id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
110940
|
Langsomt monster
Tittelen - og genren filmen er plassert i vil antakelig føre til at en del vil gå skuffet ut av kinosalene.
Monsters er ingen oppvisning i spesialeffekter og krasj, snarere en karakterdrevet, romantisk (!) roadmovie hvor uhyrene lurer i bakgrunnen.
Som i indiesuksessen «District 9» har monstrene vært her en stund:
De holdes i karantene i en «infisert sone» nord i Mexico - stengt ute av en massiv mur (et forholdsvis tydelig innlegg i debatten om hvordan illegale innvandrere behandles i USA).
En slesk fotograf på jakt etter sensasjonsbilder av monstrenes herjinger får i oppdrag å frakte sin sjefs datter trygt til grensen.
Men billettene som skal ta dem dit forsvinner - og paret må ta seg gjennom sonen hvor monstrene - eller skapningene som de konsekvent omtales som - hersker.
Filmen er laget på et mikroskopisk budsjett på under én million dollar - og sånn sett er det svært imponerende hva man har fått til:
Det som finnes av spesialeffekter har regissør Gareth Edwards selv mekket på PC-en hjemme og står ikke tilbake for mye man ser i filmer med hundre ganger høyere budsjett.
Gjennom lyddesign og intelligente valg av innspillingssteder (ofte manipulert i etterkant, uten at du legger merke til det), klarer han også å mane fram en uhyggelig, post-apokalyptisk stemning.
Filmuniverset han har skapt kjøper man glatt.
Verre har det vært å skrive et dugelig manus.
Tempoet er seigt - det er lite som egentlig skjer i Monsters - og romansen som utvikler seg mellom de to hovedpersonene er vanskelig å engasjere seg i.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
110941
|
Den store, stygge filmen
«Rødhette og varulven» er et fasadelekkert produkt.
Problemet er bare at overflaten skaller av som billig neglelakk.
Og at det ikke er noe under.
Med et budsjett på 42 millioner dollar har Catherine Hardwicke klart å levere en film som i flere ledd ser ut som en dårlig studentproduksjon.
Det er i grunn en prestasjon å samle så dårlig skuespill, haltende historielogikk, pinlig dialog, knotete klipping og blødmebugnende musikk i én og samme film.
Når du legger til selve varulven - som ser ut som et stort kosedyr du vinner på tivoli, bare med skarpe tenner, er kalkun-faktoren total.
Valerie bor i en liten landsby rett ved en stor skog.
I løpet av et tilbakeblikk på et minutt, der den unge jenta sniker seg inn i skogen med Peter for å fange og drepe en kanin, skal vi forstå at hun har en mørk side.
Vips er Valerie voksen og sniker seg rundt i høstskogen og flørter med Peter ved å stjele øksen hans.
Men vips er Valerie forlovet med en annen.
Og vips har varulven drept noen.
Og vips er det vinter.
Men vips kommer en varulvekspert (Gary Oldman, som gjorde seg rundt hundre ganger bedre i «Dracula»).
Og vips er varulven blant dem - et eller annet sted i de mørke krokene kameraet vips zoomer inn på så det er umulig å se hva som skjer.
Og vips er alle mistenkte.
Der «Twilight», laget på rundt samme budsjett, fungerte greit som lettbitt vampyrunderholdning, snubler «Rødhette og varulven» i sin egen pompøsitet.
En stund kan man lure på om det hele egentlig er en parodi, der kameraet danser mellom dvelende blikk i disen, dynket med popdrømmende glasurtoner (enkelte av dem signert Karin Dreijer Adersson) og krydret med tenåringskåtskap i krokene.
Hadde det bare vært så vel.
Er du fan av varulver på film, ville jeg heller valgt latterlige «Van Helsing» og «The Wolfman» på repetisjon enn denne.
Eller, om du vil se noe som faktisk fungerer, «Underworld»-trilogien.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 0
|
110942
|
VGs anmelder:- Ari har ikke gjort det lett for seg
STAVANGER (VG)
«Treningstimen» holder det den lover; det er Ari Behns trening som dramatiker, og den varer en time.
ROGALAND TEATER:
«Treningstimen» av Ari Behn.
REGI:
Kim Sørensen.
DRAMATURG:
Njål H. Mjøs / Kristian L. Strømskag.
SCENOGRAFI:
Arne Nøst.
MED:
Espen Hana, Kikki Stormo og Svein Solenes.
Man kunne gjort seg lystig på forfatterens bekostning og sagt det er trist som faen at svennestykket ikke svinger seg til de samme høyder som hans novelle- og romanproduksjon.
Dramadebuten har likevel noe for seg.
Prosjektet er hverken uinteressant eller uintelligent tenkt:
Menneskets iscenesettelse av seg selv, behovet for å synes og ta seg ut i lånte påfuglfjær, er ikke - jeg hadde nær sagt - noe Ari Behn har funnet på.
Selv om det av og til virker slik.
Hva som skiller en posør fra en amatør kan være vilkårlig og situasjonsbetinget.
Ideen er opplevelsen av seg selv (og andre) som noe annet enn det omgivelsene ser.
Og sannelig er det nærliggende, rent objektivt, å vise til en herværende premieremottakelse hvor dramatikerens eget hoff gir syn for sagn.
Dette ikke for å være nedlatende, men fordi auraen rundt avsenderen truer med å stenge for det han har å melde.
Ari har på ingen måte gjort det lett for seg som debutant når han også formmessig utfordrer et rådende bilde.
For eksempel:
En David Lynch-aktig metavinkel med grenseoverskridende fortellerperspektiv, er et modig eksperiment som ikke har vært særlig utforsket i teatret siden Luigi Pirandellos rollefigurer etterlyste sin egen forfatter i Nobelprisvinnerens mest kjente skuespill fra 1921.
Hos Ari Behn er det en av karakterene, Anton Sommerfeldt, som i tekstens ikke helt vellykkede vendepunkt hevder han har skrevet replikkene i stykket - at den verbale fektekampen av en treningstime vi bevitner, i dobbelt forstand er hans verk.
I en ideell dramaturgi burde vi på dette punkt skvette til og lure på hva som egentlig foregår mellom fru Sommerfeldt og hennes personlige trener, Kevin (Solenes).
En overtydelighet, som om verken forfatter eller regissør stoler på at publikum skjønner piruetten, frarøver oss imidlertid muligheten.
Denne tråden er likevel mer forvitnelig enn de stormkast og innrømmelser som den bemidlede Anton (Hana) og hans skuespiller-/trofékone Lydia (Stormo) forsøker innbille oss.
Etter Strindberg, Albee («Hvem er redd for Virginia Woolf?») og Ibsen (Lydia har den samme erkjennelse av ekteskapet som Nora), blir eruptive ekteskapelige oppgjør i dette landskapet bare påstander og løskrutt.
Som forestilling oppleves «Treningstimen» statisk og uforløst.
Det den dypest sett vil, er langt farligere enn det de får til.
| 0
|
110943
|
Spillanmeldelse:«The Sims Medieval»
(VG Nett)
Med «The Sims Medieval» har spillmakerne tatt et skritt tilbake til Middelalderen - og et langt skritt fremover.
Stien av Sims-spill de siste årene har blitt kjedeligere og kjedeligere - forutsigbar og lite nyskapende.
Av og til har det vært et lite lysglimt i skogen, men stort sett har det vært grått og stusselig.
Så kommer «Sims Medieval» - og brått er det som å se rett inn i soloppgangen.
Ja, det er fremdeles simmene med de snåle stemmene, som er giftesyke og blir sure av synkende blodsukker.
Men det er også så mye mer!
For det første er det en kraftig oppussing av grafikken.
Simmene er mer levende og detaljerte, og hele middelaldermiljøet er sjarmerende og godt laget.
For det andre spiller du ganske annerledes enn i tidligere simsutgaver.
Du begynner som monark i et kongerike, og får utdelt ditt eget slott.
Men her er det ingen tid til å hvile på tronen.
Det første du må gjøre er å sette deg et mål for kongeriket.
Skal det bli det rikeste i verden?
Eller kanskje det fredeligste?
Det er dette målet du skal jobbe mot gjennom hele spillet, og det gjør du blant annet gjennom å løse ulike oppdrag.
Dette gir spillet et eget driv, og en etterlengtet følelse av mål og mening.
Jeg forstår nå at det er nettopp det jeg har savnet i tidligere Sims-spill - et konkret mål å jobbe mot.
Et oppdrag kan for eksempel være å lage medisin av plantemiksturer, så du kan gjøre mennesker friske.
Når du har lykkes i oppdraget blir du belønnet med poeng, som du kan bruke til å sette opp nye bygninger.
For hver ny bygning du setter opp følger det med en sim, som du selv kan spille.
Setter du opp en kirke eller et sykehus for eksempel, følger det med en lege eller en prest, som du kan være med på å forme slik du vil.
Du må altså både styre kongeriket ditt i stø kurs mot målet, samtidig som du må detaljstyre simmene, så de hele tiden har det bra.
Hvis simmene ikke har det bra, går det dårlig med kongeriket - og går det dårlig med kongeriket, går det dårlig med simmene.
Du kan ikke spille alle simmer fritt, spillet er med andre ord mer styrt og mindre dukkehus-preget enn tidligere.
Du spiller derimot noen betydningsfulle simmer, som har viktige oppgaver å utføre.
Presten må for eksempel holde seremonier, og smeden skal slipe sverd.
Gjør de en dårlig jobb, risikerer de å bli satt i gapestokken, der de får tomater slengt i fjeset.
Skjer dette mange nok ganger, blir de forvist fra kongeriket.
Jeg elsket «The Sims» en gang i tiden, og gammel kjærlighet ruster tydeligvis ikke.
«The Sims Medieval» har sandblåst bort all rusten, og de varme følelsene er tilbake.
THE SIMS MEDIEVAL Plattform:
PC og Mac Genre:
Simulasjon Alder: 12 Utvikler:
The Sims Studio Utgiver:
Electronic Arts Mer info
| 1
|
110945
|
Test av Isuzu D-Max:Umoderne, men selger som hakka møkk
En klar jumbo i pickuptesten er det som i fjor var Norges nest mest solgte pickup, Isuzu D-Max.
Her har produsenten klart det kunststykket ikke å tilby ESP på noen av de modellene som står opplistet hos Opplysningsrådet for Veitrafikken (OFV).
Det finnes imidlertid en stor fordel med den muskuløse japaneren sammenlignet med alle konkurrentene.
Den er sterkest både på nyttelast og tilhengervekt.
Den meget støyfulle tre liters dieselmotoren med 163 hestekrefter kan ha nesten ett tonn på planet og har 3000 kilo tillatt tilhengervekt.
Det er definitivt ikke en uvesentlig ting for en arbeidsbil.
Det er bare det at resten av bilen føles så til de grader umoderne, både i førermiljøet og når du ratter doningen på veien.
Den er tung på styringen og føles upresis på veien.
Setene er også dårlige.
Planet er både det korteste og det smaleste av de testede bilene, ifølge de oppgitte tallene fra OFV.
Fordelen til D-Max er - i tillegg til høyest lastekapasitet - også lavest pris.
Med sine 329900 kroner er det den billigste dobbeltkabineren med automatgir og sammenlignbar motorisering i testen.
Her er våre vurderinger:
Førermiljø:
Enkelt, mye støy, dårligst sittestilling.
Kjøreegenskaper:
Dårligst blant de testede, ekstremt tung på rattet.
Plass:
Får med seg mest vekt, men har det minste planet av de testede.
Miljø:
Dårligst med manuelt gir.
Sikkerhet:
Ingen modeller har ESP.
Bilen ble testet av EuroNCAP i 2008 med elendige resultater.
Spesielt skade mot nakke og bryst ved frontkollisjon ble vurdert som «en uakseptabel høy fare for livstruende skade.»
Selv om gjennomsnittskarakteren på denne bilen skulle tilsi terningkast tre, er kollisjonstesten fra EuroNcap så oppsiktsvekkende dårlig at VG og NAF har gitt den totalterningkast 2.
Å eie:
Isuzu gjorde et comeback på det norske markedet for et par år siden med D-Max.
NAF har ikke nok erfaring med denne modellen til å vurdere dette delpunktet.
Pris:
Billigst blant de testede, men lavt utstyrsnivå (sikkerhet og komfort).
Design:
Tøff og ujålete utvendig.
Innvendig er den ikke på langt nær på høyden rent utseendemessig.
Gjennomsnittlig poengscore: 2,57.
| 0
|
110946
|
Test av Mitsubishi L200:Grei arbeidsbil som krever mye ratting
Mitsubishis pickupvariant er en helt grei arbeidsbil - og ikke noe mer enn det.
Men i dette selskapet er det slett ikke ille.
En god pris, en bra dieselmotor (178 hestekrefter), en ok automatgirkasse og absolutt godkjente kjøreegenskaper.
Dette kunne blitt bedre dersom ikke L200 hadde levert halvparten av modellene sine uten ESP.
Da gir VG og NAF aldri bedre totalterningkast enn tre.
Spesielt på svingete vei utmerker japaneren seg negativt med den dårligste utvekslingen ved ratting.
Her må du sveive ekstremt mye med rattet om det skal gå litt kjapt i svingene.
Også denne bilen er belemret med mye motorstøy.
Bilen har en senterdifferensial som fordeler motorkraften 50/50 på for og bakhjul, den har høy og lavgir, men ingen mulighet for sperre.
Selv med den største motoren blant de testede er nyttelasten på L200 bare lavere på Toyota Hilux sin pickup.
Innvendig er bilen den som sammen med VW Amarok som gir mest personbilfølelse.
Setekomforten er imidlertid ikke like god som i Toyota Hilux og Volkswagens pickup.
Som i så mange av disse bilene kan rattet bare justeres opp og ned, ikke mot/ fra deg.
Disse to tingene gjør at vi aldri fant oss helt til rette på førerplass.
Her er våre vurderinger:
| 0
|
110947
|
Luxus Leverpostei:«Rølp»
(MTG / Musikkoperatørene)
Triste og trøtte greier.
savnes et musikkombud som kan forby utgivelse av plater etter kvalitetskriterier, ikke minst på tekstsiden.
I så fall ville Luxus Leverpostei aldri fått muligheten til å gi ut ni plater.
Men de er dessverre her ennå.
«Rølp» er akkurat dét, rølp.
Fyll og fitte, sprit og sprut.
Tull og tøv.
Greit nok at tematikken ikke trenger å være subtil hele tiden, men selv om den nedrigste delen av undertegnedes humoristiske sans mobiliseres, er det ingenting her som er i nærheten av å være morsomt.
Bare plattheter og nødrim med et par tilgjort seriøse tekster innimellom bak et hav av rock-klisjéer.
Men gutta kan iallfall tilsynelatende spille på instrumentene sine.
Det er da noe.
Og de selger som hakka møkk.
Av hakka møkk.
MINST VERSTE LÅT:
«All inn»
| 0
|
110950
|
«The Mountain Goats»
(Merge / Indie)
Trenger tid, men er verdt det.
Durhamtrioen med hovedmann John Darnielles uvanlige melodiføringer har gjennomgående en stemning av sunget teater over seg.
Det gjelder selvsagt også årets utgivelse, som er sjeldent oppstemt og lydvoksen, der tangenter, strykere og fire produsenter tar bandet til et nytt ikke-lofi-nivå.
Mot dette klare bakteppet trylles fornøyelige historier om vampyrer, konger, Charles Bronson, Liza Minnelli og andre mytologiske vesener frem, smilende låter som virker enkle, men som bruker tid på å sette seg.
Noen vil bli oppgitt over den innledende motstanden, men belønningen er langvarig popglede.
BESTE LÅT:
«For Charles Bronson» TOR MARTIN BØE
| 1
|
110951
|
The Last Hurrah!!:«Spiritual Non-Believers»
Tre ganger tre hurrah!
(Rune Grammofon)
En av Bergens store musikkpersonligheter gjennom fire tiår, HP Gundersen, har lagt ned studioet sitt, opplevd en tragedie i privatlivet og benyttet seg av at han har Aspergers syndrom til å fordype seg i åpne, modale gitarstemminger.
Han kaller det «dronegitar».
Ledestjernen er Stephen Stills; rockfans vil kjenne igjen den perkussive, både keltisk-, indisk- og afrikanskklingende lyden fra Jimmy Page og Motorpsycho.
Albumet, med sang av Heidi Torsvik, er vimsete og utrolig fint.
Naturlig og genreoverskridende, rent og nytt som en vårdag, født av skapertrang og musikkglede.
For en opptur.
BESTE LÅT:
«The Ballad Of Billy And Lilly» MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
110953
|
«Orrin Evans»
(Positone Records / Musikklosen)
Se opp for Captain Black!
Captain Black Big Band er et fyrverkeri med noen av de fremste yngre jazzutøverne på USAs østkyst.
Pianist og orkesterleder Orrin Evans har de siste årene vist seg som en innovativ utøver og fornyer av bop-tradisjonen.
Dette storbandprosjektet, som til sammen teller 38 utøvere, preges av en kollektiv ånd og muskuløs intensitet.
Uttrykket er for så vidt ikke veldig nyskapende, men engasjerer i kraft av sin energi og gnistrende musikalitet, der komposisjon og improvisasjon glir sømløst over i hverandre.
Musikken er innspilt live, noe som gir materialet et kledelig rufsete preg.
BESTE LÅT:
«Jena 6» CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
110954
|
Spillanmeldelse:«Tom Clancy's Ghost Recon:
Shadow Wars»
(VG Nett)
«Tom Clancy's Ghost Recon:
Shadow Wars» er et helt greit spill som repeterer mer enn det revolusjonerer.
Russere er noen slemminger som amerikanere må skyte.
Så enkelt kan man oppsummere omstendighetene i «Ghost Recons» håndholdte debut.
Med «Shadow Wars» bys det denne gangen på klassisk turbasert strategikrig og heldigvis blir den loslitte rammefortellingen forvist til bakgrunnen og strategien står i sentrum.
Som strategispill flest går «Shadow Wars» ut på å plassere dine elitesoldater slik at fienden dør og ikke du.
Du har seks soldater til rådighet, alle med sine spesialiteter som du er nødt til å benytte hvis du skal ha en sjanse mot fienden.
Soldatene dine vil få mer avanserte ferdigheter å kontrollere etter hvert som vanskelighetsgraden stiger utover i nivåene.
Noe som fungerer veldig godt er innslaget av «erobre flagget», som finnes i de fleste brettene.
Her får man poeng for alle flagg man har erobret og når man har samlet opp nok får man muligheten til å fyre av et flyangrep eller å gi en av soldatene litt ekstra piff.
Man taper slaget hvis en av soldatene dør.
Dette kan ses på som en flott utfordring eller som noe hemningsløst frustrerende.
Dette betyr nemlig at man hele tiden må være kalkulert og kynisk og eventuelle fantasier om kamikazestunts må skrinlegges.
«Shadow Wars» frister med over seksti oppdrag, enten som del av hovedhistorien eller som spesialnivåer.
Mange av dem blir veldig like og det kan føles monotont å spille seg gjennom brett etter brett der man gis forskjellige oppdrag som i praksis går ut på det samme.
Spillteknisk er dette en utgivelse som like så godt kunne ha blitt lansert til Game Boy Advance.
Man bruker for det meste A- og B-knappen og piltastene.
Berøringsskjermen forblir helst uberørt, hvis man ikke skulle føle trangen til å få informasjonen som allerede står der utdypet med en ekstra setning.
Kontrollene funker fint, det samme gjør menyene, men man hadde forventet seg noe litt mer innovativt når Nintendo har tatt seg bryet med å lage en flunkende ny konsoll.
Visuelt er spillet verken imponerende eller mangelfullt.
Det er morsomt at de små figurene er i 3D, men det bidrar ikke til spillopplevelsen.
I det hele virker det ganske unødvendig at dette er en 3D-tittel og spillet er mer oversiktlig når 3D-funksjonen er slått av.
«Shadow Wars» bærer preg av å være et spill laget på rutine uten de store ambisjonene.
Det har ingen åpenbare svakheter, men byr heller ikke på noe unikt som gjør det til en tittel som er verdt å få med seg.
GHOST RECON:
SHADOW WARS Plattform:
3DS Genre:
Taktisk rollespill
Alder: 7 Utvikler:
Ubisoft Sofia Utgiver:
Ubisoft
Mer info
| 0
|
110955
|
Spillanmeldelse:«Rayman 3D»
(VG Nett)
Ubisoft har tatt en gammel plattformsjarmør, smurt på med billig 3D og spydd den ut igjen.
Rayman, den lille lemløse søtnosen med dårlig diksjon, blir her kjørt i reprise i kamp mot ondskapsfulle robotpirater fra verdensrommet.
Han må gjenerobre balansen i universet ved å samle opp Lums og magiske masker.
Spillet er en portering av klassikeren «Rayman 2: The Great Escape», og det virker som om utviklerne ikke har gjort annet enn å krympe spillet ned til håndholdtformatet.
«Rayman 3D» ser så forferdelig ut at det er vanskelig å ta det seriøst.
3D-effekten ser ut til å kun være en gimmick for å melke litt ekstra penger ut av serien.
Faktisk har Ubisoft klart å gi ut et spill som nesten ser verre ut nå enn det gjorde da det kom ut for 12 år siden.
