyver.
«Grinderman» (låten) er en klassisk Cave-miks av sinne og sår skjønnhet.
Og noe mer befriende enn den uforfalsket primale gitarkverningen i «When My Love Comes Down» er det sjelden man får servert fra en scene.
Men selv om for eksempel «Honey Bee» og «No Pussy Blues» ikke er all verdens til låter, fremføres de såpass illsint, med en så hardtarbeidende kaptein i front, at det aldri blir mindre enn svært underholdende.
Cave tar seg også tid til å dedikere en sang til en tilskuer som i likhet med ham stiller med bart.
På ett eller annet vis er det en lettelse å høre mannen fleipe.
På slutten slenger han inn litt gammelt Cave-materiale også.
Strengt tatt ikke nødvendig.
Men det var ikke vondt heller.
| 1
|
110777
|
Sakta, sakta
Visuell nytelse for de aller mest tålmodige.
HANDLER OM:
Et ektepar tar inn på et hotell i Thailand, etter en lang flyreise fra USA.
Mannen møter ei ensom, ung jente - Ploy - som henger i baren.
Han tar henne med til parets rom så hun kan hvile, til konas irritasjon.
Paret er ute av stand til å kommunisere med hverandre, og mens de i stillhet omgås i tykk jetlag-tåke etter reisen, bygges frustrasjonsnivået opp i takt med den seksuelle spenningen Ploy tilfører.
DOM:
«Ploy» fikk importprisen på Kosmorama for å være «sensuell og besettende,» med et «stilsikkert og lavmælt filmspråk.»
Den er og har alt dette.
Her er hver scene en visuell nytelse.
Med den sterile hotellestetikken som kulisser dveles det ved enkle, fargekoordinerte bilder i nydelig komposisjon.
Publikum driver med karakterene mellom drøm og våken tilstand, fantasi og virkelighet glir i hverandre.
Parets problemer tvinger seg til overflaten: konas alkoholisme og mannens likegyldighet.
Filmen får fint fram en tvetydig stemning som er ekstremt ladet, samtidig som den handler om følelsesmessig tomhet.
Ploy selv er en gutteaktig, giddaløs Lolita, og denne rollen er fint tolket.
Men jeg lulles inn i samme søvnige tilstanden som ekteparet.
Sakta, sakta, långsamt älskling, dette går så treigt.
Det lille som er av dialog, er utrolig banalt, og det er vanskelig å opparbeide seg noen sympati med det traurige paret.
Fra starten er en dyster, smått skremmende undertone til stede, og innimellom brytes monotonien av hotellansattes dampende sex og øyeblikker av overraskende brutalitet.
Likevel skulle jeg heller sett denne filmen i form av stillbilder i et fotogalleri.
| 0
|
110778
|
Usjarmerende trekant
Regi:
Jon Kasdan Med:
Adam Brody, Meg Ryan, Kristen Stewart
Noen liker moren og noen liker datteren.
Nydumpede Carter får kysse begge uten at man helt forstår hvorfor.
Sjarmen er som man forstår ikke påtakelig i dette forstadsdramaet forkledd som romantisk komedie, antakelig fordi Meg Ryan - dronningen av genren - er på rollelisten.
Karakterene er sutrete og selvopptatte og jeg var mer opptatt av å granske Ryans ansiktsløftninger enn å bry meg om hva som hva som skjer med trekløveret her.
Fort glemt.
Trailershow som bonus.
| 0
|
110780
|
Slitt og slitsom
The X
Files:
I want to leave!»
| 0
|
110781
|
Fremtiden er kommet for å bli
En science fiction-klassiker til glede for nye (og gamle) seere
| 1
|
110783
|
Hardtslående
Intens og stilig kung fu-film med en beinhard heltinne i front.
HANDLER OM:
Aicha går på videregående i København og slites mellom den tyrkiske familiens krav og den danske hverdagens realiteter.
Hennes store lidenskap er Kung fu, men at ei tyrkisk jente trener profesjonell kampsport sammen med en gjeng svette gutter, tar seg ikke bra ut for familien.
Aicha må trene i skjul, og løgnene får snart alvorlige konsekvenser.
DOM:
«Fighter» eksploderer ut av lerretet fra første sekund.
Musikken dundrer, tempo og intensitetsnivå er skyhøyt.
