id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
110797
|
Terapiroman fra løvemunn .
Roman/fabel.87 sider.
Kr. 249,-.
Hippie Media
Dersom denne boken skal bedømmes som den romanen den hevder å være, vil terningen måtte stå uten et eneste øye.
Men som moderne fabel og debattinnlegg om mannsrollen har den absolutt potensial.
Ungløven Leo vil så gjerne bli anerkjent av sin distanserte, mektige far.
Men når han selv blir like sterk og stor, jages han bort som farlig konkurrent.
Fra det ytterste mørke, ensomhet og desperasjon må han lære å bygge seg opp uten flokken, og å finne ut hvem han selv er og hvilket liv han ønsker.
Fortellingen er skrevet med glød og høy energi, av en som lever av å selge foredrag, selvutviklingshjelp, inspirasjon og coaching.
Forfatteren skaper scener til ettertanke, på en enkel måte illustreres kampen for tilværelsen og de mange veivalg mennesker liksom løver må ta.
Her er det absolutt innsikt å hente.
Men når Skaun Knutsen vil erobre fremmed mark og bli romanforfatter, trenger han selv gode veiledere.
Språket er hjelpeløst.
Snevert ordforråd, stadige gjentagelser og elementære rettskrivningsfeil gjør at verket minner mer om en skolestil i tiendeklasse enn om en roman.
Men hard nedkutting og dyktig redigering ville gullkornene i denne allerede korte fortellingen kunnet glitre mye mer.
Listen over kjentfolk og kjendiser forfatteren takker er lang, men blant dem burde også vært en redaktør.
Og muligens en zoolog.
MAY GRETHE LERUM
| 0
|
110800
|
«Live At Birdland»
(ECM / Grappa)
Saksofonlegende med drømmeband.
82 år gammel samler altsaksofonisten Lee Konitz et band av ringrever med pianist Brad Mehldau, bassist Charlie Haden og trommeslager Paul Motian og fremfører noen av jazzens mest spilte standardlåter.
Det kunne lett ha blitt forutsigbart og kjedelig, men denne konstellasjonen av musikere makter å skape et musikalsk uttrykk som vibrerer i nået, med avklaret ro og skjønnhet.
Konitz og Mehldau leder an i en kollektiv dialog, musikalske utsagn blir smakt på, utforsket, sendt rundt i bandet.
Melodiene er sjelden langt borte, men heller aldri helt uttalt, i en leken og høyst nærværende tilnærming til standardformatet.
BESTE LÅT:
«Lullaby Of Birdland»
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
110801
|
Miles Kane:«Colour Of The Trap»
(Columbia / Sony)
Kompis av Arctic Monkeys, og bedre enn dem.
Denne briten er mest (men ikke mye) kjent for å utgjøre duoen The Last Shadow Puppets sammen med Arctic Monkeys-vokalist Alex Turner.
Nevnte prosjekt var et godt og solid skritt til siden for Turners del, og når hans makker nå solodebuterer er det åpenbart at Kane slett ikke var duoens Andrew Ridgeley.
Tvert imot - i førersetet lager Miles Kane forrykende frisk britpop med evnen til å piske opp en storm uten å bli kjasete, slik nettopp Turners band har en lei tendens til.
Det er en deilig duft av modpop anno sekstitallet her.
Og Kane har ikke bare fått med seg begge brødrene Gallagher som gjester; han har laget nøyaktig den platen Liam nylig prøvde (og ikke greide) å få til med Beady Eye.
BESTE LÅT:
«Quicksand»
| 1
|
110802
|
Kate Bush:«Director's Cut»
(Fish People / EMI)
Kate Bush er et geni.
Når det kommer til slike folk bør man ikke bare akseptere, men også oppfordre til, eksentrisitet.
Det får vi nå, på en plate hvor hun bearbeider materiale fra albumene «The Sensual World» (1989) og «The Red Shoes» (1993).
Kate Bush har alltid hatt full kontroll over egen karriere.
Likt The Beatles har hun laget kunstpop som også har fungert i markedet, og fått holde på som hun lyster.
Dersom hun synes at noe er gått «galt», er det således hennes egen «feil».
Vi vet ikke mye om den autonome, tilbaketrukne stjernen.
Men hun har uttalt at hun ikke er helt fornøyd med de to albumene hun gir en ny sjanse her.
Var det noe galt med dem, da?
Egentlig ikke.
«The Sensual World», Bush' natur-og-sex album, bærer riktignok preg av 1980-tallets mindre heldige produksjonsaffekter.
Det låter mykt, tunglesset - overkokt i romklang.
«The Red Shoes» er den mest konvensjonelle platen hennes.
Den ble fort glemt da den kom, men låter på ingen måte ille i 2011.
Motivasjonen, tror jeg, er todelt:
1. Bush liker ikke lyden som nagler de to platene til sin tid.
2. Hun er et annet menneske i dag.
Skal man prøve å føre bevis for sistnevnte påstand, er «And So Is Love» nøkkelkuttet.
«Life is sad / And so is love», sang Bush på «skilsmissealbumet» fra 1993.
«Life is sweet / And so is love», synger hun nå.
Store deler av «Director's Cut» forlenger den rødkinnet hverdagserotiske, modent tilfredse tonen fra «Aerial» (2005; en av tiårets beste plater).
Bush synger i et dypere stemmeleie.
Oppblåst åttitallstrommelyd er erstattet av Steve Gadds eksepsjonelle spill.
Musikken er ikke så mye «dekonstruert» som kraftig nedstrippet.
Luft og stillhet er to av de viktigste instrumentene.
Albumet når en knusende emosjonell tyngde midtveis.
«This Woman's Work» var i utgangspunktet perfekt.
Her er den perfekt på en annen, enda mer dirrende måte.
«Moments Of Pleasure» var i sin tid staselig arrangert for orkester.
Her er den Kate og flygelet.
Begge er kledd i fjern, knuget korsang, og helt fantastiske.
Sjokket er «Rubberband Girl».
I 1993 et av Bush' mest veldreid kommersielle popnummer.
Og nå?
Nå låter den som en - vent på det - beruset Rolling Stones-«outtake» fra 1980.
Jeg sa jo at hun var eksentrisk.
Og et geni.
BESTE LÅT:
«Moments Of Pleasure»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
110804
|
Friendly Fires:«Pala»
(XL / Playground)
Dansefest med oksygenmangel.
Det pussige med dancepunk er at sjangerens enkeltlåter skaper fortreffelige parallelle univers til alt fra David Byrne til Duran Duran.
Men i full albumstørrelse tenderer det til å overglosse som rosabloggere på sminkekurs og få pustevansker som karismatiske oppstemte forsamlinger.
Denne trioens andre album diskokuleglitrer i sine lag på lag av svette bein og armer og bølgende åttitallsminner.
Men høydepunktene kjemper med anmassende og insisterende gulvfetisjer som er umorsomme, slitsomme og forglemmelige.
Og så kan man spørre seg hvorfor man skal bry seg om britiske band, når vi allerede har Montée her til lands.
BESTE LÅT:
«Chimes»
TOR MARTIN BØE
| 0
|
110805
|
Moby: «Destroyed»
(EMI)
Ærlig tittel, om ikke annet.
Det kan virke som Richard Melville Hall har gått inn i en slags inceptionloop, der han ikke lenger klarer å skille drøm og musikk.
Multiaktivistens tiende album er nok en gang resultatet av flyplasser og sene hotellromnetter, og peker pianohouseforstoppende helt tilbake til 1995-utgivelsen «Everything Is Wrong».
Rimelig ensporet midi-klinisk uten risiko, der de obligatoriske synthstrykerne, monotone syngedamene og tilbøyeligheter til både ny og gammel religiøsitet fremdeles er bærebjelkene.
Utrolig tomgående og i overkant sjenerøst.
Hele 15 lange låter har 46-åringen fått plass til.
Dét var i alle fall ikke nødvendig.
BESTE LÅT:
«Sevastopol»
TOR MARTIN BØE
| 0
|
110806
|
Austra:«Feel It Break»
(Domino / Playground)
Dyster popeklektisme.
Austra er en øy i Nord-Norge.
Det er ikke derfra kanadiske Katie Stelmanis har hentet navnet på denne mellomtingen av Soft Cell og Fever Ray, selv om musikken er gledelig esoterisk og kjølig vindfylt.
Men som sin navnebror i havgapet er det gladtrist på den riktige måten.
Elektronisk popmelankoli med musikkskolepiano har en tendens til å ha mer patos enn ektefølthet, men hos denne trioen føles det helt riktig.
Refrengene klistrer seg fast - og det luftige og besnærende begrenses bare av noe overdreven bruk av bestemt artikkel i titlene.
Og dét er jo ikke all verden å klage over.
BESTE LÅT:
«Lose It»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
110807
|
Mads Langer:«Behold»
(Sony)
Singer / songwriter danskene kan «beholde».
I Sverige vil man ikke vite av norske artister.
Innimellom føles det litt urettferdig, fordi vi selv er så glade i både svensksyngende Veronica Maggio så vel som engelsksyngende Robyn.
Samtidig er det ikke så vanskelig å skjønne svenskene når vi selv blir presentert for danske artister.
Med danske tekster fremstår de fort veldig lokale, og når de synger på engelsk føles de overflødige.
Hva skal vi med en engelsksyngende danske som låter som en fattigmannsutgave av forbilder fra UK og USA?
Vi har da mer enn nok norske fattigmannsutgaver av forbilder fra UK og USA å hanskes med.
Langers selskap nevner Tom McRae, Jeff Buckley, Chris Martin og Thom Yorke i presseskrivet.
De har et poeng - og tar i altfor hardt.
BESTE LÅT:
«Microscope»
| 0
|
110808
|
Mhoo: «Talking In The Street»
(Columbia / Sony)
For lite, for fort.
Man føler seg unektelig litt kulten her en må sitte og liksom helle kaldt vann i det brusende, tidvis rent ut sagt sydlandske musikalske blodet til denne sympatiske kvartetten fra Tønsberg.
Entusiasmen er av studentbandtypen, blidt tøysete, og musikken spenner fra streit folk til mariachi-texmex à la Calexico.
Det harmoneres (på inkonsistent engelsk) med gråtkvalt knekk, det musiseres dyktig, om enn ikke påfallende ildfullt.
Bandet har mye til felles med indiefolk-eklektikerne Katzenjammer fra Oslo.
Lettvektigheten er en del av sjarmen.
Men sjarm tar en bare så langt.
Mhoo kunne med fordel ha ventet litt til med å lage plate.
BESTE LÅT:
«Mary Jane»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
110809
|
Fyrig fransk med brodd
«FRUSTRERT FRANSK FRUE».
Deneuve!
Depardieu!
Klassekamp!
Snobbete borgerskap!
Karakterer som bryter ut i diktlesning og sang og dramaturgisk klimaks på overdådige ostemarkeder.
Jo da, «Frustrert fransk frue» er full av ingredienser som vil fremkalle vann i munnen på selv moderat frankofile.
En komedie, som låner sikkert fra både folkelige farser og sitcoms og fra Almodóvars fyrrige tidlige mesterverk.
Klasse- og familieforviklingene står i kø i direktørhusstanden Pujol da paraplyfabrikkens beinharde fagforening truer med streik og tar sjefen sjøl som gissel.
Det fremkaller slag på den arrogante bedriftslederen og inn fra siden blir kommer kona til unnsetning, fremragende portrettert av Deneuvue.
Hun har leder- og forhandlingsegenskaper mannen bare kan drømme om - i tillegg til en rekke skjeletter i skapet.
Regissør Ozon klarer å kombinere lettlivethet med politisk brodd på imponerende vis.
Det er for eksempel lett å irritere seg over det noe karikerte portrettet av den stokk konservative direktøren - men via reelle nyhetsinnslag (Handlingen foregår i 1977) går det opp for oss at holdningene hans kanskje ikke er fullstendig aparte likevel.
Intelligent og frodig fransk underholdning på sitt beste!
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
110811
|
Spillanmeldelse:«Hector:
Badge of Carnage»
(VG Nett)
«Hector:
Badge of Carnage» er akkurat som de gode, gamle pek og klikk-eventyrene.
Bare med whiskey og horer.
Politiforhandleren Hector er styrkens sorte får.
Han som våkner bakfull på en celle hver dag, og har en litt for hyggelig tone med den østeuropeiske prostituerte på hjørnet.
Og han spiller hovedrollen i sitt eget spill.
Dette er pek og klikk-underholdning av den gamle skolen.
Her kan du bruke lang tid på å oppdage alle detaljene i hver scene, og enda lenger tid på å løse de finurlige gåtene som venter.
Men det blir aldri nådeløst vanskelig.
Aldri så ille at jeg gir opp, selv om jeg må gå en ekstra gang gjennom ryggsekken og de ulike problemene før jeg skjønner hvordan ting henger sammen.
Pek og klikk-sjangeren har fått en liten renessanse de siste årene.
«Monkey Island»-spillene er pusset opp og relansert, og vi er blitt servert godkjent episodebaserte eventyr av både «Back to the Future» og «Sam & Max» - for ikke å snakke om det fantastiske «Machinarium».
Og «Hector» er helt i toppsjiktet i dette selskapet.
Persongalleriet her er uforglemmelig og manuset er hysterisk morsomt, proppfullt av mørk voksenhumor.
Det gjør «Hector:
Badge of Carnage» til et glimrende lite voksenspill.
Denne første episoden er et par timer lang, men fortsettelsen er imidlertid ikke så altfor langt unna - episode to og tre kommer i salg over sommeren.
PS:
Spillet fås kjøpt via utgiverens hjemmeside telltalegames.com, og i App Store.
Det koster ca. 50,- på PC og Mac, og 21 kroner i App Store.
HECTOR:
BADGE OF CARNAGE EP 1 Plattform:
PC, Mac, iPhone Genre:
Pek og klikk Alder: 18 Utvikler:
Straandlooper Utgiver:
Telltale Games
Mer info
| 1
|
110814
|
My Morning Jacket:«Holdin' On To Black Metal» (låt)
(V2 / Tuba)
Episk og absurd.
Sløyt «classic rock»-gitarriff.
Effektbehandlede messingblåsere som høres ut som om de er innspilt i en tom kornsilo.
Absurd tekst («oh black metal, you're so misunderstood») - delvis sunget av overrumplende innlevelsesdyktig blandet ungdomskor.
Kentucky-bandets kommende langspiller «Circuital» har en aldri så liten kjerring å reise.
Høres ut som det skal gå bra.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
110815
|
Wild Beasts:«Smother»
(Domino / Playground)
Popkunst i nærkontakt med sine femi sider.
Man kan si mye pent om Antony & The Johnsons, men for undertegnedes del er det simpelthen for mye føleri i musikken deres.
Jeg vil ha mindre cabaret, mer elegant indie.
Løsningen på dette «problemet» er britiske Wild Beasts, som bare blir bedre for hvert album og nå er på sitt tredje.
De har Morrisseys androgyne tilnærming, Talk Talks sofistikerte eleganse og The Associates' sensuelle melodrama.
Ikke verst.
Deres forrige album var nominert til Mercury-prisen i fjor, men ble slått av The XX.
Denne gangen kan det gå motsatt vei, gitt at juryen fortsatt setter pris nedstrippet, dunkel popeleganse fra sidelinjen.
Og det bør de jo gjøre.
BESTE LÅT:
«Reach A Bit Further»
| 1
|
110817
|
The Lonely Island:«Turtleneck & Chain»
(Universal)
«We started this fake rap shit!».
Fra «Saturday Night Live», men sikkert mest kjent fra internett:
Dette er den amerikanske komedietrioens andre plate med parodier på diverse «urbane» musikksjangre.
Og den er morsom.
Enten det dreier seg om R&B, amatørmessig hvit Youtube-hip hop, boyband eller «systemkritisk» sinnarap:
Produksjonene er frapperende gjennomførte, og tekstene gjennomgående gøyale.
Et utall celebre gjester er med, og gjør på tøys det de vanligvis gjør mer eller mindre på alvor.
Enda et gross kjendiser på den medfølgende DVD-en.
En hip hop-duett med «Reba McEntire» (Kenan Thompson) hadde meg på gulvet, med tårer i øynene.
BESTE LÅT:
«Motherlover»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
110819
|
Folk & Røvere:«Hvis du ikke finner meg, så let i byene»
(VME)
Hvis du ikke finner meg, så let under «banalt».
Erotikk skal ikke være enkelt.
Spesielt ikke på norsk.
Ulph Nygaard mumler som Grünerløkkas svar på snakkesyngerne Tricky og Serge Gainsbourg - men det han sier er for det meste refusert kåtpeispoesi.
Språkbildene er overtydelige pubertale nachspielfilosofier som hadde vært like banale, uavhengig av språk.
Rent musikalsk er det derimot behagelig chillout, der et rappet Cat Power-pianoriff er blant høydepunktene.
Therese Lech synger uanstrengt og nesten bedre enn storesøster Beate.
Men hva var tanken bak å gjøre «What A Wonderful World» som tysk Grand Prix-låt?
BESTE LÅT:
«Hun har en måte»
TOR MARTIN BØE
| 0
|
110820
|
Diverse artister:«Eurovision Song Contest Düsseldorf 2011»
(MBN/ UNiversal)
Klar for to timer og åtte minutter Eurovision-pop, uten ledsagende bilder?
Jaså, du ble svimmel du også nå?
Det er unektelig et tegn på at du bør ta noen runder med deg selv, eventuelt med fagfolk, dersom øynene dine ikke begynner å spille pingpong mot stueveggene etter å ha hørt bare en knapp halvtime på årets 43 (!) bidrag i Düsseldorf til uken.
Eurovision-konseptet er så til de grader bygget rundt det visuelle at det rene tonefølget ofte drukner i ekstravagante klær, effekter og koreografi.
Det er staffasjen som gjør Eurovision til å holde ut - som tv-show.
Ribber du hvert enkelt lands bidrag for innpakningen, står vi musikalsk igjen med et par hummere og en hel bakgård full av kanari.
Et par musikalske tendenser kan man likevel spore i all middelmådigheten.
Eurotrashelementet er ikke like sterkt som tidligere år.
Det er - med et par uhederlige unntak - heller ikke det nasjonale særpreget, iallfall ikke med tanke på at vi snakker om et enormt geografisk område fra Island i vest til Aserbajdsjan i øst.
Noe av det mest etnisklydende denne gangen kommer fra Norge.
Og det låter afrikansk.
Det betyr at vi står igjen med i underkant av førti låter som sakte og kanskje uvilkårlig har assimilert seg mot en tradisjonell vestlig popmusikk.
Stemmer dette, er det en katastrofe for selve det musikalske innholdet, for da blir alt både likere og enda dårligere i årene fremover, ikke minst når armenske, albanske, georgiske og ukrainske låtskrivere ikke nødvendigvis har den rette ballasten til å skrive denne type popmusikk.