Nintendo 3DS-konsollen har bevegelsessensor, berøringsskjerm og flust med knapper og man skulle tro dette måtte være en drøm for alle som ønsker å utvikle et lekent og barnslig plattformspill.
Utviklerne har ikke benyttet seg av noe.
Dette til tross for at spillet skriker etter en bedre måte å styre perspektiv og kamera på.
Ubisoft har i stedet prioritert 3D, en effekt som de ikke engang har klart å utnytte når Rayman sklir nedover tunneler(!).
Den eneste formildende omstendigheten er at dette opprinnelig var et bra plattformspill.
Men var du glad i «Rayman 2» vil nok møtet med «Rayman 3D» gjøre deg ganske trist.
Selv om det altså er akkurat det samme spillet.
Med billig 3D.
Nintendo 3DS har en tung konkurranse foran seg i kampen mot spill til nettbrett og mobil.
Når man på disse formatene tilbys «Rayman 2» til 29 kr virker det helt latterlig å skulle betale flere hundre kroner for dette spillet til Nintendo 3DS.
At dette er det de klarer å komme opp med som en av lanseringstitlene er egentlig bare trist.
RAYMAN 3D Plattform:
3DS Genre:
Plattform Alder: 3 Utvikler:
Ubisoft Utgiver:
Ubisoft
| 0
|
110957
|
Pinligheter i utvalg
OBS, OBS:
Her er det kultstoff!
«Klovn - The Movie» er en utsøkt samling moderne mannlige pinligheter fra sen-feminismens Danmark anno i dag.
Filmen bygger på figurer og problemstillinger fra noe sånt som 60 episoder sitcom-TV.
Dette er, med andre ord, et univers danskene kjenner.
Ikke vi.
Det betyr igjen at vi «fjeldaber» må være litt ekstra åpne for å få med oss storheten i de påførte nedrigheter som rammer Frank og Casper - som regel selvpåført.
Det er sommer, det er sol og det er tid for synd, mener særlig testo-tyren Casper; sommerens kanotur skal simpelthen bli en «Tour de Fisse».
(Oversettelse utelates.)
Vankelmodige
Frank er ikke så sikker.
La det være sagt:
Alt går galt.
Alt.
Sørgelig mulig, er det; sørgelig relevant, sørgelig grovt.
Dette handler, med andre ord, ikke om vanlig, maskulin patetikk.
Men om en særlig ondartet, grusom, uhåndterlig og forferdelig type, som angår adskillige menn (og kvinner) i rystende grad.
Og det aller verste (eller beste):
Grusomhetene lever lenge, lenge i sinnet.
Filmskaperne ber om unnskyldning på forhånd.
Herved innvilget!
| 1
|
110959
|
Stangskudd
Det skurrer litt både med lagoppstilling, slagplan og de dypeste løpene i «Amors baller».
Men noen stang-ut blir det defintivt ikke!
Å lage en film om forelskelse og Norway Cup synes som verdens mest opplagte sak.
Og her er den, altså:
Det handler om svenske Lucas, som flytter til en norsk småby.
Der blir han øyeblikkelig betatt av jentelagets keeper, Susanne.
Hun er imidlertid «opptatt» med guttelagets store stjerne og spiss og kaptein.
Så veien frem blir ikke aldeles lett, særlig når den er brolagt med trenerens, hvis både kroppsfasong og testo-nivå langt overgår «Fatso».
Men både jente- og guttelaget skal på Norway Cup.
Og den fotballubegavede Lucas aner en åpning i muren¿
Vi har en god del gode og vellykkede norske barne- og ungdomsfilmer bak og rundt oss nå.
Heldigvis.
Men det betyr også at kravene skjerpes.
På noen områder er «Amors baller» svær vellykket.
For eksempel kunne den blitt en ren oppskriftsfilm.
Hvilket den for så vidt også her.
Men langt fra hele tiden.
Det er, for eksempel, plass til litt gledelig rollenyansering her og der.
Det er små driblinger og frekke gjennombruddspasninger som sitter på lissa.
Det er fin humor, lite uutholdelig utdriting og fine støttepasninger av alvor.
På den annen side svikter et par taktiske trekk:
Skal man forstå et trekantdrama, er det viktig å forstå tiltrekningen mellom de involverte.
Skjønt Lucas (spilt av ung svenske Kåre Hedebrant fra den fantastiske skrekkfilmen «Låt den rätte komma inn») definitivt er sterkt til stede, får han simpelthen for lite å spille på før man riktig tror på Susannes fascinasjoner.
Det gjør man faktiskført mot slutten, når nydelige Eira Stuedal får åpning for å reflektere noe av sin sorg og tomhet i «sin» Susanne.
En annen åpenbar svakhet har denne filmen felles med mange, mange sportsfilmer:
Idretten - fotballen, her, - er alt for dårlig utnyttet som spenningshever.
Det blir for lite, for smått og for dårlig, det som veves inn i handlingen.
| 0
|
110960
|
Fortsatt forjævelig å være ung
Det handler om to skuespillere (og deres to kjærester/husverter) som jakter fotfeste og tilhørighet og kjærlighet i filmbyen L.A. Filmens metadrama er at de begge forbereder, og gjennomfører, en audition.
Det finnes avgjort interessante bilder her.
Men et vinglete håndholdt kamera gjennom store deler av filmen, medfører uvegerlig kraftig sjøsyke underveis.
De to jentene er absolutt appellerende.
De er dog presset til den nesten utilbørlige av filmens hovedproblem:
De unge kunstnersinn, det råtne kjærlighetsliv, den synliggjorte weltschmertz, er selveste ur-utgaven av en «kunstnerfilm».
Å gjenta dette her, ender dessverre ikke i stort annet enn patetiske klisjeer.
Så en film kan man knapt nok kalle «Exteriors».
I høyden kan det rubruiseres som en småinteressant, flashy photoshoot - om man er villig til å unnskylde min kleine, men - i denne sammenheng - dekkende norsk.
| 0
|
110964
|
Adeles nydelig
Verdens største popstjerne akkurat nå stikker innom for å synge oss i senk.
KONSERT:
Adele.
STED:
Rockefeller, Oslo.
PUBLIKUM:
1300 (utsolgt.
AKTUELT ALBUM:
«21»
Det er like berusende hver gang det skjer:
Popuniversets heteste navn besøker landet akkurat idet vedkommende er i ferd med å ta fullstendig av og bli allemannseie - og viser seg kudosen verdig.
Londonjenta Adele Adkins (22) har valgt å starte sin europaturné i Norge, og har ikke tenkt å behandle dette som en oppvarmingsjobb for seg selv.
Hun sliter heller ikke med selvtilliten når hun åpner konserten mutters alene på scenen, men så har hun da også god grunn til å være selvsikker.
For det er jo rent gull som kommer fra strupen hennes.
Hva hvite britiske soulsangere angår må vi i hvert fall tilbake til Alison Moyet for å finne makan til talent, kanskje må vi helt til Dusty Springfield.
Hun blir både sjenert og sjarmert av omfavnelsen fra et overveiende feminint publikum.
Hun responderer med å synge fletta av knapt halve debuten og så godt som hele sitt nye album, som er årets svar på Carole Kings «Tapestry»; platen alle damer skal ha, og som menn gjør dumt i å ignorere.
Man kan innvende at en del av låtene er liktlydende, at det blir for mange øyeblikk med bare Adele og pianisten - særlig sett i lys av et suverent dunkende monster som «Rumour Has It».
Men hver for seg er de hjerteskakende glansnumre - på «Don't You Remember», «Turning Tables» og «Take It All» er hun så emosjonelt utleverende og til stede at konserten føles som en privatsak mellom tilskuer og artist.
Hun tar kontant eierskap i så vel Dylan- som The Cure-materiale, hun sneier innom bluegrass og jazz med nonchalant fingerspissfølelse, og viser seg dessuten som en briljant visesanger:
Alene med gitaren, på «Daydream» og introen til underskjønne «Someone Like You», gjør hun det klart at hun kunne underholdt slik i evigheter uten at en kjeft hadde protestert.
Adele er like jålete som en gjennomsnittlig «Eastenders»-karakter og byr på minimalt med fakter og staffasje.
Slikt trenger man da heller ikke når man er 22 og allerede har to nummer én-hits å slå i bordet med.
Når hun avslutter med veggriveren «Rolling In The Deep» er det et stort 2011-øyeblikk det er et privilegium å dele med kun 1299 øvrige tilstedeværende.
THOMAS TALSETH
| 1
|
110965
|
Anmeldelse av «The Earth is Trembling»:Bedre enn «Venn»
Godt ment.
Men ikke så bra.
Diverse artister/Gift To Japan - «The Earth Is Trembling» (daWorks)
Det er noe eget ved veldedighetssanger.
Hensikten er så god, målet så uangripelig at lyriske selvfølgeligheter, vugge-i-takt-koring og hemningsløst føleri med ett fremstår som akseptable midler.
Følgelig blir det veldig sjelden stor musikk av det, bare store fakter.
«The Earth Is Trembling» er imidlertid langt i fra det verste som har kommet ut av norske artisters behov for å «gjøre noe» med en katastrofe som dominerer nyhetsbildet.
Den er for eksempel langt mer spiselig enn den forrige tsunamilåten, den Espen Lind- og Lene Marlin-forfattede «Venn».
Men den er svakere enn «Sammen for livet».
Den starter noenlunde smakfullt, som en dempet og akustisk drevet poplåt med en slags stille verdighet.
Dette varer ikke så lenge dog.
Kjapt går vi over i det forventede hylekoret - bokstavelig talt - hvor «every child belongs to you and me» og vi alle må «understand».
Det suser i mål på en bølge av selvfornøyd pseudogospelsang av typen man må holde ut for at alle de bidragytende artistene skal få sin plass.
Hvorvidt japanerne trenger dette får bli opp til dem selv å avgjøre.
THOMAS TALSETH
| 0
|
110966
|
Spillanmeldelse:«Nintendogs + Cats»
(VG Nett)
«Nintendogs + Cats» er så levende, søtt og realistisk, at det nesten er bedre enn å ha et ekte kjæledyr.
3DS er som skapt for spill som dette - konsollen gir «Nintendogs + Cats» en virkelighetstro, estetisk og levende ramme.
3D-effekten gir dybde og romfølelse; selv om du stirrer på en liten skjerm, føles det ut som om du boltrer deg i en diger park.
Det er også enkelt å ta søte øyeblikksbilder av dyrene underveis, ved å trykke på L eller R.
I tillegg er de små krabatene utrolig naturtro.
Å leke og gå tur med den firbeinte føles omtrent som å gå tur med en hund i virkeligheten.
Bevegelsene, utseendet og lydene er utrolig godt laget.
Det samme er oppførselen når den møter et annet dyr eller du finner frem en leke.
I tillegg til å gå tur, kan du pynte vennen din med alskens hatter og halsbånd, og delta i utstillinger og konkurranser.
Spillet er også intelligent.
Dyret ditt kjenner deg igjen og slikker deg i ansiktet når du beveger ansiktet mot skjermen, og kommer etter hvert raskere når du roper.
Den vil også respondere bedre på innlæring av triks når den kjenner deg bedre.
Og tro meg:
Du blir glad i den lille krabaten.
Jeg får i alle fall dårlig samvittighet når han ligger der og ynker seg etter et kjøttbein, eller det er lenge siden sist han fikk seg en tur.
På den andre siden:
Jeg slipper å fly ut på holka i mørket når han er tissetrengt.
Med andre ord:
Dette er nesten bedre enn ekte vare.
Kattene føles litt overflødige.
De er naturlig nok mer reserverte av natur.
I virkeligheten kan det funke fint - en katt som kommer og koser med deg innimellom, og andre ganger bare vil være i fred.
Men når du sitter foran DS-en vil du egentlig bare leke med den nye virtuelle vennen din.
Og da kan det føles litt sårt og meningsløst med en arrogant katt som bare vil slikke potene sine.
PS:
I salg fra fredag 25. mars.
NINTENDOGS + CATS Plattform:
3DS Genre:
Simulasjon Alder: 3 Utvikler:
Nintendo Utgiver:
Nintendo
Mer info
| 1
|
110967
|
Spillanmeldelse:«Pilotwings Resort»
(VG Nett)
Nintendo gjenoppliver den 20 år gamle «Pilotwings»-serien til lanseringen av 3DS, og det er sånn passe gøy.
Der alle andre flyspill handler om hissige luftkamper i 1000 kilometer i timer, går Nintendos flyserie helt andre veien.
«Pilotwings Resort» putrer av gårde i et behagelig tempo, og mest actionfylt blir det når vi flyr gjennom ringer og skyter på ballonger.
Her skal vi styre fly, hangglider og jetpack, og navigere oss gjennom en rekke predefinerte løyper.
Vi tar av fra stranda, drar lavt over havnebyen, tar turen under broen, før nesa rettes mot himmelen.
Etter en runde rundt vulkankrateret, går turen ned igjen, til landingsstripa utenfor cruiseskipet.
Jeg får ikke 3D-grafikken til å stemme like bra her, som i «Street Fighter».
Jeg må hele tiden fokusere, justere på dybden og kontrollere at vinkelen er rett.
De mest utfordrende flyturene må jeg ta i 2D, for å få det helt presist.
Til syvende og sist fremstår «Pilotwings Resort» som middels lanseringstittel.
Det er ålreit å fly rundt og utforske denne øya, men det blir mer et tidsfordriv enn noen særlig givende spillopplevelse.
PS:
I salg fra fredag 25. mars.
PILOTWINGS RESORT Plattform:
Nintendo 3DS Genre:
Simulasjon Alder: 3 Utvikler:
Monster Games Utgiver:
Nintendo
Mer info
| 0
|
110968
|
Spillanmeldelse:«Super Street Fighter IV 3D Edition»
(VG Nett)
«Street Fighter» leverer det beste spillet du kan kjøpe til din nye 3DS ved lansering.
«Street Fighter IV» var et fantastisk spill, som ble ytterligere finjustert og optimalisert i superversjonen som kom noe senere.
Og hele den slagkraftige briljansen har på magisk vis fått plass i lommeformat - i 3D.
Den ekstra dimensjonen bringer i og for seg ikke så mye nytt til torgs - men det trengs jo ærlig talt ikke heller.
En litt halvveis påklistra modus lar deg spille fra en noe klønete vinkel, men i bunn og grunn er dette den storslagne dengefesten som finnes på store konsoller.
Og kontrollen sitter som den skal.
Den lille analoge stikka er god og presis, og den trykksensitive skjermen gjøres om til fire ekstra knapper du kan konfigurere etter eget ønske.
«Super Street Fighter IV» er det sterkeste kortet til Nintendo 3DS ved lansering.
Det håndterer den nye 3D-grafikken best av de spillene vi har testet.
Men fremfor alt er det fortsatt et uforskammet velbalansert fightingspill.
Det er bare så synd at vi har spilt dette i hundrevis av timer allerede.
PS:
I salg fra fredag 25. mars.
SUPER STREET FIGHTER IV: 3D EDITION Plattform:
Nintendo 3DS Genre:
Slåssespill Alder: 12 Utvikler:
Capcom Utgiver:
Capcom Mer info
| 1
|
110969
|
Fattige, flittige og fagre
(1. bok i serien «Fjellroser»,.
220 sider, 1. bok gratis.
Schibsted)
Laila Brendens førstebok «Søstre for livet» i serien «Fjellroser» er ment å åpne hjerteskjærende.
To foreldreløse søstre Anna og Rise, følger moren sin til graven i bitende midtvinterskulde fra en liten fjellgård oppi dalom.
De er urtekyndige, de jakter og er fattige, flittige og fagre, alt i henhold til skjema.
Våre leserøyne forblir tørre, tross massivt trykk på tårekanalene.
Nå har søstrene bare hverandre og må særlig se opp for ekle, siklende og ungpikekåte storbønder.
De tvinges bort fra fjellgården og i tjeneste på bygdas største gård, der førnevnte fete siklebonde venter.
Det gjør også en grim husfrue fra helvete og de vanlige gårdsintrigene.
Språket er heldigvis dialektfarget bokmål, så vi får litt lokalpreg.
Metaforfangsten er tre sammenligninger.
Vanskelig å skrive fargerikt i et svart-hvitt-grått språk.
Researchen er bra, vi får vite at sjokoladen var til stede i Norge rundt 1860, og det stemmer sikkert.
Det ser ikke bra ut for våre to tapre søstre.
Men det går dem sikkert godt til slutt, etter at de har gått hinderløypa med de fastlagte vanskelighetene.
| 0
|
110970
|
Krim i førstedivisjon
Piet Hoffmann lever en livsfarlig dobbelttilværelse.
(Krim.
542 sider, kr. 329,- Cappelen Damm)
På overflaten er han en småbarnsfar som driver et sikkerhetsfirma i Stockholm.
I virkeligheten er firmaet eid av polsk mafia, og Hoffmann selv på vei langt, langt opp i et kriminelt hierarki der det ikke hersker noen nåde.
Særlig ikke for typer som Piet Hoffmann - som alt ni år tidligere har latt seg verve av svensk politi som informant.
Under dekknavnet Paula holder han hele tiden politiet informert om hva som rører seg i den polske delen av svensk underverden.
Som akkurat i det bokens handling tar til dreier seg om å overta all levering av narkotika i det såkalte lukkede markedet.
Hvilket betyr: i samtlige av Sveriges lukkede anstalter.
Fengslene.
Under en amfetaminhandel mister Hoffmann kontrollen over to polske torpedoer, som skyter og dreper oppkjøperen.
Slik starter det hele med etterforskningen av en klassisk mafia-likvidasjon.
Ewert Grens setter i gang, fullstendig uvitende om at en av dem som har vært til stede under likvidasjonen, er en av deres egne.
Men det er det naturligvis andre som vet.
De sitter til og med i den samme korridoren som han selv.
Og da er det duket for et forrykende dobbeltløp.
Det er veldig lenge siden jeg leste en så spennende bok som dette.
Når Hoffmann havner i høysikkerhetsfengselet Aspås, og spiller rollen som mafiaens mann, tar dette helt av.
Det er en mesterlig komponert roman!
Men jeg triller ingen sekser for spenningen i seg selv.
Bokhandlene er proppfulle av spennende bøker.
Det som setter Roslund & Hellström i en klasse for seg, er en høy grad av troverdighet.
Der de fleste krimforfattere laller rundt med tåpelige massemordere i skandinaviske småbyer, har dette svenske forfatterparet føttene solid plantet i moderne kriminalrealisme.
De har lært leksene.
De vet hva de skriver om.
De kjenner de tunge gutta som sitter på de lange dommene, og politifolkene som fikk dem dit.
De vet hvordan den polske amfetaminen produseres, og hvordan den bringes inn, både over landegrensene og inn i de lukkede anstaltene.
De vet at politiet selvsagt lyver, når de benekter bruk av faste informanter.
Slik at de også kan benekte at de tidvis må la dem falle.
Ofre dem.
«Tre sekunder» er bok nummer fem i serien om Ewert Grens og hans folk i Stockholmspolitiet.
Definitivt førstedivisjon!
Helt øverst på tabellen.
| 1
|
110974
|
TV-anmeldelse:Solbakken Grand Prix!
Erik Solbakken seiler inn i «gullrekka» med aller største selvfølgelighet.
«Popstokk» NRK 1 fredager kl. 20.05.
26-åringen sparker i gang fredagskvelden med forrykende musikkunderholdning for hele familien.
Han overtar plassen til «Lyngbø og Hærlands Big Bang».
«Popstokk» er en upretensiøs musikkonkurranse med to kjendislag, ispedd Solbakken-ablegøyer lignende de vi har sett i «Krem Nasjonal»:
I første program fremfører han blant mye annet en musikkquiz som taxisjåfør med et intetanende A1 i bilen - og han er «stalker» med bart som proklamerer norske sangtekster til tilfeldig «ofre» på gaten.
Det er skjult kamera - men snillere og morsommere enn vi er vant med i sjangeren.
Solbakken driter stort sett ut seg selv - og vi ler med.
«Popstokk» er i det hele tatt et oppkomme av sprudlende gode ideer - og man har passet på å inkludere hele familiens CD- og MP3-samling i miksen:
Fra Nora Brockstedt via Øystein Sunde til Lady Gaga.
Har NRK like mange kreative løsninger i ermet til alle åtte episodene, er det bare å ta av seg hatten - og betale lisensen med et smil.
Entusiasmen så i hvert fall i første program ut til å ha smittet over både på gjester og publikum.
Jenny Jensen, Benedicte Adrian, Terje Sporsem og Gustav Nilsen storkoste seg spontant - og i motsetning til lignende konsepter får man ikke inntrykk av at de følger et forhåndsskrevet manus.
TV2 skal jobbe hardt for å finne «Norske Talenter» som kan matche Erik Solbakken på fredagskvelden.
Jeg lar 12-åringen fra TV-stua oppsummere «Popstokk»-forhåndstitten en grå midtukekveld:
«Åh, er det ikke helg?
Jeg fikk den følelsen nå!»
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
110975
|
Green Day:«Awesome As F**k»
(Reprise / Warner)
Stadionpunk i sitt naturlige habitat.