Det er tett mellom kampsportscenene - som forøvrig er koreografert av Xian Gao («Snikende tiger, skjult drage»), og ellers er det ekstremt mye løping.
For Aicha beiner fra det ene livet til det andre:
Fra høytidelige familiesammenkomster til tøffe treningsøkter med partneren Emil, som hun også er rimelig betatt av.
Kameraføringen er rå og ustø, scenene er dystre og mektige.
Det er ikke spart på spesialeffektene i kampscenene, og filmen får et samtidig røft og glossy uttrykk.
Aicha er en plaget tenåring, og det er fint å se problemene hennes behandlet med det største alvor.
Alle konfliktene du forventer dukker opp etter tur, inkludert den kleine samtalen med de uforstående danskene (eller «kartoflene»), og det dramatiske oppgjøret i et bryllup.
En kan innvende at regissøren følger skjema i for stor grad.
Men filmen funker likevel, jeg tror på Aicha.
Uansett går det hele så kjapt unna at det bare er å rekke armene i været og overgi seg.
Eller hva det er man ville gjort i Kung fu.
Filmen balanserer også de ulike temaene sine på stødig vis.
Det er plass til generasjons- og kulturkonflikten, litt kjærlighet, og i bunn beskjeden om at det gjelder å tro på seg selv.
Og at noen ganger krever dét at du slåss.
| 1
|
110784
|
Knote-rock på DS
«Guitar Hero» på Nintendo DS er unektelig et utrolig kult konsept.
Men resultatet er for knotete.
Så har vi sett det også: rockespillet «Guitar Hero» krympet til håndholdt format med eget tilleggsutstyr for gitargrep og medfølgende plekter.
Du holder Nintendo DS-konsollen på høykant, fester plastdingsen for grepene i GBA-inngangen, slår på strengene på den trykkfølsomme skjermen og følger de fargekodede grepanvisningene på den andre skjermen.
Og den umiddelbare responsen er at dette er temmelig tøft.
«Guitar Hero:
On Tour» skiller seg ganske klart ut på denne spillplattformen, og tilbyr en rocka opplevelse som speiler storebrødrene på TV-konsoller på en trofast måte.
Enspillerdelen følger konseptet fra de øvrige «Guitar Hero»-spillene tett, med totalt 26 rockelåter du skal håndtere gitaren til.
I tillegg kan du spille duell mot en venn over trådløst nettverk, hvor konseptet blant annet går ut på å ødelegge for den andre.
Men spillet har problemer det er umulig å overse, uansett hvor sjarmert man blir.
Det største av dem er at det er svært ukomfortabelt rent fysisk, håndleddet får en knekk som begynner å verke etter kort tid.
Plastdingsen med de fire fargede knappene på har dessuten en lei tendens til å løsne når det går ekstra hardt for seg, noe som gjør at du må avslutte og starte spillet på nytt.
I tillegg kan det være svært knotete å henge med på notene med plekteret på de høyere vanskelighetsgradene.
«Guitar Hero:
On Tour» er ingen udiskutabel fiasko.
Klarer du å begrense spillingen til korte økter og å finne en avslappet spillestilling, vil helhetsopplevelsen være ganske bra.
Men det spørs om dette konseptet i utgangspunktet egner seg for det håndholdte formatet.
Slik fungerer Nintendo DS-versjonen av Guitar Hero.
| 0
|
110786
|
Feigt
DVD-anmeldelse:
Regissør Richard Benjamin sier i kommentarsporet på denne komedien at han ønsket å lage sin «Dr. Strangelove» om den vanvittige tids- og pengebruken for å utvikle den ultimate stridsmaskin, The Bradley.
Han klarer ikke helt å treffe målet som Kubrick gjorde i 1962, selv om det starter lovende i god crazy-humorstil med selveste Frasier, Kelsey Grammer, som selvhøytidelig general.
Men så blir det hele litt feigt og slapt, og når filmen er over lurer man litt på om det egentlig er en komedie man har sett.
| 0
|
110788
|
KINOSOMMERENS PERFEKTE JOKER!
Grandios oppvisning i mørk og mettet action!
HANDLER OM:
Filmen starter der «Batman Begins» slutter:
Batmans opphav er altså gitt.