Og hvem bryr seg om nasjonalt særpreg når nabolandene stemmer på hverandre uansett?
Hvem bryr seg i det hele tatt om dette?
Slå på TV-en igjen'a!
BESTE LÅT:
«Haba haba» med Stella Mwangi (Norge)
STEIN ØSTBØ
| 0
|
110821
|
Tyler, The Creator:«Goblin»
Tyler, The Creator:
«Goblin» (XL / Playground)
Gjør sjangeren farlig og interessant igjen.
Det Hove-klare kollektivet Odd Future Wolf Gang Kill Them All beveger seg fra internettets ytterste grenser til hypens episenter.
Først med Frank Oceans gratisalbum, nå med kollektivleder Tyler Okonmas første «betal»album.
Det er blitt en påtatt sjokkerende, komplisert og voldelig emosjonell næroverdose, tettere på nittitallet enn radiosnillismen som har overtatt gernen.
Albumet er ekstremt paranoiadystert, semidysfunksjonelt og for det meste glitrende absurd - spesielt når 20-åringen rapper om stemmene i hodet, dreper Odd Future-medlemmer og hevder at han er et bord.
En helt vanlig men litt lang dag hos psykologen, altså.
BESTE LÅT:
«Radicals»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
110823
|
Okkervil River:«I Am Very Far»
(Jagjaguwar / Tuba)
Vidunderlig grumsete elv.
Flere av Arcade Fires tilhengere burde bruke hørselen sin på denne Austin-baserte septetten.
Etter den fantastiske jobben de gjorde bak Roky Erickson i fjor er de mer inderlig kaotiske og dystert pasjonable enn før, noe som burde kunne utvide nedslagsfeltet betraktelig.
Frontmanns Will Sheffs vandring mellom sjangere og narrativer er derimot ikke like umiddelbar brennende som hos de nevnte kanadierne, men patosen er dertil mer subtil og spiselig.
Sjette album er en mørk men oppløftende widescreenreise gjennom USA, der tekstene er, om mulig, enda bedre enn musikken - faktisk så leseverdige at de gis ut som bok på egen hånd.
BESTE LÅT:
«Rider»
| 1
|
110824
|
Alejandro Fuentes:«Stop Beggin' Me» (låt)
(Playroom)
Referansefattig drøvtygg.
Det var noen fine øyeblikk på Fuentes' forrige plate, men det virker ikke som om han har brukt de fire årene siden den til å berike seg musikalsk.
«Stop Beggin' Me» er en gørrkjedelig låt som fort bruker opp godviljen de Mark Knopfler-lydende gitarlinjene kjøper innledningsvis.
Ingen temperatur, ingen hunger, bare en døll dose selvfornøyd teflonpop som antyder at artisten ikke egentlig er så interessert i musikk.
| 0
|
110825
|
På fylla igjen
Ikke skivebom når filmhistoriens rikeste fyllefant gjenopplives på lerretet.
Men på langt nær på høyde med originalen.
«Arthur» er altså en modernisering av en film med samme navn fra 1981.
Siden dét er lenge siden, skal jeg ikke plage leseren med alt for utpenslede sammenlikninger, bare nevne at plottet er noenlunde det samme:
En sanseløst og konstant full milliardærarving vil bare ha det gøy - koste hva det koste vil.
Og det gjør det.
Bortsett fra dette:
To rollefigurer fra originalen satte sine merker i historiebøkene:
Den bittelille sjarmklumpen Dudley Moore i tittelrollen.
Og det geniale birollegeniet John Gielgud som hans ubestigelige sfinx av en butler - Oscar-belønnet.
Her går villmannen (og pop-prinsessen Kate Perrys ektemann) Russell Brand og Helen Mirren inn i rollene.
Med avgjort hederlig resultat.
Ingen av dem forsøker direkte å kopiere sine forgjengere; hvilket ville være umulig.
Men de leverer avgjort på sine premisser.
Og de er ikke kleine.
Så:
Ler man fortsatt, i disse nedgangstider, av en vilt sløsende milliardær, som mangler ethvert perspektiv på livet bortsett fra hva han vitterlig er:
Et hemningsløst nytende barn, som ingen sier nei til?
Ja.
Og nei.
Man må bare legge vekk enhver tanke om dypere mening, her.
Og bare forsyne seg av en påkostet og ganske så gjennomført produksjon, som er laget med liv og lyst og profesjonalitet; som er til dels intelligent dillete gjennomtenkt i dialogen, som aldri tenker moral (Arthurs industrielle alkoholkonsum og stadige sammenligginger med prostituerte er uomtalte kulisser) og som likevel beholder en viss raus menneskelighet og litt gode følelser.
En birolle berger mye:
Ikke spesielt vakre, men den, akk, så inntagende og sjarmerende og flotte relative nykommer Greta Gerwig i rollen som «hverdagsjenta» som er den eneste i verden som kan forandre Arthur.
Til noe gjenkjennelig.
| 0
|
110826
|
Grotte-gnål
«Sanctum» er en mystisk uspennende og lite engasjerende film om oppdageres/ekstremsporteres aller farligste aktivitet:
Grotteutforskning.
3D`en gir ingen ekstra dybde.
Vi befinner oss dypt under jorden på villeste Papua Ny-Guinea.
Et lag profesjonelle huleforskere skal gjøre jobben de elsker; gud vet hvorfor.
Men allsidige er de, det skal de ha: Dykkere, fjellklatrere, steinkravlere og kompromissløse overlevere.
Det blir tyfon på overflaten og katastrofe nedenunder.
Gruppen blir isolert; de kan ikke komme opp.
Altså må de arbeide seg nedover gjennom det ukjente for å forsøke å slippe fri.
Temaet i seg selv burde gi grobunn for knugende forbier og granitthard angst.
Det skjer ikke - faktisk ikke et øyeblikk.
Hvorfor?
Jo:
Den letteste av alle oppskrifter følges til punkt og prikke:
Enhver situasjon krisemaksimeres til det ytterste.
Det finnes ingen lysning, det finnes (nesten) intet håp.
Folk dør som kakerlakker i et skoskap.
Alt akkopagnert av en håpløst banal dialog, konstruerte konflikter, ytterst klisjépregede rollefigurer og malplassert mannsmot.
Selv ikke alvorlig klaustrofobi kan skape liv i dette!
| 0
|
110827
|
Pesende påfunn
Dette er tredje, og - håper vi - siste, avsnitt av sagaen om Arthur og Minimoyene
Det handler om to dimensjoner:
En «virkelig» verden.
Og en animert mini-verden, med to millimeter høye hovedpersoner.
Mye av spenningen knytter seg til at det faktisk er mulig for kreaturer fra de to ulike verdenene å tilpasse seg de to ulike formatene.
En dråpe magisk trylledrikk er det eneste som skal til.
Det suser og går i en vill fart.
Det er intet å si på kvaliteten på animasjonsactionen.
Men generelt er handlingen rotete og ytterst konstruert, volden bastant og sjarmen minimal.
For å få nok stoff til en hel film, har regissørLuc Besson fulgt den enkleste av alle dramaoppskrifter:
Sørg for at alt som kan gå galt, går galt - til de mest mulig dramaturgisk effektive tidspunkt.
Joda, han kan sin filmteori, Luc Besson.
Men greier aldri å passe måten:
Hele filmen blir irriterende anmasende etter hvert.
Det er jobbet sterkt med den norske versjoneringen - på filmens premisser.
Og det er disse premissene som blir temmelig gale denne gangen denne gangen.
| 0
|
110828
|
Lavmælt rop
Film fra Tsjad - ja , fra Afrika i det hele tatt - er ikke daglig kost på norske kinoer - men det er all grunn til å gi denne stillfarne eksplosjonen av en film en sjanse.
Den behandler temaer som ære, familiebånd og selvrespekt og evner å se det små i det store kraftfullt, uten store ord.
Bakteppet er den mangeårige borgerkrigen i landet, men krigen vises aldri direkte - vi hører den, og vi hører snakk om den.
Det meste av handlingen foregår inne på et søvnig, avsondret hotell hvor den aldrende svømmemesteren Adam jobber som badevakt sammen med sin sønn.
Truet av nedskjæringer og med et press om å overlate sønnen til regjeringsstyrkene gjør Adam et valg med store konsekvenser.
Stemningene skifter nesten sømløst, og dramatikken smyger seg på oss.
Fryktelig godt komponert - og effekten er skremmende:
Når filmen nærmet seg klimaks gisper man nesten etter luft.
Det hele løftes til store høyder av hovedrolleinnehaver Djaoro.
Han er så viet til rollen at vi formelig ser bekymringsrynkene vokse fram i pannen hans.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
110831
|
Murermesteren
FORNEBU (VG)
Gigantmuren til Roger Waters er tematisk oppdatert og dessverre fremdeles aktuell.
Konsert:
Roger Waters - «The Wall Live» Sted:
Telenor Arena (utsolgt, også på dagens ekstrakonsert) Publikum:
Ca. 18000
«The Wall», hans 31 år gamle konseptuelle mesterverk, handler ikke lenger om muren mellom øst og vest.
Men det fremmedgjorte, fryktfremkallende og antiautoritære er fremdeles grunnpilaren i forestillingen, selv om Waters' moderne krigsbilde nå handler om krigsherrer og terrorister.
Et hovedelement her er bildene av terror- og krigsofre som projiseres mot muren.
Norge har selv mistet ti soldater i kamp i Afghanistan og kan relatere oss til dette.
Roger Waters også - han mistet sin stridende far i Italia under annen verdenskrig.
Men først og fremst betyr 31 år med teknologisk utvikling at det visuelle elementet er til å gispe enda høyhere av, konstant i to timer.
Krigsfly som styrter i muren, ekstreme pyroeffekter, flygende gigantgriser og lærere og ikke minst en lyssetting og et detaljert, fargerikt og tøyelig lyd- og filmdesign mot muren som utfordrer enhver logisk sans med sine surround- og tredimensjonale effekter.
Muren bygges sakte bak Waters og hans band i første akt, og etter pausen blir den stående under showets to ypperste låter, «Hey You» og «Comfortably Numb».
Og nummen blir man.
Her bombarderes vi med en følelsesmessig kulde og kynisme, både i musikk og bilder, som sjelden er sett på en scene, «Waiting For The Worms» er i så måte et monumentalt mesterverk i klassisk angst,
Der kommer også skriket etter å rive muren.
Og ned går den.
med et brak i et audiovisuelt klimaks som en gang for alle understreker at «The Wall»-showet handler mer om den kunstneriske helheten enn musikken isolert.
Jeg så verdenspremieren på dette showet i Canada i fjor høst, men er like imponert denne gangen.
Minst.
Gled dere til i kveld, dere som har billetter!
| 1
|
110833
|
The Wombats:«This Modern Glitch»
(14th Floor / Warner)
«Please allow me to be your anti-depressant» synger låtskriver Matthew Murphy på «Anti-D» - The Wombats' egen «Bittersweet Symphony» - og vet utmerket godt hva han snakker om.
Murphy slet med angst tidlig i tenårene og har flere år på antidepressiva bak seg.
Noe som kostet han både kjæresten og kjærlighetsevnen, samt påkalte selvmordstankene.
Av den grunn hoppet han av pillene.
Heldigvis, for i dag fremstår Murphy som en unik kreativ kraft, selv om de mørke sidene fremdeles henger igjen i tekstene hans.
På «This Modern Glitch» synges det flittig om hovedpersonen som freudiansk slave, som danser med demoner og beist og er generelt «fucked up».
Det handler om å rømme fra en elendighet han ikke helt kan sette fingeren på, men som ubønnhørlig fører han inn i mørke og farlige situasjoner.
Som Matthew Murphy selv synger i sin aller mørkeste låt, «Jump Into The Fog»: livet smaker søtere når det er pakket inn i lettsindighet.
Trolig må Murphys fortid ta litt av skylden for at det har gått hele fire år fra debutplaten for trioen som i sin tid traff hverandre på LIPA-skolen i Liverpool.
Men evnene til å lage livsbejaende melodier har definitivt ikke tatt skade av oppholdet, for der går det iallfall lystig og lettsindig unna.
«This Modern Glitch» bugner av catchy melodier, til tider er de så hektende at de truer med å ta fokus fra Matthew Murphys flotte, angstridde tekster i et knivskarpt lydbilde med oppsiktsvekkende fremtredende synth.
Og ikke minst - den utstrakte bruken av koring som bidrar så sterkt til at det er umulig å stå stille på en Wombats-konsert.
Vi gleder oss til neste!
BESTE LÅT:
«Anti-D»
| 1
|
110834
|
Jennifer Lopez:«Love?»
(Island / Universal)
Den tomme lyden av penger.
Etter fire år og tvillingfødsel er Jennifer Lopez her igjen med et album som oser en million dollar.
Men det er bare et skall.
Bak den endeløse rekken av samarbeidspartnere, der svenske RedOne er sentral, finnes det oppsiktsvekkende lite personlighet igjen, dessverre.
Den «Lambada»-samplende singlen «On The Floor» har likevel sørget for et solid comeback, men med et par unntak finner Lopez' stemme og hundremeterskogen av instrumentale, glossy detaljer hverandre aldri.
Selv StarGate har hatt heldigere øyeblikk enn sin karibiske flørt «I'm Into You».
Sammenlignet med hva Britney, Beyoncé, Rihanna og Lady Gaga har levert i det siste blir det nedrykk til annendivisjon for Jennifer.
BESTE LÅT:
«Villain»
| 0
|
110838
|
Beastie Boys:«Hot Sauce Committee Part Two»
(EMI)
Endelig gøy med Beastie Boys igjen.
Så bra har ikke disse gutta vært siden nittitallet.
Første fullverdige album på sju år er en latterlig sammensauset oppvisning i klassisk Beastie-egenart, der overgangen mellom låter og sjangere er harmonisk sømløse, og innfall og utfall fabelaktig festlige.
New York-trioen var retro allerede på sampleklassikeren «Paul's Boutique» (1989) - årets saus er i samme liksomdaterte gryte, der like deler enkeltlåter og albumhelhet sammen manifesterer trioens enestående punkhiphopgalakse.
Og det på et album som har noe så genialt idiotisk som en fargelagt QR-kode som cover.
BESTE LÅT:
«Don't Play No Game That I Can't Win»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
110841
|
Fleet Foxes:«Helplessness Blues»
(Bella Union / Tuba)
Ydmyk skjønnhet, harmonifylt disharmoni.
Det var lettere å falle for Fleet Foxes som band og konsept enn det var å elske selve debutalbumet deres, som var ofte briljant, men også hadde en andel fyllstoff.
«Helplessness Blues» når ikke de samme toppene.
Revene låter fortsatt som seg selv og en nyhet er kun ny én gang.
Men det er en jevnere plate, og på forunderlig vis styrker den bandets identitet uten at gjenbruksfølelsen sniker seg inn.
Det er tidløs og sakral musikk.
Kall det gjerne solskinnspop, men det er den lumre stemningen rundt kveldssolen som omslutter Fleet Foxes' barokke, rustikke, akustiske musikk og skogduftende harmonier.
Imponerende er det også hvordan bandet fremstår ydmykt overfor sitt talent, sine forbilder og sitt publikum.
Nerven i de selvransakende tekstene bidrar til dette.
Det er blitt et sørgmodig og utsøkt komponert stykke musikk som ville hørtes like naturlig ut for hundre år siden som det gjør nå.
BESTE LÅT:
«Bedouin Dress»
| 1
|
110842
|
Stillstand i skrekkgenren
Blodet fosser fra knivdrepte sjeler uten at vi skremmes så veldig i denne parodien på parodiske skrekkfilmer.
Fenomenet «Skrik» er tilbake igjen, 11 år etter at «Skrik 3» herjet kinotoppen rundt om i verden.
Mye har skjedd siden den gang.
Ikke minst det at vi ved et lite tastetrykk på ulike digitale medier selv kan oppsøke blodig gørr, knivdolking, og andre påfunn som kjennetegner skrekksjangeren.
Det banebrytende ved «Skrik» i 1996 evner ikke lenger å overraske.
Påfunnene er oppbrukt, noe som er synlig i Wes Cravens «Skrik 4» der metareferansene står i kø; enten det er tidligere «Skrik»-filmer eller andre i samme sjanger som det høylytt og ustoppelig hintes om.
Wes Craven dyrker parodien for alt den er verdt og er ikke blottet for selvironi.
Men selv i det parodiske er det lite nytt å hente, og til overmål legger det en demper på spenningen.
Jo da, du skvetter i stolen i ny og ne, og blodet skvetter rundt hovedpersonene, men skremt rekker du ikke å bli mellom de gjentagende parodiske referanser.
Neve Campbell er tilbake på arenaen, nok en gang utsatt for Ghostface, typen med Munchs Skrik-maske.
Hun er tilbake i hjembyen, som typisk nok feirer et slags Skrik-jubileum.
Vesenet med masken har igjen slipt kniven og går grundig til verks mot den yngre befolkning - ungdom som selvfølgelig alle har et forhold til skrekkfilmer, og som dyrker seg selv og sine interesser gjennom effektiv bruk av ymse sosiale nettverk.
Andy Warhol er mannen bak fenomenet «15 minutters berømmelse».
Wes Craven spinner på dette i sin nye Skrik-film, der han hevder at det ultimate ved de 15 minuttene i rampelyset er å være den personen som overlever en katastrofe.
Og at det vises direkte på YouTube.
Cravens mediekritikk er av den parodiske sorten, og for min del kunne han gjerne rendyrket den.
Slik det er i «Skrik 4», blir blandingen av skrekk og parodi en lett glemt hybrid.
| 0
|
110843
|
Rystende godt!
Denne filmen går med fjetrende kraft og konsentrasjon inn på et uhyre sentralt og grusomt tema:
Den ofte institusjonaliserte vold og de overgrep som rammer uskyldige mennesker i politiske, religiøse og etniske konflikter.
Vi lykkelig urammede forsøker å vegre oss mot ting som dette, og sier det er ubegripelig hva mennesker kan gjøre mot hverandre.
Denne filmen sier det samme.
Men den går langt videre og illustrerer vanvittig godt at volden og overgrepene har konsekvens og betydning.
Og den skaper skyld.
Det starter i Canada, der to tvillinger utfordres sterkt av deres nå avdøde mors siste ønske:
Finn deres bror og finn deres far!
Det blir starten på en reise gjennom et par tiår i et krigsherjet og traumatisert land i Midt-Østen.
Skjønt aldri nevnt direkte, handler det åpenbart om Libanon.
Lag på lag kommer sannheten frem i en film som - dessverre - også er en utopi:
Sannheten kommer frem, ansvaret blir plassert.
Det skjer ikke ofte i virkeligheten.
Men at det skjer i denne filmen, gir håp om at humanismen fortsatt er en gyldig verdi som er verd å kjempe for.
| 1
|
110844
|
Stummende mørke
Vi visste fra før at situasjonen for unge kvinner i Nord-Irak er blytung.
