id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
111093
|
Gruff Rhys «Hotel Shampoo»
(Turnstige / VME)
Super Furry Animals-vokalistens tredje soloalbum burde vært nok en samling av jublende kreativt overskudd og spektakulær nynnbar popglede.
I stedet har waliseren ramlet ned i et grumsete hull av vassen easy listening og tam resepsjon-bossanova.
Tekstene glimter tidvis av poetisk melankolsk hverdagsfjas, slik bare Rhys mestrer, men høres generelt ut som de er gulpet opp mens de ble spilt inn.
Noe låtene også sliter med.
For selv om albumet åpner lovende som en lettbent gjenoppvåkning av lett trip hop, nærmer det seg fort det fullstendig idiotisk naive, og felles av samme problem som hotellsjampo: tilpasset alle hårtyper, og passer dermed ingen spesielt bra.
BESTE LÅT:
Christopher Columbus
TOR MARTIN BØE
| 0
|
111094
|
PJ Harvey «Let England Shake»
Polly Jean Harvey har lenge vært den typen artist man ikke bør si høyt at man misliker.
I likhet med for eksempel Nick Cave og Madrugada nyter hun en status mange musikkelskere forbinder med en slags objektiv kvalitet.
Det vil si at hun byr på «råskap», «mørke», et «eget univers» - gjerne med mye «smerte» i seg.
Trassig alternativisme.
Klagesang.
Bluesgitarer med fuzz.
Fine ting det - en stund.
Men det blir jo trøttsomt og klisjépreget etter hvert også.
Og PJ Harvey gjorde alt dette så bra på sine første tre plater at det var på høy tid å bevege seg videre mot noe mer sofistikert.
På «Stories From The City, Stories From The Sea» (2000) gjorde hun endelig dét, på utmerket vis.
Men den påfølgende «Uh Huh Her» (2004) var bare sur, og rekk opp hånden den som spiller den forpinte pianoplaten «White Chalk» (2007) av egen fri vilje.
«Let England Shake» er andre boller, dog.
Det er PJs mest varierte plate siden «To Bring You My Love» (1995).
Og hennes mest gripende og smakfullt arrangerte til dags dato.
Men om den rent musikalsk er en utstrakt hånd til oss sarte, trenger ingen fans å frykte at PJ har «solgt ut» eller noe slikt - hun er fortsatt både ram og besk; platen er tross alt et bitende oppgjør med England som samfunn og ikke minst som krigførende nasjon.
Forskjellen er at det er utelukkende skjønn musikk hun tonsetter refsingen med.
Ikke styggvakker, men vakker.
Låtene puster fritt.
Som på «White Chalk» er det mye falsett, organisk instrumentering og et nærmest maritimt lydbilde, men «Let England Shake» føles svømmedyktig der forgjengeren ga en distinkt drukningsfornemmelse.
Aller diggest:
Den porøse gitarlyden.
PJ viser seg også som en kulturelt bevisst borger når hun serverer kritikk av hjemlandet med det mest britisklydende albumet hun har laget.
Tidligere har indiefiltrert amerikansk blues vært hennes grunnstamme, men det er dramatisk britisk folkrock som er den blå tråden gjennom denne lyrisk blodrøde musikken.
Hun formidler både elsk og hat, på et vis som er vanskelig å hate og lett å elske.
BESTE LÅT:
«The Words That Maketh Murder»
| 1
|
111095
|
Moi «Chair-O-Planes Part One»
(YFM / Universal)
Den begynner allerede å føles utvannet, ideen om å gi ut flere små plater i stedet for én stor.
For selv om du etteraper slippkonseptet til et svensk popgeni, betyr det ikke nødvendigvis at du selv er et svensk popgeni.
Eller et norsk et.
Men det bor storhet i Ingjerd Østrem «Moi» Omland.
Radioslageren «After You Sir» er strålende mainstreampop med fantastisk strykerløft i refrenget.
Hennes intime versjon av Kaizers Orchestras «Hjerteknuser» - innspilt før originalen var offentliggjort - er også superb.
De fire øvrige låtene føles imidlertid alle som fyllstoff.
Det er straight og trygt, med en touch av cabaret som svinger fra det helt greie til det regelrett fæle.
De hadde trengt fire-fem knallåter rundt seg, som bør komme samlet på neste minialbum.
BESTE LÅT:
«After You Sir»
| 0
|
111098
|
Adrenalinkick
Intens, ubehagelig og et sant adrenalinkick av en film!
En fortelling som gir fysisk ubehag og tankevekkende opplevelser.
Filmen er basert på historien til Aron Ralston; et kroneksempel på en ung, rastløs sjel som utforsker naturkreftene - helst på egen hånd, og uten å si hvor han er.
Den gangen det går galt, går det fryktelig galt.
Han sitter stuck i en hule, bokstavelig talt i klemma.
En kampestein gjør at armen hans ikke kommer løs.
Den alltid energisk ladet regissør Danny Boyle har grepet fatt i dette med suggererende intensitet.
Ikke minst ved bruk av musikk med høye pulsslag-takter.
Valget av James Franco som Ralston er glimrende.
Franco har den rastløse energien og skarpe tankegang som sømmer seg en ensom ulv-skikkelse av dette kaliber.
Samtidig er dette en fortelling om selvoppholdelsesdrifter, om rasjonelle handlinger foretatt i desperate situasjoner, og om menneskets evne til å utnytte sin egen urkraft, selv når naturkreftene har overtaket.
Enkelte scener er svimlende ubehagelige.
Lite er overlatt til fantasien når Franco demonstrerer kombinasjonen sløv kniv og armkutting.
Likevel er det den menneskelige styrken som er filmens sterkeste drivkraft.
| 1
|
111099
|
Lysende historisk drama
Mesterlig forening av tung historisk symbolisme og levende, privat menneskelig drama.
Det er mennesker som former historien.
Og mennesker er bare mennesker.
I britisk og europeisk historie står den britiske kongen Georg VI (1895 - 1952) sterkt.
Han ble konge i 1936, og ble et samlingspunkt og symbol for sitt land og sitt folk og den frie verden gjennom 2. verdenskrig.
Kong Georg skulle ikke blitt konge.
Han ønsket det heller ikke.
Men hans eldre bror Edvard VIII abdiserte for å kunne gifte «skandaløst» med den beryktede Wallis Simpson.
Og kong Georg - Albert, eller bare «Bertie» blant de nærmeste - ble konge.
Dette er nær historie:
Kong Georg og hans Elizabeth er foreldre til nåværende dronning Elizabeth.
Hustruen er «dronningmoren» fra det britiske monarkialbum, inntil hun døde i 2002, 101 år gammel.
Kong Georg var svakhelset.
Og hadde særlig ett alvorlig «offisielt» problem:
Han led av alvorlig talehemming, han stammet.
Og dét i en tid da direkte kongelige meddelelser til folket for første gang ble tilgjengelig for alle, gjennom radio.
«Kongens tale» er filmen om en opphøyd leder, hvis viktigste oppgave nettopp skulle bli å tale - men som var ute av stand til det.
Hans kone fant imidlertid fram til den særdeles uortodokse talepedagogen Lionel Logue, en røff og rett-frem australier, som i stor grad kurerte kongen.
Logue forsto nemlig hvordan et autoritært, formelt og tradisjonelt monarki kunne ødelegge et barn som var født inn i det.
«Kongens tale» har fått 12 Oscar-nominasjoner.
Det er lett å forstå.
Geoffrey Rush er lysende som talepedagogen.
Colin Firth som kongen har det vanskeligere; han skal uttrykke hele spekteret av følelser fra et forknytt menneske som er tvunget til radikalt å frigjøre seg.
Firth gjør det, på strak arm, uten et øyeblikk å miste verdigheten.
Foto, scenografi, lyd - alt er strengt og minutiøst tøylet innenfor den historiske kontekst.
Glitrende!
Kongens radiotale, holdt like etter England var erklært i krig med Tyskland, ble historisk.
Historien vil dog aldri fortelle at kongen «varmet opp» med friske serier av banning og obskøniteter.
Filmen sier det.
Kanskje er det ikke sant.
Men det er uhyre troverdig.
For det er mennesker som former historien.
| 1
|
111103
|
Spillanmeldelse:«Bloodline Champions»
(VG Nett)
«Bloodline Champions» er like mye idrett som dataspill.
Det står for en knallsterk spillopplevelse for de som liker nådeløs action og krevende taktikk.
Har du sansen for hurtig og ferdighetsbasert action, er det ingen grunn til ikke å teste «Bloodline Champions».
Det er nemlig helt gratis og veldig underholdende.
«Bloodline Champions» kan kun spilles over Internett, baserer seg på mikrotransaksjoner og gir deg mange klasser å velge mellom, men passer på ingen måte inn i den massive onlinespillsjangeren.
Det er i stedet en konkurranse mellom spillere om hvem som kan knuse flest motstandere, enten alene eller på lag med andre.
Det har ingen virtuell verden, men spillet fungerer som en portal som lar deg kjempe mot andre på forhåndslagde spillebrett.
Det finnes i alt tjue forskjellige Bloodlines du kan spille.
De tilsvarer hver sin klasse og kan deles inn i fire tradisjonelle grupper - nærkjempere, helbredere, forsvarere og langdistanseskyttere.
Alle har unike evner og er godt balansert opp mot hverandre.
De er også kult utformet og har hver sin plass i et artig fantasy-univers.
Men selv om spillet lar deg teste ut klasser i god rollespillånd, blir ingen av dem sterkere desto mer du spiller.
Det finnes ingen progresjon i «Bloodline Champions».
Alt du kan forbedre er dine egne ferdigheter med tastene og musa.
Tilfeldigheter og terningkast hører ikke hjemme i dette universet, kun hvor flink du er til å løpe rundt på brettet og bruke evnene dine til å denge fienden.
«Bloodline Champions» er ren action, og skal du bli virkelig god må du både trene mye og ha utstyret i orden.
Ei skikkelig spillmus med ekstra knapper er et svært hendig redskap, og det gjelder å trene inn bevegelsene så alt går på automatikk.
Det finnes mange brett å velge mellom, og en kan spille flere på lag om gangen.
Det finnes også tre forskjellige modus.
Det første kalles arenakamp, hvor lagene kjemper til døden.
Det andre handler om å kontrollere spesielle punkter på kartet, og det tredje dreier seg om å samle artefakter og bringe dem til basen før fienden slår kloa i dem.
Fordi spillet er gratis får du innledningsvis kun tilgang på fire av tjue Bloodlines (en av hver undergruppe), men resten kan enten kjøpes via oppgraderinger av spillet for penger, eller ved at du spiller mye og vinner ofte.
Du opparbeider deg nemlig poeng inne i «Bloodline Champions» mens du spiller, og disse kan brukes på mange forskjellige ting.
Som å åpne nye Bloodlines, få rollefigurene du spiller til å se kulere ut eller kjøpe nye titler og bilder til profilen din.
Men selv om mye er til salgs er det helt umulig å kjøpe seg fordeler i kamp, slik at alle seire eller tap kun skyldes dine egne mesterlige eller manglende evner.
I «Bloodline Champions» kjemper du om å klatre oppover stigen og bli blant de best rangerte.
Du kan også delta i turneringer, og selv om spillet nettopp har blitt utgitt, ble det holdt flere slike under beta-perioden med fine premier til vinnerne.
«Bloodline Champions» er rett og slett et bunnsolid dataspill som oser av profesjonalitet.
Og fordi spillet er gratis skader det ikke å prøve, for selv om alt ikke skulle falle helt i smak har det jo ikke kostet deg en krone.
PS:
Du finner spillet på bloodlinechampions.com
BLOODLINE CHAMPIONS
Plattform:
PC Genre:
Action Alder: 12 Utvikler:
Stunlock Studios Utgiver:
Funcom Mer info
| 1
|
111104
|
Spillanmeldelse:«Breach»
Skytespillsjangeren er beinhard.
«Breach» gjør et tappert forsøk, men stiller med altfor lite originalitet og slagkraft til å kunne konkurrere i den øverste vektklassen.
Slagmarker som kan ødelegges, det er selve salgsmantraet til skytespillet «Breach».
Både i teori og praksis kan trehytter utsettes for hurtig demontering og murvegger kan få nye dører ved hjelp av panservernraketter og sprengstoff.
Og ja, ødeleggelsene er både realistiske og ser slettes ikke så verst ut.
Problemet er bare at det betyr så forsvinnende lite rent taktisk.
Ved én anledning brukte jeg en rakett til å sprenge hull i baksiden på en tunnell, slik at jeg kunne angripe en uforvarende fiende bakfra.
Det var riktignok artig, men slike hendelser hører til sjeldenhetene.
For det meste er «Breach» rett og slett et helt vanlig skytespill, et skytespill som kun byr på online-modus og som dessuten plages av en rekke problemer.
Det finnes et «achievements»-system med fristende oppgraderinger, men kravene for å låse dem opp er brutale.
Selv garvede entusiaster vil steile når den første, letteste oppgraderingen krever opp mot hundre drepte motspillere.
For å låse opp én enkelt av de høyere «perks», altså spesialferdighetene, må du legge på enda en null.
Dette hadde ikke gjort så mye om selve spillfølelsen var på høyde med de beste i sjangeren, men det er den ikke.
Selv om jeg skrudde ned sensitiviteten på musen, føltes siktingen mindre presis enn i for eksempel «Modern Warfare 2».
Kartene er slettes ikke så ille, faktisk på grensen til å kunne kalles solide.
Balansen mellom skarpskyttere og soldater med maskingevær er godt ivaretatt og kartene åpner for flere kreative, taktiske løsninger.
Men det blir litt snaut og ensformig når man bare har fire å velge mellom.
Et dekningssystem i noenlunde samme stil som «Gears of War»-spillene var også ment å gi «Breach» et forsprang på de mer profilerte konkurrentene, men dette fungerer dårlig på PC.
Det er sikkert noe man kan venne seg til, men for min egen del gav jeg fort blaffen i å «klistre» meg fast i diverse vegger og sandsekker.
De fem ulike spillmodusene er også rimelig formulariske, kanskje med unntak av «Convoy».
I denne modusen skal det ene laget beskytte og det andre angripe et bevegelig mål.
Konvoien beveger seg kjappere med mange forsvarere i nærheten, men diverse hindringer må fjernes for at den skal komme seg helskinnet frem.
Nå er det dessverre litt vanskelig å faktisk få spilt denne modusen, fordi søkemotoren i spillet ofte oppgir gal serverinformasjon.
Man må regne med å gå ut og inn av en tre-fire servere som feilaktig er merket med «Convoy», før man faktisk finner en server som spiller «Convoy».
Alt i alt er ikke «Breach» direkte dårlig.
Gode kart og en kompleks ødeleggelsesmotor gir i utgangspunktet plusser i margen.
Men med bare fire kart og ødeleggelser uten særlig praktisk betydning, blir plussene små og satt i parantes.
De klarer heller ikke å ta oppmerksomheten vekk fra alt som er strøket og kommentert med rødpenn.
For skytespillsjangeren er så proppet med gjennomsolide spill at «Breach» fort forsvinner i glemmeboken.
PS:
Anmeldelsen er gjort basert på PC-utgaven av «Breach».
Spillet er også tilgjengelig på Xbox Live Arcade.
Plattform:
PC Genre:
Skytespill Alder: 16+ Utvikler:
Atomic Games Utgiver:
Atomic Games
| 0
|
111106
|
Sugarland:«Incredible Machine»
(Mercury/Universal)
Publikum flokker til countrymusikken blant annet fordi det er en sjanger som forholder seg til voksne folks problemer.
Det har ikke Sugarland fra Georgia skjønt noe som helst av.
Vokalisten deres (det pleide å være to av dem) heter Jennifer Nettles.
Dette ualminnelig enerverende kvinnemennesket kan synge.
Men når hun ikke får utløp for disse evnene i dette albumets råttent komponerte «powerballader», bruker hun stemmen sin som om hun var en psykotisk oppglødd barnehagetante, og vi en gjeng innesperrede snørrunger.
I et sett ultrainfantile, utslettsfremkallende idiotiske «uptempo»-låter.
Verre enn verdiløst.
BESTE LÅT:
«Incredible Machine Interlude»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
111108
|
James Blake:«James Blake»
(A&M/Universal)
Det er formidabel oppmerksomhet rundt britiske James Blake (22) akkurat nå.
Det er gode grunner til det.
Øya-klare Blake har blitt hypet som det neste store.
Spørsmålet er hva slags neste store han skal bli.
DJ-en har noen praktfulle sjangersøkende EP-er bak seg, der den foraktelig fintfølende mellomgulvtolkningen av Feists «Limit To Your Love» er 22-åringen på sitt mest kommersielle og konvensjonelle.
Og den er, når den brytes ned, heller ikke særlig konvensjonell med sin lave bass, automatgeværrytme og maskinelt behandlede vokal.
Plassert sånn noenlunde i midten på platen er den derimot perfekt som motvekt til det skjøre, sakrale og søkende som gjør at man nesten ikke våger å puste.
Blakes debutalbum er en plate som sirkler inn sjangergrenser, men som egentlig ikke hører hjemme i noe kjent univers.
Det er stillstanden kjent fra folkartister som Damien Jurado og Bon Iver, syntetisert med troen på vokal og repetisjon som bærende og eneste teknikk.
Ikke ulikt den delvis usammenlignbare Antony Hegarty.
Best summert i låten «The Wilhelm Scream», der oppkuttet dobbeltvokal forgjeves prøver å fange beaten - noe som gjør klimaks til et forunderlig estetisk, lavmælt spetakkel.
Helt fra starten som en seig dubstep i Burial-klassen, som rimelig snart skråner rett ut i et avsidesliggende sted der det eneste som høres er Blakes vocoderbehandlede stemme, er det åpenbart at dette er noe spesielt.
Men er det dekonstruksjon eller kunsten å leve et vilt og syntetisk liv?
Et viktig moment innenfor minimalismen er ikke bare hva man tar med, men også hva man velger bort.
James Blake velger bort nesten alt - og er i sin esoterisk stille skjønnhet dubstepsvaret på Apple.
Det virker som om det ikke er en tone, en lyd eller et skurr på platen som ikke er nøye tilmålt, tilskåret og plassert nøyaktig på dette stedet.
Denne uforskammede perfeksjonismen vil for noen gjøre platen plagsom og tilgjort utilgjengelig.
Men for alle andre er det åpenbart at det neste store er lyden av nesten ingenting.
For størst av alt er stillheten.
BESTE LÅT:
«The Wilhelm Scream»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
111109
|
Wanda Jackson:«The Party Ain't Over»
(Nonesuch/Warner)
Jack White, fra nå oppløste The White Stripes, lokket et av 2000-tallets beste album, uansett sjanger, ut av countrysangerinnen Loretta Lynn i 2004 («Van Lear Rose»).
Så det var grunn til å glede seg når han kastet blikket mot rockabillypionerinnen Wanda Jackson (73).
Men akk.
Så moro har Wanda og (sikkert spesielt) Jack hatt det, at platen mest av alt er blitt ganske tøysete.
At Jacksons umiskjennelig brokete, «kvalte» stemme er en smule redusert, hadde vi kunnet leve med.
Men at White så til de grader er gått over bord i produksjonslekegrinden, er egentlig ganske sjokkerende.
Og så han, liksom - som i de siste årene har virket nesten grettent puristisk.
«The Party Ain't Over» er femtitallsretro på Grünerløkka-vis:
Akkurat litt for glorete og selvbevisst og sjokkrosa kitschy.Ta Harlan Howards «Busted», for eksempel.
Her høres den fenkle countryvisen ut som et sirkus som ankommer byen.
Det er regissør Whites gjallende, hyperaktive femtitallsmusikal, dette her, og Wanda Jackson selv blir borte i scenografien.
Og trenger Wanda å tolke The Andrews Sisters' «Rum And Coca-Cola» i 2011?
Nei, selvsagt ikke.
Sprøtt at White ikke forsto det.
BESTE LÅT:
«Dust On The Bible»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
111111
|
Delirisk dans
Denne filmen tar kvelertak på deg.
Og holder det lenge.
Hvordan regissør Darren Aranofsky hypnotiserer nesten uten at du merker det, gikk opp for meg et godt stykke ut i «Black Swan».
Hovedpersonen, den tilknappede, psykisk ustabile ballerinaen Nina (Portman), får et uventet besøk på døren hjemme av sin rivalinne, hennes rake motsetning:
Den selvsikre og seksuelt utagerende Lily.
I det Nina åpner døren og Lily slår opp sitt bredeste smil, kikket jeg meg forvirret rundt, og lo småhysterisk.
Det føltes nemlig som om Lily kom rett inn fra en helt annen film, for så effektivt er vi blitt ført inn i Ninas verden.
I beinhard konkurranse med andre får hun sitt livs rolle, den som Odette i Tsjajkovskijs «Svanesjøen».