Etter uken som har gått er det noe vemodig og samtidig fint ved å se noen titusentalls Tokyo-innbyggere gå bekymringsfritt bananas til det som for tiden er verdens mest sympatiske stadionrockband - utmerket dokumentert på DVD-delen av denne liveutgivelsen.
CD-biten er noenlunde samme sett, sammensatt fra enkeltkonserter, og viser at Green Day får et løft på scenen, kledelig ekstra rufs i håret, ikke minst hjulpet av publikumet de er så godt drillet i å være kompiser med.
Billie Joe Armstrong er et eksempel på at kombinasjonen «voksen» og «punk» ikke trenger å være krise likevel.
Har du sett dem (heldiggris!) er dette en flott suvernir.
Har du ikke (stakkar!) er dette et adekvat substitutt.
BESTE LÅT:
«Burnout»
| 1
|
110977
|
Quatuor Ebene: «Fiction»
(Virgin Classics / EMI)
Strykekvartett som slår gnister.
Den franske strykekvartetten Quatuor Ebene har vunnet priser og gode kritikker for sine innspillinger av fransk strykemusikk.
Her begir kvartetten seg i kast med jazzlåter, filmmusikk og spenstige coverversjoner som Beatles-klassikeren «Come Together».
Kvartettens utøvere er drevne jazzmusikere og improvisatører og får dette prosjektet til å ta av.
Med intelligente og smakfulle arrangementer, samt gjestende vokalister som Stacey Kent og Luz Casal er dette en utgivelse som balanserer fint mellom krevende lytting og deilig henførelse.
Sjelden har kombinasjonen klassisk, jazz og strykere vært mer vellykket.
BESTE LÅT:
«Footprints»
| 1
|
110978
|
The Pains Of Being Pure At Heart:«Belong»
(Slumberland / VME)
Mer av det samme holder i massevis.
De Brooklynbosatte renhjertede debuterte ikke akkurat unikt, men særdeles effektivt fortryllende.
Oppfølgeren er mer støyende sukkerspinnet powerpop, der man må gå manngard for å finne nyskapning.
Dessuten vil logopeder finne fniseglede i vokalens nesten overdrevne lespe-s.
Kvartettens eleganse og genialitet ligger derimot i kontrollert raffinering og oppjustering av et egentlig ganske datert nittitallssound, litt som om en empatisk Per Gässle skulle ha spilt i Ride med Billy Corgan.
Det høres muligens ikke slik ut, men det er et av de sterkeste komplimentene undertegnede kan gi.
BESTE LÅT:
«Heaven's Gonna Happen Now»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
110979
|
The Strokes:«Angles»
The Strokes:
«Angles» (RCA / Sony)
Forandring fryder ikke.
Som The Strokes selv spurte om på debutplaten:
Er dette alt?
I løpet av ti år har The Strokes gitt ut et relativt undervurdert andrealbum («Room On Fire», 2003) og en meget «vanskelig» tredjeplate («First Impressions Of Earth», 2006).
I tillegg, selvsagt, til debutalbumet som «alle» elsket:
«Is This It» (2001).
Nå er det fem år siden New York-kvintetten har gitt ut noe som helst.
Det medfører at «Angles» er den mest imøtesette platen deres siden debuten.
Mange kommer til å bli skuffet.
Som band betraktet er The Strokes blitt ekstremt ufunksjonelle.
Ti år er lang tid i noen og enhvers selskap, og «Angles» er innspilt uten vokalisten Julian Casablancas tilstedeværelse.
Den alltid merkelig fjerne Casablancas e-postet etter sigende vokalbidragene sine til de fire andre.
Gitaristen Nick Valensi har kalt prosessen «forferdelig».
På sitt tilbakeskuende vis tydet førstesingelen «Under Cover Of Darkness» (praktisk talt en pastisj over debutens «Last Nite») på at de likevel hadde klart å lande på bena.
Ikke så.
«Angles» viser oss et band som krabber på knærne rundt i studioet, på desperat leting etter nye ideer.
Den supertette, skalpellskarpe lyden av bandet - spesielt gitaristene Valensi og Albert Hammond, Jr.s gitarvevinger - er forsatt noe for øret.
Men kompositorisk er «Angels» et demokratisk kaos.
Eksperimenteringen tar i en viss grad opp tråden der Casablancas' soloalbum «Phrazes For The Young» slapp den - på åttitallet.
Forbløffende mye her låter som The Cars.
Men Casablancas' melodiske signatur savnes sårt (de to første albumene var i stor grad hans), og i andre halvdel blir schizofrenien ulyttbar.
Vil du ha The Strokes som Radiohead, kanskje («Call Me Back»)?
Eller Muse («Metabolism»)?
The Strokes er ikke lenger i en posisjon der de kan bruke et helt, etterlengtet album til å jakte seg frem til nye impulser som kanskje kan bli til noe ved en senere anledning.
Verden går for raskt videre.
Tre brukbare låter her.
Den nostalgiske singelen, karibiskklingende «Machu Picchu» og avsluttende, bittersøte «Life Is Simple In The Moonlight».
Det er lett å mistenke at sistnevnte er det siste vi kommer til å høre fra dem.
BESTE LÅT:
«Under Cover Of Darkness» - Visste du at...
«Angles» først ble innspilt med bandets gamle produsent Joe Chiccarelli?
Bandet kastet opptakene, og bare «Life Is Simple In The Moonlight» har overlevd inntakt til det ferdige albumet.
- Hør også på: Blondies «Autoamerican» (1980).
Glitrende New York-powerpopband søker etter nye veier å gå.
Kommer opp med noe tilfeldig gull («The Tide Is High», «Rapture»), men mister fokus.
Skriften står på veggen.
Låter kjent, hva?
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
110980
|
Ronan Keating:«When Ronan Met Burt»
(Polydor / Universal)
Halvt sjarmerende, halvt meningsløst.
Robbie, Kurt og nå, den snilleste gutten i boybandklassen, Ronan:
Alle vil måle krefter med forne populærmusikktiders standardsangere.
De burde selvsagt heller konsentrere seg om å lage sine egne, nye standarder.
Men OK.
Burt Bacharach selv arrangerer disse ti nytolkningene fra den smule katalogen sin.
De strekker seg til Elvis Costello-samarbeidet «This House Is Empty Now» fra 1998 (Ronan synger den mindre anspent, selvsagt).
Keatings irske aksent er ikke spesielt tykk, men det blir likevel til at man blir sittende og humre av den.
Det var nok ikke meningen.
BESTE LÅT:
«My Little Red Book»
| 0
|
110981
|
Josh T. Pearson:«Last Of The Country Gentlemen»
(Mute / Playground)
Lidende kunstner.
Lidende lytter.
Pearson lagde et shoegazeraktig album med bandet Lift To Experience i 2001.
Hva har han gjort i årene siden da?
Drukket, høres det ut som.
Som Neil Youngs «Ambulance Blues» (1974) strukket til én lang, ørkesløst formløs time:
Det er en alkoholikers nattsvarte depresjon vi lytter til, og jeg skjønner ikke helt hva som liksom skal gjøre Pearsons noe mer interessant enn noen andres.
Albumet vil være som manna fra helvete for folk med et usunt oppheng i romantiske kunstnermyter.
Platen er ikke verdiløs.
Men personlig kan jeg ikke ta meg tid til ting som dette lenger.
BESTE LÅT:
«Country Dumb»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
110983
|
Sandra Kolstad:«Fire Burn, Blood Flow» (låt)
(Trust Me)
Svært lovende.
Klassisk skolert pianist under Wolfgang Plagge, nå bosatt i Berlin med det som høres ut som et rikholdig arsenal av gamle synthesizere og trommemaskiner.
Kolstad imponerer stort med denne debutsingelen, som trekker veksler på prima senåttitallspop og høres ut som om den er spilt inn under vann.
Lett fordøyelig og samtidig uforutsigbar.
| 1
|
110984
|
Jennifer Lopez:«On The Floor» (låt)
(Island / Universal)
Uæh!
Hun er tilbake.
Og så, helt ut av det blå, var J-Lo plutselig en storselgende popartist igjen.
Med en vulgær klubbsang som byr på en uhellig allianse mellom tango og house; det er Kaoma-slageren «Lambada» fra 1989 som ligger i bunnen her.
Som så ofte ellers med Lopez får man ikke følelsen av at dette er laget med glede.
Å svinge seg til «On The Floor» er som å danse til en markedsføringsplan.
| 0
|
110986
|
Glasvegas:«Euphoria, Take My Hand» (låt)
(Columbia / Sony)
Eufori, ta mitt band.
Om ikke Glasvegas var arbeiderrockens svar på Coldplay før, er det i alle fall ingen tvil etter dette.
Sykelig svulstig og liksom-euforisk med bassgangen til «Do They Know It's Christmas» kjører skottene forbi både Chris Martin og Bono på inderlighetsskalaen raskere enn du kan si «Viva la Vida or Death and All His Friends».
TOR MARTIN BØE
| 0
|
110987
|
Mangler momentum
Hva skjedde her?
Konsert: My Chemical Romance Sted:
Oslo Spektrum Publikum:
Ca 3300 Aktuell plate:
«Danger Days: The True Lives Of The Fabulous Killjoys» Sommeren 2007, et halvt år etter knallalbumet «The Black Parade», sto Gerard Way og My Chemical Romance på Hovefestivalen og loddet ukjente dybder i mørkkledde, svartsminkede norske emo-kids med et storslagent og offensivt konseptuelt sirkus tuftet på pønk og glade melodier.
I går, snart et halvt år etter sitt ferske album, «Danger Days...», tuslet de nærmest uinspirerte inn på scenen foran et glissent og ikke altfor ekstatisk Spektrum, tilsynelatende uten tro på det de holder på med for tiden.
Med et lydbilde som var det skarpeste og spisseste på denne siden av NM i motorsag.
Dermed fikk vi fastslått en gang for alle at «Danger Days» er en flopp i Norge, for øvrig med kun to uker på VG-listen.
Og at kidsen fra Hove har blitt eldre, og at den nye emo-generasjonen kanskje har andre helter.
Symptomatisk nok var det nettopp låtene fra «The Black Parade» (16 uker på VG-listen) mot slutten av det ordinære settet som reddet litt av kvelden - «Mama», «Famous Last Words», tittelkuttet, «Teenagers» og ikke minst «House Of Wolves».
| 0
|
110988
|
Klisjéfylt om vennesex
De aller fleste forsøk på å oppdatere den evigunge filmsjanger «romantisk komedie», ender likevel opp med å bli høyst forutsigbare.
Hollywoods krav til seier for den gode moral er like påtrengende nå som for 40-50 og 60 år siden.
Halvnakne kropper, heftig klining, en del sex, og enkelte saftige replikker er de gjenkjennelige ingredienser i denne komedien.
Legg til et uanstrengt forhold til marihuana, lesber og homser, så har du en 2011 utgave av den tradisjonelle sjanger.
Men forvent ikke overraskelser i sluttfasen.
Duoen Natalie Portman og Ashton Kutcher er paret som bestemmer seg for å være sexvenner.
Vennskap er ok, forelskelse er tabu.
Portman har energisk driv, dog ikke av samme kaliber som i «Black Swan», og Kutcher er småsjarmerende.
Likevel fortoner de seg mer som klisjéfylte personer fra ymse TV-serier enn et par du virkelig tror på.
Kevin Kline som Kutchers far har et par herlige små stikk, og det øvrige persongalleri glimter også til med effektiv replikkføring.
Resultatet er lett forgjengelige underholdning.
BORGHILD MAALAND
| 0
|
110989
|
Dommedag og håp
Ufattelig ambisiøs og alvorlig film om eksistensielle spørsmål.
Om filmen når frem til sitt publikum, er høyst usikkert.
«Dette er for faen ingen rettssak?» skriker Samuel Frölers rollefigur til sin kvinne
- Ellen Dorrit Petersen i «Pax».
Flyet de deler med åtte andre skjebnemerkede personer - og et transplantasjonshjerte - er i ferd med å styrte; det nærmer seg et klimaks i åtte menneskers til dels skakkjørte og ødelagte liv.
Nei, det er ingen rettssak det dreier seg om; det er selveste dommedag som nærmer seg, på høyst konkret vis.
Før man kommer så langt, er vi blitt presentert for de åtte gjennom raske og heftige skisser av deres livs ulykker.
Og for å være helt ærlig:
Det er ikke måte på.
Det går stort sett i svart, i ulykker, i sorg, i tapte livsløgner.
Det er en slags vakker og intenst dyster malstrøm av menneskelig tilkortkommethet, ondskap, kjærlighet og nedturer, der menneskene enten skader seg selv eller blir skadet av andre.
«Jag tror på köttets lust og på själens ubotliga ensamhet» sier den svenske skribenten Hjalmar Söderberg.
Omtrent samme trosbekjennelse har ført filmens viktigste personer ut i et tilsynelatende uføre.
For noen av dem er det riktignok mulig det finnes en Gud.
Men knapt nok noen frelse.
Men så kommer flyturen, så kommer den mulige dommedag.
Og mye forandres.
Det mangler altså verken alvor eller ambisjoner i «PAX».
«Pax» betyr for øvrig «fred» på latin - men har et helt arsenal av andre tydningsmuligheter i seg; åpenbart tilsiktet.
Dette tolkningsmylderet er filmens største svakhet.
Regissøren vil så mye, at det nærmer seg desperasjon.
Da er det ikke til å unngå at fortellertekniske grep her og der blir direkte maniske.
Man får aldri pustepauser, små smilehull eller fordøyelsesmuligheter.
Og nettopp i dette faktum har filmen et stort formidlingsproblem; det blir rett og slett for mye av nokså mye.
Men teknisk er filmen god; godt foto, rikt - men kanskje vel insisterende - lydbilde, skuespillere som jobber febrilt.
Og slutten er forløsende:
Jo visst kommer det noe uhyre livsbejaende ut av det hele.
| 0
|
110991
|
Jeg er terningkast to
Disse heseblesende amerikanske filmene bør ideelt sett ha en viss glede ved seg, et overskudd, gjerne litt godt humør.
Det holder ikke bare med pen gutt, pen jente, kyss kyss bang bang.
For vi har, om sant skal sies, sett det mange, mange ganger før.
Det mest bemerkelsesverdige ved dette ungdomsrettede eventyret er hvor utrolig lite vi får vite om hvem, hva, hvor, hvordan og hvorfor.
Dette skyldes delvis at produsentene gjerne vil lage oppfølgere, delvis dårlig historiefortelling.
Et problem, da det langt fra er sikkert at det kommer flere filmer.
Til det er den første for middelmådig.
Det lille vi får vite, er omtrent følgende:
Vår helt, John, kommer fra en annen planet.
Noen Voldemort-lignende skurker, som snakker et vagt østeuropeiskklingende språk, er ute etter ham, og har allerede drept Nummer 1, 2 og 3.
Hvorfor, lurer vi på, vil disse kolonialisere jordkloden (om det er det de vil)?
Hvorfor er de i konflikt med «rasen» John er en del av?
Hvordan har det seg at John ser ut og fungerer nøyaktig som en jordboer (bortsett fra superkreftene, og at håndflatene hans lyser som to Maglite-lommelykter)?
Kort sagt:
Hva skjer?
Regissør Caruso vil ikke forklare oss noen ting.
Han nøyer seg med å slippe løs et par teite dataanimerte monstre i filmens deprimerende dårlige tredje akt, og virker å leve godt med å ha laget en science fiction-film som ikke bare er ulogisk, men simpelthen velger å nekte å forholde seg til logikk i det hele tatt.
Filmens første time har sine små anslag, og målet har åpenbart vært å lage en slags «Twilight»-variant for «gutta».
En episode eller to av TV-serien «Smallville» gjør omtrent den samme nytten - mye bedre.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
110993
|
Spillanmeldelse:«Warhammer 40.000: Dawn of War 2 - Retribution»
(VG Nett)
I krysningspunktet mellom rollespill og strategispill ligger det mye potensiale for gode hybrider.
Det har «Warhammer 40.000: Dawn of War 2 - Retribution» fått med seg.
Helt siden «Warcraft 3» hadde braksuksess med helte-enheter som var skikkelige rollespillfigurer snarere enn bare vanlige enheter på steroider, har slike helter nærmest blitt obligatorisk blant sanntids-strategispillene.
«Warhammer 40.000: Dawn of War 2 - Retribution» går enda et skritt lenger, og blir stående med én fot i hver genre.
Man kan bruke oppsamlede ressurser til å rekruttere diverse enheter, men både tradisjonell ressursinnsamling og basebygging glimrer med sitt fravær.
Til gjengjeld glimrer heltene desto skarpere med sin tilstedeværelse.
Hvor mange man har av dem, avhenger både av inviduelle valg og av hvilken rase man spiller som.
De gode, gamle «Space Marines» kan by på opptil fire helter.
Etterhvert som de når høyere nivåer, har hver av dem tre unike spesialiteter de kan fordype seg i.
Våpen, rustning og diverse tilbehør kan enten finnes på de ulike slagmarkene eller velges som belønning.
Ulike helter kan bruke ulikt utstyr, og hva man velger her har mye å si for hvilken rolle helten vil spille når det braker løs.
For eksempel måtte jeg snu opp-ned på taktikken min etter at jeg hadde latt helten Diomedes få tre ferdighetspoeng innen «Offense», slik at han kunne bruke rakettkaster istedetfor sverd.
I noen situasjoner gjorde Diomedes mindre skade enn før, ettersom nærkampshelter kan hugge ned fientlig infanteri i et vanvittig tempo, men i min taktiske slagplan ble det mer enn gjort opp for av utvidet rekkevidde og evnen til å sprenge panservogner.
Space Marines er som antydet ikke den eneste fraksjonen som kan velges.
«Warhammer 40.000: Dawn of War 2 - Retribution» kliner likegodt til med seks fullverdige kampanjer.
Både «Tyrannids», «Orcs», «Eldars», «Chaos» og «Imperial Guard» er representert.
Ettersom hver kampanje består av 16 romslige kart, høres det kanskje ut som en vanvittig mengde innhold, men dessverre dreier det seg i all hovedsak om små vrier på den samme kampanjen for alle fraksjonene.
Dette betyr også at plottet må være vagt nok til å omfavne alt fra de parasittiske, insektsliknende tyrannidene og de grådige orkene, til de prinsippfaste og tapre space marines.
Resultatet er ikke så verst, men hvis en dyp, tankevekkende historie står øverst på ønskelisten, så er neppe «Warhammer 40.000: Dawn of War 2 - Retribution» rett kjøp.
Det du derimot kan kjøpe «Warhammer 40.000: Dawn of War 2 - Retribution» for, er solide og varierte oppdrag, flettet sammen av et velfungerende oversiktskart.
Det er i sistnevnte man fordeler heltenes ferdighetspoeng, skifter utstyret deres og velger hvilket oppdrag man skal gi seg i kast med neste gang.
Alt-i-alt er det ikke så fryktelig mye å kritisere ved «Warhammer 40.000: Dawn of War 2 - Retribution».
Kanskje tar spillet litt for lett på strategielementene når alt som lukter av basebygging er fjernet, og kanskje kunne oversiktskartet ha åpnet for litt mer storstrategi.
Men med sitt store fokus på heltene og med god taktisk dypde, så blir dette allikevel bra.
Skal man være kategorisk så er kanskje «Warhammer 40.000: Dawn of War 2 - Retribution» et strategispill, men den rause bruken av rollespillelementer gjør at jeg er fristet til å kalle det en hybrid.
En vellykket og underholdene hybrid.
WARHAMMER 40.000: DAWN OF WAR 2 - RETRIBUTION Plattform:
PC Genre:
Strategispill Alder: 16 Utvikler:
Relic Entertainment
Utgiver:
THQ
Mer info
| 1
|
110994
|
Spillanmeldelse:«Total War:
Shogun 2»
(VG Nett)
Etter elleve år og seks kritikerroste oppfølgere, returnerer strategispillserien «Total War» til sine østlige røtter.
«Shogun 2» er både tro mot det gamle og åpen for nyskapninger.
Krigstrommene i «Total War»-serien har dundret i et forrykende tempo de siste par årene.
Det er knapt et år siden «Napoleon: Total War» ble lansert, og «Empire: Total War» ble sluppet året før det.
Nå er det riktignok lov å kalle «Napoleon» en påkostet utvidelsespakke, men offisielt var det en fullverdig etterfølger.
Når det er sagt, så er det lite ved «Total War:
Shogun 2» som vitner om hastverksarbeide.
Kanskje dreier det seg heller om en utviklergjeng som har blitt så drevne på denne typen strategispill at alt sitter til fingerspissene.
Grunnformelen er akkurat slik man forventer den.
Her gjelder det å lykkes taktisk nede på slagmarken, samtidig som imperiet ditt forblir framgangsrikt på oversiktskartet.
Førstnevnte foregår i sanntid, sistnevnte er turbasert.
Bakteppet er 1500-tallets Japan, en tid hvor keiserdømmet, eller shogunatet, var i krise og nasjonen ble kastet ut i en lang og blodig maktkamp mellom en rekke mektige krigsherrer.
Som en av disse er jobben din å beseire dine rivaler, slik at du sakte men sikkert kan gjenforene Japan under din klan og ditt styre.
Sammenliknet med det verdensomspennende «Empire» er «Shogun 2» mindre omfangsrikt.