Grufulle avisoverskrifter forteller om flere tusener av kvinner som har blitt æresdrept siden 1991 - i et område hvor forkvaklede begreper om ære fortsatt får lov til å styre.
«Rødt hjerte», et norsk-irakisk samarbeidsprosjekt, presenterer absolutt ingen lys i mørket - snarere tvert i mot.
Filmen er - uten å røpe for mye av handlingen - et overordentlig pessimistisk dokument, hvor gjennomgangstonen ser ut til å være:
Du kan ikke vinne - uansett hva du finner på.
Temaet - forbudt kjærlighet og kampen mot det undertrykkende patriarkatet - føles noe oppbrukt i filmsammenheng, og debutantregissør Mustafa forenkler muligens fiendebildene mer enn hva godt er for en engasjerende filmopplevelse.
Det insisterende mørket møtes etter hvert med skuldertrekk - dét er kritisk for en film med intensjonene til «Rødt hjerte».
Jeg betviler ikke engasjementet et sekund, men det er bare i enkeltscener vi virkelig kommer under huden på hovedpersonen Shirin.
Velment og forsøksvis «viktig» ja visst, men litt for ensporet og skjematisk til å bite ordentlig fra seg.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
110845
|
Rystende godt!
Denne filmen går med fjetrende kraft og konsentrasjon inn på et uhyre sentralt og grusomt tema:
Den ofte institusjonaliserte vold og grusomhet som rammer uskyldige mennesker i politiske, religiøse og etniske konflikter.
Vi lykkelig urammede forsøker å vegre oss og sier det er ubegripelig hva mennesker kan gjøre mot hverandre.
Denne filmen sier det samme.
Men den går langt videre og illustrerer vanvittig godt at volden og overgrepene har konsekvens.
Og den skaper skyld.
Det starter i Canada, der to tvillinger utfordres sterkt av deres nå avdøde mors siste ønske:
Finn deres bror og finn deres far.
Det blir starten på en reise gjennom et par tiår i et krigsherjet og traumatisert land i Midtøsten.
Skjønt aldri nevnt direkte, handler det åpenbart om Libanon.
Lag på lag kommer sannheten frem i en film som - dessverre - også er en utopi:
Sannheten kommer frem, ansvaret blir plassert.
Det skjer ikke ofte i virkeligheten.
Men at det skjer i denne filmen, gir håp om at humanismen fortsatt er en gyldig verdi.
| 1
|
110849
|
Spillanmeldelse:«Outland»
(VG Nett)
Jeg håper du har fått nok av solveggen i påsken.
«Outland» vil sannsynligvis spikre deg til sofaen.
Indieperler som «Braid», «Shadow Complex», «Limbo» og «Trine» har satt dype spor etter seg de siste årene.
Enestående spillopplevelser i seg selv, men like viktig: inspirasjonskilde for kreative sjeler verden over.
Tusen takk for drahjelpen, sier det finske spillselskapet Housemarque, som nå smeller til med det nydelige «Outland».
En gigantisk opplevelse i en liten pakke, et spill som gir langt mer glede enn prislappen på en snau hundrings skulle tilsi.
Housemarque har her skapt et 2D-action og -plattformspill med elementer fra såpass vidtrekkende inspirasjonskilder som kultfavorittene «Ikaruga» og «Another World».
Iblandet solide doser fra «Prince of Persia», «Metroid»-serien og til og med «Shadow of the Colossus».
En cocktail av noen av de kuleste spillene noen sinne, altså.
Du beveger deg i en helt avsindig nydelig 2D-verden og må hoppe, klatre, skrense og slåss deg forbi fiender, feller og en serie herlige bosser.
Vekslingen mellom «lyse» og «mørke» krefter leverer et ekstra nivå av givende fiffighet.
En jevn strøm av oppgraderinger gir deg nye ferdigheter og åpner tidligere lukkede områder, og grundig utforsking blir belønnet med diverse godt skjulte skatter.
Og det er denne progresjonen som kjennetegner genren.
Når denne typen gradvise utvidelse av opplevelsen gjøres riktig, vokser også spillgleden.
Fra mild tilfredsstillelse til man nesten sprekker av lykke, trinn for trinn.
Vi er i det hele tatt dypt plantet i en sjanger jeg elsker, et kjærlighetsforhold som startet med «Castlevania»- og «Metroid»-spillene, og som for alvor blusset opp igjen med «Shadow Complex».
«Outland» holder definitivt flammen i live, for dette er eksepsjonelt bunnsolide saker.
Housemarque har skapt en opplevelse som føles unik, de åpenbare inspirasjonskildene til tross.
Glimrende spillbarhet blandes med en fantastisk visuell stil og et herlig lydbilde.
På toppen av det hele: en skreddersydd og potensielt fantastisk co-op-opplevelse.
Fremgangen i spillet har riktignok ikke akkurat mange fellesnevnere med kniv i varmt smør.
Kravene til reaksjonsevnen din vokser gradvis, og du får jevnlig betydelige utfordringer.
Det er ikke sånn at Housermarque gjør det vanskelig bare for å være kjipe, altså, det at utfordringen er noe over normalt hardcore oppleves absolutt ikke som urettferdig.
Jeg ville bare nevne hvor listen er lagt.
Et av årets beste spill så langt for min del!
PS: Kun nedlastbart fra Playstation Network og Xbox Live Arcade.
I salg fra tirsdag på PSN og onsdag på Live Arcade.
OUTLAND Plattform:
PS3 360 Genre:
Plattform/action Alder: 12 Utvikler:
Housemarque
Utgiver:
Ubisoft
Mer info
| 1
|
110850
|
Test av Jaguar XJ:Vakker aristokrat
Det tradisjonsrike og luksuriøse interiøret har i Jaguar XJ blitt blandet med det nye og moderne.
Det fungerer ikke helt optimalt.
Den ruver i terrenget, nye Jaguar XJ.
Luksusdoningen er faktisk nesten 15 centimeter lengre enn konkurrenten og har mange av de kupelignende linjene som tyskeren.
Her sørger skinn, treverk og fete sømmer for en luksusfølelse som ikke Mercedes greier å matche.
Det hele er imidlertid ikke på langt nær så dempet og gjennomført som i konkurrenten.
Her er det kromdetaljer hele veien.
I tillegg er bilen utrustet med et led display som viser instrumentene for fart, drivstoffmåler og turtall i instrumentpanelet.
Dette funker ikke spesielt godt rent visuelt, selv om funksjonen på utstyret er helt greit.
Rent kjøremessig er den svære bilen et mareritt og manøvrere i trange parkeringshus fordi det er dårlig sikt nærmest alle veier.
I fri dressur på motorveien er den derimot en drøm.
Selv om de tekniske spesifikasjonene kan tyde på en sprek bil (0-100 km/t på 6,4 sekunder leverer den seks sylindrede 275 hestekrefters varianten VG og NAF prøvekjørte) oppleves denne mindre direkte og sportslig enn utfordreren.
Det er imidlertid ikke nødvendigvis noe minus.
Den har bare en annen karakter i kjøreoppsettet enn Mercedes CLS.
Eksteriøret på Jaguar XJ er intet mindre enn lekkert.
Det lange panseret, de nydelige linjene langs siden og de tøffe kattekloaktige baklyktene er virkelig verdt superlativer av positiv valør.
Kjøper du en bil som koster 1,37 millioner kroner (som vårt testeksemplar kostet) er dette nok det som teller mest.
Den rimeligste utgaven av det rå kattedyret får du til 1,15 millioner kroner.
Her er våre vurderinger:
Førermiljø Gode om enn litt trange seter i ryggen, vanskelig å ha kontroll rundt hele den enorme bilen, store a-stolper.
Støysvak.
Lite leservennlig størrelse på symboler i led-skjermen.
Vanskelig å komme til seteinnstilling på førersetene.
Kjøreegenskaper
Ikke så direkte styring som på CLS.
Likevel bra respons når sportsmodus benyttes, sømløse girskift fungerer meget bra.
Mer cruiser enn CLS.
Familiemiljø
Vinner på litt bedre plass bak, litt mer takhøyde.
Taper på ikke nedfellbare rygger i bagasjerom, mangler skihull.
Fem seter.
Miljø Ikke bra utslippsmessig i forhold til konkurrentene
Sikkerhet
Ikke testet av EuroNCAP, får derfor ikke delvurdering, men antatt høy sikkerhet.
Sammenlignet med Mercedes CLS mangler mange av de aktive førerstøttesystemene som skiltgjenkjenningssystem, oppmerksomhetsassistent etc.
Å eie Lite erfaring hos NAF på denne bilen.
Den har sin menighet og står nok ikke noe tilbake for Mercedes rent verdifallsmessig.
Pris Dyrere enn «kupe» konkurrentene men rimeligere enn de store luksuslimousinene som Audi A8, Mercedes S-klasse og lignende.
Design Utvendig helt lekker, men mangler litt på helheten i interiørutrykket innvendig.
En litt uheldig blanding av konservativ luksus og det moderne.
Gjennomsnittlig poengscore: 4,57
| 1
|
110851
|
Test av Mercedes CLS:Fullkommen (n)ytelse
Mercedes CLS er uten tvil en av de vakreste bilene som ruller på norske veier.
Det koster skjorta men for engang skyld smaker det også ganske så godt.
1,2 millioner kroner koster herligheten VG og NAF prøvekjørte.
Da får du til gjengjeld en fullspekket firedørs kupevariant med en 265 hestekrefters dieselmotor som leverer i bøtter og spann hva sportslige kjøreegenskaper angår.
Den rimeligste varianten av bilen er en 2,1 liters med «bare» 204 hk til 749 000 kroner.
Det første som slår oss rent kjøremessig er at CLS er en langt mer underholdende bil å kjøre.
Den lynraske syv trinns automatgirkassen sender deg av gårde fra 0-100 km / t på knappe 6,2 sekunder.
I det du sklir ned i de bøtteformede setene omslutter førermiljøet deg på klassisk Mercedesvis.
(Disse er faktisk enda bedre enn i Jaguaren, syntes alle de fire testerne.)
Her er alt dempet, klassisk og langt mer stilrent enn den litt mer utagerende varianten i Jaguar XJ.
Men den opplevde luksusen bak rattet er dyrket enda mer i Jaguaren.
Bakseterygg kan felles ned
Hele midtkonsollen i bilen er forlenget og trukket bakover mellom de to baksetene bilen byr på.
Plassen i baksetet er omtrent på samme nivå som Jaguaren kan by på.
Taklinjen på begge disse bilene stjeler i høyden for både de foran og bak.
I motsetning til i Jaguaren kan baksetet i Mercedes CLS helt enkelt slås ned ved behov.
Du har også et hull til å plassere ski inni bilen så du slipper å skjemme de vakre taklinjene med en skiboks eller takgrind når du skal ut på tur.
Her er våre vurderinger:
Førermiljø
Mangler litt for å gi optimal luksusfølelse.
Fantastisk setekomfort.
Lav støy
Kjøreegenskaper Svært kjøreglad men samtidig helt topp som cruiser.
Enkel å styre også under press.
Familiemiljø Lav takbue stjeler høyde, bare fire plasser, bedre bagasjeplassløsning enn i konkurrenten.
Miljø Bra utslippstall til å være i denne klassen
Sikkerhet Stappfull av førerassistanse programmer som å holde deg våken, adaptiv cruisekontroll, blindsonevarsler, fartsgrensevarsler, automatiske kjørelys.
Å eie Mercedes eiere er godt over gjennomsnittet fornøyd med sine biler og har en positiv utvikling.
De henger fremdeles etter de andre statusbilene som Audi og BMW på dette punktet.
Pris Billigere enn Jaguar men fremdeles dyrere enn en annen konkurrent, Audi A7.
Greit med standardutstyr på bilen.
Design Stilig og kraftfull bil men litt for lite luksusfølelse innvendig sammenlignet med i en Jaguar.
Gjennomsnittlig poengscore: 5
| 1
|
110853
|
Spillanmeldelse:«Portal 2»
(VG Nett)
Noen spill får hjertet til å synge.
Nå traller mitt for det enestående «Portal 2».
Det å kalle 2007-spillet «Portal» sjarmerende er en underdrivelse.
Det fosset sjarm og glede ut av hvert eneste puzzle, hver eneste bokstav i det glimrende manuset og hver eneste krok i de dystopiske testlabene til Aperture Science.
Noen ganger er det bortimot umulig å ta en såpass fullkommen spillopplevelse videre.
Andre ganger sitter utviklerne igjen med et overskudd de brenner etter å få kanalisert.
Heldigvis for oss er det glødende engasjement og genuin skaperglede som ligger bak «Portal 2» også.
Og da er det duket for en spillopplevelse av de helt sjeldne.
Det har gått noen hundre år siden Chell stanset den sinnssyke AIen GLaDOS i det første «Portal»-spillet.
Laboratoriene til Aperture Science har forfalt, og vi får raskt et gjensyn med Chell som blir vekket fra sitt dvale-fangenskap av den lystige AIen Wheatley.
Og la oss stanse opp litt her.
Ved Wheatley.
For en hysterisk bra rollefigur!
Manuset i «Portal 2» er minst like sylskarpt og genuint morsomt som i forgjengeren, og den britiske skuespilleren Stephen Merchant («The Office», «The Ricky Gervais Show») gjør en helt makeløs jobb som Wheatley.
Makeløs er også en god beskrivelse av GLaDOS, som er like ond, gal og robot-sarkastisk som vi husker henne.
Skuespiller J.K. Simmons gjør dessuten en strålende og utrolig festlig innsats som stemmen (lagret på bånd) til Aperture Science-sjef Cave Johnson.
«Portal 2» er i det hele tatt en sjeldent morsom spillopplevelse, et spill som faktisk får meg til å le både ofte og høyt.
Solide doser humor finner du også i de portalbaserte hjernenøttene - av typen «haha, hvordan i all verden fant de på dette?».
Utgangspunktet er et våpen som kan lage to portaler, en inngang og en utgang, og i tillegg må du blant annet bruke tyngdekraft, justere laserstråler mot brytere og plassere bokser på store, røde knapper.
Denne gangen kan du også leke deg med flytende guffe med tre forskjellige egenskaper: en blå væske som får deg til å hoppe høyere, en oransje væske som gir deg superfart og en hvit væske som gjør det mulig å lage portaler på alle typer overflater.
Alle nyhetene i spillbarheten introduseres på logisk og rolig vis.
Selv om det blir gradvis mer kompleks og man må gruble en del, er den logiske løsningen bestandig innenfor rekkevidde.
Jeg føler meg smart, flink og kreativ når jeg spiller «Portal»-spillene, og det er nok det sikreste tegnet på at vi har med spilldesign fra øverste hylle å gjøre.
VGD-bruker Superkanonen:
Så utrolig tøft at jeg kan spille med vennene mine på PC når jeg selv skal kjøpe det på PS3!
Portal 2 kommer til å bli revolusjonerende!
Diskuter Portal 2 her!
Da kan man også legge fra seg frykten om at «Portal»-konseptet ikke ville tåle overgangen fra den tre timer lange forgjengeren til den rundt åtte timer lange oppfølgeren.
For ingen av utvidelsene er i nærheten av å være fyllmasse.
Du får en mer omfattende handling, uten at det noen gang blir kjedelig.
Du får flere og mer intrikate puzzles, uten at det blir for mye gjentakelse.
Og det å utforske det tomme, nedslitte Aperture Science og alle dets rare ideer og oppfinnelser er en sann fryd hele veien gjennom.
Så der satt jeg da, med et stort glis etter å ha fullført enspillerdelen i «Portal 2», klar til å kalle det et av tidenes beste spill.
Uten å ha spilt et sekund av den medfølgende co-op-delen.
Og så viser det seg at det er flerfoldige timer med fantastisk underholdning her også.
Her snakker vi om en opplevelse som er adskilt fra enspillerdelen, men som bruker mange av de samme puzzle-mekanikkene.
Forskjellen er at du her får puzzles man MÅ være to for å løse - enten over Internett, eller på splittet skjerm.
Gleden av å dele alt dette med en venn er virkelig enorm.
Og for en humor!
Valve har plassert to roboter proppfulle av personlighet i hovedrollene, og de to blir hele veien fulgt av spydige kommentarer fra GLaDOS.
For å si det sånn: det er like mye overskuddshumor her som i enspillerdelen.
Co-op-oppdragene i «Portal 2» har gitt meg noen av de klart morsomste og mest givende opplevelsene jeg har hatt i et spill noen sinne.
Seriøst.
Samlet sett er «Portal 2» interaktiv underholdning som som varmer langt inn i sjelen.
Det er så bra at jeg nesten blir rørt.
PORTAL 2 Plattform:
PC PS3 360 Genre:
Puzzle Alder: 12 Utvikler:
Valve Utgiver:
Valve
Mer info
| 1
|
110854
|
Traust og tradisjonstro
(VG)
Påskeaften er ikke dagen for eksperimentering, ei heller i NRK.
Påskekrim «Lewis. Old, unhappy far off things».
NRK1.
Lørdag 23.4 kl. 21.40 Krimkortet som tas ut av ermet vil neppe trekke til seg nye generasjoner påskekrimfantaster.
Dette er spenning for «Aidensfield»-publikumet - og slår du opp på «erkebritisk krim» i leksikonet, er det store sjanser for å møte på inspektør Morses gamle assistent, den sindige og litt trauste Lewis.
Denne gangen kommer både gammelt og nytt grums til overflaten når det ene drapsofferet etter det andre dukker opp på Oxfords siste damecollege.
Svært dialogtungt, spesielt i starten.
Absolutt all essensiell informasjon presenteres oss i form av dialog det første kvarteret.
Det er slitsomt og ganske kjedelig - og blir mer forelesning enn TV-spenning.
Tempoet og intensiteten skrus imidlertid opp etter hvert som det skrapes i lakken til Oxfords akademiske overklasse, og sexintriger, utpressing og ærekrenkelser avdekkes.
Lewis' småfrekke unge assistent Hathaway livner dessuten opp både etterforskningen og TV-ruta med langt mer karisma enn sjefen sjøl.
Han gjør en hederlig innsats for å fylle tomrommet etter inspektør Morse - men klarer ikke helt å rette opp inntrykket av en i overkant trygg og ufarlig «spin-off».
Veldig kjent - og for mange veldig kjært - men påfallende lite ved «Lewis» tyder på at det er produsert i 2011.
Du vet akkurat hva du får - så hvis du ønsker påsken 1993 i reprise er nostalgitrippen herved servert!
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
110855
|
Matlei Poirot
Påskekrim «Hercule Poirot:
Barneselskapet» NRK1.
Søndag 17.4 klokken 21.50.
(VG)
En ungjente sitter på halloweenfest og skryter av at hun
har vært vitne til et mord.
Like etter blir hun funnet drept.
Kan en morder ha fryktet å bli avslørt?