Men rollen er todelt - og krever at jomfruelige, kontrollerte Nina også graver etter sine mørke, seksuelle sider for å bli svanens onde, tvilling:
Odele, den sorte svane.
For, som oppsetningens arrogante regissør Thomas manisk gjentar:
«Å opptre handler ikke kun om kontroll - det handler om å slippe alle hemninger».
Hvor mye er man villig til å ofre for perfeksjon?
Er selvødeleggelse et nødvendig onde for å skape kunst?
Paranoia og galskap
Det er spørsmål som kickstarter en foruroligende, mørk visuell «tour de force» av paranoia, selvhat og galskap.
En reise som konstant utfordrer:
Om det vi ser er virkelig eller bare eksisterer inne i Ninas hode, får vi ikke svar på, men alt hun gjør tvinger Aranofsky oss til å bli med på.
Nina er den upålitelige forteller vi ser alt gjennom.
Kameraet følger henne klaustrofobisk tett på, forfra og bakfra, og Portman kanaliserer uhyggen presist med sin skjøre, nevrotiske rolletolkning, som et jaget rådyr i skogen.
«Black Swan» er beskrevet som en thriller, men Aranofsky låner fra mestere som Hitchcock, Lynch og Kubrick med sjangeroverskridende bravur.
Selv reinspikket B-skrekkfilm-estetikk får han til å fungere.
Ambisjonene kan til tider virke voldsomme, men «Black Swan» er en film du definitivt ikke stiller deg likegyldig til.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
111113
|
Absolutt nydelig
Dette er filmen du vil elske å ha sett.
Så, filmvenn:
Oppsøk den, det vil dessverre raskt forsvinne fra repetoaret.
Det handler om en liten pike på vei bort fra sin elskede far, tiden hennes på et barnehjem, frem til hun blir adoptert bort.
Det er et følsomt, klokt, rørende, trist, varmt og meget, meget intelligent blikk på en barneskjebne, inntrengende fortalt fra jentas eget ståsted.
Det er også befriende fritt for ondskap og andre stereotypier.
Man vet ikke hvorfor hun blir adoptert bort; det bare antydes, med et par alternativer.
Uansett er det viktigste at hun følelsesmessig mister sitt eksistensielle fotfeste.
Hun kjemper mot alt som rammer henne:
Uvissheten, løgnene, kravet om å tilpasse seg.
Men samtidig vokser hun også som menneske; hun er en utpreget ressursterk «overlever».
Derfor ser hun også alt som skjer med henne - og andre.
Filmen skal forøvrig være bygget på bruddstykker av regissørens egne minner; hun ble selv adoptert fra Korea til Frankrike som liten.
Så la deg ikke stoppe av at dette er en «liten» og koreansk film.
For den er nydelig.
Rett og slett.
| 1
|
111114
|
Spillanmeldelse:«Mario vs. Donkey Kong:
Mini-Land Mayhem!»
De gamle fiendene Mario og Donkey Kong har plaget hverandre i 30 år, og har ingen planer om å slutte.
Heldigvis.
«Mario vs. Donkey Kong» bygger på arkadespillet fra 1981, der Donkey Kong står på toppen av et stillas og kaster tønner etter den lubne rørleggeren.
Vi får si de eldres med stil, disse rivalene.
For i «Mario vs. Donkey Kong:
Mini-Land Mayhem» byr de på sjarmerende lommeunderholdning, perfekt tilpasset det bærbare formatet.
Dette er imidlertid langt fra typisk plattformhopping, som vi er vant til fra Mario.
Her styrer du ikke Mario direkte, din jobb er å bygge broer, plassere ut trampoliner og time kanoner for å guide små, selvgående Mario-figurer til utgangen på hvert nivå.
Det er med andre ord et typisk puzzlespill, hvor du skal prøve, feile og prøve igjen for komme til utgangen - og helst samle alle myntene på veien.
Det tar litt tid før det blir skikkelig vanskelig, men det lykkes likevel i å holde seg interessant hele veien.
Hver nye verden byr på små endringer i gameplay.
Noen nivåer introduserer rullebånd, mens andre byr på stiger og skumle fiender.
Det gjør ikke bare hver verden unik, men krever også at du tenker gjennom gamle overlevelsesteknikker på nytt.
Hver verden avsluttes med en underholdende bosskamp mot Donkey Kong - noen virkelig retroinspirerte godbiter.
Gameplayet er i prinsippet det samme, men spillere med noen år på baken vil definitivt nikke anerkjennende til den sinte apekatten i toppen av stillaset.
Første gjennomspilling tar ikke så lang tid, men spillet er langt fra over.
For det er nå det begynner å bli utfordrende, med flere figurer som skal holdes styr på, og mer kompliserte regler å forholde seg til.
Dessuten kommer ekspertbaner, minispill og spesialbrett, pluss en imponerende gjør-det-selv-del, hvor du kan bygge dine egne brett og dele med andre via internett.
Mer enn nok å henge fingra i, med andre ord.
Det gjør «Mario vs. Donkey Kong:
Mini-Land Mayhem» til en nydelig liten munnfull mens vi venter på Nintendos nye håndholdte konsoll som lanseres 25. mars.
CARL THOMAS AARUM
PS:
Spillet lanseres 4. februar.
Plattform:
Nintendo DS Genre:
Puzzle Alder: 3+ Utvikler:
Nintendo Utgiver:
Nintendo
| 1
|
111117
|
Lett å la seg friste
«Last Night»s sentrale dilemma er alt annet enn originalt:
Skal, eller skal du ikke være utro - og kan det noen gang forsvares?
Et småkranglende ektepar, spilt av Knightley og Worthington, blir i løpet av 24 timer i hver sin by fristet på hver sin kant.
Spenningen ligger i hvor langt de vil gå, og hva det vil gjøre med dem.
Regissør Tadjedin makter å skifte empati mellom rollefigurene etter tur.
I løpet av filmen har du garantert heiet på flere par-konstellasjoner.
Det til tross for at Sam Worthington er en smule flat og at, eller nettopp fordi, Canet ser ut som en brunøyd, ung og kronisk smilende Patrick Dempsey.
Kjemien mellom Canet og Knightley er taktil, og Mendes får etter hvert flere lag enn en ren fristerinne.
«Last Night» oppleves som frisk og fortellingen som veksler mellom hennes og hans historie holder deg interessert.
At vi ikke får servert alle svar oppleves som en styrke.
Filmen er blitt lekende og lokkende - så er det opp til deg om du vil la deg friste.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 1
|
111119
|
Støyende
Det mest imponerende med denne for så vidt vitale barnefilmen, er den sømløse dynamikken mellom «vanlig» film og animasjon.
Det glir helt i hverandre!
Historien er OK, om den alt for klossete, men velmenende snakkende bjørnen Yogi og hans venn Boo Boo, som skal forsøke å redde sin nasjonalpark mot grådige utbyttere.
Dårligst er et pågående og vedvarende stress, i handling, på lydsporet mellom rollefigurene - som derfor rett og slett blir anmasende.
Slik skal det visst bråke i amerikansk barnefilm for tiden.
Dessverre.
Filmen kommer på kino både i 3D og som vanlig film.
Den er åpenbart best tilpasset 3D.
| 0
|
111120
|
Forferdelig bra
Regissør Debra Granik dykker dypt inn i verste white-trash-land og viser en ekstrem virkelighet uten å karikere den.
Jennifer Lawrence spiller 17-årige Ree, som fungerer som forsørger for to småsøsken og en mor som mentalt har gått i lås.
Problemene begynner likevel ikke på alvor før faren, som har sittet inne for metamfetaminproduksjon, setter eiendommen de bor på som sikkerhet for egen kausjon.
Når han så forsvinner, blir det opp til Ree å forsøke å forhindre at resten av familien ikke blir kastet ut fra hjemmet sitt.
Lever faren må hun få ham til rettsmøtet.
Er han død må hun bevise det.
Jakten fører
Ree til noen på alle måter mørke steder ved Ozark-fjellene i Missouri.
For å lykkes må hun bryte de uskrevne reglene blant folket i området, og tøye blodsbåndene i det som fremstår som et innavl-eldorado til bristepunktet - og over.
Filmen er basert på romanen av Daniel Woodrell ved samme navn, i en sjanger forfatteren selv har kalt «country noir».
Fortellingen er ikke uten bluss av varme.
Småsøsknene til Ree leker ubekymret, folk samles og spiller bluegrass-musikk i stua og enkelte strekker ut en hjelpende hånd.
Det balanserer en fargefattig fotografering og filmfortellingens kalde tone.
Granik gir oss tid til å ta inn scener av natur, langsom lek og vasking av hår, samtidig som hun beholder nerven i historien.
Vi vil hele tiden, i likhet med Ree, videre, men møter motstand.
Ree er et mysterium i seg selv.
Slik Lawrence tolker rollen lurer vi på hva som ligger bak hennes sterke besluttsomhet, men vi tviler ikke på henne et øyeblikk.
Hun er ektefølt rå i en brysk virkelighet.
«Winter's Bone» er tragedie, brutalitet og desperasjon.
Men Lawrence makter å formidle en styrke og et pågangsmot midt i møkka som gjør at håpet skinner gjennom - uten at det noen gang blir sentimentalt.
Filmen er forferdelig.
Forferdelig bra.
PS!
Tirsdag ble det klart at «Winter's Bone» er nominert til fire Oscar-priser, blant annet for beste film og beste kvinnelige hovedrolle.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 1
|
111124
|
Slesk møter syk
Masse oppmerksomhet har blitt filmen til del allerede - nakenscener med to av de heiteste siklekandidatene av begge kjønn fører gjerne til sånn.
Filmplakaten følger opp, med Hathaway og Gylllenhaal bare tildekket av et laken.
Kynisk «markedsføring» av en passe kynisk og lite sjarmerende graut av sykdom og kjærlighet.
Her skal den sleske, kyniske medisinpusheren (Gyllenhaaal, selger for giganten Pfizer) i løpet av halvannen time smelte - og bli «soft» etter å ha møtt den smellvakre servitør/kunstner Maggie Murdock, rammet av sykdommen det ikke finnes medisiner mot:
Parkinson.
Ironisk, høh?
Begge stritter lenge i mot - og er fornøyde med vill og hemningsløs sex.
Hvor grundig sengekosen er dokumentert er det eneste oppsiktsvekkende ved en film som ellers følger malen for romantisk komedie ganske slavisk.
Hvorfor i huleste Maggie likevel skal falle for sleipingen er et spørsmål som forblir ubesvart, ja sett bort ifra mannens fysiske fordeler selvsagt.
Gyllenhaal makter ikke å overbevise oss om at det finnes mer bak den glatte overflaten.
Det antydes at han er vokst opp i et hjem av pengegriske oppkomlinger, et sted hvor det han gjør aldri har vært bra nok.
Den problematikken pirkes det bare så vidt i, familiescenene domineres i stedet av hans overvektige, grisete lillebror.
Han skal være filmens "comic relief", kjekkasens håpløse sidekick vi skal le av, men han fremstår kun som avskyelig, ekkel og masete allerede etter første onanisekvens.
Det hjelper heller ikke at manusforfatterne sender Gyllenhaal på pysjamasparty med halvnakne, villige damer lenge etter at alvoret om kjærestens sykdomsbilde har sunket inn.
Hva er det de har tenkt på?
En rad slappe vitser om Viagra (Gyllenhaal blir produktets superselger i løpet av filmen) gjør dessuten sitt for å undergrave alvoret.
Manuset er løselig basert på memoarene til en tidligere Viagra-selger.
Åpningen, med flere treffende absurde observasjoner fra innsiden av selgernes hallelujah-møter er morsom, og noe av det som fungerer i filmen.
Jeg ville heller sett en egen film om temaet i stedet for noen lovende anslag dyttet inn i en ustø blanding av Apatow-komedie og "onsdagsfilmen - en del av livet" på TV Norge.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
111125
|
Varg Veum på tomgang
Brått gikk luften ut av ballongen.
Til tross for mer enn hederlig innsats fra Trond Espen Seims side, så er «Svarte får» en blodfattig affære preget av tung replikkføring, ledende og dramatisk musikk og forutsigbar handling.
Selv samleiescenen mellom Seim og Lene Nystrøm mangler erotisk gnist.
Når det er sagt, så fungerer samspillet mellom detektiven og kjæresten Kristin (Aqua-Lene) helt greit.
Det er ikke deres troverdighet det står på.
Ei heller det nesten gammelekteskapelige forholdet mellom Veum og etterforsker Hamre (Bjørn Floberg).
Problemet er at manuset fortoner seg som en samling gjennomtygde replikker fra de tidligere Veum-filmene.
Plottet fra Gunnar Staalesens opprinnelig roman er naturlig nok krystet sammen til en ny materie.
Men i denne runden går mye av spenningen tapt.
Handlingen spinner rundt søsteren til Veums kjæreste.
Søsteren er prostituert, og gjennom henne oppdages lyssky handlinger som dopsmugling, hallikvirksomhet og annen kriminell aktivitet.
Men selv den svenske regissøren Stephan Apelgren, (Wallander-serien), får ikke historien til å henge godt nok sammen.
Enkelte actionscener har sprut, men stort sett er dette merkelig tamt til Veum å være.
Eller så er det undertegnede som simpelthen har nådd Varg-veggen.
| 0
|
111126
|
Blottet for brodd
I bølgen av mer eller mindre ironiske superheltfilmer de siste årene, kommer «The Green Hornet» skvulpende som en baktung attpåklatt.
Filmen fremstår som en obskur krysning mellom «Batman» og «Kick-Ass», sterkt preget av innavl.
Det er også mulig den er skadet av den langvarige forløsningen, som inkluderte flere regissører, som Kevin Smith og «Kung Fu Hustle»-Stephen Chow (sistnevnte også i rollen som Kato), og dessuten hadde Nicolas Cage innom som erkeskurk.
Filmen som foreligger er skrevet av «Superbad»-mausforfatter Seth Rogen, kjent fra komedier som «40 year Old Virgin» og «Knocked Up», og regissert av franske Michel Gondry - som foruten «Evig solskinn i et plettfritt sinn» hovedsakelig har regissert musikkvideoer og TV-dokumentarer.
Disse har angivelig hatt rundt 525 millioner kroner å rutte med i filmatiseringen av radioserien «The Green Hornet» .
Resultatet er superskuffende.
Rogen spiller Britt Reid, sønnen til eieren av en stor, selvstendig mediebedrift i Los Angeles.
Faren er kjent for sin integritet og klare ledelse, men har ikke tid til sønnen.
Britt lever livet som en ubekymret playboy med fest og kvinner i fokus.
Helt til faren plutselig dør.
Da smaker plutselig kaffen annerledes.
Britt er alt annet enn klar for ansvaret med å ta over imperiet.
Men da suget etter kaffe gjør at han kaller inn farens oppfinnsomme mekaniker Kato, som har bygget kaffemaskinen, foreslår han i ren kjedsomhet at de to skal «do something nuts».
Under en vandaliseringsøkt snubler Britt over et overfall.
Han prøver å gripe inn, men blir overmannet og må reddes av Kato.
Etter å så ha blitt fanget på et nattgrønt bilde fra et overvåkningskamera, er The Green Hornet født.
Herfra melker Britt avisen og den skurkete superhelten for alt de er verdt, uten tanke på omgivelsene eller konsekvenser.
Han er den personen Bruce Wayne later som han er.
Samtidig er han ingenting uten sin medhjelper Kato.
Det er han som lager bilene, våpnene og duppedittene.
Og det er han som kan kampsport.
Du rekker akkurat å tenke at Kato har Terminator-syn for motstandernes våpen, som fremstår som røde når han er i fare, før Edward Furlong dukker opp i en rolle som narkotikakokk.
Filmen har sine øyeblikk.
Som en både dynamisk og underholdene scene mellom den frekke, nyetablerte narkodealeren Danny Clear, spilt av James Franco, og erkeskurken Chudnofsky, spilt av «Inglourious Basterds»-bad guy Christoph Waltz.
Spennende actionsekvenser, stilsikre slosskamper og tidvis morsom dialog finnes i «The Green Hornet».
Problemet er bare at disse øyeblikkene henger dårlig sammen.
Filmen vil ha både i pose og sekk, men sekvensene med lang komediedialog sinker den lettbeinte spenningen.
Og selvfølgelig er det lov å være tydelig i en tegneserieaktig superheltfilm, men når Britt hører farens stemme si «Å prøve betyr ingenting om du alltid mislykkes» for annen gang på fem minutter, har vi ikke rukket å begynne å glemme den første.
Cameron Diaz' rolle er totalt flat og fungerer kun som (nok) en katalysator for den «bromantiske» kjemien mellom Britt og Kato, som spilles ut både fysisk og i dialogsekvenser med bromantisk sparring.
Rogen er troverdig som en slabbedask av en superhelt med oppblåst ego.
Men mens Jay Chou har full kontroll på kroppsspråket, bidrar hans engelskuttale til at dialogdynamikken halter.
3D-formatet fungerer helt greit, men gir ingen opplevelse av å tilføre filmen verken det lille eller store ekstra.
En av filmens tilbakevendende påstander er at når en veps (hornet) er fanget, stikker den.
Denne varianten viser seg å suge i stedet.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 0
|
111127
|
Underfundig gravøl
80-årige Robert Duvall leder an i dette underfundige og lune dramaet hvor rollen som byens einstøing, omgitt av skremselshistorier, peker tilbake til filmdebuten hans i «Drep ikke en sangfugl» fra 1962.
Fortellingen spinnes rundt eremitten Felix Bush som, etter å ha hørt om en bekjents død av alderdom, bestemmer seg for å holde sitt eget gravøl mens han fremdeles er i live.
Handlingen er basert på en vandrehistorie, fra tiden da «urban legends» strengt tatt var rurale, om Felix Breazeale som samlet en stor mengde mennesker til, og deltok i, sin egen begravelsesfest i Tennessee i 1938.
Det er nesten så «Get Low» kunne vært anmeldt med to ord:
Robert Duvall.
Veteranen gløder behersket som det introverte skjeggtrollet som gradvis avdekker historien fra fortiden.
Som møblene Felix lager, hogger, pusser og polerer Duvall rollefiguren mens vi får se alle lag, og til slutt den flaten han vil vise oss.
Sissy Spacek spriter opp som en mystisk tidligere flamme, mens Bill Murray lokker frem latter som begravelsesagenten Frank Quinn.
Han frykter at alt for få i byen dør, og griper sjansen til å få tak i Bush' bugnende seddelbunke med begge hender.
Murray balanserer nok en gang komikk og tragikk i én rollefigur, uten at det ene overdøver det andre.
Lucas Black spiller Quinns sympatiske medarbeider, og fungerer som moralsk samvittighet for både ham og Felix - uten å virke formanende.
Mysteriet ligger i hva som egentlig er Felix' historie, blant alle legendene.
På veien til sannheten plumper filmen til tider ned i ukledelig bløt sentimentalitet, spesielt i sluttscenen.
Men hovedtonen i filmen er sober og lun.
Og den blir stående som en finurlig beretning om det tragiske i livet og det komiske i døden.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 1
|
111128
|
Talentløs
DVD-anmeldelse
GENRE: EVENTYR USA.
15 år.
Regi: Jimmy Hayward.
Med:
Josh Brolin, John Malkovich, Megan Fox.
Spilletiden - bare 78 minutter, uhørt lite i vår tid - sier sitt om hvor praktisk talt innholdsløs denne elendige DC Comics-adapsjonen er.
Den generelle talentløsheten i samtlige ledd kommer likevel som et lite sjokk.
Klippingen er urytmisk og slitsom, musikklydsporet idiotisk, selv dubbingen er til tider helt på jordet.
Malkovich sover seg gjennom filmen.
Brolin lider.
Megan Fox møtte opp, og mente tydeligvis at det fikk være nok.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
111130
|
Respektfullt
LÅT:
VISE.
Marit Larsen:
«Vår beste dag»
Store sko fylles godt av liten kvinne.
NRK, som jo var giganten Erik Byes andre hjem, har virkelig børstet støvet av hans og Jon Kirkebø Rosslunds fabelaktige vise de siste par årene.
Under kanalens valgsendinger i 2009 gjenopplivet Guro von Germeten «Vår beste dag» (sjekk YouTube!) på en forbløffende kraftfull måte, fjoråret avsluttet NRK med å bruke den aktivt i egenreklame og nå har de bedt Marit Larsen ta skrittet fullt ut og lage en ny versjon av visen.
Det gjør vår største kvinnelige pop-stjerne med både respekt og ærbødighet, ikke minst i akkompagnementet.
Der originalen er nakent rammet inn av Henning Sommerros piano og Hans Fredrik Jakobsen trekkspill på Byes siste og beste plate, «Støv og stjerner» (2003), satser Marit og med-produsent Morten Qvenild på en tilnærmet identisk innramming i den moderne versjonen - piano og forsiktig synth i bakgrunnen.