Både antallet ulike enheter og områder er redusert.
Det høres kanskje negativt ut, men jeg ser ikke helt hvordan man skulle unngått det uten å undergrave historien.
Så var jo «Empire» temmelig ekstremt også, størrelsen på «Shogun 2» er helt på høyde med tidligere «Total War»-spill.
Kartet over Japan er dessuten som skapt for intense kriger og taktiske finurligheter.
Faktisk så synes jeg det overgår europa-kartet med god margin.
På det strategiske planet er territorieutvikling igjen sentrert til hovedbyene, ikke fordelt utover området slik som i «Empire».
Riktignok er gruver, tømmerproduksjon, havner og liknende plassert separat og kan plyndres av fienden, men oppgradering og utvikling bestemmes i byen.
Fokuset på industriutvikling er også redusert til fordel for handel.
Å opprettholde gode handelsforbindelser og ha sikker tilgang på verdifulle varer, er nærmest et krav for å lykkes i «Shogun 2».
På enkelte tidspunkt stod handelsinntektene mine for to tredjedeler av statsbudsjettet.
Det er to måter å sikre tilgang på varer.
Den ene er den tradisjonelle med å eie et område hvor varen tilvirkes, den andre og mer lukrative måten er å kontrollere ulike sjøhandelsveier med fremmede sivilisasjoner.
Disse er representert med enkeltfelter på kartet, og kontrolleres av den som har handelsskip der.
Da disse som nevnt er svært innbringende, er det en hyppig kilde til krig mellom konkurrerende klaner.
Derfor er det aldri en dum idé å beskytte handelsskipene sine med slagkraftige krigsflåter.
Nytt i «Shogun 2» er også fokuset på familie, generaler og ulike agenter som monker og ninjaer.
Alle disse har sine egne ferdighetstrær, og når de har samlet tilstrekkelig erfaringspoeng kan man selv velge hva slags egenskaper de skal få.
Man kan også velge ulike følgesvenner som gir bestemte bonuser.
Når det gjelder slagene, så skal visstnok de PC-styrte motstanderne kjempe i tråd med «Sun Tzu's Art of War».
Akkurat det synes jeg er å overdrive en smule.
Jeg har ikke lest boken selv, men tviler på at det er et kapittel om hvilken feiende flott idé det er å dundre i vei med frontalangrep i en lang, bratt oppoverbakke mot en organisert fiende som er kjent for sine dyktige bueskyttere.
Eller en hyllest til verdien av å være fryktelig forutsigbar.
Nå er det ikke meningen å være altfor spydig, for i rettferdighetens navn så er de PC-styrte motstandere noen hakk smartere enn tidligere.
De tilpasser taktikken sin etter hva du gjør og kan finne på ting som å sende styrker inn i skogholt for å sikre seg mot skjulte flankeangrep.
Problemet ligger snarere i at de i all hovedsak bare reagerer på det du gjør, istedetfor å være kreative på egenhånd.
Alt-i-alt så er «Total War:
Shogun 2» et solid strategispill som tradisjonen tro både viderefører og forbedrer den vellykkede «Total War»-formelen.
Det er med andre ord bare å kvesse katanaen og pusse kastestjernene, for Japan trenger en ny shogun.
PS:
I salg fra 15. mars.
TOTAL WAR:
SHOGUN 2 Plattform:
PC Genre:
Strategi Alder: 16 Utvikler:
The Creative Assembly Utgiver:
Sega Mer info
| 1
|
110995
|
Spillanmeldelse:«Fight Night Champion»
(VG Nett)
I «Fight Night Champion» foredler EA Canada sin kjærlighet til boksesporten nok en gang.
For to år siden spisset EA Canada all sin bokseerfaring i «Fight Night Round 4».
«Tidenes beste boksespill», mente min kollega Eivind Bjørås, som trillet en bastant sekser på terningen.
Den type ros er vanskelig å overgå, men EA Canada har brukt de to årene siden den gang godt.
Med «Fight Night Champion» demonstrerer de nok en gang sitt brennende ønske om å ikke spy ut likegyldige oppfølgere for å tjene raske penger.
De vil overgå seg selv.
Hver eneste gang.
Og selv om det denne gangen ikke er snakk om noen enorme skritt videre, har EA Canada tilført såpass mye til konseptet at det er lett å vende tomlene opp igjen.
Den store nyheten denne gangen er Champion-delen, hvor du følger bokseren Andre Bishop i en «Rocky»-lignende «fra slummen til toppen»-historie.
I steden for å møte tilfeldige boksere på vei opp og frem, har hver eneste kamp en bakgrunnshistorie som sørger for en vedvarende, sitrende nerve i spillopplevelsen.
Kampsystemet er også forbedret.
Denne gangen trenger du bare å dytte stikka i forskjellige retninger for å slå (eller bare bruke de fire høyreknappene), og kombinere dette med unnamanøvre og blokkering.
Systemet føles mer naturlig og intuitivt, uten at det gjør opplevelsen noe mindre dyp og tilfredsstillende.
VGD-bruker mjordan23:
Lenge siden jeg har gledet meg så mye til et boksespill :) Diskuter Fight Night Champion her!
Når man legger til at grafikken og animasjonene er bedre og lydbildet er fantastisk, er det duket for en fest for bokseentusiaster.
Enten du slåss mot vennene dine, følger historien til Bishop eller kjemper med og mot over 50 boksestjerner fra syv vektdivisjoner.
FIGHT NIGHT CHAMPION Plattform: 360 og PS3 Genre:
Sport Alder: 16 Utvikler:
EA Canada Utgiver:
EA Sports
Mer info
| 1
|
110996
|
Britney er tilbake!
En friskmeldt Britney Spears vil bli klubbdronning, og skraper sine negler sultent mot anklene på Rihanna og Lady Gaga.
«Femme Fatale» virker å være Britney Spears' svar på Rihannas «Loud» - den løsslupne etterlengtede festen, det flørtende hedonistiske frikvarteret etter en vanskelig tid med overdose av personlige traumer.
Og Britney lykkes faktisk i enda større grad enn Rihanna.
Platen bugner av ellevilt glade dansenumre og åpner med de to største, singlene «'Till The World Ends» og «Hold It Against Me».
Flere lekne «floorfillers» kommer - som «(Drop Dead) Beautiful», det syke og litt bisarre, men ekstremt hektende samarbeidet med will.i.am., «Big Fat Bass», den like bassdrevne og fengende «Trouble For Me» (hei, Madonna!) og det påfølgende house-anthemet «Trip To Your Heart».
Selv de roligere låtene - og dem er det ikke mange av - har et kledelig klubbuttrykk som kontrasterer det lyse mot det mørke, som i «Seal It With A Kiss», hvor bakgrunnsvokalen morsomt nok høres ut som nettopp Seal...
«Femme Fatale»s tematikk er ikke akkurat Shakespearsk, bare veldig Spearsk - jeg er det attråverdige seksuelle objektet, det du sikler på, men som du ikke får om du ikke fortjener det.
For jeg er selvstendig samtidig og har bein i nesen, ikke prøv deg!
«I know you wanna touch, but it ain't for free», rapper (!) Britney i dypt groovy og offensive «(Drop Dead) Beautiful» som en slags oppsummering for hele «Femme Fatale».
Og der nevnte Rihanna har sine husprodusenter og låtskrivere hos norske Stargate, er Britney fremdeles avhengig av broderfolkets enda mer legendariske knotteskruere og penneknekter, spesielt Max Martin, men også Bloodshy og Avant.
Max Martin har fulgt Britney gjennom hele karrieren og er et skamløst popgeni i både å skrive gode melodier og i å gripe tidsånden.
Popverdenen kan i stor grad takke Max Martin for at europop'en i oppdatert versjon er det heteste verktøyet for å skape superstjerner i dag, ikke minst i USA.
Martin - her i kreativt tospann med sin mangeårige amerikanske venn og samarbeidspartner Dr. Luke - er samtidig en mester i å gjøre artistene bedre enn de i virkeligheten kanskje er.
Også denne gangen er lyden - og Britneys stemme - i overkant forvrengt og fikset.
Men i hans verden er det lov.
Og effektene denne gangen er stort sett kule.
Som i avsluttende «Criminal».
Det tyder på selvtillit og overskudd når du avslutter et klubbalbum med et spor der kassegitar og fløyte dominerer.
Og det funker!
Som resten av Britney Spears' tilværelse tilsynelatende ser ut til å gjøre igjen.
Takk for det.
P.S.
«Femme Fatale» kommer også i en de luxe-utgave med fire ekstraspor, deriblant ett signert Stargate, samt én låt skrevet av Rodney «Darkchild» Jerkins og norske Ina Wroldsen .
| 1
|
110997
|
J Mascis: «Several Shades Of Why»
Junior på avveie.
Etter to like bråkete som vellykkede comebackplater med Dinosaur Jr. har frontmannen funnet det opportunt å returnere til sin mer marginale solokarriere.
Det er sikkert sunt for både ham og ørene hans (samt våre) å få seg en liten pause med akustisk gitar og såre sanger, og det låter tidvis veldig fint også - men dette føles hverken like naturlig som Bob Moulds «Workbook» eller like nødvendig som Neil Youngs «Comes A Time», for å ta noen relativt saklige referansepunkter.
Js brustne stemme er nå engang slik laget at den føles riktig bak et inferno av vrengt gitar.
I denne nakne settingen blir den eksponert som svakheten den er.
Låt- og tekstmaterialet tenderer også mot det sutrete.
Tilbake til dagjobben med seg.
BESTE LÅT:
«Make It Right»
THOMAS TALSETH
| 0
|
110998
|
Kakkmaddafakka:«Hest»
(Bubble / Musikkoperatørene)
De er så søte når de er små.
Og så innmari slitsomme.
Disse unge Bergensbølge 2-maskotenes mildt sagt «eklektiske» debutalbum fra 2007 hørtes ut som en musikkskolekonsert i helvete.
Dypt unik, om enn på alle de gale måtene.
Nå har Erlend Øye, som på ingen måte er fremmed for påtatt naivisme, striglet dem til et slags «indie»-partyband, klare til å spille opp til dans for studenter av det mer barnslige slaget.
Ingenting å si på spilleferdighetene.
Men dette er et band bare bergensere med forelderinstinkt kan ha noe bruk for.
Og det eneste de oppnår med den musikalske snuoperasjonen på «Hest» er at jazzfestivalene slutter å ringe dem.
BESTE LÅT:
«Heidelberg»
| 0
|
110999
|
Oslo Ess:«Uleste bøker og utgåtte sko»
(Råtass / Indie)
Fullstendig uoriginalt - og helt herlig.
Kritikere vil garantert disse Oslo Ess som fattigslige kopister av Jokke, Raga og DumDum, men de bør nok lytte én gang til, for her er det like mye solskinnspønk fra den amerikanske vestkysten som det er norskspråklig rock 'n' roll med tekster det faktisk går an å høre på.
Og synge til, ikke minst.
Kritikere vil sikkert også være bekymret over Åsmund Landes skrikevokal, men de bør nok lytte enda en gang til, for hans aggressive angrep på mikrofonen står som det perfekte symbolet på hele Oslo Ess-prosjektet - det er friskt, det er frekt, det er fryktelig fengende, det er ukomplisert moro og det er rett og slett bare herlig!
BESTE LÅT:
«Ta hva du vil»
| 1
|
111003
|
The Vaccines:«What Did You Expect
(Columbia / Sony)
Næh, hva skulle vi egentlig forvente?
Etter den smått idiotiske «Post Break-Up Sex»-singelen har denne Hove-klare kvartetten vært imøtesett litt avventende.
Londongruppa spiller tilgjort poppunk med Joey Ramone-dialekt, der riffene har vært behandlet med en under middels lengsel etter nyskapning.
Det minner om noe kvalitativt bra, men høres for ofte ut som avskrift.
Låtene leveres korrekt sjelløst, kjølig tillært og som et klokt oppkok av alt som er riktig.
Men hverken romklang, passiv-aggressive gitarer eller intenst gledesløs vokal kan skjule at dette er mer posering og stiliserte klisjeer enn om The Strokes hadde møtt Glasvegas i en heis.
BESTE LÅT:
«If You Wanna»
TOR MARTIN BØE
| 0
|
111004
|
Kurt Vile:«Smoke Ring For My Halo»
(Matador / Playground)
Den neste store.
Røykringene rundt Philadelphias Kurt Vile er åpenbart skapt av både det ene og det andre, der han mumler og småsnøvler mot svevende tolvstrengsgitarer med tekstkvaliteter man sjelden opplever.
Gjennomgående så liksom-skranglete og tilgjort improvisert at det høres ut som han spiller alle instrumentene selv, uten at det blir ufokusert.
I all sin nachspielakustiske klang minner singer / songwriteren om Lou Reeds gullalder med Velvet Underground, men antyder også mer enn hint av Petty og Springsteen.
For selv om han prøver å dekke det godt til, er dette om noen år den neste store amerikanske låtskriveren.
BESTE LÅT:
«Runner Ups»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
111005
|
Hilde Marie Kjersem:«Let's Let Go»
(Brødr / Warner)
Jazzer og poper med fingerspissfølelse.
Kjersem seiler opp som en ny vokalist i toppsjiktet, med et sterkt og originalt repertoar.
Tidligere har hun sunget med Jon Eberson og Christer Knutsen og gitt ut solodebuten «A Killer For That Ache» til gode kritikker.
Musikken hennes er vanskelig å sjangerplassere; slik står hun i en tydelig tradisjon av norske sangere med en fot i jazz og den andre i et søkende, kreativt poplandskap.
Låtene hennes er noe helt for seg selv, sterkt melodiske og med overraskende harmoniske vendinger.
Peder Kjellsby gir et vesentlig bidrag med spennende orkestreringer.
Dette er en tiltalende, kreativ og intelligent produksjon som stadig åpner for nye overraskelser.
BESTE LÅT:
«Let's Let Go»
| 1
|
111007
|
Admiral P: «Jobber overtid»
(Knirckefritt)
En glad gutt.
Mange har flirt av eller latt seg enervere av Admiral Ps luftgispende og gebrokne toasting i hans to landeplager in spe så langt, «Spinnvill» og «Snakke litt».
Ikke avskriv ham.
Alt tyder på at norskzambieren er den mest plausible popstjernen noensinne fra det lille, men standhaftige norske reggae- og dancehallmiljøet.
Seks skudd D-vitamin for et vintergustent norsk poppublikum på dette forfriskende og kortfattede minialbumet.
Kåtskapen hans er av den tilforlatelige typen - fyren er «righteous».
Rimene er morsomme uten å være tåpelige, og evnene til å skrive klebrige låter begrenser seg ikke til de to nevnte sangene.
BESTE LÅT:
«Gjør så godt du kan»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
111008
|
Britney Spears:«Till The World Ends»
(Sony)
Brutalitet for dansegulvet.
Ah, endelig en fullblods fet Britney-singel igjen.
Kaldt, hardt og maskinelt som vanlig, men denne gangen er låtmaterialet mer minneverdig - ikke minst fordi «åh-åh-ÅÅÅH»-partiet i refrenget er så pop-prostituert som noe kun de råeste kynikerne greier å komme opp med.
Og råere kynikere enn Britney, Max Martin og Dr. Luke skal du lete lenge etter.
| 1
|
111009
|
Alexis Jordan:«Good Girl»
Holder hva tittelen lover.
Stargates og Jay-Zs mini-Rihanna (fint å ha en slik, dersom noe skulle gå galt med originalen) følger opp sin blodferske VG-listetopp «Happiness» med noe enda mer idiotsikkert fengende.
«Good Girl» låter relativt britisk, à la Sugababes da de var på topp, og tyggegummirefrenget er overrumplende sjelfullt sunget.
Moderne «girl group»-popsoul på sitt mest sjarmerende.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
111010
|
Spillanmeldelse:«Rift»
(VG Nett)
Onlinerollespillet «Rift» holder seg til det velkjente.
Men bobler allikevel over av dybde og variasjon.
Nær samtlige nye massive onlinespill følger en bestemt mal.
Hovedkjernen er stort sett prikk lik i dem alle, men spillene har hver sine små unike trekk også.
«Rift» er intet unntak.
Kjernen følger det samme oppsettet som ble perfeksjonert av «World of Warcraft», men nyvinninger her og der kommer som friske pust.
Det handler om å bli med de guddommelige «Guardians» eller de teknologisk overlegne «Defiants», og kjempe mot hverandre og de utømmelige hordene av monstre for å redde verdenen fra den sikre undergang.
Oppdragene er de samme som alltid, og det handler som vanlig om å drepe enten ti troll eller plukke opp fem edelsteiner.
Rollefordelingen følger også vante ruter, når du velger å være enten kriger, magiker, tyv eller prest.
Og igjen velger du å stå på en av to sider i en enorm konflikt.
Men «Rift» har likevel mer dybde og variasjon enn mange andre sjangerkonkurrenter.
Spillverdenen er nemlig stappfull av åpninger fra en annen dimensjon, såkalte rifter, hvor horder av alle slags monstre strømmer inn.
Hvis spillerne ikke lukker riftene i tide, sender de ut grupper av monstre som angriper sivilisasjonen og bosetninger.
Slik kan fiendene endre kartet hvis de ikke slås tilbake.
Dette kan bety at kanskje en gjeng monstre befester leiren hvor du hadde tenkt å levere inn et par oppdrag og kjøpe litt forsyninger.
Men krigen mot monstrene er ikke irriterende av den grunn.
Den er i stedet en dynamisk og morsom prøvelse som lar spillerne lett finne sammen.
De kontinuerlige oppfordringene til samarbeid fungerer utmerket, og belønningene de gir er både gode og underholdende.
Denne prosessen er rett og slett en fryd å være med på takket være de bunnsolide spillmekanikkene.
Alle som deltar blir belønnet etter innsats, og det er så lett å danne grupper og få belønningene at hele spillet får en deilig flyt.
Innimellom kommer også store invasjoner og knallmektige fiender inn i verden, og da er det bare å kaste seg inn i krigen, for gylne skatter venter.
«Rift» kan vise til mye av den samme flyten når det gjelder det tradisjonelle innholdet også, som utstyrslaging, «dungeons», utforskning, oppdrag og utvikling av rollefiguren.
Men innen de fleste av disse områdene byr også spillet på det lille ekstra som gjør ting mer morsomt.
Det innledende valget du tar når det for eksempel gjelder klasse utgjør bare grunnmuren, for du kan senere velge tre forskjellige underklasser, av åtte, som du kan utvikle som du selv ønsker.
Og du kan bytte mellom alle underklassene når som helst.
Slik får rollefigurutviklingen i «Rift» mer dybde og variasjon enn vanlig, og mulighetene for strategisk tenkning er mange.
VGD-bruker RattusNorvegicus: bra jobbet!
Jeg er imponert over grafikk og lyd.
Fin karakterdesigner også.
Diskuter Rift her!
Ingen kan nekte for at «Rift» er et veldig tradisjonelt massivt onlinespill med både sterke og svake trekk.
Kamp er for eksempel preget av noe venting og blir slik lite dynamisk, og spillets animasjoner er ikke særlig realistiske og ikke på noen måte i toppskiktet.
Men hele spillopplevelsen er likevel gjennomsyret av en flyt, variasjon og dybde som overgår det meste.
Det er vanskelig å si om spillet klarer å opprettholde disse gode kvalitetene i lengden, men så langt har det vært deilig å spille «Rift».
Alt fra spiller-mot-spiller-kamp til monsterinvasjoner fungerer utmerket, og det er alltid masse å gjøre.
Hvis du liker dagens store massive onlinespill kommer du også til å like «Rift».
Spillet gjør det samme som de fleste andre, men sprer på med litt ekstra krydder, og gjør det meste bedre enn konkurrentene.
Få spill jeg har testet de senere årene gir mer underholdning for penga enn «Rift».
PS:
Anmeldelsen er basert på de første 24 nivåene (av 50) i spillet.
RIFT Plattform:
PC Genre:
Online rollespill
Alder: 12 Utvikler:
Trion Worlds Utgiver:
Trion Worlds
Mer info
| 1
|
111012
|
Intet nytt under solen
En reise i nostalgiens tegn; «Änglagård - alle gode ting er tre» er full av sommer og sol, men ellers er intet nytt under solen.
Regi: Colin Nutley.
Sv. drama / komedie.
For alle Med:
Helena Bergström, Rikard Wolff, Molly Nutley, Sven Wollter, Reine Brynolfsson.
For snart 18 år siden utropte jeg «Änglagård» til å være en av høstens (altså i 1992) varmeste komedier.
Et par år senere kom en oppfølger som ikke gjorde samme inntrykk.
Nå er vi for tredje gang tilbake på det svenske bondelandet der solen skinner, himmelen er blå, kuene rauter langsomt og kjerringene sladrer.
Som nostalgisk tilbakeblikk er Nutleys film forførende nok, men han kunne godt brukt flere krefter på å snekre sammen en fortelling med saftigere substans.
Det freske med film nummer en, var den herlige kontrasten mellom de urbane frekkasene Fanny og Zac (Bergström og Wolff) og en lokalbefolkning med innebygd skepsis mot alt fremmed.