Mesterdetektiv Hercule Poirot blir tilkalt og resten utspiller seg i kjent stil.
Årets første påske-Poirot er blant de nyere innspillingene fra 2009.
Historiemessig begynner de sågar å havne nederst i bunken av Agatha Christies mysterier, for «Barneselskapet» er ikke blant forfatterinnens beste.
Historiens snevre rammer, med et lite persongalleri og kjedelig miljø, gjør opplevelsen litt klaustrofobisk.
Skuespiller David Suchet ER Poirot, ingen tvil om det.
Men «Barneselskapet» er ikke hans mest energiske prestasjon i rollen som mesterdetektiven.
Dessuten får polstringen Suchet bruker under dressen for å se tjukk ut ham til å minne om Pingvinmannen fra Batman.
| 0
|
110856
|
Nils Økland og Sigbjørn Apeland, «Lysøen»
Nils Økland og Sigbjørn Apeland, «Lysøen»
(ECM / Musikkoperatørene)
Lek med Ole Bull Ole Bull var en visjonær og farverik personlighet, og en leken tilnærming til hans melodiske perler er en kjærkommen kontrast til den pompøst nasjonalromantiske bergenspatriotiske rammen hans musikk ofte blir plassert i.
Improvisasjonskunstnerne Nils Økland og Sigbjørn Apeland makter å gi en undersøkende, undrende dimensjon til låter vi tror vi kjenner.
Med henholdsvis fele i ulike varianter og piano og trøorgel henter de to frem lekne, vare, melankolske og ikke minst spenstige folkemusikalske trekk i et kjært repertoar som også inkluderer et par originalkomposisjoner og folketoner, alt i Ole Bulls friske ånd.
BESTE LÅT:
«Seterjentens søndag» CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
110857
|
Snoop Dogg, «Doggumentary»
Snoop Dogg, «Doggumentary»
(EMI) Aldri dårlig, bare likegyldig.
Snoop Dogg har mast om seg selv, homies in da hood, marihuana og damer, damer og atter damer i snart tyve år.
Og gjør det ennå, dessverre gjennom hele 21 låter denne gangen, inkludert en lystig pot-blues i duett med Willie Nelson.
Opprinnelig skulle dette være en oppfølger til debuten «Doggystyle» (1993), men den vokste til slutt til noe mer, mye mer.
Gjestelisten er særs omfangsrik og gangsta-Dogg kan sin g-funk, men er best denne gangen når stilen nærmer seg mer klassisk r&b.
«Doggumentary» er så duvende behagelig at det nesten er irriterende i lengden.
Men den mangler dessverre en hit à la fjorårets Katy Perry-samarbeid fra Max Martins hender, «California Gurls».
BESTE LÅT:
«Wonder What It Do» STEIN ØSTBØ
| 0
|
110858
|
Raphael Saadiq, «Stone Rollin'»
Raphael Saadiq, «Stone Rollin'»
(Columbia / Sony Music) (I salg i Norge 29. april)
Han har stoffet i seg.
Multitalentet, en tragisk oppvekst, en allerede eventyrlig karriere og nå også en perfekt plate.
Sly Stone og James Brown.
Chuck Berry og Ike Turner.
Ray Charles og Otis Redding.
Det er en celeber kjede av forbilder som kulminerer i ett og samme uttrykk hos Raphael Saadiq.
Med en genuint rå og upolert lyd som snytt ut av femtitallets r&b.
Dette er det rendyrkede og opprinnelige rock'n roll-soundet som Ike Turner ifølge myten oppdaget etter at forsterkeren falt ned fra biltaket hans på vei til en spillejobb tidlig på femtitallet.
Raphael Saadiq har gjennom hele karrieren foretatt tidsreiser tilbake til sine svarte røtter, men aldri så langt tilbake som her.
Eller så bredt.
For der soulen tidligere har ligget hjertet hans nærmest, er paletten nå utvidet til også å gjelde hans klassiske rock'n roll-røtter.
Det kan utmerket godt føre til at han når ut til enda flere, slik han vitterlig fortjener.
Slik gjentar han for øvrig også det som hans tidligere bandleder, Prince (Saadiq fikk bassjobben som attenåring og var hos Prince i to år), gjorde under Roskildefestivalen i fjor sommer, nemlig å være en ambassadør for rockens grunnleggende - og svarte - musikkformer.
Soul og gospel, funk og blues - alt putrer jevnbyrdig i gryta til Raphael Saadiq som får retrokunsten til å virke atskillig mer troverdig enn det samme krydderet som Amy Winehouse, Duffy og Adele har brukt de siste årene.
Og nevnte jeg at han synger som en Gud?
Raphael Saadiq har gjestet Norge mange ganger og gjør det igjen (Bergen og Oslo) med sitt fullblods retroshow i månedsskiftet april / mai.
Vær der!
BESTE LÅT:
«Good Man» STEIN ØSTBØ
| 1
|
110860
|
Jamie Woon, «Mirrorwriting»
Jamie Woon, «Mirrorwriting»
(Interscope / Universal) James Blake light.
Artistkarrieren til denne briten var egentlig over før den hadde begynt, men med uventet restarthjelp fra en Burial-remiks begynte ting å skje.
Heldigvis.
Likhetene med landsmann og nesten-navnebror James Blake er åpenbare, men 28-årige Woon har mer klassisk låtskriver enn produksjonsnybrott i seg.
Det innebærer en ikke like umiddelbar opplevelse av tidsånd, men gjør låtene, med litt tilpasningsdyktighet, gjensyngbare med kassegitar.
Sammenstillingen av syntetisert tungsinn og sjelfylt stemme kan minne om Ben Christophers og undervurderte Junior Boys, men er mest av alt en genial popelektronisk tidskapsel.
BESTE LÅT:
«Spirits» TOR MARTIN BØE
| 1
|
110861
|
The Baseballs, «Strings'n'Stripes»
The Baseballs, «Strings'n'Stripes»
(Warner) Samme vitsen, én gang til.
Da vokalgruppen The Baseballs toppet VG-lista i seks uker med «Strike!» i 2010, følte enkelte blant oss et kaldt gufs fra tiden da den tyske «slagermusikken» var den dominerende malen også for den norske populærmusikken.
Aldri mer 1963, liksom.
Nå skal man selvsagt vokte seg for å ta Berlin-trioen alvorlig.
De har fremdeles bare én vits - nyere pophits (Gaga, Britney, 50 Cent) fremført som var de amerikanske 1950-tallsslagere - men skal ha for en viss gjennomføringsevne:
Vokalarrangementene her er gjennomarbeidede, og aksenten(e) er ikke så ødeleggende som man kunne frykte.
Toppen av meningsløshet.
Men for all del.
BESTE LÅT:
«Follow Me» MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
110862
|
Duff McKagan's Loaded, «The Taking»
Duff McKagan's Loaded, «The Taking»
(Armoury / Playground) Bassist.
«Legende».
Finansanalytiker.
I årene siden han forlot Guns N'Roses (og frem til de gjenforener seg igjen om - tja, la oss si fire til seks år), har McKagan både blitt edru og innledet en karriere som kommentator for sportskanalen ESPN og finansanalytiker for Playboy.com.
Noen musiker, soloartist eller bandleder å snakke om, er han dog ikke blitt.
Velvet Revolver var verdens mest slitne band, og gjesteopptredenen hans i Jane's Addiction varte i fem minutter.
På egen hånd, med bandet Loaded, foredler han en type refrengsvak hardrock som er mer Seattle i 1993 enn slesk Sunset Strip anno 1987.
Tilbake til børsen med ham.
BESTE LÅT:
«We Win» MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
110865
|
Nakne damer
Julio Medem har i hele sin karriere dyrket erotikken.
Denne gang intet unntak:
En fyrig spansk dame får overtalt en modellvakker russerinne til en natts elskov på sitt hotellrom.
Det blir vakkert og flott og sensuelt.
Men aldeles ikke - som åpenbart var meningen - seksuelt nok.
Leppene blir simpelthen for tørre, bokstavlig talt, til at vi virkelig lar oss overbevise om annet enn at antakelig har regissøren hatt mest glede av å spille inn denne filmen.
Dette er og blir en smule smakfull mykporno pakket inn «kunstneriske» amisjoner.
| 0
|
110867
|
Ekstravagant tomhet
Overpyntet , men hul gutteromsfantasi
Zach Snyder har laget drømmefilmen for gutter som bruker store deler av døgnet til å drepe virtuelle fiender på PCen - og som får all kontakt med det motsatte kjønn tilfredsstilt via samme skjerm.
Hør barse her:
Sexy babes i knestrømper og korsett som nedkjemper gigantvikinger i rustning, nazizombier, roboter og de råeste filmdragene du har sett på denne siden av «Ringenes herre».
Rett i fjeset.
Hva gir'u meg, hæ?
Snyder er en regissør med enormt utviklet visuell kløkt, han lager actionscener det både smeller og spruter av.
«Sucker Punch» avslører imidlertid en gang for alle at han verken er noen historieforteller, eller personinstruktør.
Spørsmålet er om det i det hele tatt finnes en historie å fortelle her.
Vel.
I «Sucker Punch» befinner vi oss på forskjellige bevissthetsnivåer (jeg talte tre) - med utviskede skiller mellom drøm og virkelighet.
Vi er inne i hodet på ungjenta
Babydoll som blir sendt på galehus av sin onde stefar, mistenkt for drapet på sin egen søster.
På galehus er vi imidlertid ikke så veldig lenge - Babydoll rømmer inn i en drømmeverden som jomfru på et bordell (!) eid av mafiaen.
Da hun tvinges opp til sexydans er det duket for nok et drømmenivå.
Her møter hun en vismann som serverer «høytravende» livsvisdom av typen «hvis du ikke står for noe, vil du falle for hva som helst» - og ber henne samle fem gjenstander for å vinne friheten tilbake.
Akkurat som i et dataspill altså - og dette skrinne rammeverket er unnskyldningen for å vise fram fem overdådige actiontablåer - som i bunn og grunn har null relevans til resten.
De bare er der og ser flotte ut, som ekstravagante musikkvideoer uten dypere mening.
Den heslige musikkbruken er forresten et eget mørkt kapittel:
Harry reklamefilmversjoner av Pixies, Eurythmics og The Stooges.
Ja, selv The Smiths' nydelige suicidale vuggesang «Asleep» må gjennom vulgærkverna!
Snyder ser ikke ut til å ha noen ambisjoner om å skape identifikasjon - og får heller ingen drahjelp fra stive skuespillere sjanseløse på å gi liv til pappfigurene de har fått utdelt.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
110868
|
Gerilja-«Twilight»
En gruppe vandrende, smellvakre ungdomsfilmklisjeer - sossen, baben, nerden, kjekkasen, og rebellen drar på telttur - og verden ser helt annerledes ut da de returnerer.
Helt ut av det blå er de nemlig invadert av en ikke navngitt fremmed makt - med asiatiske ansiktstrekk.
Det er på tide å ta til våpnene!
Tomorrow When The War Began pakker fremmedfrykt og militaristisk propaganda inn i såpeglatt Baywatch- estetikk - og det er ganske uggent.
Ungdommene stiller spørsmål som:
Hvor mange kan jeg rettferdiggjøre å drepe for at jeg skal leve - men tar seg tid til å diskutere kyssing mens verden raser sammen foran øynene deres.
Man vet sannelig ikke om man skal le eller gråte.
Det er mulig det finnes kvaliteter i bokserien filmen er bygget på, men de er skuslet godt bort.
Tomorrow when the war began er en lite utfordrende actionfest for Twilight-generasjonen.
Til ungdommen, gjør meg en tjeneste og gå inn i din tid med noe mer substansielt enn dette!
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
110869
|
Rått godt
Hvorfor ødelegger vi hverandre, når vi egentlig og dypest sett vil det motsatte?
Det er det gjennomførte og gjenomarbeidede temaet i denne glimrende og gjennomtenkte filmen - dramatisert gjennom to av samtidens aller fineste skuespillere:
Michelle Williams og Ryan Gosling.
De to spiller et typisk arbeiderklassepar nær en amerikansk storby.
Vi følger dem gjennom forelskelsens søte utforskningstid - og møter dem igjen seks år senere, når alt ser annerledes ut.
De to tidsepokene skifter stadig.
Det gjør at man må konsentrere seg om å følge med.
På den annen side viser den også de to skuespillernes eminente teknikk:
Det er antakelig mye enklere å spille tidsepoker som ligger langt fra hverandre.
Skal man være 22 og 62 i samme film, kan man få stor hjelp av kostymer og sminke.
I dette tilfellet dreier tidsspennet seg bare om seks år.
Derfor er det mer snakk om å skille tiden med mental tilstand enn med ytre hjelpemidler.
Det klarer de to - med glans!
Høres temaet traurig ut?
Tro motsatt!
Dette er nemlig en meget intelligent utforskning av dynamikken mellom mennesker, der ingenting er svart/hvitt, der det ikke er noen ondskap, der det ikke engang er et opprør.
Men omstendighetene vil det likevel slik at disse to menneskene, som engang fant sammen, som har en datter, som dypest sett vil hverandre vel, har helt ulike behov.
Og det som engang tiltrakk og sjarmerte, kan lett bli eksplosivt konfliktstoff.
Denne filmen er verken enkel eller oppløftende.
Men den oppleves som en dyrebar perle:
Den søker, ærlig og kompromissløs, etter relevante sannheter.
| 1
|
110870
|
Sandaler & sverd
Tildels god, gammeldags «sandalfilm», dette, om en ung romersk kommandant i Brittania, som er besatt av tanken på å finne igjen hærmerket Den gyldne ørn, som forvant sammen med farens lille legion nord for Hadrians mur en gang i det andre århundre.
Det blir voldsomt maskulint, dette; testosteron og blod spurter i omtrent likelige mengder.
Men locations og slåsskamper og en viss autensitet virker ærlige nok.
Så sjangermessig er det gammelmodig, men langt fra på jordet.
| 0
|
110871
|
Krydret for feinschmeckere
Denne påskens tildels eksotiske filmmeny med sterkt og annerledes krydrede filmer for folk med sans for de definitivt alternativer, får en skikkelig godbit med denne.
Det handler om en mann som strander på en øde øy - midt i storbyen.
Innledningsvis er det bare rart og surrealistisk og fortvilende og morsomt.
Etter hvert utvider horisonten seg i mange og uventede himmelretninger.
Det blir en besk og godt beskrivende fortelling om den totale fremmedgjøringen verdens moderne storbyer fremmer.
Og ettersom mennesker blir mindre og mindre verd, gjelder det at de mange som både på grunn av systemets umenneskelighet eller ved selvvalg havner på den definitive utsiden - finner sammen.
I bunnen av det hele utvikler det seg en utrolig søt kjærlighetshistorie her.
Dette er en aldeles storartet film - i det små!
| 1
|
110872
|
BALSAM FOR SJELEN
Stillferdig og lindrende for sjelen er denne underfundige vesle filmen, «Landsbyen på toppen av fjellet».
Vi befinner oss i en universell syklus der mennesker, dyr og natur lever og ånder i avslappet felleskap.
Det er nesten som om du kjenner lukten av jord og geiter når kameraet dveler ved store og ørsmå detaljer i denne dialogfrie betraktningen over livet på bygda; nærmere bestemt i en fattig landsby i Calabria i det sørlige Italia.
Regissør Frammartinos film løfter deg langt ut av urbane gjøremål og tvinger hjerne og hjerte til å være med på et visuelt og originalt møte med en langsom tilværelse.
Det starter med en gjeter og hans geiter; samkjørte typer i fjellet og i dalen.
Gamlingen hoster og er syk, selv støv fra kirkegulvet er ikke medisin god nok.
Når han dør, fødes en geitekilling.
Kameraet følger det vesle krypets første steg, og de vinglete lekne sprettene til de unge killingene.
Ikke bare er det herlig komisk, men du rekker å bli fullstendig betatt av de små nurkene.
Neste steg i filmens syklus er det gigantiske treet som skal hugges ned - for så å materialisere seg i filmens siste syklus; omdannelse til trekull.
Denne skildringen av naturens syklus er fri for pompøsitet.
En maurs vei i et slitent ansikt, en hunds forårsakelse av bilkrasj i geitebingen, det grundige arbeidet i trekullprosessen; alt er satt sammen med et åpent blikk for livets utilsiktede munterheter.
Hvis du lar deg fascinere av denne happeningen, så oppleves filmen som en liten lykkepille.
| 1
|
110874
|
Spillanmeldelse:«Sword & Sworcery»
(VG Nett) iPad-spillet «Superbrothers: Sword & Sworcery EP» er den store snakkisen for tiden.
Og det er ikke uten grunn.
«Sword & Sworcery» er et av de mest spennende spillene vi har vært borti til iPaden.
Eller, spill og spill, det er mer en reise i et audiovisuelt landskap som har tatt formen av et spill.
Selv om man gjør typiske spilloppgaver, så er det stemningen og humøret til «Sword & Sworcery» som gjør det verdt en titt.
Pikselgrafikken og den duse paletten maler vakre landskap det er en glede å vandre gjennom.
Alt fra de små fuglene som består av fem piksler, til store steinfigurer hugget ut av hundrevis av digitale firkanter, er små kunstverk.
Og når ondskapen selv gjør sin entré er det første gang såpass få piksler har fått hårene til å reise seg i nakken min.
Mye av æren for det skal imidlertid lydsiden av «Sword & Sworcery» ha.
Tonene, dynamikken og samspillet mellom lyd og bilde er glimrende utført.
Det føles av og til som å spille en Sigur Rós-låt.
Det er drømmende og flytende, helt der oppe ved musikalske spillhøydepunkt som «Machinarium» og «Braid».
Men det er lett å se at dette er et spill som antagelig ikke alle vil sette pris på.
Tempoet er lavt, det er ingen poeng å sanke, og meningen med spillet er ikke alltid like tydelig.
«Å gå rundt med en pikselerert fyr, og gjøre ingenting - hva er gøy med det?», så jeg noen hadde skrevet i kommentarfeltet i App Store.
Og det er en kritikk jeg i og for seg kan forstå.
På samme måte som jeg skjønner at noen ikke ser poenget med å besøke Astrup Fearnley.
For det er litt rart og man forstår kanskje ikke alt hele tiden, men det er nettopp det jeg liker.
At det er merkelig og uforutsigbart, samtidig som det er innbydende og fantastisk vakkert.
I all sin hipsteraktige artsy-het, vel å merke.
PS:
«Superbrothers: Sword & Sworcery EP» kommer også til iPhone og iPod Touch i løpet av april.
SUPERBROTHERS:
SWORD & SWORCERY EP Plattform: iPad Genre:
Eventyr Alder: 12 Utvikler:
Superbrothers/Capybara Games Utgiver:
Superbrothers/Capybara Games
Mer info
| 1
|
110876
|
Keiserne av Spektrum
Kaizers Orchestra er fremdeles landets største rock-band.