Ikke uventet fikser Marit Larsen fremdeles å synge på sitt eget språk, men stemmemessig er det selvfølgelig to rake motsetninger i de to versjonene - Erik Byes litt livstrøtte røst som like fullt svulmer av gnist og Marit Larsens forsiktige ungpikehvisken.
Begge deler fungerer utmerket.
Men det kan jo også komme av den tidløse kvaliteten i selve sangen, både i tekst og melodi.
STEIN ØSTBØ
Radiopremiere torsdag 20. januar
| 1
|
111131
|
Gregg Allman:«Low Country Blues»
(Rounder / Universal)
Høyst trolig årets ypperste i sin sjanger.
Dette er T-Bone Burnetts fineste produksjonsjobb til nå.
Der han tidligere har fremstått som museumsvokter og / eller jålebukk, har han gitt Gregg Allman en «make-over» som tar utgangspunkt i Bob Dylans nyere produksjoner for seg selv.
Et band som spiller «live» i studio, markant instrumentseparasjon (piano langt til venstre, gitar til høyre - ekkoet av den i midten).
Selv rytmeseksjonen låter som Bobs, der den ruller og shuffler så elegant av sted.
«Low Country Blues» er tung.
Men den ånder fritt.
Allman har åpenbart forstått verdien av Burnetts velsignelse, og konsentrerer seg hardt nok til å begå sitt beste soloalbum siden debuten «Laid Back» fra 1973.
Han hjelpes i umåtelig stor grad av Doyle Bramhall IIs gitarspill og Mac «Dr. John» Rebennacks formidabelt nytelsesverdige pianospill.
Bruken av blåsere og gospelkor er en studie i utmerket smak.
Materialet er hentet fra bluesbunken merket «ikke oppbrukt ennå».
«Low Country Blues» er overveiende urban, Bobby «Blue» Bland-style, og vil få festivalarrangører til å dåne av begeistring.
BESTE LÅT:
«Devil Got My Woman» MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
111134
|
Erik og Kriss:«Back To Business»
(MTG)
Og businessen er «as usual».
Fire album og en anselig hitrekke inn i karrieren er det fortsatt vanskelig å komme forbi «Karpe Diem light»-problemstillingen når det gjelder Erik Mortvedt og Kristoffer Tømmerbakke.
Men vi burde strengt tatt komme oss videre fra den diskusjonen, for det er nå bevist hinsides tvil at Erik og Kriss aldri kommer til å nå Chirag og Magdis kunstneriske nivå.
Albumet åpner aldeles forferdelig, med to låter som tegner et bilde av Erik og Kriss som desperat ungdommelige; dette er guttene som aldri blir ferdige med russetiden og dukker opp til ny dyst på Tryvann og i Kongeparken år etter år.
Resten av albumet nyanserer heldigvis bildet en del, men duoen er like fullt håpløst fastlåst i plumpe rim («Bytryne» er spesielt ille) om jenter og øldrikking som får en til å lure på om jenter og øl egentlig er oppskrytt.
Og det er det jo ikke.
På plussiden skal det nevnes at det jevnlig svinger bra; både «Mandag til lørdag», «Ølbriller» og «Lighter» er likandes hip hop-pop, og «Store drømmer» får en først til å tenke at de kanskje kan modnes likevel - før det blir klart at låten bare er et veikt ekko av Karpe Diems kunstnerisk omsettelige voksesmerter.
BESTE LÅT:
«Mandag til lørdag» THOMAS TALSETH
| 0
|
111135
|
White Lies:«Ritual»
Fiction / Universal
Uglade gutter.
Debutalbumet fra 2009, det grenseløst patetisk titulerte «To Lose My Life...», besto av 11 mislykkede forsøk på å omskrive Joy Divisions «Transmission».
På «Ritual» låter britiske White Lies mer som åttitallets mest vindsvøpte fanfaremakere:
Ultravox.
Slikt er under normale omstendigheter ikke et skritt i retning.
Men det er mer i tråd med bandets reelle talenter.
Det er depperock for gjørmete festivalområder:
En bløtkakefest av pseudograndiose synthmelodilinjer, boblende bass og rigid, stringent trommespill.
Vokalen er messende, komisk goth-operatisk.
Tekstene er «fremmedgjorte» klisjékataloger - det ravende, uglade nonsens.
Ingen i dette bandet kommer noensinne til å ta livet av seg.
Så hvorfor i all verden skal vi tro på dem?
Melodiene og arrangementene er bedre enn forrige gang.
«Ritual» vil ha en viss appell til spesielt humørløse The Killers-fans og folk som mener at Interpol er et fremsynt rockforetak.
Men kulden klinger hult.
«Ritual» føles langt mer tom og ørkesløs enn den eksistensen White Lies så dødsromantisk påberoper seg å besynge.
BESTE LÅT:
«Bigger Than Us» MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
111136
|
The Decemberists: «The King Is Dead»
(Rough Trade / Playground)
Det kan virke som om indiefavorittene fra Portland lenge har kjempet med egen forkjærlighet for konsepter og redselen for ikke å ha nok dybde og lyttemotstand.
Tross alt deler bandet navn med en mislykket palassrevolusjon i St. Petersburg tidlig på 1800-tallet.
Forrige plate, pretensiøse «The Hazards of Love» må kunne kalles et like mislykket forsøk på folkrockoperarevolusjon, som få andre enn vokalist og låtskriver Colin Meloy orket å høre mye på.
Nå marsjeres det i motsatt retning, og årets utgivelse omtales av bandet konsekvent som «enkel».
I folkrockernes referanseunivers innebærer forenklingen melodier og arrangementer som refererer til både Springsteen, Neil Young og R.E.M. - og en platetittel som åpenlyst hyller The Smiths' 25 år gamle klassiker.
Lyden er landlig og idyllisk, pastoralsk spilt inn som den er i Meloys låve, og flommer over av overskudd og skremmende fengende melodier dreid rundt radiovennlig roots og folk.
«Calamity Song» er for eksempel den beste låten Michael Stipe aldri har spilt inn, mens «Down By The Water» er et møte mellom springsteensk munnspill, R.E.M.s stalkerhit «The One I Love» og kupønkerne Rank And File.
Slik kan man fortsette å trekke paralleller låt for låt.
Platen føles, etter hvert som man lytter, som et coveralbum der man ikke helt klarer å skru det indre øret til hvilken låt som blir covret, men der melodiene er betraktelig bedre enn den eventuelle originalen.
Det hjelper selvsagt at americana-crossover Gillian Welch og R.E.M.-gitarist Peter Buck er hjertelig til stede, og at Meloys ord er på nivå med store amerikanske forfattere.
Setningskabaler av typen «All dolled up in gabardine / The last flashing lee to appear nineteen» toppes av mesterstykket å få «bonhomme bone-drab» til å rime på «chewable ambien tab».
For selv om platen er enkel, er den ikke lettvint.
Men kvintettens enkleste plate er lett deres beste.
BESTE LÅT:
«Calamity Song» TOR MARTIN BØE
| 1
|
111138
|
Nina Kinert:«Red Leader Dream»
(Ninkina / Tuba)
Sundfør for Darth Vader-fans.
Uoriginalt nok startet stockholmske Kinert som singer / songwriter.
Riktignok en mer enn ålreit en, der hun blant annet turnerte Norden sammen med venninnen Ane Brun.
Ikke før 2008-albumet «Pets And Friends» viste 27-åringen at hun hadde noe mer galaktisk i tankene.
Denne platen tar henne enda flere lysår videre - og skal være en tenkt forlengelse av «Star Wars» - selv om det er lite utover tittelen som minner om Luke Skywalker.
Platen går i bane i samme elektropopunivers som Bel Cantos «Birds Of Passage».
Både med sin sammenstilling av ekstrem synthisolasjon, tindrende vokal og kjølig romklang, men også i sine dramatiske og liksomoverdrevne asiatiske klanger.
Dessuten har hun noe av Sundførs inderlighet ved seg, som balanseres mot en underfundig sans for nerdehumor og subkulturelle absurditeter.
Noe som gjør platen både besnærende vakker og forunderlig festlig.
«Red Leader Dream»-Kinert er imponerende substansiell synthpop som får det opprinnelige gitarføleriet til å virke produsert for lenge, lenge siden i en galakse langt, langt borte.
BESTE LÅT:
«Moonwalker» TOR MARTIN BØE
| 1
|
111139
|
Spillanmeldelse:«Little Big Planet 2»
Et av de artigste spillene på denne generasjonen spillkonsoller har fått en verdig oppfølger.
«Litte Big Planet 2» er et plattformspill utenom det vanlige.
Det første «Little Big Planet» var både nyskapende, vågalt og ikke minst skikkelig artig.
Selv om mange, meg selv inkludert, var skeptiske til at brorparten av spillet skulle utvikles av spillerne selv, ble mye av tvilen vasket vekk da vi så hvor mye kreativitet som boblet frem fra folkedypet.
Denne kreativiteten ble båret frem av skaperverktøyene som var selve hjertet av «Little Big Planet».
For selv om det i bunn og grunn er et plattformspill, handler det mer om kreativitet og merkverdige kreasjoner enn om hoppeteknikk og overlevelse.
I så måte er «Little Big Planet 2» tro mot forgjengeren, mye av nyskapningen ligger i utvidelse og forenkling av skaperverktøyene fra originalen.
Det er lettere å bygge baner for ferskinger, samtidig som mulighetene og dybden økes.
Særlig tror jeg muligheten til å sekvensere egen musikk og lage egne kuttscener åpner for enda mer kreativ utfoldelse og skaperglede.
Hva med en Super Mario-parodi hvor prinsessen kidnapper Bowser, akkompagnert av en metallversjon av Mario-melodien?
Ettersom nivåer nå også kan settes sammen i hele kampanjer, er det mulig å lage mye dypere og større historier enn tidligere.
Og apropos kampanjer, så er hovedkampanjen i «Little Big Planet 2» nesten verdt innkjøpsprisen på egenhånd.
En slem robot kalt «Negativitron» skaper problemer, og det er opp til sekketingen, altså deg, å ordne opp.
Så godt som hvert eneste av de tretti-tre nivåene har sin egen unike bit med spillmekanikk.
Med vanngeværet eller kakekanonen blir det litt som å spille et skytespill, mens brett hvor du flyr på bier eller rir på mus minner mer om flyspill og bilspill.
Da den helsprø historien blir formidlet av blant annet den britiske skuespilleren Stephen Fry, er det en ren og skjær glede å spille gjennom hovedkampanjen.
Man kan dessuten ta med seg opptil tre venner på ferden.
Enkelte områder kan, som tidligere, bare nåes om man er flere.
Om det skulle oppstå krangling underveis, og det har det en tendens til å gjøre, kan et knippe såkalte «versus»-brett hjelpe på.
Disse mini-spillene byr på alt fra dytte-konkurranser til bokstavelig talt rotterace rundt ulike baner.
Alt er allikevel ikke bare fryd og gammen i det lekne «Little Big Planet»-universet.
Mangler ved kontrollen og spillfølelsen i forgjengeren er ikke rettet opp, hoppene er fortsatt seige og «2.5D»-løsningen med «litt» 3D funker ikke alltid like knirkefritt.
VG Nett Debatt:
DelPaca:
Har reservert en samlerutgave - dette blir steikbra.
Diskuter Left 4 Dead 2 her!
Dessuten er hovedkampanjen både for kort og i overkant enkel, jeg oppdaget ikke at det var mulig å dø «ordentlig» før på nest siste brett.
Det avgjørende oppgjøret med «Negativitron» er et hederlig unntak, vanskelighetsgraden jekkes flere hakk opp og kampen byr på en skikkelig utfordring.
Dette er allikevel lite annet enn smårusk i et vakkert, skinnende og fargesprakende maskineri.
Når amatørutviklere over hele verden etterhvert lærer seg å bruke de nye, kraftige verktøyene, tipper jeg vi vil se tonnevis av solide, kreative nivåer som overgår de fra originalen.
«Little Big Planet 2» er kanskje ikke like revolusjonerende som forgjengeren, men det er en ypperlig videreføring av et særdeles vellykket eksperiment.
ANDERS BJERRING
PS:
«Little Big Planet 2» er i salg fra 19. januar.
Plattform:
PS3 Genre:
Plattform Alder: 7+ Anb. pris: 599,- Utvikler:
Media Molecule Utgiver:
Sony
| 1
|
111140
|
Formiddabelt jordnært
Mike Leighs evne til å skildre de helt jordnære; såre som søte, hverdagsfølelser, er formidabel.
Nå har denne særegne britiske regissøren tatt for seg et dagligliv i den engelske middelklassen.
Gjennom fire årstider følger vi et hyggelig, voksent ektepar, som åpenbart har funnet - og bevart - en tone med varme harmonier .
Forholdet preges av gjensidig respekt, og samspillet mellom Tom (Broadbent) og Gerrie (Sheen) er nydelig.
Duoen har sine ukentlige utflukter til en hage de dyrker..
Kjærligheten til sønnen på 30, dyrkes med samme rolige omsorg.
Deres venner, i særdeles enkelte av dem, er det derimot verre stilt med.
Mary er sekretær på legesenteret der Gerrie jobber, og bobler over av vimsete frustrasjoner og panisk angst for å bli gammel.
Hennes innerste fantasier om å erobre venneparets sønn medfører en herlig blanding av sødmefylt humor og bitter tragedie.
Lesley Manville spiller Mary med et desperat forsvar som berører langt inn i hjerterota.
Uten for mange ord, men med blikk som et skadeskutt dyr gir hun livets nederlaget et stillferdig og rystende ansikt,
Regissør Leigh observerer sine karakterer og definerer deres liv med skarpt falkeblikk.
Han er aldri dømmende, men lar persongalleriet utspille et bredt register av håp, brustne forhåpninger, lykke og ulykke.
Skuespillerne gjennomfører hans plan, uten jåleri og store dikkedarer i en film der taushet og småprat er flettet sammen til en betydningsfull enhet.
| 1
|
111141
|
Helt håpløst!
Det hender, ikke ofte - men likevel:
Man sitter i kinoens mørke og tenker:
Hva i helvete (bokstavlig talt) er dette?!
Man ser jo en slags horrorfilm.
Man ser jo at skuespillere forsøker å fremstille noen roller, man ser oppladbare driller som drapsvåpen, noen «døde» som ikke har puls men puster og spyr svart olje, man hører «skummel» musikk, man skimter noe få «bø!-opplevelser».
Men ingenting henger sammen; overdrivelsene er lammende usannsynlige; de «normale» rollene greier ikke å fremsi sine replikker uten en stivhet usett i norsk film siden 70-tallet; de zombi-inspirerte avartene er ubestemmelige og direkte latterlige.
Det hviler en fortvilet rådvillhet over hele prosjektet (som er norsk men har franske regissører) som gjør filmen totalt ubehjelpelig og tilsvarende håpløs.
Og verst:
Filmen er strabasiøst blottet for humor.
Man aner jo at dette er et, forsåvidt, energisk sjangerforsøk.
Det mangler ikke på referanser, verken til rådende splatterforbilder eller skrekksusjetter (som «Ringu» og «Saw»-serien, eller «Blair Witch», for den saks skyld).
Problemet er bare at i den grad de nevnte filmene et stykke på vei lykkes, så er det fordi de greier å skape sitt eget univers - en slags egenskapt surrealisme.
«Mørke sjeler» vasser bare rundt i et traurig norsk sosialdemokrati, uten å løfte seg selv bort fra noe som helst.
Det mangler i grunnen bare at Jørgen Kosmo dukker opp i billedkanten med brune sko og grå dress og sier u-hu.
«Mørke sjeler» skal ha vunnet utenlandske priser på en del festivaler.
Hvordan dét er mulig, aner ikke jeg - bortsett fra, kanskje, at «utlandet» oppfatter nordmenn som komplette idioter.
Mest håpløst siden berømmelige «Dis» (1994)?
Tett, tett på i alle fall!
| 0
|
111142
|
Munnrapp moro
Se bort fra den solfylte, tilsynelatende glatte innpakningen:
«Easy A» er langt smartere enn den gir ut seg for å være:
En skarp og leken lekse i selvrespekt for facebook-generasjonen.
Munnrappe Olive er i sine egne øyne en grå mus som har lite spennende å rapportere etter helgen.
Da hun overfor bestevenninnen Rhi drar en nødløgn om at hun faktisk har vært på date og at hun faktisk hadde sex - baller ting på seg mer enn hva godt er.
Skolens kristne moralvokter Marianne overhører det hele - og vips har ryktebørsen forvandlet henne til skolens erketispe (i mangel av en god oversettelse for "slut".
).
I stedet for å bukke under, omfavner i stedet Olive ryktene og peker nese til hyklerne ved å skape seg et vampete alterego.
Villig hjelper hun skolens credsøkende gutter som stiller seg i kø - med kreativ betaling - for at Olive skal si at hun har hatt sex med dem.
Aldri har hun fått mer oppmerksomhet.
Premissene kan nok virke noe søkte for en norsk ungdom:
Så sjokkerende er det vel knapt at en 17-åring mister dyden, eller at en annen er homofil?
Vel.
Dette noe hysteriske utgangspunkt glemmer man straks man blir kjent med Olive, spilt av en fremragende Emma Stone.
Måten hun spytter ut den hypersmarte, referansetette dialogen på er overbevisende, og ikke én gang i løpet av filmen mistenker vi at det hele stammer fra skrivebordet til en 33-årig mann.
Hun er vittig og frekk, men alltid med hjertet på riktig sted.
Regien er full av snurrige overdrivelser :
Da Olive og hennes homofile kamerat Brandon later som de har sex på en stappfull fest - følger det hyperaktive kameraet festdeltakere som på rekke og rad står utenfor nøkkelhullet og gisper «oh my god»!
Man har ikke klart å styre unna alle de sedvanlige high school-stereotypene.
Voksenkarakterene derimot, uberliberale eks-hippieforeldre og patetiske undervisningsinspektører er så elskelig portrettert at vi nesten ønsker oss en egen film med dem.
Filmen har et mektig underholdende driv, her refereres det like lekent til Nigel Hawthornes 1800-tallsroman «The Scarlett letter» som til John Hughes 80-tallskomedier «Breakfast Club» og Pretty In Pink.
Det totale fraværet av moralpreken er befriende - og må jeg si, ganske uventet fra en amerikansk ungdomsfilm med som promiskuitet, religion og gruppepress på timeplanen.
«Easy A» er den mest forfriskende intelligente ungdomskomedien jeg har sett på flere år, men var du 17 og elsket «Clueless» i 95, 26 og digget «Mean Girls» i 2004, skulle det ikke forundre meg om at du som 32 åring også vil omfavne «Easy A» i 2011.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
111143
|
Stødig standard
Dette er en ytterst forutsigelig standardhistorie.
Dog laget med mye profesjonalitet og sikker rutine.
Så filmen passerer som akseptabel tidtrøyte en mørk vinterkveld.
Det handler om en ung og meget energisk TV-produsent, som får sitt livs sjanse og verste utfordring:
For å blåse liv i et hendødende morgenshow blir hun avhengig av å få en overpompøs og ytterst vanskelig «TV-legende» til å fungere på et nivå langt, langt under hans selverklærte verdighet.
Rachel McAdams er jo søt å sjarmerende.
Men rollen hennes er gjort så undelig mange ganger før, kanskje aller tydeligst av folk som Goldie Hawn, Sandra Bullock og Reese Witherspoon, at det overhode ikke finnes rom for overraskelser.
Det handler med andre ord om den oversøte og litt naive damen, som etter å ha dummet seg ut diverse ganger, til slutt viser seg å være den smarteste av alle - og vinner prinsen og hele kongeriket til slutt.
Det eneste originale denne gangen, er at McAdams ikke er så ufattelig romantisk hekta på en mann - snarere på et TV-program.
Harrison Ford fungerer selvfølgelig helt greit som en surpomp av en tidligere TV-storhet; det virker som en selvfølge for ham.
Mens Diane Keaton håndterer «hurpe-som-viser-skjulte-talenter»-oppgaven sin akkurat som hun skal.
| 0
|
111144
|
TV-anmeldelse:Rødmende medrivende
Ifølge fortellerstemmen sier «Dating i mørket» oss hvor mye utseendet egentlig har å si.
Det sier vel så mye om tafsing i mørket, og det fungerer godt på TV.
«DATING I MØRKET» NRK3 onsdager kl. 21.40
«Dating i mørket» er NRK3s siste tilskudd til den stadig voksende sjangeren «rødme-TV».
Det er tydelig at allmennkringkasteren strekker seg etter nye målgrupper.
Og det skulle ikke forundre meg om de treffer dem.
I hvert program samles tre gutter og tre jenter i et hus.
Der møtes de kun i bekmørke rom - først til en fellesdate og deretter til flere tomannsdater med den eller de en ønsker å bli bedre kjent med.
Det aner oss tidlig at castingprosessen er en litt annen enn på «Paradise Hotel».