I årets utgave er det urbane paret blitt «voksne», det vågale er borte og dermed noe av den smittsomme gnisten som gjorde «Änglagård» til en skandinavisk seierherre.
Historien dreier seg kort og godt om hvem som egentlig er Fannys far - et svar som allerede tidlig avsløres.
Dernest om andre mulige farskap, og om en prests drøm om selvrealisering.
Stor mer er det ikke å si om handlingen.
I tillegg virker en del scener i overkant konstruerte.
Men den erfarne regissør Nutley har drag på å skape sjarmoffensiver.
Hele filmen oser av skuespillere som åpenbart har trivdes med gjenforeningen, og som legger mye hjertevarme i sine roller.
Ekteparet Nutley / Bergström har sin datter Molly med som Fanny og Zacs datter.
Og med de fleste andre «Änglagård»-skuespillerne med på laget fortoner det hele seg som et ganske trivelig familieselskap.
Nutleys glansbilder av sol og varme er av en slik karakter at en vinterlei sjel kjenner temperaturen stige.
Fremdeles vibrerer en tone av ømhet og sårbarhet i Nutleys «Änglagård»-univers.
Den kunne han med hell utviklet mer i denne glattpolerte nostalgitrippen.
| 0
|
111014
|
Satan, heller?
Man kan si hva man vil om Djevelen.
Men han gjør seg nok best på film.
Det vil si:
Vi møter jo ikke Den Skinnbarlige selv i Mikael Håfströms «The Rite».
Men vi møter flere mennesker i hvem han «manifesterer» seg, i dette utemmelige landskapet mellom tung psykiatri og anvendt, rituell teologi.
Som man forstår:
Temaet er ikke lett, selv om det ofte blir tatt lett på nettopp innen filmindustrien.
Det handler om en ung mann fra en familie som «enten blir begravelsesagenter eller prester».
Ettersom formalinlukten og farssamværet nok blir noe knugende for den unge mann, blir det presteskole.
Katolsk presteskole.
Og videre - fordi hans foresatte ser spesielle evner i ham - et kurs i eksorsime (djevelutdrivelse) i Roma.
Der møter han blant annet fader Lucas, en ukonvensjonelle - mildt sagt - frontkjemper mot Djevelens fremstøt.
Den unge presten ser og lærer.
Men sliter hele tiden med sitt hovedproblem:
At han egentlig er en høyst vankelmodig tviler.
«The Rite» har en hel del fine sider.
Det er gode og appellerende skuespillere.
Og den unge prestens tilnærming, både til troen og Kirkens veldige institusjon, er preget av en avvæpnende og moderne respektløshet, som er forfriskende.
Anthony Hopkins, denne gang som håndverker i utdrivingsfaget, er alltid verd å se.
Det meste av tiden.
At «The Rite» har et grunnleggende nokså håpløst teologisk paradoks som sin handlingsløser, vil vel kanskje interessere de færreste.
(Om noen, mot formodning, skulle være interessert kommer spoileren her:
Finnes det overhode et mer, bokstavlig talt: håpløst Guds- og trosbevis enn dette:
Ja, jeg tror på Satan, ergo tror jeg på Gud!?)
Verre er det at filmen blir selvfornektende, i og med at etter dens realistiske tilnærming til mangt og meget, kaster seg ut i livfulle, klassiske og uhyre klisjépregede djevelmanifestasjoner sterkt influert av rene skrekkfilmer.
Det er nokså mye, her, som blir latterlig banalt etterhvert.
| 0
|
111018
|
TV-anmeldelse:Kunne vært råere
(VG)
De banner, tulleringer og har kjappis-sex på offentlige toaletter.
«Gæmlisene» er ikke som før.
«Bingobanden» TVNorge onsdager kl. 21.30 Hvert fall ikke pensjonistene i TVNorges nye humorsatsing, skjultkamerakonseptet «Bingobanden».
Gjennom ti episoder følger vi dem lure norsk ungdom med korte og lattervekkende situasjoner:
Et eldre par kommer sammen ut av et handicaptotalett og retter på klærne sine, tilsynelatende rett etter en «kjappis», og blir møtt av forbauselse fra en ung mann i dokøen.
Blant pensjonistene i programmet er mammaen til Linn Skåber, Ragnhild.
Og for all del, hele gjengen gjør en kjempejobb.
Problemer er bare at det er mest sjarmerende.
Som et humorpausenummer, mens man venter på noe bedre.
Et par ganger er innslagene hysterisk morsomme.
Det er når pensjonistene er på sitt råeste og ungdommen reagerer som sjenerte og konservative pensjonister.
| 0
|
111019
|
Spillanmeldelse:«Dragon Age II»
(VG Nett)
Lengre, dypere og enda bedre.
Rollespillet «Dragon Age II» er en spilloppfølger som ikke kommer til å bli glemt med det første.
Bioware har iløpet av de siste årene blitt for rollespillgenren det Valve er for actionspillene.
Hver gang den kanadiske spillutvikleren gir ut et nytt spill settes det en ny standard som fremtidige rollespill må forsøke å leve opp til.
«Dragon Age II» når ikke bare opp til forventningene, det sprer vingene og freser forbi.
Historien foregår i samme verden som det originale «Dragon Age:
Origins» og overlapper delvis i tidsepoke, men plottene er allikevel nesten helt adskilte.
For selv om «Dragon Age II» riktig nok starter i Ferelden, tar det ikke mer enn en knapp time før du forlater kontinentet for godt.
Samtidig som helten i «Dragon Age: Origins» kjemper mot de onde «darkspawns», er nemlig helten i «Dragon Age II», Hawkes, på flukt sammen med familien sin.
Med mørkets krefter i helene, klarer den tidligere adlige familien å rømme Ferelden via sjøveien.
Kursen går mot Free Marches og byen Kirkwall.
Flyktningene fra krigen i Ferelden er mange, og Kirkwall har forlengst stengt byportene for dem.
Hawke klarer å få kjøpt seg og familien inn, men ikke uten å forplikte seg til et års tjeneste for et kriminelt nettverk.
Plottet, særlig i starten, fungerer strålende på egenhånd, men med hendelsene i «Origins» i bakgrunnen blir det i tillegg dypt og tankevekkende.
Langt vekke fra triumfene i Ferelden, lenge etter at ondskapen er beseiret, lever flyktningene i Kirkwall under kummerlige forhold og lider under fordommer og fremmedfiendtlighet.
I første delen av spillet forsøker man ikke å redde verden eller kjempe mot demonhorder, man forsøker å tjene nok penger til å sikre familien sin et anstendig liv.
Herfra bygges så intrigene og det politiske maktspillet opp til betydelig mer storslagne dimensjoner, og det blir virkelig grandiost og dramatisk, slik det ofte blir når Bioware lager rollespill.
Men det er altså i den dype og tankevekkende opptakten at mesterverket virkelig skapes.
Man kan ikke velge hvilken rase man ønsker å spille som, men valgmulighetene og konsekvensene som man møter gjennom spillet gir større følelse av frihet enn de fleste andre rollespill på markedet.
«Dragon Age II» gir deg nemlig aldri valgmuligheter for valgmulighetenes skyld, men fordi valgene faktisk har en betydelig effekt på spillverdenen.
Om man velger å spille som kriger, magiker eller tyv, har for eksempel betydning langt utover kampmekanikk.
Fordi magi er svært upopulært og fryktet i Kirkwood, møtte magikeren min problemer og muligheter jeg aldri ville møtt dersom jeg hadde vært en kriger.
Når det gjelder kampmekanikken så har denne fått en grundig overhaling siden «Dragon Age: Origins».
Resultatet er både mer krevende og mer underholdende.
Taktikk handler ikke bare om å trykke på rett knapp til rett tid, men også om plassering.
Sverdhugg kan unngås ved å smette til siden og angrep gjør mer skade bakfra eller fra flankene.
Ved et punkt møtte jeg et sjefsmonster jeg ikke skjønte hvordan jeg skulle beseire.
Jeg ble fullstendig knust en fire-fem ganger, før jeg oppdaget at jeg kunne ta dekning bak tykke steinsøyler når monsteret slapp løs dødelige lynstormer.
VGD-bruker Narvi:
Er klar over at det er mange som har mista gnisten pga demoen, kan ikke si jeg er en av dem gitt.
Velger å tro at alt som var av hakking og teknisk bullshit forsvinner som dugg for solen...hvorfor?
Fordi det er Bioware, og in bioware we fucking trust.
Seriøst, når lagde de sist et dårlig spill?
Diskuter Dragon Age 2 her!
Noe av det beste med spillmekanikken i det originale «Dragon Age» var makrosystemet, altså systemet som lot deg bestemme slike ting som hva krigeren skulle gjøre hvis magikeren ble omringet av et bestemt antall fiender.
I «Dragon Age 2» har systemet ikke bare blitt videreført, det har blitt betydelig utvidet.
Det finnes dog ting man kan kritisere «Dragon Age II» for.
Først og fremst er det irriterende at det omtrent uten unntak er umulig å vite hvor mange fiender man møter i en kamp.
For selv om du for eksempel bare ser en fire-fem fiender, ender det alltid opp med at et par dusin flere dukker opp fra løse luften.
Dette høres allikevel verre ut enn det faktisk er.
For kampene føles sjelden urettferdige, og man venner seg forbausende fort til at bakholdsangrep er regelen snarere enn unntaket.
Kanskje er det på grunn av den glimrende historien, at vitsene uten unntak er oppriktig morsomme og at de følelsesladde øyeblikkene kan få de stauteste karer til å tørke tårene.
Ikke vet jeg.
Men det jeg vet er at «Dragon Age II» har gitt meg en av de beste rollespillopplevelsene i mitt liv.
Bravo, Bioware.
Bravo.
PS:
Anmeldelsen er gjort basert på PC-utgaven av «Dragon Age II».
Spillet lanseres på PC, Xbox 360 og PS3 torsdag 10. mars.
DRAGON AGE II Plattform:
PC Genre:
Rollespill Alder: 18 Utvikler:
BioWare Utgiver:
Electronic Arts
Mer info
| 1
|
111020
|
TV-anmeldelse:Les heller en rosablogg
Det kan være på tide sjekke ut av paradis.
Premieren på tredje sesong av TV3s syndefulle trash-fest begynner som den pleier.
En ny gjeng overmodige og altfor unge deltagere står ved bassengkanten i Mexico, innsmurt i babyolje, klare for sine 15 minutter med fragmentert miniberømmelse.
Fra start teppebombes seerne med idiotiske «one linjere» fra 21-åringer med hjerter som tilsynelatende banker «sex, sex, sex».
Alt dette mens programleder Triana Iglesias hvisker ting som «på Paradise hotel kan alt skje» og «hvor langt er du villig til å gå for å bli i paradis?».
Problemet er bare at det ikke er spesielt fengende denne gangen.
Eller gøy.
I første episode virker faktisk ingen som de har nok karakter eller preg til å komme gjennom skjermen.
I stedet fremstår deltagerne gjentagende og svært bevisste konseptet fra foregående sesonger.
Hvis du er ute etter «trashy» underholdning vil jeg heller anbefale å surfe rundt etter «mørke» rosablogger i en time eller to.
«PARADISE HOTEL»:
Sesong tre.
Mandag-torsdag kl. 21.30 på TV3.
| 0
|
111021
|
TV-anmeldelse:Bønder i beste velgående
Ramsalte nordnorske utskjellinger, ekteskapelige intriger og søt musikk.
Jo da, syvende sesong av «Farmen» lover godt allerede fra første episode - trøtthetstegn er det vanskelig å få øye på.
Igjen skal 14 deltagere kjempe mot elementene - og leve som man gjorde for hundre år siden på den usedvanlig idylliske gården Storøy i Rørholtfjorden i Telemark.
Riktig casting er alfa og omega i et konsept som «Farmen».
Og selv om jeg kanskje kunne tenkt meg en friskusgjeng som i større grad reflekterer «Nye Norge» (Denne gjengen er blendahvit), er utvalget ellers interessant både hva gjelder alder, sosial bakgrunn og refleksjons - og ambisjonsnivå.
I hver sin ende av skalaen finner vi machooffiseren Ståle, med ønske om å «kjøre ei hard linje», og klovnen Per som er ærlig nok til å innrømme at han ikke kan noe som helst!
Jeg håper - og tror vi kan forvente oss at i hvert fall litt av idyllen sprekker etter første episode - som denne anmeldelsen er basert på.
«FARMEN»:
Sesong syv.
TV 2 mandag, torsdag, lørdag kl. 20.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
111022
|
TV-anmeldelse:Helt på kornet
Alle som har gått på skole, eller møtt elever og lærere de siste 50 årene, kan kjenne seg igjen i «Kongsvik ungdomsskole».
Altså ganske mange.
Lene Kongsvik Johansens nyfødte TV-univers er en parodisk dokusåpe fra livet på ungdomsskolen.
Der spiller Kongsvik seks karakterer, tre lærere og tre elever, hvor alle får sitt pass særdeles grundig påskrevet.
Og har du ikke møtt hver enkelt karakter, har du garantert møtt krysninger av dem.
Kontaktlæreren Marianne gleder seg til nye pedagogiske utfordringer på ungdomstrinnet, og starter historieundervisningen med et stemningsbilde fra 2. verdenskrig.
Hun er selvfølgelig kledd i fargerike lag-på-lag-plagg fra Uno, og har en ufravikelig tro på elevenes kunnskapstørst - om man bare møter dem «der de er».
Den ferske rektoren
Åsa er glad i «change - yes we can» og visjonære budsjettforslag, og starter med innredningen av sitt eget kontor.
Engelsklæreren Wenche har blant annet glutenallergi, stråleallergi og whiplash og nærer harmdirrende misunnelse til en kollega med MS-diagnose.
Emo-eleven André mener matte er noe den vestlige verden har funnet opp for å tjene penger, og ser på livet som en eksamen i smerte.
Den selvutslettende flinkis-eleven Victoria mumler sjenert fra reguleringen og synes det er rimelig å ta alt gruppearbeidet alene, mens blonde Kine digger sj-lyder og onepiece og ser på seg selv som elevenes naturlige leder.
Etter mange år med pedagogiske dokuserier om visjonære lærere og utfordrende elever, er det deilig å se en serie som på ingen måte tar skolen på alvor.
Karakterene treffer, miljøet er ekte og timingen god.
Det er ikke snakk om gapskratt i hver scene, men en humoristisk helhet med brodd.
Du ler ikke med disse karakterene, du ler av dem.
Heldigvis.
«KONGSVIK UNGDOMSSKOLE»:
TVNorge, mandager kl. 22.00.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 1
|
111023
|
TV-anmeldelse:Konfliktfri kosetur
Da TVNorge sist kjørte kjendiskappløp til Nordkapp, hadde de en samling kjeklete og sutrete konkurrenter.
Og det var ganske god TV å se Tommy Steine grine i en fjellvegg og Kjersti Grini fnyse frustrert av Lillian «Jeg trodde vi bare skulle på en liten tur» Müller.
Men første episode i denne runden tyder på at vi har med et alt for harmonisk turlag å gjøre.
Lene Alexandra Øien er sporty og flink, Linda Medalen fremstår som et menneskelig aggregatanlegg og Pål Anders Ullevålseter gjentar stadig hvor fint det skal bli å få se mer av sitt eget land.
Riktignok er Vendela Kirsebom litt forsiktig og lite glad i å ligge i telt, Mina Hadjani må hvile ofte i bakkene og Abid Raja er lite begeistret for vann.
Men de er alle så støttende og positive at programmet til tider minner mer om en helligdagsreklame for 4H enn en tøff konkurranse.
Når duellantene synes det er «egentlig helt greit» og «rettferdig» å være i fare for å bli slått ut, kan du like gjerne sette på en VHS fra leirskolen i 6. klasse.
«71 GRADER NORD
- NORGES TØFFESTE KJENDIS»:
TVNorge mandager kl. 20.30.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 0
|
111025
|
Jan Eggum:«Kjærlighet & ærlighet 1»
(Grappa)
Overdose Eggum.
Til selverklært angstbiter å være, skal det sies at Jan Eggum vet å feire seg selv.
Dette er det første av tre dobbeltalbum den mest urbane av de klassiske visesangerne våre gir ut for å markere 60-årsjubileum.
Dose 1 består av 20 tidligere upubliserte sanger fra hele artistlivet, tilsatt ferske tekster.
Det ville være en overdrivelse å hevde at dette er Eggums mest velutviklede melodier:
Dyktig arrangert, nonchalant florlett kaffebar-bossapop som ville blitt oppfattet som toppen av sofistikerthet i den norske underholdningsbransjen på 1970-tallet.
Er det lov å håpe at arkivmelodiene presenteres kronologisk, og at de nyeste komposisjonene ligger sist?
CD2 føles nemlig hakket mer substansiell enn den første.
Tekstene er så typisk Eggum at det er lett å føle at man han hørt det før, og bedre da.
Mest overbevisende er han som kåt og småkynisk kaféflanør, trass i at blødmer som «og at jeg tenner/og gror i dine hender» ligger ham lett i munnen.
Når dagsaktuelle temaer står på dagsordenen (for eksempel mobbing i «Noen), blir han fort banal.
Den selvtilfredse satiren («Helt normalt», «Moden mann», «Geni») er av revytekst-skolen.
Over så mange som 20 sanger får mangelen på lidenskap Eggum til å fremstå som en trivialitetenes trubadur.
BESTE LÅT:
«Noen vil ha deg»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
111026
|
Burzum:«Fallen»
(Byelobog/Tuba)
Bedre og mindre grim enn forgjengeren.
Varg Vikernes, alias Burzum, er her tilbake i det samme musikalske landskapet som på fjorårets «Belus» - hans første plate på elleve år - der alt er kaldt og mørkt og jævlig i Burzums vante naturmytiske omgivelser.
Ennå klarer han hverken å fri seg helt fra tekstklisjèene, bryte opp den knugende monotonien i riffene ofte nok eller finne alternative riff-varianter.
Likevel er «Fallen» - i forhold til nettopp foregående «Belus» - en åpnere og nesten lettere plate med større vekt på det melodiske.
Det betyr ikke at Burzum har blitt mer kommersiell, men kanskje betyr det at han er i ferd med å utvikle seg i positiv retning.
BESTE LÅT:
«Valen»
| 0
|
111027
|
Avril Lavigne:«Goodbye Lullaby»
(RCA/Sony)
14 år, snart 30.
«Folkene» rundt Lavigne tror at de som elsket den furtent trutmunnede sinnapopen hennes da hun debuterte for snart 10 år siden, føler det samme, er de samme nå som da.
I alle fall gjør de det på de beste kuttene her.
De som Max Martin (plagierer han sin landsmann Thåstrøm på «Wish You Were Here»?) har hatt med å gjøre, som alle ligger innledningsvis.
Når hun prøver å skrive om voksne ting, inspirert av skilsmissen hun nylig var gjennom, avslører Lavigne (27) seg som den evige tenåring.
Det er usannsynlig at hennes jevnaldrende har bruk for samlivstips og -trøst fra en sanger hvis beste husbråksalve er «maybe you should just shut up».
BESTE LÅT:
«Push»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
111028
|
Toro Y Moi:«Underneath the Pine»
Toro Y Moi:
«Underneath the Pine» (Carpark/VME)
For lite særpreg.
Debutens duft av soveromslaptop er erstattet med virkelige instrumenter og solrike teksturer.
I destillert form er Chaz Bundick således enmannsversjonen av Animal Collective, der tyveriene like gjerne stammer fra David Byrne som Brian Wilson.
Innfallene beveger seg fra senhøstlige vokaltrioer til retninger av slowfunkdisco man ikke kan få nok av.
Men helheten er litt småtreig instrumental, bare sånn passe sukret og i overkant ufarlig.
Når man snart kan være tolvmannsband ved hjelp av en mobiltelefon, holder det ikke å ha greie ideer og sjarmerende kvalitetslikheter.
Man bør kun forvente noe litt minneverdig også.
BESTE LÅT:
«How I Know»
TOR MARTIN BØE
| 0
|
111030
|
Thinkerbell:«2»
(Nordic Records)
Nydelig, bare nydelig.
Tolv år etter debuten er Norges Cowboy Junkies tilbake med nye låtperler, like blå og inderlig lavmælte som før.
Melankolsk sårhet blir knapt vakrere enn når Vibeke Saugestad og Jørn Christensen går sammen - egentlig burde de ha inngått permanent musikalsk ekteskap!
Spesielt Saugestad har ikke alltid vært like heldig med prosjektene hun har vært involvert i, men i Thinkerbell slår hun ut i full blomst, ikke minst stemmemessig.
Her brukes den på en helt særegen og insisterende måte som gjør at Vibeke Saugestad nok en gang avslører seg som en av landets fineste stemmer.
Du gjør deg selv en stor tjeneste dersom du låner ett - eller aller helst begge - ørene til denne.
BESTE LÅT:
«Untie Me Now»
| 1
|
111033
|
BigBang:«Epic Scrap Metal»
(Grand Sport/EMI)
Holder hva tittelen lover.
Øystein Greni er fremdeles en formidabel låtsnekker og gitarist, samt en mer enn funksjonell vokalist.
«Epic Scrap Metal» er kanskje den aller jevneste i BigBang-historien - stringent spilt, samtidig leken og uvøren, episk og svær, samtidig nær.