Batman og politisjefen James Gordon har et forholdsvis oversiktlig forhold til Gothams forbrytere.
Men så dukker mesterhjernen Jokeren opp; fullstendig uberegnelig, totalt uinteressert i «normale» vurderinger, både som skurk og menneske.
Han skal bare ha det moro - etter egne normer: Sadistisk, destruktiv, manipulerende, kaoselskende, ravgal bak en vanvittig og utflytende klovnemaske.
Helvete - bokstavlig talt - er løs!
DOM:
«The Dark Knight» er et forbløffende og ufattelig effektivt stykke underholdning.
Referanser, teknikk, samtidskommentarer og personskildringer er alt annet enn overfladisk underholdning.
På mange måter er dette en tung og utfordrende kunstfilm i rammer av særdeles effektiv kommersiell filmmaking.
Det er en Batman-film.
Men superhelten (som blir stadig mindre «super») får ha oss unnskyldt:
Dette er Jokers film!
At Heath Ledger spiller rollen, den nest-siste han rakk før han døde av en overdose i januar i år, fyller en selvfølgelig med ekstra oppmerksomhet og sorg - på forhånd.
Det tar ca et minutt før alt er glemt; så ufattelig sterkt spiller han sin rolle:
Hyperenergisk, ond, helt umulig å plassere.
Er han et menneske, eller er han den helt ekstremt tydeliggjøring av USAs gjennomførte, paranoide mareritt av alt det som vil ødelegge «God`s Own Country»?
Jeg vet ikke.
Jeg vet bare at Jokeren er; en Satan av teologisk omfang, innrammet av lyd, lys og bilder som gjør at han etser seg fast.
Nåvel:
Samtlige av de andre viktige rollene er noe nær perfekt besatt:
Christian Bale er den deprimerte Batman med stor og vedvarende effekt - og innsyn i egen funksjon, nå og i fremtiden.
Veteranen Michael Caine som hans butler er presisheten selv, og ikke minst umistelig som leverandør av tørr, velplassert og høyst nødvendig humor.
Maggie Gyllenhaal er dyktig nok og troverdig nok til å være kjæresteemne i skvis, uten å være uinteressant pen.
Gary Oldman virker tilsynelatende litt kjedelig med sin bart, sine hornbriller og konvensjonelle dresser som politisjef - inntil man innser hans ultimative funksjon som det «normale» samfunnets siste ærlige purk.
En sjangerfilm som «The Dark Knight» kunne ha vært i forhold til forventningene, ville tatt lett på et tema som vold.
Det gjør denne filmen ikke.
Se bare på Batmans sår og arr!
Og uansett hvor mørk og negativ hele filmen i perioder kan virke:
Her er strimer av håp, her er helt alminnelige mennesker som velger humanitet fremfor mobb-eksesser.
Jeg var uhyre fascinert av «Batman Begins».
«The Dark Knight» er enda bredere, dypere og bedre.
Det var ting jeg irriterte meg over underveis.
Og da filmen sluttet, var det elementer - særlig mot slutten - som jeg syntes var unødvendig utbrodert.
Etter noen timer med filmen i hodet, kverner den rundt med uforminsket styrke.
Irritasjonen har vist seg å ha en hensikt; de detaljerte avslutningsscenene helt nødvendige for hva filmen selv ønsker å være.
Kort sagt:
Jeg har ingen vektige motforestillinger; jeg er bare mektig imponert!
| 1
|
110791
|
Et stumt skrik
Anders i «Oslo, 31. august» roper stumt og uten ekko.
Men det hindrer ikke gjenklang hos publikum.
I filmen er det et punkt i Frognerparken hvor alt du roper ut kommer tilbake som ekko.
Problemet til hovedrollefiguren Anders, er at ingenting i ham gir resonans i menneskene han møter.
«Oslo, 31. august» både starter og slutter med en serie stemninger.
Filmen etablerer hovedstaden som et emosjonelt sted, knyttet til sterke minner og bilder.
Og i den velkjente byen vandrer Anders (Anders Danielsen Lie) rundt og føler seg fremmed og følelsesløs.
Han er i siste fasen av rehabilitering, etter flere år som narkoman, og har «fri» fra behandlingshjemmet for å dra på jobbintervju.
Helt enkelt er det ikke å forklare hvorfor det er 5-årige hull på CV'en.