De ser ingenting, men vi ser alt i «Big Brother after dark»-stil, via infrarøde kameraer.
Den eneste måten de kan få noe inntrykk av hvordan den andre personen ser ut, er bokstavelig talt å føle seg frem.
Noen bruker hendene, andre velger å bruke tungen.
Innimellom disse datene, intervjues forsøkskaninene om deres inntrykk så langt.
Etter først å ha fomlet seg fram på egen hånd, får de også vite hvem som, på bakgrunn av svarskjemaer de selv har fylt ut, i teorien passer best som par.
Dette er klippet sammen i passe lange bolker, som gjør at du ikke rekker å kjede deg, og hele tiden beholder nerven i programmet.
Alt leder frem til noen rimelig nervepirrende minutter i det mørke rommet, hvor hver person etter tur blir flombelyst foran datepartneren.
Nok en gang uten at de kan se den andres reaksjon, mens vi ser hele registret av himlende øyne, rynkede øyenbryn - og noen smil.
Det blir som et møte mellom håpefulle som bare har chattet med hverandre på internett, eller blitt forelsket over telefonen.
Pinlig er bare forbokstaven.
Interiørbutikkene priser seg nok lykkelige over boomen av rødme-TV de siste årene, som må ha økt omsetningen av pynteputer til å gjemme seg bak i sofaen.
Dette er likevel ikke et program du får lyst til å skru av.
Etter avsløringen må deltagerne nemlig velge om de vil fortsette å date personene de likte godt i mørket, eller forkaste dem etter å ha sett hvordan de ser ut.
Det er rimelig brutalt.
Og fungerer godt på TV.
(NB:
Anmeldelsen er basert på de to første episodene.)
INGVILL DYBFEST DAHL
| 1
|
111145
|
Ikke akkurat gloriøs
VG anmelder VM-låten.
Ingenting som litt sirup å starte festen med?
Som regel går det fryktelig galt når det skal lages «offisielle» sportssanger her i landet.
Det kan få komisk skjær over seg; jeg minnes en håndballsang ved navn «Jentene med godt humør».
Og det kan få tragisk skjær over seg, som da vi sendte tidenes norske fotball-landslag til VM akkompagnert av en Jørn Hoel / Steinar Albrigtsen / Øyvind Elgenes-låt så sidræva og treig at alle ga blaffen og spilte Dumdum Boys' uoffisielle festfyrverkeri «Bønda fra nord» i stedet.
Har man så tatt lærdom av dette?
Nei da.
Her kommer en låt som seigtflytende dyrker det fanfarisk selvnytende- «we're gonna rise above it all», visstnok - i stedet for det fandenivoldsk kampklare.
Hvis Petter Northug synkroniserer selvbildet og energinivået sitt med «Glorious» blir det rikelig av skandaleoppslag i denne avisens rosa bilag fremover.
I seg selv er «Glorious» en helt straight hvit soulsang, ganske smakfullt arrangert og tidvis sterkt sunget av Maria Haukaas Mittet (tidligere Storeng).
Men som så ofte ellers med denne damen er det skoleflinkt håndverk det handler om, og fint lite personlighet å finne.
Ingenting som provoserer, men heller ingenting å virkelig elske.
«Glorious» er et bestillingsverk, og dét er akkurat hva den høres ut som.
| 0
|
111147
|
Maria Haukaas Mittet «Glorious»
(Sony)
Ingenting som litt sirup å starte festen med?
Som regel går det fryktelig galt når det skal lages «offisielle» sportssanger her i landet.
Det kan få komisk skjær over seg; jeg minnes en håndballsang ved navn «Jentene med godt humør».
Og det kan få tragisk skjær over seg, som da vi sendte tidenes norske fotball-landslag til VM akkompagnert av en Jørn Hoel / Steinar Albrigtsen / Øyvind Elgenes-låt så sidræva og treig at alle ga blaffen og spilte Dumdum Boys' uoffisielle festfyrverkeri «Bønda fra nord» i stedet.
Har man så tatt lærdom av dette?
Nei da.
Her kommer en låt som seigtflytende dyrker det fanfarisk selvnytende- «we're gonna rise above it all», visstnok - i stedet for det fandenivoldsk kampklare.
Hvis Petter Northug synkroniserer selvbildet og energinivået sitt med «Glorious» blir det rikelig av skandaleoppslag i denne avisens rosa bilag fremover.
I seg selv er «Glorious» en helt straight hvit soulsang, ganske smakfullt arrangert og tidvis sterkt sunget av Maria Haukaas Mittet (tidligere Storeng).
Men som så ofte ellers med denne damen er det skoleflinkt håndverk det handler om, og fint lite personlighet å finne.
Ingenting som provoserer, men heller ingenting å virkelig elske.
«Glorious» er et bestillingsverk, og dét er akkurat hva den høres ut som.
| 0
|
111148
|
TURNS «Out»
(Voices Of Wonder)
Musikalsk vårløsning.
Anders Tjore tar sin indre platesamler ut på spasertur i mykt, impresjonistisk vårlys, støttet av et «band» som teller to hornspillere / arrangører og én mann på vokalharmonier.
Samt et orkester på rundt regnet 30 menn og kvinner, og andre gode hjelpere.
Den deilige trommelyden knytter «Out» til vår egen indietid, nærmere bestemt til aksen rundt produsenten Dave Fridmann.
Ellers er «Out» som et innbilt stevnemøte mellom Beach Boys (under Van Dyke Parks' innflytelse) og arrangøren Gil Evans en gang på 1960-tallet; hyper på koffein og likblek av mange, mange studiotimer.
Måten de jazzy orkesterarrangementene binder sangene sammen på, gir platen en velkommen aura av albumformat.
Når forløsningene innfinner seg, og solen slipper inn, blir det veldig sanselig pop av det.
Andre norske artister har frydet seg i denne lekegrinden før.
Sondre Lerche, for eksempel (via High Llamas), og Motorpsycho i «Let Them Eat Cake» / «Phanerothyme»-æraen tidlig på 2000-tallet.
Som så ofte når feinschmeckere lager musikk for feinschmeckere, er det av og til mulig å ta seg selv i å undre på om man beundrer dette mer enn man faktisk liker det.
Men så tar man en lytt til på «Hours pt. II» eller «Some Embracable Whole» eller «While You Are Leaving», nyter den glassklare gitarlyden og de fabelaktige bassgangene, og bestemmer seg for at man liker det.
Veldig godt.
BESTE LÅT:
«While You Are Leaving»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
111149
|
Ronny Pøbel «Staten er ei fitte»
(Voices Of Wonder)
AKAN neste.
Dersom det finnes en AKAN-kontakt i norsk punk, bør vedkommende snarest kontakte Ronny Pøbel, for hans ferske plate er en eneste lang dirrende fyllenerve.
Dessverre gir hans desperate og repeterende nødskrik av noen fylletekster overhodet ingen dybde.
Her finnes heller ingenting som kan forsvare platens brutale tittel, annet enn at vi mistenker Ronny Pøbel for å gi Staten skylden for at alkohol er så dyrt i Norge.
Låtmessig er det også lite å skryte av her - vokalmessig enda mindre - selv om spensten i lydbildet er en helt annen enn på foregående verk fra samme mann.
Men det hjelper lite å bringe frem små, korte blaff fra Raga og Jokkes aggressive perioder når det hele ikke henger sammen.
Fort glemt.
BESTE LÅT:
«Myten»
| 0
|
111150
|
Spillanmeldelse:«Ilomilo»
Det svenskutviklede indiespillet «Ilomilo» er en myk start på spillåret 2011, med årets kanskje hyggeligste univers.
Ilo og Milo er to gode venner som bor på hver sin side av parken.
Hver dag møtes de for å drikke eplete, men av en eller annen grunn ser parken helt annerledes ut fra dag til dag.
Her trengs navigeringshjelp.
«Ilomilo» er et puzzlespill hvor du skal gjenforene disse to kameratene.
Med et knappetrykk velger du hvem av de to du vil kontrollere, og de må hele tiden samarbeide for å hjelpe hverandre gjennom denne tredimensjonale labyrinten.
Her skal knapper trykkes på, heiser aktiveres, og selv gravitasjonen vendes opp ned før gjenforeningen er et faktum.
Og selv om disse fysikkbaserte gåtene ikke er så altfor vanskelige i starten, kan jeg garantere skikkelig hodekløe før det hele er over.
Men Ilomilo byr på mer enn bare puzzlemoro.
Gjennom minnefragmenter og gamle kjærlighetsbrev blir vi fortalt en historie om gammel kjærlighet, uten at det blir klissete og klisjéfylt av den grunn.
«Ilomilo» er supersjarmerende, med en fargerik grafikk, søte karakterer og en verden man lett forelsker seg i - akkompagnert av trekkspill og en sur blokkfløyte.
Og når det i tillegg er godt balansert og passe vanskelig, er det duket for noen timer puzzleunderholdning av svært høy kvalitet.
CARL THOMAS AARUM
PS:
«Ilomilo» kan lastes ned via Xbox Live Arcade for ca. 65,-.
Kommer også til Windows Phone 7.
Plattform:
Xbox 360 Genre:
Puzzle Alder: 3+ Anb. pris: ca. 65,- Utvikler:
Southend Interactive Utgiver:
Microsoft
| 1
|
111154
|
Pen, men perifer
For regissør Florian Henckel von Donnersmarck er overgangen fra «De andres liv» til «The Tourist» som et mageplask fra timeteren.
Svevet er estetisk nok, men han lander stygt.
Det er mye pent å se på her.
Filmen er som en visuell godtebutikk for fans av Angelina Jolie og Johnny Depp - og for dem som liker vakre bilder av Venezia.
Handlingen snor seg med politiets jakt på en britisk storsvindler med romantiske bånd til Elise Clifton-Ward (Jolie).
Etter hans instrukser, som en avledningsmanøver, hopper hun på toget fra Paris til Venezia, og setter seg ved siden av en amerikansk turist, Frank (Depp), som kan forveksles med svindleren.
Deretter starter forviklingene når ikke bare politiet, men også skurkene han svindlet tar opp jakten på turisten.
Det er i hvert fall unnskyldningen manusforfatterne bruker for å tillate kameraet ekstremt mange dvelende blikk over Jolies ansikt, ben og bak:
Når en spaner spør om hun har på seg truse, svarer kameraet med et langvarig nærbilde av Jolies beskjedne - i ren kvantitativ forstand - bakende i bevegelse.
Foto og klipp byr på rene fetisjistfesten mens Elise går, sitter, stirrer og kler av seg.
Og det er skuffende at de to Oscarvinnende manusforfatterne Christopher McQuarrie («The Usual Suspects») og Julian Fellowes ( «Gosford Park») ikke leverer et mer engasjerende og overbevisende manus.
Politiet driver den mest i øyenfallende overvåkningen i spenningsfilmens historie.
Delikate dokumentanalyser utføres bak i spaningsbilen og konfidensielle søk foretas på storskjerm i åpne kontorlandskap.
Når musikken i tillegg dunker taktfast mens Angelina tripper vrikkende bortover brosteinene i designerkreasjoner, føles det til tider mer som om vi ser på et stilisert moteshow enn en thriller.
Dette kunne vi svelget om filmen ikke tok seg selv så seriøst.
De vittige replikkene og de til tider komiske actionsekvensene vipper filmen mot en «Mrs. og Mrs. Smith»-assosiasjon, som dessverre skurrer i møtet med melodramaet i historien.
Vi må kjøpe kjærlighet ved første blikk mellom Frank og Elise, noe Depp og Jolie prøver å selge inn gjennom så intens stirring og så forheksede miner at de mest av alt ser bedøvede ut.
Problemet med all denne intensiteten og nærgåenheten, er at vi ikke engasjerer oss nok i rollefigurene til å ønske den.
Som sikkelkatalysator, derimot, vil «The Tourist» sikkert fungere utmerket for opptil flere kjønn.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 0
|
111156
|
Tresmak i sjelen
«Treet» er en mystisk film om sorg og -bearbeiding, med Charlotte Gainsbourg.
Får man Gainsbourg, er oppskriften som regel relativt klar:
Stort drama, voldsom sjelebevegelse og boblende sensualitet.
Denne filmen intet unntak!
Hun blir enke og alenemor i den australske ødemarken.
Verden faller sammen når hennes elskede ektemann i alt for ung alder får et hjerteinfarkt og dør.
Men hennes åtte-årige datter (forøvrig spilt på ekstraordinært vis av purunge Morgana Davies) viser vei:
Pappa (og ektemanns) sjel har tatt bolig i et gigantisk tre - forøvrig det samme treet den hensovnede ektemannen avsluttet sin siste biltur mot.
Filmen har sine avgjort sterke sider.
Aller best liker jeg at det ikke er aldeles forutsigelig; den er aldri kjedelig i handlingen.
Og man får sympati med mangt og mange, i omgivelser som på mange måter er nokså ulikt hva man vanligvis ser i dramaer som dette.
Det er en slags utemmet og usosialisert frihet i den, som avgjort gjør den noe for seg selv.
Filmens store problem er at dens personer er vanskelige å identifisere seg med.
Det er lagt mye arbeid ned i å fremstille store livskriser.
Men man kommer aldri riktig innpå dem det gjelder.
Eller rettere:
Carlotte Gainsbourg.
Det er vanskelig å sette fingeren helt konkret på hva som ødelegger.
Men på ett eller annet vis blir hun så alt for «riktig» akkurat i denne rollen.
Det blir vakkert.
Og mystisk.
Ikke så rent lite for mystisk.
| 0
|
111157
|
Rumer:«Seasons Of My Soul»
(EastWest / Warner)
Oppdag denne damen nå!
Halvt pakistanske, halvt engelske Sarah Joyce - med artistnavnet Rumer - debuterte til stor ståhei i England i november, uten at det norske plateselskapet så langt har løftet en finger for henne her.
Men platen er tilgjengelig, og her er det ingen grunn til å vente på godbitene!
To navn har med rette blitt nevnt i forbindelse med Rumer - Karen Carpenter og Burt Bacharach.
Akkurat som tilfellet var med The Carpenters-sangerinnen har ikke Rumer det voldsomme spennet i stemmen, men den rommer likevel et nærvær og en varm klarhet som gjør vokalen hennes ekstremt behagelig og fascinerende å lytte til.
Stemmebåndene hennes er trolig dekket av purpurfarvet fløyel.
Ytterst behagelige er også komposisjonene - og ikke minst arrangementene - som sender tankene mot pop-legenden Burt Bacharach.
Dypt sjelfulle med islett av kammerjazz, så ubesværet fremført at Bacharach selv ble henført nok til å fly Rumer over til Los Angeles for å lage jule-EP med henne en måned etter at «Seasons Of My Soul» ble lansert.
For et drøyt år siden var det Melody Gardot som sist fikk sitt store gjennombrudd i Norge i denne genren.
Gi Rumer en sjanse på et stort tv-show i løpet av våren, så blir hun garantert den neste.
BESTE LÅT:
«Aretha» STEIN ØSTBØ
| 1
|
111158
|
Spillanmeldelse:«Quake Arena Arcade»
Du kan ikke lære en gammel hund nye triks.
Noen burde kanskje bare latt denne elleve år gamle bikkja ligge?
Da «Quake III Arena» kom for elleve år siden, var det en actionfest uten sidestykke.
Det var spillet som holdt oss våkne hele natta på LAN-partys, med en legendarisk rakettkaster og et nådeløst tempo.
Vi digga det.
Gjensynet med arenakampene til Xbox 360 ble imidlertid ikke det jeg hadde håpet på.
For det tar ikke lang tid før det signaturhøye «Quake»-tempoet gjør savnet av tastatur og mus i overkant stort.
Og jeg er vanligvis typen som fnyser av PC-gamere som klager over mangelen på mus og taster så fort de nærmer seg en håndkontroll - men denne gang må jeg si meg enig.
Tempoet i «Quake» er så høyt at det ærlig talt ikke kler konsolltilværelsen særlig godt.
Men det er jo smått nostalgisk å løpe rundt i disse brune gangene og høre «HEADSHOT» og «IMPRESSIVE» buldre i høytalerne.
Og det fungerer helt ok å spille online.
Selv om det alltid er lite med folk, så er det fortsatt liv i denne gamle kjøteren.
Man merker også raskt at det er et elleve år gammelt spill, og at mye har skjedd siden den gang.
Her må man springe rundt å samle opp helse og skjold, og ammunisjon finner du i overdimensjonerte, firkantede bokser plassert rundt på banen.
Ganske fjernt fra «Call of Duty» og «Battlefield:
Bad Company 2».
Likevel må jeg innrømme at «Quake» i utgangspunktet har eldres med en viss eleganse.
Mens jeg spiller, higer jeg etter en skikkelig runde bak tastaturet igjen, og leke med de triksene denne bikkja ennå kan.
For de kan den godt.
«Quake III Arena» har aldri vært - og kommer aldri til å bli - noe konsollspill.
Nettleserversjonen av samme spill, «Quake Live», er i så måte en bedre nostalgitrip enn konsollversjonen.
Det byr på den kjappe skytefesten, med passende verktøy for hånden, og har i tillegg en effektiv community-del.
Alt «Quake III Arena» handlet om - for elleve år siden.
CARL THOMAS AARUM
QUAKE ARENA ARCADE Plattform:
Xbox 360 (Live Arcade) Genre:
Action Alder: 18+ Utvikler: id Software Utgiver:
Bethesda Softworks
| 0
|
111159
|
Spillanmeldelse:«World of Warcraft: Cataclysm»
Det kreves tusenvis av timer med spilling for å få fullt overblikk over alt «World of Warcrafts» utvidelse «Cataclysm» har å by på.
Vi har spilt en snau måned, og er storfornøyd!
«Cataclysm» ligner ikke mye på spillets andre to utvidelser, «Burning Crusade» og «Wrath of the Lich King».
Disse to fokuserte på å gi spillerne mange store nye områder å boltre seg i, mens «Cataclysm» gir de gamle rikene fra spillets lansering i 2004 en brutal ansiktsløftning.
Den gigantiske og eldgamle dragen Deathwing har brutt ut fra sitt fengsel dypt inne i jorda, og skapt mange jordskjelv, store flodbølger og enorm ødeleggelse.
Sammen med sine støttespillere planlegger Deathwing å legge hele verdenen under seg.
VG Nett Debatt:
Tharawr:
Skulle egentlig ikke kjøpe Cataclysm, men måtte bare.
Og jeg angrer ikke ett sekund.
Diskuter «Cataclysm» her!
Slik har mange av «World of Warcrafts» områder endret seg kraftig, og vi har fått nye øyer, hav, jungler og ørkener.
Dette betyr at mye av spillopplevelsen fra begynnelse til slutt ikke bare har blitt forandret, men også klart forbedret.
Vi har fått to nye raser å velge mellom, gobliner og varulver, og begge disse har hvert sitt begynnerområde og sin egen unike historie du kan spille igjennom.
De første timene som goblin er rett og slett fantastisk morsomme, med artige oppdrag, helsprø bilkjøring og sparking av fotballer på selveste Deathwing.
Selv etter all fornyelsen er fortsatt flertallet oppdrag verden rundt av den velbrukte typen «drep ti øgler» eller «finn fem ulvehaler», men nye og morsomme typer minispill krydrer hverdagen, og gjør spillopplevelsen mer underholdende og variert.
Såkalt «phasing» blir også tatt i bruk mer og mer, hvor verdenen endrer seg rundt spillerne ettersom de gjør viktige oppdrag.
Mye av «Cataclysms» innhold er myntet på nye spillere, men veteranene har også fått sitt.
Det øverste erfaringsnivået er hevet til 85, og mange nye «dungeons», «raids» og spillområder har blitt innført.
I de siste månedene har «World of Warcraft» også fått en rebalansering av talenter og egenskaper, som gjenspeiler den kontinuerlige utviklingen som hele tiden finner sted.
Andre elementer utvidelsen fører med seg er et nytt fokus på «guilds», når hvert av dem nå kan opparbeide seg fine bonuser og hendige evner, og det nye arkeologi-yrket - som fortsatt virker å ha et noe uoppfylt potensial.
«Cataclysm» gjør sitt beste for å fornye spillet, men grafikken viser tydelig at «World of Warcraft» begynner å trekke kraftig på årene.
Noen områder er fargerike og detaljerte, mens andre preges fortsatt av harde kanter og todimensjonale trær.
Men spillet troner utvilsomt fortsatt mange hakk over samtlige andre massive onlinespill.
Rett og slett fordi ingen andre klarer å by på et like stort mangfold, en like rik og gigantisk verden og en like dynamisk og underholdende spillopplevelse.
Flere andre spill i sjangeren har et dypere og mer spennende karakterutviklingssystem.
Noen har et rikere og mer fleksibelt utstyrssystem.
Andre har et raskere og mer nytenkende kampsystem - men ingen klarer å matche «World of Warcrafts» tilgjengelighet.
Spillet har en flyt ingen andre massive onlinespill kan matche.