Greni fråtser i tradisjonell rock 'n' roll med California-solskinnet i håret og briljerer med tjukk gitargromlyd i gjentatte pålegg over det som fremstår som det klassiske BigBang-kompet - alltid stødige Olaf Olsen på trommer og Nikolai Eilertsen på bass.
Når den Zeppelin-brautende tittellåten tikker ut avslutningsvis er det med et smil om munnen både hos BigBang og lytterne.
Nok en gang.
BESTE LÅT:
«Cape»
| 1
|
111034
|
Fjorden Baby!:«Se deg rundt i rommet»
(FBZ/Tuba)
John Olav Nilsen leverte på første forsøk.
Lars Vaular på sitt tredje.
Men kompisene i Fjorden Baby! overgår dem begge på sitt andre album.
Fjorden Baby! ble for et par år siden hyppig omtalt i samme ordelag som regions- og sjelefrendene Nilsen og Vaular.
Debutalbumet deres satte imidlertid en kjapp stopper for moroa.
Platen var ikke ubegavet, men den var mannevond i sin demopregede, dubtunge form.
Det virket som om beskjeden var:
«Å ja, så dere vil hype oss?
Smak på dette.»
Samtidig lot de demonstrativt være å spille albumets ene minihit på konsert i kjølvannet av utgivelsen.
Om ikke annet ble det tydelig at kvintetten nekter å spille på andres premisser.
Og nå har de bestemt seg for at gjennombruddet godt kan komme.
Det bør det også, for «Se deg rundt i rommet» er det beste albumet som så langt har kommet fra den nye bergensbølgen.
Som med mye annen bejublet norsk rock de siste årene er ikke dette direkte nyskapende musikk.
Nyhetsverdien ligger i at det brukes musikalske referanser som sjelden har fått danne bakteppe for genuint gode norske tekster.
Og at både musikk og lyrikk fungerer så det suser.
«Se deg rundt i rommet» forsyner seg grådig av den mørke, kjølige elegansen fra Roxy Musics midtperiode.
I enda større grad har bandet adoptert de iskalde synthene og funky basslinjene fra det ultimate new wave-bandet, Magazine.
Og de har åpenbart fått med seg de dansbare, hedonistiske tilbøyelighetene til Manchester-legendene New Order og Happy Mondays.
Alt dette drapert i lyrikk som flørter med den mørke siden av festlivet; når Sturle Kvilekval synger at «Eg kunne blitt kontorist/Eg kunne blitt heroinist» er det lett å komme i skade for å tenke at det første alternativet ikke er det mest sannsynlige.
Men - det er ikke noe så trøttsomt som en PR-plate for knark, dette her.
Det er poetisk, vakker rock stinn av tenning, tristesse og humor.
Høydepunktene svinger fra den sterkt bevegende «Som på TV» til den euforiske utblåsningen «Himmelen».
Den stampende mørke «I løp av en by» er en annen rysare, mens innspurten på den Prince-flørtende «Montevideo» er så overveldende at det ble naturlig å hente albumets tittel derfra.
Man kan ikke oppfordre til annet enn å høre seg rundt i dette rommet.
BESTE LÅT:
«Som på TV»
| 1
|
111036
|
Kokainkongens råd
Oversatt av Astrid Nordang.
233 sider.
Kr.: 329,-.
Vigmostad Bjørke
Skrytete monolog fra storsmugler som ble tatt til slutt.
Den internasjonale narkotikahandelen er en av verdens største næringsveier, målt i omsetning.
Men innsynet i denne illegale bransjen er så begrenset, at det vekker internasjonal interesse når en italiensk journalist får en tidligere smuglerkonge i tale.
I denne boken forteller han sin historie, riktignok uten å bli stilt ett eneste motspørsmål.
Det har ført til en temmelig skrytete form, og en lemfeldig omgang med tall og fakta gir god grunn til å tvile på vurderingskraften.
Like fullt, har flere av historiene han forteller, troverdighet.
Som for eksempel at den intensiverte kampen mot narkotikasmugling har ført til økt bruk av legitime transportkanaler, som kan være mye vanskeligere å avsløre.
Det er heller ikke vanskelig å nikke bekreftende til påstanden om at narkotikaens illegitimitet er den enkeltfaktoren som har gjort dette til verdens mest lukrative bransje.
En dollar investert, kan gi tusen dollar i den andre enden, som han uttrykker det.
Det norske forlaget har valgt den tittelen:
«Hvordan smugle tonnevis med kokain - og leve lykkelig».
Den er kanskje mer fengende enn den originale («Jeg er markedet»), men temmelig misvisende.
Smuglerkongen ble ikke bare tatt til slutt, han innrømmer endog at flere av smuglertipsene han avslører nå sjekkes rutinemessig av politiet.
STEN INGE JØRGENSEN
| 0
|
111040
|
Råsprekt!
«Rango» er rett og slett en formidabel animasjonsfilm, kanskje vel så godt egnet for voksne som barn.
Det handler om en høyst urban kameleon, som via uheldige omstendigheter blir revet bort fra sitt behagelige, velfødde liv i et akvarium.
Ikke bare havner han i ødemarken - men rett og slett i Det ville, øde Vesten, der han høyst ufortjent blir ansett og ansatt som redningsmannen i en klassisk Western-by, terrorisert av overlegne, onde krefter.
Historien er en ren sjangerklisje.
Men gjennomføringen er original, rappkjeftet, oppfinnsom, rar og utrolig godt animert.
Her er det garantert proppfullt med underholdning for store og små - om enn, altså, ikke de aller minste.
Denne anmeldelsen er basert på originalversjonen, der Johnny Depp med hovedrollestemmen utgjør og utvider filmens helt til noe jeg nesten ikke har opplevd før:
Ingen tegneseriefigur, men en helt og fullt troverdig, morsom og ganske så mangesidig filmhelt, vel verd å elske, trass sitt skjeve ytre.
Rått bra!
JON SELÅS
| 1
|
111042
|
Apokalypse til hjemmebruk
Finurlig og intelligent oppsett om dommedag for helt vanlige, nevrotiske nordmenn.
Men svakhetene blir for mange.
Det handler om to såkalt helt vanlige norske par på campingferie i Sverige en vanvittig het St.Hansaften.
Vel:
«Helt vanlige» er de nok ikke; alle fire har galopperende nevroser til langt over sine solbrente øreflipper.
Så det visst om en smule karikerte nordmenn - dette er jo en komedie, må vite!
Ingar Helge Gimles figur heter Svein.
Neida, ikke «Charter-Svein».
Men «Camping-Svein»; mett, uvitende, overfladisk og ganske så bøllete dum.
De ligger i den leia, alle sammen.
Alt er tilsynelatende normalt:
Promillen stigende, nevrosene økende, dumskapen åpenbar.
Men katastrofen nærmer seg.
Først i form av en litt mystisk, dansk dame i nabohytta, jøde med barndom i Auschwitz.
Deretter ramler de ned, endetidstegn fra bibelens egen apokalypse, Johannes Åpenbaring.
Det er her selve ideen med filmen griper fatt.
Manuset stammer fra den svenske komikeren Jonas Gardell, som mellom mye annet er opptatt av Gud og kristendommens vesen.
Gardell og filmen spør:
Hva skjer, egentlig, når moderne, blaserte og dypest sett nokså tanketomme mennesker blir revet ut fra sine - i enhver global og historisk sammenheng - luksuriøst bekymringsløse tilværelse, der den moralske og materielle standard er på lavmål grunnet vellevnets effektivt neddopende langtidseffekt?
Dette er jo mennesker som i alle fall i fylla kan spørre etter Gud.
Når da Gud virkelig manifesterer seg, på kraftigste vis og fullstendig etter «sin egen» oppskrift; hva da?!
Vel:
Svaret er ikke oppløftende.
Filmens to menn, på hver sin side av en gedigen jordskjelvsprekk, greir ikke helt å slippe en forutgående tanke om en smule partnerbytte.
Men filmen når faktisk frem, akkurat her.
Verre, da, med andre enkeltheter.
Som at det tar alt for lang tid å «sette» filmens typegalleri, som at overgangene mellom både vær, katastrofeeffekter og sinnstilstander mangler sammenheng, som at et avsluttende Jesus-bilde blir, mildt sagt, vel banalt.
Men dét skal denne «komedien» ha:
Det mangler verken på alvor eller ambisjoner.
| 0
|
111044
|
Djevelsk dårlig
«Season Of The Witch»
En gang hadde navnene «Nicolas» og «Cage» noe mildt lovende ved seg.
(Selv om alle vet at det egentlig var Elisabeth Shue som var god i «Leaving Las Vegas» (1995)).
I nyere tid - med spredte, totalt tilfeldige unntak som «Adaption» (2002) og «The Weather Man» (2005) - er navnet hans blitt synonymt med actionbroilere fra laveste hylle.
Er han Hollywoods grådigste mann?
Eller simpelthen bare den dummeste?
I 2011 viker det komplett usannsynlig at den tidligere Oscar-vinneren noen gang vil være på skuddhold av en nominasjon igjen.
Den vil i alle fall ikke komme som konsekvens av dette dilldallet, hvori de tidligere korstogridderne Cage og Ron «Hellboy» Perlman tar en ung kvinne - som blir beskyldt for å være heks - under sine vinger og rir av gårde ut i et «eventyr» bestående av eksakt ingenting.
«Season Of The Witch» er en film så spektakulært absurd og gledesløst idiotisk at den får oss, dens eget publikum, til å skamme oss for at vi i det hele tatt liker film.
En slags «Da Vinci Koden» møter «buddyfilmen» i den sene middelalderen, komplett med dialog som snytt ut av nesen til en uinspirert amerikansk «detektime» fra 1985 (Perlman forsøker sågar å ta kål på selve djevelen ved å gjentatte ganger skalle til ham).
Dette hadde vært til å leve med, eller i alle fall til å ignorere, om ikke regissør Sena hadde vært så tjukk i hodet at han gjør et poeng av at filmen er «inspirert» av Ingmar Bergmans «Det syvende innseglet» (1957).
Det blir litt som å sidestille taket i Det sixtinske kapell med drodleriene på en melkekartong.
Reaksjonært er søppelet også:
Filmen synes å mene at kirkens menn hadde rett i å brenne kvinner beskyldt for hekseri på bålet.
«Der er intet håp her.
Bare pest», sier Cage på et tidspunkt.
Stemmer det.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
111045
|
R.E.M. - reinkarnert som seg selv
Dersom noen om hundre år skal analysere kvaliteten i R.E.M.-vokalist Michael Stipe sine tekster, bør de basere forskningen på antall «Hey» og «Now».
Det er når Stipe sprer om seg med slike enstavelser at femtiåringenes låter viser storhetskvaliteter.
Album nummer femten er intet unntak.
Det er flere «Hey», «Now»-oppildnende Peter Buck-riff - for ikke å glemme gladkoring - på disse førti minuttene, enn Athensbandet har vært i nærheten av siden de debuterte på stort plateselskap.
«Überlin» er platens kjerne, en jublende automatgirversjon av «Drive», som i all sin gjenkjennelighet likevel representerer det R.E.M. åpenbart vil være i 2011:
Et band, ikke et rockesagn for stadionbruk.
Rundt låten plasserer de sine beste speilbilder fra 30 år i platestudio, utrolig nok uten at de oppleves som om de gjentar seg selv.
Riktignok kaver trioen i de rolige partiene, men det blir aldri like seigt og pinlig som det altfor ofte har vært siden trommeslager Bill Berry la opp i 1997.
Eddie Vedder, Patti Smith og Peaches hjelper til - uten at det egentlig er nødvendig.
For første gang på skremmende lenge klarer verdens største indierockband å gjøre det meste riktig, helt på egen hånd.
At platen avslutter med en sømløs loop tilbake til førstelåten kan like mye sees som en karriere-analogi; ikke en kollaps - men en gjenfødelse.
BESTE LÅT:
Überlin
TOR MARTIN BØE
Noen eksterne linker
| 1
|
111046
|
Spillanmeldelse:«Rango»
(VG Nett)
«Rango» er basert på animasjonsfilmen med samme navn, og byr på et særdeles sprøtt og actionfylt cowboyunivers.
Johnny Depp lager stemmen til hovedrollen i filmen, som det knytter seg store forventninger til.
Men i spillet må rollefigurene stå helt på egen hånd, uten hjelp av superstjerner.
Det er ikke alltid det er like vellykket, så jeg starer alltid med en viss skepsis.
Du spiller firfislen Rango, en uredd sheriff som skal sørge for lov og orden i westernbyen Dirt.
Men sleipe Rattleshake Jake og Bad Bill lager kvalm og kaos i byen, og det er Rangos oppgave å ordne opp.
Dette er som å se en god actionfilm:
Du blir sugd inn i handlingen fra første stund, og glemmer tid og sted mens du spiller.
Overalt dukker det opp fiender; merkelige ørkenvesener med like merkelige skytevåpen, og bak det hele står Jake og Bill - alltid et lite skritt foran.
De river ned broer og kaster dymamitt på deg, og gjør forfølgelsen alt annet enn enkel.
Den heseblesende ferden gjennom slettelandskapet består ikke bare av å plaffe ned fiender.
Du må bruke de små grå også for å komme deg videre.
Du må for eksempel deaktivere strømgjerder, og finne skjulte veier der det ser ut som om det er full stopp.
Hver gang du får has på en fiende får du belønning i form av ammunisjon, helse og annen bonus.
Innimellom får du også tak i spesielle gullkuler, som du må skal skyte på blink med - nesten som morsomme minispill inni selve spillet.
Det er lite å utsette på «Rango».
Jeg har ikke sett filmen, men dette bør stå støtt på egne bein.
For det første er det vanskelig å legge fra seg, det har et bra driv.
For det andre er grafikken morsom og detaljrik, og for det tredje er spillbarheten generelt god (selv om kameraet av og til kløner litt).
Revolusjonerende er det ikke.
Jeg får raskt en følelse av å ha gjort dette før, og den vedvarer.
Samtidig føles det ikke som en kjedelig gjentakelse.
Det er begrenset hvor mange ganger man kan finne opp kruttet.
Og det er virkelig kvalitet over kruttet i «Rango».
Personlig er jeg ikke så glad i skytespill, men nå plaffet jeg rundt meg med et smil om munnen mens jeg ropte «jihaa» i sofaen.
Et sikkert tegn på at spillet fenger.
PS:
Også ute på PS3, Wii og DS.
Det er 360-versjonen som er testet (les DS-anmeldelsen her).
Filmen har premiere på fredag.
RANGO Plattform: 360, PS3 og Wii Genre: Action/eventyr Alder: 7 Anb. pris: 599,- Utvikler:
Behaviour Interactive Utgiver:
Electronic Arts
| 1
|
111047
|
Spillanmeldelse:«Rango» (DS)
(VG Nett)
DS-versjonen av «Rango» er grei nok, men virker rimelig overflødig.
«Rango» baserer seg på animasjonsfilmen med samme navn, der Johnny Depp har stemmen til hovedpersonen.
Du spiller firfislen Rango, en uredd sheriff som skal sørge for lov og orden i westernbyen Dirt.
Men utspekulerte vesener, som Rattleshake Jake og Bad Bill, lager kvalm og kaos i byen, og det blir Rangos oppgave å ordne opp.
På den øvre skjermen er det et kart over byen, med stadig nye markeringer som du skal finne.
Dette er langt fra noen enkel oppgave.
Bak hver stein og gresstust dukker det opp en fiende, som enten langer ut med neven, får kulene til å suse rundt ørene dine eller rett og slett hopper på deg med all sin tyngde.
Du må tenke raskt, både for å unngå å bli skadet og å få has på utfordrerne.
Får du tilstrekkelig skade blir du nemlig satt flere skritt tilbake, og det er utrolig irriterende.
Etter hvert som du får has på fiendene, får du belønninger i form av helse, ammunisjon og annet snacks som du har bruk for.
Av og til er du også heldig og finner en gullkule.
Skyter du denne i en spesiell vinkel, kan du sprenge deg gjennom porter og dører - og imponere motstanderne.
Enkelte oppgaver krever også at du bruker pannebrasken.
Du må for eksempel stille deg på fire klosser i en spesiell kombinasjon, for å åpne en dør og komme videre.
Dette skaper ikke bare variasjon, det gir også en etterlengtet pause fra fiendene som popper opp som paddehatter.
Av og til dukker det også opp flyvende ørkendyr som tar deg et stykke på veien.
«Rango» er utfordrende.
Det er ikke enkelt å finne markeringene på kartet, med fiender og lureveier overalt.
Ulempen er at all actionen har en tendens til å gjøre spillet heseblesende, særlig når du bare ser fienden i form av små, utydelige figurer som stadig bombarderer deg.
Det herlige, surrelistiske «Rango»-universet kommer heller ikke til sin rett her, det virker rett og slett som om spillmakerne har småslurvet seg gjennom DS-versjonen.
RANGO Plattform:
DS Genre: Action/eventyr Alder: 7 Anb. pris: 499,- Utvikler:
Artificial Mind and Move Utgiver:
Electronic Arts
| 0
|
111049
|
Stein Torleif Bjella, «Vonde visu»
(Oh Yeah / Sonet)
Gjennombruddet, forhåpentlig.
Salgsresponsen på Bjellas solodebut var, helt ufortjent, ikke den helt store.
Det er likevel ikke en mer kommersiell åling som returnerer fra bygda med årets såreste albumtittel.
Platen er enda mer sunget litteratur enn «Heidersmenn», og befolkes av usikre, ensomme og søkende karakterer med ulike ambisjoner, men som aller helst prøver å unnskylde sin egen eksistens.
Fryktelig sårt, ganske vondt og litt krevende av lytteren.
41-åringen har blitt sammenlignet med omtrent hele forfatterforeningen, men underteksten i fortellingene kan best måle seg med knapphetsmesteren Kjell Askildsen, der jeg-personen ikke alltid har like gode sosiale mestringsevner.
I en slik setting blir uansett musikken underordnet, og selv om Bjellas låter er gode, står ikke arrangementene i veien, men betoner ordene klokt og litt forlegent.
Historiene er private og nære, og plukker i detaljer som for det meste beskrives slik studenter på skrivekunstakademiene bare drømmer om, mens enkelte steder tilruskes av litt for billige rim og metaforer.
Dette står ikke i veien for at den tidligere Tolv Volt-vokalisten tar posisjonen som en av våre beste melankolikere, uansett sjanger og bosted.
Han ble snytt for et par spellemannpriser for forrige album, blant annet av sin egen produsent, Kjartan Kristiansen.
Årets album burde sikre at dét ikke skjer nok en gang.
Bjella er definitivt en heidersmann.
BESTE LÅT:
«Søt harmoni» TOR MARTIN BØE
| 1
|
111050
|
Smith Westerns, «Dye It Blonde»
(Fat Possum)
Lyden av pophjerter som smelter.
Ungdommelig friskhet, svulmende kjærlighetspop og sexy glamrock spredd over ti låter fordelt på 35 minutter?
Ja takk!
Den pur unge chicagotrioen Smith Westerns andre album har en rekke kvaliteter man vanligvis forbinder med debutplater, men de har rukket å bli litt mer finpussede og «voksne» til tross for en snittalder på under 20.
Lydmessig er bandet relativt tidstypisk; den duse, krispe gitarlyden er velkjent for fans av band som MGMT og Avi Buffalo.
Men der Beach Boys pluss spesialeffekter er en formel som går igjen hos mange av deres samtidige, er Smith Westerns sunt influert av glamhelter som Marc Bolan og Mott The Hoople.
Det er en fryd å høre deres gyngende, duvende omgang med inspirasjonskildene.
BESTE LÅT:
«Weekend» THOMAS TALSETH
| 1
|
111051
|
Clare Maguire, «Light After Dark»
(Polydor / Universal)
Stor stemme, liten selvbeherskelse.
Britiske Maguire snuser på et gjennombrudd med singelen «Last Dance», en ganske rørende sang hun angivelig skrev som en hyllest til Michael Jackson da han døde.
Den er stilmessig representativ for debutalbumet hennes, som er stappfullt av pomp av typen man pakket lignende vokaldivaer som Annie Lennox og Alison Moyet inn i på slutten av åttitallet.
Det er middelklasseføleri og lyd med dyr bil i garasjen, dette her.
Maguire har en kraftig strupe, men behersker overhodet ikke begrensningens kunst, best illustrert ved den fæle vokalonanien på «Bullet».
I takkelisten nevner hun navn som Dylan, Cash, Howlin' Wolf og Q-tip, noe som er helt absurd - at hun turnerer med åttitallspatos-pastisj-duoen Hurts er en mer korrekt pekepinn på hvor hun ligger i landskapet.
BESTE LÅT:
«Last Dance» THOMAS TALSETH
| 0
|
111052
|
Vindrosa, «Østenfor sol»
(Vagabond / Musikkoperatørene)
Musikalsk jordomseiling.
Stavangerbandet Vindrosa sender norske folketoner ut i verden og kjente viser som «Håvard Hedde» og «Ormen Lange» kommer hjem i musikalske drakter som ligner folkelig musikk fra Afrika og Midt-Østen.
Ringrevene Sverre Erik Henriksen og Bjørn Vassnes (fra Nøkken) har fått med seg unge Stina Kjelstad som deler mikrofon med Dag Sindre Vagle.