Så vidt.
Ti år etter starten står det ennå et stabeist av en nattbordslampe på trøorgelet til Helge Risa.
Og det blinker ikke batteritrøtt, selv om bitte små klubber i jubileumsåret er byttet ut med storstua Oslo Spektrum.
Tvert om.
Det starter riktignok fullstendig uten tennplugger.
Frontfigur Janove, en messende eveighetsmaskin og et funn som frontmann, redder kvelden alene for alle som står på betong-gulvet.
For Oslo Spektrum er et lydmessig rottehøl.
Den første halvtimen med et hyper band blir derfor en lydgrøt av de sjeldne.
En skam.
Men bare for Spektrum.
Kaizers har Janove, og ikke minst sine fans.
Og vi snakker rock-fans.
Ikke slik de høytidelige pop-vennene til a-ha, som var det forrige bandet som fylte storstua.
Eller Vamp og KORK med det samme publikummet.
Til og med Morten Abel - som ved siden av Madrugada er det mest nærliggende norske artistnavnet som har klart å fylle Oslo Spektrum (på den turnéen var Kaizers forresten oppvarmere!) - er ikke sammenlignbart.
Kaizers-fansen var formidabel i går.
Janove også.
I starten var herr Ottesen i overkant opptatt av at konserten ble tatt opp på tape for DVD-utgivelse mot jul, men etter hvert dreide fokus heldigvis over fra han selv til hva han faktisk opplevde i Spektrum der og da.
Som var en hengivenhet av de sjeldne.
Fra hengivne fans.
- Vi kommer rett fra Europa-turné og har kanskje spilt for 10 000 til sammen, og så kommer vi hjem til Norge og spiller for det samme antallet - i ein og samme sal! utbrøt en tydelig stolt Janove Ottesen.
Og så dundret de i gang en allsangversjon av "Maestro" som knapt burde være mulig i hovedstaden for et rart, skakt band med rogalandsrøtter.
Men takke faen for at det skjedde til slutt.
Ti år er lang tid for et band i norgestoppen uten at hybris tar dem.
Kaizers Orchestra - og Janove Ottesen spesielt - driver skyggeboksing mot overmotet hver dag.
Foreløpig vinner de hver runde.
| 1
|
110877
|
Sondre Lerche:«Domino»
Sondre Lerche:
«Domino» (Tellé)
Rufsete lyd, frynsete nerver.
Etter den lovende debuten for ti år siden har jeg latt meg plage ufattelig mye av Lerches «flink gutt»-tendenser, som har resultert i irriterende pusling så vel som oppjaget «rocking».
Men nå har han omsider fått til det vi forventer av ham:
En elegant låt med nerve.
«Domino» er den typen dempet aggresjon man gjerne forbinder med Motorpsycho i akustisk modus, og like røft produsert.
Med ett fremstår Lerche spennende igjen.
Det var godt, du.
| 1
|
110878
|
Timbuktu m / Susanne Sundfør:«Kapitulera»
(EMI)
Det løser seg for et comeback, Jason!
Seks år etter at hele Norge og Sverige trippet glade rundt, nynnende til lykkepillen «Det löser sej», er Timbuktu klar for å gjenerobre tronen som Skandinavias største hiphop'er.
Og det med god norsk hjelp.
«Kapitulera» er bygd på en enkel beat, men refrenget er klassisk dobbeltsidig tape i hjernebarken med Susanne Sundfør som et helt syngende sirenekor.
Der kom solen, gitt...
| 1
|
110879
|
Kate Bush:«Deeper Understanding» (låt)
(EMI)
«As the people here grow colder, I turn to my computer / And spend my evenings with it like a friend».
Det der skrev Kate Bush i 1989.
Profetisk, hva?
Dette er første smakebit fra det kommende albumet med nyinnspillinger av sanger fra «The Sensual World» (1989) og «The Red Shoes» (1993).
Smått urovekkende at stemmen høres mer «kvalt» og mindre fleksibel ut nå.
Og at den der autotune-modemeffekten får en staselig låt til å høres nokså billig ut.
Hmm.
Vet ikke om dette var så lurt.
| 0
|
110880
|
Montée, «Rendition of You»
(Oslo / Cosmos)
Ikke «guilty».
Bare «pleasure».
På mange måter er Montée den ikke-ironiske lytters Datarock.
Begge band har den samme udulgte fascinasjonen for David Byrnes storhet, og bena plassert i frysetørrede åttitallsreferanser.
Men ingen ville satt Anders Tjore i en farget joggedress eller nevnt «Dirty Dancing» i samme setning som Erlend Mokkelbost.
(I alle fall ikke før nå.)
Montée tilhører den delen av universet hvor David Bowies flørt med Berlin var mer enn en redefinering av svulstighet, og hvor «Stop Making Sense» er den eneste sanne musikkfilm.
Likevel har hver eneste omtale av kunstpoperne en tendens til å inkludere begrepene «guilty pleasures», «fravær av ironi» og en eller annen variasjon av «luksuskitsch».
Det er meningsløs apologetikk.
Deres andre album høres riktignok ut som en striglet limousin på en solfylt Miami Vice-yacht, men klarer på enda kløktigere vis å vie seg til de verdifulle elementene av nevnte tiår.
Enkelte låter er dvelende transportetapper, noe som er med på å gjøre de frihetsrungende trekkene ved de beste låtene til fantastiske høydedrag.
Denne måten å forene musikksynsersmilerynker med dansbar folkelighet på fordrer en avsluttende klisjé:
Dette er pur popkunst.
Beste låt:
«Closer To You» TOR MARTIN BØE
| 1
|
110881
|
TVOn The Radio, «Nine Types Of Light»
(Interscope / Universal)
En myldrende idéfabrikk Brooklyns mest konsistent oppfinnsomme band er fremdeles, uberørt av kneippbrød-indiens klisjeer.
«Nine Types Of Light» har imidlertid en ny, dusere aura ved seg.
Skyldes det at medlemmene har nådd middelalderen?
Solen i Los Angeles, hvor platen delvis ble spilt inn?
Samma det.
Dette er den fjerde strake triumfen deres.
Nå som LCD Soundsystem er historie, er den intellektuelle, tett produserte danserocken deres mer velkommen enn noensinne.
Dersom TV
On The Radio er vår tids Talking Heads, er dette deres «Speaking In Tongues» (1983).
Tryggere, litt roligere.
Og fremdeles veldig, veldig bra.
BESTE LÅT:
«Keep Your Heart» MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
110882
|
Ulver, «Wars Of The Roses»
(Kscope / VME)
Dans med Ulver.
Lysere og mer melodiøse enn noensinne, men aldri mindre ambisiøst.
Heldigvis bikker det kun over i det statisk pretensiøse på platens fjorten minutter lange postludium.
Med andre ord - langt unna Ulver-gründer Kristoffer Ryggs svartmetallstart på nittitallet.
Ulver har siden blitt et helt særegent fenomen med internasjonal kultstatus (Soprano Jr. hadde Ulver-plakat på rommet), og de nekter seg ingenting av musikalske utfordringer.
Heller ikke tilnærmet tradisjonell rock og pop, med progressivt fortegn á la tidlig Pink Floyd, noe også den flate vokalen gir assosiasjoner til.
Eller smellvakker kammermusikk.
Storslåtte ambiente lydbilder.
Mørk doom-elektronika.
I det hele tatt
- Ulver er fremdeles noe for seg selv.
BESTE LÅT:
«Providence» STEIN ØSTBØ
| 1
|
110884
|
Paul Simon, «So BeautifulOr So What»
(Hear / Universal)
Høy standard.
Godt håndverk.
Så snørrungete har rocken vært, at Paul Simon (69) ofte er blitt angrepet for dyder vi setter umåtelig stor pris på hos utøvere av andre yrker.
Flittighet.
Stabilitet.
Høy standard.
Godt håndverk.
Paul Simon ble aldri «kul».
Levde ikke hardt, døde ikke ung.
Nå som røyken etter alt å dømme har lagt seg, kan han unne seg et lite smil.
For Rhymin' Simon har sangene.
Og sangene vi elsker er, ifølge en av tekstene her, viktige nok til at vi vil huske dem når vi en dag skal innlede vår første konversasjon med Vårherre:
«Lord, is it Be Bop A Lu La / or Ooo Papa Doo?», Indierock-hipsterne har oppdaget ham nå, og peker gjerne på solodebuten «Paul Simon» (1972) og den afrobeatinspirerte «Graceland» (1986).
Ikke alle har fått med seg at Simon, som det barnet av New Yorks gatekultur han er, har sluppet søramerikanske, afroamerikanske og afrikanske rytmer inn i musikken sin hele veien, i alle fall fra og med Simon & Garfunkels «Bridge Over Troubled Water» (1970).
Han gjør det ennå.
Ikke slik å forstå at kortvokste, jødiske Simon tror at han er Fela Kuti.
Det strukturelle i sangene kommer nesten alltid fra folk- og popmusikken.
Han er, tross alt, en av rockens store melodikere.
De rene, kriblende gitarfigurene og det tidvis komplekse trommespillet fungerer som frydefullt yrende garnityr.
Atmosfæren og musikken - helt ubastant, fri for A4-konvensjoner, den flyter - kan minne om den på det mest undervurderte albumet hans, det nevrotiske mesterverket «Hearts And Bones» (1983).
«So Beautiful
Or So What» er imidlertid mye lettere til sinns.
Tekstene er riktignok «berre kjærleik og død».
Men Simon synger om de store tingene med påfallende godt humør.
Han er bekymret for byråkratiet i himmelen.
For at kloden han kommer til å etterlate sine barn på, kommer til å være full av trøbbel og sorg.
Livet er en «forestilling uten et plot», og du må ta det på det største alvor og gi pokker på én og samme tid.
Simon er en av de få poplåtskrivere hvis tekster står seg godt på papiret.
Men det er når den milde stemmen og de grasiøse melodiene bærer dem frem at elegant magi oppstår.
Alle Pauls Simons plater er utmerkede.
En håndfull av dem føles litt ekstra spesielle.
Dette er en slik.
BESTE LÅT:
«The Afterlife» MORTE STÅLE NILSEN
| 1
|
110888
|
Low, «C'Mon»
(Sub Pop / Tuba)
Forutsigbart, repetativt og briljant.
Ni album ut i karrieren kommer selvsagt ikke ekteparbandet Low med noe nytt.
Det trengs heller ikke når de leverer så inderlig oppriktig.
Riktignok har de aldri glimret med lignende oppstemte klanger, men det forutsigbare melankolske og ensomme draget ligger like tungt i bunnen.
Heldigvis.
Dronete, repeterende og lekkert Neil Young-skurr kombinert med nattasanger og vidunderlige vokalharmonier kan nesten ikke gjøres mer fullkomment.
Robert Plant plukket to låter fra Minnesota-trioen til sitt forrige album, uten at det ser ut til å ha gått til hodet på noen.
Her er enda mer han burde forsyne seg av.
BESTE LÅT:
«Nothing but Heart» TOR MARTIN BØE
| 1
|
110891
|
B-film med budsjett
Stabssersjant Michael Nantz (Eckhart) hadde egentlig tenkt å pensjonere seg i dag.
Men nei.
Et tjuetalls byer på jordkloden blir plutselig angrepet av vesener fra verdensrommet.
De kommer fordi de trenger vannet vårt.
Det er i alle fall teorien.
Det er alt vi trenger å vite, og forklaringen legger beslag på de femten første minuttene av spilletiden.
Etter det er unnagjort, er «World Invasion:
Battle Los Angeles» en eneste lang, hysterisk kampscene; en «defcon 1»-orgie av helt sjeldent nådeløs konsekvens.
Skuespillerne tar seg av og til tid til å lire av seg dialog så lattervekkende klisjépreget at jeg ikke bare mistenker, men er helt sikker på, at manusforfatteren skrev den med et ironisk glis om kjeften (ingen er så dum, ikke egentlig).
«Ideen» er av klassisk B-filmkaliber (fienden man ikke skjønner hvem er), og dramaturgien er hentet fra den klaustrofobiske, innstendige skrekk- og zombiefilm-skolen:
Ikke før har man fått tatt kverken av han der, før det kommer én til, to til, tre til - til slutt dessuten en ubemannet drone som er helt umulig å bli kvitt.
Forskjellen er at denne filmen har kostet mange penger, og at scenene fra et utradert Los Angeles føles ubehagelig virkelighetsnære etter TV-bildene fra naturkatastrofen i Japan.
Utenomjordingene ser sånn passe skumle ut, definitivt inspirert av H.R. Gigers «siste ord i alien-saken»-skapninger for «Alien» (1979).
Eksplosjonene er fete.
Men Eckhart er, den firkantede kjeven og kløften i haken til tross, en blek helt (vår tids Bill Pullman, vet du).
Og alt hadde blitt så mye, mye mer spennende om vi rent faktisk hadde evnet å bry oss om hvordan det skal gå med disse pappmenneskene.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
110892
|
Giddalaus
Usexy og grå.
Svakt spilt og uspennende.
Men sikkert en liten publikumssuksess igjen, på varemerket alene.
Full åpenhet:
«Dødens drabanter» er undertegnedes første Varg Veum-film.
Da de første Gunnar Staalesen-filmatiseringene kom, satt jeg meg ned og regnet på saken.
Kom frem til at filmhistorien er lang, og livet latterlig kort.
Ikke den dummeste beslutningen jeg har tatt, om vi skal dømme ut fra «Dødens drabanter».
Og det skal «vi» jo.
Altså, ambisjonsnivået i filmen er i utgangspunktet såpass lavt at det neppe vil plage noen å se den.
Men dersom «Dødens drabanter» hadde vært en helt vanlig fredagskrim på TV2, hadde du likevel blitt ganske skuffet.
Et ektepar blir drept på bygda.
Fostersønnen deres, Jan Egil, blir observert løpende fra åstedet, men en ung jente på slep.
Førstebetjent Hamre (den som oftest ytterst severdig sleske Bjørn Floberg, temmet her) mener rimelig nok at saken er biff, og blir ikke mindre sikker da unggutten innrømmer drapet.
Men det er før Veum (Trond Espen Seim), som kjenner gutten fra sin fortid i barnevernet, uttaler de bevingede ord:
«Han er ikke typen som går rundt og dreper folk».
Veum får mange anledninger til å utgyte tilsvarende åndfullheter etter hvert som mysteriet rulles opp.
«Driver Jan Egil med GHB?!», skvetter han på et tidspunkt, og bringer tankene i retning den sagnomsuste norske narko-kultkalkunen «Himmel og helvete» (1970).
Den aller verste replikken spares til scenen der Veum ønsker å avslutte en telefonkrangel med samboeren (Lene Nystrøm):
«Karin!
Du er deilig», sier han.
Forholdet de to imellom er da også det svakeste av filmens mange svake punkter.
Lite her, som tyder på at dette er et par som «elsker».
Eller at skuespillerne så mye som møtte hverandre før regissøren skrek «action».
Samspillet med barnevernsarbeideren Cecilie, som Varg forlot en gang i hine hårde, er tilsvarende lite «hett».
Hun spilles av Line Verndal:
Sunn norsk sjarm personifisert.
To slurker vin, og Cecilie og Varg får selvsagt et «tilbakefall».
Det virker som om begge egentlig ville ha foretrukket å bare forstette å drikke, og latt det bli med det.
Nystrøm er en marginalt bedre skuespiller enn hun var sanger.
Det betyr ingenting.
Seim synes å forveksle «dystre karaktertrekk» med det å gå rundt og se ut som han har solgt smør og ikke fått betaling.
Jeg kunne fortsatt.
Om «symbolikken»:
Glasset på fotografiet
Jan Egils biologiske mor har av de to sammen, er sprukket!
Om den underlig medvindspregede «etterforskningen»:
Varg er ofte der når det skjer, og er ellers en kløpper til å finne spor på første forsøk.
Om hvordan Vestlands-naturen og miljøene er dårlig utnyttet.
Men jeg får la være.
Om det er giddalaus norsk krim du vil ha, er det bare å beinfly til din lokale kinematograf.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
110893
|
Total russe-bom
Dette er så dårlig at det nesten er morsomt.
Men bare nesten, dessverre.
Åpningsfilm, Kosmorama, Trondheim Internasjonale Filmfestival:
«Hjelp, vi er russ!»
O russetid!
Med sin drekking og p. in g og festing og systematiske uansvarlighet etter såååå mange års skolegang.
Morsomt, vel?
Akk ja; vi er vel noen som har mer erfart den slitsomme biten, når sant skal sies.
Og slitsomt blir det unektelig for en usalig gjeng senpubertale russ fra det definitive Utkant-Norge, Ødevåg kallet, som vil på russetreff i Rogaland.
Men som først må nedkjempe en idiot av en rektor og en sosiopatisk lensmann med stående kretsrekord i svetteringer under armene.
Faren med å forsøke å beskrive «handlingen», er at det kan komme til å høre morsomt ut.
Og opplegget virker unektelig lovende, med sitt utgangspunkt i Tappluft Pictures, rølpeleverandøren fremfor noen i norsk film for tiden.
Derfor blir man nesten forbløffet over mangel på sting og sammenheng og «tak» i denne historien.
Det blir rett og slett fjetrende umorsomt, der den ene scenen etter den andre fordunster i svarte plattheter, overspill, mangel på sammenheng og direkte pinligheter.
Det skal sies, i saklighetens navn, at det muligens hadde hjulpet noe om man hadde hatt mulighet til å forstå hva som blir sagt.
Et fungerende og klart oppfattbart talespråk bør man kanskje kunne forvente av en moderne film, selv på dialekt.
Jeg vet sannelig ikke hva jeg hadde ventet meg av denne filmen; slikt vil man jo gjerne la filmen selv gi svar på.
Men energiløs, poengløs og hjelpeløst vildrende, spakt russerop mot mektige Vestlands-fjell kom som en nedslående overraskelse.
At russebussen Russt-Haugen får litt rosa drahjelp av sossekjerra Clitoruss, får så være.
Og spyet ser ekte ut, puppedrømmene likeså.
Uansett vil denne filmen kreve minst en halv kasse øl pr. publikummer for å fremstå morsom.
Jeg var, dessverre, edru ved påsyn.
JON SELÅS
| 0
|
110894
|
Spillanmeldelse:«World of Tanks»
(VG Nett)
Intens og hektisk panserkrig er stikkord når stålkjempene fra andre verdenskrig braker sammen i det nettbaserte actionspillet «World of Tanks».
Konseptet i «World of Tanks» kan verken kalles komplekst eller særlig variert.
Det er to lag med stridsvogner som forsøker å utslette hverandre samtidig som de prøver å erobre motstanderens flaggbase og beskytte sin egen.
For alle som har vært borte i online skytespill tidligere, er det nærmest bare å hoppe rett inn i slagene.