«World of Warcraft» øser av sin overflod der andre må spinke og spare.
Kontinuerlig og sømløs progresjon gjør spillet nesten aldri kjedelig, og et hav av geniale verktøy river ned tungvinne barrierer som ikke har noen plass i et moderne dataspill.
Utvidelsen «Cataclysm» gjør alle disse nøkkelelementene sterkere enn noen gang.
Spillet har langt igjen for å være perfekt, og det er alltid lett å finne småplukk en er misfornøyd med - spesielt i et massivt onlinespill.
Det er likevel en følelse jeg står igjen med som overskygger alle de andre:
Det er deilig å spille «World of Warcraft»!
TOR EGIL ANDERSEN (se presentasjon lenger ned i artikkelen)
WORLD OF WARCRAFT:
CATACLYSM Plattform: PC, Mac Genre:
Onlinerollespill Alder: 12+ Utvikler:
Blizzard Entertainment Utgiver:
Activision Blizzard
Tor Egil Andersen er VGs nye ekspert på onlinerollespill, er 30 år, og bosatt i Larvik i Vestfold.
Dette er Tor Egil på fire kjappe spørsmål:
Hva gjør du til daglig?
Er freelance-spilljournalist.
Hva er ditt første spillminne?
Være besatt av å få TEA til å stå bak alle de ti beste Tetris-resultatene.
Hva er dine favorittspill?
Planescape:
Torment.
Baldur's Gate 2: Shadows of Amn.
Civilization 2. Vampire the Masquerade:
Bloodlines.
Anarchy Online.
Andre fritidsinteresser?
Internasjonal politikk.
Film.
Kvalitetsserier på TV.
Lesing.
| 1
|
111160
|
Flight Control HD Pris: 29,- Sjanger:Strategi
Det definitive favorittspillet til iPad er antagelig «Flight Control HD».
Her inntar du rollen som flygeleder, som i all hovedsak går ut på å lande alle innkommende fly og helikoptre på korrekte landingsplasser, uten at noen kolliderer.
Og det er jo til å få høyt blodtrykk av, for du kommer selvsagt til å krasje.
Igjen og igjen og igjen.
Men det er også fremragende underholdning å holde ut så lenge som mulig, før det uunngåelige inntreffer.
Skulle du ha ambisjoner om å være sosial og kanskje se litt på gullrekka samtidig, er dette imidlertid et blindspor.
Det tar ikke så altfor lang tid før luftrommet krever all oppmerksomhet, og nekter å slippe den igjen.
| 1
|
111161
|
Plants vs. Zombies Pris: 55,- Sjanger:Strategi
Zombieapokalypsen er et faktum, og nå er de sultne på hjernen din.
Men først må de komme seg over plenen.
I «Plants vs. Zombies» skal du plante en masse ulike vekster for å beskytte deg mot horder av vandøde som kommer vaggende mot huset ditt.
Og det er uhyre morsomt, sjarmerende og etter hvert ganske utfordrende også.
«Plants vs. Zombies» begynner å bli et aldrende spill allerede, men byr fortsatt på underholdning i særklasse.
Og til iPad fungerer det bedre enn noen gang.
Den store, lille skjermen passer perfekt å kladde på mens man sitter i sofakroken, og gameplayet sitter som støpt - man skulle nesten tro spillet var designet spesielt til iPad, så bra funker det.
| 1
|
111162
|
Real Racing Pris: 55,- Sjanger:Racing
Da vi skulle velge ut vårt favorittracingspill ble det et tett løp mellom «Real Racing» og «GT Racing:
Motor Academy».
For de er mer eller mindre like gode, med hver sine styrker og svakheter.
Valget falt likevel på «Real Racing», for det byr definitivt på den beste kjøreopplevelsen av de to.
Styringen ble utslagsgivende, og selv om «GT Racing:
Motor Academy» leverer en bedre karrieremodus og strået hvassere grafikk, så er kjøringen det aller viktigste her, og der ligger «Real Racing» et hestehode foran på iPad.
| 1
|
111163
|
LUDO board game Pris:Gratis Sjanger:
Brettspill
Ja, Ludo.
Det viser seg at iPad er perfekt til klassiske brettspill, og Ludo er faktisk mitt favorittspill til plattformen til nå.
Her handler det, som i den fysiske versjonen, om å få alle sine fire brikker til mål først.
Og om å hindre de andre (inntil fire spillere kan delta) i å komme i mål med sine brikker.
Mest det siste, for å være helt ærlig.
Et tidløst konsept som garanterer hytte- og sofakos også når terning, brikker og brett er heldigitale.
Brettspillfantaster har i det hele tatt mye snadder å velge mellom på iPad, fra Scrabble til sjakk og backgammon.
For å nevne noe.
| 1
|
111164
|
Angry Birds HD Pris: 29,- Sjanger:Puzzle
Man kommer ikke unna «Angry Birds» når man skal gi et tverrsnitt av spillmulighetene på iPad.
Med nesten 10 millioner nedlastede eksemplarer på iPhone, iPod Touch, iPad og Android-telefoner, er spillet et udiskutabelt fenomen.
Og det er ikke noe å si på det!
Her skal du skyte fugler med forskjellige egenskaper - noen er eksempelvis veldig kjappe, mens andre eksploderer - på forskjellige konstruksjoner.
Målet er å treffe diverse grisetryner som er beskyttet av konstruksjonene.
Jo færre fugler du trenger på å løse oppgaven, jo bedre score får du.
Og dermed er det gjort.
Sterkt vanedannende er bare forbokstaven.
| 1
|
111165
|
Bejeweled 2 + Blitz Pris: 17,- Sjanger:Puzzle
Du vet hvordan det er når du først begynner å knaske potetgull.
Når armene og kjeften går nesten automatisk.
Hjernen kobles ut, og man kan bare ikke stoppe.
Sånn er «Bejeweled 2».
Flytt rundt på juveler, og finn tre like for å få dem til å forsvinne.
Og dette gjør du helt til hjernen flyr ut vinduet, og bare armene og øynene sitter igjen og stirrer på iPaden.
«Bejeweled 2» er utviklet til iPhone, men fungerer vel så bra oppskalert til iPad.
Alle iPhone-applikasjoner fungerer i prinsippet til iPad, men ikke alle takler overgangen like elegant som «Bejeweled 2».
| 1
|
111166
|
Osmos Pris: 29,- Sjanger:Puzzle
Ledsaget av drømmende ambient-rytmer, skal du her føre en slags ball gjennom et univers av andre små og store baller.
Du kan smelte sammen med mindre baller og vokse, mens større baller kan sluke deg og gi game over.
Et enkelt, men sterkt vanedannende konsept som forsterkes av at det ser helt vanvittig lekkert ut på den store iPad-skjermen.
Det å trykke her og der på skjermen for å styre ballen din fungerer dessuten enda bedre enn i iPhone-versjonen.
«Osmos» er ikke blant de dypeste spillopplevelsene på iPad.
Men det er blant de mest uanstrengte kule opplevelsene.
| 1
|
111167
|
Monkey Island 2: Special Edition Pris: 29,- Sjanger:Eventyr
Her får du et gjensyn med et av spillhistoriens morsomste og rareste spill.
Spillet følger originalen fra 1991 tett, men har oppgradert både grafikk og kontrollsystem.
Resultatet er helt fantastisk.
Veteraner vil bli overveldet av nostalgi, mens nye spillere vil få oppleve et særegent pek-og-klikk-spill med utfordrende puzzles, hysterisk dialog og mengder av herlig humor for første gang.
Heldige jævler.
Og iPad-versjonen fungerer helt ypperlig, selv om dette nok passer bedre for sofakroken enn for korte bussturer.
| 1
|
111168
|
Civilization Revolution Pris: 69,- Sjanger:Strategi
«Civilization»-serien er en av tungvekterne innenfor strategisjangeren, men «Revolution»-delen er ment for de som ville ha det mer moro og mindre alvorlig.
Og iPad-versjonen balanserer hårfint mellom større strategiske avveiinger og mer lettbeint sivilisasjonsutvikling.
Men selv om dette vil være enklere enn sin seriøse storebror på PC, så er det fortsatt snakk om runder som kan vare over flere dager, i riktig mange timer.
Og det krever fortsatt en del innkjøring før alle knapper og funksjoner sitter i fingertuppene.
Men investerer du litt tid og energi her, kan du få god avkastning i form av svært spillbar og underholdende sofakroksstrategi.
| 1
|
111169
|
Pool Bar Pris: 17,- Sjanger:Sport
Det er naturligvis umulig å skape en fullgod elektronisk erstatning av et fysisk biljardbord, men av alle de biljardspillene jeg har testet til nå, er det «Pool Bar» som kommer nærmest.
Det at man bruker fingrene til å finjustere vinkler og slagstyrke tilfører en slags fysisk nærhet til det virtuelle bordet.
Og det at man sender iPaden mellom hverandre gir opplevelsen det sosiale bakteppet jeg mener biljard trenger for å være morsomt.
PS:
Vi gjør oppmerksom på at denne guiden ble laget for noen uker siden, det kan ha kommet spill på App Store etter dette som hadde fortjent en plass på listen.
| 1
|
111171
|
Herlig!
Et herlig overflødighetshorn av en film; full av vakker musikk, varme følelser, fargerike mennesker, kloke ord - ispedd en dose østeuropeiske klisjéer.
Med spark til en kald sovjet-epoke og nåtidens nyrike russere setter filmen om maestro-dirigent Andrej russisk samtidshistorie i ironisk og sårt perspektiv.
Vi følger hans gamle orkester, som fikk sparken av Bresjnev, på en gjenreising av dimensjoner.
Selv ikke en del overdreven klisjebruk forhindrer dette i å være en dypt rørende reise i musikk og sterke følelser.
| 1
|
111177
|
Sånn passe
Mye vann er rent under morobroen siden den forrige installasjonen i denne «trilogien» kom i 2004.
Enda mer siden den første filmen, fra 2000.
De søtt 1950-tallsarkaiske norske titlene på de to - «Slekten er verst» og «Svingers er aller verst» - gir imidlertid fortsatt en god pekepinn på hva alle de tre filmene har å by på.
Dette er familiefilmer som i kraft av alle sexvitsene dessverre er uegnet for hele familien.
Verdens mest trangrumpede svigerfar, Jack Byrnes (De Niro), har bestemt seg for å ta svigersønnen - sykepleieren Gaylord «Greg» Focker (Stiller) - inn i familievarmen.
Byrnes har hjerteproblemer, og dersom det skulle gå galt trenger flokken en ny patriark, en - å hold på oss!
- «Godfocker».
Etter alle «strabasene» i de to første filmene, er Byrnes nå overbevist om at Focker er rette mann til å være familieoverhodet.
Men akk!
Den supersexy Andi (en på-tuppa Jessica Alba, ingen komedienne akkurat) ankommer bildet med en ny ereksjonsmedisin (for hjertepasienter, hint hint) hun vil at Focker skal hjelpe til å lansere.
Hippiekapitalisten Kevin (rabagasten Wilson) er dessuten tilbake i byen.
Og joda, Fockers masete, «frigjorte» foreldre - spilt av de fra naturens side masete Barbra Streisand og Dustin Hoffman - vil også være med én gang til.
Focker-«ordspillet» ble trettende allerede en tjue minutters tid ut i den første filmen.
Farseelementene, som det blir flere av etter hvert som denne tredje filmen skrider frem, gir filmen et gammelmodig preg av revy.
Filmen er godlynt, det skal den ha, og Wilson gir den her og der en smule liv.
Cirka hver tiende vits er noenlunde artig.
Sånn passe, altså, men følelsen av «retro»-humor er ganske overveldende.
Hva blir det neste, «Analyze This III: Analyze The Other»?
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
111178
|
Ryan Adams & The Cardinals:«III / IV»
(Paxam Records)
Trenger 3-4 redaktører.
Hyperproduktive Adams satte karrieren på pause i fjor.
Dette er derfor bare 2010s andre plate.
Dobbeltalbumet er rester fra studiotiden til «Easy Tiger» i 2007, uvanlig mye hardere og mer powerpopete enn noensinne - og tilnærmet lapsteelfritt.
New Yorkeren legger seg tett opp til punkpoperne The Replacements, men fyller på med flere gode intensjoner enn gjennomføringer.
Ujevnt som alltid, men her er det i overkant mye kvalitativt vindskeivt, og overdoser av forkastede sitcom-introriff.
Selvsagt spuriøse tendenser til storhet, men 36-åringen burde latt noen voksne kutte og redigere.
Det hadde i alle fall vært noe nytt.
BESTE LÅT:
Numbers
TOR MARTIN BØE
| 0
|
111179
|
R.Kelly:
«Love Letter»
(Jive)
R.-etro Kelly.
Nå som bysbarnet Kanye West tar seg av galskapen, benytter R. Kelly anledningen til å normalisere seg selv en smule.
For å gjøre det tyr han til et velkjent triks:
Han lager et «neosoul»-album.
Han poserer som «Little» Stevie Wonder på omslaget, og innholdet henter impulsene fra 1970- og (spesielt, faktisk) 60-tallet.
Marvin Gaye («the cocaine years»), men også Michael Jackson mens han fremdeles var troverdig «loverman»-materiale.
Duetten med K. Michelle, «Love Is», er en pastisj over det Gaye og Tammi Terrell pleide å juble oss i øret.
Håndverket er solid, men de store sangene uteblir.
Hvordan skal vi ellers tolke at en versjon av Jacksons «You Are Not Alone» er platens sterkeste?
BESTE LÅT:
«You Are Not Alone»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
111180
|
Puzzle Agent Sjanger:Puzzle Pris: 29,-
«Puzzle Agent» er kanskje det aller beste gåtespillet vi har testet til iPhone.
Her skal vi løse mysteriet på viskelærfabrikken i den rurale byen Scoggins, og alt fra gåter til stemmeskuespill holder bemerkelsesverdig høyt nivå.
Den briljante Professor Layton har for alvor fått en rival på gåtefronten - dette er lommepuzzle av ypperste klasse.
| 1
|
111181
|
Plants vs. Zombies Sjanger:Strategi Pris: 17,-
«Plants vs. Zombies» er blitt en gjenganger på disse topplistene til iPhone, men kan bare ikke unngås når vi snakker om våre største spillopplevelser på den mobile plattformen.
Zombiene kler det bærbare formatet helt perfekt, og skulle du av en eller annen grunn ikke ha spilt denne perlen ennå, er det på høy tid.
| 1
|
111182
|
C arcassonne Sjanger:Strategi Pris: 55,-
Det klassiske brettspillet «Carcassonne» er perfekt stappet ned i lommeformat, og byr på enkel turbasert strategi for både én og flere spillere.
Presentasjonen er av formidabel og gameplayet er enkelt og interessant nok til at det kan spilles igjen og igjen.
Som en light-versjon av «The Settlers».
| 1
|
111183
|
GT Racing:Motor Academy Sjanger:
Racing Pris: 29,-
«GT Racing:
Motor Academy» tok over racingtronen etter «Real Racing» da det kom i februar i år.
Med fantastisk grafikk, en involverende oppbygning og en responsiv kontroll gjorde lommeracing et realt byks mot de voksne racingopplevelsene som vanligvis er forbeholdt sofaen og flatskjermen.
Imponerende!
| 1
|
111184
|
Words With Friends Sjanger:Ordlek Pris: 17,-
«Words With Friends» er kanskje det beste onlinespillet vi har testet til iPhone.
Her får du spille «Scrabble» mot venner og kjente over nettet, i et tempo som passer dere, og det fungerer helt upåklagelig.
For det er lite som er mer tilfredsstillende enn å slenge ut lange ord fulle av konsonanter, og høste enorme poengsummer.
Dessverre kun på engelsk.
| 1
|
111185
|
Infinity Blade Sjanger:Action Pris: 35,-
«Infinity Blade» byr på lekre sverdkamper i fantastiske omgivelser, og med innslag av rollespillelementer, er dette et spill det er lett å bruke tid på.
Det lever kanskje ikke helt opp til de enorme forventningene, men det er fortsatt et imponerende og bra lommespill som eksperimenterer med form for å skreddersy actionopplevelsen til formatet.
Og det er rimelig vellykket.
| 1
|
111186
|
Game Dev Story Sjanger:Simulator Pris: 21,-
I denne kritikerfavoritten tar du kontrollen over et nystartet lite spillstudio, og skal handle lisenser, ansette grafikere og programmerere, og utvikle nye spillkonsept.
Referansene sitter løst, og alle som har fulgt spillbransjen med mer eller mindre interesse de siste 20 årene, har mange interne vitser å hygge seg med.
| 1
|
111187
|
Doodle God Sjanger:Puzzle Pris: 6,-
«Doodle God» tar hele skaperverket, bryter det ned til enkel underholdning, og selger det for seks kroner i App Store.
Her skal du kombinere er rekke ulike elementer og gå gjennom hele utviklingen fra jord og vann til mobiltelefoner og romraketter.
Ingen enkel oppgave, men et perfekt lite tidsfordriv.
| 1
|
111188
|
Cut The Rope Sjanger:Puzzle Pris: 6,-
Vi hadde et visst håp om at dominansen til «Angry Birds» var over da «Cut The Rope» kuppet topplasseringen i App Store noen uker tideligere i år.
Det skulle vise seg å bare være midlertidig, men «Cut The Rope» er mye mer enn en døgnflue.
Her får du et vellaget og underholdende lite puzzlespill, som definitivt får tiden til å gå.
| 1
|
111190
|
Fedrenes synder
En intens, dyptloddende og skarpt observerende historie om oppvekst i et alkoholisert hjem.
«Skyggesiden» virker innledningsvis en anelse underlig; det er faktisk en stund siden man har sett en film som dette.
Det er Pernilla Augusts regidebut, og man tenker uvilkårlig i retning Ingmar Bergman.
Skal antydningsvis våge å kalle filmen en nedkomst fra et av Bergmans filmiske barn?
Jeg tror dét; her bores det skånselsløst og intelligent i den menneskelige natur.
Det handler om Leena, 34, som bor med hengiven ektemann og to døtre i Stockholm.
En dag ringer telefonen:
Leenas mor, som hun for lengst har radert ut av sitt liv, er døende og ønsker å se sin datter.
Derfra handler det om en kvinne som tvinges til å konfrontere den oppveksten på 70-tallet hun ikke ønsker å vende tilbake til.
Hun kommer fra en finsk innvandrerfamilie i Ystad, med alkoholiserte foreldre som aldri finner seg til rette og som tragisk forsømmer sine barn.
Som barn måtte Leena hele tiden ta ansvar, beskytte broren og tørke opp møkka etter fyllik-foreldrene.
Hun har overlevd fordi hun kan fornekte.
Broren maktet ikke dét.
Filmen er helt usedvanlig rikt sammensatt.
Selvfølgelig er det trist og tragisk.
Men samtidig fjetrende engasjerende i all sin intensitet med Noomi Rapace som det selvsagte episenteret i all denne eruptive energien.
Birollene fungerer strålende.
Fylla er overbevisende, mildt sagt.
Og nettopp alkoholismens anatomi, med fornektelse, skitt, fornedrelse, egoisme og annen faenskap, spilles ut i hele sin bredde.
Og rusmisbrukets katastrofale potensiale for neste generasjon - fedrenes synder - er utilslørt og gjenkjennelig avslørt.
Unge Tehilla Blad, Leena som barn, er en åpenbaring!
Samtidig er regissøren klok nok til ikke å stable opp ufordøyelig mengder elendighet.
Små glimt av ekte og god kjærlighet og varme, blir også følelsesmessige redningsbøyer å holde fast i.
«Skyggesiden» er rett og slett en helt usedvanlig filmopplevelse!
Norsk kinopremiere blir 1. juledag.
| 1
|
111191
|
Visuelt «wow», minimalt manus
GENRE: SCIENCE FICTION «TRON:
LEGACY»
Dataspill-, tegneserie- og all round-nerdesammensvergelsen har nå et så hardt grep på populærkulturen og Hollywood at den kan tvinge gjennom noe så søkt som dette:
En grisedyr oppdatering av en kultfilm fra 1982 som ikke en gang gjorde det spesielt bra kommersielt, men som i form av å være et datagrafikknybrotsarbeide sikkert inspirerte en generasjon programmerere.
«The geek shall inherit the earth», som det kunne ha stått skrevet.
Det skal umiddelbart innrømmes at «Tron: Legacy» har betydelig estetisk «wow»-faktor.
Ikke siden «Avatar» har en 3D-film hatt så mye øyegodteri for et publikum på LSD.
Og ikke siden «Avatar» har en så jålete film hatt et så syltynt manus.
For hva det er verdt:
Kevin Flynn (Bridges), som måtte gjennom diverse gladiatorkamper inne i et computerspill i den første filmen, forsvant for 20 år siden.