Det er absolutt fine anslag her, som den lett slentrende «Om kvelden» og afrobeat-inspirerte «Å kjøre vatten».
Særlig er det noen gode instrumentalpartier.
Men vokalistene strever med å gi stoffet troverdighet, og musikken blir for påståelig og utmattende i lengden.
Litt mer modningstid og dette hadde tatt ordentlig av.
BESTE LÅT:
«Ormen Lange» CARL PETTER OPSAHL
| 0
|
111053
|
Me And My Army, «Thank God For Sending Demons»
(Parlophone / EMI)
Kjent produsent m / venner.
Andreas Kleerups rolle som frontfigur for disse gøteborgerne gir dem betraktelig mer oppmerksomhet enn fortjent.
«Skavlan» sist fredag, for eksempel.
Nå er ikke det kompisgjengen Me And My Army bedriver i nærheten av Kleerups Robyn-samarbeid eller hans nesten foreldede soloalbum.
Åpningssporet høres ut som elektronikapop fra en TV-intro i 1986, uten at det egentlig er feil.
Resten er nok et middels vellykket forsøk på å gjenoppfinne Fleetwood Macs gitarpop.
Selvsagt nærmere onehitkloner som Sniff'n'the Tears og andre band kloden har hatt overproduksjon av.
Platen er som by:Larm-konserten deres sist helg - trivelig, men ikke varig interessant.
BESTE LÅT:
The Only One TOR MARTIN BØE
| 0
|
111058
|
Beady Eye, «Different Gear,Still Speeding»
(Beady / Cosmos)
Da Oasis omsider imploderte for halvannet år siden var det på høy tid, syntes mange.
Selv tok jeg det tungt, om ikke annet så fordi det umulige forholdet brødrene Gallagher imellom hadde vært en pålitelig leverandør av utsøkt rock'n'roll-underholdning i 15 år - spesielt på trykk, men også ofte på plate.
Oasis var dessuten et revitalisert band da de ga seg.
Deres siste to album var de beste siden de to første.
Nå er de altså tilbake, hele gjengen, minus Noel Gallagher.
Under nytt navn, smart nok.
Og uten en ny primus motor, dumt nok.
For det er ikke til å stikke under en stol at Beady Eye som konsept er omtrent som om The Who skulle forsøke seg uten Pete Townshend.
Ved ett tilfelle høres da bandet også ut som The Who, i en låt hvor de humoriserer over sine retro-tilbøyeligheter - det er jo kostelig å modellere en låt etter «My Generation» for så å titulere den «Beatles And Stones».
De skal også ha kudos for å ta et tydelig steg bort fra Oasis-soundet.
Godt hjulpet av en produsent med god smak og fingerspissfølelse, Steve Lillywhite, er gamlebandets hang til harde glamrockriff så godt som borte.
På sitt mest vellykkede er «Different Gear, Still Speeding» et forsøk på å gjenskape tøff, R&B-drevet modpop anno sent sekstitall, ispedd søtladen psykedelia fra samme epoke.
Men den er ikke vellykket hele veien.
Å kritisere en kar som har døpt sin ene sønn «Lennon» for å ape etter John Lennon er kanskje å sparke inn en åpen dør, men låter som «The Roller» og «Three Ring Circus» er uansett så dølle at man føler for sparke inn noe.
Paul McCartney slipper ikke unna, han heller, for det er «Get Back» som får kjørt seg i det Beady Eye kaller «Standing On The Edge Of The Noise».
Sistnevnte tittel minner en også om hva som savnes her.
For det var Liam i snerrende vokalmodus, kjempende mot brorens larmende gitarvegg, som var Oasis' viktigste våpen.
En massivitet som gjorde det lettere å overse både melodityveri og meningsløse tekster der alle enkle enderimsløsninger tas i bruk.
«Different Gear, Still Speeding» er hederlig i sin ambisjon om å være noe mer, eller i det minste noe annet.
Problemet er at utstyret ikke er «different» - det er det samme, minus det viktigste redskapet.
BESTE LÅT:
«Wigwam» THOMAS TALSETH
| 0
|
111059
|
TV-anmeldelse:Interessant og lekkert
De siste spilloppene til Ari Behn og Per Heimly er av den severdige sorten.
«Ari og Per» NRK1, fredager kl 22.30
«Ari og Per» starter med en tilbakeblikksekvens hvor Ari danser på et bord flommende av champagne.
Behns fortellerstemme slå fast at han var en irriterende fyr fra Moss -«dumdristig og pompøs til det provoserende», og at Per var hans beste venn - «en eksentrisk og småfrekk fotograf».
Men nå, forsikrer Ari, er de ikke lenger unge og lovende, eller like selvsikre.
Men de liker fremdeles å tro at de er udødelige.
Og hadde ikke fortellerstemmen beholdt dette snevet av den påpekte pompøsiteten, hadde vi heller ikke trodd på Ari Behn.
Programserien går ut på at de to gjenforente frendene reiser rundt i verden og oppsøker folk som «lever på tvers av det som er normalt».
Og de har lykkes i å finne miljøer du ikke visste du ville vite mer om.
I første program, «Kjærlighet til salgs», reiser duoen til Japan for å sjekke ut «host»-miljøet, hvor japanske kjekkaser på egne klubber leier seg ut til husmødre og karrierekvinner som tørster etter oppmerksomhet.
I «Kameratskap og kannibalisme» møter vi det irske sigøynermiljøet.
De halvtimes lange episodene gir ikke rom for dypdykk, men radarparet leverer interessante skråblikk inn i kuriøse miljøer.
De skildres både gjennom intervjuer med mennesker og Ari og Pers egne refleksjoner etter å ha «infiltrert» miljøene.
Alt klippet sammen med stillbilder fra Heimlys kamera, som skaper små meditative pusterom i strømmen av opplevelser.
Og det er i møtet med menneskene vi kan glimte gull.
Tilløpene til arrangerte «sketsjer» med de to er det minst vellykkede, mens øyeblikkene med genuin frykt i øyene på Ari er gjennomført underholdende.
Og hvem visste at han skulle vise seg å ha noe til felles med gudfaren for de irske sigøynerne: barnas navn tatovert nedover ryggen.
I dynamikken mellom Per og Ari, går Per inn i rollen som bajas-«sidekick», som rydder bar-bordene ved å drikke opp restene og som vil ha med seg øl i bilen.
Til tider virker det tilgjort.
Men det er også han som får fram glimtet i øyet på Ari, og får ut hvor romantisk det er å være gift med en lysfontene.
Visuelt sett er serien lekker å se på.
Den vekker nysgjerrighet og leverer reiser du gjerne blir med på - og balanserer fint mellom pompøsitet og selvironi.
90-tallets nye vin har definitivt hatt godt av lagringstiden.
Anmeldelsen er basert på de to første episodene
INGVILL DYBFEST DAHL
| 1
|
111060
|
Ikke gå for den
Adam Sandler prøver å forføre en pen dame på Hawaii, og Jennifer Aniston spiller hans bestevenn: en alenemor som i all hemmelighet egentlig er sexy.
Høres det kjent ut?
Tja, «50 First Dates» og «The Switch» hopper i hvert fall frem fra hukommelsen mens rådhusklokker kimer inne i skallen.
Mer spesifikt spiller Sandler en lege som etter å ha fått krass kritikk for utseendet på bryllupsdagen spesialiserer seg i plastisk kirurgi og beholder gifteringen bare som et middel til å nedlegge damer uten forpliktelser.
Det går bra helt til han møter drømmedama, og må dikte opp flere løgner for å dekke over den første.
Da verves hans lojale kontordame (Aniston) til å spille kona han er i ferd med å skille seg fra, og vips havner de på Hawaii med hennes to barn og hans drømmedame - samt fetter.
Som tendensen er i amerikansk drama og komedie, er barnekarakterene så veslevoksne og kunstig søtet at de blir usjarmerende.
Og Nicole Kidman som Anistons nemesis når virkelig et lavpunkt i karrieren.
Og da refererer jeg ikke til spagaten i hula-hula-skjørt og six-pack.
Og jo da, det finnes enkelte komiske pustehull i denne nær to timer lange forviklingsfarsen, men heller ikke munn-til-munn-gjenopplivingsforsøket på en sau er nok til å holde filmen flytende.
«Just Go With It» fremstår som en miks av assorterte komedier Sandler og Aniston har gjort før.
Dessverre er det ikke en «best of»-miks.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 0
|
111061
|
Døden i Barcelona
Et dødsritt gjennom Barcelonas mørkeste smug.
Garantert ikke godkjent av turistkontoret.
«Biutiful» starter depressivt - og fortsetter slik i to og en halv time, med kun ørsmå glimt av håp, lys og forsoning.
Skitne leiligheter, blod, oppkast, og gater som flyter over av søppel.
Alejandro Gonzales Iñárritu snur postkortet Woody Allen viste oss i «Vicky Christina Barcelona» - og presenterer en av Europas vakreste byer som et råttent avløp på kanten av stupet.
Heldigvis har også han med seg Javier Bardem i hovedrollen - spanjolens massive tilstedeværelse i omtrent hver eneste scene redder «Biutiful».
Han spiller Uxbal,en småkriminell tobarnsfar som forsørger sine barn ved å leie ut papirløse, lutfattige afrikanere og kinsere til lyssky virksomheter.
Tidlig i filmen får han den nådeløse beskjeden om at han har et par måneder igjen å leve.
Desperat begir han seg i jakt på forsoning og ønsket om at barna aldri må glemme ham.
Muligens kan han kommunisere med de døde, men det hjelper ham lite:
Omgivelsene spiller - for å si det mildt - ikke på lag med Uxbal.
Det er nemlig ikke måte på hvor mye jævelskap han skal utsettes for - og dessverre maler Iñárritu på lenge etter at vi har forstått hva det er han vil fortelle oss - både i handlingsforløp og karakterskildring:
Vi fatter raskt at Uxbal bor i et snuskete område av byen.
Er det da nødvendig å vise oss rotter som krafser over en uteligger den ene gangen han titter ut vinduet?
Hans kone er utro med broren, kanskje prostituert og garantert narkoman.
Ikke nok for Iñárritu, voldelig mot barna og manisk er hun jaggu meg også.
Eksemplene hoper seg opp.
Regissøren skal ha for å være konsekvent i «forjævligseringen» både med scenografi, lyd og lyssetting.
Og visst er det bilder som sitter igjen på netthinnen lenge.
Men hans insistering leder dessverre til skuldertrekk snarere enn empati og medfølelse.
Mektig på feil måte, liksom.
Heldigvis har vi Javier Bardem - og hans enormt uttrykksfulle ansikt og fakter.
Han kan gi assosiasjoner til «gråtende sigøynerbarn» i det ene øyeblikket for så å eksplodere i aggresjon i det neste.
Et par av scenene med ham og barna rundt middagsbordet lyser bokstavelig talt opp «Biutiful», men dessverre ikke nok til å korrigere inntrykket av en overlesset depressiv filmopplevelse.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
111063
|
En herlig hjertevarmer
Anne Sewitskys film er lett å forelske seg i!
Regissøren som seiler på en sjø av suksess om dagen har med alvor og kjærlighet tatt for seg Vigdis Hjorths roman «Jørgen+Anne=sant».
En fortelling om hva som skjer første gang en jente forelsker seg hodestups, og om de grusomme intrigene som kan oppstå i kjølvannet av forelskelsen.
I krig og kjærlighet er alt tillatt, som kjent.
Dette ivaretar regissøren med en oppriktighet som kombinerer alvoret, de såre øyeblikkene og de humoristiske krumspringene som nødvendigvis oppstår når turbulente følelser regjerer.
Anne er filmens forteller og hovedperson, en oppegående liten barsking på 9 ½ år, tilsynelatende full av forakt for jålete jentegreier og forelskelser.
Helt til Jørgen dukker opp.
Da blir Annes indre følelsesliv som en mini-vulkan.
Sewitskys valg av barn i rollene, og hennes evne til å lede dem, er det som imponerer mest.
Maria Annette Tanderø Berglyd, er full av energi og tilstedeværelse i rollen Anne.
Hun behersker spranget mellom det viltre og det sårbare.
Otto Garli som Jørgen er mer stillfaren, og en nydelig match til Annes initiativrike påfunn.
De gir assosiasjoner til Ronja og Birk fra «Ronja Røverdatter».
Varmt og rørende
Vennskapet mellom Anne og bestevenninnen er varmt og rørende skildret, og går på tvers av kjønn og alder.
Ironien over «den pene og slemma jenta» gir grunnlag for gode flir, uansett hvilken aldersgruppe du tilhører.
Filmen har mange fine nyanser når det gjelder å poengtere spennvidden i det å være barn som nærmer seg et slags voksenliv.
De er sinte, slemme, ekle mot hverandre, men er også fulle av praktisk og nøktern handling.
Sewitsky har laget dette på barnas premisser, men gjennom nettopp det skaper hun en gjenkjennende effekt, som treffer også et voksnere publikum.
Det er en riktig feelgood-film som gjør deg glad.
Anmeldelsen er basert på en tidlig visningsversjon.
BORGHILD MAALAND
| 1
|
111064
|
Kaotisk om krig
«Miral» er en film som vet hvor den vil, men ikke har bestemt seg for hvordan den skal komme dit.
Filmen følger et knippe mennesker løselig tilknyttet barnehjemmet for palestinske barn i Jerusalem, Dar Al-Tifel, fra 1947 til 1994, med Israel/Palestina-konflikten som et framtredende bakteppe.
I motsetning til hva tittelen antyder, handler filmen om mange andre enn Miral.
Dette underbygger selvfølgelig ideen om at én kvinnes historie også er historien til menneskene rundt henne, men resultatet blir sprikende.
Stilistisk spriker også filmen i flere retninger.
Det er selvfølgelig naturlig siden fortellingen spenner over nær 50 år, og konsistent med uroen i området - og i menneskene, men det er også distraherende.
Fargeskalaen varierer med tiårene, scener sett fra den alkoholiserte Nadia er drømmende flytende.
Og innimellom er det klippet inn nyhetsbilder.
Vanessa Redgrave og Willem Dafoes karakterer tilfører filmen lite annet enn et distraherende stjernedryss.
Hiam Abbass' mange middelmådige «aldersmake-up'er» med tilhørende parykker trekker også oppmerksomheten bort fra en sterk skuespillerprestasjon som barnehjemmets bestyrer, Hind Husseini.
Pinto fyller Mirals søte og naive side, men fremstår et hakk for liten for rollen i de mer følelsesturbulente scenene.
Schnabel har mye historisk informasjon å formidle i fiksjonsfortellingen, men det oppleves stivt når Mirals romantiske interesse, den politiske aktivisten Hani, bruker daten deres til en langdryg historietime-monolog.
Den er klart mer myntet på kinopublikummet enn Miral selv.
Distraherende er det også når rollefigurene veksler mellom arabisk, hebraisk og gebrokkent engelsk seg imellom.
«Miral» har i utgangspunktet en sterk personlig og politisk historie å fortelle, med severdige glimt, men kruttet forsvinner blant alle trådene og distraksjonene.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 0
|
111065
|
Hjemme-uhygge
«Hushjelpen» er en nyinnspilling av Ki-young Kims film ved samme navn fra 1960.
Vi følger Eun-yi som får seg jobb som hushjelp og barnepike hos en svært velstående familie der moren venter tvillinger og faren stort sett står med nesa i et enormt rødvinsglass.
Det tar ikke lang tid før hun forføres inn i et nett av utroskap, sjalusi og kalkulert ondskap.
En ondskap som mest av alt er totalt likegyldighet overfor «lavere klasser».
Publikum blir innledningsvis, i likhet med Eun-Yi, fascinert av familiens levesett, og etter hvert, i likhet med den eldre husholdersken, frastøtt av dem.
Regissør Im Sang-soos kritikk av klasseskillet er krystallklar, og underholdene å observere underveis.
Filmen beskrives som en erotisk thriller, men oppleves mer som et drama med enkelte erotiske, men flere absurd komiske elementer.
Går du for å se erotikk og svettedryppende spenning, vil du bli skuffet.
Men filmen er definitivt verd kinobilletten.
«Hushjelpen» er utsøkt filmet, og trigger nysgjerrighet fra starten, der vi blir vitne til et selvmord midt i den travle, urbane arbeiderklasse-hverdagen.
Så blir vi stadig dratt videre av snikende uhygge og små vendinger, til sluttscenen setter et slående, absurd og dekadent punktum på det hele.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 1
|
111066
|
Dyrisk død
Det er tvingende nødvendig å få sagt det:
Dette er filmen mange vil hate.
Og adskillig færre vil elske.
Begge deler er godt mulig.
Det er en ytre handling, om en afghansk soldat som dreper tre amerikanere, blir tatt til fange, blir torturert, men greier å rømme - for å gjennomleve en langsom tilintetgjørelse i et fiendtlig, iskaldt vinterland.
Passende nok:
Filmet i betydelig grad i Enebakk, Norge.
Men like mye er det en mental reise mot undergangen, om et menneske som etter hvert blir forvandlet til et dyr gjennom sitt desperate overlevelsesinferno.
Filmen er en ordløs, febril tilstandsstudie, en utpreget såkalt kunstfilm i actionham, som særlig elskere av ambisiøs østeuropeiske film vil kjenne seg igjen i.
Filmen fikk både jurypris og beste mannlige hovedrolle i Venezia; man ser hvorfor:
Her finnes en dyptgående, fortellende nerve, stort alvor og enorm innlevelse.
Hovedproblemet mitt med alt dette kompromissløse strevet blir bare:
Jeg får egentlig ingen ny innsikt.
Og forstår derfor ikke i det store og hele hvorfor filmen overhode er laget.
| 0
|
111067
|
Spillanmeldelse:«Kirby's Epic Yarn»
(VG Nett)
«Kirby's Epic Yarn» er befriende originalt, lettspilt og underholdende, og vil trolig fenge de aller fleste.
Som spillanmelder er det lett å bli surmaget og kresen.
Stadig blir vi bombardert med nye spill, og det ene minner etter hvert svært mye om både det tredje og fjerde og femte.
Da er det så befriende når det kommer et spill som rister oss ut av dvalen, med originalitet og ekte lekenhet.
«Kirby's Epic Yarn» ristet meg definitivt ut av dvalen, og puttet små rosa hjerter i mine firkantede øyne.
Kirbys verden er her en verden av animerte tråder, eller garn, tøy og tekstiler.
Figurene kan innta andre former, ved at trådene gjøres om.
Du kan synke ned i stripete ullgensere og finne skatter, fange fiender ved å bruke lassogarn og mye annet kreativt.
Innimellom kan du også gjøre deg om til ulike kjøretøy, for eksempel ubåt, brannbil eller beltebil.
Dette er hendig når du må komme deg over en vanndam eller gjennom flammer.
Det er ikke bare skjulte gjenstander du kan gå på jakt etter.
Det er også andre morsomme vrier.
Når du trekker i en tråd for eksempel, går en gardin til side og der kan det skjule seg en liten parallell verden.
To spillere kan spille sammen.
Det gjorde kjæresten min og jeg.
Samarbeidet gikk greit, helt til vi fant ut at vi kunne sette den andre på hodet akkurat når vi måtte ønske det.
Det ble gjenstand for mye temperatur.
Uansett hadde vi det utrolig moro, og kom oss nesten ikke i seng.
Det er det beste tegnet på at et spill er bra.
PS:
I salg fra 25. februar.
KIRBY'S EPIC YARN Plattform:
Wii Genre:
Plattform Alder: 7 Utvikler:
Good-Feel/HAL Utgiver:
Nintendo
Mer info
| 1
|
111068
|
Spillanmeldelse:«Test Drive Unlimited 2»
(VG Nett)
«Test Drive Unlimited 2» kunne ha blitt en nydelig bilspillfest.
Men festen er herved avlyst.
Fontainebleau Resort i Las Vegas er et trist syn.
Det 17 milliarder dyre hotellet og casinoet står der uferdig, et skamfullt offer av finanskrisen.
Man ser for seg luksuriøse suiter, en flora av spennende restauranter, spektakulære forestillinger, dramatisk arkitektur og design, lykkelige mennesker med fete dollarbunker og sjonglerende løver.
Eller noe.
I steden måtte byggmesteren gi opp og redde det som reddes kunne.
Det uferdige prosjektet ble solgt i 2009 for fattige 900 millioner kroner.
Jeg nevner dette fordi den samme følelsen av nederlag og uoppfyllt potensiale hviler over «Test Drive Unlimited 2».
Det er som om Eden Games simpelthen har gitt opp en eller annen gang i løpet av fem år med utvikling.
I forhold til potensialet, er definitivt glasset her halv-tomt.
Du får to enorme verdener å boltre deg i.
Virtuelle kopier av øyene Ibiza og Oahu byr på diverse former for kappkjøring, sosiale elementer som kortspill på casino, en historie som driver enspilleropplevelsen videre, flerspiller for inntil åtte samtidige spillere og et rollespillsystem som sørger for en gradvis progresjon opp ferdighetsstigen.
Alt ligger til rette for en fantastisk bilspillopplevelse med hauger av fengende utfordringer og givende kappkjøring.
Eden Games har det i seg.