Og hullene i gamle vennskapsbånd blir tydeligere jo mer Anders ettergår dem.
Og Danielsen Lie går grundig til verks.
Han makter å gjøre Anders sårbar, sterk, sympatisk og ufordragelig på samme tid.
Som sparringspartner har han sin venn i det virkelige liv, Hans Olav Brenner.
Hans rollefigur er liten, men sentral, som katalysator for Anders' annerledesfølelse.
Brenner er et forunderlig funn som den veletablerte, intellektuelle familiefaren tynget av trivialiteter.
Han balanserer Anders' tungsinn med livsfilosofi-light, og peker på ekskameratens sterke sider.
Anders, derimot, går på kafé alene og understreker sin egen ensomhet ved å høre fragmenter av alle andres samtaler.
Om barn, forhold, mål i livet.
Ingen av dem om noe han deler.
Det vil si, regissør Trier lar kameraet, som nesten uten unntak følger Anders, hans blikk og hans by, følge et par andre ensomme noen sekunder.
Vi ser at det han står sammen med mange om, er følelsen av å stå alene.
Trier og medmanusforfatter Eskil Vogt har igjen levert en klar visjon.
Tidvis kanskje litt for tydelig i understrekningen av hvor utenfor Anders er.
Samtidig er det poetisk pent å se på.
Krisen er intens, men lavmælt.
Banal, men betydningsfull.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 1
|
110793
|
Spillanmeldelse:«Steel Diver»
(VG Nett)
I «Steel Diver» får du muligheten til å styre en ubåt gjennom farefulle farvann.
Her skal du forsøke å bringe fartøyet ditt helskinnet fra A til B gjennom trange passasjer og fiendtlige angrep.
Du velger mellom tre forskjellige båter, en liten og nett båt som er lett å manøvre, en tung kloss med langt større våpenstyrke og en båt som er en mellomting av de to.
Du følger den valgte ubåten på den øverste skjermen, mens berøringsskjermen er ubåtens kontrollpanel der du styrer fart, dybde og våpenarsenal.
Man puffer av gårde på oppdrag og har først og fremst fokus på å ikke styre inn i steingrunnen eller kjøre på en mine.
Etter en stund blir det rett og slett litt kjedelig.
Selv om man også møter på større fiender er disse kampene så langsomme at man beholder hvilepulsen.
Spillets mest engasjerende del kommer etter at man har klarert et brett.
Da får man anledning til å styre ubåtens periskop og avfyre missiler mot fiendens båter som omringer deg 360 grader.
Dette minispillet er også tilgjengelig i egen modus, men det passer seg best som krydder til hoveddelen av spillet.
Som ramme for ubåtens ferd får vi en 3D-bakgrunn som minner mer om en skjermsparer enn et betagende og levende undervannslandskap.
Det er bare i periskoputfordringene på stormfullt hav at «Steel Diver» har noe interessant og by på visuelt.
I tillegg har man også mulighet til å prøve seg på et strategispill som best kan forklares som en litt komplisert utgave av brettspillet «Battleship».
I et ønske om å gi dette klassiske konseptet noe ekstra har utgiverne dessverre endt opp med å seigpine noe som kunne ha vært underholdende.
Strategispillet er så lite effektivt levert at det får kryssordløsning til å fremstå som en risikosport.
Til tross for de ekstra modusene er det snaut med innhold for pengene.
Hvis man ikke er perfeksjonist er mye utforsket i løpet av en kveld.
«Steel Diver» promoteres som en «ubåtsimulator» og nå har jeg riktignok fint lite erfaring med ekte ubåter, men det ville overraske meg stort om de var så banalt enkle som de fremstilles her.
Spillet kan kanskje bli en slager for lenestolsstrateger som har fått nok av action, men mest trolig er dette et spill som kommer til å synke dypt ned i en tilbudskorg.
STEEL DIVER Plattform:
3DS Genre:
Simulasjon Alder: 7 Utvikler:
Nintendo Utgiver:
Nintendo
Mer info
| 0
|
110794
|
Midt på masten
Jo da, det er fremdeles gøy å se kaptein Jack Sparrow gjøgle seg over land og strand.
Men jakten på ungdomskilden byr først og fremst på gamle triks.