Sønnen hans, Sam, entrer også han spillet, og finner ikke bare far, men også farens bête noire, Clu (Bridges det også, med et ganske skummelt stivt datagrafikk-«forynget» ansikt).
Så gjelder det å komme seg ut.
Forbi Clu og den pinlig over-toppen «campe» Castor/Zuse (Michael Sheen i noe som mest av alt ligner en Freddie Mercury-imitasjon), og med den glassaktig skjønne Quorra (Wilde) under armen.
Den første timen holder deg sånn noenlunde i ånde, i kraft av Daft Punks meget usubtile og svært Vangelis/«Blade Runner»-aktige lydspor og den autistisk symmetriske, nesten Stanley Kubrick-kalde setdesignen.
Den første gladiatorkampen, utført med noen særs skumle frisbeer, er ganske heftig.
Men filmen mister merkelig nok piffen idet Bridges (den eldre) kommer inn i bildet.
Noen har funnet det for godt å skrive enda en «Big Lebowki»-lignende rolle til den dyktige skuespilleren, og han må følgelig gå rundt og uttale ting som «you're messing with my zen, man» og «radical!».
Filmen rammes på fire punkter.
Bridges sakker den ned, øynene er mette på neonlys og ørene har fått nok av Daft Punk.
Og verst:
Det skjer ikke noe mer spennende.
Manuset stopper helt opp.
Det er trist, for filmen har som sagt det visuelle gående for seg.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
111192
|
Bastøy - innenfra
«Kongen av Bastøy» har i ekstrem grad en av den engasjerte filmfortellings viktigste kvaliteter:
Du blir trukket rett inn i den!
Dette er en nokså sjelden opplevelse:
Etter en halv times tid skiftet jeg sittestilling i mitt kinosete.
Da inntrådte en helt konkret opplevelse at jeg faktisk satt i en kinosal - og ikke selv var til stede på denne strenge straffeanstalten for unge gutter anno 1915.
Det betyr igjen at regissør Marius Holst har fått til en helt usedvanlig grad av følelsesmessig identifikasjon med det stoffet han har jobbet med i mer enn ti år.
Helt rasjonelt er det kanskje ikke like 100 prosent vellykket:
Først og fremst skulle man kanskje hatt mer bakgrunn, for stedet, tiden som skapte institusjonen, guttene og dets personale.
Kanskje er noen av guttene for gamle.
Bestyrerens unge kone virker malplassert.
Og den avsluttende scenen minner klar for mye om en viss internasjonal storfilm.
På den annen side:
Bastøy var et isolert sted.
Guttene ble avkledd enhver personlighet, fortid og særpreg:
De skulle uniformeres, ribbes og tvinges inn i den kristelige og borgerlige godtakbare form, nettopp fordi de var «vanartede» ute i det vanlige samfunnet.
Ville de ikke, skulle de tvinges - om så med tortur.
Dette er en uhyggelig norsk historie om vold, maktmisbruk, utnyttelse og skam.
Og den er ettertrykkelig velspilt, ikke minst av de unge guttene med Benjamin Helstad i spissen.
Men Stellan Skarsgård som den autoritære djevelen av en bestyrer og Kristoffer Joner som ditto lærer, står som strålende skrekkeksempler.
Historien er basert på faktiske hendelser, skjønt primært diktning.
På visse områder var virkelighetens historie både mer triviell og enda verre.
Holst har altså diktet på filmmediets egne premisser og unngår melodramafellen.
Han har laget en drabelig suggererende, effektiv norsk historie.
Og det er meget godt gjort; filmen fortjener et virkelig stort publikum!
| 1
|
111193
|
Test av Volkswagen Passat:Ny favoritt
Den nye VW Passat er kanskje ikke så ny som vi hadde forventet.
Men bilen er likevel nærmest dømt til å bli en bestselger.
VG og NAFs testteam har som første medium prøvekjørt den nye stasjonsvognen på norsk jord.
Inntrykket er en komplett familiestasjonsvogn til en fornuftig pris (i norsk målestokk.)
Best ser vi at det er en ny modell på fronten med en ny smilende grill og nye lykter.
Den ligner mer på Volkswagen-konsernets diskré luksuslimousin Phaeton.
Et trekk som for øvrig symboliserer utviklingen av modellen.
En rekke nye finesser som tradisjonelt har hørt hjemme på ekstrautyrslisten til langt dyrere biler, er nå også tilgjengelig på den nye Passaten:
For eksempel kan automatikken ta over og fikse lukeparkeringen for deg (selv om du må gasse og bremse selv) og bilen merker når du er trøtt ved å konstant overvåke dine rattbevegelser (standard).
Innvendig har bilen også fått en ansiktsløftning, selv om materialvalget fremdeles ligger under statusbiler som Mercedes, BMW og Audi.
Først og fremst er dette en bil som er så godt sammenskrudd og så fintunet i understellet, at det er en fryd og kjøre den.
Nye Passat opptrer presist og dynamisk, også under press.
Her er kjørefølelsen satt i høysetet.
God plass bak
Ellers er det meste andre lett gjenkjennelig.
De som forventer noe helt nytt noe blir skuffet, men hvorfor snu alt rundt når man allerede sitter med en vinneroppskrift?
Plassen bak er den samme som i utgående modell, om du er baksetepassasjer eller opptatt av bagasjerommet.
Det betyr et meget romslig bagasjerom og bakseteplass som er blant de aller beste i klassen.
Prisen på Passaten er også god sammenlignet med konkurrentene.
Den rimeligste stasjonsvognen med 140 hestekrefters dieselmotor og manuelt gir koster 350.000 kroner.
Dette er noe høyere enn konkurrentene.
Men disse har til gjengjeld en svakere motorisering.
Mot en av de forventede hovedkonkurrentene, Ford Mondeo, som også kommer som nyere modell i disse dager, greier Passaten seg bra på pris (se tabell).
I tillegg til konkurrentene som er oppgitt i tabellen, kan vi nevne at enkelte andre konkurrenter med tilnærmet samme motorer er rimeligere enn Passaten.
Det gjelder for eksempel Mazda 6, som cirka 20.000 kroner rimeligere, og Opel Insignia som er cirka 10.000 kroner rimeligere.
Miljømessig og forbruksmessig er Passat i en klasse for seg med dette motoralternativet.
Et utslipp på 119 gram CO-2 per kilometer for 140-hesteren er klasseledende i dette segmentet.
Den rimeligste og gjerrigste dieselvarianten av stasjonsvognen er en 105 hestekrefters sterk motor, som slipper ut 116 gram CO- per kilometer.
Dette er også i elitedivisjonen.
Denne varianten får du med rimeligste utstyrspakke, Trendline, fra 299 410 kroner.
Målet er å selge 5500 Passater neste år opplyser Harald A. Møller.
I så fall vil modellen bli blant Norges aller mest solgte biler i 2011.
VW Passat vil bli levert med firehjulstrekk fra første kvartal 2011.
HER ER VÅRE VURDERINGER:
Førermiljøet:
En drøm fra førerplass, kjempeplass i midtkonsoll, to koppholdere og i tillegg masse plass.
Meget god sikt, noe små speil, godt støyisolert
Kjøreegenskaper:
Fantastisk understell og kjørefølelse.
Kanonbra DSG girkasse Masse sprut i 140-hesteren.
Familiemiljøet:
Meget god plass i baksetet, bare slått av Skoda Superb på oppgitte bagasjeromsmål og plass.
Miljøvennlighet:
Ingen over, ingen ved siden av.
0.46 l/mil er i en klasse for seg.
Start/stopp system.
Sikkerhet:
Bilen har tidligere oppnådd full pott i EuroNCAPs krasjtest.
Har en rekke sikkerhetssystemer som ekstrautstyr, men også mye standard.
Biløkonomi:
Har dyr ekstrautstyrsliste, men bra med standardutstyr.
Svært populær bruktbil som holder seg i pris.
Har «bare» litt over gjennomsnittet fornøyde eiere ifølge NAFs AutoIndex.
| 1
|
111194
|
Dummedag
Når romvesener inntar vår hjemlige klode, er det duket for dommedag.
Men de mest intense smell, digre romfartøy og et Los Angeles som dirrer i sine grunnvoller, kan ikke skjule det begredelige faktum at filmen er dønn kjedelig.
Etter å ha sett sci-fi-filmer av både utmerket og dårlig karakter, er det bare å konstatere at i «Skyline» finnes knapt én original idé.
Endimensjonale karakterer fyker rundt om i en toppleilighet og venter på endeliktet.
Uten at det berører oss det minste.
| 0
|
111195
|
Grusomhetenes by
Dette er en forferdelig film - og en meget god film.
Det handler om den japanske invasjonen av den daværende kinesiske hovedstaden Nanjing i 1937 - fulgt opp av en av verdenshistoriens verste forbrytelser mot menneskeheten:
Drap av hundretusener, systematiserte voldtekter, industrialisert organiserte overgrep.
I svart/hvitt følges jævelskapen sånn helt generelt, og gjennom utvalgte nøkkelpersoner; dokumentarisk i formen og med enorm følelsesmessig virkning.
Noen av personene skal være historiske vitner, andre er oppdiktet.
Men filmen hevder å være tro mot historiens hovedlinjer.
Den japanske krigsmaktens herjinger i 1937 og 1938 er fortsatt et vanskelig tema mellom Japan og Kina.
Kina har sine overslag over antall massakrerte, Japan har andre - og adskillig lavere.
En fungerende film om et emne som dette, kan aldri bli en nøktern oversiktkrønike og summarisk masseoppregning.
Det er den gamle regel om at får personer er skjebne, tusenvis er statistikk.
Uansett balanserer denne historien utrolig godt sitt uhyrlige emne.
Aller mest imponerende er at regissøren har unngått å lage et ensidig propagandaskrift.
Det vil si at japanerne, i denne sammenheng, ikke er demonisert.
De oppfører seg riktignok som svin mange av dem - etter ordre og fordi menneskenaturens iboende grusomhet åpenbartet er universelt grenseløs.
Men enkelte japanske soldater - vi får håpe: mange - reflekterte sterkt over hva de egentlig gjorde, og lot det få konsekvenser.
Enkeltofre er heller ikke nødvendigvis helteforklart.
Men man blir fortalt hva de går gjennom.
Når detr ammer noen av dem vi blir kjent med, blir det selvfølgelig ekstra berørende og hjerteskjærende.
Den dokumentariske svart/hvitt-teknikken minner om den klassiske filmatiske filmreportasje, særlig slik den ble dyrket i et par år etter andre verdenskrig.
Det gjør filmen gjenkjennelig, men teknikken har sine svakheter.
Først og fremst fordi man nødvendigvis må dikte i sitt sinn hvem disse personene er - på begge sider.
For alt det som skjer, skjer her og nå.
Dette er nok en film som i første rekke vil interessere de litt spesielt filminteresserte og de historieinteresserte.
Likevel:
I sin form og i sitt innhold er dette et grusomt, storslått og intenst monument over en historisk skjenselsdåd av vanvittig dimensjoner.
| 1
|
111196
|
Animert kvalitet for de minste
«Elias og jakten på havets gull har kvalitet i alle ledd!
Den er fint og klart tegnet og flott, den har en tøff og utfordrende historie, dialogen er fin, sangtekstene holder, humoren er aldri langt borte.
Så dette er rett og slett en fulltreffer for barn og barnefamilier nå i adventstiden.
Dessuten er den kløktig tilpasset nåtiden:
De helt innledende sekvensene er lagt opp som åpningen av et spennende dataspill; den perfekte måten å fange oppmerksomheten på.
Det handler altså om den kjekke og tapre redningsskøyta Elias, på plass ved kai i den lille nordnorske byen Lunvik.
Vinterens fiske står for døren, med deltakere fra hele landet og, i virkelighetens ånd, også et par spanske trålere.
Lunvik er preget av usikkerhet; årets fiske må slå til, ellers vil havna bli stengt.
Utfordringene blir uventet store:
Tre supereffektive fabrikktrålere siler havet for fisk og leverer til den nye og høyteknologiske Polarhavna, effektivt styrt av Polardronninga.
Hun har dessuten en ekstraplan:
Å finne en uvurderlig gullskatt.
Skal man være ufattelig kritisk så kan det innvendes at «Elias» er rått «politisk korrekt» - og noe fordomsfull.
Dette er en ensidig ressurs- og distriktspolitisk kamp, sett fra kystfiskernes side:
Trålere fra Spania og kapitalister sørfra.
Supertrålerne minner sterkt om russiske atomutbåter.
Og en av skurkenes håndlanger er en frilans asiat, antakelig kineser.
Men alt er gjort med all verdens glimt i øye.
I tillegg til hovedmenyen til de små, ligger det inne nok hint til at også de voksne får sine muntre referanser.
For de aller minste bør uansett voksne være med; det finnes elementer her som er såpass spennende og truende at en voksen hand å holde i kan være påkrevd.
| 1
|
111198
|
Salvador - «Happy Daze»
(Combat Rock / MTG)
Norges beste og best bevarte hiphop-hemmelighet.
Det går alltid mange år mellom hver gang vi hører fra Kristiansands hiphop-adel, Darkside Of The Force og klikkens frontfigur, Salvador Sanchez.
Sist snappet de Spellemannprisen foran nesen på Tungtvann og Karpe Diem i 2006, og nå fortjener Salvador en pris til.
Stilen på «Happy Daze» (herlig tittel!) har du neppe hørt fra norske rappere tidligere.
Riktignok starter Salvador i et mørkt, urbant westcoast-hjørne, men senere lener han seg sterkere på funken enn tidligere - eller andino-funken, som Salvador selv med sine søramerikanske røtter kaller den.
Mangeårig samarbeidspartner Morten Martens har co-produsert «Happy Daze» og gitt låtene en groove og en flyt som matcher Salvadors perfekt timede rap.
Dette er hiphop for hode, hjerte og - ikke minst - føtter.
BESTE LÅT:
«Rocket Ship»
| 1
|
111200
|
Spillanmeldelse:«NBA 2K11»
(VG Nett)
«NBA 2k11» overgår alle tidligere basketballspill, og hva passer vel da bedre enn å la tidenes beste basketballspiller prege coveret.
Michael Jordan gjør endelig comeback i spillform, og blir i «NBA 2k11» hyllet med sin egen modus.
Her er det opp til deg å gjenskape de ti største øyeblikkene fra hans karriere som spiller.
Men, selv om Jordan har fått en sentral rolle i årets «NBA 2k11» har ikke utviklerne latt resten av spillet forfalle.
I tillegg til at det er fullstappet av moduser og annet innhold har utviklerne også finpusset på det meste fra tidligere.
Spesielt peker forbedringer i banespillet seg ut.
For selv på den enkleste vanskelighetsgraden er det ikke lett å score på etablerte forsvar.
Det finnes ingen fasit som fungerer hver gang, noe som fører til at man faktisk må spille basketball.
Og tar man seg tid til å bruke fundamentale ferdigheter og taktikk belønner spillet deg igjen enda mer.
Når alt dette pakkes inn i en fantastisk presentasjon støttet av et flott kommentatorteam blir hele opplevelsen veldig realistisk.
Faktisk så realistisk at jeg innimellom kan bli lurt til å tro jeg ser på en virkelig NBA-sending.
«NBA 2k11» klarer å hylle karrieren og spilleren som var Jordan, uten at det går på bekostning av det andre innholdet i spillet.
Jordan-delen blir en saftig bonus, og ser man bort fra svakheter i menysystemer og enkelte spillerulikheter er det lite å utsette på spillet.
Om man er på utkikk etter en basketballsimulator er «NBA 2k11» et sikkert kjøp, men vil man heller ha et basketballspill man kan hoppe rett inn i er nok «NBA JAM» en bedre investering.
NBA 2k11 Plattform: 360, PS3, PS2, PSP, Wii og PC Genre:
Sport Alder:
3 Utvikler:
Visual Concepts Utgiver: 2k Sports
Mer info
| 1
|
111202
|
Spillanmeldelse:«Donkey Kong Country Returns»
(VG Nett)
«Donkey Kong Country Returns» er et akkurat så glimrende comeback for Nintendos klassiske apekatter som vi har våget å drømme om.
Retro Studios transformerte og revitaliserte den klassiske «Metroid»-serien med sine «Metroid Prime»-spill til Gamecube og Wii.
Nå har turen kommet til Donkey Kong.
Og for en fest det har blitt!
Her får du ren spillglede i en opplevelse som blander retro-følelse med det moderne.
En opplevelse som både er et nostalgisk tilbakeblikk til de gode, gamle 2D-dager og som gjør deg lykkelig for å oppleve spillenes verden anno 2010.
Du fører Donkey Kong og sønnen Diddy gjennom fargerike verdener for å finne deres frastjålne bananer.
Følelsen av å hamre løs på bakken, gjenstander og fiender er helt herlig, den deilige klatringen, hoppingen og skattejakten likeså.
Muligheten til å spille sammen med en venn, hvor én styrer Donkey og én styrer Diddy, er også nydelig.
Og det skader heller ikke at både grafikken og lydbildet treffer meg midt i hjerteroten.
VG Nett-leser:
Dette ser fantastisk ut!
Har spilt mye SNES som uten tvil er min favorittkonsoll.
Diskuter spillet her!
Spillbarheten har mye gjenkjennelig fra det klassiske SNES-spillet fra 1994 (utviklet av Rare), men du finner også nyvinninger og friske vrier over alt.
«Donkey Kong Country Returns» føles bare tvers igjennom riktig.
Og unikt, de mange Donkey Kong-spillene som har kommet ut til tross.
Jeg velger å kalle akkurat det en gedigen prestasjon.
DONKEY KONG COUNTRY RETURNS Plattform: Wii Genre:
Plattform Alder: 3 Utvikler:
Retro Studios/Nintendo Utgiver:
Nintendo
Mer info
| 1
|
111203
|
a-Ha det bra!
OSLO SPEKTRUM (VG)
I natt gikk a-ha ut av tiden, men inn i historien.
Takk for alt!
a-ha gjorde det med et smell og et siste, begeistret hurra, for å bruke deres egne ord.
Få tror at dette var siste gang Morten Harket, Magne Furuholmen og Paul Waaktaar-Savoy sto sammen på en scene, men avskjedsfesten lørdag kveld var ikke tiden for å bry seg om skeptikeres smålighet, men for å feire a-has storhet.
De startet festen på topp.
«The Sun Always Shines
On TV» fikk a-ha til topps på britiske hitlister i 1986, og det slår meg hvor godt låta står også i dag når MTVs barndom bare er et fjernt minne.
Stayerevnen til a-has katalogutvalg på den aller siste kvelden med gjengen er i det hele tatt enestående og tidløs.
Under påfølgende «Move To Memphis» står de i rett linje på scenen og gliser til ære for fotografene, men vi lar oss ikke lure.
Det er motsetningene mellom tre vidt forskjellige personer som alltid har skapt dynamikken i a-ha.
Det tredve år lange vennskapet er forseglet med så sitrende spenningsfelt av å prøve hverandre ut at de tre ikke har gjort lengre fellesintervjuer på flere år.
I mekanismen a-ha er friksjonene dem i mellom bokstavelig talt som tittelen på tredjelåten lørdag, «The Blood That Moves The Body».
Som nasjonens fremste pop-varemerke gjennom tre tiår er imidlertid a-ha unike og avtvinger respekt.
Også fra scenen har a-ha blitt uslåelige i norsk sammenheng.
Avskjedsturnèens produksjon er av dimensjoner og en visuell prakt som er vanskelig å fatte for hjemlige band.
En arenakonsert i lille, kompakte Oslo Spektrum der bildene fra videoskjermene bak gutta trigger en lang rekke minner hos et publikum som får alt de roper etter.
Selv har jeg sett a-ha på tre kontinenter - foran veloppdragne, applauderende fans i Japan til hylende horder i USA og Europa - men aldri tidligere har det vært en lignende sult og djervhet i bandet.
Og Morten - veldig rørt, men aldri rørete lørdag kveld - var en sang-gud som aldri før, ikke minst på den flotte intimakustiske versjonen av bandets aller siste single, «Butterfly Butterfly (The Last Hurrah)».
Og nå skal de altså gi seg..
Var det trist i går kveld?
Nei, langt ifra.
Vemodig?
Åja, helt klart.
Ikke minst når den banebrytende 1985-videoen ruller i bakgrunnen på aller siste ekstranummer, «Take On Me», men følelsestyngden ligger likevel på de gode, gylne minnene i akkurat vemods-ordet.
Så igjen - takk for alt.
Eller var det på gjensyn?
STEIN ØSTBØ
| 1
|
111206
|
Julesplatter
Et energisk og særdeles grovkalibret finsk forsøk - med norsk hjelp - på å ødelegge alt av god julestemning allerede første uken av advent.
Med andre ord:
Dette ligger så langt unna det er mulig å komme om den snille, gamle julenissen med sine reinsdyr og sine milde gaver.
Her er Julenissen egentlig Julebukken, Den Skinnbarlig selv, som blir vekket til live av grådige gruvefolk.