Panservognene styres utelukkende med piltastene og det å sikte og skyte med kanonløpene er bare marginalt vanskeligere enn å bruke en litt tung vannpistol.
Når det er sagt, så er «World of Tanks» atskillig dypere enn man kanskje skulle tro.
Den kjappe, lettstyrte arkadeoverflaten skjuler en Marianergrop av taktiske valgmuligheter.
I all hovedsak skyldes dette at spillet kan skilte med et imponerende arsenal på over hundre unike stridsvogner.
Her finnes alt fra andre verdenskrigs mest kjente og vellykkede stålkrigere, til sjeldne prototyper og en hel rekke modeller som aldri kom lengre enn ingenørenes skrivebord.
Og det er definitivt ikke snakk om noe hastverksarbeid, enten det er snakk om den sovjetiske arbeidshesten T-34 eller den tyske drømmegiganten Maus så synes det godt at det ligger mye arbeid bak.
For selv om kampene kanskje er urealistiske og arkadeaktige, så tulles det ikke med de tekniske detaljene.
En amerikansk M5 Stuart veier for eksempel 14,83 tonn og har et kanonløp som beveger seg med nøyaktig 46 grader i sekundet.
Iallefall i utgangspunktet, for en annen viktig del av «World of Tanks» er oppgraderinger og justeringer av panservognene.
M5'en for eksempel, er i utgangspunktet utstyrt med en 20mm Hispano-Suiza Birgikt maskinkanon.
Det er ikke noe dumt valg for nærkamp mot kjappe og lettpansrede eller spesielt sårbare fiender, men ubrukelig mot det meste annet.
Da kan det være fristende å erstatte maskinkanonen med en kraftig 75mm Howitzer, men på grunn av vekten må man da først investere i tøffere belter og belteoppheng.
For å få råd til oppgraderinger og nye vogner, må man ut på slagmarken og helst vinne.
Her er det lett å trekke paralleller til en kraftig utvidet variant av forfremmelser og erfaringspoeng i skytespill som «Call of Duty: Modern Warfare 2».
Stridsvognene er inndelt i fem ulike klasser, avhengig av styrker, svakheter og rolle på slagmarken.
I begynnelsen har man kun tilgang på de enkleste og letteste stridsvognene, og ettersom spillet automatisk setter jevnbyrdige spillere mot hverandre i kamp er ikke valg av taktikk så fryktelig viktig.
Men det varer ikke lenge før tyngre panservogner, anti-tanksvogner og motorisert artilleri inntar slagmarken.
Da gjelder det å kjenne sine egne styrker og andres svakheter.
Motorisert artilleri er ypperlig på lang avstand, men klarer en lett og kjapp fiende å lure seg innpå, er det bare å slippe rattet, snuble seg ut bakdøren og sprinte til skogs.
Noe jeg også satte stor pris på i «World of Tanks» var muligheten til å forlate et slag og returnere til garasjen når man blir slått ut.
Den ødelagte vognen er riktignok «bundet opp» i slaget helt til dette er ferdigspilt, men i mellomtiden kan man skifte panservogn og fortsette på et nytt kart.
«World of Tanks» er både underholdende og velgfungerende, men så må det sies at ambisjonsnivået ikke er fryktelig høyt.
Det er bare én spillmodus og kontrollene er som nevnt så enkle som de kan få blitt.
Flere av kartene oppmuntrer også i overkant mye til defensiv stillingskrig, særlig senere i spillet hvor nesten alle kjører tunge panservogner eller anti-tanksvogner.
Som et arkadespill som er enkelt å spille, men vrient å mestre, fungerer dog «World of Tanks» ypperlig.
De mange panservognene og rause oppgraderingsmulighetene sørger dessuten for at du alltid har noe å strekke deg etter, samtidig som den taktiske dybden hindrer at det blir kjedelig med det første.
PS:
Lastes ned fra worldoftanks.com.
Spillet er i utgangspunktet gratis, men du kan kjøpe premium-pakker som gir visse fordeler.
WORLD OF TANKS Plattform:
PC Genre:
Simulator Alder: 7 Utvikler:
Wargaming.net Utgiver:
Wargaming.net Mer info
| 1
|
110895
|
Spillanmeldelse:«Shift 2: Unleashed»
(VG Nett)
Kan man gjøre et simulasjonsbasert bilspill actionpreget og tilgjengelig for alle?
Nei, sier Polyphony Digital, som med fjorårets glimrende «Gran Turismo 5» gjentok sin iver etter å tilfredsstille tålmodige kjennere.
Ja, til en viss grad, sier Turn 10, som med 2009-spillet «Forza Motorsport 3» fremstod som «Gran Turismo»-seriens tøffe fetter.
Absolutt! roper Slightly Mad Studios, som nå frir til hele spekteret av bilspillinteresserte for andre gang.
OK, du får ikke den elleville actionracingen fra spill som «Need for Speed: Hot Pursuit» og «Split Second».
Men har du et snev av interesse for realistiske bilspill, kan du føle deg rimelig sikker på at «Shift 2» har en innstilling og en progresjon som passer for deg.
Kjernen i spillet er en bil- og veifølelse i gate med det du finner hos de to konkurrentene.
Uansett om du velger full pakke av diverse hjelpemidler eller du velger den simulasjonsorienterte enden av innstillingene, er selve bilkjøringen i «Shift 2» ekstremt tilfredsstillende.
Du velger selv hvor dypt du vil dykke når det gjelder finjustering av motoregenskaper og denslags.
Tilbudet om å dypdykke er til stede, uten at det blir påtrengende.
«Shift 2» har ikke på langt nær like mange biler å velge mellom som konkurrentene.
Fokuset er i steden på en deilig buffet av forskjellige og herlig varierte billøp.
VGD-bruker Butters:
For et dritspill, verste car handling jeg noen sinne har vært borti.
Diskuter Shift 2 her!
Dette fokuset blir støttet opp av en omfattende, rollespill-lignende oppsamling av erfaringspoeng.
Du får erfaringspoeng for alle prestasjonene dine i spillet, store som små - en åpenbar videreføring av Kudos-systemet i «Project Gotham Racing»-spillene.
Kombinert med en alltid tilstedeværende sammenligning av rundetider med vennene dine, snakker vi om en sterkt vanedannende bilspillpakke.
Et simulasjons-orientert bilspill som faktisk er underholdende fra første motorbrøl.
Rent personlig vil jeg fremdeles rangere «Gran Turismo 5» og «Forza Motorsport 3» foran.
Men bare såvidt, denne gangen ble det fotofinish.
SHIFT 2: UNLEASHED Plattform: 360, PS3 og PC Genre:
Bilspill Alder:
3 Utvikler:
Slightly Mad Studios
Utgiver:
Electronic Arts Mer info
| 1
|
110898
|
En svart perle
Belinda Bauer:
«BLACKLANDS»
Oversatt av André Savik Cappelen Damm 292 s., kr. 349,- Elleveåringen
Steven bor med moren, bestemoren og en yngre bror i kummerlige kår i en liten by i Sørvest-England.
På skolen blir han mobbet, men verre er det at han føler seg uglesett hjemme.
Moren har bare tid til lillebroren, og bestemoren sank ned i en sjokktilstand da hennes sønn Billy, Stevens onkel, forsvant sporløst da han var omtrent på Stevens alder.
Hun har lagt alt og alle i denne verden for hat mens hun i sin forvirring venter på at Billy mirakuløst skal komme tilbake.
Selv etter at den pedofile gjerningsmannen er fakket og dømt for en rekke bortføringer og barnedrap, nekter det formørkede sinnet hennes å innse realitetene.
Dermed setter Steven seg som mål å finne Billys levninger på egen hånd, ved å grave hull med spaden sin ute på det store myrområdet hvor drapsmannen, Avery, skjulte likene, slik at bestemoren kanskje kunne dirigere litt bestemorskjærlighet i hans retning.
Dette tar tid og tilbakeslagene er mange.
Til slutt skriver Steven i desperasjon et kodet brev til Avery i fengselet og ber ham peke ut stedet.
Avery tyder beskjeden og formulerer et listig svar, og hans gamle lyster rører på seg ved tanken på at en ung gutt roter omkring blant de nedgravde barnelikene han har hatt en slik forkjærlighet for.
Det er en original, og samtidig rystende historie Belinda Bauer bretter ut i sin suksessombruste debutroman, svart som tittelen «Blacklands».
Samtidig har fortellingen et uimotståelig sug.
Forfatteren avstår fra å tvære ut det sadistiske og makabre ved pedofilimotivet og greier samtidig å skildre unge Stevens oppvekstvilkår med barsk realisme, uten å forfalle til sosialpornografi.
I det hele tatt er dette en helt usedvanlig sikker debut hvor Bauer får vist både et solid litterært talent, og krimteknisk håndlag.
«Blacklands» er et verdifullt bidrag til kvalitetskrimsjangeren, og et must i påskesekken!
KNUT FALDBAKKEN
| 1
|
110899
|
Lite troverdig
Michael Connelly:
«NI DRAGER»
Oversatt av Stian Omland Gyldendal 737 s., kr. 379,- Et «hverdagslig» drap i forbindelse med et ran viser seg å ha forbindelser til organisert kriminalitet i det eksil-kinesiske miljøet.
Forfatterens veteranhelt, Harry Bosch, kjente den drepte butikkeieren.
Han sverger at den skyldige skal få sin straff.
Selv ikke når advarslene fra mafiamiljøet begynner å ta svært konkrete former, og Bosch mottar et bilde av sin datter i den fryktede Triadens klør, lar vår mann seg stoppe.
Man kan vanligvis stole på Michael Connelly som konstruktør av intrikate plots, og karaktertegningen er som regel kraftig, mot det overtydelige.
Her blir plottet både utroverdig og vinglete, og Connelly gir slipp på flere av de få nyansene han mestrer, i sin beskrivelse av detektivens sinnstilstand som stort sett varierer mellom to innstillinger:
Fra irrasjonell villskap under forbryterjakten, til sutrende selvbebreidelser når hans uproffe opptreden får negative konsekvenser for hans kolleger og familie.
Et par actionscener med trøkk trekker opp, oversettelsen full av stilistisk rusk og rask trekker ned.
KNUT FALDBAKKEN
| 0
|
110900
|
Åndeløst i Cape Town
Deon Meyer:
«13 TIMER»
Oversatt av Eve-Marie Lund Tiden 403 s., kr. 379,- Den unge amerikanske jenta løper for livet gjennom Cape Towns gater.
Forfølgerne, et kobbel unge menn, har nettopp skåret strupen over på venninnen.
Dødsangsten gir beina hennes vinger.
Men de haler innpå.
Samtidig våkner den tidligere berømte artisten Alexa Barnard i tung bakrus, med ektemannen liggende død på gulvet ved siden av seg, og en pistol urovekkende nær sin høyre hånd.
Hun er et alkoholvrak.
Han er en berømt plateprodusent og notorisk utro.
Kan hun ha skutt ham i et sjalusianfall i fylla, og deretter fått blackout?
Drapsetterforsker Benny Griessels dag starter med to drap og en melding om en ung amerikansk turist i livsfare.
Selv har han sitt å stri med etter at kona forlot ham på grunn av hans hang til flasken.
Nå har han vært tørr i fem måneder, men kona nøler med å ta ham tilbake.
Drap på kjendiser og amerikanske turister står ikke akkurat øverst på ønskelisten.
Det gjør de heller ikke hos hans overordnede, som frykter medieoppstyr.
Den flyktende amerikanske jenta er plutselig som sunket i jorden, og forfølgerne hennes unngår politiet mens de fortsetter jakten, stadig ett skritt foran Loven.
Kan det være snakk om informasjonslekkasje fra politiets egne rekker?
Deon Meyer har et uvanlig godt grep på forfølgelseshistorier.
Og hans innsiktsfulle iscenesettelse av spesielt sørafrikanske sosiale konflikter hvor både raser og kulturer, nasjonaliteter og språksamfunn står mot hverandre, gir romanene hans en originalitet ved siden av selve handlingsforløpet, som gjør leseropplevelsen ekstra interessant.
KNUT FALDBAKKEN
| 1
|
110901
|
Inspektørens farvel
Colin Dexter:
«OPPGJØRETS TIME»
Oversatt av Kurt Hanssen Vigmostad & Bjørke 426 s., kr. 349,- Med «Oppgjørets time» tar Colin Dexter farvel med en kjent, kjær, grinete og superintelligent skikkelse.
Inspektør Morses død ble varslet i forrige bok, da han ble alvorlig syk og fikk konstatert diabetes.
Med Morses død, dør også Dexters bilde av den dannede, vittige, følsomme, plagede og alkoholiserte engelske middelklassen, mens arbeiderklassen, representert ved partner Lewis, lever videre.
Dexter bruker det urgamle grepet med allvitende forteller og overrasker med direkte diskusjoner med leseren.
Vi presenteres for et ikke helt uvanlig drap som oser sterke følelser og nær familie.
Likevel klarer forfatteren å legge ut mange forvirrende blindveier.
Dessuten myrdes tre andre mennesker med garantert viktig informasjon i den ett år gamle mordsaken rundt den tiltrekkende sykepleieren Yvonne Harris.
Hun ble funnet hjemme, naken og lenket fast i sengen med håndjern.
Lewis tvinges inn i førersetet i Harrisonsaken og forundres og plages av at Morse har en uvilje mot å ta i den:
Han lurer på om Morse selv er innblandet, særlig når han finner ut at han kjente offeret.
Men Lewis blir ikke helt overlatt til seg selv, for Morse svever som en dialektisk Sokrates i bakgrunnen og leder Lewis på rett vei.
Fin oversettelse av Kurt Hanssen.
BERIT KOBRO
| 1
|
110902
|
Ren underholdning
John Verdon:
«TENK PÅ ET TALL»
Oversatt av Jan Chr Næss Versal Forlag 384 s., kr. 379,- Dave Gurney har nettopp gått av som politietterforsker, og trukket seg tilbake oppe i fjellene sammen med sin kone.
En dag får han en telefon fra sin gamle studiekamerat, Mark Mellery.
Mellery holder til på et gammelt gods i nærheten, der han holder kurs om åndelig fornyelse.
Et slags kursted for trette millionærer.
Men nå har han begynt å motta truende brev uten avsender.
Og forunderlige tallgåter.
Noe motvillig går Gurney med på å ta en titt på de anonyme brevene.
Og både med og mot sin vilje blir han trukket inn i et drama som både rommer hemmelig skrift, spor i snøen som plutselig stopper midt i skogen, mulig tankeoverføring, og kryptiske språkkoder.
Vi har altså å gjøre med en gammeldags krimgåte, slik vi kjenner den fra Agatha Christies bøker.
Spennende?
Jada, og til tider morsomt også.
Her har man feiet bordet rent for enhver realisme, og dekket for de galeste innfall.
Og det er ingen ting i veien for å skrive den typen bøker.
Men det er vanskelig å få det til, fordi de som all annen litteratur må ha en indre troverdighet.
En konsekvens.
Akkurat det sprekker opp hos Verdon, når han parer det rene våset i plottet med en tilnærmet realistisk politietterforskning.
For så å falle ut i den reneste farse når trådene skal samles til slutt.
At dette bare plager gamle surpomper som undertegnende, viser bokens fantastiske salgstall i en rekke land.
Hvis du er ute etter ren underholdning, bør du slett ikke la deg avskrekke av en treer på terningen.
INGVAR AMBJØRNSEN
| 0
|
110904
|
Irsk toppkrim
Tana French:
«FLUKT»
Oversatt av Henning Kolstad Cappelen Damm 448 s., kr. 369,- Kresen mordgåte fra Dublin med sjeldent gode menneskeportretter.
Politispaneren Frank Mackey har i årevis holdt seg unna familien og barndommens røffe arbeiderstrøk.
Han forakter gaten han kommer fra og skammer seg over en alkoholisert far, en ukjærlig mor og en broket søskenflokk.
Men funnet av en koffert som tilhørte hans ungdomskjæreste Rosie Daly, tvinger ham tilbake til Faithful Place og sitt gamle nabolag.
22 år tidligere planla han og kjæresten å rømme til England.
Hun møtte ikke opp den natten de skulle dra, men etterlot en lapp som tydet på at hun hadde reist alene og siden ikke latt høre fra seg.
Funnet av kofferten tyder på at noe gikk forferdelig galt.
Dette er utgangspunktet for en fortelling som langsomt sirkler inn ikke bare et kriminalmysterium, men en ødelagt familie i et slitent arbeiderklassemiljø.
Frank er ikke lett å like, men han er adskillig mer kompleks enn de fleste krimhelter - rappkjeftet og full av sinne.
Tana French har tidligere hatt stor suksess med romaner om Dublin-politiet.
Det som skiller bøkene hennes fra den gjengse krimbok, er forfatterens evne til å skape psykologisk troverdige karakterer med dybde og masse trøkk.
Hun er en stor miljøskildrer, som tør å dvele ved stoffet.
French skriver ikke bare god krim, hun skriver gode romaner.
Er dette også en spennende krim?
Ja, om enn ikke av det heseblesende slaget.
Krim for de litt kresne, kunne man si.
Og takk Fanden for det!
GABRIEL MICHAEL VOSSGRAFF MORO
| 1
|
110906
|
Grøssende godt
Camilla Grebe & Åsa Träff:
«BITRERE ENN DØDEN»
Oversatt av Øyvind Reisegg Gyldendal 376 s., kr. 379,
- En glimrende bok av de svenske søstrene Camilla Grebe og Åsa Träff.
De er henholdsvis siviløkonom og psykolog, og også i sin andre bok har de skapt et meget gjennomarbeidet persongalleri, med røft innhold og raffinert plot, meget velskrevet.
En kvinne sparkes i hjel på det mest brutale både på sitt eget kjøkkengulv, med en liten datter sittende under bordet - som hører krangel og ser beina på morderen.
Men ingen vet hvor mye 5-åringen har sett og oppfattet, hun er et potensielt vitne for morderen.
Leseren trekkes raskt inn i et nettverk av menneskeskjebner.
Fortellerstemmen og terapeuten Siri Bergmann og hennes kollega Aina setter i gang en selvhjelpsgruppe for fem kvinner som på meget ulike måter har vært utsatt for vold.
Selvhjelpsgruppen er full av hemmeligheter, og det er flere tråder mellom dem.
Her er gode portretter av både det private og profesjonelle livet til Siri, Aina og kollegaen Sven og av kvinnene i selvhjelpsgruppen.
Skjebnene virvles troverdig opp, livet med vold, kjærester som kommer og går, alkohol, trang økonomi.
«Bitrere enn døden» er i partier så spennende at det løp et gufs nedover ryggen på denne anmelder.
Grebe og Träff har skrevet en bok med driv og nerve, der lag på lag fjernes, helt til siste side.
Ikke les bakfra!
GURI HJELTNES
| 1
|
110907
|
Musikalsk mord
Kurt Hanssen:
«FORGLEMMEGEI» Gyldendal 363 s., kr. 379
,
- En på mange måter fin debut, dette, av journalisten og anmelderen Kurt Hanssen.