Siste kapittel i sagaen om Jack Sparrow starter med full fanfare.
Av alle steder han ikke hører hjemme, dukker piratkapteinen opp i hvitpudret parykkmundur i London.
Det elegante fotarbeidet Depp utviser under Sparrows elleville flukt derfra kan kanskje krediteres regissør Rob Marshall («Chicago» og «Nine»).
Morsomt å se på er det i hvert fall - helt til Jack faktisk kommer seg på et skip.
Da har han rukket å tirre på seg den britiske kongen, kaptein Barbossa, halve garden og en flamme fra fortiden (Penélope Cruz).
Uheldigvis for Jack, er den småirriterte flammen også datteren til piratenes mest beryktede og fryktede kaptein - kaptein Blackbeard - som behersker sort magi.
Blackbeard spilles for øvrig av Ian McShane, kjent fra TV-serien «Deadwood», som bringer en deilig nerve av uforutsigbar ondskap til filmen.
Depp gjør sin Jack litt mindre irriterende og litt mer underholdende enn sist, og Cruz er et fyrig tilskudd.
Allikevel kjøper vi bare nesten at Jack skal ha vært mer glad i henne enn i seg selv.
Og det de alle, i tillegg til den spanske flåten, jakter på denne gangen, er selve ungdomskilden.
For å finne den trenger de blant annet Sparrows ekspertise, noen spanske sølvbegre og en havfrues tåre.
Det siste er enda vanskeligere enn det høres ut, siden havfruene viser seg å nærmest være varulver til vanns.
Best på land
Scenene med havfruejakt er blant de mest spennende i filmene, selv om de til tider balanserer farlig nært blodsprutende «Piranha»-komikk.
Filmingen med 3D-kameraene tilfører filmen en ekstra spøkelseseffekt, men i likhet med Jack, går den fjerde «Pirates»-filmen hardt ut, og skuffer etter hvert.
Men den gjør det på en elegant måte.
Ironisk nok er scenene med vind i seilene de mest stillestående.
Mellom de underholdende partiene har du god tid til å tenke at filmen kunne vært kortere.
Jack Sparrow gjør seg best på land.
Men den stadig lekne sjøulken er likevel verd en titt på lerretet.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 0
|
110795
|
Stillestående.
Noveller, 169 sider.
Kr. 349,-.
Gyldendal
Den vågale debutromanen «Anatomi.
Monotoni» fra 2006 vant pris som kjærlighetsroman, og drøftet det frie parforholdets muligheter og fallgruver.
Denne novellesamlingen tar opp parforholdenes slutt, men fremstår uansett som en «restefest» der godbitene finnes som sist - men mye mindre friske.
De samme maniske kvinnepersonene, i stor grad forfatterens egne meta-identiteter, står i hovedsak på samme mentale sted som i romanen.
Men fysisk er de på flukt, på vandring, en evig bevegelse med indre uro som motor.
Mennene i novellene speiler det samme, som snurrebasser handler de i desperasjon, kjærlighet eller begjær - men oftere uten momentum.
Et solid unntak er novellen «Byller», som også skiller seg ut både i valg av miljø og hovedperson.
En jeger skyter sin kone for å slippe fri fra et intimitetstyranni som for tydelig eksponerer begges egenavsky.
Den siste novellen er formet som forfatterens brev til redaktøren, der Poppys balansegang mellom det selvbiografiske og fiksjonen igjen frembydes, har ingen litterær funksjon men kan nok duge som PR-gulrot.
Hovedinnvendingen mot verket er at det ikke har skjedd særlig med hverken språk eller tematikk siden forfatteren skrev sin debutroman for nesten syv år siden.
Poppys personer var og er fascinerende lite rasjonelle og logiske, de er utstøtte også i sitt eget univers og kan by på spennende ettertanke.
Deres arroganse veksler med en sårbarhet som ofte forveksles med selvinnsikt, men nå blir alt for banalt skildret og dermed lettglemt.
De mange eksplisitte og uvanlige seksuelle handlingene blir også platte og uspennende nå, i alle fall om man har lest Poppys roman eller for så vidt Roche eller Berstad.
Kanskje skjer sammenbruddet i denne samlingen fordi forfatteren ikke makter å fylle selve novelleformen med nok kontekst/undertekst.
MAY GRETHE LERUM
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.