Han spør ikke etter snille barn; han spiser dem!
Og gruvedirektøren?
Vår egen, koselige, hyggelig og særdeles sleske Per Christian Ellefsen.
Det er et stykke unna «Elling», også, dette!
Tenk splatter, tenk fantasy på finsk, tenk radmagre, splitter nakne finske badstugubber som zombier, tenk slakting av gris og partering av mennesker og jæ...g glødende banning.
Alt dette i form av - faktisk - en barnefilm.
Dagen før premieren er ennå ingen aldersgrense satt.
Og det er nokså umulig å tenke seg hvem som er målgruppen for denne ytterst møkkete og grove spøken.
Men likte du «Trolljegeren», kan du like denne.
Faktisk ganske godt.
Jeg ser ikke engang bort fra at dette har materiale i seg til å bli kultstoff som noe i nærheten av den komplette anti-jul-filmen.
For temmelig mange andre av oss blir det filmeksport i rareste laget.
JON SELÅS
| 0
|
111207
|
Mamma i fengsel
Man skal bare bomme litt, før det som skulle være en skarpskåren human touch-thriller blir temmelig gjennomsnittlig.
En mor anklages for mord og får livstid.
Far, en litteraturlærer, tar hånd om den åtte år gamle sønnen - og blir besatt av tanken på å få kona ut av fengsel.
Dette er en thriller med kjente og dyktige folk som faktisk på mange måter er helt OK.
Bortsett fra at den er litt for usannsynlig, litt for lite overbevisende i rollenes utvikling, litt for naiv, litt for lang.
Det tar en del tid før man oppdager svakhetene.
De er ikke åpenbare.
Men når man begynner så smått å kjede seg, når irritasjonen blir merkbar; da er det tid for å granske.
Og det som skjer er at siden dette er en «menneskelig» thriller, er rollenes utvikling av helt avgjørende betydning.
Denne gangen handler det om hvordan Russell Crowes skikkelse skal gå fra en grei og forelsket lærer i cordfløyel, til en kynisk og smart og detaljorientert inn- og utbryter-konge.
Det er her filmen bommer en smule.
Det blir rett og slett ikke troverdig nok.
Han fomler avgårde alt for lenge før han - nokså overraskende - får alt på stell.
Og de utlagte små fintene til publikum virker bare avsporende:
Kanskje var mamma likevel morder?
Kanskje kan hun frikjennes til slutt?
Kanskje kan læreren finne varme hos en annen (i dette tilfellet: skjønne Olivia Wilde fra TV-serien «House»)?
Kort sagt:
Her er mye bortkastet talent på en litt for sløv og løselig og mispass thriller, som lett kunne bitt adskillig bedre fra seg.
| 0
|
111208
|
Spillanmeldelse:«Gran Turismo 5»
(VG Nett)
«Gran Turismo 5» er så omfattende og innholdsrikt at det skaper tunge stønn.
Av både utmattelse og lykke.
Nei, nå må jeg bare sette punktum.
Jeg føler fortsatt at jeg har mange lag igjen å skrelle før «Gran Turismo 5» avdekker sin fulle bredde, men nå står juleferien i fare.
Bokstavelig talt.
Dette er altså min anmeldelse av bilspill-giganten «Gran Turismo 5».
Og jeg vil begynne med å gå litt tilbake på kritikken jeg kom med i mine førsteinntrykk av spillet:
Det var forholdsvis lett å skru av den horrible jazz- og lounge-musikken i menyene og stabelen av dårlige låter under kjøring, det ble noe enklere å avgjøre hvilken motstand man møter i løpene etter å ha installert den første patchen og det er stunder med givende underholdning i løpet av de første 10-15 timene også.
Og for å ta opp tråden fra min konklusjon den gang: når man endelig kan begynne å høste av alle investeringene man gjør i spillet (i form av å bygge opp en stabel med credits og å kverne seg opp i levels), kan bilfesten starte for alvor.
På sitt beste, og særlig fra rundt nivå 15-16 og utover, er «Gran Turismo 5» et fantastisk bilspill.
Bil- og veifølelsen er utrolig god og graden av realisme er ofte svimlende.
Det er lite i bilspillenes verden som slår gledesrusen fra å kjøpe en av dine favorittbiler, oppgradere den med nye motordeler og så plassere den på en av dine favorittbaner og kjempe mot andre hissige bilvidundere.
«Gran Turismo 5» har mange slike øyeblikk.
Her er et av dem:
Nürburgring, jeg elsker deg.
Mengden av innhold Polyphony Digital har dyttet inn i denne pakken er overveldende: gate- og baneracing, rally, NASCAR, Go-Kart, mulighet til å lage egne baner, tuning-muligheter ned til ørsmå detaljer, rundt 1000 biler og 70 baner, en egen TV-kanal, multiplayer for inntil 16 spillere og så videre.
Joda, «Gran Turismo 5» krever mye av deg.
Det er ikke like umiddelbart givende som mange andre bilspill, og du må jobbe hardt for å få full oversikt over mulighetene dette spillet gir deg.
Kanskje er det først og fremst et spill for bilentusiaster som både kan mye om bil fra før, og som mener simulasjon er eneste gyldige måte å representere bilkjøring på i spill.
Det er både to og tre verdenshav mellom «Need for Speed: Hot Pursuit» og «Gran Turismo 5», for å si det sånn.
Du skaper på mange måter din egen bilspillopplevelse.
Det er du som må velge hvilken bil du skal kjøpe, og veiene opp nivåstigen er mange.
Fra å låse opp innhold ved å kjøre det samme løpet om og om og om igjen (du tjener både ferdighetspoeng og credits hver gang) til å plukke litt her og der fra den rikholdige buffeten.
Men uansett hvilken vei du velger, vil det være mye dødtid.
Særlig i starten, hvor det er langt mellom minneverdige bilopplevelser, men også senere i spillet.
Her vil du møte veggen med jevne mellomrom og må stå på stedet hvil mens du tjener mer credits og går opp nødvendige nivåer.
Noen elsker denne MMORPG-lignende «grindingen», det er liksom bare sånn det skal være.
Selv mener jeg kjedelig er kjedelig, selv om belønningen muligens blir desto større etter at du har kjørt samme bane i en time for å få råd til bilen du trenger.
Jeg mener «Gran Turismo 5» ville ha tjent stort på en strammere regi, et mer bevisst forhold til det å tilby spillerne genuin, tilfredsstillende underholdning med jevnere mellomrom.
For eksempel ved å ha et smalere spekter av biler man kan velge i løpene.
Ofte - alt for ofte - har man en så kraftig bil at man fliser forbi alle konkurrenter og kjører alene i tet i 5-6 minutter.
Og ofte - alt for ofte - har man valgt en bil som ikke har en sjanse i havet til å hevde seg, uansett hvor god man er bak rattet.
Eller ved å fjerne noen av de tammeste løpene.
Jeg står fast ved at et eget Yaris-mesterskap er helt, helt unødvendig i et spill som dette.
De aller beste opplevelsene i dette spillet kommer når bilene er jevnt matchet, og hvor du både har reell mulighet til å vinne OG må jobbe hardt for å komme først over målstreken.
Disse opplevelsene burde ha kommet noe oftere.
Jeg synes også det er underlig at den mekaniske skademodellen ikke er implementert, som lovet.
Og nei, den visuelle skademodellen er ikke et fullgodt plaster på såret.
Selv om det hjelper LITT at kollisjoner har en synlig effekt.
Spillet har også noen mindre skavanker, som litt vel lange lastetider og absurde skygge-effekter.
Mye vil garantert blir rettet opp og/eller implementert i fremtidige oppdateringer (inkludert mekanisk skade), men det er vanskelig å legge fra seg følelsen av at spillet ikke er helt ferdig ennå.
I tillegg synes jeg prosessen med å velge bil før et løp er alt for kronglete.
I steden for å gi deg mulighet til å kjøpe en tillatt bil der-og-da, må du se på motstanden og kanskje skrive ned hvilke biler du vil møte så du ikke glemmer det (selv tok jeg ofte bilde av skjermen med telefonen min).
Så må du gå tilbake til hovedmenyen, lete etter en tillatt bil i butikken, gå tilbake til hovedmenyen og frem til løpet du skal kjøre igjen.
Bare for å oppdage at du må tilbake til hovedmenyen og inn i tuningbutikken fordi du har feil dekk.
Er det virkelig for mye å kreve at bilutsalget er direkte knyttet til løpene du skal kjøre?
Eller at du får opp en liste over tillatte biler du har råd til og som er innenfor nivået du er på?
Nei, jeg synes ikke det.
Jeg bruker alt for mye tid frem og tilbake i menyer i «Gran Turismo 5».
Gringorilla:
Det er alt for få løp med åpne klasser.
Jeg vil jo kjøre den bilen som jeg har pimpet opp, ikke en eller annen obskur italiensk bil som kjøpes inn kun for anledningen.
Diskuter Gran Turismo 5 her!
Til tross for det jeg mener er åpenbare mangler, er allikevel styrkene i spillet så overbevisende at det totale helhetsinntrykket er langt mer positivt enn det de første timene kunne antyde.
«Gran Turismo 5» er en bilsimulator, det skal presentere troverdige og realistiske bilopplevelser på TV-skjermen.
Og den tekniske, fysiske og visuelle siden av dette gjennomfører Polyphony Digital uten riper i lakken.
Når alt klaffer, er det et utrolig bra og vanvittig lekkert bilspill.
Det er allikevel ikke til å unngå at jeg er litt skuffet.
Etter fem-seks år med utvikling og en mengde utsettelser, hadde jeg nok håpet på en opplevelse som blåste sokkene av meg og gjorde meg ør av pur lykke.
«Gran Turismo 5» er ikke helt der.
Så gjenstår det å se om løftet om kontinuerlige nyheter og oppdateringer i ukene og månedene fremover vil heve opplevelsen det siste lille hakket.
PS:
Kjære Polyphony Digital, kanskje dere kunne ha snekret sammen en stor, deilig rally-pakke i en av de kommende oppdateringene?
Jeg vil ha mer!
GRAN TURISMO 5 Plattform:
PS3 Genre:
Bilspill/simulasjon Alder: 3 Anb. pris: 599,- Utvikler:
Polyphony Digital Utgiver:
Sony Mer info
| 1
|
111211
|
Spillanmeldelse:«Michael Jackson The Experience»
(VG Nett)
Michael Jackson burde være et drømmeutgangspunkt for spillet med samme navn.
Dessverre gjør ikke utviklerne maksimalt ut av potensialet.
Med selveste Michael Jackson i hovedrollen, og noen av de beste danseinstruktørene i verden til å lage danseskole, burde alt vært lagt til rette for et stjernespill.
Men resultatet er dessverre halvgodt.
Jeg er glad i å danse.
Det vil ikke si det samme som at jeg er flink til å danse.
Hodet vet hva kroppen skal gjøre, men bein og armer lystrer ikke.
Derfor er jeg utrolig glad hver gang det kommer dansespill med streng koreografi, som lar meg slippe mitt eget speilbilde.
Så kan jeg i det minste TRO at jeg er kul, der jeg står og rocker til musikken.
Morsom trening er det også.
Og med selveste Michael Jackson som speilbilde, må det bli både svett og kult.
Konseptet er enkelt:
Du skal danse etter låtene til Michael Jackson - alt fra «Heal The World» til «Beat It».
Vanskelighetsgraden varierer fra lett til umenneskelig.
Samtidig som du forsøker å bevege deg etter Jacksons bevegelser på skjermen, er det en animasjon på siden som viser hvilke bevegelser som kommer.
Denne hadde null effekt på meg, jeg hadde mer enn nok med å følge med på Jacksons kompliserte moves.
Prestasjonen kan gi deg opptil fem stjerner (selv om akkurat det virker totalt umulig), og lar deg låse opp nye sekvenser, for eksempel spesielle trinn eller oppvarmingsmetoder.
Innimellom får også se noen av Jacksons opptredener.
Selvsagt er det moro å danse etter hitlåtene til Michael Jackson, selv om det av og til er veldig vanskelig.
Dessverre virker det ikke som om Wii-en bestandig er like presis.
Jeg satt og sofaen og bare veivet med armene etter en låt, sliten som jeg var, og fikk samme poengsum som da jeg svingte meg på gulvet.
Det er demotiverende.
Modusene oppleves også ganske like, enten det er enkelt eller umenneskelig.
Oppvarmningen du lærer på danseskolen er kjedelig (hvem gidder å varme opp, egentlig?).
Men å lære Kongen av Pops kuleste moves fra bunnen av er moro.
Selv om jeg definitivt aldri blir Dronningen av Pop.
PS:
Spillet er ute på Wii, DS og PSP, og lanseres også på PS3 og 360 i begynnelsen av 2011.
Det er Wii-versjonen som er testet.
MICHAEL JACKSON THE EXPERIENCE Plattform:
Wii Genre:
Musikk/Dans Alder: 12 Utvikler:
Ubisoft Utgiver:
Ubisoft
| 0
|
111212
|
Spillanmeldelse:«The X Factor»
(VG Nett)
Det føles rart å ha så godt som ingen forventninger til et spill.
Og likevel bli skuffet.
Må det lages et spill til hvert eneste konsept som oppstår?
Hvis svaret er ja:
Må det lages et nytt spill til hvert forslitte konsept også?
Det er ingen tvil om at spillet er myntet på unge jenter, vel og merke de som ennå henger med på X-Factor-programmet.
Og de er det tydeligvis ikke så farlig med.
Utviklerne har klasket sammen et totalt intetsigende og upersonlig cover, og lagt ved et par mikrofoner.
Jaja.
Det er innmaten som teller, ikke sant?
Men innmaten gir svært få gode musikkopplevelser.
Kanskje er det klirringen av lettjente penger som er altfor høy, den overdøver hele spillet.
Du får et knippe låter, alt fra Lady Gaga til U2, der utvalget virker helt tilfeldig.
Du får et sett med klær som du kan velge mellom, og så skal du i gang med å synge.
Dommerne er noen merkelige robotaktige tegneseriefigurer som sitter og ser på deg med et tomt uttrykk i ansiktet.
I det hele tatt minner grafikken meg om de aller første Playstation-spillene.
Eller er de kanskje på Botox, alle sammen?
Av alle absurde ting tar jeg meg i å savne Jan Fredrik Karlsen - gi meg litt engasjement!
Dommerne gir mimikkløs tilbakemelding, og du står mimikkløs og hører på.
Deretter skal du på Boot Camp.
Eller noe sånt.
Men egentlig skal du bare låse opp nye klær og synge igjen.
Spillet minner mer om Bratz enn X-Factor.
Spillet låste seg, eller kanskje det gikk i vranglås av skam, så jeg måtte begynne på nytt hele tre ganger.
Jeg pep meg gjennom Blondie, runget meg gjennom U2 og skrek meg gjennom Cascada, og fikk nøyaktig lik tilbakemelding fra dommerne hver gang.
Er dette et nytt og merkelig kreativt grep; å slutte å la spillene være interaktive?
Ropene i bakgrunnen når du synger høres uengasjerte ut, der de blander seg med din egen amatørstemme.
Når du (endelig) blir buet av scenen, og det skal uendelig mye til, er det nesten godt å kaste inn håndkledet og tenke at det er ikke er deg det er noe galt med.
Det er spillet.
THE X
FACTOR Plattform: 360, PS3 og Wii Genre:
Musikk Alder: 12 Utvikler:
Hydravision Utgiver:
Deep Silver
| 0
|
111214
|
Filtforvirring
Å se «Mummitrollet - Kometen kommer» er som å se en flanellograf-framstilling på søndagsskolen.
En litt dristig en sådan.
Mummitrollet og vennene hans må trosse både fossefall, fjellstup og verdens undergang.
I god søndagsskolestil inkluderes også en gresshoppesverm.
Det er noe nostalgisk og koselig over denne animasjonsstilen, hvor figurene er av filt og vi ser støvkornene på platen de ligger på.
Bakgrunnene er uten dybde, men universet er gjenkjennelig Janssonsk.
Dette vil helt sikkert fungere for de aller yngste og andre med korttidshukommelse, men ellers er det en springende historie med mye repetisjon - også av en snusfornuftig snusmumrikmoral om å ikke bli for knyttet til eiendeler.
Boka er fortsatt best.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 0
|
111216
|
Djevelsk middelmådig
«Devil» er den første i trilogien «The Night Chronicles» - skrekkhistorier klekket ut av M. Night Shyamalam, men skrevet og regissert av andre.
Og filmens innledende premiss fungerer helt greit.
Fem fremmede er fanget i en heis som har satt seg fast.
Hver gang strømmen svikter og lysene flakker - og det gjør de ofte, skjer det noe forferdelig.
Så gjelder det å finne ut hvem, eller hva, som står bak.
Filmens største brist er dens overdøvende overtydelighet.
Vi starter med et bilde av verden bokstavelig talt i ubalanse: opp-ned, og med en fortellerstemme som filmen gjennom dytter inn i øregangene våre med teskje at historier hvor djevelen er involvert sjelden ender godt.
Og at djevelen altså er involvert.
Den ukomfortable stemningen mellom de innesperrede fremmede gir assosiasjoner til Sartres «Bak lukkede dører», som riktignok fant sted etter døden, men som illustrerte sitatet «Helvete - det er andre mennesker».
«Devil» kjører hardt på banal eksistensialisme.
Filmmusikken fungerer svært godt til å fyre opp frykten uten å drukne den.
Regissør Dowdle lykkes med å skape klaustrofobisk angst i heisen, uten at kameraet blir statisk.
Innimellom er det også nervepirrende å se de maktesløse ordensmaktene fra utsiden prøve å nøste opp i tilsynelatende helt tilfeldige floker.
At «Devil» ender godt vil jeg ikke hevde.
Men både de nødvendige og de overflødige brikkene faller litt for pent på plass.
Vi snakker helt grei spenning.
Men dessverre ikke noe mer.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 0
|
111218
|
Tom posering
«Hjertebank» minner om julegavene en slektning pleide å gi sin kjære, praktfullt innpakket i det stiligste, mest glansede papiret fra Glasmagasinet.
Men da mottakeren til slutt nådde inn til kjernen viste det seg - hvert eneste år - at gaven bare var en stor bunke hundrelapper.
Vi følger et krampehipt, metroseksuelt Montreal-trekløver, hvorav den ene av dem (uten å vite det selv?) er den blonde prinsen i soga som sender de to andre ut i hodestups forelskelse.
Mer skjer simpelthen ikke her, filmen lider av en påtrengende mangel på handling.
Selv med 100 minutter til rådighet gir ikke manus trioen mulighet til å være annet enn distanserte posører:
Smellvakre, men ingen du ønsker å vite noe mer om.
Da har man feilet hvis målet er å lage engasjerende samlivsdrama.
Innpakningen, fiffig fotografering, dvelende umotiverte closeups og et eklektisk lydspor klarer ikke å skjule at dette er iskald hipster-showoff omtrent blottet for hjerte.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
111219
|
Nicki Minaj:«Pink Friday»
(Cash Money / Universal)
Rap; ikke bare en gutteting likevel.
Oj, dette hadde vi nesten glemt - konseptet «kvinnelig rapper».
Og det går ikke mange sekunder av Onika Tanya «Nicki Minaj» Marajs debutalbum før man kjenner hvor stort savnet har vært; hvor synd det er at ingen egentlig har videreført arven etter Missy Elliott.
Minaj tar seg suverent av dette, dog.
«Pink Friday» har hauger av potent musikk i krysningspunktet der sonisk vågal hip hop møter biskt seksuell R&B og sendes gjennom popkverna.
Rihanna, Kanye og Eminem er bare noen av gjestene; duetten med sistnevnte er helt av kroken.
Og selv om det er enkelte noenlunde ordinære R&B-øyeblikk her er Minaj så etterlengtet og velkommen at applausen sitter løst.
BESTE LÅT:
«Roman's Revenge»
| 1
|
111221
|
Westlife:«Gravity»
(RCA / SONY)
Enkelte ganger blir man direkte imponert over at noen har overlevd en plateinnspilling og konkludert at - dette...er...bra!
Den irske guttekvartetten har riktignok 44 millioner grunner til å fortsette i samme tralt som før, men er det virkelig nødvendig?
En tidligere Take That-produsent er hanket inn for å fjerne det seige og søte gørret som er brukt i låtskrivingen, men det tar ikke lang tid før de står fast i sukkergjørma igjen.
At ingen, hverken i apparatet eller bandet, i stedet har stukket hodet i sanden av skam, gjør at det antisvevende platenavnet blir like sannferdig som Linn Skåbers «Hjerte til hjerte».
Forskjellen er at Westlife ikke tuller.
BESTE LÅT:
Her?
Ingen.
TOR MARTIN BØE
| 0
|
111224
|
Christina Aguilera & Cher:«Burlesque: Original Motion Picture Soundtrack»
(RCA / Sony)
Divaen, den eldre, parkerer divaen, den yngre.