«Forglemmegei» vil være et must for alle som bor langs strekningen Rykkin-Sandvika i Bærum, for her er Hanssen lommekjent og loser sine aktører elegant gjennom gater og kryss og har nok en og annen peker mot fastboende navn i dette velstående strøket også.
Organisten i Bryn kirke ligger med bakhodet knust over orgeltangentene og med rester av noteark i hendene.
Etterforskningen ledes av politioverbetjent Brede Monsen, typisk nok skilt og litt overvektig, sammen med førstebetjent Rikke Lindstad.
Hovedankepunktet mot et plot som ellers vitner om talent hos Hansen, er mangel på tempo:
Leseren tviler på etterforskningen, når det blant annet stadig drøyer med å undersøke offerets bolig.
Boken burde vært strammet inn.
Kurt Hanssen kan mye, om mat, vin og musikk og annet.
Vi venter på neste.
GURI HJELTNES
| 0
|
110909
|
Dansk krutt
Steffen Jacobsen:
«DEN GODE DATTER»
Oversatt av Mie Hidle Aschehoug 448 s., kr 379,- Dansk politi, mellomamerikanske gangstere, og internasjonale oljekonger er noen av ingrediensene i en velkomponert og intens fortelling.
En dansk ingeniør fra et oljefirma hentes død hjem etter en forretningsreise til Venezuela som endte med et mislykket kidnappingsforsøk.
Geriljabevegelsen FARC er bakmennene, og i skytedramaet unnslipper en dansk kvinne.
Politiet i Danmark får en hard nøtt å knekke.
Krimkommisær Robin Hanssen må ta saken, og grave i gangsteropprør fra mellomamerika, narkobaroner, og store nettverk i internasjonal oljeindustri og politikk.
Sentralt i jakten på svaret om hva som skjedde med ingeniøren, og hvem den danske kvinnen er, står også rettsmedisiner Andrea Jones, romanens mest interessante karakter.
Jakten tar leseren gjennom en svært velartikulert, intelligent og spenningstett fortelling.
Jacobsen er både billedrik og konkret i sin behandling av liv og død, og ble i danske anmeldelser sammenlignet med giganter som både Forsyth, Guillou og le Carré.
Litt å leve opp mot, med andre ord, og til det er fortellingen en smule uoversiktlig og kaotisk i starten.
Det tar tid før spenningen og interessen skyter fart, men når den gjør det, er det fortellermessig krutt Jacobsen øser av, med interessante mennesker som grunnpilarer.
MARI NYMOEN NILSEN
| 1
|
110911
|
En stor forfatter
James Lee Bruke:
«GLASSREGNBUEN»
Oversatt av Hilde Lyng Vigmostad & Bjørke 509 s., kr 349,- «Glassregnbuen» er den attende boken om politietterforskeren Dave Robicheaux.
Og scenen er, som i de fleste av de andre bøkene, Louisiana.
Noen unge jenter blir funnet drept, de er dumpet på ulike steder, men flere ting tyder på at de kan ha oppholdt seg på samme sted før de ble tatt av dage.
Dave Robicheaux setter seg selv på saken, og har straks mer enn nok å fylle arbeidsdagen med.
På hjemmebane er han urolig for adoptivdatteren Alafair, som ved siden av studiene er i ferd med å avslutte sitt første romanmanus.
Og det er ikke utsiktene til å få en forfatter i familien som bekymrer Dave, men det faktum at datteren henger sammen med et par andre skribenter, som¿
Vel.
La meg si det slik:
De representerer ikke akkurat et slags gjennomsnitt i Norsk Forfatterforening.
Slik er opptakten i denne på alle måter glimrende kriminalromanen.
Jeg har tenkt meg godt om, men jeg kan rett og slett ikke komme opp med en eneste nålevende krimforfatter som kan måle seg med James Lee Bruke.
Og hovedgrunnen er at Lee Bruke faktisk er en stor forfatter.
Dernest krimforfatter.
Typene som befolker bøkene hans, er komplekse og sammensatte.
De forandrer seg, slik menneskene gjør i det virkelige liv.
Men det mest forunderlige med denne forfatteren, er hans evne til å få ulike stilarter til å smelte sammen til en prosa som er helt hans egen.
Brutalt og hardkokt i dialogene, men med beskrivelser av ytre og indre landskaper, som er så vakre at man kan sitte og lese avsnitt om og om igjen.
Boken er svært vellykket oversatt av Hilde Lyng.
En fryd å lese hele veien.
INGVAR AMBJØRNSEN
| 1
|
110912
|
Kosmopolitisk westernhelt
Lee Child:
«INGENTING
Å TAPE»
Oversatt av Kurt Hanssen Cappelen Damm 398 s., kr. 199,- Lee Childs gjennomgangsfigur Jack Reacher er en fin oppdatering av den klassiske amerikanske westernhelten.
Han er mer kosmopolitisk og ikke så erkealfahann som John Wayne.
Figuren har fått dannelse, snakker fransk, er velbalansert mentalt og har et naturlig respektfylt forhold til damer.
Kaffe er hans drivstoff.
Oppvekst og yrkeskarriere som militærpoliti har gitt ham kamp- og etterforskningskapasitet i verdensklasse.
Fra naturens side er han utstyrt med ekstremt deduktive evner.
På sin evige gjennomreise nektes Reacher kaffe i en småby.
Han blir mistenksom og værer råttenskap.
Sammen med en lokal politikvinne graver han fram en enormt, miljøfarlig søppelplass, slaveri, korrupsjon med det militærindustrielle kompleks innblandet og en religiøs gærning altfor nær farlige utløserknapper.
Boken er solid sydd sammen med et dynamisk språk.
Dialogene er gode og naturlige.
Forfatteren har gjort et kunststykke med å skape en etterforskersupermann leseren aksepterer som naturlig.
For hver bok øker våre kunnskaper om amerikansk militærvesen og gatesmarte oppegående vurderinger.
Lite minus for en uendelig rekke bilturer.
Kurt Hanssen har levert en fin oversettelse.
BERIT KOBRO
| 1
|
110913
|
Ujevn og svak
Håkan Nesser:
«DE ENSOMME»
Oversatt av Elisabeth Bjørnson Gyldendal 476 s., kr. 379,
- En sekstiårig mann faller i døden utfor et stup.
Trettifem år tidligere falt hans samboer ned og omkom på nøyaktig samme sted.
Tilfeldig?
Neppe.
«De ensomme» utspiller seg rundt oppklaringen av disse dødsfallene.
Historien står på to ujevne ben, fortid og nåtid.
Avdukingen foregår langsomt, nesten som snømåking med teskje.
Likevel er det blodomløp i fortellingen, særlig i fortidsbenet.
Tre par møtes sent på sekstitallet og omgås tett i noen år.
Så leier de en buss og drar på europatur.
Der hender det noe skjellsettende som forandrer alt.
Etter dette oppløses flokken og møtes bare to ganger til.
Helt på slutten, i det svake nåtidsbenet, avdekkes pasjonsdramaet bak dramatikken, noe som kommer totalt overraskende, omtrent som om Nesser husker på at han må avslutte boken før eller siden.
Nerven i romanen ligger i relasjonsbeskrivelsene og mindre i drapsgåtene.
Fortellerbena er ujevne, så romanen får et låghalt ganglag.
BERIT KOBRO
| 0
|
110914
|
Livsfarlig religion
C.J. Sansom:
«ÅPENBARING»
Oversatt av Knut Johansen Press 583 s., kr. 379,- Fanatisme på høyt nivå og intriger på alle kanter.
Velkommen til England 1543.
Den fjerde boken i rekken om sakføreren Matthew Shardlake holder akkurat samme høye nivå som de foregående.
England på 1500-tallet, under ledelse av konedreperen Henrik 8., var et livsfarlig sted der religiøs fanatisme og politisk renkespill gikk hånd i hånd.
Denne gang har en seriemorder funnet inspirasjon i Johannes' åpenbaring, og det faller i den hardt prøvede Shardlakes lodd å skulle stanse drapene, med høy risiko for eget liv.
Det viser seg dessuten at galskapen trolig har sett seg ut Henriks tilkommende Catharina Parr som en passende avrunding på seriedrapene.
Sansom er en dreven spenningsmaker, og han sitter naturlig nok inne med store mengder historisk kunnskap.
Men vel så imponerende er hans evne til å få fram til det menneskelige hos de fleste av karakterene, i en tid som må ha representert livsfare på alle kanter, både i sekulær og religiøs forstand.
SINDRE HOVDENAKK
| 1
|
110915
|
Helt grei
Kjetil Try:
«Frels oss fra det onde» Gyldendal 331s., kr. 379,
- En jentunge finner moren sin i en pøl av blod.
Liket er sprettet opp fra munnen og helt ned til underlivet.
Og fylt av vaskepulver.
Velkommen til Kjetil Trys verden!
Den døde viser seg å være Nadija Hadzic, og et spor fører nokså raskt mot Balkan, rettere sagt mot Balkan i det moderne multikulti-Norge.
Etterforskerne Rolf Lykke og Parisa Sadegh, står overfor et enormt puslespill når det går opp for dem at et annet hett spor fører inn i det grenseløse sjekkemarkedet på internett.
Hvem skjuler seg egentlig bak de ulike profilene?
Aktuelt, altså.
Men vi har hørt om denne problematikken mange, mange ganger før, uten at det skal holdes opp mot forfatteren.
Det er ingen som lenger verken forventer eller krever noe nytt av kriminalromanen.
Try skriver kjapt og effektivt, og uten snobberi, og i kapitler som ofte ikke er på mer en halv side.
Slik får man et veldig driv, men slik mister man også koloritt og atmosfære.
En helt grei krim å ta med på hytta for deg som bare vil ha en spennende tekst å forholde deg til etter skituren.
Men heller ikke noe mer.
INGVAR AMBJØRNSEN
| 0
|
110916
|
Tamt om seriemorder
Helene Tursten:
«DEN SOM LURER I MØRKET » Oversatt av Bjørn Roeim.
Piratforlaget 314 s., kr. 369
,
- En mentalt forstyrret stalker finner fram til single kvinner han mener å ha spesielle krav til, ut i fra bibelsprengt og forvrengt logikk.
Med dette ikke helt ukjente scenariet for kvinner, skulle det være duket for å skrive fram en riktig grøsser.
Men vi skjønner fort hvem morderen må være og det ligger ikke andre overraskelser og venter.
Boken følger en snorrett forutsigbar logisk vei.
Den litterære melkesyra må ha tatt tak i Tursten, for boken tar bare slutt, uten at vi får vite hva som har startet seriemorderens virksomhet og hvordan han har tenkt.
BERIT KOBRO
| 0
|
110917
|
Besværlig surfekrim
Don Winslow:
«HERREAVDELINGEN»
Oversatt av Stian Omland Gyldendal 371 s., kr 375,- Uforløst krim fra San Diegos surfermiljø.
Privatetterforsker Boone Daniels, medlem av «herreavdelingen», en gruppe lett tilårskomne formiddagssurfere i Pacific Bay, får i oppdrag å etterforske drapet på en surferguru.
Like etterpå dukker en ny sak opp: en riking mistenker kona for utroskap og vil ha Boone til å spionere.
Don Winslow har jobbet som skuespiller, journalist, manusforfatter, fjernsynsprodusent og privat etterforsker.
Det merkes.
Han kan bygge opp «spennende situasjoner».
Men språket er flatt og fremdriften seig.
Fort lest og fort glemt.
ARNE HUGO STØLAN
| 0
|
110918
|
Ustødig
Mari Jungstedt:
«I DENNE SØTE SOMMARTID»
Oversatt av Tove Bakke Samlaget 320 s., kr. 349,- Drap, gamle tragedier og etterforskning lagt til Gotland.
Familiemann og snekker Peter Bovide er på joggetur en grytidlig morgen på en av øyas strender da han blir brutalt myrdet.
I sitt forsøk på å finne ut hvorfor, avdekker etterforskerne Anders Knutas og Karin Jacobsson både svart arbeid og svart sprit.
Samtidig skildres en tjue år gammel fortelling om et tysk par som tar med seg døtrene sine på en lenge etterlengtet ferie til øya.
Hva har disse historiene med hverandre å gjøre?
Flere drap dukker opp, men fortellingen er like opptatt av familiekrise og andre kriser samtidig, og vingler litt for mye i for mange retninger.
Den lokale TV-reporteren Johans forhold til eksen tar vekk litt for mye fokus fra den allerede litt dunkle drapsgåten, og gåten blir også litt for overtydelig før vi virkelig nærmer oss slutten.
Morderen er uventet, og den dramatiske slutten avdekker også indre og gjemte dramaer i etterforsker Jacobssons liv.
Hun blir et tydeligere og mer interessant menneske mot slutten, men jeg savner et mer konsentrert og tydelig fortellergrep gjennom hele romanen.
MARI NYMOEN NILSEN
| 0
|
110920
|
Test av Audi Q5:Pen, men mindre festlig
Audi Q5 er en knallgod bil på de fleste områder.
Den er imidlertid litt dårligere på litt for mange områder til at det holder hele veien.
Q5 er noe mindre innvendig enn X3.
Den bruker litt mer drivstoff, har litt mindre bagasjerom og er litt mindre festlig å kjøre aktivt på veien.
Det blir rett og slett litt stang ut i møtet med nykommeren fra BMW.
Audi Q5 er kanskje en vel så pen bil å se på.
Interiøret er på forbilledlig VW-vis oversiktlig, ryddig og har topp kvalitet.
Den mangler allikevel den lille prikken over i-en som blant annet de nye Audi modellene, A6, A7 og A8 har fått av interiørheving.
Her er det fremdeles den småirriterende funksjonaliteten hvor det må to operasjoner til for å justere setevarmer og vifte.
Setene er også helt i toppklasse her, både foran og bak.
Du sitter imidlertid litt trangere med litt dårligere takhøyde og bredde enn i BMW X3.
På veien går det nesten som på skinner, men den krenger noe mer, er noe mer slapp i fisken ved kurvekjøring og er litt mindre presis på styringen.
De tekniske dataene forteller også om at motoren på 170 hestekrefter og den tilhørerende syvtrinns automatkassen leverer litt dårligere.
Både på forbruk, akselerasjon og dreiemoment blir den slått av X3.
Følelsen av en mindre bil mer påtagelig i baksetet.
Både i høyde under taket og bredde gir X3 en klar følelse av en romsligere bil.
Det er likevel ikke større forskjell på hverken kjøreegenskaper, plass eller for den saks skyld pris, at om du liker Audiens utseende og finish bedre, gjør du på ingen måte et dårlig valg om du går for denne.
Se våre terningkast under bildet.
Førermiljø:
Gode seter, litt dårlige sikt rundt bilen enn BMW, litt gammelmodig interiør.
Plass:
Mindre på alle måter enn BMW X3.
Kjøreegenskaper:
Ikke fullt så stram og god som konkurrenten, men en veldig god bil å kjøre.
Design:
Vel så pen som BMW X3 utvendig.
Ikke den samme moderne følelsen innvendig.
Sikkerhet:
Toppscore med fem stjerner i EuroNCAP.
Dårlig score i forhold til fotgjengere trekker litt ned.
Miljø:
Har gjerrigere motorer.
Start / stopp er standard.
Pris:
Litt dyrere enn X3, men har flere motoralternativer som er rimeligere.
Også Audi tar seg betalt for ekstrautstyr.
Å eie:
Audi har den samme nybilgarantien (fem år) som også BMW nylig fikk, men en kilometerbegrensning på 100.000.
Audi har også nesten like fornøyde eiere.
En litt eldre modell kan gjøre verdifallet noe høyere enn for BMW sin del.
Gjennomsnittlig poengscore: 5
| 1
|
110921
|
Test av BMW X3:Klassens beste akkurat nå
Den nye BMW
X3 er akkurat en så bra bil den må være for å slå den skamroste mindre SUV-varianten til Audi.
VG og NAF har kjørt de to bilene som hører hjemme i den stadig mer populære klassen av litt mer påkostede mellomstore SUVer.
Ikke bare kjører den bedre, X3 er sprekere, mer gjerrig og i tillegg større enn den tyske konkurrenten.
- BMW X3 er en så bra bil at den klarer det lille kunststykket å slå en bil, som jeg mener hittil har vært den beste av de mindre dyrere statussuvene, sier NAFs tekniske konsulent, Audun Bergerud.
Les duellen og finn din favoritt.
Det eneste som er helt sikkert er at du heller ikke gjør noe dumt om du går for Audis variant.
Det er også en knallgod bil.
Les teste av Audi Q5 her.
BMW X3 er blitt både større, bedre og mer drivstoffgjerrig enn den forrige utgaven.
Akkurat nå er den klassens klart beste kjøp.
Med både X1 og Mini Countryman på salgsplakaten fra BMW, måtte den nye X3 vokse, simpelthen for å skille seg ut fra sine nærmeste slektninger.
Lengden er økt med åtte centimeter og bredden med tre.
Når dette har skjedd samtidig med en kanskje noe mer komfortabel, men likevel svært så underholdende kjørestil, må det bli full pott til tyskeren.
Som alltid er BMW på veien kjøreglede for alle pengene.
Her sitter bilen som en kule, krenging i kurvekjøring er nærmest fraværende.
Det er rett og slett en nytelse å sitte bak rattet.
Over en halv million
Selv om du må ut med nærmere bestemt 560.000 kroner for en toliters diesel med trekk på alle fire og en svært bra åtte trinns automatgirkasse (koster 20.000 ekstra, men er verd hver eneste krone), er dette faktisk rimeligere enn sammenlignbare konkurrenter kan skilte med.
Audi Q5s store fordel er at den også kommer med en helt grei 143 hestekrefters dieselmotor.
X3 har ingen mindre og rimeligere motorer enn 163 hesteren.
Der den forrige modellen X3 var litt høyreist og sped er den nye, bredere modellen mer å se på for øyet, selv om kanskje Audis Q5 er vel så bra på dette punktet.
Innvendig har X3 fått det nye, moderne interiøret som sine større og mindre brødre.
Det betyr ekstremt ryddig, oversiktlig og bra.
Her er det oppbevaringsplass, bedre plass for to i baksetet (men for tredjemann i midten er det omtrent like ubehagelig for en voksen som i Q5) og et både større og bedre utformet bagasjerom enn i konkurrenten.
Den er faktisk omtrent like stor bak som BMW 520 er som stasjonsvogn (denne koster drøye 30.000 kroner mindre enn X3, da bare med trekk på bakhjulene.)
VGs variant var utrustet med adaptivt understell.
Dette gir bilen en ekstremt god kjørekomfort.
Bilen er godt lydisolert, men her er egentlig Audi Q5 vel så god.
Her er våre vurderinger:
Førermiljø:
Perfekte seter, oversiktlig og herlig kvalitetsfølelse innvendig.