I steden får vi en bil- og veifølelse som er godkjent, men overgått av dusinvis av bilspill.
Vi får en tragisk dustete historie, uengasjerende kappkjøring og en grafikk som ligger langt under det man kan kreve av denne typen spill i 2011.
Attpåtil har flerspillerdelen vært preget av servere som ikke fungerer under min tid med spillet.
VG Nett-leser atomic_ant:
Skulle ønske noen virkelige kjennere av klassiske bilspill kunne sette seg ned å lage et monster av et spill som virkelig satt stikkordene "edruelig", "virkelige biler", "realisme" og "landevei" i høysetet.
Diskuter Test Drive Unlimited 2 her!
Alt dette kan man for så vidt lære seg å leve med.
Mye av dette kan også fikses med patcher og utvidelser i tiden fremover.
Da er det verre at den virtuelle verdenen føles generelt tom og livløs.
Det er en verden blottet for sjarm og glede, og det er naturlig nok et kjempeproblem når det er den enorme og åpne verdenen som skal være spillets store styrke.
Spillet er ikke helt uten verdi, det å gradvis stige i nivå og legge utfordringer bak seg gir en viss tilfredsstillelse.
Opplevelsen vokste også noe etter en mildt sagt håpløs start.
Men «Test Drive Unlimited 2» både burde og kunne vært veldig mye bedre.
PS:
Testet på Xbox 360 og PS3.
Spillet er også ute på PC.
TEST DRIVE UNLIMITED 2 Plattform:
PS3, 360 og PC Genre:
Bilspill Alder: 12 Utvikler:
Eden Games Utgiver:
Atari Mer info
| 0
|
111071
|
En dyster sannhet
Krim.
Oversatt av Kari og Kjell Risvik.
399 s. 349 kr. Press forlag
Peter Temple, av flere utropt til verdens beste krimforfatter, er ute med sin norske utgivelse nummer to, etter den strålende «Mørk kyst».
«Sannhet» er ingen dårlig oppfølger.
Steve Villani, tidligere kollega av drapsetterforsker Joe Cashin, helten i «Mørk kyst», har steget i gradene og får ansvaret for oppklaringen av et drap på en ung kvinne som blir funnet i en leilighet i et luksuskompleks i Melbourne, så nytt at boligene ennå ikke er tatt i bruk.
Etterforskningen viser snart forbindelser både til organisert kriminalitet og korrupsjon høyt oppe i makthierarkiene, særlig etter at tre kjente forbrytere blir funnet døde i et lagerbygg, brutalt torturert.
Jo dypere Villani graver, jo sterkere blir motstanden mot at han egentlig skal løse saken hos hans overordnede.
For så vidt følger handlingen et kjent mønster.
Men det er ingenting velkjent med denne forfatterens behandling av sitt stoff.
Temples stil er unik, røff, korthugd, suverent underfortalt.
Dialogene formelig dirrer av uregjerlig temperament, samtidig er de så knappe at det virker som han har strøket annenhver linje, etter at han skrev dem ut.
De må ha stilt enda større krav til de stødige oversetterne enn de gjør til leseren.
Likevel greier forfatteren å gjøre dypdykk både i Villanis kantete psykologi og hans trøblete bakgrunn uten at det virker som uttværende digresjoner (slik det ofte skjer i mer stereotyp krim).
På denne måten setter Temple sin brutale fortelling inn i en realistisk ramme som gjør at en leser med bare minimal kjennskap til australske samfunnsforhold føler at han får litt faktisk kunnskap med på kjøpet.
Det er så en nesten kan lukte røyken fra buskbrannene som herjer i storbyens utkanter, et talende akkompagnement til samfunnets truende moralske kollaps.
Det er en desillusjonert og desillusjonerende historie, dette.
Den etterlater leseren både rystet og ribbet.
Skjønt, de gode kreftene vinner, om enn kanskje bare en midlertidig seier.
Og vi lesere kan bare håpe på at Peter Temple og hans etterforsker fortsetter kampen, og at det blir flere bøker av det.
| 1
|
111072
|
Kjærlighet i råskapens tid
Oversatt av Guro Dimmen.
508 sider.
Kr. 379,-.
Gyldendal
Som i tidligere romaner konsentrerer Aminatta Forna seg om sin egen historiske arv som datter av en henrettet opposisjonspolitiker i Sierra Leone.
Men denne romanen kan leses som et bevis på at distanse til det selvbiografiske må til for å skape et skarpt litterært fokus.
Hovedpersonene lever, selv om de aldri har levd.
Miljøskildringene er medrivende, og lokker leseren med seg med alle sanser.
Som kjærlighetsfortelling utmerker den seg også, med sine skildringer av kjærlighetens umulige balanse:
Man kan ikke være både blomst og gartner i ett og samme forhold.
Psykologen Adrian drar fra det britiske livet sitt til en jobb i Sierra Leone, og skal arbeide med de grufulle etterdønningene av borgerkrigen.
Der finner han en døende eldre mann som i boken blir jeg-fortelleren.
Mannens beretninger om begjær, håpløshet, vanmakt og raseri vever inn stadig nye personer, som både hver for seg og i et komplekst mønster bygger en leseopplevelse av de sjeldne.
Overvekten av grusomme skjebner, tap og råskap gjør fortellingen mørk.
Da blir kontrastene til de vakre, nærmest selvlysende kjærlighetsskildringene desto bedre.
Forfatteren eier en observasjonsevne utenom det vanlige, og formidler med stor detaljsikkerhet både diffuse menneskelige stemninger og ukjente landskap - på en nesten filmatisk måte.
Bruken av presens rammer inn hovedpersonen Adrians retrospektive opplevelser, et grep som kan virke litt kunstig og anmassende.
Også slutten, for ikke å snakke om etterordet, kan virke litt forenklet og melodramatisk.
Men boken er en leseopplevelse av de sjeldne, og argumenterer for romantiske prinsipper:
Selv om kjærlighet ofte brynes mot vold, bedrag og mangel på personlig mot, er den menneskenes ypperste drivkraft på godt og vondt.
MAY GRETHE LERUM
| 1
|
111073
|
Mesterlig om barndom
349 kroner, 163 sider.
Juritzen forlag.
Da den rødkledde Mia Berner (1923-2009) kom tilbake til Norge etter 64 år i Sverige, erobret hun seminarer og kulturarrangementer og markerte seg med rask replikk og stor kunnskap og fikk en stor vennskapskrets som sørget da hun gikk bort.
Sosiologen og filosofen Berner skrev både fag og publiserte skjønnlitterært.
Stor blomst til dem som nå har sørget for at vi kan ha Mia Berner videre med oss, gjennom å få hennes vidunderlige erindringer fra barndommen publisert posthumt.
Skjønt «Tretten» er ingen fortelling om en vidunderlig barndom.
Det er en vakkert skrevet fremstilling av den verden hun opplevde som ung i 1930-årene, også den delen av hennes liv som var røff og vanskelig.
Berner gir en elegant gestaltning av en ungpike fra et rikmannshjem og hennes forhold til en tyrannisk og selvopptatt mor, en kjærlig, men travel far, venninner og en rekke onkler og tanter.
Klimaks i boken er skildringen av trettenårsdagen, da moren avlyste fødselsdagsselskapet idet Mias stivpyntede venninner kom:
«Mia har ikke vært snill».
Om kvelden hentet moren riset ned fra veggen, spesialbestilt fra Italia, og dengte løs.
Til sist snudde
Mia seg på refleks og slo moren på kinnet.
Faren lot seg presse av moren til å ta Mia til en psykiater som klokt lot datteren høre at det ikke var hun som var problemet i familien.
Denne tretten da hun ble 13 fremstår som et vendepunkt, selv om moren hevner seg ved å låse Mia ute, kveld etter kveld, når faren er borte.
I små treffende kapitler vokser en moden og reflektert ungpike fram, med livsappetitt, humor og nysgjerrighet uansett om hun er syk, skysses ut av familien på landet eller inn i fjordene.
Her er ingen stedsnavn, selv om fødebyen Stavanger og shippingfaren er tydelig.
Og - potensielle beilere gjelder kun fra Bergen.
Barndommen er ingen uskyldig tid, mesterlig skildret av Mia Berner.
| 1
|
111074
|
Dansk kvalitetskrim
Oversatt av Morten Gaustad, 428 sider.
Kr. 399,-.
Font.
Spennende dansk krimhistorie, der man til dels blir mer opptatt av menneskene enn av selve intrigen.
Til å begynne med kan det virke som om søskenparet Hammer er i ferd med å gjøre det i overkant politisk korrekt:
Under en helikopterbefaring over den klimatruete Grønlandsisen får den tyske forbundskansleren(!) øye på et nedfrosset kvinnelik i et område der nedsmeltningen er kommet lenger enn godt er.
Dermed tilkalles den københavnske førstebetjenten Konrad Simonsen
- Simon blant venner - og snart viser det seg at kvinnen er blitt drept og har ligget i isen i 25 år, siden den bokstavelig talt kalde krigen.
Da hun nå dukker opp til overflaten igjen, bærer omstendighetene ved funnet så mange likhetstrekk med en sak fra 1990-tallet at Simon og hans kolleger aner at de er på sporet av en seriemorder.
Møysommelig setter de i gang med å gjennomgå nye og gamle spor, og snart har våre danske venner fått ferten av så vel en drapsmann som et motiv.
Og ikke uventet kommer en av politikvinnene gjerningsmannen nærmere inn på livet enn sunt er.
Det går kanskje an å innvende at intrigen faller litt for lett på plass i denne boken, allerede halvveis har morderen fått både et navn og en psykologisk profil.
Men likevel engasjerer historien hele veien ut, kanskje mest fordi den er befolket av mennesker det går an å interessere seg for.
Etterforskere slurver og tuller, gråter og tabber seg ut.
Men de er samtidig modige og selvstendige, slik gode politifolk helst skal være.
Samtidig gir handlingen et godt innblikk i politiske, personlige og faglige intriger i politietaten og de departementene de må forholde seg til.
Dessverre er det litt småslurv i tidskronologien:
For eksempel blir den hovedmistenkte avhørt i politiarresten søndag formiddag, selv om han i neste kapittel blir løslatt søndag morgen klokken seks.
Det er slikt både en oversetter og en redaktør bør være i stand til å fange opp.
Til gjengjeld øker spenningsnivået sakte, men sikkert fram mot en passe brutal avslutning.
Jeg leser gjerne flere bøker av søsknene Hammer.
| 1
|
111077
|
Diktatur og galskap
Oversatt av Kjell Olaf Jensen, 233 sider.
Kr. 379,-.
Tiden
Et knugende portrett av det repressive samfunns natur og hvordan det preger enkeltmennesker både kroppslig og sjelelig.
Bokens kvinnelige hovedperson lever i det kommunistiske Romania.
Hun er under mistanke for å ha bedrevet statsfiendtlig virksomhet, på grunn av noen fortvilte lapper hun har plassert i klærne fra tekstilfabrikken der hun arbeider - drevet av et fåfengt ønske om å komme i kontakt med italienske menn, og selvsagt angitt av en hevngjerrig kollega.
Nå lever hun i stadig usikkerhet, underlagt en politioffiser som til stadighet innkaller henne til avhør.
Redselen og fortvilelsen går hånd i hånd med følelsen av å være et ensomt og forlatt menneske i et ensomt og forlatt land.
Samtidig lider hun under tunge tapserfaringer: av faren, bestefaren og venninnen Lilli.
Alle har de dødd, og alle har de på et eller annet plan også sviktet henne.
I denne romanen fra 1997 kretser Herta Müller igjen rundt sin egen erfaring med å leve i et totalitært land.
Innestengtheten gjør at alle ender opp med å plage hverandre.
Sladderen florerer, og statens ekspropriasjon gjelder ikke bare fast eiendom.
Også den enkeltes sinn blir invadert.
Den innelukkete tilværelsen har sterke incestuøse undertoner, overgrep blir en overlevelsesstrategi for mange.
Til slutt blir det vanskelig å skille mellom hallusinasjoner og realitet, mellom fantasier og kroppslige erfaringer.
Ikke akkurat noen glad bok dette, nei.
Mesterkloa til Müller er skarp som alltid, selv om det også hviler noe lett datert over denne skildringen av en historisk virkelighet som blir fjernere og fjernere for hvert år som går.
| 1
|
111079
|
The Disciplines, «The Virgins Of Menace»
(VME) Trekk pusten da, gutter!
Det første samarbeidet mellom Posies-helten Ken Stringfellow og gutta fra Briskeby for tre år siden var et herlig friskt poprock-pust med et kobbel iørefallende låter.
Denne gangen har de tatt på tyngre støvler og stilt seg innerst i garasjen, der Stringfellow er mer pønka hesblesende enn intens (og gjør en fæl AC / DC / Bon Scott-pastisj i avsluttende «AD / HD»), mens Bjørn Bergene har tunet gitaren nærmere boogie og støy enn finspill.
Resultatet er dessverre hverken like bra eller poengtert som forrige gang, selv om platen bugner av energi.
Men det gjelder altså å porsjonere ut vitaliteten istedenfor å slippe løs alt på en gang.
BESTE LÅT:
«Fate's A Strong Bitch» (med Lydia Lunch).
STEIN ØSTBØ
| 0
|
111080
|
Lukestar, «Taiga»
(Tuba)
Det er hvitt og det har nisselue.
Puh, flere som begynner å få indieoverdose i norsk rock?
Følelsen fester seg sterkere jo mer man spiller oslobandet Lukestars tredje opus.
Det er fabelaktig spilt og utmerket produsert, mildt i uttrykket og tilsynelatende melodiøst - men det er til syvende og sist fattig på melodier.
De krysser et hektisk Arctic Monkeys-driv med eterisk kanadisk indielyd og topper det med falsettvokal som peker med stiv pekefinger på Sigur Ros.
Dessverre er det også veldig ikke-groovy, og estetikken er langt inn i granskauen.
Inderligheten bandet søker å uttrykke rører ingen nervetråder her i gården; «Taiga» føles primært som en velformulert søknad til neste års Nordic Music Prize.
BESTE LÅT:
«Taiga» THOMAS TALSETH
| 0
|
111081
|
Jenny Hval, «Viscera»
(Rune Grammofon) Surrealistiske provokasjoner.
Allerede som Rockettothesky var Jenny Hval i randsonen av radiovennlighet.
Første album under eget navn er enda mer teatralsk, vanskeligere tilgjengelig og provoserende vakkert i sin kunstneriske motstand.
En sammenstilling av voldsom klang og svevende intonasjoner - lett å avfeie som en cocktail av Dali, Anja Garbarek og våtmarksentusiasten Einar Gelius.
Ikke minst på grunn av de surrealistiske tekstene; kliniske og litt for nære på samme tid, slik produksjonen er organisk og varm, men også konstruert og kjølig.
«Viscera» er den anatomiske fellesbetegnelsen for de indre organene.
Hval åpner showet med en elektrisk tannbørste mot klitoris.
Så kan de som liker å tolke slikt gjøre det.
BESTE LÅT:
«Golden Locks» TOR MARTIN BØE
| 1
|
111082
|
The Low Anthem, «Smart Flesh»
(Bella Union / Tuba)
Hvis Neil Youngs «Helpless» var et band.
Rhode Island-trioen har en godskremmende evne til å klisjefylt nok få tiden til å stoppe, og samtidig gi selv de mest uberørlige blant oss gåsehud.
Andre utgivelse på halvstort selskap forandrer ikke så mye fra debuten, utover å trekke de nær-kirkelige meditativene ut i en enorm velstandsromklang og redusere støykontrasten til én enkelt låt.
Det kler de intime låtene godt, og gjør váre piano- og pumpeorgelanslag, eviglange munnspilltoner - for ikke å glemme den ensomme saga - enda større enn seg selv.
I en drømmekombinasjon av sørstatsfolk og cohenske melankolier har The Low Anthem skapt noe tidløst, unikt og muligens evigvarende.
BESTE LÅT:
«Burn» TOR MARTIN BØE
| 1
|
111087
|
Honningbarna, «Den eldre garde» (Universal)
Sørlandet har blitt farlig.
Det må være digg å være Honningbarna om dagen.
Så unge.
Så i vinden.
Ros fra alle.
Den første fortjente Urørtfinale-seieren på årevis.
400 000 i støtte fra hjemkommunen.
Album om en måned. by:Larm nå.
Bandets basiske punkrock er ingen sensasjon i seg selv, men den sparker virkelig hardt.
Og der er hele poenget ved Honningbarna just nu - de er et tonn av ung attityde, ektefødte yngel av Turboneger og Kvelertak.
«Den eldre garde» er hormoner i harnisk.
| 1
|
111088
|
Tynn traktortur
Det stemmer at det enkle kan være det beste.
Men det kan også være skuffende lettvint.
Syv år etter forrige filmsprell, er den godmodige traktoren tilbake i kinosalen.
Dessverre er det ikke et kledelig format.
«Gråtass får en ny venn» framstår som en barne-TV-episode strukket ut på lerret.
Resultatet er tynt.
Gamlefar, Goggen og Grynet har det travelt på gården med å skremme vekk fugler i tillegg til å plukke bær og lage sang til det store markedet.
Gråtass begynner å bli ensom på låven, og når han oppdager tegningene til et selvgående fugleskremsel i oppfinnermappen til Onkel Georg, får han ideen om en ny venn.
Goggen tar agnet, og det eneste som kan hindre idyllen er de to dumme og slemme skraphandlerne som vil vise fram den levende traktoren for penger - og Gråtass' egen sjalusi.
Dette er etablerte, karikerte rollefigurer, og de behøver ikke vise mer dybde for at fortellingen skal fungere.
Mer problematisk er det at filmen er blitt en oppskrudd symfoni av overtydelighet.
«Gråtass får en ny venn» kunne faktisk fungert som stumfilm.
Det meste uttrykkes med de innstendige ansiktsuttrykkene kombinert med påfallende talende musikk.
Den skifter pedagogisk riktig, men brutalt brått fra klipp til klipp: skummel dur til tyvene, triste toner til en sjalu Gråtass og lystig klimpring til fugleskremselets krumspring.
Slik blir de musikalske temaene gjentatt og gjentatt - og gjentatt.
Det blir også sangen Gamlefar lager med Grynet.
Den blir gjentatt så mange ganger at det bare er for barn og foreldre å hoppe nynnende rett i platebutikken.
Spesialeffektene er såpass lite spesielle at de like godt kunne vært droppet.
Når det er sagt:
Dette er en fortelling med varme, om temaer som ensomhet, sjalusi og at det er galt å stjele.
Filmen er også krydret med såpass mye velfungerende slapstick at de aller yngste vil kunne kose seg.
Litt eldre barn vil legge merke til at alle sporadiske grimaser og ablegøyer ikke dekker det spinkle skjelettet.
| 0
|
111089
|
Stor ståhei, liten stas
Jack Black spiller nok en gang i en film som er forelsket i Jack Black.
Problemet er at forelskelsen er blind.
I Rob Lettermans regi er Jonathan Swifts eventyr tygd på og spyttet ut som en bløt, broddløs smørje.
Black er Lemuel Gulliver, en ikke så ung ungdom som har jobbet i postrommet på avisen de siste ti årene.
Der spiller han stort sett Guitar Hero og brygger på sin hemmelige forelskelse i reiseredaktøren Darcy (Amanda Peet).
Når han lurer til seg et oppdrag om å undersøke Bermuda-triangelet, ender han på mystisk vis opp i Lilleputtland.
Og fra å være en statusmessig miniatyr som ingen legger merke til, er Gulliver nå en kjempe ingen kan unngå å se.
Derfra og ut prøver Gulliver å finne på noe å gjøre i Lilleputtland.
Og det han finner på er stort sett å være Jack Black:
Det vil si å mumle halvmorsomme replikker strødd med «lame-ass» og «awsome», samt spontant å fremføre en sang eller to.
Og å slukke en brann ved å urinere på den.
Der Black klarte å balansere komikken mot nerve i «The Holiday», gjør han ikke en gang et forsøk her.
«Gullivers reiser» er selvfølgelig en helt annet type komedie, men den hadde hatt godt av strengere tøyler enn de som tas i bruk på kjempen Gulliver.
Referansene til film og popmusikk føles halvhjertede og overflødige, og virker mer som resultatet av en ukritisk idédrodling der absolutt alle innspill er dyttet inn i filmen, enn noe som tjener handlingen.
Du har sett det før.
Forskjellen er bare at den gang lo du.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 0
|
111092
|
Roxette «Charm School»
Per Gessle er som et barn som kan emulere popmusikken han idoliserer fonetisk, men som ikke har noen forutsetning for å forstå den intellektuelt eller emosjonelt.
Begjær, eufori, hjertesorg - dette er følelser han ikke skjønner ennå.
Han kan bare etterligne lyden av dem.
Aldri er dette klarere enn når Gessle er en del av duoen Roxette.
Den håpløse omgangen hans med det engelske språket bare forsterker følelsen av etterligning, mimikk og imitasjon.
Det har hendt at Roxette har triumfert på vilje alene.
Marie Fredrikssons paradenummer «It Must Have Been Love» er unektelig en ganske deilig powerpastisj.
Men Roxettes første album på ti år er et falsum forkledd som en popplate.
BESTE LÅT:
«Speak To Me»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.