Lydsporet til det vi må anta blir årets mest camp-vennlige film.
Musikalen «Burlesque», hvor Aguilera spiller et gudsord fra landet som drømmer om scenen, og Cher er mentoren hennes.
Aguilera foredrar åtte av de ti låtene.
De høres ut som tiloversblevne kutt fra sangerinnens 1940-tallsflørtende album fra 2006, «Back To Basics».
Aguilera trenger sårt en hit nå.
Men om noen får en er det nok Cher.
«You Haven't Seen The Last
Of Me» er et forsøk på å gjenopplive «powerballade»-kjemien hun hadde med låtskriveren Diane Warren på 1980-tallet.
Litt nedskalert, men ganske vellykket likevel.
BESTE LÅT:
«You Haven't Seen The Last Of Me»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
111225
|
Jan Werner:«One More Time - The Very Best Of»
(Polydor / Universal)
Den store sangeren av de store sangene.
Én CD med Jan Werners beste og én CD med hittil uutgitte spor, 31 låter i alt - det er i sannhet en godtepose for fans av ham og hans svulmende store ballader, dette.
Og ikke minst en påminnelse om kapasiteten til Sangeren som dessverre døde for fire år siden.
For noen kan 31 låter bli en drøy dose, og alt er ikke like godt ivaretatt her.
Noe låter også arrangementsmessig utdatert, men Jan Werners forbløffende evne til å synge selv anonyme ballader opp til et høyere nivå går som en rød tråd gjennom denne ultimate Jan Werner-platen.
Samtidig visste artisten og hans apparat å plukke svisker som passet til hans dramatiske, patosfylte stemme, enten de kom fra musikalverden eller populærmusikken.
Alle er her - og enda litt til!
BESTE LÅT:
«All Alone»
| 1
|
111226
|
Narum:«Ælt som var søkk borte»
(Warner)
Musikalsk tøvær fra Toten.
Sprengkulda er på vei, men fra Mjøsas bredd blæs det sønnavind frå æille kænter!
I likhet med fjorårets debut har nemlig de tre Narum-søsknene nok en gang kommet opp med et nydelig, varmt og organisk album på dialekt som skapt for å tine frosne sjeler.
Kanskje enda mer enn forrige gang har låtskriver Lars Christian Narum skreddersydd hverdagspoetiske sanger for søster Benediktes stemme - en stemme som i lengselsfull melankoli gir henne tittelen Totens Nanci Griffith.
Ta det som et kompliment, et stor et.
«Ælt som var søkk borte» er en blå, blå plate, men det er en blåfarge som varmer mer enn den er trist.
BESTE LÅT:
«Ingen veit åhen vind blæs».
| 1
|
111227
|
Storslagen såpeopera
(Roc-A-Fella / Universal)
Man liker ikke mennesket Kanye West bedre etter å ha hørt det nye albumet hans.
Men musikeren overgår unektelig seg selv.
Nyt den sjeldne følelsen av forventninger som blir overtruffet:
Kanye Wests femte album er lysår bedre enn den teite tittelen og artistens latterlige oppførsel i nyere tid har båret bud om.
Vi snakker om en fyr som er blitt kjeftet på av de to siste amerikanske presidentene (vondest gjorde det nok da Obama kalte ham en «jackass» - et ord som med fordel kan oversettes med det altfor sjelden benyttede «naut»).
Hvis forrige album, «808s & Heartbreak», føltes som en klaustrofobisk demo.
Viktig i modningsprosessen hans, muligens, men umulig å like.
«My Beautiful Dark Twisted Fantasy» er dens rake motsetning.
Platen er det mest overdådige hip hop-sirkuset jeg har hørt.
I «Power» benytter han en King Crimson-sample til å diagnostisere seg selv:
«21st Century Schizoid Man».
Gjestelisten understreker inntrykket:
Ikke bare Jay-Z, Nicki Minaj og Rick Ross, men sannelig indiehelten Justin Vernon (Bon Iver) også.
Arrangementene tyter over av herlig usubtile produksjonstriks:
Tutende, krigshissende blåsere; afrikanske chants, metalgitarer og vocodere; skjønne pianocodaer; den beste bruken av store kor på år og dag.
Låtene er lange, og føles gigantiske.
Pur opera.
Så dramatisk at man blir sittende helt ytterst på stolen å lytte.
Ankepunkter?
Ja, jøss.
West er så narsissistisk at det grenser mot det umoralske.
Kvinnesynet er surnet i det misogyne, og det gode humøret hans gikk tapt da han fikk hjertet sitt knust i forkant av «808s».
Han er også den dårligste rapperen på sitt eget album, satt i skyggen av gjestene - i særdeleshet Nicki Minajs frådende innsats på «Monster».
Det er prog-hip hop dette, og jeg hører ingen radiohits.
Kanskje er albumet for utmattende oppfinnsomt til at vi vil orke å spille det om tre år.
Men akkurat nå føles det som den viktigste platen i verden.
Som å plugge en USB inn i Kanye Wests hjerne.
Det er ikke noe sted å bo, men et uforglemmelig sted å besøke.
Et maksimalistisk musikalsk fyrverkeri.
Et forrykende og forvirrende menneskelig drama.
Ingen andre kunne ha laget det.
BESTE LÅT:
«All Of The Lights»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
111229
|
Lite hjerte - mye smerte
«The Good Heart» bader i føleri.
Men mangler hjerte.
«THE GOOD HEART»
Det er et gjennomført lurvete og dystert bilde islending Dagur Kári tegner av to menn i New York.
Jacques (Cox) er en gammel grinebiter av en pubeier som legges inn på sykehus med sitt femte hjerteinfarkt.
Der havner han på rom med Lucas (Dano), en godhjertet, hjemløs ung mann som har mislykkes med å ta selvmord.
Jacques flytter Lucas fra pappesken han bor i til et nesten like lugubert rom i sin egen bolig over den mer enn brune puben.
Der mislykkes Lucas både med å lære å lage kaffe og med å bli den bartenderen Jacques ønsker han skal bli:
En arrogant og aggressiv type som aldri er vennlig mot kundene sine.
Sammen går de to til anskaffelse av en and de skal «marinere innvendig» fram til julemiddagen, og som Lucas passer i puben.
Slik «går no dagan» med vekselvis kjeft og keitethet helt til en gjennomvåt flyvertinne tar turen innom en regntung kveld og gråter ut sin fortvilelse til Lucas over å ha mistet jobben på grunn av flyskrekk.
Dagen etter skal de gifte seg.
Káris univers er til tross for det grumsete og rå synsinntrykket ikke realistisk, men mer en slags omvendt Pygmalion-fabel hvor det er om å gjøre å lære å bli slem.
Og ikke helt uventet påvirkes de begge av hverandre.
Veteranen Brian Cox får fram nyanser i den gretne gamle gubben, uten at han slutter å være grim, mens Paul Dano leverer en pappfigur av en rollefigur.
Lucas skal riktignok være keitet og ubehjelpelig, men etter halvannen time med kun to ansiktsuttrykk, er man lei.
Det hjelper ikke at islendingen etablerer en gjennomført stemning i filmen når manuset fremstår som løsrevne episoder som først og fremst utfordrer publikums tålmodighet.
Å etablere et univers basert på stemningssettende tablåer fremfor handling med en klar retning kan fungere.
Men det gjør det ikke her.
Vi skjønner at vi er ment å føle noe, men får ikke tak på hva.
Mens starten antyder en Bent Hamer-underfundighet, drukner slutten i sin egen sentimentalitet og forutsigbarhet.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 0
|
111230
|
Spillanmeldelse:«Assassin's Creed: Brotherhood»
(VG Nett)
Etter to klassespill i «Assassin's Creed»-serien, har turen kommet til et historisk gjensyn med Roma på 1500-tallet.
Det er duket for spillkos av ypperste sort.
En kort innføring for nye spillere først:
I «Assassin's Creed»-spillene følger du Desmond Miles, som via en spesiell maskin kan gjenoppleve begivenheter fra sine forfedres liv.
Og han er ikke en hvem-som-helst, akkurat.
I det første spillet reiste vi tilbake til Midt-Østen på slutten av 1100-tallet, og fikk et innblikk i starten på en maktkamp mellom tempelriddere og «asssassins»-brorskapet.
En maktkamp som ble videreført i oppfølgeren, hvor tilbakeblikket gikk til Italia under renessansen på slutten av 1400-tallet.
Og en maktkamp som pågår den dag i dag, i sekvensene fra nåtiden.
Mystiske gjenstander med magiske krefter, trusler om jordens undergang og Dan Brownske overtoner utbroderes med dramatiske historier preget av store hauger med tilfredsstillende action.
I «Brotherhood» får du et gjensyn med både Desmond og hans forfar Ezio Auditore.
Vi er i Roma på begynnelsen av 1500-tallet, og din oppgave er å knuse Borgia-familens jerngrep på byen og samtidig innføre renessansen og bedre folkets levekår.
Her finner du også den første store videreutviklingen av konseptet.
Roma, med all sin fantastiske historie og sine kjente landemerker, er en utrolig deilig arena for et spill som dette.
Utviklerne har naturlig nok tatt seg friheter, men følelsen av å reise tilbake i tid til verdens viktigste by er helt herlig.
Byen er også enorm, mye større enn noen enkelt by fra denne serien til nå.
Til gjengjeld er det vanvittig mye å gjøre i denne byen.
Fra å løse hauger av valgfrie sideoppdrag til å gå på skattejakt, renovere bygninger og fysisk fjerne Borgias innflytelse over byen.
Område for område vil byen «våkne», og opplevelsen av at alt du gjør har mening gir et nydelig preg på spillopplevelsen.
Den grunnleggende spillopplevelsen er forsåvidt relativt lik, men Ubisoft Montreal har innført nyheter og vellykkede justeringer over alt.
Kampsystemet er bedre, plattformelementene er mer utfordrende og givende og for hvert enkelt oppdrag du skal utføre får du spesifikke mål du må oppnå for å få 100 prosent synkronisering.
SimoneInzaghi:
At dette kommer ut midt i eksamenstida er mildt sagt håpløst.
Diskuter Assassin's Creed: Brotherhood her!
Denne gangen skal du dessuten rekruttere nye «assassins» og bruke disse taktisk i kamp.
I praksis blir det som å ha et ekstra våpen.
Et veldig tøft ekstra våpen.
Du har nå også mulighet til å bruke hest inne i byen, du får smartere datastyrt motstand og mer variasjon i oppdragene du skal utføre enn før.
For å nevne noe.
På toppen av alt dette har Ubisoft Montreal for første gang også inkludert en flerspillerdel.
Rent personlig er «Assassin's Creed» først og fremst en enspilleropplevelse, men utviklerne skal ha honnør for en underholdende, annerledes og overraskende vellykket flerspiller.
Et bonus mange garantert vil få mye glede av.
Kjernen i spillet er allikevel historien vi følger.
Ved første gjennomspilling er det behovet for å vite hva som skjer som har størst tiltrekningskraft for meg.
Her ble ting for alvor strammet inn mot slutten av «Assassin's Creed II», og denne direkte fortsettelsen er minst like spennende.
Jeg elsker sci-fi-overtonene, jeg elsker de mystiske elementene og jeg elsker retningen alt dette nå trekkes i.
Jeg håper i det hele tatt at Ubisoft Montreal har en skikkelig plan for hvordan denne serien skal avsluttes.
For potensialet for et enestående klimaks begynner nå å etablere seg for alvor.
Ved andre gjennomspilling, som jeg sparer til juleferien, er det kosen som får stå i sentrum.
Gleden av å se et brusende hav av forskjellige ting å gjøre, og å sakte, men sikkert gå ned denne milelange listen med gjøremål og lage tilfredsstillende kryss.
«Assassin's Creed: Brotherhood» er i det hele tatt en akkurat så vellykket og deilig fortsettelse som vi kunne ha lov til å håpe på.
Det er mer omfattende, dypere og mer variert.
En skikkelig godtepose av et spill med ufattelig mange kule ting å gjøre.
Kos kos kos!
PS:
I salg fra 19. november.
360-versjonen er testet.
Kommer også til PC i februar 2011.
ASSASSIN'S CREED:
BROTHERHOOD Plattform: 360 og PS3 Genre: Action/eventyr Alder: 18 Utvikler:
Ubisoft Montreal Utgiver:
Ubisoft
Mer info
| 1
|
111232
|
Spillanmeldelse:«Need for Speed: Hot Pursuit»
(VG Nett)
Ai, ai, ai!
Criterion og EA rocker julen inn med «Need for Speed: Hot Pursuit» - et av tidenes feteste bilspill.
Det er lett å bli matt av «Burnout»-skapernes altoppslukende inntog i den tradisjonsrike «Need for Speed»-serien.
Fra første lyd av svidd gummi, angriper spillet det som finnes av nytelsessentra i kroppen.
Heftig er bare forbokstaven.
Det ser vanvittig lekkert ut, farts- og veifølelsen er helt herlig, lydbildet og soundtracket er bortimot perfekt og adrenalinkicket fra denne ekstremt actionpregede bilspillopplevelsen er pur nytelse.
Facedancer:
Det er lenge siden jeg har gledet meg såpass mye til et bilspill.
Diskuter Hot Pursuit her!
Du befinner deg i det fiktive området Seacrest County, et område som vil få alle som har vært på roadtrip i California og Nevada til å glise fra øre til øre.
Her regjerer gateracere med et utvalg av verdens raskeste og tøffeste biler.
Men de får ikke herje i fred.
For området har også verdens tøffeste politistyrke, som matcher de illegale gateracerne bil for bil.
Du velger selv om du vil være politi eller røver, og veksler også mellom disse i spillets omfattende enspillerdel.
En minst like omfattende flerspillerdel er også integrert i hele opplevelsen.
Fra uhøytidelig ranking av deg og vennene dine, til deling av prestasjoner og direkte onlineracing.
Blant annet.
Til tross for at vi har sett mye tilsvarende fra «Need for Speed»-serien før (ikke minst blir jeg minnet på den fantastiske PS2-versjonen av «Need for Speed: Hot Pursuit 2»), er Criterion en hårsbredd fra sekseren.
Det sier alt om hvor utrolig kult dette spillet er.
PS:
I salg fra 18. november.
Kommer også i egne versjoner til Wii og Apples håndholdte plattformer.
360-versjonen er testet.
PPS:
Jeg vil til slutt få poengtere at «Need for Speed: Hot Pursuit» er et morsommere og bedre spill enn «Blur» og «Split Second», som fikk femmere tidligere i år.
En sterk 9 av 10 kontra 8 av 10, kan man kanskje si.
Jeg bare nevner det.
NEED FOR SPEED:
HOT PURSUIT Plattform: 360, PS3 og PC Genre:
Bilspill Alder: 12 Utvikler:
Criterion Utgiver:
Electronic Arts
Mer info
| 1
|
111233
|
Kurt Nilsen & Kringkastingsorkesteret - «Have Yourself A Merry Little Christmas»
Ukul jul.
Kurt Nilsens stemme er ikke som poteten.
Den bør ikke brukes til alt.
En av genrene den ikke er spesielt disponert for, er den type «crooning» som utgjør godt og vel halve «Have Yourself A Merry Little Christmas».
Når Nilsen leker «elegantier», er det i en smoking han har lånt av mer voksne vokalister.
Andre har levd i disse sangene før ham.
Kurt er bare på besøk.
Tilbakelentheten er påtatt, til forveksling lik manglende interesse.
Sinatra ville ha gitt ham en tier i driks og bedt ham bære opp koffertene til rommet, prompte.
Hør hvordan Christel Alsos stjeler showet i «Baby, It's Cold Outside».
Han er noe mer hjemme som sølvgutt i musikalaktige numre som «Walking In The Air».
Og de fire norske sangene er vekkere:
Dette burde vært et norskspråklig julealbum.
Det er én grunn til at dette albumet eksisterer, og det er å forsyne kronisk fantasiløse mennesker med en «i siste liten»-julegave til noen som ikke betyr all verden for dem.
Strikk et par raggsokker i stedet.
BESTE LÅT:
«Gje meg handa di venn»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
111234
|
Silje Nergaard - «If I Could Wrap Up A Kiss»
Nergaard gjør et hederlig forsøk på å skape en annerledes juleplate.
Låtvalgene er originale, med få av de mest spilte traverne.
Dessuten bidrar hun med fire nyskrevne sanger.
Det åpner også lekkert, med en lett jazzete tittelmelodi og silkemykt strykerarrangement av Helge Sunde.
Gjennomgående byr platen på blankpolert og jazzfarget pop med røtter i amerikansk populærmusikk fra 1950-tallet.
Desverre mangler det lille som skal til av spenst og variasjon.
Musikerne får for lite å spille på, og Nergaard kunne med fordel gitt mer av seg selv.
Hun glimter til på McCartneys «Wonderful Christmas Time» og en hederlig instrumentalversjon av «Det hev ei rose sprunge» bryter opp, men ellers er musikken for flat til å skille seg ut.
BESTE LÅT:
«Wonderful Christmas Time»
CARL PETTER OPSAHL
| 0
|
111235
|
Koret på Botsen & Henning Kvitnes
Bortkomne julestjerner
De innsatte i Oslo Fengsel
- Botsen for innvidde - har ingen praktstemmer og holdes kontrollert i tømme av dirigent Charlotte Fongen, men de utstråler et uvørent og levd liv som passer perfekt inn i dette konseptet, og det konseptet er så originalt og flott at vi med en gang forstår at Erik Hillestad står bak.
Kvitnes har ingen englestemme selv.
Hans raspende og ru vokal har blitt slitt etter en og annen gammel rennestein, den også.
Haldenseren gir troverdighet til prosjektet, både menneskelig og musikalsk.
Musikalsk, ja.
Her er det gjort en liten genistrek ved å hente inn doldislegendene Larry Campbell (Bob Dylan m.fl.) og Brady Blade (Steve Earle, Emmylou Harris m.fl.) som gir «Bortkomne julestjerner» en kledelig drakt av amerikansk folkemusikk.
Det er nok å nevne den slepne New Orleansswingen i «Deilig er den himmel blå» eller David Lindleyreggae'en i «Mary's Boychild» for å hinte om hvor originale arrangementene her er, istedenfor utslitte teflonversjoner av like utslitte juleklassikere.
Det er de som har levd livet som er best til å formidle livet, også i førjulstider.
Du hører dem her.
BESTE LÅT:
«Harde tider»
| 1
|
111239
|
Silje Hrafa - «Frelsesarmeens juleplate 2010»
«Suppe, såpe og frelse»-julen har tradisjonelt støttet seg på profilerte artister.
At Silje Hrafa Tjersland er relativt ukjent betyr imidlertid ikke at frelsessoldatene sliter kreativt.
Hennes oppstemte og svale countrypop-tilnærming til julekveldsvisene hinter tidvis til Stetson-hyrder og Mustang- travende vismenn, og er mer bluegrass enn Emmylou Harris' stallbelysning.
34-åringens egne sanger blir litt for slikepapirglatte mot klassikerne, men det er flisespikkeri.
Utgivelsen tar julen på alvor, og overskuddet går til mer trengende enn grådige managere.
Selv uten slike formål er den en plass under treet verdig.
BESTE LÅT:
«Silent Night»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
111240
|
Malin & Celine - «Julekonserten»
Mer av eget stoff, takk!
De trønderske barnestjernene Malin og Celine har et grep på norsk barnemusikkpublikum som alle kan misunne dem, men dette blir en litt for lettvint utgivelse.
«Julekonserten» er et opptak fra Olavshallen i fjor der stjerneduoen synger seg skjematisk gjennom kjente julesanger på en måte som aller mest minner om levende karaoke til en juletrefest i Malm - samme hvor mye de forsøker å lage heavyrock-versjon av for eksempel «Bjelleklang».
Derimot er de egenskrevne sangene («Jul i vårres by», «Jul på Røros») såpass bra og fylt av julestemning at Malin & Celine-apparatet neste gang bør stole mer på egne krefter.
BESTE LÅT:
«Jul på Røros»
| 0
|
111241
|
Susan Boyle - «The Gift»
I overkant pietetsfullt.
Fjorårets sensasjon fra «Britain's Got Talent» legger ikke bredsiden til når hun presenterer sine høytidsfavoritter bestående av både tradisjonelle julesanger og andre låter (Lou Reed, Leonard Cohen, Crowded House).
Snarere er «The Gift» en ekstremt dempet affære der ikke engang Boyles stemmeprakt får fritt spillerom foran sparsommelige musikk- og kor-arrangementer.
Det låter pent og pyntelig, men mangler fullstendig dynamisk fleksibilitet.
På den annen side har iallfall ikke hennes mentor, Simon Cowell, falt for fristelsen til å sukre gullklumpen sin til jul.
Hvorfor han har undervurdert kraften i Boyles stemme forblir likevel en gåte.
BESTE LÅT:
«Don't Dream It's Over»
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.