Plass:
Skal du ha en status-SUV i dette segmentet blir det ikke bedre enn dette.
Kjøreegenskaper:
Her er BMW i en klasse for seg.
Er blitt enda mer komfortabel på veien uten at det har gått ut over det sportslige nevneverdig mye.
Design:
Pene og rene linjer utvendig.
Dempet fremtoning.
Innvendig falt BMWs nye interiør i smak.
Sikkerhet:
Ikke krasjtestet hos EuroNCAP, og ingen terning.
Men antatt meget høy sikkerhet.
Miljø:
Best i klassen med denne motoren, start stopp som standard.
Mangel på en mindre mer energieffektiv motor trekker litt ned.
Pris:
Bra priset i forhold til konkurrentene selv om ekstrautstyr her (som de aller fleste ønsker en del av på disse bilene) er dyrt.
Å eie:
BMW-eiere er bare slått av Toyota på NAFs AutoIndex.
Dette borger for en svært attraktiv bil som brukt.
Den er også en helt ny modell og merket scorer gjennomgående høyt på de fleste feilindekser som lages.
BMW kom nylig med fem år garanti på sine nybiler, eller en kjørelengde på svært bra 200 000 kilometer.
Gjennomsnittlig poengscore: 5,5
| 1
|
110922
|
Spillanmeldelse:«Crysis 2»
(VG Nett)
Det ikoniske New York City ødelegges IGJEN i «Crysis 2».
Men når det gjøres såpass dramatisk som dette, er det vanskelig å ikke bli grepet.
Vi befinner oss i New York City i år 2023, tre år etter begivenhetene i det første Crysis-spillet.
Byen er nå åsted for kamper mellom elitesoldater og aliens, og du blir kastet midt i dette krigskaoset.
Historien er kanskje ikke så engasjerende og minneverdig i seg selv - til tross for at det tydeligvis er MASSE plot her.
Men den er fortalt på en såpass engasjert og inderlig måte at jeg lot meg rive med, selv om jeg ikke alltid fikk med meg hva som skjedde og hvorfor.
Du har en nanodrakt som gjør deg sterkere og kjappere, og som kan stanse kuler og gjøre deg usynlig.
Du er i et krigsherjet New York City.
Det er aliens der!
Det holder, liksom.
For det er særlig to grunner til at «Crysis 2» fremstår som noe av det ypperste skytespillgenren har å by på om dagen.
Den ene er nettopp nanodrakten du bruker, som inviterer til kreativ eksperimentering i kampsekvenser.
Du kan snike deg rundt og overrumple fiender, eller du kan peise på med rå, overlegen makt.
Eller gjerne begge deler.
Utviklerne har i stor grad lykkes i å legge forholdene til rette for at du skal skape din egen opplevelse.
Og det funker glimrende fordi de grunnleggende verktøyene du får til rådighet er bunnsolide.
Ikke minst har nanodraktens muligheter og egenskaper potensiale til å skape en kul og annerledes flerspilleropplevelse.
Den andre grunnen er miljøene du kastes inn i.
Spillet er riktignok veldig lineært, men linen er slakk nok til at man føler seg forholdsvis fri.
Og da kommer både eksperimentering med nanodrakten og de storslagne miljøene virkelig til sin rett.
Man skulle tro vi har fått nok av at folk ødelegger New York City i popkulturen nå, men Cryteks herjinger treffer meg midt i mellomgulvet.
Det er så vellaget, så vakkert gjennomført og så dramatisk at det tar pusten fra meg.
«Crysis 2» er ikke noe gigantisk skritt fremover i forhold til forgjengeren, men det er allikevel en fin videreføring av konseptene og idéene derfra.
Én ting har jeg allikevel lyst til å pirke på:
Den kunstige intelligensen til fiendene du møter er til tider av heller tvilsomt nivå.
De står av og til og løper på stedet med ryggen til deg eller tømmer magasin etter magasin i et forsøk på å skyte deg gjennom fem meter tykke betongvegger.
Dette burde vært luket ut, særlig fordi det skurrer ekstra tydelig når Crytek ellers demonstrerer eksepsjonelle tekniske og visuelle ferdigheter.
VGD-bruker oddsern:
Fiendene er dumme.
Likevel forstår jeg det på en måte, vanskelig å gjøre med tanke på camoen feks.
Diskuter Crysis 2 her!
Til syvende og sist er det disse ferdighetene som preger «Crysis 2»-opplevelsen, evnen til å skape storslagen interaktiv actionunderholdning.
Det er ingen revolusjon, men det er enormt underholdende.
PS:
Testet på Xbox 360.
Spillet er også ute på PC og PS3.
CRYSIS 2 Plattform: 360, PS3 og PC Genre:
Skytespill Alder: 16 Utvikler:
Crytek Utgiver:
Electronic Arts
Mer info
| 1
|
110924
|
Anne Nørdsti, Frøya og Contrazt-Gro: «The Gambler»
(Warner)
Merkelig.
Og da tenker jeg ikke bare på artistnavnet «Contrazt-Gro».
«Artige» innslag fra Spellemannprisen gjør seg ikke alltid like godt i det klare lyset av dag.
Eksempel:
Denne innledningsvis krøkkete engelskuttalte utgaven av Kenny Rogers' nesten perfekt komponerte (av Don Schlitz) «The Gambler».
Målet er åpenbart å være «mest mulig lik originalen» - gi eller ta en «norsk» fele.
Så hva er egentlig, eh, «målet»?
Sangen er fin, dog - det kan ingen sangerinne(r) ta fra den.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
110925
|
Mhoo: «Talking In The Streets» (låt)
(Sony)
Indiebluegrass?
Ungdomsklubbcountry?
Det gjenstår å se hvorvidt Tønsbergs Mhoos etter sigende betydelige sjarmpotensial på scenen (de var store by:Larm-favoritter i fjor) har overlevd overgangen til kald, hard plastikk.
Denne superkorte (2:10 minutter) smaksprøven gir om sant skal sies ikke videre svar i så måte.
Småfrekt, skranglete og søtt.
Men et par hakk for melodisk unnselig til å gjøre det helt store førsteinntrykket.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
110926
|
Margaret Berger:«In A Box» (låt)
(Universal)
Dersom «Idol» kan relanseres ...
Den har forsvunnet litt i mengden denne, «Idol»-toerens første singel på fem år.
Ikke rettferdig.
Greit, så er det mange som prøver seg i Robyn-gaten nå for tiden, «melantronica», og målt mot Robyn virker dette både naivt og klønete.
Men den uskyldige inderligheten gjør den til en helt utrolig søt sang; den sømløse overgangen fra vers til refreng er til å spise opp, og introen stjeler like frekt fra Stevie Nicks' «Edge Of Seventeen» som Destiny's Child gjorde på «Bootylicious».
| 1
|
110927
|
Hans Bollandsås:«Victory Today»
(Sony Music)
Fint, men anonymt.
Det er vanskelig å se for seg at Norge har fått en ny superstjerne i X
Factor-vinneren Hans Bollandsås, like vanskelig som det er å se en artist med sterk profil.
Vrient er det også å oppfatte en rød tråd på hans debut der Per Borten er en viktig støttespiller.
Et par fine ballader, et par sterkt bluesrockpregede låter og et par bluesklassikere hvor Bollandsås dessverre faller helt gjennom og viser flere vokale begrensninger som aldri kom frem under X
Factor.
Men det er mye fint, blått gitarspill her.
Robert Cray (som han også covrer på «The Last Time») er en klar innflytelse.
Dit opp er det imidlertid et stykke igjen å gå.
Og synge.
BESTE LÅT:
«Moments»
| 0
|
110928
|
Frank Ocean:«Nostalgia, Ultra»
(tumblr.com)
Rebelsk svart popmagi.
Denne 23-åringen fra Los Angeles var i utgangspunktet signert av verdens største plateselskap, men da de la hans debutplate på is la han den selv ut til gratis nedlastning.
Herlig opprørsk manøver, og ikke helt uviktig kulturelt sett heller, for det er langt mellom R&B-plater av dette kaliberet.
Popteften er der, men Ocean henter mer fra mørk, klassisk soul og hip hop enn samtidig autotuneonani; med tanke på for eksempel Bruno Mars' lettvekteralbum fremstår fyren som en viktig og betydelig mer ambisiøs motvekt.
En hel låt basert på «Hotel California» fremstår som smart musikk og ikke som en gimmick.
Alltid et tegn på talent når slikt inntreffer.
BESTE LÅT:
«Strawberry Swing»
| 1
|
110929
|
Robbie Robertson:«How To Become Clairvoyant»
(429 / Universal)
Hvordan bli uinteressant.
Robertson nådde sitt toppunkt som låtskriver for 42 år siden.
Og til dere som fremdeles har håp om at det tidligere The Band-medlemmet skal være i stand til gjenskape en flik av storheten fra den gang da:
Beklager.
«This is where you get off» (for å parafrasere en av sangene her).
Stiv, pregløs, usjarmerende (og delvis selvbiografisk) voksenrock her, på hans første siden 1998.
Dandert av Eric Claptons gitarspill (han slår seg alltid mer løs på andres plater) og Robertsons spinkelt hviskende, hvesende stemme.
Bevis, om slikt skulle behøves, på at The Bands triumfer i sannhet var en kollektiv form for magi.
BESTE LÅT:
«Madam X»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
110931
|
a-ha:«Ending On A High Note - The Final Concert»
(Universal Music)
Uangripelig pophistorie.
Den 4. desember 2010 gikk a-ha inn i historiebøkene for godt, etter en ni måneder lang avskjedsturné.
Det var en fantastisk kveld som nå nesten er blitt gjenskapt med opptaket av trioens definitive svanesang fra nettopp denne vemodige desemberkvelden.
Det visuelle ved den voldsomme produksjonen kan oppleves på DVD i deluxe-versjonen, mer essensielt her er det glimrende musikalske tverrsnittet av guttas 25 gylne år i norsk pop-bransje.
Og det er jo bare å slå fast en siste gang - ingen synger som Morten Harket, knapt noen skriver låter som Paul Waaktaar-Savoy.
Sammen med Magne Furuholmen var de udiskutabelt de beste vi har hatt.
BESTE LÅT:
«Summer Moved On»
| 1
|
110932
|
Rumble In Rhodos- Follos fineste!
Endelig noen som har gitt den oppvoksende slekt i Follo en gitar istedenfor en fotball.
I salg 8. april (Tuba)
Mens fjorårets fotballspillende cupfinale-askeladd sliter med å overleve som klubb blir Follo-navnets ære reddet av et heidundrende hurtigtog av kunstferdig progrock med røtter i hardcore.
Og toget holder seg godt på skinnene, for togsporet er spekket med gode, hissige melodilinjer.
En norsk utgave av Mars Volta, har undertegnede tidligere skrevet om Rumble In Rhodos' forrige to (dessverre underkjente) fullengdere.
Det står jeg ved.
I likhet med Mars Voltas gylne øyeblikk har Rumble In Rhodos en indre dynamikk i uttrykket som går langt utenpå de fleste rockband.
Begge band har en uvurderlig evne til aldri å slippe melodilinja ut av syne, samme hvor mange brekk eller taktskifter de legger inn i låtene.
Spesielt «Carve Visage» og «Bold Not Tragic» har en pulspumpende fremdrift som til og med gjør lytteren andpusten, mens «Soft Insulated Days» rett og slett er en fabelaktig poplåt i hardcoredrakt.
Noe av skylden må trolig produsentene ta.
Montée-elegantierene Erlend Mokkelbost og Anders Tjore har gjort lydbildet fyldigere, men likevel mer oversiktlig enn før.
Faktisk kan dette tidvis minne om en sofistikert utgave av Mokkelbosts gamle band, JR Ewing.
Når vokalist Thomas Bratlie samtidig har bestemt seg for å bruke et større (og riktigere) register av stemmen, faller de fleste brikkene på plass for Rumble In Rhodos på tredje albumforsøk.
Foruten Oslo Ess skapes landets friskeste norskspråklige rock for tiden i beltet mellom Kristiansand og Bergen - mellom Honningbarna og Loddefjord-gjengen - men må du på død og liv ha det på engelsk og litt mer musikalsk komplisert er Follo et fint sted å starte.
BESTE LÅT:
«Carve Visage».
| 1
|
110933
|
King Creosote and Jon Hopkins:«Diamond Mine»
(Double Six / Universal)
Vidunderlig skurrete og langsiktig vakkert.
Ekstremproduktive King Creosote kan på ingen måte beskyldes for å ta kvalitative hensyn.
Så langt i karrieren har skotten gitt ut langt over 40 vekslende album.
Dette samarbeidet med Brian Eno-kompis Hopkins er derimot tidløs folk i møte med utsiktsvennlig ambient - med framifrå resultat.
Noen obligatoriske gatelyder og rare høylanddialekter i bunn er ukunstlet fargelegging i en innspilling som har tatt flere år å gjøre ferdig, men som kommer til å leve mye lenger.
At klokka nettopp ble skrudd til sommer er lett å glemme med disse høstlige meditasjonene.
BESTE LÅT:
«Bats In The Attic»
| 1
|
110934
|
Anna Järvinen:«Anna själv tredje»
(Stranded / Universal)
Skjør, vakker godsmerte.
Mange tretall her.
Finlandssvenske Järvinen samarbeider for tredje gang med Ejstes og Fiske fra Dungen.
Trekløveret har laget karrierens roligste, mest reflekterte og muligens beste.
Albumtittelen stammer fra den kunstneriske fremstillingen av jomfru Marias mor, Anna, et Vreeswijk-dikt og et svensk syttitallsband.
Det er inderlig originalt, vårlig Gainsbourg-aktig poparrangert og til å bli både lykkelig og ulykkelig forelsket til.
Dessuten har hun nesten umerkelig lurt inn en omarbeidet Cocteau Twins-låt, men like umerkelig gjort den til sin egen.
Slikt fordrer uten tvil tre ganger to prikker på terningen.
BESTE LÅT:
«Ångrar inget»
| 1
|
110936
|
Yes, we can!
Gripende, livsbejaende og full av håp og optimisme.
Med fare for å høres svulstig ut:
»Waste land» er en type film som får deg til å skrike «Yes We Can» ut av kinosalen.
Enn historie om å overleve med verdighet:
Om seks lutfattige «plukkere» på verdens største søppelfylling utenfor Rio - og kunstneren Vik Muniz, som portretterer dem, og siden involverer siden i et spektakulært kunstprosjekt.
Rørende, men aldri sentimentalt:
Dette er mennesker du ikke glemmer så lett.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
110937
|
Sprikende nøkkeldrama
Det ligger en sårbar og øm streng i bunnen av denne filmen som spriker stort i skildringen mellom nåtid og fortid.
Kontrasten mellom vesle jødiske Saras forsøk på å redde broren fra deportasjonen av jødene i Paris i 1942, og en nåtids journalist på jakt etter fortidens dystre spor, blir tidvis distraherende.
På sitt beste er berøringspunktene mellom fortid og nåtid treffende, men de rene nåtidsbeskrivelser fortoner seg ualminnelig dagligdagse.
| 0
|
110938
|
Puslete primalskrik
Skal vi være enige om at nå har vi nok norske filmer om yngre menn i etterfeminismens tid, som går konstant på trynet?
Jeg mener:
De er 30 eller vel så det, de fikser ikke livene sine, de mestrer ikke damene sine, de mestrer ikke å være mann.
Dette er unge menn som er mishandlet - eller har drevet selvpiningen langt nok - til å tro at alt er deres egen skyld, at de bør ta på seg alle andres feiltrinn og ber om unnskyldning der et formidabelt maskulint primalskrik burde vært motangrepet.
Enhver ny norsk film med en sånn hovedperson, blir etter hvert mer en variasjon over et utslitt tema, enn en ny film.
Og det rammer definitivt «UMEÅ4ever», som handler om Stian, 31, som drar til Umeå i Sverige på desperat jakt etter en sommerforelskelse, når absolutt alt annet går ham i mot hjemme i Oslo.
Hans «bestevenn», Anders, blir med på turen.
Det gjør alle ting mye, mye verre¿.
Historien er i utgangspunktet OK, den.
Og det skal sies:
Filmen har, mot slutten, sine 10 minutter med snert og poeng.
Skuespillerne jobber ærlig og greit nok, musikken er vektlagt og vellykket.
Men, så kommer dette «men», som dessverre betyr at «Umeå4ever» blir så trasig middels i alt sitt vesen:
Stian selv og det som skjer med ham i brorparten av filmen, er så gjennomsnittlig og forventet og gjennombeskrevet på forhånd, at man knapt gidder å reagere.
Langt mindre le - eller gråte, for den saks skyld.
Derfor blir det nokså umulig å identifisere seg med ham; det er endog vanskelig å ønske ham alt godt.
Selv om han helt sikkert fortjener det.
Det kommer mange norske filmer for tiden.
Noen, kanskje særlig filmene for barn og ungdom, synes å lykkes.
Mye annet - selvfølgelig med fine unntak!
- vitner dessverre om at norsk film akkurat for tiden befinner seg en smule i dødvanne.
Hvor er de de nye og annerledes grep, som definitivt beviser en ny films eksistensberettigelse?!
Det er lett å se at «Umeå4ever» er gjort med de ærligste hensikter og med skikkelig håndverk underveis.
Det hjelper den bare et kort stykke på vei.
| 0
|
110939
|
Påskesorgen
Julefilmer spys ut hvert eneste år - mange tjener riktig gode penger.
Når julenissen kan, så kan vel påskeharen også?
Det ser ut til å ha vært tanken bak «Hopp».
Synd at man ikke hadde flere enn én idé på bordet før man gikk i gang.
Ideen er for øvrig rappet fra Disneys magiske tegnefilmklassiker om julenissens leketøyfabrikk :
Inne i statuene på Påskeøya (!) jobber kyllinger vettet av seg -under oppsyn av den allmektige påskeharen - for å lage påskeeggene som hvert år dumper ned i hagen til småbarn.
Kyllingene - gutta på gølvet altså - ledes av en meksikansk innvandrer med revolusjonsplaner.
Han er portrettert på en måte som grenser mot rasisme - og avslører allerede etter fem minutter filmskapernes hjerte- og sjarmløse tilnærming til stoffet.
Filmen hopper mellom liveaction og animasjon med to historier som etter hvert flettes i hverandre:
Om den unge arvingen til påskeharetronen som heller vil spille trommer i band - og om den arbeidsledige slackeren Fred.
Moralen i soga er noe sånt som «voks opp!», «Klipp deg og få deg jobb!», uten at noen skal beskyldes for å ta historiefortelling særlig på alvor her.
Her stoler man i stedet på sliten slapstick, umorsom dialog og på å la karakterene fremføre de grusomste pophits fra de siste tretti år i tide og utide.
Et toppet påskeegg fullt av kalorier er langt å foretrekke.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.